Joel Halldorf

Alder:
  RSS

Om Joel

Teolog og forfatter. Bor i Stockholm

Følgere

Utopiene ­privatiseres

Publisert over 2 år siden

Politikken evner ikke lenger å formulere fortellinger som ­samler og peker fremover. Da står vi igjen med oppussing og andre huslige gjøremål.

Bokmessen i Gøteborg fikk i år en sterk politisk ladning på grunn av nærværet fra høyreekstreme grupper. Ellers er trenden den motsatte, i alle fall i Sverige. Avstanden mellom kunsten og makten øker.

Få politikere smykker seg med noe som ligner på klassisk dannelse – og hvorfor skulle de? Hva hjelper det en politiker at hun kan resonnere dypt, når hun likevel bare får 15 sekunder til å svare på journalistens spørsmål?

Da er det mer formålstjenelig å bruke tid på medietrening, og lene seg på noen strategiforankrede «talking points».

Maktesløshetens vokabular

­«Ingen forventer lenger at flere politikere skal være særlig dannede» skriver ­Susanna Birgersson Vanmaktens vokabulär (­Timbro), og fortsetter: «Ikke engang når de får muligheten til å snakke ­lenge og uavbrutt, virker de interessert i å ­uttrykke noe av eksistensiell, filosofisk eller emosjonell substans.»

Annerledes var det på 1500-tallet. Da forente Thomas More ulike roller som i dag holdes adskilt. På samme tid var han en av Englands mektigste politikere, en lærd akademiker og dessuten from: Han tok sin tro så alvorlig at han til slutt døde av den.

I fjor var det fem hundre år siden ­Mores hovedverk, Utopia ble publisert - et ord og et begrep som siden har gått inn i ­dagligtalen. Ikke desto mindre gikk ­jubileet forbi nesten ubemerket.

Etter apokalypsen

Kanskje ­fordi vi i kulturell forstand lever etter ­apokalypsen – altså så langt fra utopien som det er mulig å komme. Trenden er forholdsvis ny. For bare noen år siden ble det laget katastrofefilmer som «2012» og «I am a legend». Nå har ­Hollywood i stedet vendt blikket mot post-apokalyptiske tablåer, som «The Road» og «The Hunger Games».

Hva forklarer denne forskyvningen? Er det trusselen fra klimaendringene som presser på? Eller er det mest et 
uttrykk for kulturens stadige og rastløse søk etter nye temaer?

Det blir det opp til fremtiden – om den lenger finnes, da! – å avsløre.

Uansett er det ingenting i veien med forestillingsevnen når fremtidige dys-­topier skal manes frem. Forfattere og filmskapere lar oss ta bolig i sønderknuste og totalitære verdener, som i TV-serien «The Handmaid’s Tale». Der samfunnet formes etter sektens logikk.

Kun i én retning

Spørsmålet melder seg: Hvorfor brukes all denne kreativiteten kun i én retning: til å dikte frem dystopier? Hvor blir det av de gode ­tablåene – utopiene? Som peker frem mot en ny og bedre verden?

Noe av aversjonen skyldes nok at de historiske forsøkene på å fremskynde saligheten – ikke minst på 1900-tallet – har gitt «sjangeren» et dårlig rykte.

Men visjoner er nødvendig, både ­politisk og sosialt. Terrorforskeren Scott Atran påpeker at IS tiltrekker seg desillusjonert ungdom ved å gi dem noe å tro på. Hvordan møte dette? Svaret må handle om å tilby andre fortellinger – om hvor vi skal og hva vi vil.

Også kampen mot populisme og ­klimaendringer krever næring fra ideer om hva vi kjemper for, ikke bare imot. 

Det perfekte hjemmet

Den eneste utopien i dag er den private: visjonen om det perfekte hjemmet. ­Samfunnet er så ugjennomtrengelig at ­utopiene ­privatiseres. Da står vi igjen med ­oppussing blant middelklassen, og et voksende marked for apokalypse-sikre luksusbunkere for de superrike.

Derfor trenger vi folk som hjelper oss å se samfunnets potensial. Enn så lenge lykkes ikke politikerne – kanskje fordi de er underlagt virkelighetsprinsippet, mens utopier krever fantasi.

Her har kunstnere, forfattere og ­diktere en viktig politisk oppgave å fylle. Vi trenger folk som Thomas More, som kan hjelpe oss å formulere visjoner for alle.

Gå til innlegget

Stykkevis og helt

Publisert nesten 3 år siden

Politiaksjonen i Sverige viser hvor galt det kan gå når staten ikke lenger har noen som korrigerer den.

Netflix-serien The Crown har imponert seerne gjennom historiefortelling, skuespillerprestasjoner og scenografisk skjønnhet. For min egen del har jeg også satt pris på samfunnsbildet som males: en kompleks storhet bestående av ulike og iblant motstridende deler. Harmoni oppstår fordi de ulike aktørene ser seg selv som del av en større helhet - og viser respekt for hverandre.

Samfunnet er en komplisert ting – å styre det krever klokskap. Det er ikke uten grunn at det kalles «statskunst».

Angrep familieleir

Et eksempel på dårlig statskunst var politiintervensjonen som skjedde forrige helg og skapte stor debatt i Sverige. Tretti politimenn angrep en familieleir arrangert av den svenske kirken. Hensikten var å ta dem som ikke hadde oppholdstillatelse.

Allerede her er det grunn til å stille spørsmål ved de moralske refleksene til en stat som griper folk idet de senker garden og tror seg trygge. I tillegg har saken et økonomisk aspekt. Man kan spørre seg om aksjonen er en rimelig prioritering av ressurser.

Og så var det dette med statskunsten.

Eneste kobling

I Sverige finnes i dag et skyggesamfunn bestående av personer som gjemmer seg etter å ha fått avslag på asylsøknaden. De er særdeles sårbare, og utnyttes ofte av kriminelle som billig arbeidskraft. For noen er kontakten med kirkene deres eneste kobling til majoritetssamfunnet. Her kan de kjenne at de hører til.

Selv om det naturligvis hører til politiets oppgaver å avvise personer som oppholder seg ulovlig i landet, gjelder det å veie ulike hensyn mot hverandre. Om politiet begynner å storme kirkens diakonale aktiviteter, klipper de av det siste og eneste båndet til samfunnet som mange flyktninger har. Det gjør dem enda mer sårbare - og øker avstanden mellom majoritets- og skyggesamfunnet.

Noen har påkalt den gamle ideen om kyrkofrid – at ingen kan pågripes i en kirke – for å sette ord på sin indignasjon etter politiraidet. Juridisk sett ble begrepet avskaffet for 500 år siden; at det likevel nekter å dø hen vitner om hvor sterk tanken på Kirken som en frisone er for mange.

Statens maktmonopol

I et flerkulturelt samfunn kan selvfølgelig ikke kirkene kreve noen juridisk særstilling. Men kyrkofrid er ikke bare et kristent påfunn. I det gamle Hellas og det gamle Israel hadde templene en lignende funksjon: for en stakket stund var folk beskyttet mot statens maktmonopol.

Bak alt dette ligger ideen om at statens kraft ikke skal være total eller endelig. Det finnes en høyere orden som også staten er underlagt. Hellige rom er påminnelsen om at samfunnets forordninger må kunne knyttes til et høyere rettferdighetsprinsipp for å være gyldige.

Historisk har Kirken hatt nettopp denne oppgaven: Å minne de til enhver tid herskende om den høyeste instansen – som også de står til ansvar for.

Her går det en linje fra profetene i Det gamle testamentet, som kritiserte undertrykkelsen av de fattige, til moderne religiøse ledere som fordømte krig og krevde avskaffelse av slaveri og borgerrettigheter for alle.

Ingen som korrigerer

I dag er denne funksjonen borte, og i vår historieløse armod er det få som forstår behovet for en slik moralsk, korrigerende stemme. Statens makt er blitt total og endelig.

Staten er ikke lenger en del av helheten, som i The Crown.

Den er et hele i seg selv.

Gå til innlegget

Sporten og dyden

Publisert nesten 3 år siden

Idretten er en av de siste arenaer der oppmerksomheten i stor grad er rettet mot å fostre dyd.

Sommeren er tid for idrett. Riktignok går ingen av de største globale mediebegivenhetene – Sommer-OL eller Fotball-VM – av stabelen i år, men for dem som vil kan også denne ferien fylles med idrett. For fotballelskeren finnes fortsatt U21-EM og Prøve-VM for herrer, samt EM for damer. Blant andre arrangement har du VM både i fri­idrett og svømming, samt de årlige tilbakevendende klassikerne: Wimbledon og Tour de France.

I vår kom den svenske liberale debattanten Isobel Hadley-Kamptz ut med
boken Sport og vold. Hun forsøker å forstå idretten som en arena der følelser – og til og med vold – kan være akseptert i en tid som, i hvert fall på utsiden, framstår som kontrollert og sivilisert.

Hadley-Kamptz fremmer den kontroversielle tesen at den kontrollerte volden, som tribunenes hat-slagord og kampsporten MMA – kjent i Sverige gjennom den populære utøveren Alexander «The Mauler» Gustafsson – ikke er noe å bli opprørt av. Tvert imot representerer de verdifulle ventiler som vi heller bør være takknemlige for.

Fostring

Den tanken overlater jeg til hver enkelt å grunne på i hengekøyen. Selv er jeg for tiden mer interessert i koblingen mellom sport og dyd.

I dag er idretten en av de siste 
arenaer der oppmerksomheten i stor grad er rettet mot å fostre dyd. Nå snakker jeg selvsagt ikke om den til tider korrupte elite-idretten, men heller om det som skjer på lavere nivåer. I Sverige kommer ofte alarmerende rapporter om idrettsforeldre som forsøker å kjefte fram barnas prestasjoner i håp om senere å kunne håve inn prosenter av fremtidige proffkontrakter.

Men sannheten er at de fleste av oss kjører barna til forballtreningen av helt andre grunner. Målet er ikke at de skal bli gode fotballspillere, men at de skal bli bra mennesker.

Lærer samarbeid

Når jeg står på
sidelinjen og ser sjuåringen min og lagkameratene hennes sammen forsøke å sparke ballen i riktig retning, da ser jeg jenter som vanligvis – av Netflix-serier, og til og med på skolen – oppmuntres til å konkurrere. Gjennom spillet lærer de seg noe annet, nemlig samarbeid. De vinner og taper sammen, og øver seg på den vanskelige kunsten å glede seg over
andres prestasjoner.

Når solen steker og utmattede jenter gisper etter luft ved siden av banen, men likevel reiser seg for å ta enda et inn­bytte for at venninnen skal få mulighet til å
 hvile, da er jeg stoltere enn om de hadde gjort et brassespark rett i krysset.

Øving, øving, øving

Filosofen Alasdair MacIntyre mener at dyder formes gjennom praksis, det vil si gjennom regulert, sosial aktivitet. Den som driver med snekring øver seg for eksempel i tålmodighet, i å være grundig og nøyaktig i alle
detaljer, og i å respektere både materialets egenskaper og sine egne begrensninger. Slike dyder ligger innebygd i praksisen snekring, men den som tilegner seg dem utvikler gode karaktertrekk som er verdifulle også utenfor snekkerbua.

På samme måte er idretten en praksis som kan fostre dyd. Man kan ha så mange alvorlige samtaler man vil med barna om betydningen av solidaritet, disiplin og det å stille opp for hverandre, men hvis de ikke får øve, er det bare vakre ord.

Øvingen må skje regelmessig og det er behov for en sammenheng der overbevisningen virkelig prøves, og får koste litt. Som når solidariteten krever av meg at jeg tar en spurt som jeg egentlig ikke orker eller vil ta.

Slikt setter spor i personligheten vår. Det skaper karakter og fostrer dyd, for å bruke noen litt gammelmodige uttrykk.

Det er det – ikke drømmen om en framtidig proffkontrakt – som gjør at jeg kjører barna mine til fotballtreningen. Også de dagene de helst ikke har lyst. Ja, faktisk særlig da.

Gå til innlegget

I følelsenes vold

Publisert rundt 3 år siden

Terror bekjempes ikke av folk som legger ut statuser om hvor sinte eller fylt av kjærlighet de kjenner seg.

Terrorisme handler om følelser. Hensikten er å skape frykt og lamme mennesker – ideelt sett hele samfunnet. Terrorister kan angripe hvor som helst, og når som helst. Ingen mål er beskyttet, noe som ble klart da Manchester-terroristen slo til mot en Ariana Grande-konsert og tok med seg mange barn i døden.

Det finnes en logikk i all denne grusomme galskapen.

Jentas ord

Så blir spørsmålet: Hvordan møter vi den? Den vanlige, offentlige responsen har vært å nekte å være redd. Ved å leve som vanlig nekter vi angivelig terroristene å innkassere en seier. Dette demonstrerer vi ved å legge ned blomster og tenne lys. Slik mobiliserer samfunnet all sin solidaritet og empati. Som når statsminister Stoltenberg etter terrorangrepet på Utøya 2011 siterte jentas ord: «Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen!»

Kjærlighetsstrategi

Nå er det flere som stiller spørsmål ved denne «kjærlighetsstrategien». Nå er tiden inne for sinne og vrede, skrev briten Brendan O’Neill (Spiked 23/5). Svenske kommentatorer har fulgt etter. Skam deg ikke over din frykt, skrev Alice Teodorescu i Göteborgs-Posten, og viste til «den berettigede følelsen av offentlig sinne» (GP 27/5). I Expressen spurte Johan Hakelius: «Hvis det ikke er greit til å bli sint nå, når skal vi da være forbannet?» (27/5). Svenska Dagbladets lederskribent Ivar Arpi formulerte seg slik: «Å bli sint, redd, sint - ja, til og med hatsk, er naturlig etter terrorhendelser.»

Tekstene har blitt delt av tusenvis av lesere, og ser ut til å svare på et oppdemmet behov for å bli forbannet. Og hvorfor ikke? Sinne er en naturlig og legitim reaksjon på urettferdighet.

De rette følelsene

Men samtidig er alle disse oppfordringene til å føle sinne et symptom på en merkelig offentlig samtale, der fokus har vært på de rette følelsene. Da media var fylt med bilder av den druknede treåringen Alan Kurdi, gråt mange - også den svenske utenriksministeren.

Etter terrorangrep har vi historisk sett blitt oppmuntret til å svare med kjærlighetserklæringer – men nå er det altså en annen følelse som anbefales. Nå er det sinne som er den foreskrevne reaksjonen.

Av kjøtt og blod

Etter et helt århundre med politikk i teknokratiets tegn, har ­følelsene blitt ønsket velkommen tilbake i det politiske ordskiftet, som en påminnelse om at vi er sammensatte mennesker med både fornuft og lidenskap. For at dette ikke bare skal bli en terapitime, må vi imidlertid ta tak i spaden og grave dypere.

I den kristne tradisjonen beskrives ­sinne som en lidelse, men ikke nødvendigvis som en last. Thomas Aquinas skiller mellom den gode vreden, som guides av fornuften og rettes mot legitime mål; og den destruktive vreden, som ikke kommuniserer med fornuften og som hindrer oss i å gjøre det rette.

Moralens anatomi

Følelser kan veilede oss i møte med moralske utfordringer, men det er ikke følelsen som sådan som avgjør om vi er moralske eller ikke. ­Moral handler til syvende og sist om å gjøre det rette, og det krever karakter – representert ved dyder som mot, rettferdighet, tålmodighet og visdom.

Like lite som flyktninger blir hjulpet av europeere som påberoper seg å være humanister og som samtidig stenger grensene; like lite bekjempes terror av folk som legger ut statuser om hvor sinte eller fylt av kjærlighet de kjenner seg.

Følelser gjør seg kanskje godt i media - men akkurat slik troen er død uten gjerninger, så er kjærligheten uten oppofrelse bare tom sentimentalitet. På samme måte som sinnet er avhengig av å bli ledsaget av fornuften. Alternativet er kaotisk lidenskap.

Først publisert i spalten Livssyn, Vårt Land, 9. juni 2017.

Gå til innlegget

Nærheten mellom kristne og muslimer

Publisert rundt 3 år siden

Når så mange stemmer roper høyt at vi ikke kan leve sammen, er det viktig å se den andre siden.

Man plystrer vel egentlig ikke i kirken? lurte korrespondent Cecilia Uddén i Sveriges radio etter å ha deltatt på en utendørsmesse med paven da han besøkte Egypt nylig. Men det er slik pave Frans tas imot: med jubel og gledestårer, ikke bare av landets forfulgte kristne minoritet, kopterne, men til og med av mange muslimer. Flere muslimer hadde funnet veien til gudstjenesten med paven – i ­solidaritet, men også i overbevisning om at man til syvende og sist tilber samme Gud.

Politisk er historien om kirken og islam ikke alltid vakker. Her finnes forfølgelser, korstog og diskriminering, først og fremst i Midtøsten, men også andre steder.

Sammenvevd liv

Men det finnes også en annen side – utenfor maktens korridorer: I hverdagen veves livet sammen. Kristne og muslimer som lever sammen som naboer, forretningspartnere eller venner, har ofte opplevd et sterkt slektskap.

I boken Envisioning Islam (2015), av ­Michel Philip Penn, skildres de første ­møtene mellom islam og syriske kristne fra 600-tallet. Visst fantes det spenninger, men troen skapte også fellesskap. Kristne og muslimer ba sammen i Døperen Johannes’ kirke i Damaskus. Muslimer var ofte interesserte i relikvier fra kristne helgener og bygde moskeer tilknyttet dem for å kunne be der. Det finnes også mange beretninger om hvordan muslimer oppsøkte kristne munker for å få forbønn.

Side ved side

Da journalisten Wiliam Dalrymple reiste gjennom Midtøsten på 1990-tallet, en reise han har beskrevet i den fine boken From the Holy Mountain, fantes fortsatt denne virkeligheten. Dalrymple møter en prest i Libanon som arbeider i en kirke der det finnes et mirakelbringende bilde som tiltrekker både kristne og muslimer. Og han stanser ved et kloster i Tyrkia, der barnløse kristne og muslimer kommer for å be om et livets mirakel side ved side.

Darymple reflekterer: – Det er først på 1900-tallet at denne hevdvunne toleransen må vike for en ny, hardere islamsk holdning, og det er ikke før helt nylig at den synkretismen jeg har vært vitne til er blitt en sjeldenhet av uendelig verdi.

Gjenkjennelse

Det finnes selvfølgelig teologiske forskjeller mellom kristendommen og islam, forskjeller som får praktiske konsekvenser for hvordan troen formes og leves ut. Men i vår tid, med så mange stemmer som roper høyt at vi ikke kan leve sammen, er det viktig å se den andre siden: den tette nærheten i hverdagen.

Den som tviler på denne nærheten bør følge fjerde sesongen av Skam, som gir muslimen Sana en spesiell oppmerksomhet. Visst finnes det mye i livet hennes som er fremmed, men også mye man som kristen i et sekulært samfunn kan kjenne seg igjen i.

Som å bli distrahert i sine forsøk på å be når en SMS plinger inn. Eller å tvile på troen sin etter møtet med intolerante vers i sin hellige skrift. Og hvor mange kristne tenåringer kan ikke kjenne igjen sine egne foreldre når Sanas mor vennlig minner henne på at det var flere som spurte etter henne på gudstjenesten? For ikke å snakke om gjenkjennelsen av utfordringen der er å navigere mellom religiøs overbevisning og relasjoner til venner med andre vurderinger og livsvalg.

Andre bånd

Som kristne i Vesten er vi forenet med andre kristne gjennom dåpen, og med andre vestlige gjennom et kulturelt bånd. Men troen skaper også et bånd til andre troende, spesielt til dem som deler vår tro på én Gud, som er alle tings skaper, og på den hellige historien med Moses, Abraham og profetene. Dette forener oss med muslimer.

Når det kommer til stykket, er avstanden mellom kirken og moskeen ofte ­kortere enn den er til kjøpesenteret.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
15 dager siden / 1448 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
25 dager siden / 1284 visninger
Morna, Facebook!
av
Heidi Terese Vangen
29 dager siden / 1278 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
1 dag siden / 762 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
5 dager siden / 739 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
24 dager siden / 546 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere