Joel Halldorf

Alder:
  RSS

Om Joel

Teolog og forfatter. Bor i Stockholm

Følgere

Et sabbatsår

Publisert rundt 1 måned siden

Finnes det noe begrep i Bibelen som kan gi oss perspektiv på isolasjonen vi nå lever i? Det gjør faktisk det: sabbaten.

Koronapandemien sprer seg over verden. Tallet på syke og døde stiger kraftig. Men de stigende tallene skjuler en ting for oss: De fleste er ikke syke. I skrivende stund er nærmere to millioner rammet. Det betyr at 99 prosent av Norges, såvel som jordas befolkning, ikke er smittet på det nå­værende tidspunkt.

De riktige ordene

Likevel påvirkes alle. Om vi ikke jobber i helsevesenet eller er rammet selv, er vår fremste oppgave å holde avstand. Å avstå fra sosiale kontakter og beskytte risikogruppene. Derfor tyr vi til sosial distansering og sitter i karantene.

Det er et lite offer sammenliknet med den lidelse covid-19 er for mange. Men det betyr ikke at det er enkelt. Ikke å kunne møte slekt og venner, og kanskje ikke kunne gå i kirken, er smertefullt. Når aktiviteter blir avlyst og vi må holde oss innenfor hjemmets fire vegger kommer brakkesyka fort snikende.

Derfor fylles mediene av tips om hvordan vi kan håndere isolasjonen: Hold på rutinene, få deg frisk luft, hold kontakt med dine nærmeste elektronisk. Gode råd å følge. Men det er ikke nok med praktiske tips. Mennesker er meningsskapende ­vesener. Derfor trenger vi ord som hjelper oss å tolke situasjonen vi befinner oss i.

Sabbaten

Finnes det noe begrep i ­Bibelen som kan gi oss perspektiv på ­isoleringen? Det gjør faktisk det: Tenk på sabbaten. Det finnes mye å lære av den sabbatsvisdommen som i dag fremfor alt holdes levende i den jødiske tradisjonen.

Sabbaten innstiftes når Gud hviler på den sjuende skapelsesdagen. Iblant tenker­ vi på sabbaten som noe adskilt fra ­skapelsen, en dag der vi kan hente oss inn etter at det egentlige arbeidet er gjort. Men teologen Norman Wirzba mener at sabbaten snarere er skapelsens full­byrdelse. Gud fullbyrder sin skapelse gjennom å nyte dens skjønnhet. Sabbaten er ikke skapelsens post scriptum, men dens klimaks.

Begrensninger

På seks dager får verden sin form, på den syvende får den ­mening når vi stopper opp og betrakter den med kjærlighet. Det er dette som er menneskets kall. Det er som rabbineren Abraham Joshua Heschel har konstatert, en dag blir vi minnet på det båndet som finnes mellom mennesker, resten av skaper­verket og Gud.

Dette er hensikten med de reglene som omgir sabbaten: Begrensningene hjelper oss å bli oppmerksomme. Gjennom å avstå fra arbeide, media og reiser tvinges vi til å være stille og fokusert. Vi retter blikket­ mot våre nærmeste omgivelser. Jeg ­begynner å legge merke til bevegelsene i min sjel, og til de ting og mennesker som finnes rundt meg. Sabbaten er en dag der vi får hvile fra jakten, for å oppdage at Gud ikke er noe annet sted enn akkurat her.

Sabbatens velsignelser

Det finnes en spesiell sabbatsfred som er tilgjengelig for den som kan gi slipp på ideen om at det gode livet finnes et annet sted med andre venner, en annen jobb, andre opplevelser, andre menigheter – og i stedet kan rette blikket mot det nære. Savnet av rutiner og relasjoner som nå er berøvet, er en sjanse som gir oss muligheten til å oppdage hvor mye vi elsker dem. Først når vi gir dem opp, forstår vi hvor viktige de er for oss.

Pandemien har senket et mørke over verden. Men det kommer en tid etter korona­. Vi kommer til å miste mye på veien, såvel menneskeliv som økonomiske­ verdier. Men gjennom å leve i stillhet adskilt fra andre, kan vi holde tilbake smitten – og få del i sabbatens velsignelser.

Om dette kan bli en tid der vi vokser i oppmerksomhet og kjærlighet, da er noe likevel vunnet.

Gå til innlegget

Sekulariseringens vinterlandskap

Publisert 6 måneder siden

Med tanke på politikkens kraft burde Sverige i dag minne om Narnia under Heksa Hvit: Et land der det alltid er vinter, men aldri jul. Men slik er det ikke.

Sverige beskrives ofte som verdens mest sekulariserte land. Men i desember tar sekulariseringen en pause. Første søndag i advent går nesten en million svensker i kirken, og nesten like mange feirer Lucia og julens gudstjenester.

At dette fortsetter til tross for sekulariseringens lange 1900-tall, er overraskende. Som historiker Svante Nordin har konstatert, hadde de som formet det moderne Sverige – Herbert Tingsten og ekteparet Myrdal – «et fullstendig sekularisert syn på samfunnet». Deres visjon var å bygge et rasjonalistisk, materialistisk og sekulært samfunn.

Ingen «Narnia»

Med andre ord ble ikke kirken marginalisert som et resultat av tilfeldigheter. Det er heller ikke kun et uttrykk for en uunngåelig utvikling. Sekulariseringen av Sverige var et politisk prosjekt. Og med tanke på politikkens kraft burde Sverige i dag minne om Narnia under Heksa Hvit: Et land der det alltid er vinter, men aldri jul.

Men det virker ikke som det er særlig mange som ønsker å gå så dypt inn i sekulariseringen. I stedet pynter vi hjemmene våre med stjernen fra Betlehem og lysestaker som minner om tempelet. Sekulære nordboere lytter til julehymner og går i kirken.

Det er fremfor alt de gamle statskirkene som tar imot denne strømmen av folkelig fromhet. Her finnes en spesiell evne til å gi plass til menneskers tro og lengsel slik den faktisk ser ut i stedet for å begynne å forhøre seg om den rene lære og personlig andaktsliv. Det trengs i dag når stadig færre oppdras i den kristne tro. Kirken må være en plass å vokse inn i. Men for å makte det, er det ikke nok med en åpen favn – det trengs også rom for fordypning.

Mer nerding

Sekulariseringen kan ikke bare møtes med lavere terskler. Vi behøver også å ta vare på kirkens dype hvelv. Eller for å si det mer prosaisk: Det må være mulig å være litt nerdete.

Det fører tankene til Den katolske kirkens feiring av Levith-høymessen (Missa solemnis) i Göteborg i november. Denne gudstjenesten følger den tridentiske ordningen som gjaldt fram til det Andre Vatikankonsil. Vi snakker om klær, røkelse og bønner i sånne mengder at en gudstjeneste i Den norske kirke til sammenlikning likner et vekkelsesmøte. Og språket var naturligvis latin.

Gudstjenester som denne er kontroversielle ettersom de kan sies å signalisere tradisjonalisme og konservatisme. Men pavene har tillatt dem, for i en bred kirke trengs både variasjon og muligheter til å grave dypere. Ikke minst for de unges skyld.

Mindre dybde

I dag er to parallelle trender synlig blant dem som er født på åtti- og nittitallet: en bort fra kirken og en mot et dypere engasjement. Blant disse er synspunktene som sterkest og engasjementet som hetest. Men mange kirker har problemer med å fange opp denne bevegelsen. Svenska kyrkans identitet som folkekirke har gjort at man har fokusert på bredde på bekostning av dybde – samme tendens kan man også se i Norge. Frikirkene har på sin side levd for mye i nuet for på alvor å kunne møte lengselen etter fordypning. Det skaper problemer.

Lengsel etter fordypning

For selv om ikke alle blir engasjert av avansert liturgi, fordypning i bibelstudier, ignatiansk veiledning, intense bønnenetter, filosofiske grublerier, poetiske tankeutflukter eller teologisk kulturanalyse, så gjør noen det. Og tilbyr ikke en kirke tyggemotstand for disse menneskene, så går de til en annen kirke – eller så tyr de til youtube, der de finner Jordan B. Peterson og dusinvis av andre predikanter.

Det er viktig å kunne ta vare på både den brede, folkelige strømmen til adventsgudstjenesten og den mindre, men påtagelige lengselen etter fordypning. På overflaten ser de kanskje ulike ut. Men begge er et uttrykk for en søken etter åndelige hyrder i sekulariseringens vinterlandskap.


Gå til innlegget

Smerten i samfunnskroppen

Publisert 7 måneder siden

Den sosiale og eksistensielle dimensjonen ved populismens fremmarsj er ofte oversett i debattene - kanskje fordi for få vet hvordan man skal håndtere den.

Forrige uke spiste jeg lunsj med to unge mennesker som er født på nittitallet. Vi snakket om hvordan det er å være ung i vår flytende samtid, en tid uten verken faste strukturer eller framtidstro. Et samfunn der de sterke kan bli hva som helst, men der risikoen for å falle fritt gjennom økonomiske og sosiale sikkerhetsnett er stor. En verden full av muligheter, men uten nåde.


Sosial kapital på hell

Det påstås iblant at vi eldre er samfunnskritiske av nostalgiske grunner, fordi vi savner vår ungdoms platebutikker og blir stresset av all ny teknikk. Men de aller største skeptikerne finner man faktisk ofte blant de unge. De kjenner bare til denne senmoderne verden. Likevel lengter mange av dem etter noe annet.

Materielt går utviklingen i Vesten fremdeles fremover. Men andre kurver peker i helt feil retning. I Sverige er andelen unge med psykiske lidelser fordoblet siden åttitallet ifølge Folkehelsemyndighetene: Fra 30 til 60 prosent blant tenåringsjenter, og fra 15 til 35 prosent blant gutter. Selvmordsstatistikken blant unge øker. Ensomheten beskrives nå for tiden som en epidemi, og Storbritannia har til og med fått en ensomhetsminister.

Det forskere kaller sosial kapital blir stadig svakere: relasjoner, fellesskap og meningsbærende sammenhenger. Prisen betaler vi i form av psykisk uhelse og misbruk.


Høyrepopulismens gjennomslag

Denne bakgrunnen er nødvendig for å forstå høyrepopulismens gjennomslag. Tankesmien Skaperkraft har nettopp gitt ut boken Is God a Populist? Den skildrer populismens fremfart gjennom Europa. En av forklaringene på bevegelsens gjennomslag er at populismen fanger opp en bred misnøye med samfunnsutviklingen. Det handler altså ikke bare om rasisme, men om frustrasjon over alt fra økonomisk ulikhet og sosial fragmentering til voksende individualisme.

Dette stemmer godt også for populismen i Sverige. At Sverigedemokratene snart er det største partiet har mange årsaker: både økonomisk sårbarhet og fremmedfiendtlighet. Men partiet står sterkt også i områder der det ikke finnes så mange innvandrere – og ikke mye annet heller. I områder med stor fraflytning der pessimismen brer seg i takt med at sivilsamfunnet krymper.

Denne sosiale, ja, eksistensielle dimensjonen er ofte oversett i debattene, kanskje fordi for få vet hvordan man skal håndtere den? Politikere kan stimulere arbeidsmarkedet og balansere budsjetter, men hvordan retter man opp et eksistensielt underskudd? Her hjelper det verken med skattesenkninger eller høyere bidrag.


Populismen er symptomet

På tross av dette gir mange politikere og avisledere inntrykk av at populismen er det eneste problemet i vår tid. Det virker som om de tror at bare Sverigedemokratene kollapset eller Trump ble avsatt så kan vi nærme oss himmelriket på jorden.

Men populismen forstås best som et symptom, et tegn på en dypere smerte i samfunnskroppen. Politikken må finne en måte å adressere disse eksistensielle problemene på. Det finnes en fare for at kampen mot populismen distraherer oss fra de problemene som bevegelsen springer ut av – på sammen måte som en politikers behov for å fremstå som handlekraftig distraherer oss fra en analyse av kriminalitetens dypere årsaker.

Så vel kriminalitet som populisme møtes best med forebygging. Å forsøke å vinne tilbake velgere som har gått til fremmedfiendtlige partier ved å imitere deres politikk, er en blindvei: Det kommer aldri til å lykkes å krympe innvandringen i tilstrekkelig stor grad.

Det som trengs er en politikk for hele mennesket – ikke bare for lommebøkene våre. Vi trenger en politikk som tar hensyn til menneskers uendelige behov for fellesskap.

Gå til innlegget

Sølibatets oppgave er ikke å isolere et menneske, tvert imot. Det kristne sølibatet er først og fremst et ja.

For en uke siden ble en av mine venner novise i Dominikaner-ordenen. Et steg på veien til å bli munk, og en udelt glede for oss som har fulgt ham.

Men en del reagerer annerledes.

Sølibat, å avstå fra sex og ekteskap, er et livsvalg som alltid har vært provoserende. Luther forbandt sølibatet med åndelig elitisme, og senere kom Freuds teorier om undertrykt seksualitet og nevroser. I dag regnes det som selvsagt at sølibat har vært en årsak til overgrepene i den katolske kirken, og det til tross for at ingen har kunnet belegge denne sammenhengen vitenskapelig.


Naturlig kristen livsform

Kirken kan likevel ikke komme utenom at så vel Jesus som Paulus beskriver sølibatet som en naturlig kristen livsform. Et kall som noen har fått til velsignelse for hele kirken. Derfor holder jeg ikke med dem som mener at sølibatet tilhører fortiden. Tvert om er det et kall for vår tid – ja, kanskje har det aldri vært mer relevant enn i dag.

Vi lever i en fragmentarisk tid der ensomheten råder, og vi har flere mennesker som lever alene enn noensinne. Alle som lengter etter en partner har dessverre ikke flaks å finne en. Derfor er det viktig at kirken ikke bare legger vekt på kjernefamilien, noe som dessverre er vanlig i kirker som ikke har tatt vare på tradisjonen om sølibatet som kall.


Kommunitetsliknende fellesskap

Liv i fellesskap kan ikke være forbeholdt dem som er gift. Det trengs mange måter å dele livet på i kirken; ulike slags kollektiv- eller kommunitetsliknende fellesskap.

I den katolske kirken har sølibatet vært obligatorisk for prester. Slik tenker vi ikke i andre kirker, men man kan ikke se bort fra at det har en viss praktisk relevans. Kravet til et borgerlig liv er høye, og det er vanskelig ikke å finne en ung prest eller pastor som ikke er på vei til å dukke under av anstrengingene det er å holde sammen både en familie og en menighet.

Selvfølgelig er det verdifullt å ha prester og pastorer som deler barnefamiliens hverdagserfaringer og derfor kan leve seg inn i våre svakheter. Men når det er sagt, må vi også innrømme at det er verdifullt å ha ledere for menigheten som kan hengi seg udelt til menighetens behov.


Kall med samme mål

Poenget er ikke at andre kirker skal innføre obligatorisk sølibat. Men på samme måte som den katolske kirken har gjort det klart at man ikke ser på den sølibatære livsformen som helligere enn familielivet, burde protestantiske kirker innrømme at sølibatet er et kall å ta vare på. Ekteskap og sølibat skal ikke spilles ut mot hverandre, eller ses på som motsetninger. De er ulike kall med samme mål: livet i Kristus. Sølibatets oppgave er ikke å isolere et menneske, tvert imot. Det kristne sølibatet er først og fremst et ja: Ja til Kristus og ja til kirken.

Det sølibatære livet kan også hjelpe kirken ikke å bli et borgerlig middelklasseliv og dermed miste vår radikalitet. Her settes alt på spill, og Paulus’ ord får en spesiell nerve: «… hvis Kristus ikke er stått opp …, da er vi de ynkeligste av alle mennesker.» At man for etterfølgelsens skyld velger å avstå fra det mange mener er det viktigste i livet, er et vitnesbyrd om rikdommen i livet med Jesus.


Synliggjør den etterfølgelsen

Det går ikke an å unngå å kjenne tyngden av kallet til dem som lever sånn. Det er det samme alvoret som man kjenner overfor misjonæren som har forlatt alt. Munker og misjonærer synliggjør den etterfølgelsen vi alle er kalt til på en særlig måte. De er vitner: Tegn for verden – og tegn i kirken.

Derfor kjenner jeg en sånn takknemlighet over min venn. Ikke bare over hva dette veivalget gjør for ham selv, men også for hva det betyr for meg at han går denne veien.

Gå til innlegget

I samtidens elv

Publisert 10 måneder siden

Den flytende moderniteten gjør oss til nomader. Nomader som lengter etter å slå rot.

Ønsket om å holde alle muligheter åpne er et tegn i tiden. Vi har så mange valgmuligheter at det er blitt vanskelig å velge siden det samtidig får oss til å innse hvor mye vi velger bort.

For noen år siden ble en slik valgvegring først og fremst forbundet med unge mennesker som var uvillige til å gjøre avtaler fordi de var redde for at det skulle dukke opp et bedre alternativ rundt neste sving. I dag ser vi tendensen i alle generasjoner. Forskere kaller det «engasjementsunnvikelse».


Rastløs tid

Det er lett å rakke ned på en slik flyktighet, særlig dersom man er pastor og prøver å planlegge og plutselig får problemer med å få tak i ledere. Men før vi moraliserer, bør vi prøve å forstå. For ser vi nærmere på saken, innser vi at engasjementsunnvikelse i grunnen er logisk i vår rastløse tid.

En av de mest treffende beskrivelser som er brukt om vår tid er sosiologen Zygmunt Baumans begrep om «flytende modernitet». Moderniteten marsjerte vi inn i på 1800-tallet med industrialisering, jernbaner og urbanisering. Men selv om dette epokeskiftet innebar dramatiske forandringer, så forble menneskers liv tross alt temmelig stabile. Flytte til byen, få seg en jobb, stemme på sosialdemokratene, gifte seg og få gullklokka før man gikk av med pensjon. Få skilsmisser og stabile karrierer kjennetegnet størstedelen av 1900-tallet.


Alt flyter

I dag lever vi i en annen type modernitet. En der vi ikke bare bytter jobb, men til og meg skifter karriere én eller flere ganger i løpet av et arbeidsliv – kanskje fordi den sektoren vi jobber i ganske enkelt forsvinner. Stadig flere bytter også partner og politiske eller religiøse overbevisninger. Noen også kjønn.

Med andre ord: Alt flyter.

I denne flytende moderniteten fremstår engasjementsunnvikelse som hensiktsmessig. For noe nytt kan jo faktisk dukke opp i horisonten veldig fort: Man kan bli kjent over natten gjennom et youtube-klipp, eller plutselig endre helgens planer på grunn av en sms eller et tilbud på en restplass til et spennende reisemål. I en slik tilværelse blir vi til nomader eller turister. Vi flyter fra sted til sted, fra sammenheng til sammenheng. Vi betrakter på avstand, men er uvillige til å gå inn i noe fullt og helt. For vi vil jo ikke stenge noen dører, ikke gi avkall på noe av vår frihet eller noen av de mange muligheter som vi blir tilbudt.


Fars fotspor

Men samtidig er dette en sårbar form for frihet. For der tidligere generasjoner kunne følge i sin fars fotspor, der tvinges vi til å oppfinne oss selv og våre liv til stadighet. Allerede i russebussen kommer angsten krypende idet man forlater tenårenes sosialt velordnede liv og tar skrittet ut i det ukjente. Nå gjelder det å skape seg selv. Og siden, når man er ferdig, må man være beredt til å omskape seg selv på nytt.

Derfor finnes det i vår kultur en understrøm av lengsel etter det stabile og lokale. Stadig flere nevner stedets betydning, og det finnes en forsiktig vilje til å gi seg hen, engasjere seg og få tilhøre en sammenheng. Vi driver i samtidens elv, men lengter etter fotfeste.

Her finnes en mulighet for den lokale menigheten. Når kirken tilbyr mennesker å engasjere seg og forplikte seg til én oppgave, kan det ved første øyekast høres ut som en begrensning.


Et absolutt behov

Men tenker vi etter, er det et tilbud om noe annet: Om å få bli del av et fellesskap og slå rot i en sammenheng. Dette møter en dyp lengsel, ja, et absolutt behov hos mennesket. Vi er flokkdyr, og vi trenger røtter og fotfeste. Vi er kanskje ikke klar over det, og vi lytter kanskje ikke alltid etter denne lengselen inni oss. Men vi bærer på den.

Tenk på det når pastoren din tar kontakt og ber om hjelp i høst.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
6 dager siden / 2861 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
29 dager siden / 1890 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
3 dager siden / 1405 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
9 dager siden / 1017 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
4 dager siden / 743 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 625 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere