Joel Halldorf

Alder:
  RSS

Om Joel

Teolog og forfatter. Bor i Stockholm

Følgere

Sporten og dyden

Publisert rundt 2 måneder siden - 571 visninger

Idretten er en av de siste arenaer der oppmerksomheten i stor grad er rettet mot å fostre dyd.

Sommeren er tid for idrett. Riktignok går ingen av de største globale mediebegivenhetene – Sommer-OL eller Fotball-VM – av stabelen i år, men for dem som vil kan også denne ferien fylles med idrett. For fotballelskeren finnes fortsatt U21-EM og Prøve-VM for herrer, samt EM for damer. Blant andre arrangement har du VM både i fri­idrett og svømming, samt de årlige tilbakevendende klassikerne: Wimbledon og Tour de France.

I vår kom den svenske liberale debattanten Isobel Hadley-Kamptz ut med
boken Sport og vold. Hun forsøker å forstå idretten som en arena der følelser – og til og med vold – kan være akseptert i en tid som, i hvert fall på utsiden, framstår som kontrollert og sivilisert.

Hadley-Kamptz fremmer den kontroversielle tesen at den kontrollerte volden, som tribunenes hat-slagord og kampsporten MMA – kjent i Sverige gjennom den populære utøveren Alexander «The Mauler» Gustafsson – ikke er noe å bli opprørt av. Tvert imot representerer de verdifulle ventiler som vi heller bør være takknemlige for.

Fostring

Den tanken overlater jeg til hver enkelt å grunne på i hengekøyen. Selv er jeg for tiden mer interessert i koblingen mellom sport og dyd.

I dag er idretten en av de siste 
arenaer der oppmerksomheten i stor grad er rettet mot å fostre dyd. Nå snakker jeg selvsagt ikke om den til tider korrupte elite-idretten, men heller om det som skjer på lavere nivåer. I Sverige kommer ofte alarmerende rapporter om idrettsforeldre som forsøker å kjefte fram barnas prestasjoner i håp om senere å kunne håve inn prosenter av fremtidige proffkontrakter.

Men sannheten er at de fleste av oss kjører barna til forballtreningen av helt andre grunner. Målet er ikke at de skal bli gode fotballspillere, men at de skal bli bra mennesker.

Lærer samarbeid

Når jeg står på
sidelinjen og ser sjuåringen min og lagkameratene hennes sammen forsøke å sparke ballen i riktig retning, da ser jeg jenter som vanligvis – av Netflix-serier, og til og med på skolen – oppmuntres til å konkurrere. Gjennom spillet lærer de seg noe annet, nemlig samarbeid. De vinner og taper sammen, og øver seg på den vanskelige kunsten å glede seg over
andres prestasjoner.

Når solen steker og utmattede jenter gisper etter luft ved siden av banen, men likevel reiser seg for å ta enda et inn­bytte for at venninnen skal få mulighet til å
 hvile, da er jeg stoltere enn om de hadde gjort et brassespark rett i krysset.

Øving, øving, øving

Filosofen Alasdair MacIntyre mener at dyder formes gjennom praksis, det vil si gjennom regulert, sosial aktivitet. Den som driver med snekring øver seg for eksempel i tålmodighet, i å være grundig og nøyaktig i alle
detaljer, og i å respektere både materialets egenskaper og sine egne begrensninger. Slike dyder ligger innebygd i praksisen snekring, men den som tilegner seg dem utvikler gode karaktertrekk som er verdifulle også utenfor snekkerbua.

På samme måte er idretten en praksis som kan fostre dyd. Man kan ha så mange alvorlige samtaler man vil med barna om betydningen av solidaritet, disiplin og det å stille opp for hverandre, men hvis de ikke får øve, er det bare vakre ord.

Øvingen må skje regelmessig og det er behov for en sammenheng der overbevisningen virkelig prøves, og får koste litt. Som når solidariteten krever av meg at jeg tar en spurt som jeg egentlig ikke orker eller vil ta.

Slikt setter spor i personligheten vår. Det skaper karakter og fostrer dyd, for å bruke noen litt gammelmodige uttrykk.

Det er det – ikke drømmen om en framtidig proffkontrakt – som gjør at jeg kjører barna mine til fotballtreningen. Også de dagene de helst ikke har lyst. Ja, faktisk særlig da.

Gå til innlegget

I følelsenes vold

Publisert 3 måneder siden - 1068 visninger

Terror bekjempes ikke av folk som legger ut statuser om hvor sinte eller fylt av kjærlighet de kjenner seg.

Terrorisme handler om følelser. Hensikten er å skape frykt og lamme mennesker – ideelt sett hele samfunnet. Terrorister kan angripe hvor som helst, og når som helst. Ingen mål er beskyttet, noe som ble klart da Manchester-terroristen slo til mot en Ariana Grande-konsert og tok med seg mange barn i døden.

Det finnes en logikk i all denne grusomme galskapen.

Jentas ord

Så blir spørsmålet: Hvordan møter vi den? Den vanlige, offentlige responsen har vært å nekte å være redd. Ved å leve som vanlig nekter vi angivelig terroristene å innkassere en seier. Dette demonstrerer vi ved å legge ned blomster og tenne lys. Slik mobiliserer samfunnet all sin solidaritet og empati. Som når statsminister Stoltenberg etter terrorangrepet på Utøya 2011 siterte jentas ord: «Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen!»

Kjærlighetsstrategi

Nå er det flere som stiller spørsmål ved denne «kjærlighetsstrategien». Nå er tiden inne for sinne og vrede, skrev briten Brendan O’Neill (Spiked 23/5). Svenske kommentatorer har fulgt etter. Skam deg ikke over din frykt, skrev Alice Teodorescu i Göteborgs-Posten, og viste til «den berettigede følelsen av offentlig sinne» (GP 27/5). I Expressen spurte Johan Hakelius: «Hvis det ikke er greit til å bli sint nå, når skal vi da være forbannet?» (27/5). Svenska Dagbladets lederskribent Ivar Arpi formulerte seg slik: «Å bli sint, redd, sint - ja, til og med hatsk, er naturlig etter terrorhendelser.»

Tekstene har blitt delt av tusenvis av lesere, og ser ut til å svare på et oppdemmet behov for å bli forbannet. Og hvorfor ikke? Sinne er en naturlig og legitim reaksjon på urettferdighet.

De rette følelsene

Men samtidig er alle disse oppfordringene til å føle sinne et symptom på en merkelig offentlig samtale, der fokus har vært på de rette følelsene. Da media var fylt med bilder av den druknede treåringen Alan Kurdi, gråt mange - også den svenske utenriksministeren.

Etter terrorangrep har vi historisk sett blitt oppmuntret til å svare med kjærlighetserklæringer – men nå er det altså en annen følelse som anbefales. Nå er det sinne som er den foreskrevne reaksjonen.

Av kjøtt og blod

Etter et helt århundre med politikk i teknokratiets tegn, har ­følelsene blitt ønsket velkommen tilbake i det politiske ordskiftet, som en påminnelse om at vi er sammensatte mennesker med både fornuft og lidenskap. For at dette ikke bare skal bli en terapitime, må vi imidlertid ta tak i spaden og grave dypere.

I den kristne tradisjonen beskrives ­sinne som en lidelse, men ikke nødvendigvis som en last. Thomas Aquinas skiller mellom den gode vreden, som guides av fornuften og rettes mot legitime mål; og den destruktive vreden, som ikke kommuniserer med fornuften og som hindrer oss i å gjøre det rette.

Moralens anatomi

Følelser kan veilede oss i møte med moralske utfordringer, men det er ikke følelsen som sådan som avgjør om vi er moralske eller ikke. ­Moral handler til syvende og sist om å gjøre det rette, og det krever karakter – representert ved dyder som mot, rettferdighet, tålmodighet og visdom.

Like lite som flyktninger blir hjulpet av europeere som påberoper seg å være humanister og som samtidig stenger grensene; like lite bekjempes terror av folk som legger ut statuser om hvor sinte eller fylt av kjærlighet de kjenner seg.

Følelser gjør seg kanskje godt i media - men akkurat slik troen er død uten gjerninger, så er kjærligheten uten oppofrelse bare tom sentimentalitet. På samme måte som sinnet er avhengig av å bli ledsaget av fornuften. Alternativet er kaotisk lidenskap.

Først publisert i spalten Livssyn, Vårt Land, 9. juni 2017.

Gå til innlegget

Nærheten mellom kristne og muslimer

Publisert 3 måneder siden - 1088 visninger

Når så mange stemmer roper høyt at vi ikke kan leve sammen, er det viktig å se den andre siden.

Man plystrer vel egentlig ikke i kirken? lurte korrespondent Cecilia Uddén i Sveriges radio etter å ha deltatt på en utendørsmesse med paven da han besøkte Egypt nylig. Men det er slik pave Frans tas imot: med jubel og gledestårer, ikke bare av landets forfulgte kristne minoritet, kopterne, men til og med av mange muslimer. Flere muslimer hadde funnet veien til gudstjenesten med paven – i ­solidaritet, men også i overbevisning om at man til syvende og sist tilber samme Gud.

Politisk er historien om kirken og islam ikke alltid vakker. Her finnes forfølgelser, korstog og diskriminering, først og fremst i Midtøsten, men også andre steder.

Sammenvevd liv

Men det finnes også en annen side – utenfor maktens korridorer: I hverdagen veves livet sammen. Kristne og muslimer som lever sammen som naboer, forretningspartnere eller venner, har ofte opplevd et sterkt slektskap.

I boken Envisioning Islam (2015), av ­Michel Philip Penn, skildres de første ­møtene mellom islam og syriske kristne fra 600-tallet. Visst fantes det spenninger, men troen skapte også fellesskap. Kristne og muslimer ba sammen i Døperen Johannes’ kirke i Damaskus. Muslimer var ofte interesserte i relikvier fra kristne helgener og bygde moskeer tilknyttet dem for å kunne be der. Det finnes også mange beretninger om hvordan muslimer oppsøkte kristne munker for å få forbønn.

Side ved side

Da journalisten Wiliam Dalrymple reiste gjennom Midtøsten på 1990-tallet, en reise han har beskrevet i den fine boken From the Holy Mountain, fantes fortsatt denne virkeligheten. Dalrymple møter en prest i Libanon som arbeider i en kirke der det finnes et mirakelbringende bilde som tiltrekker både kristne og muslimer. Og han stanser ved et kloster i Tyrkia, der barnløse kristne og muslimer kommer for å be om et livets mirakel side ved side.

Darymple reflekterer: – Det er først på 1900-tallet at denne hevdvunne toleransen må vike for en ny, hardere islamsk holdning, og det er ikke før helt nylig at den synkretismen jeg har vært vitne til er blitt en sjeldenhet av uendelig verdi.

Gjenkjennelse

Det finnes selvfølgelig teologiske forskjeller mellom kristendommen og islam, forskjeller som får praktiske konsekvenser for hvordan troen formes og leves ut. Men i vår tid, med så mange stemmer som roper høyt at vi ikke kan leve sammen, er det viktig å se den andre siden: den tette nærheten i hverdagen.

Den som tviler på denne nærheten bør følge fjerde sesongen av Skam, som gir muslimen Sana en spesiell oppmerksomhet. Visst finnes det mye i livet hennes som er fremmed, men også mye man som kristen i et sekulært samfunn kan kjenne seg igjen i.

Som å bli distrahert i sine forsøk på å be når en SMS plinger inn. Eller å tvile på troen sin etter møtet med intolerante vers i sin hellige skrift. Og hvor mange kristne tenåringer kan ikke kjenne igjen sine egne foreldre når Sanas mor vennlig minner henne på at det var flere som spurte etter henne på gudstjenesten? For ikke å snakke om gjenkjennelsen av utfordringen der er å navigere mellom religiøs overbevisning og relasjoner til venner med andre vurderinger og livsvalg.

Andre bånd

Som kristne i Vesten er vi forenet med andre kristne gjennom dåpen, og med andre vestlige gjennom et kulturelt bånd. Men troen skaper også et bånd til andre troende, spesielt til dem som deler vår tro på én Gud, som er alle tings skaper, og på den hellige historien med Moses, Abraham og profetene. Dette forener oss med muslimer.

Når det kommer til stykket, er avstanden mellom kirken og moskeen ofte ­kortere enn den er til kjøpesenteret.

Gå til innlegget

Liberalismens kollaps

Publisert 5 måneder siden - 835 visninger

Var Obama liberalismens siste sjanse?

Høsten 2008, da Barack Obama ble valgt som president, bodde jeg i USA. Det jeg husker fra denne presidentvalgkampanjen er ikke først og fremst de fantastiske stemmetallene Obama fikk, men den plutselige felles troen som oppstod – på noe. Dagen etter smilte vi til hverandre i matbutikkene. Det fantes en retning, vi var på vei et sted, og det førte oss sammen.

Det varte et par dager, kanskje en uke. Så slo vi blikkene ned igjen. Hver enkelt av oss konsentrerte seg om handlelisten igjen.

Tomheten

Men kanskje følte vi denne uken hvordan det egentlig burde oppleves å være en del av et samfunn. Samhold, noe vi hadde felles, et mål. Nå har nettopp denne lengselen brakt en helt annerledes kandidat til Det hvite hus – og i Europa driver den populismen videre.

Var Obama liberalismens siste sjanse? Når ikke engang han kunne levere noe annet enn politics as usual, gikk luften ut? Vi befinner oss, som avisen The Guardian nylig konstaterte, i en postliberal politisk tidsalder.

Dette er naturligvis ikke Obamas feil. Årsaken er i stedet den tomheten som finnes i det liberale prosjektet – den brede, politiske bevegelsen som legger vekt på individets frihet, menneskets rettigheter og den kosmopolitiske verden.

Kollapser

Når liberalismen møter en fiende, viser den sin styrke. Den kan mobilisere massene og inspirere til selvoppofrelse. Men i seierens stund kollapser bevegelsen. Mønsteret er tydelig. Det var massive demonstrasjoner mot kommunismen i Øst-Europa, men siden ble samfunnene fragmenterte.

Et vitalt sørafrikansk sivilsamfunn brøt sammen så snart apartheid ble avskaffet. Og nylig så vi det på motsatt måte i USA: Først manglet man evne til å mobilisere én samlende politisk kandidat, men så fort fienden var innsatt marsjerte hundretusener gjennom Washington.

Dette er en konsekvens av hvordan liberalismen er konstruert. En bevegelse skapes jo av at mennesker forenes om noe, men liberalismens idé er den individuelle friheten. Derfor kan den mobiliseres mot en fiende, men når den har vunnet blir bevegelsen brutt ned til millioner individuelle livsprosjekter. Den verken kan eller vil fortelle oss hva vi skal bruke friheten 
til.

Uten innhold?

 De fleste av oss synes antakelig at det er bra. Vi vil ikke ha en stat som forteller oss hva som er meningen med livet. Men går det an å bygge et samfunn uten å ha noe å samles rundt?

Egentlig er det først de siste tiårene at vi har forsøkt dette. Først ble samfunnet vårt holdt sammen av religionen, senere av prosjektet velferdsstaten. For å sitere en dansk politiker, var velferdsstaten en «sekularisert versjon av budet om å elske sin neste».

Nå er disse fellesskapsdannende visjonene borte og politikken handler om at vi skal få det litt bedre hvert år. Vi ansetter byråkrater som skal sørge for at offentlig sektor fungerer og at brutto nasjonalprodukt vokser.

Men tenk om vi egentlig, innerst inne, har andre forventninger til politikken. Tenk om vi fortsatt vil ha samhold og en felles retning?

En dypere lengsel 

I populismen finnes, som jeg tidligere har vært inne på i denne spalten, en eksistensiell dimensjon som vi har en tendens til å undervurdere. Med ord som tradisjon, fellesskap, verdighet og nasjonen henvender man seg til en lengsel hos mennesket etter dypere verdier, en lengsel etter noe som verken forbruket eller individualismen kan tilfredsstille.

At populismen fosser fram akkurat nå, handler ikke først og fremst om økonomisk krise eller arbeidsledighet. Det handler om en tomhet midt i moderniteten. Hvis vi skal stoppe denne flodbølgen må vi finne en måte å fylle dette tomrommet på.

Gå til innlegget

Idealene koster

Publisert 6 måneder siden - 1539 visninger

Noora i Skam oppfordrer kjæresten til å vende det andre kinnet til. Likevel merker jeg at jeg sympatiserer med William.

Sveriges erfaring med Skam har vært intens. Første sesong kom i slutten av 2016, så fulgte nummer to og tre i rask takt. I løpet av et par måneder har vi altså levd tett sammen med Eva, Noora, William, Sana, Isak og de andre.

Jeg sier vi, for vi er mange. Antallet strømminger på SVT Play har slått alle rekorder. Nå er tallet oppe i 22 millioner.

Seriens sterkeste kort er autensitet: 
Følelsen av å få være flue på veggen i tenåringenes verden. Manuset er som ­oftest strålende, men det er skuespillernes sub­tile personlighetsskildringer også. For ikke å snakke om mimikken, blikkene som tar oss med bak replikkene og får oss til å kjenne ordenes ladninger ­nesten fysisk.

Naiv? 

Iblant skapes empati, i en slik grad at en karakters angst kan krype inn under huden og bli min egen. Iblant ­til­føres jeg selvinnsikt, som da jeg så ­dialogen mellom Noora og William i den åttende episoden i sesong to.

William har akkurat knust en flaske i hodet på en gutt under et gjengslagsmål. Bakgrunnen er at vennene hans er blitt angrepet av denne gjengen. Når han møter sine fiender, drives han av lojalitet, hevnlyst og frykt. Alt kanaliseres ut i brutal vold, noe som skremmer kjæresten hans.

Dagen etter søker William forsoning med Noora, men hun nøler. Hvorfor møter han vold med vold? spør hun, og William sukker: Nå er du naiv, altså!

– Er jeg naiv? spør Noora. – Fordi jeg ikke tror at vold løser noe?

– Vold løser ting hver dag, svarer William. Han nevner demokrati som en god sak som må forsvares med vold.

Menneskets natur

Her hender det merkelige: Noora siterer i prinsippet Jesus når hun oppfordrer kjæresten til å vende det andre kinnet til. Likevel sitter jeg der og merker at jeg sympatiserer med William. Hvorfor gjør jeg det?

Ikke fordi jeg holder med William i sak. Vold løser ikke problemer så ofte og ­enkelt som vi tror. Forskning viser at ikke-vold er et mer effektivt politisk middel enn vold. Og om våpen var veien til fred burde Midtøsten være et fredsparadis. Den hardhendte politikken som gjerne presenterer seg som realistisk er full av naivitet – ikke minst forestillingen om at mennesket er i stand til å kontrollere voldsbruken sin.

Men William er sann i en annen forstand, han forstår, og er i kontakt med, menneskets natur. Stolthet, lojalitet og rettferdighet er viktig for ham, og dette er gode verdier som det er naturlig å strekke seg etter. Når man krenkes er det naturlig å ville forsvare seg, selv med vold.

Radikalt

Det betyr ikke at vold er riktig, tvert imot. Kallet til ikke-vold er radikalt. Årsaken er nettopp at det kan kreve av oss at vi oppgir retten til å oppnå rettferdighet gjennom vold. Det kan kreve at vi avstår fra å vise lojalitet ved å forsvare gruppen vår. Å gå denne smale veien krever hengivenhet og øvelse.

Kanskje er jeg urettferdig, men det virker ikke som om Noora har innsett dette. Hun forstår ikke hva hun krever av William når hun forlanger at han uten videre skal avstå fra å forsvare stoltheten sin og vennene sine, avstå fra å søke rettferdighet.

Det er ikke mulig å kreve at et menneske skal legge ned våpnene uten å gi det en tolkningsramme. Den rammen må vise at det som ser ut som et tap i virkeligheten er veien til seier. Dette er helgenenes vei, den veien Jesus gikk, og som vi er kalt til å gå. Men vi må aldri glemme at den har en pris.

Prisen

Samtalen mellom Noora­ og ­William setter fingeren på et av problemene­ med all den politiske ­idealismen som ­preger vår tid. Man kan ikke snakke om solidaritet uten å være forberedt på å ­betale den økonomiske prisen for den, eller om åpenhet uten å være forberedt på å leve med mangfoldets konflikter.

Det er ikke idealene som er feil, men vår tendens til å glemme at idealer koster.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17.02.2017

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Hvem er vi?
av
Svein Skjei
rundt 9 timer siden / 59 visninger
0 kommentarer
FÅ BORT SIDEMÅLSSTILEN
av
Arne Jørgen Løvland
rundt 10 timer siden / 86 visninger
0 kommentarer
"Me er alle individ!"
av
Per Kristian H. Sætre
rundt 12 timer siden / 806 visninger
0 kommentarer
Når vi mister oss sjølv
av
Emil André Erstad
rundt 17 timer siden / 802 visninger
0 kommentarer
Jattelova
av
Sigmund Voll Ådnøy
rundt 17 timer siden / 159 visninger
0 kommentarer
Vannet ditt er også politikk
av
Toril Hofshagen
rundt 19 timer siden / 243 visninger
3 kommentarer
Et mirakel
av
Bjørn Erik Fjerdingen
rundt 19 timer siden / 104 visninger
0 kommentarer
Sunn økonomisk politikk ?
av
Ole Paulshus
rundt 19 timer siden / 526 visninger
0 kommentarer
Nittitallsnostalgi i lekeland
av
Åshild Mathisen
rundt 21 timer siden / 1239 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Toril Hofshagen kommenterte på
Vannet ditt er også politikk
39 minutter siden / 243 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Messias-komplekset
rundt 7 timer siden / 571 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 8 timer siden / 938 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 8 timer siden / 938 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Troens tvil, mistillit og troløshet
rundt 8 timer siden / 624 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Messias-komplekset
rundt 9 timer siden / 571 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 9 timer siden / 938 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 9 timer siden / 938 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 9 timer siden / 938 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 9 timer siden / 938 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Mellom grenseløs freidighet og smålighet av tilnærmet samme format
rundt 10 timer siden / 763 visninger
Les flere