Joel Halldorf

Alder:
  RSS

Om Joel

Teolog og forfatter. Bor i Stockholm

Følgere

Å drømme større

Publisert 11 dager siden - 407 visninger

Forbrukerkulturen får oss til å drømme «drittdrømmer».

Julerushet er i gang. Og til tross for klimatrussel og simple life-trender, regner handelsstandens forståsegpåere med rekordsalg i år igjen. Sinte debattartikler, facebook-kampanjer – ingenting hjelper. Ingen kan stå imot forbrukerkulturen.

Eller?

Immaterielle verdier. 

Vi forbinder kapitalisme med materialisme ettersom det handler om ting som kjøpes og selges. Men kast bare et raskt blikk på reklamen, så innser du snart at det som selges ikke er ting. I stedet forbinder bedrifter sine produkter med immaterielle verdier: skjønnhet, ungdommelighet, frihet, kjærlighet og status.

Markedsførerne har forstått det opplysningsfilosofene sjelden fattet: Mennesket er ikke et rasjonelt dyr, men derimot et lengtende vesen. Derfor taler de til vår lengsel og tilbyr sine produkter som svar på denne. Et vakkert hjem som svar på en lengsel etter harmoni, en dating-app for den som søker kjærligheten og en bil for den som drømmer om styrke.

LES OGSÅ: Kari Slaatsveen bruker advent til å roe andres frynsete nerver

Forføreriske evner.

Forbrukerkulturen får oss til å drømme «drittdrømmer», som forfatteren Nina Björk formulerte det i frustrasjon over dens forføreriske evner. Björk gjennomskuer spillet og skriver klarsynt om det. Hun er en av vår tids mest hyllede intellektuelle – men det har ikke påvirket verken interiørtrender eller andre forbruksvaner. Å gjennomskue er én ting, å tilby et alternativ er noe annet.

«Det finnes ingen radikale ideer», skriver teologen Patrik Hagman i sin nye bok Om troen, og fortsetter: «Det radikale oppstår først når et fellesskap begynner å strebe etter å leve annerledes.» Drømmer er ikke personlige, men sosiale: Vi drømmer sammen. Og om vi vil drømme annerledes, må vi gjøre det sammen med andre.

Vår enkle toroms.

På terskelen til voksenlivet hadde jeg og min kone to ganske forskjellige omgangskretser. I den ene hadde de fleste kjøpt hus, og samtalen handlet om renovering og parkettgulv. Når vi brøt opp etter en kveld i deres selskap, følte vi oss temmelig misfornøyde med vår enkle toroms; var det ikke på tide å begynne å se etter hus likevel?

I den andre omgangskretsen var samtalen annerledes. Her snakket vi om hvordan vi skulle leve for at det virkelig viktige – kirke, kreativitet, vennskap – ikke skulle fortrenges av karriere og forbruk. De kveldene dro vi hjemover oppbygget, inspirert til å leve et liv der det meningsfulle sto i sentrum.

LES OGSÅ: Hverdagsheltens adventskalender

Stadig nye rekorder. 

Ingen kan svømme alene mot tidsånden. Annerledes kan man bare være sammen med andre. Forstår vi dette, faller mye på plass. Hvor mye kritikk av forbrukerkultur, trange kjønnsroller og karrierestress kan vi ikke lese om på avisenes kultursider! Likevel går utviklingen i stikk motsatt retning: Handelen slår stadig nye rekorder, rammene for gutter og jenter er trangere i dag enn for tretti år siden, og vi arbeider hardere enn noensinne.

Hvorfor? Fordi det ikke er tilstrekkelig å gjennomskue drittdrømmene. Vi må tilhøre fellesskap som streber etter andre mål.

Vi trenger stabile fellesskap med vaner og ritualer hvor vi kan øve oss i å etterleve våre idealer. Fellesskap som ikke bare oppstår tilfeldig, men som finnes overalt: Miljøer som vi kan søke til hvis vi vil drømme andre drømmer.

Hver uke øver oss. 

Vi trenger med andre ord menigheter. Gudstjenesten er et sted der vi hver uke øver oss på å ta imot livet som en gave, ikke noe vi grabber til oss i salgskurven. Og forhåpentligvis er kirken en sammenheng der samtalen kretser rundt det virkelig viktige, i stedet for å bidra til kjøpepress og statusstress.

Kirkens oppgave er å rette menneskets lengsel mot Gud. Gudstjenesten både møter og vekker vår lengsel etter Gud, slik at vi drømmer om større ting enn pakkene under juletreet.

LES OGSÅ: Tid for takknemlighet

Gå til innlegget

Når lidenskapen forsvinner

Publisert 3 måneder siden - 737 visninger

Om kirken bare er et kamuflert underbruk i statsapparatet, kan det være det samme.

Hundreårsjubileet for det ­svenske demokratiet nærmer seg. I 1919 vedtok Stortinget allmenn og lik stemmerett for kvinner og menn, og to år senere gjennom­førte svenskene det første valget med disse ­betingelsene.

Blekner i sammenligning. 

Hundre år er ikke dårlig. Men det blekner sammen­lignet med den første demokratiske ­organisasjonen i Sverige. Jeg tenker på ­baptistforsamlingen i Vallersvik, som neste uke feirer sin 170-årsdag.

Historien om menighetsdannelsen i Vallersvik lyder som noe ut av en spionroman. Ettersom baptistmenigheter var forbudt ved lov, snek «konspiratørene» seg ned til stranden i ly av mørket. Der møtte de en dansk prest som hadde rodd til Sverige for å gjennomføre en rask og diskré dåp – han skulle hjem den samme kvelden.

Det allmenne prestedømmet.

Fem personer ble døpt denne kvelden, 21. ­september 1848. Deretter samlet de seg i en nærliggende hytte og dannet menighet. Fordi de trodde på det allmenne preste­dømmet, var det åpenbart og selvinn­lysende at alle døpte – menn og ­kvinner – sammen kunne fatte beslutninger i ­kirkelige anliggender.

Resten er, som det heter, historie. Og en av denne historiens tråder leder hele ­veien frem til demokratiets gjennombrudd i Sverige. Baptistmenigheten i ­Vallersvik var del av en større ­bevegelse og sto ­modell for arbeidsbevegelsen, blant annet i forståelsen av demokratiske spille­regler.

Påminnelse vi trenger. 

I en tid da ­religion ofte blir sett på som et problem, er dette en påminnelse vi trenger: At det var religiøse minoriteter som introduserte Vesten for demokratiske prinsipper.

For to år siden bestilte den svenske kultur- og demokratiminister Alice Bah Kuhnke en utreding om statens bidrag til trossamfunn. Heretter skulle ­kravene til de som mottok penger bli ­skjerpet. ­Motivet var godt. Regjeringen ville 
­strupe til­førselen av midler til ­voldelige ekstremister – hvilket det er ­vanskelig å være uenig i. Men balansen er 
vanskelig.

For energien i kirken kommer fra folk som møtes og gjør ting de brenner for 
– ikke de tingene som er sanksjonert av staten. Vi samles til gudstjeneste for bønn, for å spre Guds rike og kanskje til og med for å redde verden! Dersom staten trenger seg for mye på - med sine reguleringer 
og kriterier for demokratisk målopp­nåelse – er det en risiko for at gleden går 
tapt.

Kom på kjøpet. 

Kirker og trossamfunn gjør masse gode ting, men disse tingene er bivirkninger av det kirken anser som sitt virkelige ærend. Kirken i Vallersvik ble ikke dannet for å være en demokratiskole, men for å romme det de anså som et sant kristent liv. Demokratitreningen var ikke poenget, men kom på kjøpet.

På tilsvarende vis kan ikke Staten ­handle demokrati for bidragspenger. Idealisme er ikke noe som er til salgs, og kirkens bidrag til samfunnet bygger til syvende og sist på engasjerte medlemmer. Om regjeringen blander seg inn – med sine gode intensjoner, krav og skjemaer – risikerer de å tappe menighetene for energi. På et eller annet sted går lufta ut av ballongen.

Om lidenskapen går tapt. 

Dette må også kirkene selv være oppmerksomme på. Vi må ikke bruke for mye krefter på å fremstå som «nyttige medspillere». Det er ikke «synergiene» og de sosiale ­fordelene som utgjør kirkens eksistensberettigelse. Det er ikke her det brenner. Det er ikke derfor vi er kirke. All verdens 
anerkjennelse, statsstøtte og klapp på skuldrene betyr ingenting om liden­skapen går tapt.

Hvis vi slutter å tro på troen, følger ­lykken og engasjementet hakk i hæl. 
Og da finnes ikke lenger noen kirke. For hvem vil være del av en bevegelse som bare er et kamuflert underbruk i statsapparatet?

Trykket i Vårt Land 12. september 2018 i spalten Ideologi. 

Gå til innlegget

Den forræderiske reklamen

Publisert 5 måneder siden - 385 visninger

De mest effektive reklamene bruker fellesskap og tilhørighet til å selge produkter som skaper avhengighet og ensomhet.

Det kan være vanskelig å ­huske, men det var en gang slik at ­reklame skulle opplyse forbrukerne om produktenes kvaliteter. I dag har markedsførere høyere mål og betydelig mer sofistikerte metoder. De vil få oss til å knytte oss til varene på en dypere, mer eksistensiell måte.

Douglas B. Holt, tidligere professor ved Harvard, undersøker dette i den moderne markedsføringsklassikeren How Brands Became Icons: The Principles of Cultural­ Branding. Hans tese er at visse vare-­
me-rker lykkes fordi de taler til sin tids smerte.

Selger løsning. 

I alle kulturer finnes redsler som skaper ubehag eller til og med gir oss angst. Om et selskap lykkes i å identifisere disse og tilby et produkt som en slags løsning på problemet, kan det raskt bli markedsledende. Varen kan bli et kulturelt ikon som treffer samtiden fordi det taler til den.

I 1984 lanserte Apple sine personlige datamaskiner med en kampanje som spilte­ på redselen for konformitet. Den rebelske 68-generasjonen hadde blitt voksen, og nå satt flere av dem med villa­, Volvo og hund. Og mange var redd for å bli som alle andre.

Hva var løsningen? 

Kjøp en Mac-­
intosh: Da sørger du for at året 1984 ikke blir som boken 1984, heter det i reklamen.
Suksessen var et faktum. Apple hadde identifisert et traume, og tilbudt sitt produkt som en løsning på problemet. Vil du være unik i de anonyme kontorlandskapenes tid? Kjøp Macintosh i stedet for PC!

Sammen. 

I dag mener markedsførerne at fellesskap er den eksistensielle verdien som er mest etterspurt. Derfor betones viktigheten av produktets «linking ability» – dets evne til å knytte sammen mennesker.

Selskapene har forstått noe fundamentalt om mennesket: At vi er vesener som søker fellesskap. Behovet er identifisert, og nå forsøker de å trykke sitt produkt inn som en løsning på problemet vårt. Vær så god, kjøp dette, så blir du en del av en større familie.

Spill. 

Det mest absurde eksempelet er reklamene for nettbaserte pengespill som skyller over oss, særlig under store idrettsarrangementer som fotball-VM.

Produktet er en plattform hvor mennesker kan spille bort penger. Men det er ikke det reklamene viser. I stedet snakker man om mot, glede, om å drive bort tristessen – og mest av alt: om fellesskap.

Mennesker lokkes til å bli med i «betting communities» – spillefellesskap. Reklamefilmene viser venner som omfavner hverandre, kompiser som spiller fotball eller tar en dukkert en varm sommerkveld. Mange av selskapene bruker også kjendiser, og lokker slik med mulig-­
heten for å bli en del av samme fellesskap som dem.

Alene, om natten. 

Dette er absurd, for det er vanskelig å se for seg en mer ensom aktivitet enn pengespill på data. Undersøkelser viser at nettpoker for det meste spilles alene og om natten. Dessuten er det en aktivitet som forbindes med store sosiale problemer. Nesten en halv million svensker har problemer med spillingen sin, og blant de mellom 25 og 44 år er andelen 5 prosent. Likevel driver flere spillselskap en aggressiv markedsføring som trekker flere mennesker dypere inn i avhengighet.

Dette er en mørk og ensom aktivitet som isolerer mennesker mer jo dypere de dras inn i den. Derfor er reklamen så forræderisk. En ensom aktivitet som nettgambling framstiller seg selv som fellesskapsdannende. Her identifiseres et smertepunkt i vår moderne, vestlige kultur, nemlig ­ensomheten og lengselen etter fellesskap. Den utnytter de kynisk for å selge et produkt som i seg selv skaper mer isolering.

Trykket i Vårt Land 18. juli 2018 i spalten Ideologi. 

Gå til innlegget

Ikke frykt

Publisert 6 måneder siden - 531 visninger

Den som lar seg skremme kan gå med på det meste i bytte for en følelse av trygghet.

På et bilde fra G7-møte, som spredt seg som ild i tørt gress, kan vi se Tysklands forbundskansler Angela Merkel lent over Donald Trump med et strengt blikk. I en tid der politisk lederskap er mangelfullt, fremstår Merkel som et unntak: prinsippfast, trygg og stabil. 

Hører sammen. 

Merkel er prestedatter. Hun prater helst ikke om det personlige, men har fortalt at hun har sin kristne tro med seg hvor enn hun går. På den måten utfordrer hun den mistenksomheten mange knytter til relasjonen mellom politikk og religion. Hos Merkel hører de to sammen. Den som tar Gud med seg i politikken blir ofte uglesett. Ofte med god grunn. Når målet helliger middelet, er det mange stygge midler som passerer. «Av de onde menneskene i verden er onde religiøse mennesker de verste», konstaterte C. S. Lewis. 

En høyere lojalitet

Den som har blikket vendt mot himmelen har stødigere kurs enn den som navigerer etter hvor vinden snur. Det er ikke vanskelig å se at Merkels stabilitet er et uttrykk for at hun svarer til en høyere makt. Eller for å sitere den tidligere FBI-direktøren James Comeys memoarer, en annen politisk personlighet: At hun har en lojalitet til noe høyere. For at Gud misbrukes, betyr ikke i seg selv at Gud selv er et problem. Det er snarere redselen som er grobunnen for den verste politikken. 

Frykten brer om seg. 

Redsel er ikke ondt, men et naturlig instinkt. Når vi identifiserer farer og blir skremt, reagerer vi på to måter: med flukt eller med å slåss. Spørsmålet er om vi har noe å være redde for i dag? Statistikken sier nei. Voldsforbrytelser, krig, og sykdommer tar færre liv enn før. Likevel brer frykten om seg, og er drivakselen i politikken. Vi er redde for kriminalitet, russere, innvandrere, islam og verdenskollaps. Politikken tar til seg frykten i folkedypet, og reagerer deretter. Budskapet er: Nå har vi vært på flukt så lenge – nå er det på tide å slåss. Fra høyre til venstre høres derfor løfter om hardere tak. 

Dårlig politisk kompass. 

Selvfølgelig bør politikere høre på velgernes uro. Deres egen forankring må likevel være dypere, eller høyere, om du vil. Frykt er et dårlig politisk kompass av den enkle grunn at trygghet er umulig. Det er alltid noe å være redd for. Den som bygger murer for å stenge redselen ute, blier aldri ferdig med å bygge. 

Det er verdt å huske at det var frykten – ikke Gud – som førte til noen av 1900-tallets største katastrofer. Den som lar seg skremme kan gå med på det meste i bytte for en følelse av trygghet. Hvor sikkert livet i de nordiske velferdsstatene er, kan vi diskutere i det uendelige. Men sikkert er det at det er tryggere enn i Palestina for 2000 år siden. Gjennomsnittsalderen var omkring 40 år, og et infisert sår kunne innebære uførhet eller død. En tørke som den i år ville trolig ført til hungersnød. 

Vær ikke redd. 

Likevel gikk en snekkersønn fra Nasaret rundt og utfordret mennesker til ikke å være redde. Faktum er at «vær ikke redd!» er en av Jesu vanligste replikker. I dag ville han blitt avfeid som blåøyd og naiv. Likevel motiverte Jesus omgivelsene sine via sitt budskap, ikke med å vifte bort problemer, tvert imot. Verden er farlig, men midt i stormen står Gud på vår side. 

Det er derfor Gud kan være en støtte i politikken: Hvem kjenner seg vel tryggere enn den som setter sin lit til Gud? Man kunne ønske seg at flere politikere kunne finne samme stabilitet og forankring.

Trykket i Vårt land 20. juni 2018

Gå til innlegget

Den amerikanske pastoren

Publisert 10 måneder siden - 963 visninger

Graham evnet å lede en bevegelse fra irrelevans til innflytelse. Men han maktet ikke å utruste den samme bevegelsen til å håndtere maktens fristelser.

Forrige uke kom nyheten om at Billy Graham var gått hjem til sin skaper, 99 år gammel. Plutselig fant det vanligvis så oppsplittede amerikanske medielandskapet noe alle kunne enes om: Hele floraen, fra Fox News på høyrekanten til de liberale TV-kanalene som CNN, fyltes med hyllest av Graham – eller «America’s Pastor», som han kalles.

Amerikansk religion, kultur og politikk løper på uatskillelig vis sammen i Billy Graham. Gjennom sine vekkelseskampanjer snakket han direkte til mer enn 200 millioner mennesker – trolig flere enn noen andre i historien – og mer enn tre millioner skal ha tatt imot Jesus under møtene hans.

Full tilgang. Han kjente elleve presidenter (samtlige fra Truman til George W. Bush), var venner med ti av dem (alle unntatt Truman) og nær venn til fire av dem (Johnson, Nixon, Reagan, George H. W. Bush). Grahams religiøse innflytelse var også god politisk valuta: I 1952 annonserte han at han kunne levere 16 millioner evangeliske stemmer i presidentvalget.

Graham endret den konservative protestantismen, fra den fundamentalismen han selv vokste opp i til den evangeliske bevegelsen vi ser i dag. Fundamentalisme på begynnelsen av 1900-tallet var betegnelsen på trossamfunn som motsatte seg modernisering og som målte troen mot et sett teologiske «fundament».

Oppsyn og vektlegging. Graham vek aldri fra denne læren. Det han endret var stil, fremtoning og betoninger. Slik formet han en konservativ protestantisme som plasserte seg mellom fundamentalister og liberalere. En bevegelse som var teologisk og moralsk konservativ, men sosiologisk liberal. Med bibelordet i sentrum, men bekvem i kulturen og åpen for samtidens strømninger. Rasjonelle og viljestyrte, men ikke ekstatiske og emosjonelle, som for eksempel pinsevennene.

Graham ble omdreiningspunktet i denne bevegelsen, ja, han personifiserte den. Han var aldri en lokal pastor, men en konstant reisende evangelist. Han drev kampanjer over hele kloden – eller «crusades», som de ble kalt, en begrepsbruk som er utenkelig i dag.

På visse vilkår. Graham kom på forespørsel, men aksepterte bare invitasjonen om en majoritet av sognet sto bak den. Det var en økumenisk, grenseoverskridende holdning som provoserte hans gamle, fundamentalistiske venner.

Grahams styrke var evnen til å plassere den evangeliske bevegelsen i kulturens midte. Han spiste middag med presidenter, var en fremtredende gjest i TV-studioene, og «poster boy» for Time magazine. Videre holdt han relevante, slagkraftige prekener som knyttet an til spørsmål i
tiden: redselen for kommunisme og atomvåpenkrig.

Graham red høyt på patriotismen som preget USA etter andre verdenskrig, og tilpasset sitt budskap til den. Kirkehistorikeren Matthew Sutton har beskrevet det slik: Den evangeliske bevegelsen i USA ble døpt i den amerikanske patriotismens vann- og seremonimesteren var Graham.

På godt og vondt. I dag er det klart at denne arven ikke bare er positiv. Graham ledet de kristne til makt og innflytelse, men kampen om makten har også trukket bevegelsen inn i en kulturkrig som har svertet dens renommé. Billy Graham brukte sin innflytelse til å støtte Martin Luther Kings kamp for svartes rettigheter, mens sønnen hans hører til Donald Trumps fremste støttespillere.

Grahams styrke var evnen til å lede en bevegelse fra irrelevans til innflytelse. Men han maktet ikke å gi den samme bevegelsen redskap til å håndtere maktens fristelser.


Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77410 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 43457 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34841 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27802 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22442 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22150 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20053 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19055 visninger

Lesetips

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
1 dag siden / 161 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
2 dager siden / 359 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
2 dager siden / 137 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
2 dager siden / 124 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
3 dager siden / 179 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
3 dager siden / 233 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
4 dager siden / 273 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
4 dager siden / 163 visninger
Styrking av fødselspengar no!
av
Aina Alfredsen Førde
4 dager siden / 113 visninger
Les flere

Siste innlegg

Les flere