Joel Halldorf

Alder:
  RSS

Om Joel

Teolog og forfatter. Bor i Stockholm

Følgere

Et hemmet menneskesyn

Publisert 28 dager siden

I et sekulært samfunn reduseres mennesket lett til biologi pluss ideologi. Dermed mister vi forståelsen av mennesket som et kulturvesen.

Her om kvelden fikk datteren min ikke sove. Jeg satte meg på sengekanten hennes, og vi snakket litt om sånt som kan være skummelt her i livet. Før jeg skulle gå, minnet jeg henne på at hun aldri er alene, at hun alltid kan snakke med Gud. Deretter la jeg et bilde av Maria med Jesus-barnet ved siden av henne på puta som selskap i mørket.


Gjør ting sammen

Å oppdra barn i kristen tro handler mer om praksis enn teori. Det hender jo at man har teologiske samtaler med treåringer, men først og fremst gjør man ting sammen: går i kirken, leser bøker, ber bordbønn og kveldsbønn, synger og minner barna om Guds kjærlighet.

Man fører dem inn i den store katedralen som den kristne troen er, med håp om at de skal føle seg hjemme der.

Men i dag er det stadig flere som protesterer mot dette. Temaet barn og religion skaper heftig debatt – spesielt barns fromhet. Kritikere finnes langs hele den politiske skalaen. Fra så vel venstresida som liberale debattanter hører vi krav om forbud mot å oppdra barn religiøst. En tidligere riksdagsmedlem, Vänsterpartiets Margò Ingvardsson, krever at barn skal være beskyttet mot religiøs utøvelse – ikke bare på skolen, men også i kirken.


Motstridende trender

Forbud mot søndagsskole i religionsfrihetens navn. Det høres ut som noe hentet fra Georg Orwells dystopi «1984»: Slaveri er frihet.

Jeg har skrevet en del om Guds gjenkomst og religionenes økende relevans – men det er tross alt bare en av flere trender i dagens samfunn. For samtidig som religionene både høres og synes stadig mer, går også sekulariseringen stadig lengre.

På 1900-tallet var sekulariseringen et ideologisk prosjekt: Man tok avstand fra Gud, men de fleste var likevel en kristent oppdratt. I dag er den kristne mentaliteten som har preget Europa i århundrer på vikende front. Og det får konsekvenser.


En slags meningspakke

For det første leder det til en manglende forståelse for hvordan religiøs tro fungerer. Sekulariserte mennesker pleier å sammenlikne religioner med ideologier. De betrakter religion som en slags «meningspakke». De tolererer at religiøse menneskers har ulike meninger, men behovet for å leve ut sine overbevisninger i konkrete handlinger – det har de vanskeligere å forstå at noen kan ha behov for.

For det andre viser sekulariseringen seg i synet på mennesket. I et sekulært samfunn reduseres mennesket lett til biologi pluss ideologi: Vi blir våre gener og de valg vi tar. Dermed mister vi forståelsen av mennesket som et kulturvesen.

Men mennesker blir ikke formet i prøverør i sterile laboratorier. Vi blir til i kulturens rike jordsmonn der fortellinger, leker, musikk og kunst gir jordsmonnet næring. Det er på denne måten vi skal forstå religiøs tro i oppdragelsen: Mennesket er et kulturvesen, og det er foreldrenes oppgave å gi kulturen videre til sine barn. Om foreldrene er religiøse, så får deres oppdragelse et religiøst preg.


Feil vei å gå

Dette betyr naturligvis ikke at man skal kunne begå overgrep, vold eller omsorgssvikt med henvisning til religion. Slike ting er og bør være forbudt. Men å forby religiøs påvirkning av barn fordi det finnes ekstremisme, er feil vei å gå. Dersom vi skal forby noe som risikerer å ødelegge barns oppvekst, er alkohol en mer opplagt kandidat.

Om vi ikke respekterer foreldres ansvar for sine barn, skaper vi et sterilt, kulturløst samfunn. Ingen oppdragelse er risikofri, men å forsøke på å skape en verden der tragedien ikke er mulig, ender alltid i enda større tragedier.

Gå til innlegget

Rede til å ofre

Publisert 3 måneder siden

Kampen for det liberale demokratiet kan ikke vinnes uten at vår moralske beredskap styrkes.

De tyske tanksene som trengte inn over de alliertes grenser i begynnelsen av andre verdenskrig var ikke bare en militær utfordring, men også en moralsk. Det hevdet i det minste noen av datidens fremste tenkere.

Den samme overbevisningen

Forfatteren Alan Jacobs gjengir disse diskusjonene i sin seneste bok, The Year of our Lord 1943, en historisk skildring som også er relevant for oss i dag. Her møter vi blant annet Robert Hutchins, filosof og rektor ved Chicago Universitet.

I 1940 stilte han følgende spørsmål: Nazister og kommunister vet hva de tror på og er rede til å ofre alt for sin overbevisning. Kan vi finne den samme overbevisningen på de demokratiske landenes side? Demokratiet kan bare forsvares dersom de som forsvarer det er overbevist om at det er godt og verdt sine oppofringer, skrev han videre.

Denne moralske overbevisningen er viktigere enn hvor mange bomber og panservogner de allierte kan sette inn i kampen mot fienden, hevdet Hutchin.

Vår moralske beredskap

I dag har vi andre fiender, men utfordringen er den samme. Islamistiske og høyreekstreme terrorister har erklært krig mot demokratiet, samtidig som antiliberale krefter undergraver det. I vår har hjemvendte IS-terrorister skapt debatt rundt lovgivning og politiets ressurser i hele Europa. Det er naturligvis viktige spørsmål. Men det er få som trekker fram vår moralske beredskap. Og det er beklagelig – for den er slett ikke overbevisende.

Nylig viste en undersøkelse fra Novus at 6 av 10 svensker mener demokratiet har blitt svakere i løpet av de siste årene. Omtrent like mange føler seg lite eller ikke delaktige i demokratiet. Dette er en av mange undersøkelser som viser at det blir mindre av både tillit og engasjement i alle vestlige samfunn.

Nettverk og ideer

Denne siden av kampen mot terrorismen blir dessverre sjeldent trukket frem. Det er mulig at nok tanks og tropper kan stoppe en krig – at de allierte seiret først og fremst takket være industriell styrke. Men dagens fiender består ikke først og fremst av stater og armeer, derimot av nettverk og ideer. Det gjør oppgaven enda mer krevende.

Reporter Niklas Orrenius i Dagens Nyheter har fortjenestefullt satt søkelyset på dynamikken i områder der ekstremismen vokser. Han beskriver ekstremistenes selvtillit for noen år tilbake: Hvordan de gjorde IS-tolkninger kjent i moskeene og skremte motstanderne til taushet. Ikke engang myndighetene grep inn: «Kanskje er tjenestemenn og politikere redde for å gå inn i moskeer og foreningslokaler og stille vanskelige spørsmål. Og kanskje er det i stedet terrorsympatisører som trer inn. Passiviteten legger veien åpen.»

Like brennende engasjement

Men det er likevel her på grasrota kampen kan vinnes: i lokale moskeer, rundt kjøkkenbord, på skoler og i bydeler. Her må mennesker med andre oppfatninger, men like brennende engasjement, utfordre de ekstreme synspunktene. Mennesker som tar ansvar for lokalsamfunnet, som inviterer hjem på besøk og skaper møteplasser, og som organiserer aktiviteter som å spyle isen om vinteren og badeplassen om sommeren. Mennesker som ser hvem som er i faresonen, og som griper inn for å forhindre det.

Her holder det ikke med individualisme og selvrealisering. Derimot trengs det mennesker som setter fellesskapet i første rekke, og som er klar for å delta i det daglige og lite glamorøse arbeidet med å bygge samfunnet nedenfra og opp.

Gå til innlegget

En tam løve

Publisert 5 måneder siden

Hedenske trossystemer plasserer det guddommelige helt i denne verden, og reduserer Gud til en kosmisk butler.

Tegnene har vært her lenge nå – tegnene i tiden, ikke de på himmelen. I vesten er nå ­astrologi, medium og spåkvinner blitt ­trendy. Hedendommen gjør comeback.

Dette sender sjokkbølger gjennom ­moderniteten, for det var ikke sånn det var tenkt. Prognosene var at det moderne skulle trenge unna all religion. Kristendommen skulle erstattes av rasjonalitet, vitenskapstro og ateisme – ikke på tro av magi, ånder og naturvesen.

Les også: Takker verdenskjent nyateist for å sette Gud på dagsordenen

En voksende ny-hedendom. 

Men ­ateismen synes å være mer unaturlig for mennesket enn det overnaturlige.

Den amerikanske sosiologen Rodney Stark så mønsteret i sin bok The Triumph of Faith fra 2015. Avkristningen av Europa har ikke ført til ateisme, hevder han, men til nettopp en voksende ny-hedendom. Og han peker på Sverige som et spesielt tydelig eksempel.

Det tvinger oss til å forstå historien på en ny måte. Sekulariseringsteoriene beskrev utviklingen i tre steg: Først magisk hedendom – greske guder og åsatro i nord – deretter tradisjonell kristendom, og til slutt vitenskapstro. Men at heden­dommen øker når kristendommen går tilbake peker på at Europas historie skal forstås som en kamp mellom to religionsformer: kristendom og hedendom.

En grunnleggende forskjell. 

­Forskjellen mellom dem er at kristendommen – slik som jødedom og islam – forstår det guddommelige som transcendent. Det vil si: Gud finnes utenfor denne verden, men griper inn i den av nåde og kjærlighet til skapelsen. Det finnes altså en grunn­leggende forskjell mellom Gud og ­skapelsen, og denne forskjellen garanterer også at Gud aldri kan manipuleres eller kontrolleres av mennesket.

Dessuten: Ettersom menneskets mål er fellesskap med Gud, innebærer det at den endelige lykken ligger på andre ­siden av evigheten, og ikke i første rekke her på jorden.

Hedenske trossystemer plasserer i ­stedet det guddommelige helt i denne ­verden i forma av ånder, krefter eller gudevesen. Religionen blir da en metode for å forhandle med disse kreftene for å få noen form for velsignelse: materiell eller sjelelig.

Les også: Holder gudstjeneste på alternativmesse

I sin hånd. 

Naturligvis finnes det en rekke grensefenomen, og de to formene har også en del likheter. Men i bunn og grunn er det en avgjørende forskjell: Er Gud utelukkende og grunnleggende en del av vår verden – eller holder Gud hele verden i sin hånd?

Ny-hedendommen representerer en ­utfordring for kirkene av to grunner. Dels tiltaler den menneskets evige lengsel ­etter sikkerhet og velstand, dels er den ­perfekt tilpasset den individuelle konsumer­ismen. Den kommer nemlig ikke til oss i form av et filosofisk system, men som ­åndelige tjenester som vi kan kjøpe avhengig av akkurat hvordan våre ønsker ser ut.

I kirken finnes naturligvis også ­muligheten til å be om alt fra b­eskyttelse til mirakler – men dette er ikke det ­ytterste. I sentrum av den kristne troen står korset som en påminnelse om at veien ikke alltid går dit vi vil. Men også oppstandelsen, som peker på at denne verdens makter ikke har siste ordet.

Terapeutisk kristendomsform. 

Men det finnes også en risiko for at den ­ny-hedenske trenden leter seg inn i k­irkene. Et uttrykk er framgangs-
teologien med sin tendens til å sette våre behov først. Denne truer også stadig å smyge seg inn i en optimistisk anlagt, samtidstilpasset svensk frikirkelighet. Et annet tegn er den utvannede, terapeutiske kristendomsformen som gjør en indre­ ­tilfredshet til det høyeste gode.

Begge forkynner en kristendom uten kors, og reduserer i praksis Gud til en ­kosmisk butler – en ånd som skal ­rykke ut til vår tjeneste hver gang vi gnir på lampen.

En tam løve, og ikke en vill en, som C.S. Lewis skulle sagt.

Les også: I fremtiden kan det bli like vanlig å ha flere religioner som å ha flere statsborgerskap

Gå til innlegget

Å drømme større

Publisert 6 måneder siden

Forbrukerkulturen får oss til å drømme «drittdrømmer».

Julerushet er i gang. Og til tross for klimatrussel og simple life-trender, regner handelsstandens forståsegpåere med rekordsalg i år igjen. Sinte debattartikler, facebook-kampanjer – ingenting hjelper. Ingen kan stå imot forbrukerkulturen.

Eller?

Immaterielle verdier. 

Vi forbinder kapitalisme med materialisme ettersom det handler om ting som kjøpes og selges. Men kast bare et raskt blikk på reklamen, så innser du snart at det som selges ikke er ting. I stedet forbinder bedrifter sine produkter med immaterielle verdier: skjønnhet, ungdommelighet, frihet, kjærlighet og status.

Markedsførerne har forstått det opplysningsfilosofene sjelden fattet: Mennesket er ikke et rasjonelt dyr, men derimot et lengtende vesen. Derfor taler de til vår lengsel og tilbyr sine produkter som svar på denne. Et vakkert hjem som svar på en lengsel etter harmoni, en dating-app for den som søker kjærligheten og en bil for den som drømmer om styrke.

LES OGSÅ: Kari Slaatsveen bruker advent til å roe andres frynsete nerver

Forføreriske evner.

Forbrukerkulturen får oss til å drømme «drittdrømmer», som forfatteren Nina Björk formulerte det i frustrasjon over dens forføreriske evner. Björk gjennomskuer spillet og skriver klarsynt om det. Hun er en av vår tids mest hyllede intellektuelle – men det har ikke påvirket verken interiørtrender eller andre forbruksvaner. Å gjennomskue er én ting, å tilby et alternativ er noe annet.

«Det finnes ingen radikale ideer», skriver teologen Patrik Hagman i sin nye bok Om troen, og fortsetter: «Det radikale oppstår først når et fellesskap begynner å strebe etter å leve annerledes.» Drømmer er ikke personlige, men sosiale: Vi drømmer sammen. Og om vi vil drømme annerledes, må vi gjøre det sammen med andre.

Vår enkle toroms.

På terskelen til voksenlivet hadde jeg og min kone to ganske forskjellige omgangskretser. I den ene hadde de fleste kjøpt hus, og samtalen handlet om renovering og parkettgulv. Når vi brøt opp etter en kveld i deres selskap, følte vi oss temmelig misfornøyde med vår enkle toroms; var det ikke på tide å begynne å se etter hus likevel?

I den andre omgangskretsen var samtalen annerledes. Her snakket vi om hvordan vi skulle leve for at det virkelig viktige – kirke, kreativitet, vennskap – ikke skulle fortrenges av karriere og forbruk. De kveldene dro vi hjemover oppbygget, inspirert til å leve et liv der det meningsfulle sto i sentrum.

LES OGSÅ: Hverdagsheltens adventskalender

Stadig nye rekorder. 

Ingen kan svømme alene mot tidsånden. Annerledes kan man bare være sammen med andre. Forstår vi dette, faller mye på plass. Hvor mye kritikk av forbrukerkultur, trange kjønnsroller og karrierestress kan vi ikke lese om på avisenes kultursider! Likevel går utviklingen i stikk motsatt retning: Handelen slår stadig nye rekorder, rammene for gutter og jenter er trangere i dag enn for tretti år siden, og vi arbeider hardere enn noensinne.

Hvorfor? Fordi det ikke er tilstrekkelig å gjennomskue drittdrømmene. Vi må tilhøre fellesskap som streber etter andre mål.

Vi trenger stabile fellesskap med vaner og ritualer hvor vi kan øve oss i å etterleve våre idealer. Fellesskap som ikke bare oppstår tilfeldig, men som finnes overalt: Miljøer som vi kan søke til hvis vi vil drømme andre drømmer.

Hver uke øver oss. 

Vi trenger med andre ord menigheter. Gudstjenesten er et sted der vi hver uke øver oss på å ta imot livet som en gave, ikke noe vi grabber til oss i salgskurven. Og forhåpentligvis er kirken en sammenheng der samtalen kretser rundt det virkelig viktige, i stedet for å bidra til kjøpepress og statusstress.

Kirkens oppgave er å rette menneskets lengsel mot Gud. Gudstjenesten både møter og vekker vår lengsel etter Gud, slik at vi drømmer om større ting enn pakkene under juletreet.

LES OGSÅ: Tid for takknemlighet

Gå til innlegget

Når lidenskapen forsvinner

Publisert 9 måneder siden

Om kirken bare er et kamuflert underbruk i statsapparatet, kan det være det samme.

Hundreårsjubileet for det ­svenske demokratiet nærmer seg. I 1919 vedtok Stortinget allmenn og lik stemmerett for kvinner og menn, og to år senere gjennom­førte svenskene det første valget med disse ­betingelsene.

Blekner i sammenligning. 

Hundre år er ikke dårlig. Men det blekner sammen­lignet med den første demokratiske ­organisasjonen i Sverige. Jeg tenker på ­baptistforsamlingen i Vallersvik, som neste uke feirer sin 170-årsdag.

Historien om menighetsdannelsen i Vallersvik lyder som noe ut av en spionroman. Ettersom baptistmenigheter var forbudt ved lov, snek «konspiratørene» seg ned til stranden i ly av mørket. Der møtte de en dansk prest som hadde rodd til Sverige for å gjennomføre en rask og diskré dåp – han skulle hjem den samme kvelden.

Det allmenne prestedømmet.

Fem personer ble døpt denne kvelden, 21. ­september 1848. Deretter samlet de seg i en nærliggende hytte og dannet menighet. Fordi de trodde på det allmenne preste­dømmet, var det åpenbart og selvinn­lysende at alle døpte – menn og ­kvinner – sammen kunne fatte beslutninger i ­kirkelige anliggender.

Resten er, som det heter, historie. Og en av denne historiens tråder leder hele ­veien frem til demokratiets gjennombrudd i Sverige. Baptistmenigheten i ­Vallersvik var del av en større ­bevegelse og sto ­modell for arbeidsbevegelsen, blant annet i forståelsen av demokratiske spille­regler.

Påminnelse vi trenger. 

I en tid da ­religion ofte blir sett på som et problem, er dette en påminnelse vi trenger: At det var religiøse minoriteter som introduserte Vesten for demokratiske prinsipper.

For to år siden bestilte den svenske kultur- og demokratiminister Alice Bah Kuhnke en utreding om statens bidrag til trossamfunn. Heretter skulle ­kravene til de som mottok penger bli ­skjerpet. ­Motivet var godt. Regjeringen ville 
­strupe til­førselen av midler til ­voldelige ekstremister – hvilket det er ­vanskelig å være uenig i. Men balansen er 
vanskelig.

For energien i kirken kommer fra folk som møtes og gjør ting de brenner for 
– ikke de tingene som er sanksjonert av staten. Vi samles til gudstjeneste for bønn, for å spre Guds rike og kanskje til og med for å redde verden! Dersom staten trenger seg for mye på - med sine reguleringer 
og kriterier for demokratisk målopp­nåelse – er det en risiko for at gleden går 
tapt.

Kom på kjøpet. 

Kirker og trossamfunn gjør masse gode ting, men disse tingene er bivirkninger av det kirken anser som sitt virkelige ærend. Kirken i Vallersvik ble ikke dannet for å være en demokratiskole, men for å romme det de anså som et sant kristent liv. Demokratitreningen var ikke poenget, men kom på kjøpet.

På tilsvarende vis kan ikke Staten ­handle demokrati for bidragspenger. Idealisme er ikke noe som er til salgs, og kirkens bidrag til samfunnet bygger til syvende og sist på engasjerte medlemmer. Om regjeringen blander seg inn – med sine gode intensjoner, krav og skjemaer – risikerer de å tappe menighetene for energi. På et eller annet sted går lufta ut av ballongen.

Om lidenskapen går tapt. 

Dette må også kirkene selv være oppmerksomme på. Vi må ikke bruke for mye krefter på å fremstå som «nyttige medspillere». Det er ikke «synergiene» og de sosiale ­fordelene som utgjør kirkens eksistensberettigelse. Det er ikke her det brenner. Det er ikke derfor vi er kirke. All verdens 
anerkjennelse, statsstøtte og klapp på skuldrene betyr ingenting om liden­skapen går tapt.

Hvis vi slutter å tro på troen, følger ­lykken og engasjementet hakk i hæl. 
Og da finnes ikke lenger noen kirke. For hvem vil være del av en bevegelse som bare er et kamuflert underbruk i statsapparatet?

Trykket i Vårt Land 12. september 2018 i spalten Ideologi. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere