Joel Halldorf

Alder:
  RSS

Om Joel

Teolog og forfatter. Bor i Stockholm

Følgere

Den amerikanske pastoren

Publisert 3 måneder siden - 940 visninger

Graham evnet å lede en bevegelse fra irrelevans til innflytelse. Men han maktet ikke å utruste den samme bevegelsen til å håndtere maktens fristelser.

Forrige uke kom nyheten om at Billy Graham var gått hjem til sin skaper, 99 år gammel. Plutselig fant det vanligvis så oppsplittede amerikanske medielandskapet noe alle kunne enes om: Hele floraen, fra Fox News på høyrekanten til de liberale TV-kanalene som CNN, fyltes med hyllest av Graham – eller «America’s Pastor», som han kalles.

Amerikansk religion, kultur og politikk løper på uatskillelig vis sammen i Billy Graham. Gjennom sine vekkelseskampanjer snakket han direkte til mer enn 200 millioner mennesker – trolig flere enn noen andre i historien – og mer enn tre millioner skal ha tatt imot Jesus under møtene hans.

Full tilgang. Han kjente elleve presidenter (samtlige fra Truman til George W. Bush), var venner med ti av dem (alle unntatt Truman) og nær venn til fire av dem (Johnson, Nixon, Reagan, George H. W. Bush). Grahams religiøse innflytelse var også god politisk valuta: I 1952 annonserte han at han kunne levere 16 millioner evangeliske stemmer i presidentvalget.

Graham endret den konservative protestantismen, fra den fundamentalismen han selv vokste opp i til den evangeliske bevegelsen vi ser i dag. Fundamentalisme på begynnelsen av 1900-tallet var betegnelsen på trossamfunn som motsatte seg modernisering og som målte troen mot et sett teologiske «fundament».

Oppsyn og vektlegging. Graham vek aldri fra denne læren. Det han endret var stil, fremtoning og betoninger. Slik formet han en konservativ protestantisme som plasserte seg mellom fundamentalister og liberalere. En bevegelse som var teologisk og moralsk konservativ, men sosiologisk liberal. Med bibelordet i sentrum, men bekvem i kulturen og åpen for samtidens strømninger. Rasjonelle og viljestyrte, men ikke ekstatiske og emosjonelle, som for eksempel pinsevennene.

Graham ble omdreiningspunktet i denne bevegelsen, ja, han personifiserte den. Han var aldri en lokal pastor, men en konstant reisende evangelist. Han drev kampanjer over hele kloden – eller «crusades», som de ble kalt, en begrepsbruk som er utenkelig i dag.

På visse vilkår. Graham kom på forespørsel, men aksepterte bare invitasjonen om en majoritet av sognet sto bak den. Det var en økumenisk, grenseoverskridende holdning som provoserte hans gamle, fundamentalistiske venner.

Grahams styrke var evnen til å plassere den evangeliske bevegelsen i kulturens midte. Han spiste middag med presidenter, var en fremtredende gjest i TV-studioene, og «poster boy» for Time magazine. Videre holdt han relevante, slagkraftige prekener som knyttet an til spørsmål i
tiden: redselen for kommunisme og atomvåpenkrig.

Graham red høyt på patriotismen som preget USA etter andre verdenskrig, og tilpasset sitt budskap til den. Kirkehistorikeren Matthew Sutton har beskrevet det slik: Den evangeliske bevegelsen i USA ble døpt i den amerikanske patriotismens vann- og seremonimesteren var Graham.

På godt og vondt. I dag er det klart at denne arven ikke bare er positiv. Graham ledet de kristne til makt og innflytelse, men kampen om makten har også trukket bevegelsen inn i en kulturkrig som har svertet dens renommé. Billy Graham brukte sin innflytelse til å støtte Martin Luther Kings kamp for svartes rettigheter, mens sønnen hans hører til Donald Trumps fremste støttespillere.

Grahams styrke var evnen til å lede en bevegelse fra irrelevans til innflytelse. Men han maktet ikke å gi den samme bevegelsen redskap til å håndtere maktens fristelser.


Gå til innlegget

For at senteret skal holde

Publisert 4 måneder siden - 692 visninger

De kirkelige forsamlingene genererer den sosiale kapitalen som er avgjørende for demokratiets overlevelse.

Troen på demokratiet er på vei ned, hovedsakelig blant de unge. I USA tror 60 prosent av dem som er født på 50-tallet at det er avgjørende å leve i et demokrati, mens bare 30 prosent av dem som er født på 80-tallet mener det samme. Autoritære trender peker oppover, mens det politiske engasjementet synker.

Nylig konstaterte Wall Street Journal at det blir stadig vanligere at journalister siterer William Butler Yeats dystopiske linjer: Things fall apart, the centre cannot hold . Ting faller fra hverandre, senteret kan ikke holde.

Pyrrhosseier

Yeats skrev diktet kort tid etter at Nietzsche kvitterte vekk Gud, og den kristne teologien ble erstattet av politiske ideologier. I kampen som fulgte slo liberalismen først fascismen og deretter kommunismen. Liberalismen var en formidabel fiende for dem begge, men seieren har også avslørt dens svakheter.

Forholdet mellom liberalisme og kirken har alltid vært uavklart og preget av uoverensstemmelser. Kirkens maktmonopol var en åpenbar fiende for liberalismen, samtidig som den integrerte og tok opp i seg mange av forestillingene i kristen teologi. Ideen om absolutt menneskelig verdighet bygger for eksempel på den jødisk-kristne ideen om at mennesket er skapt i Guds bilde. Verken menneskelig verdighet eller menneskerettigheter kan utledes av et biologisk og materialistisk syn på mennesker. Det går simpelthen ikke.

Fjordgløtt

Liberalismen trenger kristendommen for moralsk stabilitet, og for å låne utsikt til en videre horisont. Uten dette blir økonomi, hedonisme og livets små gjøremål alt som gjenstår. Konsekvensen blir en forbrukerklasse som beskytter sin sikkerhet og retten til ikke å bli krenket – selv når det går på bekostning av den liberalismen de sverger troskap til.

Men kristendommen som tynn lakk er ikke nok. Mennesket blir det hun gjør; ideene må derfor praktiseres hvis de skal overleve. De krever at vi kommer oss ut av sengen på søndagsmorgenen og tar oss til kirken. Visst går det utover søndagsbrunsjen, men ingen seire uten ofre.

Ledes av paven

Dere har hørt det er sagt at kirken er bakpå og dilter etter. Men i virkeligheten er det få områder der kirkene ikke er i forkant. Klimabevegelsen ledes av paven. Og i Sverige er det få som arbeider like intensivt med integrering. Nesten hver menighet driver språkkafeer og flerspråklige aktiviteter.

Internasjonal forskning viser at regelmessige kirkebesøk korrelerer positivt med politisk engasjement, tillit og sjenerøsitet.

Livet i kirken gjør slik en politisk forskjell. De kirkelige forsamlingene genererer den sosiale kapitalen som er avgjørende for demokratiets overlevelse.

Tror på noe

Så vil mange innvende at de ikke tror på Gud. Bare en fjerdedel av svenskene sier at de tror på Gud. Ikke desto mindre rapporterer de fleste at tror på «noe». Halvparten erklærer at de håper på et liv etter døden, og de som ber regelmessig er dobbelt så mange som dem som går i gudstjeneste.

Og religion er uansett veldig mye mer enn tilslutning til dogmer. Troen kommer på kjøpet når du begynner å gjøre .

Gjennom livet stilles vi ofte på valget mellom jag og lag, men slik er det ikke her. Kirken kan ikke reduseres til et smøremiddel for det liberale demokratiet. Visjonen er større: Det handler om evig liv.

Allerede i dette livet

Noen kirker har avskaffet helvete, men ingen kan unngå å se at det er mulig å ødelegge sin sjel allerede i dette livet.

Og frelse har aldri handlet om hva du skal reddes fra, men om hva du er velkommen til : et liv i fellesskap med Gud. Det er nøyaktig like stort som det høres ut.

Gå til innlegget

Innerst i sjelen

Publisert 5 måneder siden - 649 visninger

Kanskje vil vi se tilbake på 2017 som året da vi gjenoppdaget synden.

På denne tiden av året hagler det med lister. Lister med det beste og det verste i året som gikk. Selv vil jeg gjerne foreslå årets ord for 2017. Min kandidat er unnlatelsessynd.

Det er et omdiskutert begrep. At vi kan gjøre feil gjennom onde gjerninger, er vi vant til å høre – men at vi også kan synde ved å la være å handle? Ved å unnlate å hindre det onde, eller ved å la være å handle for det gode?

Er ikke det en litt vel stor byrde å legge på mennesket?

Dystert og livsfornektende

Synden hører ikke blant kirkens mest populære emner, særlig ikke i moderne tider. Til det har den blitt ansett som dyster og livsfornektende.

For ti år siden gikk 1,5 millioner svensker på kino for å se Kay Pollacks «Så som i himlen», en film der budskapet er at det ikke finnes noen synd.

Så viser det seg at dette kolliderer med våre moralske intuisjoner. Vi opprøres – med rette – når vi hører om hvordan noen brukte sin makt til å utnytte andre. Og en av fjorårets store skandaler viste at selv unnlatelser vekker vrede.

I høst viste det seg nemlig at Svenska Akademin har unnlatt å gripe inn mot det seksuelle rovdyret i deres egen midte. Dette til tross for mediene avdekket det for tjue år siden, og at medlemmenes døtre og koner er blant ofrene.

Likevel har medlemmene valgt å se en annen vei.

For mange er denne feilen et tegn på at akademiet er moralsk konkurs.

Innerst inne vet vi

Når Jesus i Matteus 25 gjør det klart at vi kan synde gjennom unnlatelser – ved å la være å hjelpe syke, fattige og fengslede – minner han oss om noe vi allerede vet.

Og slik er det ofte. Den naturlige tilbøyeligheten er alltid sann, som middelalderteologene sa. Innerst inne vet vi. Vi mennesker har utvilsomt evnen til å bedra oss selv, men i dypet av vår sjel vet vi hva som er riktig og galt.

Den fulle sannheten om vår eksistens er imidlertid ikke tilgjengelig via naturlige veier. Mye av den, men ikke hele. Noe må også åpenbares.

I kirkens forkynnelse er synden den andre siden av menneskets storhet. Vi er skapninger som er i stand til å skille mellom rett og galt – det er vårt kors å bære.

Verdighet og ansvar

Derfor er vi kallet til mer enn ikke å gjøre galt. Vi er også kallet til aktivt å motsette oss det onde. Til å beskytte de forsvarsløse og fremme det rette. Unnlatelsen er en synd som gjør oss mindre enn vi er ment å være.

Dette menneskesynet, som forener verdighet med moralsk ansvar, skiller seg fra både offermentaliteten og «prestasjonsfascismen», som er de vanligste alternativene i dag.

Den første forklarer alle moralsk feilsteg med «omstendigheter», mens den andre måler storheten vår i evnen til å levere resultater.

Men mennesket er mer enn dette. Ikke kan det reduseres til et offer. Og ikke kan det reduseres til sine prestasjoner.

Muligheten til omvendelse

Og det er mer. For det andre som forsvinner når samtalen om synd reduseres fra teologi til moralisme er muligheten til om­vendelse. Kirkens oppdrag er ikke å binde mennesket fast i sine synder, men å lede oss videre. Det finnes en vei bort fra synd, en som går gjennom anger og bot, til tilgivelse og oppreisning. Til nåde.

Årets ord hviler på oppdagelsen av at synden er ekte – det eneste kristne dogmet som kan påvises, som Chesterton sa.

Når vi vet at synden er sann – kan vi håpe at 2018 blir året da vi også gjenfinner ordet nåde?

Gå til innlegget

Med moral å gjøre

Publisert 6 måneder siden - 539 visninger

Metoo viser at den seksuelle revolusjonens vokabular for sex ikke strekker til.

I bølge etter bølge treffer metoo-kampanjen det svenske samfunnet. Rekken av opprop viser at problemene ikke bare handler om enkeltpersoner, men om strukturer. Maktmisbruk, taushetskultur: Spørsmålet er om Metoo vil lykkes i å endre dette?

Menns makt

Svaret avhenger av hvor dypt vi klarer å gå. Hittil har metoo-kampanjen hentet sitt språk fra feministisk maktanalyse, og demonstrert hvordan seksuell trakassering er et uttrykk for menns makt over kvinner.

Men det interessante – og radikale – med kampanjen er at det også reises andre moralske problemstillinger om sex, som vi ellers ikke er vant til å diskutere offentlig. Her kolliderer bevegelsen med den seksuelle revolusjonens ideal.

1960-tallets revolusjon var et opprør mot tradisjonelle normer for seksualitet, og understreket verdien av frihet og nytelse: Sex skulle avmystifiseres og fremstilles som en aktivitet for rekreasjon. Voksne mennesker trengte ingen moralske forordninger. Sex handlet om nytelse og utforskning – og ve den som talte om rett og galt.

En alvorlig sak

Metoo har avslørt at dette ikke stemmer overens med hvordan vi intuitivt forstår sex. Seksuelt misbruk er alvorlig fordi sex er en alvorlig sak. Derfor blir vi mer opprørt når vi hører at noen har lagt hendene på et par kvinnebryster enn om noen knuffer i billettkøen. Det handler ikke om graden av vold, men om å krysse grenser og krenke noe intimt og personlig.

På denne måten blir det klart at sex ikke bare har med glede og selvrealisering å gjøre, men også om sjelen og det vi møter i akten. Metoo viser at språket som den seksuelle revolusjonen tilbyr ikke er tilstrekkelig. Sex krever ganske enkelt et annet språk.

I kjølvannet av Metoo pågår også et arbeid for å skape et nytt normsystem rundt sex. Her er samtykke en hjørnestein: I både lovgivning og utdanning må det legges vekt på å sikre motpartens samtykke. Det er åpenbart bra – men er det nok? Holder det?

Hva er godt?

Om noe viser Metoo at seksuelle relasjoner har en kompleksitet som ikke «løses» eller fanges ved samtykke alene. Samtykke er nødvendig, men ikke et tilstrekkelig kriterium for moralsk sex, som teolog Elizabeth Bruenig sier i Washington Post (9. november).

Det er vanskelig for en ansatt å si nei til en sjef, all den tid sjefen har makt til å gi henne det hun ønsker: fast ansettelse. Sex har maktimplikasjoner som et enkelt samtykke ikke kan godtgjøre på egenhånd.

Hvordan tar vi samtalen videre? Det første spørsmålet i enhver moralsk diskusjon er ikke «hvor er grensen?», men: «Hva er godt?». Et samtykke definerer den juridiske grenseoppgangen, men ikke hva som er god sex.

Moralsk samtale

De fleste bør være enige om at god sex krever at en part ikke bruker makt eller sårbarheten til den andre for å tilrane seg det han ønsker.

Det innebærer at du ikke bare spør hva du vil, men også hva den andre trenger.

Men hvordan vet du det? Det handler blant annet om at du vet nok om den andre personen til at du kan være med å ta ansvar for den personens valg. Dette idealet, hvor det seksuelle møtet går hånd i hånd med fellesskap og nærhet, får selvfølgelig få konsekvenser for hva slags seksuell adferd vi oppskatter.

Forholdet mellom makt og sex er så subtilt at ingen lovgivning i verden kan omfatte det. Dersom metoo-kampanjen skal føre til dype forandringer, må vi derfor skue lenger enn loven, og gi oss i kast med det som har med moral å gjøre.

Gå til innlegget

Moral er også evnen til å si nei

Publisert 7 måneder siden - 686 visninger

Å la være å bruke makt til å oppnå seksuell bekreftelse eller tilfredsstillelse handler ikke bare om kvinnesyn eller seksualmoral, men også om kunsten å avstå.

Hvis det er noe #metoo-kampanjen lærer oss, så er det at gode verdier ikke er nok. Bølgen av vitnesbyrd fra kvinner som er utsatt for misbruk, er deprimerende og opprørende. Selvfølgelig begår ikke alle menn overgrep – men altfor mange gjør det.

Og også blant gjerningsmennene er det menn som bekjenner seg til feminismens credo. Liv og lære går ikke alltid i takt. For kirken er dette ingen nyhet: Selv ikke organisasjoner som bygger sitt virke på Bergprekenen er unntatt.

For god livsførsel krever mer enn gode verdier; det kreves god karakter. Verdier er som et kart – de kan vise veien til målet. Men hva hjelper det om ikke kartleseren også går den samme veien.

Har mistet språket

Moral handler om å innrette seg mot det gode. Men det krever også evnen til å si nei – fordi du sikter mot noe høyere. Anvendt på #metoo-kampanjen betyr det at menn avstår fra å bruke sin makt til å oppnå seksuell bekreftelse eller tilfredsstillelse. For dette handler ikke bare om verdier knyttet til kvinnesyn eller seksualmoral, men også den dyden som kalles kyskhet: kunsten å avstå.

I Vesten har vi mistet språket og fornemmelsen for denne dimensjonen ved moral. Det er en av historiens store ironier at vi begynte å dekonstruere samtalen om karakter samtidig som den industrielle revolusjonen jobbet på spreng for å gjøre alt tilgjengelig. Nå står vi midt i kjøpesenteret, med kredittkort på innerlommen - men uten mulighet til å si nei.

Gullfiskhukommelse

Samtidsfenomenet som tydeligst illustrerer vårt behov for karakter er digitalisering. Innføringen av internett og smarte telefoner er en revolusjon som kan sammenlignes med Gutenbergs boktrykkeri. Hele det sosiale spillet har endret seg dramatisk de siste årene.

En undersøkelse viser at vårt oppmerksomhetsspenn falt fra 12 til 8 sekunder mellom 2000 og 2013 – gullfisken ligger på 9 sekunder. En annen undersøkelse forteller at hver tredje forelder prioriterer mobilen fremfor barna under middagen. Legg til søvnforstyrrelser og sosiale mediers evne til å nære narsissismen, og det er åpenbart at vi står overfor en formidabel utfordring.

Hjerte eller hjerne

Selvfølgelig har internett og smarte telefoner også båret med seg mye godt, men for å håndtere farene kreves karakter. Derfor må vi, som filosofen Alasdair MacIntyre påpeker, gjenopprette og gjenvinne et moralsk fortapt univers.

I moderne etikken er det i all hovedsak to ideer om mennesket som en moralsk skapning. I den romantiske versjonen er hun – mennesket – naturlig godt, men korrumpert av kulturen. Moral handler da om å «lytte til sitt hjerte» og følge dets impulser.

I den andre versjonen er moral noe som springer ut av menneskets evne til å ta rasjonelle beslutninger basert på lykke-
beregninger (utilitarisme). Hjerte eller hjerne, med andre ord.

Moderasjon og kjærlighet

Tradisjonell etikk betrakter i stedet mennesket som uferdig og med behov for oppdragelse. Karakteren formes gjennom rollemodeller, gode fellesskap og sosial praksis. Moral handler da ikke bare om verdier eller regler, men om dyd: Om å tilegne seg egenskaper som mot, moderasjon og kjærlighet.

For å klare utfordringene i vår tid må vi gjenvinne denne forståelsen av moral, ellers kan noen grunnleggende bestanddeler i menneskelivet gå tapt. For eksempel våre relasjoner – ikke bare det horisontale, altså de mellommenneskelige, men også den vertikale. Som Nietzsche uttalte: «Uendelighet skyldes en manglende evne til å si nei til en retning.»

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 3 timer siden / 515 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 3 timer siden / 515 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 4 timer siden / 515 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 4 timer siden / 515 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 4 timer siden / 515 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 4 timer siden / 515 visninger
Mons Henrik Slagsvold kommenterte på
Kling no, klokka
rundt 5 timer siden / 282 visninger
Frank Håvik kommenterte på
Politiet følger gjeldende retningslinjer
rundt 6 timer siden / 1657 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Tegn og undre i den arabiske verden
rundt 6 timer siden / 752 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 6 timer siden / 515 visninger
Håkon Carsten Pedersen kommenterte på
Hva har jeg lært av NRK-streiken?
rundt 6 timer siden / 257 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Tegn og undre i den arabiske verden
rundt 6 timer siden / 752 visninger
Les flere