Joel Halldorf

Alder:
  RSS

Om Joel

Teolog og forfatter. Bor i Stockholm

Følgere

I samtidens elv

Publisert 10 dager siden

Den flytende moderniteten gjør oss til nomader. Nomader som lengter etter å slå rot.

Ønsket om å holde alle muligheter åpne er et tegn i tiden. Vi har så mange valgmuligheter at det er blitt vanskelig å velge siden det samtidig får oss til å innse hvor mye vi velger bort.

For noen år siden ble en slik valgvegring først og fremst forbundet med unge mennesker som var uvillige til å gjøre avtaler fordi de var redde for at det skulle dukke opp et bedre alternativ rundt neste sving. I dag ser vi tendensen i alle generasjoner. Forskere kaller det «engasjementsunnvikelse».


Rastløs tid

Det er lett å rakke ned på en slik flyktighet, særlig dersom man er pastor og prøver å planlegge og plutselig får problemer med å få tak i ledere. Men før vi moraliserer, bør vi prøve å forstå. For ser vi nærmere på saken, innser vi at engasjementsunnvikelse i grunnen er logisk i vår rastløse tid.

En av de mest treffende beskrivelser som er brukt om vår tid er sosiologen Zygmunt Baumans begrep om «flytende modernitet». Moderniteten marsjerte vi inn i på 1800-tallet med industrialisering, jernbaner og urbanisering. Men selv om dette epokeskiftet innebar dramatiske forandringer, så forble menneskers liv tross alt temmelig stabile. Flytte til byen, få seg en jobb, stemme på sosialdemokratene, gifte seg og få gullklokka før man gikk av med pensjon. Få skilsmisser og stabile karrierer kjennetegnet størstedelen av 1900-tallet.


Alt flyter

I dag lever vi i en annen type modernitet. En der vi ikke bare bytter jobb, men til og meg skifter karriere én eller flere ganger i løpet av et arbeidsliv – kanskje fordi den sektoren vi jobber i ganske enkelt forsvinner. Stadig flere bytter også partner og politiske eller religiøse overbevisninger. Noen også kjønn.

Med andre ord: Alt flyter.

I denne flytende moderniteten fremstår engasjementsunnvikelse som hensiktsmessig. For noe nytt kan jo faktisk dukke opp i horisonten veldig fort: Man kan bli kjent over natten gjennom et youtube-klipp, eller plutselig endre helgens planer på grunn av en sms eller et tilbud på en restplass til et spennende reisemål. I en slik tilværelse blir vi til nomader eller turister. Vi flyter fra sted til sted, fra sammenheng til sammenheng. Vi betrakter på avstand, men er uvillige til å gå inn i noe fullt og helt. For vi vil jo ikke stenge noen dører, ikke gi avkall på noe av vår frihet eller noen av de mange muligheter som vi blir tilbudt.


Fars fotspor

Men samtidig er dette en sårbar form for frihet. For der tidligere generasjoner kunne følge i sin fars fotspor, der tvinges vi til å oppfinne oss selv og våre liv til stadighet. Allerede i russebussen kommer angsten krypende idet man forlater tenårenes sosialt velordnede liv og tar skrittet ut i det ukjente. Nå gjelder det å skape seg selv. Og siden, når man er ferdig, må man være beredt til å omskape seg selv på nytt.

Derfor finnes det i vår kultur en understrøm av lengsel etter det stabile og lokale. Stadig flere nevner stedets betydning, og det finnes en forsiktig vilje til å gi seg hen, engasjere seg og få tilhøre en sammenheng. Vi driver i samtidens elv, men lengter etter fotfeste.

Her finnes en mulighet for den lokale menigheten. Når kirken tilbyr mennesker å engasjere seg og forplikte seg til én oppgave, kan det ved første øyekast høres ut som en begrensning.


Et absolutt behov

Men tenker vi etter, er det et tilbud om noe annet: Om å få bli del av et fellesskap og slå rot i en sammenheng. Dette møter en dyp lengsel, ja, et absolutt behov hos mennesket. Vi er flokkdyr, og vi trenger røtter og fotfeste. Vi er kanskje ikke klar over det, og vi lytter kanskje ikke alltid etter denne lengselen inni oss. Men vi bærer på den.

Tenk på det når pastoren din tar kontakt og ber om hjelp i høst.

Gå til innlegget

Guds bud til grillere

Publisert rundt 1 måned siden

At vår karriere som rovdyr begynte da vi ble kastet ut fra Edens hage, gir anledning til ettertanke.

Sommer er grilltid. Ifølge vege-tarianere i min omgangskrets er det også da det er vanskeligst å avstå fra kjøtt. All respekt for grønnsaker, men finnes det noe som både dufter og smaker sommer mer enn en grillet kjøttbit?

Mennesket har spist kjøtt siden det ble kastet ut fra Edens hage. Men at vår karriere som rovdyr begynte akkurat da, gir anledning til ettertanke. For det var neppe Guds mening at de vesener han hadde skapt skulle spise hverandre. I Eden gjaldt følgende matforskrift: frukt og frøbærende urter – ikke kjøtt. (1. Mos 1,29).

Adam og Even? 

Betyr det at det kristne kallet om å opprette Guds rike også er et kall til vegetarianisme? En del ser jo Eden som et forbilde når det gjelder seksualmoral: «Gud skapte Adam og Eva – ikke Adam og Even!» Burde i så fall ikke samme logikk føre til at man endrer sine matvaner?

Litt lenger frem i Bibelen, når Noah går i land fra Arken, kommer nye instruksjoner: «Alt som lever og rører seg, skal dere ha å spise. Som jeg ga dere de grønne plantene, gir jeg dere nå alt dette.» (1. Mos 9,3)

Men forutsetningen for kjøttspising er endret opp gjennom historien. I lang tid har kjøtt vært avgjørende for å kunne­ overleve. Men nå truer i stedet kjøtt-­spising menneskenes overlevelse.

Dyrefabrikker

På den ene side er det ikke bare enkelt både å overleve og få nok næringsinntak uten kjøtt. Men kjøttindustrien står for 15 prosent av verdens totale utslipp av drivhusgasser. Det svenske jordbruksverket skriver på sin hjemmeside: «Forbruket av kjøtt påvirker derfor klimaet uansett hvor og hvordan det er produsert.»

I tillegg er kjøttproduksjonen endret dramatisk de seneste tiårene gjennom utviklingen av dyrefabrikker. Kjøttproduksjonen har økt enormt, og antibiotika og andre legemiddel gjør det mulig å la dyr leve under forhold som i ellers hadde tatt livet av dem.

Skandinavia har riktignok relativt strenge dyrevernslover, men som professor Per Jensen viser i boka Hur mår maten? (Natur og Kultur), finnes det også her dyrefabrikker der dyr lever langt fra slik det er naturlig for dem.

Syndens frukt

Verken i Eden eller i det kommende fredsriket spiser mennesker dyr. Ordningen her på jorden, hvor det faktisk er tillat, er et unntak. Men nettopp dette, at det er et unntak, maner oss til måtehold – ikke fråtseri. Å spise kjøtt er en del av syndefallet, en del av det som har gått galt i verden.

Derfor må all dyrehåndtering skje med aktsomhet og respekt for skapelsen. For det er sånn Bibelen beskriver Gud. Han er ikke bare menneskets hyrde, men også dyrenes vokter. Gud gir dem vann og beite (Salme 104, 11,14) og hans nåde er nok for både mennesker og dyr (Salme 36,7).

Mennesket har ansvar for dyrene på samme måte som den sterke alltid har et spesielt ansvar for den svake (1. Mos 1,28, Rom 15,1).

Mennesker kan utnytte dyr i økonomisk og annen vinning, men nettopp dette har vi et ansvar for å unngå.

Kristne grillere

Det gamle testamentes mange lover kan virke ubegripelige for oss moderne mennesker, men i sum har de et tydelig budskap: Gud er ikke bare søndagens, men også hverdagens Gud. Vi er kalt til etterfølgelse i alt vi gjør – også når vi har ferie, ja, til og med når vi griller.

Det minste vi kan gjøre er å avstå fra kjøtt produsert i dyrefabrikker der dyr ­behandles uten omsorg og verdighet. Dessuten bør vi bøye våre hoder når vi spiser, og takke Gud for det dyret som har gitt sitt liv for oss.

Gå til innlegget

Et hemmet menneskesyn

Publisert 3 måneder siden

I et sekulært samfunn reduseres mennesket lett til biologi pluss ideologi. Dermed mister vi forståelsen av mennesket som et kulturvesen.

Her om kvelden fikk datteren min ikke sove. Jeg satte meg på sengekanten hennes, og vi snakket litt om sånt som kan være skummelt her i livet. Før jeg skulle gå, minnet jeg henne på at hun aldri er alene, at hun alltid kan snakke med Gud. Deretter la jeg et bilde av Maria med Jesus-barnet ved siden av henne på puta som selskap i mørket.


Gjør ting sammen

Å oppdra barn i kristen tro handler mer om praksis enn teori. Det hender jo at man har teologiske samtaler med treåringer, men først og fremst gjør man ting sammen: går i kirken, leser bøker, ber bordbønn og kveldsbønn, synger og minner barna om Guds kjærlighet.

Man fører dem inn i den store katedralen som den kristne troen er, med håp om at de skal føle seg hjemme der.

Men i dag er det stadig flere som protesterer mot dette. Temaet barn og religion skaper heftig debatt – spesielt barns fromhet. Kritikere finnes langs hele den politiske skalaen. Fra så vel venstresida som liberale debattanter hører vi krav om forbud mot å oppdra barn religiøst. En tidligere riksdagsmedlem, Vänsterpartiets Margò Ingvardsson, krever at barn skal være beskyttet mot religiøs utøvelse – ikke bare på skolen, men også i kirken.


Motstridende trender

Forbud mot søndagsskole i religionsfrihetens navn. Det høres ut som noe hentet fra Georg Orwells dystopi «1984»: Slaveri er frihet.

Jeg har skrevet en del om Guds gjenkomst og religionenes økende relevans – men det er tross alt bare en av flere trender i dagens samfunn. For samtidig som religionene både høres og synes stadig mer, går også sekulariseringen stadig lengre.

På 1900-tallet var sekulariseringen et ideologisk prosjekt: Man tok avstand fra Gud, men de fleste var likevel en kristent oppdratt. I dag er den kristne mentaliteten som har preget Europa i århundrer på vikende front. Og det får konsekvenser.


En slags meningspakke

For det første leder det til en manglende forståelse for hvordan religiøs tro fungerer. Sekulariserte mennesker pleier å sammenlikne religioner med ideologier. De betrakter religion som en slags «meningspakke». De tolererer at religiøse menneskers har ulike meninger, men behovet for å leve ut sine overbevisninger i konkrete handlinger – det har de vanskeligere å forstå at noen kan ha behov for.

For det andre viser sekulariseringen seg i synet på mennesket. I et sekulært samfunn reduseres mennesket lett til biologi pluss ideologi: Vi blir våre gener og de valg vi tar. Dermed mister vi forståelsen av mennesket som et kulturvesen.

Men mennesker blir ikke formet i prøverør i sterile laboratorier. Vi blir til i kulturens rike jordsmonn der fortellinger, leker, musikk og kunst gir jordsmonnet næring. Det er på denne måten vi skal forstå religiøs tro i oppdragelsen: Mennesket er et kulturvesen, og det er foreldrenes oppgave å gi kulturen videre til sine barn. Om foreldrene er religiøse, så får deres oppdragelse et religiøst preg.


Feil vei å gå

Dette betyr naturligvis ikke at man skal kunne begå overgrep, vold eller omsorgssvikt med henvisning til religion. Slike ting er og bør være forbudt. Men å forby religiøs påvirkning av barn fordi det finnes ekstremisme, er feil vei å gå. Dersom vi skal forby noe som risikerer å ødelegge barns oppvekst, er alkohol en mer opplagt kandidat.

Om vi ikke respekterer foreldres ansvar for sine barn, skaper vi et sterilt, kulturløst samfunn. Ingen oppdragelse er risikofri, men å forsøke på å skape en verden der tragedien ikke er mulig, ender alltid i enda større tragedier.

Gå til innlegget

Rede til å ofre

Publisert 5 måneder siden

Kampen for det liberale demokratiet kan ikke vinnes uten at vår moralske beredskap styrkes.

De tyske tanksene som trengte inn over de alliertes grenser i begynnelsen av andre verdenskrig var ikke bare en militær utfordring, men også en moralsk. Det hevdet i det minste noen av datidens fremste tenkere.

Den samme overbevisningen

Forfatteren Alan Jacobs gjengir disse diskusjonene i sin seneste bok, The Year of our Lord 1943, en historisk skildring som også er relevant for oss i dag. Her møter vi blant annet Robert Hutchins, filosof og rektor ved Chicago Universitet.

I 1940 stilte han følgende spørsmål: Nazister og kommunister vet hva de tror på og er rede til å ofre alt for sin overbevisning. Kan vi finne den samme overbevisningen på de demokratiske landenes side? Demokratiet kan bare forsvares dersom de som forsvarer det er overbevist om at det er godt og verdt sine oppofringer, skrev han videre.

Denne moralske overbevisningen er viktigere enn hvor mange bomber og panservogner de allierte kan sette inn i kampen mot fienden, hevdet Hutchin.

Vår moralske beredskap

I dag har vi andre fiender, men utfordringen er den samme. Islamistiske og høyreekstreme terrorister har erklært krig mot demokratiet, samtidig som antiliberale krefter undergraver det. I vår har hjemvendte IS-terrorister skapt debatt rundt lovgivning og politiets ressurser i hele Europa. Det er naturligvis viktige spørsmål. Men det er få som trekker fram vår moralske beredskap. Og det er beklagelig – for den er slett ikke overbevisende.

Nylig viste en undersøkelse fra Novus at 6 av 10 svensker mener demokratiet har blitt svakere i løpet av de siste årene. Omtrent like mange føler seg lite eller ikke delaktige i demokratiet. Dette er en av mange undersøkelser som viser at det blir mindre av både tillit og engasjement i alle vestlige samfunn.

Nettverk og ideer

Denne siden av kampen mot terrorismen blir dessverre sjeldent trukket frem. Det er mulig at nok tanks og tropper kan stoppe en krig – at de allierte seiret først og fremst takket være industriell styrke. Men dagens fiender består ikke først og fremst av stater og armeer, derimot av nettverk og ideer. Det gjør oppgaven enda mer krevende.

Reporter Niklas Orrenius i Dagens Nyheter har fortjenestefullt satt søkelyset på dynamikken i områder der ekstremismen vokser. Han beskriver ekstremistenes selvtillit for noen år tilbake: Hvordan de gjorde IS-tolkninger kjent i moskeene og skremte motstanderne til taushet. Ikke engang myndighetene grep inn: «Kanskje er tjenestemenn og politikere redde for å gå inn i moskeer og foreningslokaler og stille vanskelige spørsmål. Og kanskje er det i stedet terrorsympatisører som trer inn. Passiviteten legger veien åpen.»

Like brennende engasjement

Men det er likevel her på grasrota kampen kan vinnes: i lokale moskeer, rundt kjøkkenbord, på skoler og i bydeler. Her må mennesker med andre oppfatninger, men like brennende engasjement, utfordre de ekstreme synspunktene. Mennesker som tar ansvar for lokalsamfunnet, som inviterer hjem på besøk og skaper møteplasser, og som organiserer aktiviteter som å spyle isen om vinteren og badeplassen om sommeren. Mennesker som ser hvem som er i faresonen, og som griper inn for å forhindre det.

Her holder det ikke med individualisme og selvrealisering. Derimot trengs det mennesker som setter fellesskapet i første rekke, og som er klar for å delta i det daglige og lite glamorøse arbeidet med å bygge samfunnet nedenfra og opp.

Gå til innlegget

En tam løve

Publisert 7 måneder siden

Hedenske trossystemer plasserer det guddommelige helt i denne verden, og reduserer Gud til en kosmisk butler.

Tegnene har vært her lenge nå – tegnene i tiden, ikke de på himmelen. I vesten er nå ­astrologi, medium og spåkvinner blitt ­trendy. Hedendommen gjør comeback.

Dette sender sjokkbølger gjennom ­moderniteten, for det var ikke sånn det var tenkt. Prognosene var at det moderne skulle trenge unna all religion. Kristendommen skulle erstattes av rasjonalitet, vitenskapstro og ateisme – ikke på tro av magi, ånder og naturvesen.

Les også: Takker verdenskjent nyateist for å sette Gud på dagsordenen

En voksende ny-hedendom. 

Men ­ateismen synes å være mer unaturlig for mennesket enn det overnaturlige.

Den amerikanske sosiologen Rodney Stark så mønsteret i sin bok The Triumph of Faith fra 2015. Avkristningen av Europa har ikke ført til ateisme, hevder han, men til nettopp en voksende ny-hedendom. Og han peker på Sverige som et spesielt tydelig eksempel.

Det tvinger oss til å forstå historien på en ny måte. Sekulariseringsteoriene beskrev utviklingen i tre steg: Først magisk hedendom – greske guder og åsatro i nord – deretter tradisjonell kristendom, og til slutt vitenskapstro. Men at heden­dommen øker når kristendommen går tilbake peker på at Europas historie skal forstås som en kamp mellom to religionsformer: kristendom og hedendom.

En grunnleggende forskjell. 

­Forskjellen mellom dem er at kristendommen – slik som jødedom og islam – forstår det guddommelige som transcendent. Det vil si: Gud finnes utenfor denne verden, men griper inn i den av nåde og kjærlighet til skapelsen. Det finnes altså en grunn­leggende forskjell mellom Gud og ­skapelsen, og denne forskjellen garanterer også at Gud aldri kan manipuleres eller kontrolleres av mennesket.

Dessuten: Ettersom menneskets mål er fellesskap med Gud, innebærer det at den endelige lykken ligger på andre ­siden av evigheten, og ikke i første rekke her på jorden.

Hedenske trossystemer plasserer i ­stedet det guddommelige helt i denne ­verden i forma av ånder, krefter eller gudevesen. Religionen blir da en metode for å forhandle med disse kreftene for å få noen form for velsignelse: materiell eller sjelelig.

Les også: Holder gudstjeneste på alternativmesse

I sin hånd. 

Naturligvis finnes det en rekke grensefenomen, og de to formene har også en del likheter. Men i bunn og grunn er det en avgjørende forskjell: Er Gud utelukkende og grunnleggende en del av vår verden – eller holder Gud hele verden i sin hånd?

Ny-hedendommen representerer en ­utfordring for kirkene av to grunner. Dels tiltaler den menneskets evige lengsel ­etter sikkerhet og velstand, dels er den ­perfekt tilpasset den individuelle konsumer­ismen. Den kommer nemlig ikke til oss i form av et filosofisk system, men som ­åndelige tjenester som vi kan kjøpe avhengig av akkurat hvordan våre ønsker ser ut.

I kirken finnes naturligvis også ­muligheten til å be om alt fra b­eskyttelse til mirakler – men dette er ikke det ­ytterste. I sentrum av den kristne troen står korset som en påminnelse om at veien ikke alltid går dit vi vil. Men også oppstandelsen, som peker på at denne verdens makter ikke har siste ordet.

Terapeutisk kristendomsform. 

Men det finnes også en risiko for at den ­ny-hedenske trenden leter seg inn i k­irkene. Et uttrykk er framgangs-
teologien med sin tendens til å sette våre behov først. Denne truer også stadig å smyge seg inn i en optimistisk anlagt, samtidstilpasset svensk frikirkelighet. Et annet tegn er den utvannede, terapeutiske kristendomsformen som gjør en indre­ ­tilfredshet til det høyeste gode.

Begge forkynner en kristendom uten kors, og reduserer i praksis Gud til en ­kosmisk butler – en ånd som skal ­rykke ut til vår tjeneste hver gang vi gnir på lampen.

En tam løve, og ikke en vill en, som C.S. Lewis skulle sagt.

Les også: I fremtiden kan det bli like vanlig å ha flere religioner som å ha flere statsborgerskap

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
24 dager siden / 3543 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
18 dager siden / 2517 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 2481 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1858 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
3 dager siden / 1776 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
15 dager siden / 1694 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
3 dager siden / 1553 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
12 dager siden / 1410 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere