Jon Ivar Dypedal

Alder: 29
  RSS

Om Jon Ivar

Jon Ivar Dypedal er nesten blind og har førerhund. Jobber som Informasjonsmedarbeider og redaktør i KABB. Dypedal er fast deltager i KABBs skribentprosjekt Synlige Stemmer.

Følgere

Om noen uker, den 15. mai 2018 behandles en ny stortingsmelding om hvordan norsk eggdonasjon, fosterdiagnostikk og surrogati skal reguleres i bioteknologiloven. – Det blir en spennende vår, sa leder i helse og omsorgskomiteen Olaug Bollestad for en tid siden. Det føles som at noen snart kommer til å bestemme at jeg ikke har et bra nok liv. Fordi en ny lov i ytterste konsekvens vil angå meg selv.

Jeg er 28 år og mister synet gradvis og det er sannsynligvis en genetisk sykdom. Jeg må forsøke å akseptere at jeg skal leve resten av livet med enda større begrensninger. Og noen vil åpenbart ikke ha sånne som meg som en del av samfunnet. Er det fordi jeg bruker av velferdsstaten eller «snylter» som det også heter? Er det fordi mange personer med nedsatt funksjonsevne ofte ikke kan jobbe i 100 prosent stilling? Er mennesker med nedsatt funksjonsevne noe man vil ha på TV, men helst ikke ellers?

Å snakke om funksjonshemmede rører ved folks følelser. Det er nok en grunn til at «Ingen grenser» ble en stor suksess på NRK i 2010 og 2011. En rørende dokumentarserie om mennesker på tur i skogen. Blir folk rørt fordi folk flest egentlig synes synd på dem, de hadde nedsatt funksjonsevne alle sammen? Deltagerne var jo ikke helt normale, de var funksjonshemmede? I Morgenbladet september 2016 kunne vi lese om Ole Martin Moen som tok til orde for å designe barn gjennom å bruke gen-klipping. Og i et intervju med Minerva 2017 kommer Aksel Braanen Sterri med et sterkt forsvar av sorteringssamfunnet. Han mener at mennesker med Downs syndrom har lav livskvalitet. Både Moen og Sterri er liberale filosofer fra Universitetet i Oslo.

Marte Wexelsen Goksøyr er funksjonshemmet, hun har Downs og ved grunnlovsjubileet i 2014 forkynte hun til hele Norge at hun ville leve. I juli 2015 skriver hun i Aftenposten «Vi er utrydningstruet». Og i dag får alle kvinner over 38 år tilbud om tidlig fosterdiagnostikk og ni av ti foster med Downs syndrom blir fjernet.

Debatten om genteknologi handler om hvilke mennesker vi skal ha i samfunnet vårt. Mennesker med Downs blir i stor grad fjernet allerede. Rammen for hva som er normale mennesker, de rammen har blitt trangere. Sett i forhold til Downs for eksempel. Da er det naturlig å tenke seg at normalitets-rammene kommer til å bli enda trangere i fremtiden, eller. Er det greit å tenke sånn, vi snakker om mennesker?

 

Gå til innlegget

Når byråkrater hindrer at barn blir inkludert

Publisert 4 måneder siden - 164 visninger

Blinde Petter på ti år fikk ikke lov til å ta med seg kamerater i taxien. Det måtte et vedtak i Oslo bystyre til for å fjerne en tåpelig regel som hindret Petter i å være sammen med venner. Hva forteller det om holdningene blant de som skal skape en god skoledag for alle elever?

Den 12. januar i år skrev NRK om Petter på ti år som er blind. Han får drosje til skolen hver dag, men han fikk ikke lov til å ta med seg noen i bilen, verken søsteren sin eller venner. Han skulle kjøre alene. Slik var reglene som utdanningsetaten i Oslo hadde fastsatt for elever med egen skoletransport: Sjåførene hadde ikke lov å ta med andre passasjerer, selv om det var ledig plass i bilen. Byrådet prøvde seg først med en løsning der sjåførene (!) skulle få lov til å bestemme om Petter og andre barn med drosjetransport skulle få ta med seg venner. Altså ville de legge til rette for at tilfeldige sjåførers dagsform skulle bestemme. Kommunens øverste organ måtte trå til for å tvinge byrådet og byråkratene til fornuft.

Jeg selv er 28 år gammel, nesten blind og har hatt tilrettelagt transport i alle år. Først til skolen, i dag til og fra arbeidsplassen. Jeg har selv erfart at et synshemmet barn kan ha utfordringer med å bli en fullverdig del av det sosiale miljøet på skolen. Skoleveien er utrolig viktig for den sosiale utviklingen og for å skape vennskap. Det er på skoleveien barn gjør avtaler om å treffes senere, leker og prater.

Jeg gikk på skole i et annet fylke enn Oslo og jeg kan ikke huske at transporten var noe problem for meg. Det var nok styr å ikke ha synet i hverdagen, om jeg ikke skulle vært utsatt for det samme som Petter. Jeg slapp i det minste å bli nektet å ha med venner hjem etter skoletid.

I 2016 publiserte Norges Blindeforbund i samarbeid med Ipsos en undersøkelse om mobbing blant synshemmede barn. To av tre av de spurte sa at de var blitt mobbet. Omkring halvparten svarer at de ofte blir utestengt fra lek og aktiviteter. Kanskje det er nok at barn selv ekskluderer hverandre, om ikke voksne byråkrathjerner også skal bidra til det.

Nå har jeg drosje til jobb nesten hver dag, og jeg spurte en av de som kjører meg ofte om dette med å ta med seg venner i taxien. I praksis er det veldig få sjåfører som ser det som noe problem, og det stemmer godt med min erfaring. For Petter var det regelrytterne som var problemet, og de befant seg attpåtil i den etaten som skal ha ansvar for at alle elever i Oslo har en god skoledag, og at også elever med spesielle utfordringer kan trives i skolen.
Fra 2. mars får Petter ta med seg venner hjem. En dum praksis er endret ved et politisk vedtak. Men jeg lurer på om den holdningene som lå under denne regelen, egentlig har forandret seg?

 

Gå til innlegget

Å sko seg for en negativ fremtid

Publisert 6 måneder siden - 160 visninger

Jeg er 28 år og mister synet gradvis år for år uten at det er noe å gjøre med. Fremtiden kan nok bli ganske trist selv om jeg prøver så godt jeg kan å ha en rasjonell tilnærming til det som skjer. Jeg må forsøke å akseptere at jeg skal leve resten av livet med enda større begrensninger. Jeg ønsker meg motivasjon og backing, ikke «stakkars deg» -kommentarer.

For ett år siden fikk jeg min første førerhund. Fordi det er enklere å håndtere en hund mens jeg enda har litt syn, enn det vil være om jeg må lære meg det når jeg ikke ser i det hele tatt. Jeg kunne klart meg uten, men tenkte at hund er lurt før det er for sent. Også er det veldig koselig. Nå har jeg hatt kjøteren i ett år og føler at ting begynner å gå seg til. Det er selvfølgelig ting som er litt stress, som at folk har lyst til å hilse på hunden fordi de synes den er så «søt». Regelen er at førerhunder skal overses når de har på seg selen. Neste gang vil jeg ha en Rottweiler. Ingen vil hilse på en hund som ser farlig ut. Også er hund fint fordi det gjør at jeg føler meg litt mer selvstendig.

Det andre er dette at alle stirrer.

Jeg kan jo ikke se det, men jeg føler veldig sterkt at jeg blir grundig iakttatt. Som om jeg og hunden er noe spesielt og unormalt. Litt på samme måte som bandet Hellbillies synger om negeren på Ål stasjon.  Den eneste løsningen er å heve seg over det man tror folk tenker om en, min erfaring er at folk generelt tenker mer positivt om en enn det man selv gjør. Men jeg føler ofte at jeg må oppføre meg mer blind enn jeg faktisk er bare fordi jeg har «blindehund». Jeg mener det må være rom for annerledeshet selv om samfunnet i stor grad er designet for de funksjonsfriske og da tenker jeg på trafikk, bygg, butikker, reklame, alt det jeg også må forholde meg til hver dag.

Selv om det egentlig er negativt er det for meg et poeng å sko meg for fremtiden. Førerhunden og å lære punktskrift er slike ting.

Men det er verre dette at folk i stor grad synes synd på meg. Egentlig burde folk motivere meg til å gjøre det beste ut av fremtiden, men trøsten kan slå feil og bli en passiv og litt depressiv greie. På studiet hadde jeg et fag som het sjelesorg. Der var det et poeng at man ikke skal være så utrolig trøstende og medfølende hele tiden. Tingen er at trøsten som kommer fra sjelesørgeren kan virke motsatt og at den som skal hjelpes oppfatter sin egen sorg som ulovlig eller feil. Det er ikke «stakkars deg» og triste lyder som gjør at man vil stå på.

Det må være lov å snakke om fremtiden selv om den ser litt trist ut for min del. Det bare hjelper ikke at folk synes synd på meg. I verste fall kan det føre til at jeg graver seg helt ned. Jeg vil heller ha motivasjon og folk som heier på meg.

 

 

Jon Ivar Dypedal er skribent i KABBs «Synlige stemmer» – et prosjekt der fem synshemmede skriver ukentlige artikler. 

 

Gå til innlegget

Hvem bør være best på ikke å ekskludere?

Publisert 8 måneder siden - 248 visninger

Vi er alle lemmer på Kristi legeme. Sånn sett er jeg allerede inkludert i menigheten, men det oppleves ikke alltid slik. Skal jeg kunne delta som alle andre eller må jeg venne meg til at det ikke går?

Trosopplæringskonferansen er et årlig arrangement som samler kirkelige ansatte fra store deler av landet. Kirkeansatte som kommer for å bli inspirert. Se hva som rører seg andre steder i kristen-Norge. Høre på inspirerende foredrag og treffe andre som også driver med trosopplæring. Før deltakerne går til seminarer og besøker stands, er det en stor gudstjeneste, en av de mer gjennomarbeidede Den norske kirke arrangerer gjennom året.

Etter en del trøbbel med å komme fram til konferansestedet kom jeg litt sent. Da var det nesten helt mørkt i salen, slik det gjerne er på «kule» gudstjenester. Og da ser jeg ingenting. Heldigvis var det en bekjent som fant meg og ga meg tilbud om ledsagerhjelp.

Da gudstjenesten vel var i gang tok det ikke så lang tid før det ble helt stille i salen. Dagens tekst skulle presenteres på storskjerm og tolkes for døve. Det var nok ment som en effekt at den ikke ble lest opp. Hun som ble ledsageren min denne dagen er tilfeldigvis også dyslektiker. Hun gjorde et beundringsverdig forsøk på å lese teksten for meg. Og både hun og jeg var enige om at vel er stillhet en trendy effekt, men her var det ikke optimalt for noen av oss. Salmetekstene ble vist på samme måte, altså måtte man kunne se teksten på storskjermen for å synge med.

Gudstjenesten fortsatte med et visuelt dramastykke. Ledsageren forsøkte så godt hun kunne å forklare hva som skjedde på scenen. Det var visst noen ungdommer som løp rundt i ring og viftet med armene. Det høres kanskje litt komisk ut, men det var det jeg oppfattet, og det var helt sikkert langt fra intensjonen til de som hadde laget dramastykket.

Et forslag til arrangøren er at de kunne ha sørget for synstolking, ganske enkelt ved å beskrive det som skjedde med tale, eller via et system som brukes til simultantolking.

Senere i gudstjenesten gjennomførte programlederen en mentometerundersøkelse. Hun stilte spørsmål til salen og man skulle gi et svar på mobilen sin. Resultatet av undersøkelsen kom umiddelbart opp på storskjermen. En veldig kul idè, men temmelig vanskelig å henge med på, siden programlederen ikke fortalte hva resultatene var. De ble bare presentert visuelt på skjermen.

Vi var flere synshemmede på denne gudstjenesten. Behovene våre er nok ulike, men her hadde det hjulpet veldig om arrangørene hadde sørget for at salmetekstene fantes i punktskrift og stor skrift, at bibeltekstene og annet som ble presentert på storskjermen også ble lest, og at man fant en annen måte å formidle dramainnslaget på.

Jeg gikk veldig skuffet fra gudstjenesten på årets trosopplæringskonferanse. Egentlig hadde jeg mest lyst til å forlate salen midt under gudstjenesten. Intensjonene om å tilrettelegge var muligens til stede, de hadde jo tenkt på døve. Da blir det jo ganske ironisk at ingen hadde tenkt på at det kanskje dukket opp noen som ikke ser, også. Denne gangen ekskluderte kirken èn gruppe i iveren etter å inkludere en annen.

 

Jon Ivar Dypedal, 28 år fra Stokke i Vestfold er skribent i KABBs prosjekt Synlige stemmer.

Gå til innlegget

Bedre å spørre enn å stirre

Publisert 9 måneder siden - 181 visninger

Jeg er sterkt svaksynt eller nesten blind om du vil. Jeg kan se at det kommer en buss, men det er umulig for meg å lese skiltet foran på bussen som forteller hvor den går. Det føles feil å late som jeg ser mindre enn jeg gjør, men noen ganger blir det nødvendig for å få hjelpen jeg trenger.

Folk knytter et skjerf for øynene og leker blindebukk, det kan være gøy prøve seg som blind en liten stund.  I går møtte jeg en mann på bussen som kikket på meg og åpenbart syntes det var veldig spesielt at jeg som åpenbart kan se litt har førerhund. Jeg merker jo at folk stirrer, selv om jeg ikke ser blikket deres. Etter en lang stund ble det jeg som tok initiativet til en samtale og fortalte ham hvordan synshemmingen min arter seg. Barn spør gjerne rett ut når de møter meg og førerhunden, voksne stirrer, lurer, hvisker kanskje litt seg imellom.

 


Jeg skulle ønske vi kunne kvitte oss med noen av stereotypiene om blinde. Vi er rundt 180 000 mennesker i Norge som har så nedsatt syn at det ikke kan korrigeres med briller. Bare rundt 1000 av oss er totalt blinde - altså at det er "helt svart". Sannheten er at det finnes like mange måter å oppleve synshemming som det er blinde og svaksynte.

 


Grå og grønn stær i tillegg til alderssvekket syn er de vanligste årsakene til synshemming, men de fører nesten aldri til hundre prosent blindhet. Før i tiden kunne premature barn miste synet i kuvøse, det er ikke et problem lengre fordi teknologien er bedre. Sykdommer eller ulykker hvor vedkommende blir totalt blind, er heldigvis veldig sjeldent. 

En del øyesykdommer er progredierende og det betyr at synet blir gradvis svekket. Mitt syn er slik, og det er selvfølgelig kjedelig å oppleve å se stadig dårligere. For meg er det synsfeltet som blir gradvis innskrenket Du kan tenke deg at synsfeltet ditt er som en smultring eller er delt opp i tre seksjoner. Synet mitt er dårligst i midten (sentralt) og på siden ytterst (perifert).

 

Jeg har et visst restsyn og jeg kan utnytte det ganske bra. Men jeg er likevel innenfor Verdens Helseorganisasjons definisjon av blindhet, og ser dårlig nok til at jeg kvalifiserer til å ha førerhund. Jeg kunne også  brukt hvit stokk. Stokken er både et hjelpemiddel og et symbol på blindhet som folk flest kjenner igjen, men selv er jeg ikke så glad i dette hjelpemiddelet. Labradoren min er en bedre hjelp for meg til å ta meg fram.


Vi synshemmede har ulikt fysisk syn, og det er veldig forskjellig hvordan vi greier oss i praktiske situasjoner og hvor godt vi kan utnytte restsynet vårt. Jeg vil gjerne greie meg selv med det lille jeg ser, så langt det er mulig. Men i mange situasjoner er jeg likevel avhengig av at du hjelper meg - for eksempel ved å fortelle hvilken buss som er på vei til holdeplassen. Da vil jeg gjerne slippe å spille blindere enn jeg er.
Jeg vet at jeg godt kan bli litt mer frimodig til å be om hjelp. Men jeg skulle også ønske at du som møter meg stiller spørsmål om du er usikker. Jeg er bare glad for å kunne svare.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Sannhetsbegrepet
av
Gunnar Hopen
rundt 9 timer siden / 81 visninger
0 kommentarer
Endetid skrevet av Derek Prince.
av
Knut Rasmussen
rundt 12 timer siden / 92 visninger
0 kommentarer
Jonas håper fortsatt på sentrum
av
Berit Aalborg
rundt 13 timer siden / 635 visninger
0 kommentarer
Blikket mot himmelen
av
Petter Mohn
rundt 15 timer siden / 73 visninger
0 kommentarer
Kommentarer til en bokanmeldelse
av
Kjell Tveter
rundt 17 timer siden / 169 visninger
1 kommentarer
Allmenningens tragedie
av
Lars Gilberg
rundt 17 timer siden / 834 visninger
3 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1291 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1291 visninger
Svein Ole Hansen kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1291 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1291 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Er dåpen nødvendig til frelse?
rundt 6 timer siden / 87 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1291 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Realpresens eller preteritum
rundt 6 timer siden / 546 visninger
Karl Yri kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1291 visninger
Svein Ole Hansen kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1291 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Realpresens eller preteritum
rundt 7 timer siden / 546 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Endens tid
rundt 7 timer siden / 1291 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Realpresens eller preteritum
rundt 7 timer siden / 546 visninger
Les flere