Joachim Grün

Alder: 66
  RSS

Om Joachim

Teolog. Åndelig veileder. Grunnlegger 
av Peterstiftelsen og Solåsen Pilegrimsgård. Redaktør av tidsskriftet "Over Alt", Tidsskrift for kristen spiritualitet og åndelig veiledning.

Følgere

En tredje vei

Publisert nesten 5 år siden

To adskilte liturgier eller to varianter av en felles vigselstekst vil begge sementere splittelsen i Den norske kirke. Splittelse i forkynnelse, sjelesorg, trosopplæring, og liv og tjeneste i menighetene.

Jesus ber om enhet, for at verden kan tro (Joh. 17). På Sol­åsen Pilegrimsgård ber vi derfor stadig for kristen enhet. Jesu bønn beveger meg til å dele et håp.

Biskopene, som selv er splittet i læren, har med sin siste uttalelse forsøkt å bidra til å holde kirken sammen. De har i første omgang tenkt på prestene og de ansatte, og har inntil videre gitt dem «syns-frihet» og dermed et hvileskjær.

Men menig­hetenes rett til å velge om de vil ta i bruk en kommende ny vigselsliturgi ble ikke ivaretatt, og læren ble fortsatt kalt «syn». Når det nye flertallet i kirkemøtet vil innføre en ny liturgi, innføres ikke et «syn», men en «ny lære». Og da innføres definitivt en lære-splittelse både innad og utad i det økumeniske fellesskapet.

To adskilte liturgier eller to ­varianter av en felles vigselstekst vil begge sementere splittelsen. Læresplittelsen vil da føre til splittelse i forkynnelse, sjelesorg, trosopplæring, og liv og tjeneste i menighetene. Nå kan de ikke lenger skånes.

Det sprer seg en voksende mistillit til om det fortsatt er mulig å bygge menigheter i Den norske kirke (Dnk) på felles apostolisk grunn. Når deler av læren forandres, blir også helheten forandret. Folk spør seg om hvilke andre deler av den felles kristne tro det skal stemmes over ved nye kommende­ kirkevaIg.

Mistilliten svekker, ja lammer frimodigheten og viljen til fortsatt å identifisere seg med Dnk. Noen passiviseres i forhold til kirkegang og tjeneste, og andre melder seg ut. Mange årvåkne frykter utfrysning og maktovergrep internt i Dnk og i lokalsamfunnet. I en tid da Dnk trenger alle gode krefter, sitter mange prestestudenter på gjerdet og tviler på om de kan la seg ordinere. Dette er vårt felles ­dilemma.

Kan vi finne et håp? Finnes det en tredje vei hvor vi hverken blander det som ikke lenger kan forenes, eller river opp Dnk, en kirke hvor vi fortsatt har mye som forener? En vei som bevarer den enheten som fortsatt er mulig? Jeg tror den tredje veien er å danne to rom, forskjellige menigheter, under samme tak.

To rom vil forutsette at vi tar avskjed med en ensartet folkekirke som ble dannet i en tid da statskirken, med sin sentralmakt, bare tillot ensartede menigheter.

Hittil har menighetene fått lov å bli «stedegent» forskjellige. Nå bør de også kunne bli «teologisk» forskjellige. I boken Menighetens rett til og makt til å bedømme enhver lære og til å kalle, innsette og avsette lærere, beskriver Luther menighetens overordnede myndighet overfor prester, biskoper og kirkemøte. Ifølge Luther har Kristus selv gitt denne retten og plikten til den enkelte og det kristne fellesskapet. Nå er tiden inne for at ­menighetene får denne myndigheten tilbake slik det seg hør og bør i en evangelisk-luthersk kirke.

Man kan ikke i en og samme menighet velsigne og tilsi syndenes forlatelse for én og samme livsform. Det er ikke mulig i en og samme menighet å lære barna to gjensidig utelukkende versjoner av hva et kristent ekteskap er. Lhbt-personer (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) er også delt i de som ønsker å leve enslig og trenger menighetsfellesskapets hjelp til det, og de som ønsker kirkens velsignelse til et enkjønnet samliv.

Disse forskjellige behovene kan ikke imøtekommes i en og samme menighet. Menigheter med forskjellig teologisk lære og profil vil også gi en «pilegrimsmulighet». Flere vil i sin trosvandring kunne gå til en ­annen menighet uten å måtte forlate Den norske kirke.

Det vil i beste fall kunne komme den enkeltes trosutvikling til gode, noe jeg som åndelig veileder er opptatt av. Den læremessige, ofte tause splittelsen mellom presten, staben/menighetsrådet og menigheten, den uærlige fortielsen og «skinnfreden» som lammer, kan endelig overvinnes.

Det vil gi ny energi, også til samarbeidet mellom stab og lekfolk. Gode ordninger som gir rom for at en læremessig tydelig trosidentitet kan bevares til neste generasjon i en menighet, vil kunne utløse vilje til tjeneste i dåpsopplæring, diakoni og giver­tjeneste. Men da må vi oppgi «troen» på at vi kan blande det som ikke lenger kan være ett.

Med to rom vil prester, biskoper og menig­heter igjen kunne finne sammen i en enhet. Det vil kreve kreative ordninger. Vi har uprøvde muligheter. I Nederland har tre kirkesamfunn slått seg sammen til ett nytt kirkeforbund. Det omfatter liberale og meget konservative menigheter, men disse har fått stor frihet til forskjellighet. Church­ of England har alternativt tilsyn som menigheter og prester kan slutte seg til. En mulig løsning er valgmenigheter.

Den rause danske kirken har mange slike, og de har rett til å søke tilsyn fra en annen av kirkens biskoper enn den stedlige. Om den gjensidige respekten og viljen til samvirke er til stede, vil prester i valgmenigheter kunne ivareta pastorale oppgaver for lokalsamfunnet, som før.

Kanskje det finnes bedre ­alternativer. Hvorfor ikke lete etter­ kreative løsninger, for å bevare den enheten som fortsatt finnes? Der hvor det er en vilje, finnes en vei, ved å samtale! Den samtalen bør endelig begynne. Snart kan det være for sent.

Hvis to rom dannes, med en kirkerettslig­ trygghet, vil vi få arbeidsro. Med gjensidig respekt kan søskenkjærligheten få rom, slik at vi ikke baktaler og avsanner det gode Gud gjør hos den andre part. Så fremt vi alle tror på ­Jesus Kristus som Guds sønn, vil vi være forpliktet til å finne til­bake til sann enhet! Dette arbeidet kan ta en eller flere generasjoner. Bispemøtet og Kirkemøtet avgjør om de vil gi kirkerettslig rom for mangfold eller om de tar veien til den endelige kirkesplittelse.

Denne tredje vei vil koste kors og smerte. Å «være sannheten tro i kjærligheten» (Ef. 4,15) viser vei. Et umulig prosjekt? Nei, hvorfor det? Om vi lar oss forplikte av Jesu bønn om enhet, er det ved Guds hjelp mulig å gjenvinne håpet sammen.

Først publisert i Vårt Land 23.11.2015

Gå til innlegget

Kritikk er et viktig kristent oppdrag

Publisert rundt 5 år siden

Kritikk, inkludert selvkritikk, burde være et kristent bidrag i en kultur som ikke fremmer motkulturell frimodighet.

Årstein Justnes, teolog og instruktør i mindfulness, har i Vårt Land 3. juli imøtegått min kritikk av mindfulness (Vårt Land 27. juni).

LES OGSÅ JUSTNES SITT FØRSTE INNLEGG

Der beskrev jeg det som jeg i mindfulness synes er godt og det som ikke er uforenlig med kristen tro, men som er en rest av dets buddhistiske røtter, som jo ellers er et ikke-religiøst meditasjonsopplegg.

Justnes har dessverre ennå ikke gått inn i dialogen om vår sakelige uenighet, men prioritert å kritisere min begrunnelse for selve kritikken. Den finner jeg i det Bibelen og den kristne tradisjonen kaller å «skjelne ånder» eller «prøve».

Justnes mener å skjelne ikke er «et synonym for verbet å kritisere». Men ordet «kritikk» kommer jo fra gresk «krinein», som betyr «å (be)dømme» eller «å skjelne».

Dømmekraften. Det handler altså om den åndelige evne til å bruke dømmekraften, også kritisk. Han mener at Det nye testamentet bare én gang – i 1. Kor 12,10 – taler om å skjelne som den karismatiske, nærmest «profetiske» gaven til å kunne prøve ånder.

Det stemmer, men det som glemmes da er den eldgamle, kirkelige tradisjon av erfaring. På engelsk har man forskjellige uttrykk for å skille mellom nådegaven og overlevert erfaringskunnskap som handler om å skjelne.

Denne kunnskap omtalte en av mine teologiske lærere som «tapt i protestantisk teologi». Jeg fant den igjen i katolsk og ortodoks teologi og kirkens åndelige veiledning.

Justnes antar velmenende at jeg vel ikke forstår meg som en profet, som med en slik karismatisk nådegavebruk ville gjøre min kritikk uangripelig. Det er riktig.
Som andre ignatianske veiledere lærer jeg av den overleverte kunnskap og praktiserer den. I den økumeniske veiledergruppe jeg er med i, gir vi blant annet kritisk vurdering av den veiledning vi selv formidler. Også det hjelper oss å skjelne.

Å prøve alt. Å «skjelne ånder» gjelder utover åndelig veiledning den grunnleggende relasjon troende inntar til hele livet. Den Hellige Ånd selv gjennomtrenger alt, for å skjelne. «Et Åndens menneske kan dømme om alle ting» (1. Kor 2,15).

Ifølge Jesus har den myndige disippelen denne evnen, i motsetning til dem som ser og ser, «uten å (kunne) skjelne» (Mt 13, 14).

Paulus oppfordrer til å prøve «alt» for ikke å «slokke Ånden». Når man ikke skjelner, holder man seg enten (engstelig) borte, også fra hele mindfulness, eller tar til seg alt.
Å være åndelig «altetende» er ikke sunt. Jeg ville åpne meg for mindfulness for å oppdage også det gode. Siden jeg selv lever daglig i kristen meditasjon og veileder andre, kan jeg ikke unngå å møte mindfulness. Men da må jeg skjelne.

Fast plass. Jeg tar til orde for at denne skjelningsevnen igjen må få sin faste plass i teologien, forkynnelsen og spiritualiteten. Kan den ikke, ved siden av den «profetiske bruken», bli igjen en vanlig og helt naturlig grunnholdning, som utøves i fellesskapene og menighetene?
Det finnes mange måter å skjelne ånder på, noe vi formidler om i Peterstiftelsens retreatskole. Her er det bare plass til å henvise til Bibelens fundament for kritisk skjelning.

Kan det ikke bli «typisk kristent» å leve kritisk i møte med ideologier, filosofier, vaner, det politisk korrekte, religiøse livssyn - og også religiøs praksis som meditasjon?

Kristus, som er selve sannheten, vil møte oss i alt som utgir seg for å være sant. Kritikk, inkludert selvkritikk, burde være et kristent bidrag i en kultur som ikke fremmer denne motkulturelle frimodigheten. Kan janteloven og tilbøyeligheten til å tilpasse oss det som til enhver tid er det politisk og kulturelt korrekte, lamme vår frimodighet?

I 2012-utgaven av Over Alt (Tidsskrift for kristen spiritualitet og åndelig veiledning), reiste jeg spørsmål til mindfulness, men jeg uttrykte samtidig et ønske om en dialog som «kunne vise nye veier og bygge trygghet».

Det gode. Takk til Justnes som tok invitasjonen. Også i en slik dialog skjelnes åndene, også det jeg kanskje selv fortsatt ikke forstår riktig kan få nytt lys.

La oss forene åpenhet og vilje til kritikk ved å prøve alt og slik holde fast ved det gode og holde oss borte fra det onde – for ikke å hemme Den Hellige Ånds virke (1. Tes. 5).

FØRST PUBLISERT I VRT LAND 24.8.2015. (Overskriften innlegget har fått i Vårt Land er misvisende om innleggets hovedbuskap.)

Gå til innlegget

Mindfulness - misforstått om ånder

Publisert rundt 5 år siden

Årstein Justnes misforstår hva det er «å skjelne ånder». Jeg prøver å skille mellom det gode 
og det mindre gode i mindfulness.

Årstein Justnes, første­amanuensis i bibelvite­nskap ved Universitet i Agder, har utgitt en bok om mindfulness og den kristne tro (2015?). Han kritiserer meg (Vårt Land 20. juni) og i boken for det jeg skrev i tidsskriftet for kristen spiritualitet og åndelige veiledning, Over Alt.

Takk for Justnes sin fortelling om hvordan mindfulness har hjulpet ham i møte med angst, stress, vanskelige tanker og ­depresjon. Jeg gleder meg med ham over det, og jeg har selv ­beskrevet gode terapeutiske ­muligheter i mindfulness.

Paulus oppfordrer oss: «Prøv alt og hold fast ved det gode. Hold dere borte fra ondskap av all slag.» (1. Tes 5,21f) Ifølge vår tro er det Den hellige ånd som også skjelner. Slik har kirken helt fra begynnelsen av møtt andre ­religioner og samfunnets filosofier og ideologier. Det gjelder også mindfulness med sine røtter­ i buddhismen og dens meditasjon.­

Ubegrunnet. Ordet Det nye testamente bruker for å skjelne, kan også oversettes med «å kritisere». I vårt norske samfunn blir det å kritisere satt meget raskt under bastant kritikk. Jeg tror derimot at sann kritikk fremmer­ mangfold og raushet og bør ikke diskvalifiseres av insinuasjoner. Ikke alt er kun godt fordi noen har opplevd det som godt.Derfor­ – for å kunne holde fast ved det gode i mindfulness, må vi skjelne.
 Justnes misforstår hva det er «å skjelne ånder». Det er dessverre en glemt, gammel «fagdisiplin» innen teologi som i dag blir særlig brukt i åndelig veiledning. Han bebreider meg derfor med en ubegrunnet påstand, nemlig at jeg mener man «lefler med fremmede åndsmakter». Det jeg i virkeligheten gjør er å skjelne ved å differensiere mellom det gode og det som ikke er så godt i mindfulness.

Jeg har omtalt mindfulness som en «delvis sekularisert form for buddhistisk meditasjonspraksis.» Sekularisert betyr her som ellers at den blir frigjort fra sin religiøse kontekst og brukes da til for eksempel helsebringende­ formål, som Just­nes forteller om. Men jeg tror ikke på at alt mindfulness er og tilbyr er fri fra buddhisme og bare godt.

Buddhistisk rest. Særlig finner man en buddhistisk rest igjen i det at alle tanker skal aksepteres ved bare å la dem gli forbi for å blokkere hjernens evne til å skille mellom godt og ondt.

Kristen åndelig veiledning har en mangfoldig måte å omgå tanker på, deriblant også ved å la dem likegyldig gli forbi. Men J­esus viser oss slett ikke en ­«åndelig likegyldighet» i møte med for eksempel det onde som andre – eller vi selv – har gjort mot oss og eller gjør mot, slik dette kommer opp i våre tanker i vårt stille meditative sinn. Da taler Jesus om å rense hjertene, noe som skjer også ved å helbredes fra de sår og krefter ­
som ligger under tankene.

Et annet moment som viser buddhismens problematiske nærvær er hvordan ordet mindfulness brukes internasjonalt. Vi trenger bare å google ordet for eksempelvis å finne Thich Nhat Hank, som blant annet er læreren­ til Jon Kabat-Zinn. Han er legen som kanskje har bidratt mest til terapeutisk bruk av mindfulness.

Hos Hank finner vi mindfulness som en religiøs ideologi – den er total og gjelder på alle ­livets områder. Dersom man vil påstå at mindfulness som begrep ikke er buddhistisk forankret, må man samtidig bestride hvordan dets kanskje mest kjente­ ­lærer bruker begrepet.

Men Hank er ikke bare buddhist,­ han identifiserer også mindfulness med kristne kjernesannheter. Han sier for eksempel at mindfulness «leder deg meget raskt inn i Guds rike (...)» og at mindfulness «er det som kristne­ kaller Hellig ånd.» Hank bruker­ sågar frelsesbegrepet. Kan en teolog vedkjenne seg Hanks buddhistiske selvforståelse­ eller­ påstå at mindfulness er fullt ut sekularisert og fri fra buddhisme?­

Men hvordan kan jeg samtidig ved å være kritisk, hilse velkommen mindfulness sin gode terapeutiske bruk? Fordi jeg ikke vil avsanne noe av det gode. Derfor mener jeg at mindfulness forstått og praktisert som «nærværstrening» er bra.

Avklaring. Men mindfulness trenger en kritisk avklaring av omgang med tankene våre. Da kunne metoden kanskje bli fri fra buddhistiske rester? I alle fall kan kristne som har fått hjelp gjennom mindfulness som nærværstrening, gå videre på en annen vei – de kan gi inn i den kristne meditasjonen, og når tiden­ er inne, i den praktiske, kontemplative bønn.

Justnes misliker at kristen meditasjon og kontemplasjon skal inneholde det viktigste som mindfulness formidler, bortsett fra en annen omgang med tankene. Men det kan jeg ikke fortie, det har jeg lært gjennom 40 års egen erfaring med meditasjon og retreat, og som åndelig veileder i møte med andres erfaring. Det bekreftes også av kirkens kontemplative teologi.

Glemt. Men denne gamle bønne­praksisen mot den uavlatelige bønnen er blitt glemt ­eller forkastet med klostrene i store deler av vårt protestantiske kirke­liv. Dermed har det oppstått et meditativt tomrom hos oss, og det anser jeg som en av årsakene til at mindfulness har fylt dette rommet så fort her i Norge.

Faktisk mener jeg at det er bra at mindfulness nå hjelper mange­ inn i stillhet og nærvær som kan føre dem videre mot Kristus. Men troende bør, etter det jeg kan se, bruke mindfulness bare som «nærværstrening» og prøve ut en annen omgang med tankene. For mange vil det bli naturlig å gå videre med kristen meditasjon. Da vil alt også falle på plass i vårt forhold til Jesus Kristus. Det er det jeg kaller «å døpe» – når Han blir sentrum for vår meditasjon.

Det er ikke minst avgjørende med tanke på hvor mye tid vi er villige til å bruke – enten til mindfulness eller bønn. Hvem har tid til å gå dypere i bønn og samtidig avsette så mye tid til mindfulness som det kreves? Mitt anliggende er at Jesus Kristus bør få det meste av vår tid.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 27.06.2015

Gå til innlegget

Vi trenger en ny «alkohol-pakt»

Publisert over 7 år siden

Alkohol er en makt Guds folk bør lære å omgås mer samstemt, og i kampen være mer ett. La oss komme ut av «enten-eller».

Den gamle kristne «pakt» mot alkohol i Norge forener oss ikke lenger. Men når også kristne ledere og forkynnere «ikke stopper før promillen gjør det vanskelig å gå» (Leif Ingvald Skaug i Vårt Land 03.10.2011), bør kristenfolket våkne. Alkohol er en makt Guds folk bør lære å omgås mer samstemt, og i kampen være mer ett.

Veien tilbake til totalavholdenhet vil de fleste troende ikke gå. Men vi kan samtidig ikke lenger fortsette med en selvgod, individualistisk bruk av alkohol som kan svikte de svakeste, bidra til samfunnets største lidelse, samt bli til en hindring i bønn.

Kan vi finne en mellomvei, som igjen kan samle Guds folk i enhet? Da vil vi frigjøre mye tid og energi og forløse åndelig kraft.

Mon tro om ikke følgende fire grunnholdninger eller søyler kunne utgjøre en «ny pakt» eller felleskristen holdning:

1. Frisoner. Vi kristne burde være med å skape flere alkoholfrie soner og bevare de vi fortsatt har. Begrensing av tilgjengelighet i tid og rom, høye salgspriser og kamp for kortere skjenketider må stå fast. En time kortere har gitt 17 prosent mindre vold i byene.  Kristne kunne fremme menneskeretten å slippe å lide under andres alkoholbruk. 1,5 millioner plages hvert år av andres drikkeadferd. Vi må innse at skadene de som drikker påfører andre, er større enn de selvpåførte. Kristne bør stå opp mot tvangen til «passiv drikking»!

La oss særlig bevare frisoner i menighetene. En gang ledet jeg en retreat i et av våre naboland. Stedets husmor spurte meg om hun skulle servere alkohol eller ei. Bønnen hemmes når sinnet ikke er nærværende. Kirkeårets fastetider kunne for mange flere bli en god ramme for å innøve forsakelsen. Fasten begrenser bruken av goder som ikke i seg selv er synd, men som lett kan få for mye plass og begrense vår åndelige frihet. Kanskje burde det dannes grupper som lover en tidsbestemt avholdenhet og som kan støtte hverandre? Hvorfor ikke begynne i adventstidens faste og bestemme seg for det i dag? For de svake og ikke minst for barnets skyld.

2. Rusfrihet. Den rusfrihet Bibelen taler om, er en dyp kristen holdning som deles av Guds folk gjennom alle tider og kulturer. Rusfrihet betyr ikke å forsake alkohol som sådan, men den bruken som fanger oss i rus.  I dag er rusen mangfoldig, men fortsatt er alkohol verst. Formidling av innsikt i rusens «vesen og uvesen» burde bli en del av den kristne opplæring - også i trosopplæringen. Kirken kan som få andre veilede til frihet og forsakelse, askese. Rusfrihet - for å leve «virkelighetsnært» burde bli et kristent kjennemerke.

3. Sosial avholdenhet. Dette er kanskje den vanskeligste søylen. I sosiale sammenhenger hvor vi ikke er trygge på at frihet med tanke på alkohol rår, burde vi vurdere en situasjonsbetinget avholdenhet. Vi støtter de svakeste ved å gi dem frihetens pusterom.  Det er en menneskerett å takke nei uten å måtte forklare. La oss rydde ut det påskuddet at vi «drikker med» for ikke å virke «prektige». Kanskje føler vi oss nærmere menneskene og det «gode livet» enn våre pietistiske foreldre eller medkristne, men er vi nær som lys og salt?  Eller tåler vi bare ikke ubehaget over ikke å leve veltilpasset? Jesus sier at menneskene skal se våre gode gjerninger og prise vår himmelske Far. Den troende skal altså leve synlig annerledes, og det betyr iblant å leve «motkulturelt». La oss reise oss fra samfunnets jantelov.

Hvorfor ikke ha sosial avholdenhet som en kristen regel?  Men «situasjonsbestemt» betyr at sann kjærlighet iblant også kan la oss gjøre unntak når vi tar et glass, uten å ruse oss, med den drikkende. Den som har erfart det, vet at et slikt fellesskap til og med kan bidra til å føre mennesker til tro - ved å bli, som Paulus skriver, for en jøde en jøde, og for en greker en greker. En god regel tillater unntak som ikke opphever regelen.
Hvis Guds folk kunne si ja til en «ny pakt», kunne vi gjenvinne en enhet som gjør kjærlighet konkret. Enheten ber Jesus om. Da vil gapet mellom avholdsfolket, som kanskje føler seg sviktet, og de nyliberale alkohol-nytere blant oss troende kunne heles. Disse tre første søylene for en pakt bør være felles for alle.

4. Ulike valg.  Den fjerde søyle kan være: Ja til måtehold i trygge omgivelser eller totalavholdenhet. Guds folk skal bevare gleden over alkohol som en Guds gave, som den jo er! Den kan være positiv for livskvaliteten, ja, sågar iblant for helsen. Når den enkelte nyter alkohol uten rus, for seg selv, eller i et trygt fellesskap, bør dette ikke skje med skam eller usikkerhet. Og samtidig skal vi holde totalavholdenhet høyt som det andre livsvalg.  La oss glede oss over hverandres personlige valg. Det kan bli mulig når vi forenes i de tre første «pakt-søyler».

La oss komme ut av en «enten-eller-modell» som splitter oss. Jeg håper at mange ledere kan samtale og finne sammen, ikke minst med ungdommen, fram til en ny pakt som kan fremme en felleskristen livsform for framtiden. La oss bare gjøre alt med et elskende hjerte. Og la oss alle be om en ny enhet, som rommer kjærlighetens askese.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 24.05.2013

Gå til innlegget

Kristen bønn heller enn ‘mindfullness’

Publisert nesten 8 år siden

Mindfullness er en terapeutisk form for nesten sekularisert buddhisme. Det kan bidra til sstressmestring. Men «det gode» kan føre oss vill. Vi trenger kristen bønnetradisjon.

I anledning kronprinsesse Mette Marits åndelige veiledning hos en buddhistisk meditasjonslærer begynte i sommer en viktig samtale i Vårt Land. Mens Notto Thelle fremhever at denne meditasjonen kan gi «viktige impulser» og ser positivt på at vår kristendommen forandres kritiserer Arild Romarheim (Vårt Land 12. 07.) og Erik Waaler (Vårt Land 03.07.) den «religiøse lapskaus» respektive de «hjemmelagde meninger». Bjørn Olav Skauen (Vårt Land 10. 07.) ser farene fra de åndelige «grunnkreftene i verden», og Espen Ottesen vektlegger valget mellom buddhistisk stressmestring og tilgivelse. Disse anliggender fortjener mer debatt.

Rasende fart. Verdens kulturer knyttes i rasende fart sammen gjennom våre reiser og kommunikasjon. Globaliseringen krever også at vi møter buddhistisk meditasjon i naboskap og jobb, senest gjennom bølgen av mindfulness. Derfor er det i utgangspunktet positivt at kongehuset aktivt møter utfordringen.

Thelle vil berøringsangsten for det fremmede til livs. Misjonen har jo vært vårt kulturs mest frimodige vågestykke ved å gå inn i det fremmede. Når vi møtes «blander» vi oss og forandres. At mange går sin egen erfaringsvei gjør at de blir sin egen «menings og lykkes smed». Ja, det finnes i dag mye «livssyns-lapskaus». Men dette er det uunngåelige utgangspunkt som en misjonær ikke kommer utenom på det nyåndelige torget. I mitt møte med New Age ble Paulus’ ord fra 1.Thess. 5 en nøkkel til hvordan man kan møte fremmed religiøsitet uten angst. «Prøv alt, og hold fast på det gode og hold dere bort fra ondskap av alle slag». (v. 21-22).

Hold fast på det gode. Misjon bringer Jesus Kristus til andre religioner og kulturer, men åpner også for å finne Han som er skjult nærværende i alt det gode. Gjør vi som Paulus sier, så vil vi også i buddhistisk meditasjon kunne få øye på, og dermed frigjøre, det gode fra «verdens grunnkrefter». For Kristus, som alt er skapt gjennom ( Kol.1), er allerede også i buddhismen aktiv og til stede, om enn ikke som synlig frelser. Det er for tiden ikke få som åpner seg for buddhistisk meditasjon. Selv tenker jeg på en av dem som er lærer på et av våre universiteter. Han gikk gjennom buddhismen og fant så veien til bake til troen på Jesus Kristus.

Jeg tror på Jesus Kristus som sannhetens absolutte tyngepunkt i alt det skapte. Alt som er sant og god hører Ham til og trekkes til ham. Vi er alle på vei med vår erkjennelse og erfaring, stykkevis og delt. Ved å prøve eller «skjelne ånder» utsetter vi våre «hjemmelagde meninger» for Den Hellige Ånds lys.

Mindfulness. Det trengs også i møte med mindfulness, som jeg anser som en «terapeutisk form for nesten sekularisert buddhisme».  Riktignok hjelper den mange i dag til å finne stillhet og ro i en nærværende oppmerksomhet. Ja, det kan bidra til selvinnsikt og stressmestring, noe vi kan holde fast på som godt også for helsen.

Men akkurat det «gode» kan føre oss vill. Her er det ikke plass til å skjelne mellom de impulser som fører nærmere Kristus og de som fører vill. Til dette trengs det også kjennskap med vår kristne bønnetradisjon. Dersom flere ville søke inn i den stille, meditative og endelig den kontemplative kristne bønnen, ville de finne det beste av det meditasjonen i buddhismen og mindfulness formidler og mye mer; Jesus, tilgivelse, Kristus i våre hjerter.

Selve sannheten. Kanskje mange må gå veien gjennom Østens meditasjon fordi så få kristne tar seg tid til å be? Ber vi, kan vi lettere vandre sammen med andre som mediterer. Og i møte med Kristus kan vi alle gi slipp mer og mer på våre hjemmelagde meninger fordi i Ham finner vi selve sannheten.  

FØRST PUBLISERT PÅ VÅRT LANDS DEBATTSIDER 22.10.2012

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 3223 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
10 dager siden / 1211 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 1121 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
15 dager siden / 875 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
7 dager siden / 796 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
7 dager siden / 612 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
19 dager siden / 558 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 499 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere