Joel Halldorf

Alder:
  RSS

Om Joel

Teolog og forfatter. Bor i Stockholm

Følgere

Den forræderiske reklamen

Publisert rundt 1 måned siden - 373 visninger

De mest effektive reklamene bruker fellesskap og tilhørighet til å selge produkter som skaper avhengighet og ensomhet.

Det kan være vanskelig å ­huske, men det var en gang slik at ­reklame skulle opplyse forbrukerne om produktenes kvaliteter. I dag har markedsførere høyere mål og betydelig mer sofistikerte metoder. De vil få oss til å knytte oss til varene på en dypere, mer eksistensiell måte.

Douglas B. Holt, tidligere professor ved Harvard, undersøker dette i den moderne markedsføringsklassikeren How Brands Became Icons: The Principles of Cultural­ Branding. Hans tese er at visse vare-­
me-rker lykkes fordi de taler til sin tids smerte.

Selger løsning. 

I alle kulturer finnes redsler som skaper ubehag eller til og med gir oss angst. Om et selskap lykkes i å identifisere disse og tilby et produkt som en slags løsning på problemet, kan det raskt bli markedsledende. Varen kan bli et kulturelt ikon som treffer samtiden fordi det taler til den.

I 1984 lanserte Apple sine personlige datamaskiner med en kampanje som spilte­ på redselen for konformitet. Den rebelske 68-generasjonen hadde blitt voksen, og nå satt flere av dem med villa­, Volvo og hund. Og mange var redd for å bli som alle andre.

Hva var løsningen? 

Kjøp en Mac-­
intosh: Da sørger du for at året 1984 ikke blir som boken 1984, heter det i reklamen.
Suksessen var et faktum. Apple hadde identifisert et traume, og tilbudt sitt produkt som en løsning på problemet. Vil du være unik i de anonyme kontorlandskapenes tid? Kjøp Macintosh i stedet for PC!

Sammen. 

I dag mener markedsførerne at fellesskap er den eksistensielle verdien som er mest etterspurt. Derfor betones viktigheten av produktets «linking ability» – dets evne til å knytte sammen mennesker.

Selskapene har forstått noe fundamentalt om mennesket: At vi er vesener som søker fellesskap. Behovet er identifisert, og nå forsøker de å trykke sitt produkt inn som en løsning på problemet vårt. Vær så god, kjøp dette, så blir du en del av en større familie.

Spill. 

Det mest absurde eksempelet er reklamene for nettbaserte pengespill som skyller over oss, særlig under store idrettsarrangementer som fotball-VM.

Produktet er en plattform hvor mennesker kan spille bort penger. Men det er ikke det reklamene viser. I stedet snakker man om mot, glede, om å drive bort tristessen – og mest av alt: om fellesskap.

Mennesker lokkes til å bli med i «betting communities» – spillefellesskap. Reklamefilmene viser venner som omfavner hverandre, kompiser som spiller fotball eller tar en dukkert en varm sommerkveld. Mange av selskapene bruker også kjendiser, og lokker slik med mulig-­
heten for å bli en del av samme fellesskap som dem.

Alene, om natten. 

Dette er absurd, for det er vanskelig å se for seg en mer ensom aktivitet enn pengespill på data. Undersøkelser viser at nettpoker for det meste spilles alene og om natten. Dessuten er det en aktivitet som forbindes med store sosiale problemer. Nesten en halv million svensker har problemer med spillingen sin, og blant de mellom 25 og 44 år er andelen 5 prosent. Likevel driver flere spillselskap en aggressiv markedsføring som trekker flere mennesker dypere inn i avhengighet.

Dette er en mørk og ensom aktivitet som isolerer mennesker mer jo dypere de dras inn i den. Derfor er reklamen så forræderisk. En ensom aktivitet som nettgambling framstiller seg selv som fellesskapsdannende. Her identifiseres et smertepunkt i vår moderne, vestlige kultur, nemlig ­ensomheten og lengselen etter fellesskap. Den utnytter de kynisk for å selge et produkt som i seg selv skaper mer isolering.

Trykket i Vårt Land 18. juli 2018 i spalten Ideologi. 

Gå til innlegget

Ikke frykt

Publisert 2 måneder siden - 528 visninger

Den som lar seg skremme kan gå med på det meste i bytte for en følelse av trygghet.

På et bilde fra G7-møte, som spredt seg som ild i tørt gress, kan vi se Tysklands forbundskansler Angela Merkel lent over Donald Trump med et strengt blikk. I en tid der politisk lederskap er mangelfullt, fremstår Merkel som et unntak: prinsippfast, trygg og stabil. 

Hører sammen. 

Merkel er prestedatter. Hun prater helst ikke om det personlige, men har fortalt at hun har sin kristne tro med seg hvor enn hun går. På den måten utfordrer hun den mistenksomheten mange knytter til relasjonen mellom politikk og religion. Hos Merkel hører de to sammen. Den som tar Gud med seg i politikken blir ofte uglesett. Ofte med god grunn. Når målet helliger middelet, er det mange stygge midler som passerer. «Av de onde menneskene i verden er onde religiøse mennesker de verste», konstaterte C. S. Lewis. 

En høyere lojalitet

Den som har blikket vendt mot himmelen har stødigere kurs enn den som navigerer etter hvor vinden snur. Det er ikke vanskelig å se at Merkels stabilitet er et uttrykk for at hun svarer til en høyere makt. Eller for å sitere den tidligere FBI-direktøren James Comeys memoarer, en annen politisk personlighet: At hun har en lojalitet til noe høyere. For at Gud misbrukes, betyr ikke i seg selv at Gud selv er et problem. Det er snarere redselen som er grobunnen for den verste politikken. 

Frykten brer om seg. 

Redsel er ikke ondt, men et naturlig instinkt. Når vi identifiserer farer og blir skremt, reagerer vi på to måter: med flukt eller med å slåss. Spørsmålet er om vi har noe å være redde for i dag? Statistikken sier nei. Voldsforbrytelser, krig, og sykdommer tar færre liv enn før. Likevel brer frykten om seg, og er drivakselen i politikken. Vi er redde for kriminalitet, russere, innvandrere, islam og verdenskollaps. Politikken tar til seg frykten i folkedypet, og reagerer deretter. Budskapet er: Nå har vi vært på flukt så lenge – nå er det på tide å slåss. Fra høyre til venstre høres derfor løfter om hardere tak. 

Dårlig politisk kompass. 

Selvfølgelig bør politikere høre på velgernes uro. Deres egen forankring må likevel være dypere, eller høyere, om du vil. Frykt er et dårlig politisk kompass av den enkle grunn at trygghet er umulig. Det er alltid noe å være redd for. Den som bygger murer for å stenge redselen ute, blier aldri ferdig med å bygge. 

Det er verdt å huske at det var frykten – ikke Gud – som førte til noen av 1900-tallets største katastrofer. Den som lar seg skremme kan gå med på det meste i bytte for en følelse av trygghet. Hvor sikkert livet i de nordiske velferdsstatene er, kan vi diskutere i det uendelige. Men sikkert er det at det er tryggere enn i Palestina for 2000 år siden. Gjennomsnittsalderen var omkring 40 år, og et infisert sår kunne innebære uførhet eller død. En tørke som den i år ville trolig ført til hungersnød. 

Vær ikke redd. 

Likevel gikk en snekkersønn fra Nasaret rundt og utfordret mennesker til ikke å være redde. Faktum er at «vær ikke redd!» er en av Jesu vanligste replikker. I dag ville han blitt avfeid som blåøyd og naiv. Likevel motiverte Jesus omgivelsene sine via sitt budskap, ikke med å vifte bort problemer, tvert imot. Verden er farlig, men midt i stormen står Gud på vår side. 

Det er derfor Gud kan være en støtte i politikken: Hvem kjenner seg vel tryggere enn den som setter sin lit til Gud? Man kunne ønske seg at flere politikere kunne finne samme stabilitet og forankring.

Trykket i Vårt land 20. juni 2018

Gå til innlegget

Den amerikanske pastoren

Publisert 6 måneder siden - 955 visninger

Graham evnet å lede en bevegelse fra irrelevans til innflytelse. Men han maktet ikke å utruste den samme bevegelsen til å håndtere maktens fristelser.

Forrige uke kom nyheten om at Billy Graham var gått hjem til sin skaper, 99 år gammel. Plutselig fant det vanligvis så oppsplittede amerikanske medielandskapet noe alle kunne enes om: Hele floraen, fra Fox News på høyrekanten til de liberale TV-kanalene som CNN, fyltes med hyllest av Graham – eller «America’s Pastor», som han kalles.

Amerikansk religion, kultur og politikk løper på uatskillelig vis sammen i Billy Graham. Gjennom sine vekkelseskampanjer snakket han direkte til mer enn 200 millioner mennesker – trolig flere enn noen andre i historien – og mer enn tre millioner skal ha tatt imot Jesus under møtene hans.

Full tilgang. Han kjente elleve presidenter (samtlige fra Truman til George W. Bush), var venner med ti av dem (alle unntatt Truman) og nær venn til fire av dem (Johnson, Nixon, Reagan, George H. W. Bush). Grahams religiøse innflytelse var også god politisk valuta: I 1952 annonserte han at han kunne levere 16 millioner evangeliske stemmer i presidentvalget.

Graham endret den konservative protestantismen, fra den fundamentalismen han selv vokste opp i til den evangeliske bevegelsen vi ser i dag. Fundamentalisme på begynnelsen av 1900-tallet var betegnelsen på trossamfunn som motsatte seg modernisering og som målte troen mot et sett teologiske «fundament».

Oppsyn og vektlegging. Graham vek aldri fra denne læren. Det han endret var stil, fremtoning og betoninger. Slik formet han en konservativ protestantisme som plasserte seg mellom fundamentalister og liberalere. En bevegelse som var teologisk og moralsk konservativ, men sosiologisk liberal. Med bibelordet i sentrum, men bekvem i kulturen og åpen for samtidens strømninger. Rasjonelle og viljestyrte, men ikke ekstatiske og emosjonelle, som for eksempel pinsevennene.

Graham ble omdreiningspunktet i denne bevegelsen, ja, han personifiserte den. Han var aldri en lokal pastor, men en konstant reisende evangelist. Han drev kampanjer over hele kloden – eller «crusades», som de ble kalt, en begrepsbruk som er utenkelig i dag.

På visse vilkår. Graham kom på forespørsel, men aksepterte bare invitasjonen om en majoritet av sognet sto bak den. Det var en økumenisk, grenseoverskridende holdning som provoserte hans gamle, fundamentalistiske venner.

Grahams styrke var evnen til å plassere den evangeliske bevegelsen i kulturens midte. Han spiste middag med presidenter, var en fremtredende gjest i TV-studioene, og «poster boy» for Time magazine. Videre holdt han relevante, slagkraftige prekener som knyttet an til spørsmål i
tiden: redselen for kommunisme og atomvåpenkrig.

Graham red høyt på patriotismen som preget USA etter andre verdenskrig, og tilpasset sitt budskap til den. Kirkehistorikeren Matthew Sutton har beskrevet det slik: Den evangeliske bevegelsen i USA ble døpt i den amerikanske patriotismens vann- og seremonimesteren var Graham.

På godt og vondt. I dag er det klart at denne arven ikke bare er positiv. Graham ledet de kristne til makt og innflytelse, men kampen om makten har også trukket bevegelsen inn i en kulturkrig som har svertet dens renommé. Billy Graham brukte sin innflytelse til å støtte Martin Luther Kings kamp for svartes rettigheter, mens sønnen hans hører til Donald Trumps fremste støttespillere.

Grahams styrke var evnen til å lede en bevegelse fra irrelevans til innflytelse. Men han maktet ikke å gi den samme bevegelsen redskap til å håndtere maktens fristelser.


Gå til innlegget

For at senteret skal holde

Publisert 7 måneder siden - 704 visninger

De kirkelige forsamlingene genererer den sosiale kapitalen som er avgjørende for demokratiets overlevelse.

Troen på demokratiet er på vei ned, hovedsakelig blant de unge. I USA tror 60 prosent av dem som er født på 50-tallet at det er avgjørende å leve i et demokrati, mens bare 30 prosent av dem som er født på 80-tallet mener det samme. Autoritære trender peker oppover, mens det politiske engasjementet synker.

Nylig konstaterte Wall Street Journal at det blir stadig vanligere at journalister siterer William Butler Yeats dystopiske linjer: Things fall apart, the centre cannot hold . Ting faller fra hverandre, senteret kan ikke holde.

Pyrrhosseier

Yeats skrev diktet kort tid etter at Nietzsche kvitterte vekk Gud, og den kristne teologien ble erstattet av politiske ideologier. I kampen som fulgte slo liberalismen først fascismen og deretter kommunismen. Liberalismen var en formidabel fiende for dem begge, men seieren har også avslørt dens svakheter.

Forholdet mellom liberalisme og kirken har alltid vært uavklart og preget av uoverensstemmelser. Kirkens maktmonopol var en åpenbar fiende for liberalismen, samtidig som den integrerte og tok opp i seg mange av forestillingene i kristen teologi. Ideen om absolutt menneskelig verdighet bygger for eksempel på den jødisk-kristne ideen om at mennesket er skapt i Guds bilde. Verken menneskelig verdighet eller menneskerettigheter kan utledes av et biologisk og materialistisk syn på mennesker. Det går simpelthen ikke.

Fjordgløtt

Liberalismen trenger kristendommen for moralsk stabilitet, og for å låne utsikt til en videre horisont. Uten dette blir økonomi, hedonisme og livets små gjøremål alt som gjenstår. Konsekvensen blir en forbrukerklasse som beskytter sin sikkerhet og retten til ikke å bli krenket – selv når det går på bekostning av den liberalismen de sverger troskap til.

Men kristendommen som tynn lakk er ikke nok. Mennesket blir det hun gjør; ideene må derfor praktiseres hvis de skal overleve. De krever at vi kommer oss ut av sengen på søndagsmorgenen og tar oss til kirken. Visst går det utover søndagsbrunsjen, men ingen seire uten ofre.

Ledes av paven

Dere har hørt det er sagt at kirken er bakpå og dilter etter. Men i virkeligheten er det få områder der kirkene ikke er i forkant. Klimabevegelsen ledes av paven. Og i Sverige er det få som arbeider like intensivt med integrering. Nesten hver menighet driver språkkafeer og flerspråklige aktiviteter.

Internasjonal forskning viser at regelmessige kirkebesøk korrelerer positivt med politisk engasjement, tillit og sjenerøsitet.

Livet i kirken gjør slik en politisk forskjell. De kirkelige forsamlingene genererer den sosiale kapitalen som er avgjørende for demokratiets overlevelse.

Tror på noe

Så vil mange innvende at de ikke tror på Gud. Bare en fjerdedel av svenskene sier at de tror på Gud. Ikke desto mindre rapporterer de fleste at tror på «noe». Halvparten erklærer at de håper på et liv etter døden, og de som ber regelmessig er dobbelt så mange som dem som går i gudstjeneste.

Og religion er uansett veldig mye mer enn tilslutning til dogmer. Troen kommer på kjøpet når du begynner å gjøre .

Gjennom livet stilles vi ofte på valget mellom jag og lag, men slik er det ikke her. Kirken kan ikke reduseres til et smøremiddel for det liberale demokratiet. Visjonen er større: Det handler om evig liv.

Allerede i dette livet

Noen kirker har avskaffet helvete, men ingen kan unngå å se at det er mulig å ødelegge sin sjel allerede i dette livet.

Og frelse har aldri handlet om hva du skal reddes fra, men om hva du er velkommen til : et liv i fellesskap med Gud. Det er nøyaktig like stort som det høres ut.

Gå til innlegget

Innerst i sjelen

Publisert 8 måneder siden - 660 visninger

Kanskje vil vi se tilbake på 2017 som året da vi gjenoppdaget synden.

På denne tiden av året hagler det med lister. Lister med det beste og det verste i året som gikk. Selv vil jeg gjerne foreslå årets ord for 2017. Min kandidat er unnlatelsessynd.

Det er et omdiskutert begrep. At vi kan gjøre feil gjennom onde gjerninger, er vi vant til å høre – men at vi også kan synde ved å la være å handle? Ved å unnlate å hindre det onde, eller ved å la være å handle for det gode?

Er ikke det en litt vel stor byrde å legge på mennesket?

Dystert og livsfornektende

Synden hører ikke blant kirkens mest populære emner, særlig ikke i moderne tider. Til det har den blitt ansett som dyster og livsfornektende.

For ti år siden gikk 1,5 millioner svensker på kino for å se Kay Pollacks «Så som i himlen», en film der budskapet er at det ikke finnes noen synd.

Så viser det seg at dette kolliderer med våre moralske intuisjoner. Vi opprøres – med rette – når vi hører om hvordan noen brukte sin makt til å utnytte andre. Og en av fjorårets store skandaler viste at selv unnlatelser vekker vrede.

I høst viste det seg nemlig at Svenska Akademin har unnlatt å gripe inn mot det seksuelle rovdyret i deres egen midte. Dette til tross for mediene avdekket det for tjue år siden, og at medlemmenes døtre og koner er blant ofrene.

Likevel har medlemmene valgt å se en annen vei.

For mange er denne feilen et tegn på at akademiet er moralsk konkurs.

Innerst inne vet vi

Når Jesus i Matteus 25 gjør det klart at vi kan synde gjennom unnlatelser – ved å la være å hjelpe syke, fattige og fengslede – minner han oss om noe vi allerede vet.

Og slik er det ofte. Den naturlige tilbøyeligheten er alltid sann, som middelalderteologene sa. Innerst inne vet vi. Vi mennesker har utvilsomt evnen til å bedra oss selv, men i dypet av vår sjel vet vi hva som er riktig og galt.

Den fulle sannheten om vår eksistens er imidlertid ikke tilgjengelig via naturlige veier. Mye av den, men ikke hele. Noe må også åpenbares.

I kirkens forkynnelse er synden den andre siden av menneskets storhet. Vi er skapninger som er i stand til å skille mellom rett og galt – det er vårt kors å bære.

Verdighet og ansvar

Derfor er vi kallet til mer enn ikke å gjøre galt. Vi er også kallet til aktivt å motsette oss det onde. Til å beskytte de forsvarsløse og fremme det rette. Unnlatelsen er en synd som gjør oss mindre enn vi er ment å være.

Dette menneskesynet, som forener verdighet med moralsk ansvar, skiller seg fra både offermentaliteten og «prestasjonsfascismen», som er de vanligste alternativene i dag.

Den første forklarer alle moralsk feilsteg med «omstendigheter», mens den andre måler storheten vår i evnen til å levere resultater.

Men mennesket er mer enn dette. Ikke kan det reduseres til et offer. Og ikke kan det reduseres til sine prestasjoner.

Muligheten til omvendelse

Og det er mer. For det andre som forsvinner når samtalen om synd reduseres fra teologi til moralisme er muligheten til om­vendelse. Kirkens oppdrag er ikke å binde mennesket fast i sine synder, men å lede oss videre. Det finnes en vei bort fra synd, en som går gjennom anger og bot, til tilgivelse og oppreisning. Til nåde.

Årets ord hviler på oppdagelsen av at synden er ekte – det eneste kristne dogmet som kan påvises, som Chesterton sa.

Når vi vet at synden er sann – kan vi håpe at 2018 blir året da vi også gjenfinner ordet nåde?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Geir Wigdel kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
3 minutter siden / 311 visninger
Chiek Er kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
10 minutter siden / 311 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
25 minutter siden / 311 visninger
Hallvard Jørgensen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 311 visninger
Morten Andreas Horn kommenterte på
Vil også kirken støtte aktiv dødshjelp?
rundt 1 time siden / 383 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Det vi står sammen om
rundt 2 timer siden / 987 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Morfars kristendom
rundt 2 timer siden / 192 visninger
Frode Meland kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 2 timer siden / 311 visninger
Levi Fragell kommenterte på
Vil også kirken støtte aktiv dødshjelp?
rundt 2 timer siden / 383 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 3 timer siden / 311 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Miraklet i Leipzig
rundt 4 timer siden / 201 visninger
Les flere