Joachim Grün

Alder: 66
  RSS

Om Joachim

Teolog. Åndelig veileder. Grunnlegger 
av Peterstiftelsen og Solåsen Pilegrimsgård. Redaktør av tidsskriftet "Over Alt", Tidsskrift for kristen spiritualitet og åndelig veiledning.

Følgere

«Politikk er mulighetens kunst». Denne kunsten kan bare utøves ved å vise storsinnet, pragmatisk empati til begge sider. Dette uten å velge å binde seg ideologisk til den ene eller andre politiske part. Hvorfor ikke frimodig forhandle? Kunne det bevare freden i partiet?

KrF - ta et pragmatisk, ikke et ideologisk valg!

I denne tiden ble jeg minnet på et utsagn fra den gamle politiske reven Otto von Bismarcks, som man kan oversette til: «Politikk er mulighetens kunst». Hva som blir mulig å få til, teller. Det gjelder ikke minst for KrF som har øvd og nå særlig bør øve seg i denne kunsten. Får man nå mer til i et samarbeid til høyre eller til venstre? Det vet man jo ikke før man har forhandlet med begge. Mulighetens kunst kan bare utøves ved å vise storsinnet pragmatisk empati til begge sider.

Å virkelig investere tillit i et mulig samarbeid til begge vil kunne av-ideologisere striden og kunne bevare partiet fra en splittelse. Det kan nok være avklarende å sammenligne KrF`s egne verdier en gang til, både med ideologiene til venstre og høyre. Her kan debattens og tankenes og følelsenes brytninger være bra. Men det virker håpløst å ville forme og forplikte et flertall i KrF til å si ja til høyre eller venstres «ideologi».

Derfor synes et ideologisk sidevalg, som binder KrF ensidig og langsiktig, ikke meningsfylt. Da vil bare mye energi og mange medlemmer tapes-uansett. Kan ikke denne energien heller samles ved å forenes dypere på partiets egne verdier, som hverken finnes ivaretatt på den høyre eller venstre siden? Deretter vil man også kunne gå inn i forhandlinger med ny kraft og identitet, gjerne forhandle frimodig med høyre og venstre samtidig, for å øve seg i mulighetens kunst.

Kan deretter ikke regjeringsveivalget i partiet tas -helt udramatisk- når forhandlingens resultater foreligger? Den politiske siden som gir mest uttelling for KrFs saker i denne regjeringsperioden, bør da velges som regjeringspartner.

Kunne ikke KrF på en slik måte bevare frihet til begge sider og fred innad?


Joachim F. Grün

Gå til innlegget

Lekfolkets myndighet og prestemangelen

Publisert over 2 år siden

La det bli menigheter med forskjellige profiler under samme tak i DnK, med et mer myndig lekfolk. Det vil kunne bidra til å bevare den enhet vi tross alt fortsatt har. En enhet som også ved eventuelle nye lærevalg i framtiden kan bli stående. Da kan DnK virkelig bli rausere med mer plass for unge prestespirer og annerledes-menigheter enn folkekirkens strømlinjete gjennomsnitts- modell tillater! Jeg håper og ber om at den nye valg -og kirkeordningen ikke må svekke den lokale menigheten enda mer.

Det som nå på kirkemøte (KM) og etterpå danner seg som en felles forståelse av menighetenes og lekfolkets autoritet, kan bli avgjørende for DnKs framtid. Det vil trolig bli avgjørende for hvor mange aktive lekfolk og frivillige den vil beholde eller som velger sågar å komme tilbake fra sitt indre eller ytre exodus.

Lekfolkets og dermed menighetens fornyede myndighet vil - helt uavhengig av den nå underliggende striden om samlivet - bli avgjørende for om DnK virkelig blir åpnere og levende demokratisk forankret. Her tenker jeg på de lokaldemokratiske røtter, ikke på de demokratiske valg av de sentralkirkelige organer

 

Vinner ikke DnK det aktive lekfolket, vinner den ikke framtiden! Får lekfolket ikke en ny iver, et «åndelig empowerment», blir folkekirken bare et skalkeskjul for umyndige menigheter. Det kan også skje når vi erstatter «lekfolk» med «velgere.»

 

Etter siste KM har det reist seg et helt nytt og meget avgjørende spørsmål: hvilken

myndighet, ja autoritet, har soknet/menighetsmøtet og lekfolket etter kirkeretten?

Skal de lokale lekfolkene som deltar -fortsatt- i gudstjenesten med sine tjenester, tid og penger og forbønn være delaktig i den læren som menigheten forkynner og underviser om, eller er det bare presten og bispe-/kirkemøtet som skal bestemme troens innhold? Skal de deltakende, aktive og støttende lekfolk på lokalplanet møtes med en uttalt eller uuttalt forventning om å delta i og formidle en tro de ikke deler? Skal bare prestene ha myndighet og rett til å handle i tråd med sin tro? Prestene har jo i vår aktuelle lærestriden fått rett til å beholde sin teologi, men KM ga også rett til å forkynne og undervise i den klassiske tro. Det kan jo ikke presten uten lekfolkene i menigheten. Det er derfor ingen løsning å gi presten alene denne retten. Menighetene ved menighetsmøter bør sammen med sin prest kunne bekrefte hva som skal læres. Særlig når ny lære velges, nå vedr. samliv i morgen vedr. andre lærespørsmål. Lekfolkets autoritet kommer kanskje tydeligst til uttrykk i menighetsmøter, som kirkens lokaldemokratiske sentrum.    

 

Vårt lutherske fundament for myndige menigheter

Skal lekfolket og dermed menighetsmøtet få beholde denne rettigheten å være medansvarlig i den læren som formidles som troens innhold? Kirkelovens § 11.1, vår lutherske trosbekjennelse, Augustana, f.eks. § 28, og ikke minst Det nye Testamentet gir lekfolket og menighetene rettighet, ja autoritet, til å si nei til ny lære som ikke er i overensstemmelse med den overleverte læren. Skal denne rettigheten tas fra menighetene slik noen kirkeledere har antydet?

Reformasjonen frigjorde enhver troende til å delta i det «allmenne prestedømme» som det gjerne kalles. Det blir særlig relevant når det også gjelder medansvar for den sanne lære. Ansvaret kan i lengden ikke bare reduseres til tekstlesning, menighetsråd, musikalsk deltakelse, kollektinnsamling, koking av kirkekaffe osv. Ja til frivillighetens mangfoldige medvirke, ikke minst blant arbeid med barn og ungdom og i menighetens diakoni. Men ja også til de lekfolk som kan og vil være med å bedømme læren. Det allmenne prestedømme er mer en en frivilligetssektor, derfor bør vi ikke erstatte «lekfolket» med «frivillig».

 

Jeg tror vi står foran et paradigmeskifte: enten svekker vi ytterlig det «allmenne prestedømme» og dermed en pilar fra reformasjonen, eller vi fornyer det nå og får et mye mer myndig lekfolk og menigheter i framtiden.

 

Kirkeloven §11.1 beskriver lekfolkets medansvar for den læren som stadig formidles i liturgien. Forkynnelsens pastorale læreformidling er prestens, hyrdens oppgave. Men liturgiens lære, som er lærens essens, den skal enhver troende forstå mer og mer av etter hvert. Den troende skal kunne tilslutte seg den hver søndag, i hver gudstjeneste og forsvare den.  Liturgien bør derfor enhver lek-kvinne og lekmann kunne gjenkjenne som sin personlige tro. NT oppfordrer enhver troende å bedømme læren. Alle som tror og er døpt er prester som skal bedømme. Peter taler om de troende som «en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk …» (1.Pet 2:9). I GT skulle prestene skille mellom hellig og ikke hellig, mellom urent og rent. NT beskriver Guds folk som prester som må ta et medansvar for læren. Luther vier dette reformatoriske anliggende en hel bok med den betegnende tittelen: «At en kristen forsamling eller menighet har rett og makt til å bedømme enhver lære og til å kalle, innsette og avsette lærere» (1523). Denne retten står nå på spill etter Lutheråret og det bør lekfolket nå ta tilbake!

 

Hvilken myndighet skal de lokale lekfolkene ha ved sokne- og menighetsråd og menighetsmøte når «sentrale maktinstanser» som kirke- og bispemøte vil innføre en ny lære som de lokale lekfolkene med teologisk begrunnelse oppfatter som vranglære? Skal lekfolket instrueres ved bli påtvunget en ny lære? Menigheter og lekfolket må ta, og Biskoper og kirkemøte bør anerkjenne, den myndigheten, ja autoriteten som kirkeloven, den lutherske bekjennelsen og ikke minst Bibelen gir til å si nei til ny ubibelsk lære. Om ikke, vil mange flere av oss miste frimodigheten til fortsatt å være medlem av DnK.

 

La oss derfor begynne en ny, saklig debatt fri fra samlivsspørsmålet, om lekfolkets medansvar for menighetens lære. Det bør bli en del av den debatten som skal konkludere med en ny valg- og kirkelov. Den nye loven bør ikke svekke lokaldemokratiet og det allmenne prestedømmet.

 

Spørsmålet er naturligvis ikke bare om lekfolket har en rett, men også om de vil ta det ansvaret de har. Eller om de ikke våger eller orker. Eller om de bare har tro på å ta slikt ansvar i nye «bedehus-menigheter». Men det er også et spørsmål til biskopene og kirkens ledere om de opptrer ved å sette mot i lekfolket og den lokale menigheten eller om de heller velger å ta frimodigheten fra dem. Men det spørres også om lekfolket vil si ja til det dette ansvaret som «koster».

 

Det vil jeg snart ta opp som et spørsmål til lekfolket i verdidebatten.

 

Vil kirkens ledere, også de lokale prester, sette mot i lekfolket til å bli myndig eller fortrekker de faktisk den passive deltaker og sier heller ja til at de aktive går ut av kirken? Det er jo et nytt samspill mellom kirkens lederskap og det lokale lekfolket som nå på nytt må utvikles.  Lekfolket bør få vite om at DnKs trosbekjennelse forplikter menighetene ifølge f.eks. CA 28 til å ta ansvar for læren. Dette ansvaret har reformasjonen fornyet for lekfolket, derfor bør lekfolket ta ansvar nå etter 500-års reformasjonsjubileet. Kanskje har og får den lutherske kirken sin egentlige åndelige autoritet fra det allmenne prestedømme?

 

Prestemangel og tomme kirker

Hvis man virkelig ønsker lekfolkets åndelige myndighet, så må kirkeledelse si ja til at de lokale menigheter sammen med sine prester står sammen for den læren som formidles som troens innhold i menigheten. Da blir det igjen levelig i menighetene. For å få denne friheten må det bli lov til at menigheter får forskjellige profiler med ulik teologi og forskjellige spirituelle uttrykksformer. Statskirkelig ensretting «ovenfra» må da oppgis selv om den nå kan ta på seg demokratiske klær, i verste tilfelle parti-klær. Forskjelligheten kan også finne sin ramme i en rausere og mer fleksibel ordning for valgmenigheter. Men også vanlige soknemenigheter må kunne velge ulik profil slik som f.eks. i England. Dette ville gi ny frimodighet for mange av oss til å brette opp ermene og ikke bare forvalte, men bygge menigheter, sammen med prestene!

Lytt til det nye nettverket «Frimodig Kirke» som tar til ordet for «annerledes-menigheter». Lekfolkets forventede engasjement må finne sin rette balanse i forhold til lekfolkets innflytelse. Og lekfolkets allmenne prestedømme må finne sin rette og nye balanse i forhold til prestenes kall og embete. Her bør vi be om at dette forholdet forløses i framtiden også i en ny kirkeordning og lov. Annerledes-menigheter hvor prest og myndig lekfolk går samme vei vil sette mot i de unge som har et kall, til å velge å la seg utdanne til prester. Denne frimodigheten svekkes blant de unge å ville bli prest i DnK fordi de med sin teologiske overbevisning passer ikke inn i den strømlinjeformete gjennomsnittsmodell som statskirken kunne påtvinge. Hvis DnK som folkekirke skal fortsette med å forme byråkratisk ovenfra alle menigheter etter en felles mal, da vil lekfolket blir enda mer umyndig og prestemangelen vil øke og enda flere kirkebygg blir nedlagt.

 

Jeg har tatt før og tar igjen til ordet for at det bør bli menigheter med forskjellige profiler under samme tak i DnK og at akkurat det vil kunne bidra til å bevare den enhet vi tross alt fortsatt har, en enhet som også ved eventuelle nye lærevalg i framtiden kan bli stående. Da kan DnK i sannhet bli rausere! 

Joachim F Grün

Gå til innlegget

Å bygge et rom i Den Norske Kirke?

Publisert over 3 år siden

Etter BM (bispemøte) og KM (kirkemøte) liturgivedtak har vi hørt fra flere av kirkens ledere gode redegjørelser hvorfor de nå går ut av DnK. Deres bibelske og teologiske begrunnelse deler jeg, men ikke dere håpløshet på vegne av DnK. Før jeg beskriver det håpet jeg selv har, kanskje kan man våge å si- på vegne av Guds, ikke våre egne muligheter- vil jeg kommentere biskopenes felles valg. Jeg ønsker å se med to øyne. Vi trenger nå å sette grenser og samtidig bevare den enheten som bevares kan, sannheten tro i kjærlighet. Da kan vi som vil bevare og overlevere den apostoliske tro bygge et eget rom i DnK.

Å bedømme BM og KM vedtak

Jeg ønsker ikke å dømme biskopene, og deres hjerter kjenner jeg slett ikke. Men vi skal alle bedømme det som er gjort og hva de gjør.

Vi har fra Gud fått to øyne for å kunne skjelne, også i dette vedtaket.

Ved å se med mitt første øye må jeg erkjenne: Biskopenes kall er egentlig å bevare kirkesamfunnets enhet i læren og slik enheten med det Bibelen og den overleverte felles kristne læren utgjør som troens identitet. Istedenfor har de nå samlet seg rundt å innføre en lære-splittelse. Fordi læren avspeiler selve troens helhet som gir et kirkesamfunn identitet, påfører en motstridende lære en dyp splittelse i DnK sine menigheter og i det økumeniske fellesskap. Før det nye «synet» ble til liturgi og til ny lære, kunne man forstå BM forutsetning at det ikke var av en «slik karakter at det gudstjenestelige og sakramentale fellesskap i DnK må brytes». Selv om sakramentenes virke ikke brytes, så vil vranglære som alltid før i kirken føre til at gudstjenesten og nattverdbordet ikke lenger kan deles som før. Noe som BM også har innrømmet i 2012 Carissimiprestene. BM har sikkert med god vilje prøvd å handle pragmatisk ved å bevare den enheten som da fortsatt er mulig ved å holde sammen motstridene forkynnelse og undervisning i DnK under en slags paraply-enhet. Men: «Lære-enheten» er med innføringen av den nye liturgi etter 500 år for første gang oppgitt i den lutherske kirken. Og dermed biskopenes viktigste tjeneste, tilsynet med vår felles apostoliske tro. Her har det skjedd en abdisering som allerede Per Lønning kalte det.

Vi må nøktern akseptere det og at biskopene maktet ikke bedre. Men det gjør en kritisk analyse av bispeembetets vesen i DnK nødvendig, som riktignok ikke kan ha sin plass her. Det har uten tvil skjedd et fundamentalt svik av det apostoliske læreembetet. Mange underkjenner det eller ikke bryr seg om det ved å ikke gi dette embete noe betydning i det hele, som nå enda flere enn før mener. Det kan påføre Guds folk en stor skade hvis tilsynet i strid med NT som sådan enda mer nedvurderes. Særlig hvis BM vedtak danner malen for en framtidig «enhetsteologi» som erstatter enhet i sannhet med pragmatisk enhet. Da kan en falsk enhetsteologi reise seg, og en dag sågar «kreve» enhet rundt nattverdbordet, som kan være løgn. Ifølge den «nye enhet» må skal samlivsteologien ikke være kirkesplittende. Da neglisjerer man at den faktisk allerede splitter økumenisk DnK fra de fleste andre kirkesamfunn, ja også misjonskirkene Norge var med å danne, og at det splitter innad i DnK, se bare alle som har forlatt eller ikke lenger vil samarbeide. Ja, den nye læren splitter allerede meget smertefullt internasjonalt, nasjonalt og lokalt.  Å ikke ville vedkjenne seg denne virkelighet svekker vår tillit til BM dømmekraft. Og det virker på de medarbeidere som ikke aksepterer den nye læren som en bedrevitende avvisning.

For Luther var vranglære det som ikke fantes i Bibelen, som blir lagt til eller tatt fra Bibelen. Det burde fortsatt gjelde hvis vi vil bevare trofastheten mot Guds ord. I sin kamp mot den katolske kirken argumenterer Luther hele tiden mot at «ny lære» innføres. Den nye som ikke er den samme som det den «gamle kirken» lærer er «løgn», sier han. «Lærer kirken bare én løgn så er kirken i sin helhet falsk». Luther tenkte «hel-bibelsk». «Den hellige kirken kan ikke tåle noen løgn eller vrang lære, men må bare lære det hellige og sannferdige, alene Guds ord». (Wider Hans Worst,1541) Ifølge vår kirkefar er det å innføre ny lære i og for seg et tegn for at en kirke ikke lenger er den sanne kirken. Dette skjer altså i Luther- jubileumsåret! Luther forsvarte den lutherske kirkes tro i overensstemmelse med den apostoliske, «gamle kirken» fordi man ikke hadde innført nye lærer.  Det beviser han, som han sier, ved å oppføre de 10 mest fundamentale tegn for en sann kirke, blant dem «ekteskapet»! (Wider Hans Worst,1541) Hvem kan argumentere mot at BM og KM har innført en ny lære? Om det Luther sier er sant, må enhver som tror og vil bevare troens fundament «handle» nå. Vi må sette en grense mot dette forfallet. Men må det bety å forlate DnK som sådan?

Grensen

Hvordan kan vi finne og sette denne grensen? Ved å behandle det som et bekjennelsesspørsmål. Det betyr at vi må bekjenne den gamle kirkens felles tro desto tydeligere og ved å bekjenne at den nye læren er vranglære. Og det må få konsekvenser for hvor vi setter grenser innad i vårt fellesskap. Men igjen- er det bare mulig ved å forlate DnK? 

Jeg respekterer valget til dem som har gått ut og ser vekten i deres grunner, ja det finnes mange tungtveiende grunner. Men så har vi forskjellige kall. Mange hyrder kan ikke gå ut uten å svikte det Gud har kalt dem til å gjøre og være og heller ikke å svikte sine menigheter. Andre har omsorg og tjenester i menigheter som de ikke kan forlate uten å føle skyld. Andre kan ikke eksistensielt utsette seg og sine for bruddets smerter og offer. Andre har fortsatt et håp å kunne forbli, bevare troens identitet, også ved å sette de grenser som da trengs.

Jeg vil nå gjerne i det minste dele noe av det håpet som jeg fortsatt har, da hjelper det meg å se med mitt andre øye.

Enheten som er igjen og den som må gjenvinnes

Ved å bruke mitt andre øye må jeg erkjenne at BM og KM har bevart noe av den enheten som er igjen, som også har mange av våre kirkesamfunnets enhetsbånd i seg og som man bør verdsette.  Velvillig tolket har de såkalte konservative biskopers støtte til dette prosjektet bevart det fellesskap som vi fortsatt kan ha. Tross alt forenes vi, så lenge vi tror og ber trosbekjennelsen sammen, i mer enn det vi skilles. Ja, vår enhet i Kristus er fundamentalt og større enn den splittelse i troen som vranglæren påfører oss. Jeg har også tro på å forbli i samme kirke fordi da holder vi såret over vår nye uforsonethet åpen, og det kan føre oss gjennom en intern-økumenisk prosess tilbake til helbredelse og en sann enhet. Farligere er arrene som aldri heles.

Derfor la oss begynne med den intern-økumeniske samtalen nå! Videre er det positive at det ikke har blitt dannet èn ny lære-enhet hvor alle skulle tro, forkynne og måtte undervise den nye samlivslæren. Selv om det gir dyp uro og nærer mistilliten når vi hører at man hadde risikert å miste totalt den gamle vigselsliturgi hvis de såkalte konservative biskoper ikke hadde sagt ja til det omforenende vedtaket. Ja, prestene kan fortsatt bruke den gamle liturgien. Dette er goder vedtaket innebærer.

Dette vedtaket har også en symbolvirkning for mennesker som har følt seg fordømt, diskriminert, kanskje iblant sågar blitt utsatt for et press slik at de var anfektet med selvmordstanker. Mange som var avvisende til kirken vil føle at en dør har åpnet seg også for dem og kanskje kan Gud slik nå dem lettere? Noen vil da, når tien er inne, som jeg har blitt fortalt, kunne få fra Den Hellige Ånd en erkjennelse og en vilje til å ta nye skritt i en ny lydighet. Men ethvert menneske bør erfare seg fri til å velge, denne friheten har Gud selv våget, denne friheten gir vedtaket.  «Kristendommen» sier nå her til lands med dette et symbolsk entydig nei til tidligere tiders vold og forakt mot mennesker som strider med sin seksuelle identitet. Dette må vi vel kunne enes om som et gode. Vi vil jo ikke støtte som det fortsatt gjøres i mange land. Så lenge det er nok prester og menigheter igjen i DnK som bevarer den apostoliske tro og dermed støtter andre etiske nye livsvalg når tiden er inne, kan denne friheten bli til et gode.

Å se med begge øynene det lar oss også holde sammen den teologisk absolutte og nødvendige grensegangen sammen med det barmhjertige hensyn til nye erfaringer og personlige fortellinger. Det absolutt nødvendige, og det er den apostolisk overleverte læren, og den enkelte som vi som Jesus alltid må se og møte der den er og «relativere» oss til, må finne sammen. Men det relative bør aldri gjøres til det absolutte, i dette tilfelle ny lære, da har man gitt den post-moderne relativismen rett. Og det har KM gjort. Da har man gjort enkeltes erfaringer med livet til noe som er viktigere enn den troen som også omfatter Guds formende og forutgående vilje for våre liv. Da blir våre liv og erfaringer omgjort til Guds normative vilje, og dermed til en ny lære. Og i siste konsekvens blir det da vår egenvilje som står Guds vilje imot. Det kan en kristen kirke ikke gjøre uten å bli selv aktiv kirkesplittende i seg selv. Og et splittet hus kan ikke bli stående.

La oss se med to øyne, men også skarpere med begge. Det betyr å ikke være naiv og veik når det gjelder å kritisere den uansvarlig omgang med Bibelen og den felles kristen tro. Den nye læren mangler jo sågar en teologisk begrunnelse og for den nye liturgien kunne man ikke engang finne ord i Bibelen som virkelig mener det presten gjør! Dette må føre til en klar avgrensing av det vi anser som vranglære. Uten et tydelig nei og vilje til avgrensing fra frafallet kan ikke den apostolisk overleverte tro i DnK overleve! Det forplikter sannheten oss til. Men søskenkjærlighet forplikter oss samtidig å bevare det som kan for å gjenvinne mer enhet.

Å dele rom seg imellom og bevare to rom under samme tak og holde sammen de bånd som finnes og åpne de dør og vinduer som kan, det er en mulig tredje vei. Mens de andre er enten å fortsette med en statskirkelig enhetsmodell for alle menigheter eller å skille helt, skisma. Finnes det et annet håp enn denne tredje vei? Den som ser den ber jeg å dele den med oss.  Denne tredje vei kan man kanskje bare se ved å bruke begge øyer?  Det gir meg håp.

Guds muligheter

Mest av alt har jeg dog håp igjen på vegne av det Gud selv og Guds ord kan gjøre på tross av oss mennesker. Så lenge vi ikke kan vite at Den Hellige Ånd har forlatt alle DnK`s menigheter og prester, kan vi ikke utelukke Guds egne overraskende og fornyende muligheter. Vi har jo ikke bare med mennesker og deres maktstrukturer å gjøre, men også med Gud selv.  Hvis man bare tenker på hvem og hvilken teologi og hvilken forandringsvilje vedr. den klassiske teologien som nå har makt, kan man miste håpet om å bevare klassisk økumenisk teologi. Men er det bare mennesker og deres vilje som rår? Har Gud ingen innvirkning i DnK lenger?  Her ligger kimen til fortsatt å kunne ha håp for DnK.

Bygge eget rom

Gud kan åpne nye muligheter, særlig hvis de «liberale» mener det de sier. Tenker på deres sterke ord at de vil gi rom også for oss. Jeg vil velge å tro på deres oppriktighet og ikke møte dem med mistillit. Har ikke Luther i sin katekisme (forklaring til det 8. bud) lært oss å ta «alt i beste mening» før man tillater hjerte at mistilliten får råderett? La oss se de muligheter som KM vedtak faktisk gir og griper disse. Det vil bidra til å bevare søskenkjærlighet og den kristne koinonia hvor det er mulig.

Men ikke minst ved nå å bygge menigheter på den overleverte apostoliske tro. Menighetene må få tilbake myndigheten vår kirkelov §11 og vår bekjennelsesskrift CA 28 gir, som forplikter sågar menigheten til å ta denne myndighet. 

Om det så også måtte skje i den ene eller andre form for valgmenigheter. Deres rammebetingelser må utvides, menighetsstruktur og menighetstilhørighet må få mye rausere kirkerettslige muligheter. Da kan sannhetens nødvendige grenser settes tydeligere, ikke bare når det gjelder samliv, men også andre fundamentale trossannheter som i det siste har blitt kritisert fra ledende hold i DnK og som vil bli bygget ned. Hvis ledelsen i DnK mener det de sier om å gi rom da vil de nå gi «kirkerettslig lov» til menigheter som ønsker det å bevare en apostolisk trosidentitet-ikke bare angående samlivsteologien. Da vil paradoksalt de bånd som fortsatt kan holde oss sammen i DnK bli preget av mer søskenkjærlighet. Å gi rom for den andres trosidentitet i en menighet som overleverer denne trosidentiteten til den neste generasjon, det er kjærlighet i praksis. Å  dele oss slik tydeligere kan da bevares oss for å skille oss og slik kan BM intensjon om å bevare den enhet som fortsatt er mulig tas vare på. 

 Jeg har skrevet før om hvordan teologisk forskjellige menigheter kan bli en vei å forbli sannheten tro i kjærlighet. Men da må ikke alle menigheter tvinges med en velment liberalistisk paternaliltet til å si ja i liv og lære til lære og vranglære samtidig i en og samme menighet. Alle menighetshus kan kanskje utenfra brukes til gudstjenester selve menigheten sier nei til. Men i en og samme menigheter kan man ikke forkynne og undervise, altså oppdra den neste generasjon i lære og vranglære. Hvis biskopenes ord og de liberales forsikringer om et robust rom skal vise seg som ærlig ment og sanne, må de lokale menigheter få bekreftet sin kirkerettslig frihet. La oss ikke forkaste et positivt svar fra de nå mektige ved å fraskrive og kanskje slik umuliggjør det med vår mistillit!

Jeg vil også tro at i det minste de såkalte konservative biskoper etter hvert vil se hvordan genderideologiens krav om en avkjønnet oppdragelse av den neste generasjon har ødeleggende konsekvenser og at de polyamorøse krav og polygamien vil fylle det tomrommet som nå vranglæren er med å støtte. Det sammen med de økumeniske lidelser vil trolig fornye innsikten i nødvendighet for å lese Bibelens tale om mann-kvinne og barn i sin konsistente helhet og i enhet med kirkens lange erfaringstradisjon og lære. Da, så vil jeg tror, vil også flere av biskopene bli takknemlige for robuste menigheter og prester i DnK som bevarer den overleverte troen som et bolverk og økumenisk fredsbro til de andre kirker i verden som gjør det.

Om vi skal kunne bevare den enhet som vi har igjen og gjenvinne i framtiden en dag en dypere forsonet enhet, må vi nå dele og sette grenser tydeligere mellom menighetene. Også for erfaringens og fortellingens skyld. De differerer nemlig like mye som lære og vranglære. Derfor må de forskjellige livsvalg i den gruppen som vi kaller «LHBT» kunne finne sammen i forskjellige menigheter. Hvis de prester og menigheter som vil bevare den læren som er ett med den «gamle kirken» for å bruke Luthers ord, får lov til det som menigheter, da kan mange flere forbli og bygge menigheter. Og kanskje kan noen som har gått inn i et indre exodus, eller forlatt DnK, sågar finne veien tilbake til slike menigheter?

Det som nå kreves er å invitere til er ærlig dialog og vilje til å kunne bygge forskjellige rom i DnK. Det er vel BM og KR hovedoppgave å invitere til.

Om BM og KR og KM vil, og det er alene et spørsmål om vilje, kan menighetene i DnK bli mye mer forskjellig og akkurat slik kunne vi bevare den enheten som vi fortsatt deler og den vi kan gjenvinne. Slik kongen bevarer folkets enhet kunne DnK som paraply gjøre det. Det er mitt håp og i det setter jeg min lit til Guds muligheter å snu det som er vond og ondt til det gode. Han alene til større ære!  

Gå til innlegget

Ønsker å dele et håp: håpet at vi finner en vei hvor vi kan leve "sannheten tro i kjærlighet"; en vei hvor vi hverken går inn i en ytre eller indre exodus, hverken forlater menigheter men heller ikke resignerer og tilpasser oss og mister vår tros-identitet. Kan nye former for valgmenigheter blir en vei ut av krisen? Kan kirkemøte åpne for en ny vei?

Når Kirkemøte denne uke innfører en ny lære om mann-kvinne-barn, finnes det dypt motstridene overbevisninger om hva som må undervises og læres som Guds skapervilje. Når kirken tidligere i sin lange historie har fått en motstridende lære, måtte den skjelne mellom vranglære og lære og finne tilbake til enhet i felles lære. Det kan ta generasjoner. Hvordan skal vi leve sammen imens?

Selv har jeg fått mest håp ved å prøve å følge gode råd: Å være sannheten tro i kjærlighet (Ef 4,15). Fordi så vel sannheten som kjærligheten forplikter alle oss Jesu disipler. Begge sammen bringer oss nærmere den enheten Jesus ber om (Joh 17). Ettersom jeg sammen med medarbeidere og gjester i nesten 20 år i middagsbønnen på Solåsen Pilegrimsgård har bedt om enhet blant kristne, kan jeg ikke gi opp håpet på enheten.

Hvis vi styrker sannheten og kjærligheten, kan vi sammen med de prester og lekfolk som ikke kan og vil forlate sitt kall og sine menigheter finne en vei; en modus vivendi. Hadde vi bare lytte til Bibelens krav om sannheten, kunne det føre til at vi bryter fullstendig felleskapet med Den norske kirke. Hadde vi bare fulgt Bibelens krav til kjærligheten uten sannheten, kunne det forføre oss til å bekrefte det som ikke er sant- for en falsk enhetens skyld. Derfor må vi holde sannheten og kjærligheten sammen, i en smerte som bare kan bæres som et kors sammen med den korsfestete. Da kan vi bevare den enheten som fortsatt er mulig, og gjenvinner større enhet i framtiden.

Sannheten

Sannheten taler sant, og derfor kan vi ikke lenger prate om «syn» eller «meningsforskjeller». Liturgien uttrykket ikke et «syn», men kirkens mest vitale lære. Derfor vil det nå bli etablert en lærestrid mellom den gamle og kirkens nye lære.  Sannheten forplikter oss til å ikke tilsløre det som splitter, skaper mistillit, ufred, ja uforsonethet. Det er et stort alvor og ansvar når en stor del av DnK er bunnet i sin samvittighet til å kalle den nye lære for en vranglære som kan forføre. Respekt for sannheten er respekt for sannhetens hellige stemme i oss: samvittigheten. Sannheten forplikter oss til å ikke øve åndelige tvang ved å tildekke og usynliggjøre det som skiller. Vi tilslører når vi kreve at denne læren ikke skal være så viktig for troens helhet, når vi påstår at vi har et forsonet mangfold selv om uforsonethet nå skiller mange sågar ved nattverdbordet.

Sannheten avkrever oss å gi hverandre frihet til å kunne bevare vår tros-identitet. Vi må gi frihet til prest og menighet til å kunne leve i overenstemmelse med det vi det tror i forkynnelsen, undervisningen, sjelesorg og ikke minst barnets oppdragelse. Ingen menighet kan bygges samtidig på lære og vranglære. Sannheten trenger en avgrensning fra det som ikke kan bejaes som sant. Og denne grensen må DnK`s ledelse tillate de prester og menighet som vil bevare den overleverte trosidentitet i vår «flytende postmodernitet».  Uten å kunne leve og lære kirkens gamle tro kan vi ikke være tro mot sannheten. Hvis denne friheten til avgrensing ikk

e gis og alle tvinges inn i en tilsynelatende enhet, da vil sannheten fortrenges av løgn. Og da kan vi ikke bevare den enheten som fortsatt er mulig. Uten et eget rom kan vi heller ikke bygge og leve i menigheter i DnK lenger. De som har mistet håpet på å få et rom har allerede valgt å gå ut, det jeg kaller den første vei. Frihet til forskjellige tros-identiteter og derfor forskjellige menigheter må gis, ellers kan vi ikke forbli i DnK mens vi søker tilbake til en felles lære.

Men kjærligheten da?

Mens sannheten nødvendigvis krever avgrensning fra det som er usant, krever Jesu kjærlighet å forbli i relasjon. Uten søskenkjærligheten ville sannheten alene føre til en endelig fordømmelse, skisma og varig adskillelse uten håp på gjenforening. Men så lenge døpte i DnK bekjenner fortsatt trosbekjennelsen må vi anse hverandre som søsken. Selv om vi er splittet og uforsonet. Og for enhetens skyld skal vi holde fast i kjærligheten. Ja, den gjelder jo ifølge vår Herre selv våre fiender! Hvordan skal den da ikke gjelder våre vranglærende søsken i DnK? Men kjærligheten blir misbrukt hvis kirkeledelsen forventer en stilltiende tilpasning eller når prester og lekfolk selv gi opp sannheten for å få fred. Det er den andre vei, kanskje de fleste er fristet å velge. Kjærlighet betyr at jeg vil møte og anerkjenne hvor den enkelte akkurat nå er på pilegrimsveien. En som har en liten tro, lever kanskje i mye synd og som har mye av den kristne troens helhet ikke ennå forstått, er kanskje nå blant «de siste», men kan bli «den første» i framtiden, som Jesus sier. Mange kan ha gode grunner til at de ikke har eller kan ha den rette overleverte tro. Vi er jo alle på veien, og det må være mulig å beveges seg. Også samvittigheten slår forskjellig ut, og DHÅ må til for å overbevise mennesker om synd. Det kan ta tid. Som åndelig veileder erfarer jeg hva som kan hindre å tro, men også hvordan Gud selv gir innsikt og transformerer. Ja, iblant meget raskt, frigjør Gud fra forsvarsholdninger mot den sanne overleverte tro-når tiden er inne. Som Jesu disipler må vi kunne se den andre, den enkelte der den er på veien og møte den. Kjærlighet lar den andre være den hun/han er nå, men viser også veien til forandring og transformasjon.

Menigheter med forskjellig teologisk profil

Hvis DnK får forskjellige profil på menighetene, vil de kunne møte mange flere der de er i sin utvikling.  LHBT-personer er også delt i de som ønsker å leve enslig og trenger menighetsfellesskapets hjelp til det, og de som ønsker kirkens velsignelse til et enkjønnet samliv. Disse forskjellige behovene kan ikke imøtekommes i en og samme menighet, fordi forkynnelsen og undervisningen lar seg ikke forene.

Ved et ja til forskjellighet vil på det på den ene siden kunne vokse frem menigheter som er liberale og gjenspeiler samfunnets til enhver tid gjeldende demokratiske maktforhold. På den andre siden kan mange «valgmenigheter» i den ene eller andre utforming få rom i DnK.  Ved bruk av fantasi og god vilje vil man kunne gi kirkerettslig rom for menigheter som bevarer troens identiteten i tråd med Bibelen og den felles kristne overlevering, også i motstand til samfunnets majoritet. Er det rom til menigheter med forskjellig teologisk profil blir DnK rausere og mer mangfoldig enn den er nå. Er det ikke dette kirkens nye ledelse sier de vil? Da kan den også i handling gi rom også for konservativ-apostoliske menigheter og deres lokaldemokratiske myndighet. Da åpner seg en tredje vei. Ved å danne forskjellige menigheter vokser DnK og den unødige konflikten kan tas ut av lokalmenighetene. Men da må den nye kirkeledelse ikke fortsette statskirkens ensformede menighetsmodell. La oss nå endelig lære åpenhet for forskjellighet fra den danske og anglikanske kirken. Det er en nødvendig konsekvens av å avvikle statskirkens tvang til likhet.

Dersom DnK lar menigheter med forskjellige teologiske profiler vokse frem, kan søskenkjærlighet lettere bevares. Om alle menigheten skal fortsatt være like, vil man svekke, kanskje ofre, så vel sannheten som kjærligheten. La oss istedenfor lære å leve og arbeide sammen, mer avgrenset enn nå, men samtidig mer bevisst samordnet. Det avkrever oss alle å si ja til virkeligheten som den har blitt, til dens smertefulle spenning, men det ja kan bære frukt.

Korset og «agape-kodeks»

Personlig tror og erfarer jeg at bønnen og vårt ja til å leve i korsets sårbarhet hjelper å kunne bære mer, også de søsken som vi med gode grunner mener lever i vranglære.

For å kunne leve slik vil vi trenge å utvikle kjøreregler for det vi kanskje kan kalle «inner-økumenikk». Økumenisk enhet må nå søkes også innad i vår egen kirke. Ikke lettvint ved å bare fortrøste oss med enheten vi har i troens sentrum. Kristus vil jo fylle alt! Vi ville ha godt av å utvikle en «agape-kodeks». Den bør inneholde at vi ikke utøver åndelige tvang til usann enhet. At vi bekrefter det gode den andre part gjør, at vi elsker på tross, at vi ikke baktaler men fremtaler- for å nevne noen momenter. Å utholde og tåle hverandre og samtidig ikke gi opp noe av sannheten, Ordet, Guds vilje og den felles kristen tro, det avkrever åndelig modning. Fordi det avkrever et ja til korsets smerte. Bønnen gir rom for smertens rom og her salver Kristus med en trøst som helbreder og hjelper oss til å bære mer av hans egen smerte. Den styrker vår vilje til å ikke svikte sannheten, men den fornyer også kjærligheten som tror og håper alt. (1 Kor 13,7)     

Hvorfor skal vi forkaste håpet om at vi kan leve slik sammen, «sannheten tro i kjærlighet», inntil vi overvinner lærestriden og finner fram til en dypere enhet, som Jesu bønn (Joh 17) forplikter oss til?

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 3223 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
10 dager siden / 1211 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 1121 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
15 dager siden / 875 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
7 dager siden / 796 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
7 dager siden / 612 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
19 dager siden / 558 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 499 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere