Joel Halldorf

Alder:
  RSS

Om Joel

Teolog og forfatter. Bor i Stockholm

Følgere

Reformasjonens forutsetninger

Publisert 2 dager siden - 206 visninger

Hvordan kunne lyden fra de svake hammerslagene som naglet 95 teser til en kirkedør vokse til en slik rungende torden?

HVA VAR DET egentlig som hendte? Hvordan kunne lyden fra de svake hammerslagene som naglet 95 teser til en kirkedør i Wittenberg (om Luther da virkelig spikret dem opp der, de fleste forskere i dag tviler på det)
vokse til en slik rungende torden? Hvordan kunne en munk slite både kirken og Europa i to?

Historien om Martin Luther og reformasjonen begynner med et annet uvær. En sommerdag 1505, da den unge jusstudenten Martin Luther var på vei til universitetet, ble han overrasket av et tordenvær. Lynet slår ned rett i nærheten av ham, og skrekkslagen roper han ut til den hellige Anna, jomfru Marias mor, og ber henne redde ham. Hvis hun hjelper ham i nøden, lover han til gjengjeld å bli munk.

Målet var reform. Han overlever – det er tross alt ganske sjelden at folk dør av tordenvær – og som han har lovet, slutter han seg til augustinerordenen et par uker senere. Der fortsatte han å studere, men nå teologi. I 1512 ble han både doktor i teologi og prest, og begynte å undervise ved universitetet i Wittenberg.

Tesene som han noen år senere trolig ikke spikret opp, men i stedet sendte i brevs form til sin
biskop, gjaldt avlatshandelen som ble bedrevet av dominikanermunken Johann Tetzel. Luthers mål var å reformere kirken, ikke å splitte den, og han satte spørsmålstegn ved handelen med avlatsbrev. Var den virkelig i overensstemmelse med kirkens lære? Samtidig merker vi allerede her hans skarpe tunge og drevne retorikk i de provoserende kommentarene om
kirkens store rikdommer.

En av mange. Luther var ikke alene om å kritisere den katolske kirken på denne tiden. Det var mange intellektuelle og kirkelige profiler som gjorde det. For å sitere åpningslinjene til historikeren Owen Chadwicks studie av reformasjonen: «I Vestkirken på begynnelsen av 1500-tallet ropte enhver som betydde noe på
reformasjon.» Kritikken dreide seg ikke så mye om det som foregikk i de enkelte menighetene, men om pengene og politikken høyere opp i hierarkiet.

I middelalderen hadde andre teologer stått frem med ideer som lignet Luthers, for eksempel Jan Hus i Böhmen og engelskmannen John Wycliffe, som begge virket på 1300-tallet. Men ingen av dem fikk særlig gjennomslag, hverken politisk eller blant folket. Kirken dømte dem til kjetterbålet – i Wycliffes tilfelle etter hans død – og det var slutten på den historien.

Hvorfor nå? Hva var det som var annerledes denne gangen? Hvorfor fikk Luthers budskap sånt gjennomslag – og hvorfor endte ikke han på kjetterbålet?

Etter at de 95 tesene hans var blitt avvist, ble Luther mer radikal i sin kritikk av den katolske kirken. Angrepene ble stadig mer hatefulle, og snart var konfrontasjonen uunngåelig. I 1521 erklærte pave Leo X Luther som kjetter. Likevel ble han hverken arrestert eller hysjet ned.

Fyrstemakt. Grunnen var at Luther sto under beskyttelse av kong Fredrik den vise i kurfyrstedømmet Sachsen, der Wittenberg lå. Den europeiske storpolitikken på denne tiden var et spill mellom keiseren, lokale fyrster og paven. At Luther kunne beskyttes til tross for at både paven og keiseren ville kvitte seg med ham, var et tegn på at en ny
europeisk orden var i ferd med å ta form. Lokale fyrster fikk større makt og selvbestemmelse.

Det var også en politisk grunn til at mange fyrster lot seg rive med av Luthers budskap. I den nasjonale politikken knivet fyrsten, adelen og kirken om makten, og reformasjonen ga fyrsten en sjanse til å øke sin egen makt på kirkens bekostning. Bruddet med Rom innebar at kirken ble nasjonalisert og lagt under fyrsten, noe de dro fordel av, både Danmarks Christian 3., Sveriges Gustav Vasa og Englands Henrik 8.

Teknologisk gudegave. Når Luther ikke lot seg hysje ned, skyldtes det også boktrykkerkunsten. Luther var en dreven skribent, og siden han skrev på tysk, kunne han leses av vanlige folk. Men han trengte også å få spredd tekstene. I middelalderen hadde tekstproduksjon skjedd med mye møye og besvær i klostrenes skriptorier. Men da Johann Gutenberg utviklet den mekaniske trykkpressen, ble forutsetningene grunnleggende forandret. Mellom år 1460 og 1500 ble det trykket flere bøker i Europa enn det som til da hadde vært produsert av skrivere i løpet av hele middelalderen.

Luther så på den nye teknikken som en gave fra Gud, og det var kanskje ikke helt tilfeldig at hans reformasjon, i likhet med boktrykkerkunsten, begynte i Tyskland. Boktrykkerne sto i kø hos Luther, klar til å spre hans neste bestselger utover Europa. Bare i hjembyen Wittenberg var det sju trykkpresser som beskjeftiget seg med dette. I årene 1517–20 skrev Luther tretti pamfletter som ble distribuert av drøyt tjue trykkerier og til sammen ble solgt i over 300.000 eksemplarer. Han var sin tids ledende skribent. Selv om motstanderne hans virkelig skulle greid å få tak i ham, ville de ikke klart å brenne bøkene hans i samme takt som trykkpressene spyttet dem ut.

Gjennomført ovenfra. Men selv om det var mange som leste og ble påvirket av Luthers budskap, betydde ikke det nødvendigvis at de store masser lot seg overtale – eller engang forsto hva saken gikk ut på. Kirkekritikken på 1500-tallet gjaldt som sagt først og fremst det kirkelige hierarkiet, ikke det lokale menighetslivet.

De fleste synes å ha vært fornøyd med fromhetslivet, inkludert messer på latin, klostre og det kirkelige botssystemet.
Reformasjonen ble gjennomført ovenfra, av fyrstene, og påfallende ofte mot folkets vilje. På 1500-tallet raste en rekke opprør mot den svenske kongen Gustav Vasa, og kongens lutheranisme var blant grunnene som misfornøyde undersåtter viste til.

I tidens strøm. Luther levde midt i en europeisk brytningstid. Tekniske gjennombrudd som boktrykkerkunsten snudde opp ned på både informasjonsflommen og dannelsesidealet.
Fyrstene søkte selvstendighet fra kirke og keiser, og etterstrebet en sterkere enhet innad i landene sine. Byene vokste i styrke, og pengeøkonomien vokste frem parallelt med føydalsamfunnet.

Midt i alt dette går en bekymret munk til kirkeporten i Wittenberg for å spikre opp tesene sine. Han er frustrert over hvordan en annen munk i trakten legger kirkens avlat ut for salg. Som den akademiker han er, vil Luther ha en disputas: en intellektuell debatt der de teologiske argumentene omhyggelig kan veies og måles. Men tiden vil noe mer. Ekkoet av hammerslagene bæres over Europa av tidens vind, og vokser til en kraft som omskaper kongedømmer, den europeiske kulturen og kristenheten.

(Oversatt fra svensk av 
Christian Heyerdahl.)

Joel Halldorf, Lærer i teologi­historie ved Teologiska Högskolan, Stockholm

Gå til innlegget

Utopiene ­privatiseres

Publisert 9 dager siden - 439 visninger

Politikken evner ikke lenger å formulere fortellinger som ­samler og peker fremover. Da står vi igjen med oppussing og andre huslige gjøremål.

Bokmessen i Gøteborg fikk i år en sterk politisk ladning på grunn av nærværet fra høyreekstreme grupper. Ellers er trenden den motsatte, i alle fall i Sverige. Avstanden mellom kunsten og makten øker.

Få politikere smykker seg med noe som ligner på klassisk dannelse – og hvorfor skulle de? Hva hjelper det en politiker at hun kan resonnere dypt, når hun likevel bare får 15 sekunder til å svare på journalistens spørsmål?

Da er det mer formålstjenelig å bruke tid på medietrening, og lene seg på noen strategiforankrede «talking points».

Maktesløshetens vokabular

­«Ingen forventer lenger at flere politikere skal være særlig dannede» skriver ­Susanna Birgersson Vanmaktens vokabulär (­Timbro), og fortsetter: «Ikke engang når de får muligheten til å snakke ­lenge og uavbrutt, virker de interessert i å ­uttrykke noe av eksistensiell, filosofisk eller emosjonell substans.»

Annerledes var det på 1500-tallet. Da forente Thomas More ulike roller som i dag holdes adskilt. På samme tid var han en av Englands mektigste politikere, en lærd akademiker og dessuten from: Han tok sin tro så alvorlig at han til slutt døde av den.

I fjor var det fem hundre år siden ­Mores hovedverk, Utopia ble publisert - et ord og et begrep som siden har gått inn i ­dagligtalen. Ikke desto mindre gikk ­jubileet forbi nesten ubemerket.

Etter apokalypsen

Kanskje ­fordi vi i kulturell forstand lever etter ­apokalypsen – altså så langt fra utopien som det er mulig å komme. Trenden er forholdsvis ny. For bare noen år siden ble det laget katastrofefilmer som «2012» og «I am a legend». Nå har ­Hollywood i stedet vendt blikket mot post-apokalyptiske tablåer, som «The Road» og «The Hunger Games».

Hva forklarer denne forskyvningen? Er det trusselen fra klimaendringene som presser på? Eller er det mest et 
uttrykk for kulturens stadige og rastløse søk etter nye temaer?

Det blir det opp til fremtiden – om den lenger finnes, da! – å avsløre.

Uansett er det ingenting i veien med forestillingsevnen når fremtidige dys-­topier skal manes frem. Forfattere og filmskapere lar oss ta bolig i sønderknuste og totalitære verdener, som i TV-serien «The Handmaid’s Tale». Der samfunnet formes etter sektens logikk.

Kun i én retning

Spørsmålet melder seg: Hvorfor brukes all denne kreativiteten kun i én retning: til å dikte frem dystopier? Hvor blir det av de gode ­tablåene – utopiene? Som peker frem mot en ny og bedre verden?

Noe av aversjonen skyldes nok at de historiske forsøkene på å fremskynde saligheten – ikke minst på 1900-tallet – har gitt «sjangeren» et dårlig rykte.

Men visjoner er nødvendig, både ­politisk og sosialt. Terrorforskeren Scott Atran påpeker at IS tiltrekker seg desillusjonert ungdom ved å gi dem noe å tro på. Hvordan møte dette? Svaret må handle om å tilby andre fortellinger – om hvor vi skal og hva vi vil.

Også kampen mot populisme og ­klimaendringer krever næring fra ideer om hva vi kjemper for, ikke bare imot. 

Det perfekte hjemmet

Den eneste utopien i dag er den private: visjonen om det perfekte hjemmet. ­Samfunnet er så ugjennomtrengelig at ­utopiene ­privatiseres. Da står vi igjen med ­oppussing blant middelklassen, og et voksende marked for apokalypse-sikre luksusbunkere for de superrike.

Derfor trenger vi folk som hjelper oss å se samfunnets potensial. Enn så lenge lykkes ikke politikerne – kanskje fordi de er underlagt virkelighetsprinsippet, mens utopier krever fantasi.

Her har kunstnere, forfattere og ­diktere en viktig politisk oppgave å fylle. Vi trenger folk som Thomas More, som kan hjelpe oss å formulere visjoner for alle.

Gå til innlegget

Stykkevis og helt

Publisert rundt 2 måneder siden - 679 visninger

Politiaksjonen i Sverige viser hvor galt det kan gå når staten ikke lenger har noen som korrigerer den.

Netflix-serien The Crown har imponert seerne gjennom historiefortelling, skuespillerprestasjoner og scenografisk skjønnhet. For min egen del har jeg også satt pris på samfunnsbildet som males: en kompleks storhet bestående av ulike og iblant motstridende deler. Harmoni oppstår fordi de ulike aktørene ser seg selv som del av en større helhet - og viser respekt for hverandre.

Samfunnet er en komplisert ting – å styre det krever klokskap. Det er ikke uten grunn at det kalles «statskunst».

Angrep familieleir

Et eksempel på dårlig statskunst var politiintervensjonen som skjedde forrige helg og skapte stor debatt i Sverige. Tretti politimenn angrep en familieleir arrangert av den svenske kirken. Hensikten var å ta dem som ikke hadde oppholdstillatelse.

Allerede her er det grunn til å stille spørsmål ved de moralske refleksene til en stat som griper folk idet de senker garden og tror seg trygge. I tillegg har saken et økonomisk aspekt. Man kan spørre seg om aksjonen er en rimelig prioritering av ressurser.

Og så var det dette med statskunsten.

Eneste kobling

I Sverige finnes i dag et skyggesamfunn bestående av personer som gjemmer seg etter å ha fått avslag på asylsøknaden. De er særdeles sårbare, og utnyttes ofte av kriminelle som billig arbeidskraft. For noen er kontakten med kirkene deres eneste kobling til majoritetssamfunnet. Her kan de kjenne at de hører til.

Selv om det naturligvis hører til politiets oppgaver å avvise personer som oppholder seg ulovlig i landet, gjelder det å veie ulike hensyn mot hverandre. Om politiet begynner å storme kirkens diakonale aktiviteter, klipper de av det siste og eneste båndet til samfunnet som mange flyktninger har. Det gjør dem enda mer sårbare - og øker avstanden mellom majoritets- og skyggesamfunnet.

Noen har påkalt den gamle ideen om kyrkofrid – at ingen kan pågripes i en kirke – for å sette ord på sin indignasjon etter politiraidet. Juridisk sett ble begrepet avskaffet for 500 år siden; at det likevel nekter å dø hen vitner om hvor sterk tanken på Kirken som en frisone er for mange.

Statens maktmonopol

I et flerkulturelt samfunn kan selvfølgelig ikke kirkene kreve noen juridisk særstilling. Men kyrkofrid er ikke bare et kristent påfunn. I det gamle Hellas og det gamle Israel hadde templene en lignende funksjon: for en stakket stund var folk beskyttet mot statens maktmonopol.

Bak alt dette ligger ideen om at statens kraft ikke skal være total eller endelig. Det finnes en høyere orden som også staten er underlagt. Hellige rom er påminnelsen om at samfunnets forordninger må kunne knyttes til et høyere rettferdighetsprinsipp for å være gyldige.

Historisk har Kirken hatt nettopp denne oppgaven: Å minne de til enhver tid herskende om den høyeste instansen – som også de står til ansvar for.

Her går det en linje fra profetene i Det gamle testamentet, som kritiserte undertrykkelsen av de fattige, til moderne religiøse ledere som fordømte krig og krevde avskaffelse av slaveri og borgerrettigheter for alle.

Ingen som korrigerer

I dag er denne funksjonen borte, og i vår historieløse armod er det få som forstår behovet for en slik moralsk, korrigerende stemme. Statens makt er blitt total og endelig.

Staten er ikke lenger en del av helheten, som i The Crown.

Den er et hele i seg selv.

Gå til innlegget

Sporten og dyden

Publisert 3 måneder siden - 594 visninger

Idretten er en av de siste arenaer der oppmerksomheten i stor grad er rettet mot å fostre dyd.

Sommeren er tid for idrett. Riktignok går ingen av de største globale mediebegivenhetene – Sommer-OL eller Fotball-VM – av stabelen i år, men for dem som vil kan også denne ferien fylles med idrett. For fotballelskeren finnes fortsatt U21-EM og Prøve-VM for herrer, samt EM for damer. Blant andre arrangement har du VM både i fri­idrett og svømming, samt de årlige tilbakevendende klassikerne: Wimbledon og Tour de France.

I vår kom den svenske liberale debattanten Isobel Hadley-Kamptz ut med
boken Sport og vold. Hun forsøker å forstå idretten som en arena der følelser – og til og med vold – kan være akseptert i en tid som, i hvert fall på utsiden, framstår som kontrollert og sivilisert.

Hadley-Kamptz fremmer den kontroversielle tesen at den kontrollerte volden, som tribunenes hat-slagord og kampsporten MMA – kjent i Sverige gjennom den populære utøveren Alexander «The Mauler» Gustafsson – ikke er noe å bli opprørt av. Tvert imot representerer de verdifulle ventiler som vi heller bør være takknemlige for.

Fostring

Den tanken overlater jeg til hver enkelt å grunne på i hengekøyen. Selv er jeg for tiden mer interessert i koblingen mellom sport og dyd.

I dag er idretten en av de siste 
arenaer der oppmerksomheten i stor grad er rettet mot å fostre dyd. Nå snakker jeg selvsagt ikke om den til tider korrupte elite-idretten, men heller om det som skjer på lavere nivåer. I Sverige kommer ofte alarmerende rapporter om idrettsforeldre som forsøker å kjefte fram barnas prestasjoner i håp om senere å kunne håve inn prosenter av fremtidige proffkontrakter.

Men sannheten er at de fleste av oss kjører barna til forballtreningen av helt andre grunner. Målet er ikke at de skal bli gode fotballspillere, men at de skal bli bra mennesker.

Lærer samarbeid

Når jeg står på
sidelinjen og ser sjuåringen min og lagkameratene hennes sammen forsøke å sparke ballen i riktig retning, da ser jeg jenter som vanligvis – av Netflix-serier, og til og med på skolen – oppmuntres til å konkurrere. Gjennom spillet lærer de seg noe annet, nemlig samarbeid. De vinner og taper sammen, og øver seg på den vanskelige kunsten å glede seg over
andres prestasjoner.

Når solen steker og utmattede jenter gisper etter luft ved siden av banen, men likevel reiser seg for å ta enda et inn­bytte for at venninnen skal få mulighet til å
 hvile, da er jeg stoltere enn om de hadde gjort et brassespark rett i krysset.

Øving, øving, øving

Filosofen Alasdair MacIntyre mener at dyder formes gjennom praksis, det vil si gjennom regulert, sosial aktivitet. Den som driver med snekring øver seg for eksempel i tålmodighet, i å være grundig og nøyaktig i alle
detaljer, og i å respektere både materialets egenskaper og sine egne begrensninger. Slike dyder ligger innebygd i praksisen snekring, men den som tilegner seg dem utvikler gode karaktertrekk som er verdifulle også utenfor snekkerbua.

På samme måte er idretten en praksis som kan fostre dyd. Man kan ha så mange alvorlige samtaler man vil med barna om betydningen av solidaritet, disiplin og det å stille opp for hverandre, men hvis de ikke får øve, er det bare vakre ord.

Øvingen må skje regelmessig og det er behov for en sammenheng der overbevisningen virkelig prøves, og får koste litt. Som når solidariteten krever av meg at jeg tar en spurt som jeg egentlig ikke orker eller vil ta.

Slikt setter spor i personligheten vår. Det skaper karakter og fostrer dyd, for å bruke noen litt gammelmodige uttrykk.

Det er det – ikke drømmen om en framtidig proffkontrakt – som gjør at jeg kjører barna mine til fotballtreningen. Også de dagene de helst ikke har lyst. Ja, faktisk særlig da.

Gå til innlegget

I følelsenes vold

Publisert 4 måneder siden - 1079 visninger

Terror bekjempes ikke av folk som legger ut statuser om hvor sinte eller fylt av kjærlighet de kjenner seg.

Terrorisme handler om følelser. Hensikten er å skape frykt og lamme mennesker – ideelt sett hele samfunnet. Terrorister kan angripe hvor som helst, og når som helst. Ingen mål er beskyttet, noe som ble klart da Manchester-terroristen slo til mot en Ariana Grande-konsert og tok med seg mange barn i døden.

Det finnes en logikk i all denne grusomme galskapen.

Jentas ord

Så blir spørsmålet: Hvordan møter vi den? Den vanlige, offentlige responsen har vært å nekte å være redd. Ved å leve som vanlig nekter vi angivelig terroristene å innkassere en seier. Dette demonstrerer vi ved å legge ned blomster og tenne lys. Slik mobiliserer samfunnet all sin solidaritet og empati. Som når statsminister Stoltenberg etter terrorangrepet på Utøya 2011 siterte jentas ord: «Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen!»

Kjærlighetsstrategi

Nå er det flere som stiller spørsmål ved denne «kjærlighetsstrategien». Nå er tiden inne for sinne og vrede, skrev briten Brendan O’Neill (Spiked 23/5). Svenske kommentatorer har fulgt etter. Skam deg ikke over din frykt, skrev Alice Teodorescu i Göteborgs-Posten, og viste til «den berettigede følelsen av offentlig sinne» (GP 27/5). I Expressen spurte Johan Hakelius: «Hvis det ikke er greit til å bli sint nå, når skal vi da være forbannet?» (27/5). Svenska Dagbladets lederskribent Ivar Arpi formulerte seg slik: «Å bli sint, redd, sint - ja, til og med hatsk, er naturlig etter terrorhendelser.»

Tekstene har blitt delt av tusenvis av lesere, og ser ut til å svare på et oppdemmet behov for å bli forbannet. Og hvorfor ikke? Sinne er en naturlig og legitim reaksjon på urettferdighet.

De rette følelsene

Men samtidig er alle disse oppfordringene til å føle sinne et symptom på en merkelig offentlig samtale, der fokus har vært på de rette følelsene. Da media var fylt med bilder av den druknede treåringen Alan Kurdi, gråt mange - også den svenske utenriksministeren.

Etter terrorangrep har vi historisk sett blitt oppmuntret til å svare med kjærlighetserklæringer – men nå er det altså en annen følelse som anbefales. Nå er det sinne som er den foreskrevne reaksjonen.

Av kjøtt og blod

Etter et helt århundre med politikk i teknokratiets tegn, har ­følelsene blitt ønsket velkommen tilbake i det politiske ordskiftet, som en påminnelse om at vi er sammensatte mennesker med både fornuft og lidenskap. For at dette ikke bare skal bli en terapitime, må vi imidlertid ta tak i spaden og grave dypere.

I den kristne tradisjonen beskrives ­sinne som en lidelse, men ikke nødvendigvis som en last. Thomas Aquinas skiller mellom den gode vreden, som guides av fornuften og rettes mot legitime mål; og den destruktive vreden, som ikke kommuniserer med fornuften og som hindrer oss i å gjøre det rette.

Moralens anatomi

Følelser kan veilede oss i møte med moralske utfordringer, men det er ikke følelsen som sådan som avgjør om vi er moralske eller ikke. ­Moral handler til syvende og sist om å gjøre det rette, og det krever karakter – representert ved dyder som mot, rettferdighet, tålmodighet og visdom.

Like lite som flyktninger blir hjulpet av europeere som påberoper seg å være humanister og som samtidig stenger grensene; like lite bekjempes terror av folk som legger ut statuser om hvor sinte eller fylt av kjærlighet de kjenner seg.

Følelser gjør seg kanskje godt i media - men akkurat slik troen er død uten gjerninger, så er kjærligheten uten oppofrelse bare tom sentimentalitet. På samme måte som sinnet er avhengig av å bli ledsaget av fornuften. Alternativet er kaotisk lidenskap.

Først publisert i spalten Livssyn, Vårt Land, 9. juni 2017.

Gå til innlegget

Lesetips

Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
6 dager siden / 2201 visninger
3 kommentarer
Unnfallenhet som dyd
av
Arne Johan Vetlesen
10 dager siden / 947 visninger
5 kommentarer
Den andres lidelse
av
Ketil Slagstad
28 dager siden / 511 visninger
0 kommentarer
Morfar er bibelsmugler
av
Line Konstali
rundt 1 måned siden / 821 visninger
1 kommentarer
Selektiv historieskrivning
av
Einar Thomassen
rundt 1 måned siden / 3630 visninger
3 kommentarer
For vår jord
av
Arne Johan Vetlesen
rundt 1 måned siden / 1968 visninger
9 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
Bare 1000 år?
rundt 3 timer siden / 752 visninger
Werner Skaug kommenterte på
Bare 1000 år?
rundt 3 timer siden / 752 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 3 timer siden / 1842 visninger
Kaj Sperrås kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 3 timer siden / 1842 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Hvor ble det av Jesus?
rundt 4 timer siden / 9340 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 4 timer siden / 1842 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 4 timer siden / 1842 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 4 timer siden / 1842 visninger
Dagbjørn Skipnes kommenterte på
Holocaust: Uklokt lovforbud
rundt 4 timer siden / 421 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 4 timer siden / 1842 visninger
Arnt Thyve kommenterte på
Kva ville Månestråle gjort?
rundt 4 timer siden / 1915 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Kva ville Månestråle gjort?
rundt 4 timer siden / 1915 visninger
Les flere