Joel Halldorf

Alder:
  RSS

Om Joel

Teolog og forfatter. Bor i Stockholm

Følgere

For at senteret skal holde

Publisert 21 dager siden - 660 visninger

De kirkelige forsamlingene genererer den sosiale kapitalen som er avgjørende for demokratiets overlevelse.

Troen på demokratiet er på vei ned, hovedsakelig blant de unge. I USA tror 60 prosent av dem som er født på 50-tallet at det er avgjørende å leve i et demokrati, mens bare 30 prosent av dem som er født på 80-tallet mener det samme. Autoritære trender peker oppover, mens det politiske engasjementet synker.

Nylig konstaterte Wall Street Journal at det blir stadig vanligere at journalister siterer William Butler Yeats dystopiske linjer: Things fall apart, the centre cannot hold . Ting faller fra hverandre, senteret kan ikke holde.

Pyrrhosseier

Yeats skrev diktet kort tid etter at Nietzsche kvitterte vekk Gud, og den kristne teologien ble erstattet av politiske ideologier. I kampen som fulgte slo liberalismen først fascismen og deretter kommunismen. Liberalismen var en formidabel fiende for dem begge, men seieren har også avslørt dens svakheter.

Forholdet mellom liberalisme og kirken har alltid vært uavklart og preget av uoverensstemmelser. Kirkens maktmonopol var en åpenbar fiende for liberalismen, samtidig som den integrerte og tok opp i seg mange av forestillingene i kristen teologi. Ideen om absolutt menneskelig verdighet bygger for eksempel på den jødisk-kristne ideen om at mennesket er skapt i Guds bilde. Verken menneskelig verdighet eller menneskerettigheter kan utledes av et biologisk og materialistisk syn på mennesker. Det går simpelthen ikke.

Fjordgløtt

Liberalismen trenger kristendommen for moralsk stabilitet, og for å låne utsikt til en videre horisont. Uten dette blir økonomi, hedonisme og livets små gjøremål alt som gjenstår. Konsekvensen blir en forbrukerklasse som beskytter sin sikkerhet og retten til ikke å bli krenket – selv når det går på bekostning av den liberalismen de sverger troskap til.

Men kristendommen som tynn lakk er ikke nok. Mennesket blir det hun gjør; ideene må derfor praktiseres hvis de skal overleve. De krever at vi kommer oss ut av sengen på søndagsmorgenen og tar oss til kirken. Visst går det utover søndagsbrunsjen, men ingen seire uten ofre.

Ledes av paven

Dere har hørt det er sagt at kirken er bakpå og dilter etter. Men i virkeligheten er det få områder der kirkene ikke er i forkant. Klimabevegelsen ledes av paven. Og i Sverige er det få som arbeider like intensivt med integrering. Nesten hver menighet driver språkkafeer og flerspråklige aktiviteter.

Internasjonal forskning viser at regelmessige kirkebesøk korrelerer positivt med politisk engasjement, tillit og sjenerøsitet.

Livet i kirken gjør slik en politisk forskjell. De kirkelige forsamlingene genererer den sosiale kapitalen som er avgjørende for demokratiets overlevelse.

Tror på noe

Så vil mange innvende at de ikke tror på Gud. Bare en fjerdedel av svenskene sier at de tror på Gud. Ikke desto mindre rapporterer de fleste at tror på «noe». Halvparten erklærer at de håper på et liv etter døden, og de som ber regelmessig er dobbelt så mange som dem som går i gudstjeneste.

Og religion er uansett veldig mye mer enn tilslutning til dogmer. Troen kommer på kjøpet når du begynner å gjøre .

Gjennom livet stilles vi ofte på valget mellom jag og lag, men slik er det ikke her. Kirken kan ikke reduseres til et smøremiddel for det liberale demokratiet. Visjonen er større: Det handler om evig liv.

Allerede i dette livet

Noen kirker har avskaffet helvete, men ingen kan unngå å se at det er mulig å ødelegge sin sjel allerede i dette livet.

Og frelse har aldri handlet om hva du skal reddes fra, men om hva du er velkommen til : et liv i fellesskap med Gud. Det er nøyaktig like stort som det høres ut.

Gå til innlegget

Innerst i sjelen

Publisert rundt 2 måneder siden - 642 visninger

Kanskje vil vi se tilbake på 2017 som året da vi gjenoppdaget synden.

På denne tiden av året hagler det med lister. Lister med det beste og det verste i året som gikk. Selv vil jeg gjerne foreslå årets ord for 2017. Min kandidat er unnlatelsessynd.

Det er et omdiskutert begrep. At vi kan gjøre feil gjennom onde gjerninger, er vi vant til å høre – men at vi også kan synde ved å la være å handle? Ved å unnlate å hindre det onde, eller ved å la være å handle for det gode?

Er ikke det en litt vel stor byrde å legge på mennesket?

Dystert og livsfornektende

Synden hører ikke blant kirkens mest populære emner, særlig ikke i moderne tider. Til det har den blitt ansett som dyster og livsfornektende.

For ti år siden gikk 1,5 millioner svensker på kino for å se Kay Pollacks «Så som i himlen», en film der budskapet er at det ikke finnes noen synd.

Så viser det seg at dette kolliderer med våre moralske intuisjoner. Vi opprøres – med rette – når vi hører om hvordan noen brukte sin makt til å utnytte andre. Og en av fjorårets store skandaler viste at selv unnlatelser vekker vrede.

I høst viste det seg nemlig at Svenska Akademin har unnlatt å gripe inn mot det seksuelle rovdyret i deres egen midte. Dette til tross for mediene avdekket det for tjue år siden, og at medlemmenes døtre og koner er blant ofrene.

Likevel har medlemmene valgt å se en annen vei.

For mange er denne feilen et tegn på at akademiet er moralsk konkurs.

Innerst inne vet vi

Når Jesus i Matteus 25 gjør det klart at vi kan synde gjennom unnlatelser – ved å la være å hjelpe syke, fattige og fengslede – minner han oss om noe vi allerede vet.

Og slik er det ofte. Den naturlige tilbøyeligheten er alltid sann, som middelalderteologene sa. Innerst inne vet vi. Vi mennesker har utvilsomt evnen til å bedra oss selv, men i dypet av vår sjel vet vi hva som er riktig og galt.

Den fulle sannheten om vår eksistens er imidlertid ikke tilgjengelig via naturlige veier. Mye av den, men ikke hele. Noe må også åpenbares.

I kirkens forkynnelse er synden den andre siden av menneskets storhet. Vi er skapninger som er i stand til å skille mellom rett og galt – det er vårt kors å bære.

Verdighet og ansvar

Derfor er vi kallet til mer enn ikke å gjøre galt. Vi er også kallet til aktivt å motsette oss det onde. Til å beskytte de forsvarsløse og fremme det rette. Unnlatelsen er en synd som gjør oss mindre enn vi er ment å være.

Dette menneskesynet, som forener verdighet med moralsk ansvar, skiller seg fra både offermentaliteten og «prestasjonsfascismen», som er de vanligste alternativene i dag.

Den første forklarer alle moralsk feilsteg med «omstendigheter», mens den andre måler storheten vår i evnen til å levere resultater.

Men mennesket er mer enn dette. Ikke kan det reduseres til et offer. Og ikke kan det reduseres til sine prestasjoner.

Muligheten til omvendelse

Og det er mer. For det andre som forsvinner når samtalen om synd reduseres fra teologi til moralisme er muligheten til om­vendelse. Kirkens oppdrag er ikke å binde mennesket fast i sine synder, men å lede oss videre. Det finnes en vei bort fra synd, en som går gjennom anger og bot, til tilgivelse og oppreisning. Til nåde.

Årets ord hviler på oppdagelsen av at synden er ekte – det eneste kristne dogmet som kan påvises, som Chesterton sa.

Når vi vet at synden er sann – kan vi håpe at 2018 blir året da vi også gjenfinner ordet nåde?

Gå til innlegget

Med moral å gjøre

Publisert 3 måneder siden - 532 visninger

Metoo viser at den seksuelle revolusjonens vokabular for sex ikke strekker til.

I bølge etter bølge treffer metoo-kampanjen det svenske samfunnet. Rekken av opprop viser at problemene ikke bare handler om enkeltpersoner, men om strukturer. Maktmisbruk, taushetskultur: Spørsmålet er om Metoo vil lykkes i å endre dette?

Menns makt

Svaret avhenger av hvor dypt vi klarer å gå. Hittil har metoo-kampanjen hentet sitt språk fra feministisk maktanalyse, og demonstrert hvordan seksuell trakassering er et uttrykk for menns makt over kvinner.

Men det interessante – og radikale – med kampanjen er at det også reises andre moralske problemstillinger om sex, som vi ellers ikke er vant til å diskutere offentlig. Her kolliderer bevegelsen med den seksuelle revolusjonens ideal.

1960-tallets revolusjon var et opprør mot tradisjonelle normer for seksualitet, og understreket verdien av frihet og nytelse: Sex skulle avmystifiseres og fremstilles som en aktivitet for rekreasjon. Voksne mennesker trengte ingen moralske forordninger. Sex handlet om nytelse og utforskning – og ve den som talte om rett og galt.

En alvorlig sak

Metoo har avslørt at dette ikke stemmer overens med hvordan vi intuitivt forstår sex. Seksuelt misbruk er alvorlig fordi sex er en alvorlig sak. Derfor blir vi mer opprørt når vi hører at noen har lagt hendene på et par kvinnebryster enn om noen knuffer i billettkøen. Det handler ikke om graden av vold, men om å krysse grenser og krenke noe intimt og personlig.

På denne måten blir det klart at sex ikke bare har med glede og selvrealisering å gjøre, men også om sjelen og det vi møter i akten. Metoo viser at språket som den seksuelle revolusjonen tilbyr ikke er tilstrekkelig. Sex krever ganske enkelt et annet språk.

I kjølvannet av Metoo pågår også et arbeid for å skape et nytt normsystem rundt sex. Her er samtykke en hjørnestein: I både lovgivning og utdanning må det legges vekt på å sikre motpartens samtykke. Det er åpenbart bra – men er det nok? Holder det?

Hva er godt?

Om noe viser Metoo at seksuelle relasjoner har en kompleksitet som ikke «løses» eller fanges ved samtykke alene. Samtykke er nødvendig, men ikke et tilstrekkelig kriterium for moralsk sex, som teolog Elizabeth Bruenig sier i Washington Post (9. november).

Det er vanskelig for en ansatt å si nei til en sjef, all den tid sjefen har makt til å gi henne det hun ønsker: fast ansettelse. Sex har maktimplikasjoner som et enkelt samtykke ikke kan godtgjøre på egenhånd.

Hvordan tar vi samtalen videre? Det første spørsmålet i enhver moralsk diskusjon er ikke «hvor er grensen?», men: «Hva er godt?». Et samtykke definerer den juridiske grenseoppgangen, men ikke hva som er god sex.

Moralsk samtale

De fleste bør være enige om at god sex krever at en part ikke bruker makt eller sårbarheten til den andre for å tilrane seg det han ønsker.

Det innebærer at du ikke bare spør hva du vil, men også hva den andre trenger.

Men hvordan vet du det? Det handler blant annet om at du vet nok om den andre personen til at du kan være med å ta ansvar for den personens valg. Dette idealet, hvor det seksuelle møtet går hånd i hånd med fellesskap og nærhet, får selvfølgelig få konsekvenser for hva slags seksuell adferd vi oppskatter.

Forholdet mellom makt og sex er så subtilt at ingen lovgivning i verden kan omfatte det. Dersom metoo-kampanjen skal føre til dype forandringer, må vi derfor skue lenger enn loven, og gi oss i kast med det som har med moral å gjøre.

Gå til innlegget

Moral er også evnen til å si nei

Publisert 4 måneder siden - 676 visninger

Å la være å bruke makt til å oppnå seksuell bekreftelse eller tilfredsstillelse handler ikke bare om kvinnesyn eller seksualmoral, men også om kunsten å avstå.

Hvis det er noe #metoo-kampanjen lærer oss, så er det at gode verdier ikke er nok. Bølgen av vitnesbyrd fra kvinner som er utsatt for misbruk, er deprimerende og opprørende. Selvfølgelig begår ikke alle menn overgrep – men altfor mange gjør det.

Og også blant gjerningsmennene er det menn som bekjenner seg til feminismens credo. Liv og lære går ikke alltid i takt. For kirken er dette ingen nyhet: Selv ikke organisasjoner som bygger sitt virke på Bergprekenen er unntatt.

For god livsførsel krever mer enn gode verdier; det kreves god karakter. Verdier er som et kart – de kan vise veien til målet. Men hva hjelper det om ikke kartleseren også går den samme veien.

Har mistet språket

Moral handler om å innrette seg mot det gode. Men det krever også evnen til å si nei – fordi du sikter mot noe høyere. Anvendt på #metoo-kampanjen betyr det at menn avstår fra å bruke sin makt til å oppnå seksuell bekreftelse eller tilfredsstillelse. For dette handler ikke bare om verdier knyttet til kvinnesyn eller seksualmoral, men også den dyden som kalles kyskhet: kunsten å avstå.

I Vesten har vi mistet språket og fornemmelsen for denne dimensjonen ved moral. Det er en av historiens store ironier at vi begynte å dekonstruere samtalen om karakter samtidig som den industrielle revolusjonen jobbet på spreng for å gjøre alt tilgjengelig. Nå står vi midt i kjøpesenteret, med kredittkort på innerlommen - men uten mulighet til å si nei.

Gullfiskhukommelse

Samtidsfenomenet som tydeligst illustrerer vårt behov for karakter er digitalisering. Innføringen av internett og smarte telefoner er en revolusjon som kan sammenlignes med Gutenbergs boktrykkeri. Hele det sosiale spillet har endret seg dramatisk de siste årene.

En undersøkelse viser at vårt oppmerksomhetsspenn falt fra 12 til 8 sekunder mellom 2000 og 2013 – gullfisken ligger på 9 sekunder. En annen undersøkelse forteller at hver tredje forelder prioriterer mobilen fremfor barna under middagen. Legg til søvnforstyrrelser og sosiale mediers evne til å nære narsissismen, og det er åpenbart at vi står overfor en formidabel utfordring.

Hjerte eller hjerne

Selvfølgelig har internett og smarte telefoner også båret med seg mye godt, men for å håndtere farene kreves karakter. Derfor må vi, som filosofen Alasdair MacIntyre påpeker, gjenopprette og gjenvinne et moralsk fortapt univers.

I moderne etikken er det i all hovedsak to ideer om mennesket som en moralsk skapning. I den romantiske versjonen er hun – mennesket – naturlig godt, men korrumpert av kulturen. Moral handler da om å «lytte til sitt hjerte» og følge dets impulser.

I den andre versjonen er moral noe som springer ut av menneskets evne til å ta rasjonelle beslutninger basert på lykke-
beregninger (utilitarisme). Hjerte eller hjerne, med andre ord.

Moderasjon og kjærlighet

Tradisjonell etikk betrakter i stedet mennesket som uferdig og med behov for oppdragelse. Karakteren formes gjennom rollemodeller, gode fellesskap og sosial praksis. Moral handler da ikke bare om verdier eller regler, men om dyd: Om å tilegne seg egenskaper som mot, moderasjon og kjærlighet.

For å klare utfordringene i vår tid må vi gjenvinne denne forståelsen av moral, ellers kan noen grunnleggende bestanddeler i menneskelivet gå tapt. For eksempel våre relasjoner – ikke bare det horisontale, altså de mellommenneskelige, men også den vertikale. Som Nietzsche uttalte: «Uendelighet skyldes en manglende evne til å si nei til en retning.»

Gå til innlegget

Tese III: Nåden er alltid større

Publisert 4 måneder siden - 333 visninger

Luther strever med å se frelsen som noe mer enn en benådning, et oppgjør i en domstol. Men Guds nåde er større: Den skaper, den leger, den former mennesker i Kristi bilde.

DET VAR HANDELEN med avlatsbrev som satte Luthers reformasjon i bevegelse. Han så den som et forsøk på å kjøpe nåde, og mente det som lå til grunn, var en teologi om at mennesket må fortjene nåden.

Den katolske kirkens lære sa at mennesket både skulle forberede seg på nåden og måtte gjøre bot for hverdagens synder gjennom gode gjerninger, bønn eller avlat. Det bunnet i et juridisk syn på synd og nåde, men var samtidig en konkret og tydelig undervisning som mange mennesker ser ut til å ha satt pris på.

Norm. Den unge Luther, deri­mot, led under denne forkynnelsen. Hvordan kunne man vite om man hadde forberedt seg tilstrekkelig, eller virkelig hadde sonet sine synder? Ikke minst ordene om «Guds rettferdighet» i Romerbrevet 1,17 plaget ham. Han syntes det lød som om
ordene siktet til en norm som menneskene skulle leve opp til, en terskel Gud hadde satt opp for menneskene, og som de måtte ta seg over.

Men senere oppdaget han – dette var Luthers reformatoriske oppdagelse – at uttrykket kunne tolkes på en annen måte. Guds rettferdighet er, skriver han: «den Guds rettferdighet som han ifører menneskene når han gjør dem rettferdige, nemlig hans godhet og barmhjertighet (…) Nå kalles Guds rettferdighet for vår rettferdighet, siden den er skjenket oss av Guds nåde og godhet alene.»

Rettferdighet er altså ikke et nivå som menneskene når opp til. Man får den av Gud. Den kan ikke vinnes gjennom gjerninger. Det eneste man skal gjøre er å stole på Gud.

Hva de stoler på. For Luther er menneskene definert ut fra hvem og hva de stoler på. Si meg hvor din fortrøstning ligger, så skal jeg si deg hvem du er. Det første bud handler ifølge
Luther om at vi skal «frykte og elske Gud over alle ting og lite fullt og fast på ham.» Menneskets problem er at det trekkes til avguder: I stedet for å stole på Gud, stoler vi på verdslige ting som penger eller egne evner. Dette er, mener Luther, problemet med gjerninger i forbindelse med frelsen. Gjerningene blir vår avgud. Vi stoler på vår egen rettferdighet i stedet for på Guds nåde.

Luther mente at kirken var full av mennesker som gjorde fromme gjerninger, ikke av kjærlighet, men fordi de fryktet Guds dom.

Her finner vi en innsikt hos ham som er verdt å ta vare på: Kjærlighet og dyd trives best i en relasjon preget av trygghet, ikke når den er preget av frykt. Et menneske som vet at det er elsket, kan løfte blikket fra sin sammenkrøkte stilling og tjene sin neste i uselvisk kjærlighet.

Luther skriver: «En kristen som lever i en slik tillit til Gud, vet alt, klarer alt, påtar seg alt som er å gjøre, og gjør alt i frihet og glede. Det er ikke fordi han prøver å samle seg fortjenester og gode gjerninger, men fordi det er en glede for ham å behage Gud og tjene ham av oppriktig hjerte uten tanke på lønn, fornøyd med at gjerningene hans behager Gud.»

Domstol. Luther reagerer på bildet av frelsen som en rettssak der Gud dømmer mennesket utfra dets gjerninger. Men samtidig som han forsøker å ta et oppgjør med bildet av Gud som en streng dommer, holder han likevel mennesket fast i domstolen. Frelsen følger av et rettsoppgjør, tross alt, men med den forskjellen at Gud benåder menneskene til tross for at de ikke fortjener det.

Selv om Luther også bruker andre bilder av frelsen, er det en juridisk forståelse av nåden som dominerer i den lutherske tradisjonen. Hos Luther blir dette kanskje tydeligst i at han har vanskelig for å se gjerningene fra noe annet perspektiv enn det juridiske, det vil si som mislykte forsøk på å gjøre Gud fornøyd.

I middelalderens katolske kirke var det et annet viktig perspektiv på gode gjerninger: Menneskene vokste på dem. Man snakket om habituering: Hvordan mennesket gjennom gode vaner (engelsk: habits) ble oppdratt til å gjøre det gode og bli mer lik Kristus.

Formørket dømmekraften. Det som ligger bak, er et optimistisk menneskesyn. Thomas
Aquinas (1225–1274) mente at synden riktig nok formørket dømmekraften, men at mennesket likevel hadde evnen til å gjøre godt. Allerede i skapelsen finnes det nemlig en viss grad av moral nedlagt i oss, og derfor kan vi både handle godt og vokse i dyd. Om vi i tillegg mottar dåpen og lever i kirken, blir dette forsterket gjennom Åndens nærvær i vårt liv. Nåden fullkommengjør naturen.

Luther, derimot, avviser tanken om at «vi blir gode gjennom å gjøre godt», som han skriver. Mennesket er altfor fordervet til å kunne gjøre noe godt, mener han. Derfor kan han ikke forestille seg at mennesker kan forandres utenfra og inn: at ytre gjerninger kan transformere det indre mennesket. I stedet handler alt for Luther om indre fortrøstning til Kristus – det han kaller tro. Derved åpner han for en overgang fra konkrete ytre handlinger og praksiser til et abstrakt og innadvendt fokus på egne indre motiver og holdninger. Men hva blir det egentlig igjen av helliggjørelsen i en slik teologi? Har menneskene noen mulighet til å forandre seg og bli lik Kristus?

Kritikk. Luthers budskap om at vi er elsket til tross for våre synder, har vært forløsende for mange. Innimellom får man likevel inntrykk av at han synes Guds kjærlighet blir større når han maler mennesket i skikkelig dystre farger. Men må budskapet om Guds kjærlighet kombineres med et så mørkt menneskesyn?

Luthers egen kamp i klosteret handlet om uroen for ikke å strekke til i møte med den strenge Gudens dom. Det eksistensielle utgangspunktet for teologien er med andre ord en følelse av utilstrekkelighet. I denne situasjonen blir innsikten om at mennesket ikke selv skal fortjene nåden, virkelig befriende.

Men ved at Luther gjør dette til et mønster som skal gjelde for alle, kan inntrykket bli at Jesus kom til verden for at menneskene ikke skal trenge å føle seg fordømt. Frelse har selvsagt også en objektiv side for Luther: Menneskene har syndet og trenger tilgivelse. Men opplevelsen av evangeliet, dets subjektive side, står likevel i fare for å bli veldig terapeutisk i den lutherske tradisjonen. Det blir som om å si at Jesus kom til verden for å roe ned mennesker som jobber litt for hardt med frelsen: Gud elsker dem uansett hvordan de presterer.

Veiledning. Dette kan være et relevant budskap for en munk i middelalderen i et kristent, enhetlig samfunn, men det er ikke nødvendigvis dette budskapet kristne i det sekulære Vest-
Europa trenger å høre.

Luther syntes skogen av
regler skygget for Guds kjærlighet. I dag er situasjonen motsatt: At Gud er kjærlighet, er det vanligste budskapet fra prekestolene, mens veiledning når det gjelder hverdagslige spørsmål, er blitt langt mindre vanlig. Redselen for «gjerningsfromhet» har drevet vekk både den konkrete veiledningen og forkynnelsen om helliggjøringen. Men for mennesker som har vokst opp med en sang som «Du vet väl om att du är värdefull» er ikke spørsmålet, som for Luther, om Gud er nådig. Det er snarere mer konkret: Hvordan skal jeg leve? Hvordan skal jeg som kristen forholde meg til sosiale problemer, til penger og forbruk, eller til
digitaliseringen?

Gjennom sitt fokus på den indre troen, og sine gjentatte advarsler mot gjerninger,
regler og forordninger, risikerer
Luthers forkynnelse å underminere kirkens grunnleggende pastorale praksiser. «Bær vanen, så bærer vanen deg» lyder et ordspråk for det kristne livet. I motsetning til det Luther hevdet, har kirken alltid lært at det finnes forvandlingsprosesser som går utenfra og inn. Gjør bønnen, den åndelige lesningen og kjærlighetshandlingene til gode vaner, så bærer de deg gjennom livet. Vanene skaper mønstre i sjelen, og setter avtrykk på vår person. Mange kan for eksempel vitne om hvordan kjærligheten ble vekket i dem ved at de har hjulpet utsatte mennesker, eller at de er blitt gavmilde ved å gi.

Tross deres syndighet. For Luther handler nåden om at Gud elsker menneskene tross deres syndighet. Det er sant, men samtidig er nåden større enn som så. John Wesley (1703–1791), grunnleggeren av metodismen, ble grepet av Luthers forkynnelse om rettferdiggjøring gjennom nåde, men da han leste ham nøyere, ble han forskrekket. I dagboken skrev han: «Hvem har skrevet bedre enn Martin Luther om rettferdiggjørelse ved tro alene? Og hvem har vært mer uvitende enn han om helliggjørelsen?»

Guds nåde, hevdet Wesley, handler ikke bare om jus, en frikjennende domsavsigelse i himmelen. Det finnes også en nåde som kommer menneskene i møte i selve skaperverket, og som vekker en lengsel i dem etter fellesskap med Gud. Det finnes en helbredende nåde som leger syndens sår i oss og løfter frem gudlikheten i oss. Og denne
nåden, understreket Wesley, møter menneskene i kirkens liv og i de gode gjerningene de gjør. Gjennom nattverden, kirkegang, prekener, kjærlighetshandlinger, det kristne fellesskapet. Nåden er ganske enkelt større.

Konsekvenser. Av Luthers forkynnelse har det i dag sprunget ut (minst) to ulike – gjensidig motstridende – lutherske lærer. På den ene siden den konservative ortodoksien, som fokuserer på den rette lære. Den bunner i Luthers budskap om at en riktig forståelse av nåden var avgjørende for at menneskene ikke skulle synke ned i selvrettferdighet. På den andre siden den liberale lutherdommen, som ofte nøyer seg med å lære at menneskene er akseptert som de er. Det kan lett utarte til ren terapi. Et evangelium for moderne mennesker som, i likhet med Luther, bekymrer seg for ikke å strekke til.

Men det det finnes også en tredje form for Luther-tolkning, som i det stille uthuler kirkene innenfra. Det er en radikalisering av Luthers budskap om at gjerninger ikke er nødvendige for nåden. For Luther handlet dette om at man ikke trenger å gi almisser eller gå på pilegrimsferd, siden slikt risikerer å stå i veien for nåden.

Unntak. Luther gjorde imidlertid unntak for prekenen og sakramentene. De var altså nødvendige praksiser – men er det virkelig konsekvent? Hva hindrer mennesker i å gå veien til endes og hevde at så vel guds­tjeneste som bibellesning er «gjerninger»? Det vil si ytre krav som ikke er nødvendige for nåden, for en «personlig relasjon med Jesus», som det kalles nå.

Derved risikerer vi at Luthers budskap om den smale nåden blir den siste preken som lyder før vi stenger kirkene.

Oversatt fra svensk av 
Christian Heyerdahl


Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Gud hjelper på den måten
av
Benito FAUVEL
5 minutter siden / 12 visninger
0 kommentarer
All makt i denne sal
av
Rune Berglund Steen
rundt 2 timer siden / 110 visninger
0 kommentarer
Vi blir på Holmlia!
av
Silje Kivle Andreassen
rundt 3 timer siden / 130 visninger
0 kommentarer
Satan, hvor er du?
av
Astrid Sætrang Morvik
rundt 3 timer siden / 210 visninger
4 kommentarer
Kjærlighet og valg
av
Signe Sandvig
rundt 5 timer siden / 141 visninger
0 kommentarer
Et Monster ?
av
Jørgen Thorkildsen
rundt 6 timer siden / 73 visninger
0 kommentarer
Moderne tro?
av
Heidi Schmidt
rundt 6 timer siden / 83 visninger
0 kommentarer
En konge til Ingrid Alexandra
av
Berit Aalborg
rundt 6 timer siden / 447 visninger
6 kommentarer
Det aller beste til barna våre!
av
Cecilie Heian
rundt 8 timer siden / 60 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Robin Tande kommenterte på
Satan, hvor er du?
9 minutter siden / 210 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Satan, hvor er du?
13 minutter siden / 210 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Satan, hvor er du?
30 minutter siden / 210 visninger
Robin Tande kommenterte på
En konge til Ingrid Alexandra
36 minutter siden / 447 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Argumentasjon i klimadebatten
41 minutter siden / 155 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Terje Tvedt - Myteknuser eller mytespinner?
rundt 1 time siden / 1445 visninger
Benito FAUVEL kommenterte på
En konge til Ingrid Alexandra
rundt 1 time siden / 447 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Ånden i erklæringen er universell
rundt 1 time siden / 427 visninger
Anders Ekström kommenterte på
Nådebevegelsen, Amazing Grace, lederskap og teologi - del 3
rundt 1 time siden / 117 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Ånden i erklæringen er universell
rundt 1 time siden / 427 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Satan, hvor er du?
rundt 2 timer siden / 210 visninger
Les flere