Joel Halldorf

Alder:
  RSS

Om Joel

Teolog og forfatter. Bor i Stockholm

Følgere

Nærheten mellom kristne og muslimer

Publisert over 2 år siden

Når så mange stemmer roper høyt at vi ikke kan leve sammen, er det viktig å se den andre siden.

Man plystrer vel egentlig ikke i kirken? lurte korrespondent Cecilia Uddén i Sveriges radio etter å ha deltatt på en utendørsmesse med paven da han besøkte Egypt nylig. Men det er slik pave Frans tas imot: med jubel og gledestårer, ikke bare av landets forfulgte kristne minoritet, kopterne, men til og med av mange muslimer. Flere muslimer hadde funnet veien til gudstjenesten med paven – i ­solidaritet, men også i overbevisning om at man til syvende og sist tilber samme Gud.

Politisk er historien om kirken og islam ikke alltid vakker. Her finnes forfølgelser, korstog og diskriminering, først og fremst i Midtøsten, men også andre steder.

Sammenvevd liv

Men det finnes også en annen side – utenfor maktens korridorer: I hverdagen veves livet sammen. Kristne og muslimer som lever sammen som naboer, forretningspartnere eller venner, har ofte opplevd et sterkt slektskap.

I boken Envisioning Islam (2015), av ­Michel Philip Penn, skildres de første ­møtene mellom islam og syriske kristne fra 600-tallet. Visst fantes det spenninger, men troen skapte også fellesskap. Kristne og muslimer ba sammen i Døperen Johannes’ kirke i Damaskus. Muslimer var ofte interesserte i relikvier fra kristne helgener og bygde moskeer tilknyttet dem for å kunne be der. Det finnes også mange beretninger om hvordan muslimer oppsøkte kristne munker for å få forbønn.

Side ved side

Da journalisten Wiliam Dalrymple reiste gjennom Midtøsten på 1990-tallet, en reise han har beskrevet i den fine boken From the Holy Mountain, fantes fortsatt denne virkeligheten. Dalrymple møter en prest i Libanon som arbeider i en kirke der det finnes et mirakelbringende bilde som tiltrekker både kristne og muslimer. Og han stanser ved et kloster i Tyrkia, der barnløse kristne og muslimer kommer for å be om et livets mirakel side ved side.

Darymple reflekterer: – Det er først på 1900-tallet at denne hevdvunne toleransen må vike for en ny, hardere islamsk holdning, og det er ikke før helt nylig at den synkretismen jeg har vært vitne til er blitt en sjeldenhet av uendelig verdi.

Gjenkjennelse

Det finnes selvfølgelig teologiske forskjeller mellom kristendommen og islam, forskjeller som får praktiske konsekvenser for hvordan troen formes og leves ut. Men i vår tid, med så mange stemmer som roper høyt at vi ikke kan leve sammen, er det viktig å se den andre siden: den tette nærheten i hverdagen.

Den som tviler på denne nærheten bør følge fjerde sesongen av Skam, som gir muslimen Sana en spesiell oppmerksomhet. Visst finnes det mye i livet hennes som er fremmed, men også mye man som kristen i et sekulært samfunn kan kjenne seg igjen i.

Som å bli distrahert i sine forsøk på å be når en SMS plinger inn. Eller å tvile på troen sin etter møtet med intolerante vers i sin hellige skrift. Og hvor mange kristne tenåringer kan ikke kjenne igjen sine egne foreldre når Sanas mor vennlig minner henne på at det var flere som spurte etter henne på gudstjenesten? For ikke å snakke om gjenkjennelsen av utfordringen der er å navigere mellom religiøs overbevisning og relasjoner til venner med andre vurderinger og livsvalg.

Andre bånd

Som kristne i Vesten er vi forenet med andre kristne gjennom dåpen, og med andre vestlige gjennom et kulturelt bånd. Men troen skaper også et bånd til andre troende, spesielt til dem som deler vår tro på én Gud, som er alle tings skaper, og på den hellige historien med Moses, Abraham og profetene. Dette forener oss med muslimer.

Når det kommer til stykket, er avstanden mellom kirken og moskeen ofte ­kortere enn den er til kjøpesenteret.

Gå til innlegget

Liberalismens kollaps

Publisert over 2 år siden

Var Obama liberalismens siste sjanse?

Høsten 2008, da Barack Obama ble valgt som president, bodde jeg i USA. Det jeg husker fra denne presidentvalgkampanjen er ikke først og fremst de fantastiske stemmetallene Obama fikk, men den plutselige felles troen som oppstod – på noe. Dagen etter smilte vi til hverandre i matbutikkene. Det fantes en retning, vi var på vei et sted, og det førte oss sammen.

Det varte et par dager, kanskje en uke. Så slo vi blikkene ned igjen. Hver enkelt av oss konsentrerte seg om handlelisten igjen.

Tomheten

Men kanskje følte vi denne uken hvordan det egentlig burde oppleves å være en del av et samfunn. Samhold, noe vi hadde felles, et mål. Nå har nettopp denne lengselen brakt en helt annerledes kandidat til Det hvite hus – og i Europa driver den populismen videre.

Var Obama liberalismens siste sjanse? Når ikke engang han kunne levere noe annet enn politics as usual, gikk luften ut? Vi befinner oss, som avisen The Guardian nylig konstaterte, i en postliberal politisk tidsalder.

Dette er naturligvis ikke Obamas feil. Årsaken er i stedet den tomheten som finnes i det liberale prosjektet – den brede, politiske bevegelsen som legger vekt på individets frihet, menneskets rettigheter og den kosmopolitiske verden.

Kollapser

Når liberalismen møter en fiende, viser den sin styrke. Den kan mobilisere massene og inspirere til selvoppofrelse. Men i seierens stund kollapser bevegelsen. Mønsteret er tydelig. Det var massive demonstrasjoner mot kommunismen i Øst-Europa, men siden ble samfunnene fragmenterte.

Et vitalt sørafrikansk sivilsamfunn brøt sammen så snart apartheid ble avskaffet. Og nylig så vi det på motsatt måte i USA: Først manglet man evne til å mobilisere én samlende politisk kandidat, men så fort fienden var innsatt marsjerte hundretusener gjennom Washington.

Dette er en konsekvens av hvordan liberalismen er konstruert. En bevegelse skapes jo av at mennesker forenes om noe, men liberalismens idé er den individuelle friheten. Derfor kan den mobiliseres mot en fiende, men når den har vunnet blir bevegelsen brutt ned til millioner individuelle livsprosjekter. Den verken kan eller vil fortelle oss hva vi skal bruke friheten 
til.

Uten innhold?

 De fleste av oss synes antakelig at det er bra. Vi vil ikke ha en stat som forteller oss hva som er meningen med livet. Men går det an å bygge et samfunn uten å ha noe å samles rundt?

Egentlig er det først de siste tiårene at vi har forsøkt dette. Først ble samfunnet vårt holdt sammen av religionen, senere av prosjektet velferdsstaten. For å sitere en dansk politiker, var velferdsstaten en «sekularisert versjon av budet om å elske sin neste».

Nå er disse fellesskapsdannende visjonene borte og politikken handler om at vi skal få det litt bedre hvert år. Vi ansetter byråkrater som skal sørge for at offentlig sektor fungerer og at brutto nasjonalprodukt vokser.

Men tenk om vi egentlig, innerst inne, har andre forventninger til politikken. Tenk om vi fortsatt vil ha samhold og en felles retning?

En dypere lengsel 

I populismen finnes, som jeg tidligere har vært inne på i denne spalten, en eksistensiell dimensjon som vi har en tendens til å undervurdere. Med ord som tradisjon, fellesskap, verdighet og nasjonen henvender man seg til en lengsel hos mennesket etter dypere verdier, en lengsel etter noe som verken forbruket eller individualismen kan tilfredsstille.

At populismen fosser fram akkurat nå, handler ikke først og fremst om økonomisk krise eller arbeidsledighet. Det handler om en tomhet midt i moderniteten. Hvis vi skal stoppe denne flodbølgen må vi finne en måte å fylle dette tomrommet på.

Gå til innlegget

Idealene koster

Publisert over 2 år siden

Noora i Skam oppfordrer kjæresten til å vende det andre kinnet til. Likevel merker jeg at jeg sympatiserer med William.

Sveriges erfaring med Skam har vært intens. Første sesong kom i slutten av 2016, så fulgte nummer to og tre i rask takt. I løpet av et par måneder har vi altså levd tett sammen med Eva, Noora, William, Sana, Isak og de andre.

Jeg sier vi, for vi er mange. Antallet strømminger på SVT Play har slått alle rekorder. Nå er tallet oppe i 22 millioner.

Seriens sterkeste kort er autensitet: 
Følelsen av å få være flue på veggen i tenåringenes verden. Manuset er som ­oftest strålende, men det er skuespillernes sub­tile personlighetsskildringer også. For ikke å snakke om mimikken, blikkene som tar oss med bak replikkene og får oss til å kjenne ordenes ladninger ­nesten fysisk.

Naiv? 

Iblant skapes empati, i en slik grad at en karakters angst kan krype inn under huden og bli min egen. Iblant ­til­føres jeg selvinnsikt, som da jeg så ­dialogen mellom Noora og William i den åttende episoden i sesong to.

William har akkurat knust en flaske i hodet på en gutt under et gjengslagsmål. Bakgrunnen er at vennene hans er blitt angrepet av denne gjengen. Når han møter sine fiender, drives han av lojalitet, hevnlyst og frykt. Alt kanaliseres ut i brutal vold, noe som skremmer kjæresten hans.

Dagen etter søker William forsoning med Noora, men hun nøler. Hvorfor møter han vold med vold? spør hun, og William sukker: Nå er du naiv, altså!

– Er jeg naiv? spør Noora. – Fordi jeg ikke tror at vold løser noe?

– Vold løser ting hver dag, svarer William. Han nevner demokrati som en god sak som må forsvares med vold.

Menneskets natur

Her hender det merkelige: Noora siterer i prinsippet Jesus når hun oppfordrer kjæresten til å vende det andre kinnet til. Likevel sitter jeg der og merker at jeg sympatiserer med William. Hvorfor gjør jeg det?

Ikke fordi jeg holder med William i sak. Vold løser ikke problemer så ofte og ­enkelt som vi tror. Forskning viser at ikke-vold er et mer effektivt politisk middel enn vold. Og om våpen var veien til fred burde Midtøsten være et fredsparadis. Den hardhendte politikken som gjerne presenterer seg som realistisk er full av naivitet – ikke minst forestillingen om at mennesket er i stand til å kontrollere voldsbruken sin.

Men William er sann i en annen forstand, han forstår, og er i kontakt med, menneskets natur. Stolthet, lojalitet og rettferdighet er viktig for ham, og dette er gode verdier som det er naturlig å strekke seg etter. Når man krenkes er det naturlig å ville forsvare seg, selv med vold.

Radikalt

Det betyr ikke at vold er riktig, tvert imot. Kallet til ikke-vold er radikalt. Årsaken er nettopp at det kan kreve av oss at vi oppgir retten til å oppnå rettferdighet gjennom vold. Det kan kreve at vi avstår fra å vise lojalitet ved å forsvare gruppen vår. Å gå denne smale veien krever hengivenhet og øvelse.

Kanskje er jeg urettferdig, men det virker ikke som om Noora har innsett dette. Hun forstår ikke hva hun krever av William når hun forlanger at han uten videre skal avstå fra å forsvare stoltheten sin og vennene sine, avstå fra å søke rettferdighet.

Det er ikke mulig å kreve at et menneske skal legge ned våpnene uten å gi det en tolkningsramme. Den rammen må vise at det som ser ut som et tap i virkeligheten er veien til seier. Dette er helgenenes vei, den veien Jesus gikk, og som vi er kalt til å gå. Men vi må aldri glemme at den har en pris.

Prisen

Samtalen mellom Noora­ og ­William setter fingeren på et av problemene­ med all den politiske ­idealismen som ­preger vår tid. Man kan ikke snakke om solidaritet uten å være forberedt på å ­betale den økonomiske prisen for den, eller om åpenhet uten å være forberedt på å leve med mangfoldets konflikter.

Det er ikke idealene som er feil, men vår tendens til å glemme at idealer koster.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17.02.2017

Gå til innlegget

Katedralen er tilbake

Publisert over 2 år siden

To trender er synlige i dagens protestantiske kristenhet: Ledere­ forsøker å skape varemerker, mens lekfolket bygger katedraler.

Det postmoderne mennesket bygger­ ikke identiteten sin på nasjonen, men ved hjelp av varemerker­. I Sverige har dette­ forandret kirker og organisasjoner, som tidligere la vekt på sin tilknytning til nasjonen. Navnet begynte gjerne med «Svenska», mens man nå bruker kirkenavnet som varemerke. Også i Norge ser man slike tendenser.


Unique selling point

Ledelsen i kirken­ og andre samfunnsinstitusjoner legger i dag store ressurser ned i å finne en attraktiv­ logo og et slagkraftig slagord, og ikke minst finne sitt USP – unique selling point, som det heter på bransjespråket.

Viljen til å profilere seg er i ferd med å ta oss inn i en ny, konfesjonell æra: Varemerkekonfesjonsalismens tid. Samfunn som, takket være ett århundre med økumenikk, egentlig står hverandre nær, velger likevel å betone sin særegenhet. Alle vil finne sin nisje og vinne markedsandeler.


En inngjerdet lekeplass

Katedralen er konfesjonalismens motsats. Den er et uttrykk­ for kirkens evne til å forene enhet­ og mangfold. Det er derfor talende at den første konfesjonelle æra, som var en følge av den reformasjonen vi feirer i år, førte til at den protestantiske kirken oppga katedralen­, både som teologisk og arkitektonisk prosjekt.

I sentrum av katedralen ligger høy-
alteret, men dette er ikke rommets eneste­ sted for gudstjenester. Langs veggene finnes­ en rekke sidekapeller, som hver for seg representerer en spiritualitet. Den middelalderske katolske kirke var, som en historiker har formulert det, en godt inngjerdet lekeplass. Grensestolpene var tydelige, men innenfor gjerdet fantes det en rekke valgmuligheter.


Ett kapell for hver spiritualitet 

Reformatorene­ var bekymret seg for at aktiviteten i sidekapellene skulle skygge for høyalteret. Man ville strømlinjeforme kirken og rense opp i det man så på som et litt for frodig mangfold.

Det fungerte en tid, men med pietismen og vekkelsen, kom sidekapellene tilbake. Fromme mennesker innenfor kirken søkte noe mer enn gudstjenesten fra høyalteret. Snart begynte de å bygge sine egne kapell, ikke inni kirken, men frittstående og atskilt fra den: Baptister, misjonsforbundere, pinsevenner, og så videre. Ett kapell for hver spiritualitet. Mangfoldet skapte splittelse.


Overlappende identiteter

I dag – særlig i byene – er katedralen på vei tilbake i den protestantiske kristenheten. Ikke som fysisk byggverk, men gjennom hvordan lekfolket faktisk forholder seg til kirken.

Det er stadig mer vanlig med over
lappende kirkelige identiteter: At mennesker­ går til en pinsemenighet på søndagene, men kompletterer dette med en ukemesse i en annen kirke. Eller at man feirer høymesse på søndagen, men til
hører en bibelgruppe organisert av et annet trossamfunn. Retreater, ikon-
malekurs, karismatiske bønnegrupper og sosiale virksomheter – sidekapellene er mange.


Lengsel etter katolisitet.

Denne grasrotøkumenikken, ivaretatt av lekfolk med doble kirkelige identiteter, både truer og trues av samfunnets varemerkekonfesjonalisme. Noen ser den økumeniske mobiliteten som uttrykk for en forbrukermentalitet, og det kan selvsagt være riktig. Men man kan også se den som en velkommen motvekt til kirkeledernes vekt på egenart, og som uttrykk for en lengsel etter en ny type protestantisk katolisitet.

De er, kan man si, et tegn på at katedralen er nødvendig, også i den protestantiske kristenheten. Kirken trenger mangfoldet, og vekkelsens kapeller har hatt en tendens til å bli for trange. De kommer bedre til sin rett som sidealtere i en katedral.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 20.01.2017

Gå til innlegget

Det katolske øyeblikket

Publisert nesten 3 år siden

Det finnes et alternativ til Bernie Sanders og Donald Trump. Neste uke besøker han Sverige.

Lærer i historisk teologi ved Teologiska högskolan Stockholm
For 25 år siden falt muren, og den østeuropeiske kommunismen var beseiret. I USA erklærte statsviteren Francis Fukuyama at historien­ nå hadde nådd sin ende: Ideologienes kamp var over og den liberale kapitalismen hadde vunnet.

Man trodde seg å være framme, skriver professor Jayne Svenungsson om stemningen etter år 1989: De store freds- og kulturskapende prosjektene som startet etter 2. verdenskrig hadde nå nådd sin fullendelse. Troen på det gode, demokratiske samfunnet, på et generøst og inviterende Europa med fri bevegelse og åpne grenser, syntes å være ukuelig.

Radikalt og reaksjonært. I dag oppleves en slik eufori som avleggs. Vi ser et Esom har vist seg ute av stand til å møte kollapsen i Midtøsten. Vi ser høyre­populistiske bevegelser vokse seg 
stadig sterkere. Om ikke liberalismen står ved skafottet, så er den i det minste stilt spørsmål ved på en måte vi ikke har sett før.

Den politiske energien finnes i stedet i postliberale bevegelser som utfordrer 
den liberal-kapitalistiske orden. Dels gjelder dette det nyradikale venstre, med tenkere som Thomas Piketty og Naomi Klein, samt bevegelser rundt Bernie Sanders i USA og Jeremy Corbyn i Storbritannia. Dels gjelder det ny-reaksjonære populistiske partier, med Trump som største symbol og Brexit som den (hittil) største seieren.
Et politisk program. Men det finnes faktisk en annen leder som drar fulle hus hvor han enn kommer. Neste uke besøker han Sverige: Den katolske kirkes leder, pave Frans.

Frans knyttes framfor alt til sine kraftfulle symbolhandlinger, som da han kysset en muslimsk kvinnes føtter, og når han velger å kjøre Fiat i stedet for limousin – men han har også et politisk program. Det ble blant annet tydelig da miljø-encyklikaen Laudato Si (Lovet være du) ble publisert for ett år siden.

Encyklikaen er en del av den katolske sosiallæren, den teologiske refleksjonen over den den delen av politikken i moderne, industrielle (og nå post-industrielle) samfunn som Den katolske kirke har engasjert seg i på 1900-tallet.

Kjennetegnet for katolsk sosiallære er en betoning av de mellommenneskelige relasjoner som verken statlige byråkratier eller markedet regulerer. Dette kan være grupper som familien, den lokale fotballklubben, fagforeningen, studiegruppen og kirken hjemme. Politikkens oppgave er å gi denne sektoren, som av og til kalles sivilsamfunnet, forutsetninger for å blomstre.

I bunnen ligger et syn på mennesket som noe mer enn et individ med rettigheter og penger på bok. Mennesket er et relasjonelt vesen. Det gode samfunnet begynner derfor alltid med gode relasjoner.

Store skuffelser. 1900-tallet var utopi­enes århundre. Da muren falt kollapset den kommunistiske utopien, men den ble erstattet av den kapitalistiske. Også den hadde vakre løfter og store skuffelser. Vi drømte om frihet, men alt vi fikk var ­jeans og hurtigmatskjeder, som en karakter i nobelprisvinneren Svetlana Aleksijevitis bok Tiden second hand sukker når hun reflekterer over overgangen fra kommunismens mørke til kapitalismens tomhet.

De populistiske bevegelsene i Vesten akkurat nå, kan ses på som uttrykk for en slik skuffelse. De representerer en lengsel som forbruket ikke kan fylle, og som en politikk som har gjort markedet til sin fremste allierte står fullstendig tafatt overfor.

Nå fanger populistiske partier opp disse stemningene, men på lengre sikt har heller ikke de noe svar.

Det har derimot den 78 år gamle paven, som på mandag besøker Sverige. Kanskje har, som den britiske Labour-politikeren Maurice Glasman foreslår, det katolske øyeblikket kommet.

FØRST PUBLISERT I SPÅALTEN «LIVSSYN» I VÅRT LAND 28.10.2016

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
21 dager siden / 3348 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
27 dager siden / 2443 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
15 dager siden / 2441 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
29 dager siden / 2363 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1822 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
12 dager siden / 1657 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
28 dager siden / 1501 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
9 dager siden / 1399 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere