Kristine Sødal

Alder:
  RSS

Om Kristine

Fungerende generalsekretær i Strømmestiftelsen

Følgere

Skole for å mestre livet

Publisert 7 måneder siden - 354 visninger

Fattige og marginaliserte grupper trenger en utdanning der de ikke bare er frigjort fra tidligere koloniers undertrykking. Ofte kan undertrykkingen skyldes forhold i landets interne politikk og kultur.

Skrevet av Kristine Sødal Generalsekretær, Strømmestiftelsen og  Titus Tenga Internasjonal leder, Strømmestiftelsen.

Anders Breidlid kommer med noen viktige presiseringer i sitt innlegg «Mørke skyer i horisonten» (Vårt Land 22. mai), og vi er enig i at debatten om den lave kvaliteten i utdanning er viktig. 

I likhet med Breidlid mener vi også at det er viktig at de tidligere koloniene får definere sin egen utdanning, og at utdanning, som andre samfunnsfelt ikke nødvendigvis er tjent med å følge et vestlig mønster alle steder i verden. Breidlid mener «mental kolonisering» er et utbredt problem.

Vi og mange som jobber med utvikling vil være enig i at Verdensbanken, ikke minst gjennom strukturtilpasningen, har mer eller mindre presset fattige land inn i mønstre de i realiteten ikke selv har valgt. Det er imidlertid mange krefter som undertrykker, og ikke bare tidligere kolonimakter og Verdensbanken de fattige skal frigjøre sin tanke fra. Det blir derfor litt for enkelt når Breidlid kun retter skytset mot det globale Nord.

Det ideologiske hegemoniet. 

Når vi jobber med daliter i Nepal, er det høyere kaster heller enn tidligere kolonimakter som sitter med det ideologiske hegemoniet, og det er systemet og tanken om at mennesker er født til «en rettferdig ulikhet» som må utfordres. Kasteløse må frigjøres fra tanken om at de selv er mindre verdt, slik at de kan definere virkeligheten og det gode liv fra sitt ståsted. Samtidig må man utfordre høykastene og vise at det går greit å spise sammen og hente vann fra den samme brønnen. 

I andre land og kulturer er det helt andre årsaker og kontekster for undertrykking og fattigdom. Anders Breidlid har trukket fram Sør-Afrika, som jo også har sin spesielle historie med arven fra apartheid som fortsatt preget landet økonomisk, sosialt og kulturelt. 

Det er svært viktig å sette mennesker som er ofre for «mental undertrykking» i stand til å forstå sin situasjon på egne premisser. Den brasilianske pedagogen Paolo Freire med sin «undertryktes pedagogikk» har hatt stor innflytelse i utdanningsprogrammer i Sør. Freire er også kritisert, men med hans teorier i bunn har vi sammen med lokale partnere utviklet livsmestringsprogrammer som har skapt store endringer for ungdom.

Kasteløse kvinner. 

Gjennom Operasjon Dagsverk-programmene våre i Nepal og Bangladesh har blant annet over 50.000 barneekteskap blitt forhindret. Ved lokalvalgene i Nepal i fjor ble mange unge kasteløse kvinner fra disse kursene også valgt inn i kommunestyrene, også med stemmer fra de høyere kastene. Nøkkelen til suksessen er nettopp det Breidlid framhever: Ungdommene har selv fått definere sin virkelighet, de største utfordringene i livet sitt, og hvordan ungdommene sammen kan møte disse. 

Programmet ble utviklet lokalt i Bangladesh. Siden er det tatt til andre land og tilpasset kultur og kontekst. Felles er at pedagogikken er dialogbasert, og ungdommene selv i stor grad definerer agendaen, og ikke minst finner sine løsninger. Det ettårige kurset er for ungdom som har falt utenfor skolen, men det er interessant å se at ungdom som går på skolen flere steder etterspør det de lærer på livsmestringskursene. I Nepal har enkelte skoler latt ungdommene fra våre kurs ha faste økter, og vi ser lignende interesse også i andre land. Som en rektor påpekte: «Vi ser en tydelig bedring av elevenes kommunikasjon og deltakelse i undervisningen. Livsmestring er ikke på pensum, men noe vi trenger i skolen.» 

Strømmestiftelsen tror på en pedagogikk som gir undertrykte muligheten til selv å definere hva som er viktigst, hvilke utfordringer som er størst og hvordan disse skal løses. Våre egne gode erfaringer med livsmestringskurs gir oss tro på at dette også kan være en vei å gå for den offentlige skolen i landene vi jobber.

Implementeres. 

Vi ønsker derfor i enda større grad å jobbe for at dialogbasert livsmestring får sin plass i nasjonale læreplaner og implementeres i offentlig skole. Poenget er å bringe en pedagogikk som åpner for kritisk tankegang og løsninger som skapes på grasrotnivå inn i skolen. 

Dette er noe vi gjerne tar en dialog med Breidlid og de akademiske miljøer så vel som Norad om. Vi tror dette på sikt også kan skape endringer i utdanningssystemer som i dag i for stor grad er preget av puggeskolen og eliters tankesett og interesser. For når stadig flere ferdigutdannede behersker kritisk tenking og konstruktiv problemløsning gjennom dialog, er også sjansene større for at de samme landene selv kan finne sin egen vei for utdanningssystemet.

Trykket Vårt land 28. mai 2018

Gå til innlegget

Norsk bistand er ikke nykolonialisme

Publisert 7 måneder siden - 414 visninger

Afrikas utdanningssystem lider fortsatt under arven fra kolonitiden. Men det er en feilslutning å hevde at norsk utdanningsbistand er nykolonialisme.

Skrevet av Titus Tenga Internasjonal leder, Strømmestiftelsen og Kristine Sødal Generalsekretær, Strømmestiftelsen.

Professor Anders Breidlid peker på viktige poenger, men slår delvis inn åpne dører i sin kritikk av utdanningsbistanden (Vårt Land, 28. april). Fremmedgjøringen afrikanske elever opplever i klasserommene er en stor utfordring, og dette kan som Breidlid skriver, i stor grad settes i sammenheng med vestlig påvirkning av de tidligere koloniers utdanningssystemer.

For å ta et eksempel. Språket er nok den arven fra kolonitiden som skaper mest fremmedgjøring i afrikanske skoler. Mens engelsk, fransk og portugisisk er offisielt språk i til sammen 42 av totalt 54 afrikanske land, er det bare 13 land som har afrikanske språk blant sine offisielle språk. Dette blir ytterligere forsterket ved at mange av landene som har to offisielle språk, der det tidligere koloniale er ett av dem, bruker det europeiske som undervisningsspråk i skolesystemet. Dette til tross for at det er rikelig med forskningsbasert dokumentasjon på at barn lærer best når det undervises på det språ­ket de forstår og er oppvokst med.

Arven fra kolonitiden. 

Det blir imidlertid for enkelt å forklare mangelen på morsmålsundervisning som nykolonialisme. Årsakene er sammensatte. Arven fra kolonitiden er definitivt av betydning, men det kan også handle om afrikanske lands bevisste valg i en nasjonsbygging og forsøk på å demme opp for allerede eksisterende etniske motsetninger. Afrikanske land gjorde noen valg i den første tiden som frigitte kolonier, som stadig flere begynner å angre på. I land med flere språk, knyttet opp mot hver sin etniske gruppe, kunne det framstå som konfliktutløsende om en etnisk gruppe fikk forrang ved at deres språk ble det offisielle. Da kan selv det gamle kolonispråket være å foretrekke, tenkte mange. 

I tillegg ble det sett på som viktig i jobbmarkedet at flest mulig snakket de gamle kolonispråkene . Siden 1990-tallet har det kommet stadig sterkere kritiske røster i debatten i de berørte afrikanske landene, men det er et viktig faktum at det var afrikanske ledere som gjorde disse valgene, ikke de tidligere kolonimaktene.

Vår opplevelse av norske bistandsmyndigheter er at allerede har et tydelig fokus på denne utfordringen. Blant annet er norske myndigheter i dag en positiv pådriver i utdanningsprogrammer som fremmer morsmål og et pensum som er relevant for elevene i deres hverdag.

Barnas morsmål. 

Strømmestiftelsen erfarer daglig viktigheten av undervisning på morsmål. Et godt eksempel er vårt Speed Schoolprogram i Mali, Niger og Burkina Faso, et ni måneders kurs som gir barn som aldri har fått begynne på skolen en mulighet til å ta en eksamen som kan gi direkte tilgang til 4. klasse i den offentlige skolen. Mens barna i den offentlige skolen blir undervist og selv må skrive og snakke fransk fra dag én, begynner Speed School med barnas morsmål, mens fransk gradvis fases inn. Dette har gitt svært gode resultater.

Derfor fikk Strømmestiftelsen i fjor en tilleggsbevilgning fra Norad for å sikre ytterligere 16.000 barn Speed School-kurs. Knyttet til bevilgningen lå det en klar tilleggsforventning fra Norad. Siden Strømmestiftelsen samarbeider tett med utdanningsministrene i landene der vi implementerer Speed School, så Norad et potensial for å styrke morsmålsundervisningen også i den offentlige skolen. I tildelingsbrevet understrekes derfor viktigheten av morsmålsundervisningen og Strømmestiftelsen oppfordres til å jobbe for at dette i større grad tas inn i den offentlige skolen.

Ja, kolonitiden preger fortsatt utdanningssystemene. Det kan også være at tidligere kolonimakter, som Frankrike, fortsatt spiller en rolle, formelt og uformelt, for å opprettholde «kolonispråket» som undervisningsspråk. Giverland og organisasjoner gjør imidlertid også en betydelig innsats for å rette fokus mot læring på morsmål og en skole som oppleves relevant i hverdagen. Vi kan ikke se at norsk bistandsforvaltning og utdanningsbistanden er en del av et nykolonialistisk prosjekt.

Ikke isolert. 

I tillegg må vi huske at afrikanske land og utdanningssystemer ikke er isolert fra resten av verden. Heller ikke Norge slipper unna utviklingen med økende fokus på engelsk, drevet av blant annet de største internasjonale akademiske forlagene. Dette har imidlertid ikke noe direkte med bistandsbudsjettene å gjøre.

Vi er på et feilspor hvis man prøver å legge hele skylden for den lave kvaliteten på utdanning i Afrika på vestlige donorer. Det er de afrikanske landenes egne regjeringer som har ansvaret for sine egne utdanningssystemer og hvordan disse er innrettet. Vi er gjerne med på idédugnaden Breidlid foreslår om hvordan kvaliteten i afrikanske skoler kan bli bedre.

Men da er det beste og riktigste om det er afrikanske utdanningsministre som inviterer.

Trykket i Vårt land 12. mai 2018

Gå til innlegget

Retten til å arve

Publisert 9 måneder siden - 1500 visninger

Parolene er mange og varierte på kvinnedagen. Men det er ingen som bærer banner for 45 år gamle Flores.

Flores er enke. Hun bor i en liten landsby noen mil utenfor byen Gulu nord i Uganda. Da mannen døde for noen år siden, ble hun ikke bare alenemor med ansvar for en hel familie. Hun mistet også retten til å arve og overta jorda hun og mannen eide sammen, og som de hadde arbeidet på gjennom hele livet.


Solgte jorda. For da mannen døde, var det brødrene hans som overtok eiendommen. De solgte jorda Flores og mannen hadde dyrket videre til en eiendomsutvikler som vil bruke den til næringsområde. Den dagen eiendommen ble overtatt av brødrene, ble Flores og barna så å si hjemløse. De bor fortsatt her, men når traktorene og gravemaskinene kommer, vil barna bli gatebarn og mor hjemløs.

«Landesa Rural Development Institute», en organisasjon i Uganda som arbeider for kvinners landretter, skriver at kvinners rett til å arve ofte avhenger av deres forhold til mannlige familiemedlemmer. Mens menn får retten til å arve allerede fra dagen de er født, er kvinners rett til å arve underordnet menns rettigheter.

På torsdag samles kvinner og menn i gatene, også under paroler om internasjonal solidaritet. Jeg håper fokuset er på de millioner av kvinner over hele verden som er ofre for et patriarkalsk system som holder dem nede og vedlikeholder og fremmer mannens urgamle og fremskutte posisjon i familien og samfunnet.


Blir leilendinger. Likestilling er fortsatt et fremmedord i svært mange samfunn. Menn arver og overtar, og kvinnene blir ofte leilendinger til sin egen familie når mannen hun har vært gift med dør. Og det gjelder ikke bare retten til jord, men også ofte hvem det er som kan overta kopper og kar, panner og gryter.

Globalt er det et faktum at det er kvinnene som arbeider med jorda, dyrker, pløyer, hakker og sår og er ansvarlige for halvparten av verdens matvareproduksjon. I utviklingsland er 60 til 80 prosent av all maten som blir dyrket et resultat av frø sådd av kvinnehender. Og mens kun 20 prosent av alle åkrer og hager der maten vår dyrkes eies av kvinner, er det flest kvinner og barn som legger seg sultne hver eneste dag.

Også i Uganda står kvinnene for 75 prosent av arbeidskraften i jordbruksproduksjonen. Men det er ikke de som eier jorden de jobber på – det får verken Flores, eller andre lov til. Selv om tall viser at så mange som 97 prosent av alle kvinner i Uganda har tilgang til landeiendommer, så er det faktisk kun sju prosent som har eiendomsrett til jorden de vitterlig eier.


Gjort arveløse. Organisasjonen «Uganda Community Based Association for Women & Children Welfare» (UCOBAC) har intervjuet tre kvinner og 16 menn som alle arbeider med landspørsmål, om hva som er de mest vanlige problemene som dukker opp når det gjelder kvinners rett til å eie land: «Enker blir gjort arveløse», «mannen rett og slett stjeler jorda», «familiekonflikter», «jord blir tatt av brødrene eller mannens slektninger nå han dør. Dette er noen av problemstillingene som gjør kvinner arveløse og til leilendinger.

Dessverre er Uganda langt fra noe enestående eksempel. I Bangladesh, for eksempel, viser undersøkelser at kvinner bare eier to prosent av alt jordbruksland.

Nedfelte kulturelle og patriarkalske systemer og kvinnefiendtlige lover og tradisjoner må utfordres dersom en skal endre dette, både bilateralt og gjennom utviklingssamarbeid. Kvinnediskriminering knyttet til landrettigheter gjør kvinner til gissel i sin egen familie. De arbeider med jorda, de dyrker den, sår og steller den. Samtidig har de ingen rettigheter til å arve eller eie den når mannen dør eller om hun for eksempel skulle skille seg.


Kvinner er nøkkelen. Ifølge FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) ville verdens matvareproduksjon økt med en tredel dersom kvinnene hadde samme tilgang til jord og ressurser som det mennene har. «Det kunne bety at det var 150 millioner færre sultne i verden», sier EU-kommissær for Internasjonalt samarbeid og utvikling Neven Mimica, i en tale han holdt i Roma for vel et år siden under temaet: Kvinner er nøkkelen til en verden uten fattigdom og sult».

I Uganda blir Flores hjemløs og jordløs når gravemaskinene kommer. I bærekraftsmålene har FN satt som mål nummer to å utrydde sult og oppnå matsikkerhet og bedre ernæring, samt å fremme et bærekraftig landbruk – altså en verden fri for sult og underernæring.

Da har vi ikke råd til å gjøre verken Flores eller millioner av andre kvinner arveløse.


Gå til innlegget

U ka yεrεkan kalanni ni a sεbεnni nafa baaw

Publisert nesten 4 år siden - 399 visninger

Har du problem med å forstå denne tittelen? I morgen skal du opp til eksamen i dette språket. Lykke til!


 Konsekvensene av å ikke kunne hverken lese eller skrive gjør det nærmest umulig å orientere seg i samfunnet. Muligheter innskrenkes og rettigheter forblir ubrukt. Konsekvensene av å ikke forstå overskriften i denne teksten vil for altfor mange bety et liv i fattigdom, uten noen mulighet til å komme ut av det.
 
Skal vi klare å utrydde fattigdom, er derfor det å lære å lese og skrive på eget morsmål avgjørende. 

Den 21. februar er verdens morsmålsdag. FN-dagen skal fremme bruk av morsmål og opprettholde språklig mangfold i verden. Verdens ulike språk tillater folk å leve sammen og å uttrykke sine ideer, følelser, kunnskap, minner og verdier. Språk er også avgjørende for å føre videre kulturarv for enkeltpersoner og grupper, og hele samfunn. Likevel er halvparten av de 6700 språkene vi har i dag i fare for å forsvinne, ifølge FN.

På skolene rundt i verden blir kun noen hundretalls språk brukt i undervisningen, og altfor mange barn undervises i språk de ikke behersker godt nok. Vi har nå kommet til 2015. Tusenårsmålet «utdanning for alle» skal nås – i år! Men fortsatt er det altfor mange som ikke får undervisning i et språk de forstår.

Å få barn til å begynne på skolen er ett steg i riktig retning, men for å få nytte av utdanningen må de fullføre skolen. Og da må man kunne beherske språket, forstå hva læreren sier og hva eksamensoppgaven spør etter.

Å ikke kunne lese og skrive vil ha store konsekvenser langt inn i voksenlivet. I kampen mot fattigdom er utdanning derfor uten tvil ett av de mest effektive redskapene. Utdanning gir grunnlag for stabil økonomisk utvikling, muligheter for jobb, kunnskap som kan forbedre folks helse og sosiale kår, holdningsendringer, økt selvtillit og økt samhørighet i lokalsamfunnene.

Tilbake til tittelteksten. Der står det: ”Fordelene ved å kunne lese og skrive på sitt eget språk”. Det er skrevet på språket Bambara, som snakkes i Mali av rundt seks millioner mennesker. Vi erfarer, blant annet fra vårt arbeid med gratis hurtigskoler i Mali, atnår barn får muligheten til å lære å lese og skrive på eget morsmål dropper færre ut av skolen. Rapportene viser at disse elevene gjør det bedre på skolen enn de som kun har gått på den offentlige skolen og kun fått undervisning på fransk fra dag én.

Utdanninggir både barn og voksne verdifulle kunnskaper og ferdigheter. Samtidig får de et varig grunnlag til å forbedre sin egen livssituasjon. Derfor må vi gi barn, unge og voksne muligheten til å gå på skole, og å lære på det språket de kan aller best: Sitt eget.

Kristine Sødal, fungerende generalsekretær i Strømmestiftelsen

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Den radikale folkekirka
av
Tor Berger Jørgensen
rundt 16 timer siden / 477 visninger
7 kommentarer
Den gule flod
av
Tom Holta Heide
rundt 17 timer siden / 295 visninger
0 kommentarer
Opp med hodet
av
Ingrid Vik
rundt 17 timer siden / 460 visninger
0 kommentarer
En viktig pris i vår samtid
av
Vårt Land
rundt 17 timer siden / 287 visninger
2 kommentarer
Det åpne sinn som religiøst ideal
av
Farhan Shah
rundt 17 timer siden / 122 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Debatten og dei gode gjerningane
rundt 3 timer siden / 566 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
De som vokter de som vokter hyrden
rundt 3 timer siden / 492 visninger
Morten Andreassen kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 3 timer siden / 7449 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 4 timer siden / 577 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 4 timer siden / 1204 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 4 timer siden / 1204 visninger
Gunnar Søyland kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 4 timer siden / 577 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 5 timer siden / 1204 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 5 timer siden / 577 visninger
Raymond Wedø kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 5 timer siden / 577 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Debatten og dei gode gjerningane
rundt 5 timer siden / 566 visninger
Rune Tveit kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 6 timer siden / 577 visninger
Les flere