Joel Halldorf

Alder:
  RSS

Om Joel

Teolog og forfatter. Bor i Stockholm

Følgere

Med moral å gjøre

Publisert 5 dager siden - 466 visninger

Metoo viser at den seksuelle revolusjonens vokabular for sex ikke strekker til.

I bølge etter bølge treffer metoo-kampanjen det svenske samfunnet. Rekken av opprop viser at problemene ikke bare handler om enkeltpersoner, men om strukturer. Maktmisbruk, taushetskultur: Spørsmålet er om Metoo vil lykkes i å endre dette?

Menns makt

Svaret avhenger av hvor dypt vi klarer å gå. Hittil har metoo-kampanjen hentet sitt språk fra feministisk maktanalyse, og demonstrert hvordan seksuell trakassering er et uttrykk for menns makt over kvinner.

Men det interessante – og radikale – med kampanjen er at det også reises andre moralske problemstillinger om sex, som vi ellers ikke er vant til å diskutere offentlig. Her kolliderer bevegelsen med den seksuelle revolusjonens ideal.

1960-tallets revolusjon var et opprør mot tradisjonelle normer for seksualitet, og understreket verdien av frihet og nytelse: Sex skulle avmystifiseres og fremstilles som en aktivitet for rekreasjon. Voksne mennesker trengte ingen moralske forordninger. Sex handlet om nytelse og utforskning – og ve den som talte om rett og galt.

En alvorlig sak

Metoo har avslørt at dette ikke stemmer overens med hvordan vi intuitivt forstår sex. Seksuelt misbruk er alvorlig fordi sex er en alvorlig sak. Derfor blir vi mer opprørt når vi hører at noen har lagt hendene på et par kvinnebryster enn om noen knuffer i billettkøen. Det handler ikke om graden av vold, men om å krysse grenser og krenke noe intimt og personlig.

På denne måten blir det klart at sex ikke bare har med glede og selvrealisering å gjøre, men også om sjelen og det vi møter i akten. Metoo viser at språket som den seksuelle revolusjonen tilbyr ikke er tilstrekkelig. Sex krever ganske enkelt et annet språk.

I kjølvannet av Metoo pågår også et arbeid for å skape et nytt normsystem rundt sex. Her er samtykke en hjørnestein: I både lovgivning og utdanning må det legges vekt på å sikre motpartens samtykke. Det er åpenbart bra – men er det nok? Holder det?

Hva er godt?

Om noe viser Metoo at seksuelle relasjoner har en kompleksitet som ikke «løses» eller fanges ved samtykke alene. Samtykke er nødvendig, men ikke et tilstrekkelig kriterium for moralsk sex, som teolog Elizabeth Bruenig sier i Washington Post (9. november).

Det er vanskelig for en ansatt å si nei til en sjef, all den tid sjefen har makt til å gi henne det hun ønsker: fast ansettelse. Sex har maktimplikasjoner som et enkelt samtykke ikke kan godtgjøre på egenhånd.

Hvordan tar vi samtalen videre? Det første spørsmålet i enhver moralsk diskusjon er ikke «hvor er grensen?», men: «Hva er godt?». Et samtykke definerer den juridiske grenseoppgangen, men ikke hva som er god sex.

Moralsk samtale

De fleste bør være enige om at god sex krever at en part ikke bruker makt eller sårbarheten til den andre for å tilrane seg det han ønsker.

Det innebærer at du ikke bare spør hva du vil, men også hva den andre trenger.

Men hvordan vet du det? Det handler blant annet om at du vet nok om den andre personen til at du kan være med å ta ansvar for den personens valg. Dette idealet, hvor det seksuelle møtet går hånd i hånd med fellesskap og nærhet, får selvfølgelig få konsekvenser for hva slags seksuell adferd vi oppskatter.

Forholdet mellom makt og sex er så subtilt at ingen lovgivning i verden kan omfatte det. Dersom metoo-kampanjen skal føre til dype forandringer, må vi derfor skue lenger enn loven, og gi oss i kast med det som har med moral å gjøre.

Gå til innlegget

Moral er også evnen til å si nei

Publisert rundt 1 måned siden - 648 visninger

Å la være å bruke makt til å oppnå seksuell bekreftelse eller tilfredsstillelse handler ikke bare om kvinnesyn eller seksualmoral, men også om kunsten å avstå.

Hvis det er noe #metoo-kampanjen lærer oss, så er det at gode verdier ikke er nok. Bølgen av vitnesbyrd fra kvinner som er utsatt for misbruk, er deprimerende og opprørende. Selvfølgelig begår ikke alle menn overgrep – men altfor mange gjør det.

Og også blant gjerningsmennene er det menn som bekjenner seg til feminismens credo. Liv og lære går ikke alltid i takt. For kirken er dette ingen nyhet: Selv ikke organisasjoner som bygger sitt virke på Bergprekenen er unntatt.

For god livsførsel krever mer enn gode verdier; det kreves god karakter. Verdier er som et kart – de kan vise veien til målet. Men hva hjelper det om ikke kartleseren også går den samme veien.

Har mistet språket

Moral handler om å innrette seg mot det gode. Men det krever også evnen til å si nei – fordi du sikter mot noe høyere. Anvendt på #metoo-kampanjen betyr det at menn avstår fra å bruke sin makt til å oppnå seksuell bekreftelse eller tilfredsstillelse. For dette handler ikke bare om verdier knyttet til kvinnesyn eller seksualmoral, men også den dyden som kalles kyskhet: kunsten å avstå.

I Vesten har vi mistet språket og fornemmelsen for denne dimensjonen ved moral. Det er en av historiens store ironier at vi begynte å dekonstruere samtalen om karakter samtidig som den industrielle revolusjonen jobbet på spreng for å gjøre alt tilgjengelig. Nå står vi midt i kjøpesenteret, med kredittkort på innerlommen - men uten mulighet til å si nei.

Gullfiskhukommelse

Samtidsfenomenet som tydeligst illustrerer vårt behov for karakter er digitalisering. Innføringen av internett og smarte telefoner er en revolusjon som kan sammenlignes med Gutenbergs boktrykkeri. Hele det sosiale spillet har endret seg dramatisk de siste årene.

En undersøkelse viser at vårt oppmerksomhetsspenn falt fra 12 til 8 sekunder mellom 2000 og 2013 – gullfisken ligger på 9 sekunder. En annen undersøkelse forteller at hver tredje forelder prioriterer mobilen fremfor barna under middagen. Legg til søvnforstyrrelser og sosiale mediers evne til å nære narsissismen, og det er åpenbart at vi står overfor en formidabel utfordring.

Hjerte eller hjerne

Selvfølgelig har internett og smarte telefoner også båret med seg mye godt, men for å håndtere farene kreves karakter. Derfor må vi, som filosofen Alasdair MacIntyre påpeker, gjenopprette og gjenvinne et moralsk fortapt univers.

I moderne etikken er det i all hovedsak to ideer om mennesket som en moralsk skapning. I den romantiske versjonen er hun – mennesket – naturlig godt, men korrumpert av kulturen. Moral handler da om å «lytte til sitt hjerte» og følge dets impulser.

I den andre versjonen er moral noe som springer ut av menneskets evne til å ta rasjonelle beslutninger basert på lykke-
beregninger (utilitarisme). Hjerte eller hjerne, med andre ord.

Moderasjon og kjærlighet

Tradisjonell etikk betrakter i stedet mennesket som uferdig og med behov for oppdragelse. Karakteren formes gjennom rollemodeller, gode fellesskap og sosial praksis. Moral handler da ikke bare om verdier eller regler, men om dyd: Om å tilegne seg egenskaper som mot, moderasjon og kjærlighet.

For å klare utfordringene i vår tid må vi gjenvinne denne forståelsen av moral, ellers kan noen grunnleggende bestanddeler i menneskelivet gå tapt. For eksempel våre relasjoner – ikke bare det horisontale, altså de mellommenneskelige, men også den vertikale. Som Nietzsche uttalte: «Uendelighet skyldes en manglende evne til å si nei til en retning.»

Gå til innlegget

Tese III: Nåden er alltid større

Publisert rundt 2 måneder siden - 304 visninger

Luther strever med å se frelsen som noe mer enn en benådning, et oppgjør i en domstol. Men Guds nåde er større: Den skaper, den leger, den former mennesker i Kristi bilde.

DET VAR HANDELEN med avlatsbrev som satte Luthers reformasjon i bevegelse. Han så den som et forsøk på å kjøpe nåde, og mente det som lå til grunn, var en teologi om at mennesket må fortjene nåden.

Den katolske kirkens lære sa at mennesket både skulle forberede seg på nåden og måtte gjøre bot for hverdagens synder gjennom gode gjerninger, bønn eller avlat. Det bunnet i et juridisk syn på synd og nåde, men var samtidig en konkret og tydelig undervisning som mange mennesker ser ut til å ha satt pris på.

Norm. Den unge Luther, deri­mot, led under denne forkynnelsen. Hvordan kunne man vite om man hadde forberedt seg tilstrekkelig, eller virkelig hadde sonet sine synder? Ikke minst ordene om «Guds rettferdighet» i Romerbrevet 1,17 plaget ham. Han syntes det lød som om
ordene siktet til en norm som menneskene skulle leve opp til, en terskel Gud hadde satt opp for menneskene, og som de måtte ta seg over.

Men senere oppdaget han – dette var Luthers reformatoriske oppdagelse – at uttrykket kunne tolkes på en annen måte. Guds rettferdighet er, skriver han: «den Guds rettferdighet som han ifører menneskene når han gjør dem rettferdige, nemlig hans godhet og barmhjertighet (…) Nå kalles Guds rettferdighet for vår rettferdighet, siden den er skjenket oss av Guds nåde og godhet alene.»

Rettferdighet er altså ikke et nivå som menneskene når opp til. Man får den av Gud. Den kan ikke vinnes gjennom gjerninger. Det eneste man skal gjøre er å stole på Gud.

Hva de stoler på. For Luther er menneskene definert ut fra hvem og hva de stoler på. Si meg hvor din fortrøstning ligger, så skal jeg si deg hvem du er. Det første bud handler ifølge
Luther om at vi skal «frykte og elske Gud over alle ting og lite fullt og fast på ham.» Menneskets problem er at det trekkes til avguder: I stedet for å stole på Gud, stoler vi på verdslige ting som penger eller egne evner. Dette er, mener Luther, problemet med gjerninger i forbindelse med frelsen. Gjerningene blir vår avgud. Vi stoler på vår egen rettferdighet i stedet for på Guds nåde.

Luther mente at kirken var full av mennesker som gjorde fromme gjerninger, ikke av kjærlighet, men fordi de fryktet Guds dom.

Her finner vi en innsikt hos ham som er verdt å ta vare på: Kjærlighet og dyd trives best i en relasjon preget av trygghet, ikke når den er preget av frykt. Et menneske som vet at det er elsket, kan løfte blikket fra sin sammenkrøkte stilling og tjene sin neste i uselvisk kjærlighet.

Luther skriver: «En kristen som lever i en slik tillit til Gud, vet alt, klarer alt, påtar seg alt som er å gjøre, og gjør alt i frihet og glede. Det er ikke fordi han prøver å samle seg fortjenester og gode gjerninger, men fordi det er en glede for ham å behage Gud og tjene ham av oppriktig hjerte uten tanke på lønn, fornøyd med at gjerningene hans behager Gud.»

Domstol. Luther reagerer på bildet av frelsen som en rettssak der Gud dømmer mennesket utfra dets gjerninger. Men samtidig som han forsøker å ta et oppgjør med bildet av Gud som en streng dommer, holder han likevel mennesket fast i domstolen. Frelsen følger av et rettsoppgjør, tross alt, men med den forskjellen at Gud benåder menneskene til tross for at de ikke fortjener det.

Selv om Luther også bruker andre bilder av frelsen, er det en juridisk forståelse av nåden som dominerer i den lutherske tradisjonen. Hos Luther blir dette kanskje tydeligst i at han har vanskelig for å se gjerningene fra noe annet perspektiv enn det juridiske, det vil si som mislykte forsøk på å gjøre Gud fornøyd.

I middelalderens katolske kirke var det et annet viktig perspektiv på gode gjerninger: Menneskene vokste på dem. Man snakket om habituering: Hvordan mennesket gjennom gode vaner (engelsk: habits) ble oppdratt til å gjøre det gode og bli mer lik Kristus.

Formørket dømmekraften. Det som ligger bak, er et optimistisk menneskesyn. Thomas
Aquinas (1225–1274) mente at synden riktig nok formørket dømmekraften, men at mennesket likevel hadde evnen til å gjøre godt. Allerede i skapelsen finnes det nemlig en viss grad av moral nedlagt i oss, og derfor kan vi både handle godt og vokse i dyd. Om vi i tillegg mottar dåpen og lever i kirken, blir dette forsterket gjennom Åndens nærvær i vårt liv. Nåden fullkommengjør naturen.

Luther, derimot, avviser tanken om at «vi blir gode gjennom å gjøre godt», som han skriver. Mennesket er altfor fordervet til å kunne gjøre noe godt, mener han. Derfor kan han ikke forestille seg at mennesker kan forandres utenfra og inn: at ytre gjerninger kan transformere det indre mennesket. I stedet handler alt for Luther om indre fortrøstning til Kristus – det han kaller tro. Derved åpner han for en overgang fra konkrete ytre handlinger og praksiser til et abstrakt og innadvendt fokus på egne indre motiver og holdninger. Men hva blir det egentlig igjen av helliggjørelsen i en slik teologi? Har menneskene noen mulighet til å forandre seg og bli lik Kristus?

Kritikk. Luthers budskap om at vi er elsket til tross for våre synder, har vært forløsende for mange. Innimellom får man likevel inntrykk av at han synes Guds kjærlighet blir større når han maler mennesket i skikkelig dystre farger. Men må budskapet om Guds kjærlighet kombineres med et så mørkt menneskesyn?

Luthers egen kamp i klosteret handlet om uroen for ikke å strekke til i møte med den strenge Gudens dom. Det eksistensielle utgangspunktet for teologien er med andre ord en følelse av utilstrekkelighet. I denne situasjonen blir innsikten om at mennesket ikke selv skal fortjene nåden, virkelig befriende.

Men ved at Luther gjør dette til et mønster som skal gjelde for alle, kan inntrykket bli at Jesus kom til verden for at menneskene ikke skal trenge å føle seg fordømt. Frelse har selvsagt også en objektiv side for Luther: Menneskene har syndet og trenger tilgivelse. Men opplevelsen av evangeliet, dets subjektive side, står likevel i fare for å bli veldig terapeutisk i den lutherske tradisjonen. Det blir som om å si at Jesus kom til verden for å roe ned mennesker som jobber litt for hardt med frelsen: Gud elsker dem uansett hvordan de presterer.

Veiledning. Dette kan være et relevant budskap for en munk i middelalderen i et kristent, enhetlig samfunn, men det er ikke nødvendigvis dette budskapet kristne i det sekulære Vest-
Europa trenger å høre.

Luther syntes skogen av
regler skygget for Guds kjærlighet. I dag er situasjonen motsatt: At Gud er kjærlighet, er det vanligste budskapet fra prekestolene, mens veiledning når det gjelder hverdagslige spørsmål, er blitt langt mindre vanlig. Redselen for «gjerningsfromhet» har drevet vekk både den konkrete veiledningen og forkynnelsen om helliggjøringen. Men for mennesker som har vokst opp med en sang som «Du vet väl om att du är värdefull» er ikke spørsmålet, som for Luther, om Gud er nådig. Det er snarere mer konkret: Hvordan skal jeg leve? Hvordan skal jeg som kristen forholde meg til sosiale problemer, til penger og forbruk, eller til
digitaliseringen?

Gjennom sitt fokus på den indre troen, og sine gjentatte advarsler mot gjerninger,
regler og forordninger, risikerer
Luthers forkynnelse å underminere kirkens grunnleggende pastorale praksiser. «Bær vanen, så bærer vanen deg» lyder et ordspråk for det kristne livet. I motsetning til det Luther hevdet, har kirken alltid lært at det finnes forvandlingsprosesser som går utenfra og inn. Gjør bønnen, den åndelige lesningen og kjærlighetshandlingene til gode vaner, så bærer de deg gjennom livet. Vanene skaper mønstre i sjelen, og setter avtrykk på vår person. Mange kan for eksempel vitne om hvordan kjærligheten ble vekket i dem ved at de har hjulpet utsatte mennesker, eller at de er blitt gavmilde ved å gi.

Tross deres syndighet. For Luther handler nåden om at Gud elsker menneskene tross deres syndighet. Det er sant, men samtidig er nåden større enn som så. John Wesley (1703–1791), grunnleggeren av metodismen, ble grepet av Luthers forkynnelse om rettferdiggjøring gjennom nåde, men da han leste ham nøyere, ble han forskrekket. I dagboken skrev han: «Hvem har skrevet bedre enn Martin Luther om rettferdiggjørelse ved tro alene? Og hvem har vært mer uvitende enn han om helliggjørelsen?»

Guds nåde, hevdet Wesley, handler ikke bare om jus, en frikjennende domsavsigelse i himmelen. Det finnes også en nåde som kommer menneskene i møte i selve skaperverket, og som vekker en lengsel i dem etter fellesskap med Gud. Det finnes en helbredende nåde som leger syndens sår i oss og løfter frem gudlikheten i oss. Og denne
nåden, understreket Wesley, møter menneskene i kirkens liv og i de gode gjerningene de gjør. Gjennom nattverden, kirkegang, prekener, kjærlighetshandlinger, det kristne fellesskapet. Nåden er ganske enkelt større.

Konsekvenser. Av Luthers forkynnelse har det i dag sprunget ut (minst) to ulike – gjensidig motstridende – lutherske lærer. På den ene siden den konservative ortodoksien, som fokuserer på den rette lære. Den bunner i Luthers budskap om at en riktig forståelse av nåden var avgjørende for at menneskene ikke skulle synke ned i selvrettferdighet. På den andre siden den liberale lutherdommen, som ofte nøyer seg med å lære at menneskene er akseptert som de er. Det kan lett utarte til ren terapi. Et evangelium for moderne mennesker som, i likhet med Luther, bekymrer seg for ikke å strekke til.

Men det det finnes også en tredje form for Luther-tolkning, som i det stille uthuler kirkene innenfra. Det er en radikalisering av Luthers budskap om at gjerninger ikke er nødvendige for nåden. For Luther handlet dette om at man ikke trenger å gi almisser eller gå på pilegrimsferd, siden slikt risikerer å stå i veien for nåden.

Unntak. Luther gjorde imidlertid unntak for prekenen og sakramentene. De var altså nødvendige praksiser – men er det virkelig konsekvent? Hva hindrer mennesker i å gå veien til endes og hevde at så vel guds­tjeneste som bibellesning er «gjerninger»? Det vil si ytre krav som ikke er nødvendige for nåden, for en «personlig relasjon med Jesus», som det kalles nå.

Derved risikerer vi at Luthers budskap om den smale nåden blir den siste preken som lyder før vi stenger kirkene.

Oversatt fra svensk av 
Christian Heyerdahl


Gå til innlegget

Reformasjonens forutsetninger

Publisert rundt 2 måneder siden - 335 visninger

Hvordan kunne lyden fra de svake hammerslagene som naglet 95 teser til en kirkedør vokse til en slik rungende torden?

HVA VAR DET egentlig som hendte? Hvordan kunne lyden fra de svake hammerslagene som naglet 95 teser til en kirkedør i Wittenberg (om Luther da virkelig spikret dem opp der, de fleste forskere i dag tviler på det)
vokse til en slik rungende torden? Hvordan kunne en munk slite både kirken og Europa i to?

Historien om Martin Luther og reformasjonen begynner med et annet uvær. En sommerdag 1505, da den unge jusstudenten Martin Luther var på vei til universitetet, ble han overrasket av et tordenvær. Lynet slår ned rett i nærheten av ham, og skrekkslagen roper han ut til den hellige Anna, jomfru Marias mor, og ber henne redde ham. Hvis hun hjelper ham i nøden, lover han til gjengjeld å bli munk.

Målet var reform. Han overlever – det er tross alt ganske sjelden at folk dør av tordenvær – og som han har lovet, slutter han seg til augustinerordenen et par uker senere. Der fortsatte han å studere, men nå teologi. I 1512 ble han både doktor i teologi og prest, og begynte å undervise ved universitetet i Wittenberg.

Tesene som han noen år senere trolig ikke spikret opp, men i stedet sendte i brevs form til sin
biskop, gjaldt avlatshandelen som ble bedrevet av dominikanermunken Johann Tetzel. Luthers mål var å reformere kirken, ikke å splitte den, og han satte spørsmålstegn ved handelen med avlatsbrev. Var den virkelig i overensstemmelse med kirkens lære? Samtidig merker vi allerede her hans skarpe tunge og drevne retorikk i de provoserende kommentarene om
kirkens store rikdommer.

En av mange. Luther var ikke alene om å kritisere den katolske kirken på denne tiden. Det var mange intellektuelle og kirkelige profiler som gjorde det. For å sitere åpningslinjene til historikeren Owen Chadwicks studie av reformasjonen: «I Vestkirken på begynnelsen av 1500-tallet ropte enhver som betydde noe på
reformasjon.» Kritikken dreide seg ikke så mye om det som foregikk i de enkelte menighetene, men om pengene og politikken høyere opp i hierarkiet.

I middelalderen hadde andre teologer stått frem med ideer som lignet Luthers, for eksempel Jan Hus i Böhmen og engelskmannen John Wycliffe, som begge virket på 1300-tallet. Men ingen av dem fikk særlig gjennomslag, hverken politisk eller blant folket. Kirken dømte dem til kjetterbålet – i Wycliffes tilfelle etter hans død – og det var slutten på den historien.

Hvorfor nå? Hva var det som var annerledes denne gangen? Hvorfor fikk Luthers budskap sånt gjennomslag – og hvorfor endte ikke han på kjetterbålet?

Etter at de 95 tesene hans var blitt avvist, ble Luther mer radikal i sin kritikk av den katolske kirken. Angrepene ble stadig mer hatefulle, og snart var konfrontasjonen uunngåelig. I 1521 erklærte pave Leo X Luther som kjetter. Likevel ble han hverken arrestert eller hysjet ned.

Fyrstemakt. Grunnen var at Luther sto under beskyttelse av kong Fredrik den vise i kurfyrstedømmet Sachsen, der Wittenberg lå. Den europeiske storpolitikken på denne tiden var et spill mellom keiseren, lokale fyrster og paven. At Luther kunne beskyttes til tross for at både paven og keiseren ville kvitte seg med ham, var et tegn på at en ny
europeisk orden var i ferd med å ta form. Lokale fyrster fikk større makt og selvbestemmelse.

Det var også en politisk grunn til at mange fyrster lot seg rive med av Luthers budskap. I den nasjonale politikken knivet fyrsten, adelen og kirken om makten, og reformasjonen ga fyrsten en sjanse til å øke sin egen makt på kirkens bekostning. Bruddet med Rom innebar at kirken ble nasjonalisert og lagt under fyrsten, noe de dro fordel av, både Danmarks Christian 3., Sveriges Gustav Vasa og Englands Henrik 8.

Teknologisk gudegave. Når Luther ikke lot seg hysje ned, skyldtes det også boktrykkerkunsten. Luther var en dreven skribent, og siden han skrev på tysk, kunne han leses av vanlige folk. Men han trengte også å få spredd tekstene. I middelalderen hadde tekstproduksjon skjedd med mye møye og besvær i klostrenes skriptorier. Men da Johann Gutenberg utviklet den mekaniske trykkpressen, ble forutsetningene grunnleggende forandret. Mellom år 1460 og 1500 ble det trykket flere bøker i Europa enn det som til da hadde vært produsert av skrivere i løpet av hele middelalderen.

Luther så på den nye teknikken som en gave fra Gud, og det var kanskje ikke helt tilfeldig at hans reformasjon, i likhet med boktrykkerkunsten, begynte i Tyskland. Boktrykkerne sto i kø hos Luther, klar til å spre hans neste bestselger utover Europa. Bare i hjembyen Wittenberg var det sju trykkpresser som beskjeftiget seg med dette. I årene 1517–20 skrev Luther tretti pamfletter som ble distribuert av drøyt tjue trykkerier og til sammen ble solgt i over 300.000 eksemplarer. Han var sin tids ledende skribent. Selv om motstanderne hans virkelig skulle greid å få tak i ham, ville de ikke klart å brenne bøkene hans i samme takt som trykkpressene spyttet dem ut.

Gjennomført ovenfra. Men selv om det var mange som leste og ble påvirket av Luthers budskap, betydde ikke det nødvendigvis at de store masser lot seg overtale – eller engang forsto hva saken gikk ut på. Kirkekritikken på 1500-tallet gjaldt som sagt først og fremst det kirkelige hierarkiet, ikke det lokale menighetslivet.

De fleste synes å ha vært fornøyd med fromhetslivet, inkludert messer på latin, klostre og det kirkelige botssystemet.
Reformasjonen ble gjennomført ovenfra, av fyrstene, og påfallende ofte mot folkets vilje. På 1500-tallet raste en rekke opprør mot den svenske kongen Gustav Vasa, og kongens lutheranisme var blant grunnene som misfornøyde undersåtter viste til.

I tidens strøm. Luther levde midt i en europeisk brytningstid. Tekniske gjennombrudd som boktrykkerkunsten snudde opp ned på både informasjonsflommen og dannelsesidealet.
Fyrstene søkte selvstendighet fra kirke og keiser, og etterstrebet en sterkere enhet innad i landene sine. Byene vokste i styrke, og pengeøkonomien vokste frem parallelt med føydalsamfunnet.

Midt i alt dette går en bekymret munk til kirkeporten i Wittenberg for å spikre opp tesene sine. Han er frustrert over hvordan en annen munk i trakten legger kirkens avlat ut for salg. Som den akademiker han er, vil Luther ha en disputas: en intellektuell debatt der de teologiske argumentene omhyggelig kan veies og måles. Men tiden vil noe mer. Ekkoet av hammerslagene bæres over Europa av tidens vind, og vokser til en kraft som omskaper kongedømmer, den europeiske kulturen og kristenheten.

(Oversatt fra svensk av 
Christian Heyerdahl.)

Joel Halldorf, Lærer i teologi­historie ved Teologiska Högskolan, Stockholm

Gå til innlegget

Utopiene ­privatiseres

Publisert 2 måneder siden - 468 visninger

Politikken evner ikke lenger å formulere fortellinger som ­samler og peker fremover. Da står vi igjen med oppussing og andre huslige gjøremål.

Bokmessen i Gøteborg fikk i år en sterk politisk ladning på grunn av nærværet fra høyreekstreme grupper. Ellers er trenden den motsatte, i alle fall i Sverige. Avstanden mellom kunsten og makten øker.

Få politikere smykker seg med noe som ligner på klassisk dannelse – og hvorfor skulle de? Hva hjelper det en politiker at hun kan resonnere dypt, når hun likevel bare får 15 sekunder til å svare på journalistens spørsmål?

Da er det mer formålstjenelig å bruke tid på medietrening, og lene seg på noen strategiforankrede «talking points».

Maktesløshetens vokabular

­«Ingen forventer lenger at flere politikere skal være særlig dannede» skriver ­Susanna Birgersson Vanmaktens vokabulär (­Timbro), og fortsetter: «Ikke engang når de får muligheten til å snakke ­lenge og uavbrutt, virker de interessert i å ­uttrykke noe av eksistensiell, filosofisk eller emosjonell substans.»

Annerledes var det på 1500-tallet. Da forente Thomas More ulike roller som i dag holdes adskilt. På samme tid var han en av Englands mektigste politikere, en lærd akademiker og dessuten from: Han tok sin tro så alvorlig at han til slutt døde av den.

I fjor var det fem hundre år siden ­Mores hovedverk, Utopia ble publisert - et ord og et begrep som siden har gått inn i ­dagligtalen. Ikke desto mindre gikk ­jubileet forbi nesten ubemerket.

Etter apokalypsen

Kanskje ­fordi vi i kulturell forstand lever etter ­apokalypsen – altså så langt fra utopien som det er mulig å komme. Trenden er forholdsvis ny. For bare noen år siden ble det laget katastrofefilmer som «2012» og «I am a legend». Nå har ­Hollywood i stedet vendt blikket mot post-apokalyptiske tablåer, som «The Road» og «The Hunger Games».

Hva forklarer denne forskyvningen? Er det trusselen fra klimaendringene som presser på? Eller er det mest et 
uttrykk for kulturens stadige og rastløse søk etter nye temaer?

Det blir det opp til fremtiden – om den lenger finnes, da! – å avsløre.

Uansett er det ingenting i veien med forestillingsevnen når fremtidige dys-­topier skal manes frem. Forfattere og filmskapere lar oss ta bolig i sønderknuste og totalitære verdener, som i TV-serien «The Handmaid’s Tale». Der samfunnet formes etter sektens logikk.

Kun i én retning

Spørsmålet melder seg: Hvorfor brukes all denne kreativiteten kun i én retning: til å dikte frem dystopier? Hvor blir det av de gode ­tablåene – utopiene? Som peker frem mot en ny og bedre verden?

Noe av aversjonen skyldes nok at de historiske forsøkene på å fremskynde saligheten – ikke minst på 1900-tallet – har gitt «sjangeren» et dårlig rykte.

Men visjoner er nødvendig, både ­politisk og sosialt. Terrorforskeren Scott Atran påpeker at IS tiltrekker seg desillusjonert ungdom ved å gi dem noe å tro på. Hvordan møte dette? Svaret må handle om å tilby andre fortellinger – om hvor vi skal og hva vi vil.

Også kampen mot populisme og ­klimaendringer krever næring fra ideer om hva vi kjemper for, ikke bare imot. 

Det perfekte hjemmet

Den eneste utopien i dag er den private: visjonen om det perfekte hjemmet. ­Samfunnet er så ugjennomtrengelig at ­utopiene ­privatiseres. Da står vi igjen med ­oppussing blant middelklassen, og et voksende marked for apokalypse-sikre luksusbunkere for de superrike.

Derfor trenger vi folk som hjelper oss å se samfunnets potensial. Enn så lenge lykkes ikke politikerne – kanskje fordi de er underlagt virkelighetsprinsippet, mens utopier krever fantasi.

Her har kunstnere, forfattere og ­diktere en viktig politisk oppgave å fylle. Vi trenger folk som Thomas More, som kan hjelpe oss å formulere visjoner for alle.

Gå til innlegget

Lesetips

Himmel nå!
av
Erling Rimehaug
11 dager siden / 2503 visninger
71 kommentarer
Den barmhjertige Trump
av
Åste Dokka
20 dager siden / 3305 visninger
28 kommentarer
Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
rundt 1 måned siden / 7600 visninger
309 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
rundt 1 måned siden / 8206 visninger
225 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
rundt 1 måned siden / 2459 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
rundt 1 måned siden / 3893 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 2 måneder siden / 590 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 2 måneder siden / 608 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Karl Øyvind Jordell kommenterte på
Kirkemøtet bør binde seg til masten og menighetene
30 minutter siden / 198 visninger
Asgeir Remø kommenterte på
Kirkemøtet bør binde seg til masten og menighetene
rundt 1 time siden / 198 visninger
Eivind Haarseth Olsnes kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 8 timer siden / 5618 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 8 timer siden / 5618 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 8 timer siden / 4371 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 9 timer siden / 4371 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 9 timer siden / 5618 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Problemet Jerusalem
rundt 9 timer siden / 131 visninger
Arnt Thyve kommenterte på
Israel er en rasistisk apartheidstat. Nå venter mer konflikt og kriger
rundt 9 timer siden / 1771 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 9 timer siden / 5618 visninger
Les flere