Joachim Grün

Alder: 65
  RSS

Om Joachim

Teolog. Åndelig veileder. Grunnlegger 
av Peterstiftelsen og Solåsen Pilegrimsgård. Redaktør av tidsskriftet "Over Alt", Tidsskrift for kristen spiritualitet og åndelig veiledning.

Følgere

Den unge generasjonens fangenskap i skam, perfeksjonisme og sekulær moralisme roper etter kirkens frigjøringsrom. KFUK-KFUMs generalsekretær har rett. Nåden blir gitt oss når vi erkjenner og bekjenner synden. Skriftemålet og Guds nåde fås bare i Guds menighet. Gir kirken ikke videre denne forløsningen, mister den sin eksistensberettigelse og samfunnet mister frigjøringen som ingen annen kan gi. Å gi skriftemålet en fast plass igjen vil også styrke den kristne enhet.Den unge generasjonens fangenskap i skam, perfeksjonisme og sekulær moralisme roper etter kirkens frigjøringsrom. KFUK-KFUMs generalsekretær har rett. Nåden blir gitt oss når vi erkjenner og bekjenner synden. Skriftemålet og Guds nåde fås bare i Guds menighet. Gir kirken ikke videre denne forløsningen, mister den sin eksistensberettigelse og samfunnet mister frigjøringen som ingen annen kan gi. Å gi skriftemålet en fast plass igjen vil også styrke den kristne enhet.

Den 12.12.2019 leste jeg med glede i Vårt Land: «Jeg tror vi begår en brøler når vi dropper å snakke om synd». Ordene kom fra generalsekretær i KFUK-KFUM, Øystein Magelssen. Han skal ha honnør for å bringe på bane et svært viktig tema. Hans analyse er glimrende og sann: uten Gud som kan tilgi, ender mennesker som «kjenner på sin utilstrekkelighet og sine feil, med å felle seg selv og bidra til tidens hensynsløse moralisme og sekulære politiske korrekthet»… Han beskriver hvordan alle våre gode krav, særlig tydelig blant de unge i «generasjon prestasjon», fører til at man ikke har noen å gå til «med sin uperfekthet». Dette fordi vi ikke lenger kjenner veien til Gud med våre synder. Han spør: «Er arvesynden et tilbakelagt kapittel? En stor del av de seneste årtiers teologi har da forsøkt å fjerne alt snakk om synd fra kirken. Folk flest vet knapt lenger hva synd er […] for ungdom er det et tomt ord. […] En mismodig skamfølelse brer seg blant mange unge».  Så langt Magelssens brandfakkel.

Skammen overtar når synd og skyld fortrenges og tilgivelsen ikke lenger formidles konkret og personlig, helst med håndspåleggelse i skriftemålet. Jeg har personlig erfart og erfarer stadig frigjøringen som finner sted når mennesker reises opp ved å bekjenne sine synder. Ikke minst i rammen av retreater ligger forholdene til rette for skriftemål og særlig i de ignatianske over 30-dager som ofte fører til et «livsskrifte, fordi hele livet kommer inn i et nytt lys. Det skjer også nå i retreater som gjennomføres i fengsler. Men denne store frigjøringsgaven bør også være lett tilgjengelig utenfor retreater og fengsler.

Ved skriftemålet må det skjelnes hva som er falsk skyldfølelse og hva som er synd. Da kan det også bli en frigjøring fra de usanne skyldfølelser og skammen. De protestantiske kirker har langt på vei glemt eller fortrengt skriftemålet sammenlignet med den Romersk katolsk og de ortodokse kirker. Her måtte jeg gå i lære. Jeg tror at skriftemålets fravær indirekte bidrar til den «hensynsløse moralisme og sekulære politiske korrekthet». Jeg gleder meg over at stadig flere oppdager skriftemålets frigjørende og livgivende hemmelighet.

Kirkens mål og eksistensberettelse er å formidle og tilsi syndens forlatelse fra Gud. Hvor ellers i verden og samfunnet kan vi få det?  Og i hver nattverd hører vi Jesu ord: «For dette er mitt blod, paktens blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse» (Mat 26,28). Ja, kirken er til fordi synden er vår dypeste åndelige nød, men den kan erkjennes, bekjennes og frigjøres fra.

Kirken i Norge er dessverre belastet med en tung arv gjennom en delvis pietistisk forkynnelse om «synder» som aldri har vært del av kirkens apostoliske klassiske lære. Å danse, sminke seg, ta et glass, gå i teateret osv. kan være synd for noen i konkret situasjoner, men er det ikke i og for seg. Slike «adiafora-synder», særlig når de ble forkynt med pastoral makt og kanskje «helvetesangst i luften», har tåkelagt en sunn og sann og frimodige tale om synd for mange i lang tid. Men også psykologiseringen av sjelesorgen har bidratt til det. Prisen betaler nå ikke minst den unge generasjon. Allerede Edin Løvås spurte forgjeves: «hvor finnes skriftemødre og skriftefedre blant oss?» Heller ikke den såkalte konservative del av kirken har gitt skriftemålet en fast og helt naturlig plass, bortsett fra unntak. Her har vi noe å lære av de gamle kirkesamfunn som har bevart Jesu vilje bedre. Også de lokale menighetene bør tilby skriftemålet som et fast tilbud. Det kan ikke skje uten at prestene og pastorene selv, og helst mens de studerer, begynner å gå til skrifte. For man går til skrifte til den som selv skrifter. Da kan en ny generasjon hyrder vokse opp med å selv få den hjelpen så mange i vårt folk venter på å få og ingen andre kan gi. Fordi den er gitt fra Jesus til kirken da han sendte Den Hellige Ånd og så sine disipler ut. (Joh.20,21-23) Den Hellige Ånd vil altså skriftemål!

Hvor finner vi en forkynnelse som taler sant om vår virkelighet? Som Magelssen skrev: «synden er der like fullt». Talen om Guds kjærlighet er heller ikke lenger erfarbar som sann når synden ikke lenger kan bekjennes foran en Gud som elsker på tross. Da er det bare snillisme, perfeksjonisme og skam igjen. En kirke som fortier synd, mister faktisk sitt hovedformål og dermed eksistensberettelse og formidler da ikke lenger frelsens konkrete erfaring. Da blir det bare en moraliserende forkynnelse igjen.

Jeg og Magelssen er nok ikke helt enig om hva Bibelen holder frem som synd og hvilke konsekvenser det bør få for kristen samlivsetikk jfr. hans leserinnlegg i Verdidebatt 20.06.2019. Men i motsetning til andre stemmer som fornekter den objektive forsoningen og dermed skriftemålets mulighet, er Magelssens bidrag forfriskende når han holder fast på det paradoksale budskapet at vi først kan bli frigjort fra synden når vi har «rett til å være en synder». Så fortsetter vi kirkens kontinuerlige samtale om hva som er synd, mens vi skrifter de synder kirken vet er synd og vi selv erfarer som synd.

Magelssen har kastet en teologisk brandfakkel. Måtte den føre til en ydmyk, stille og ærlig samtale som fører til en «teologisk omvendelse» til Jesu ord og vår felles apostoliske trospraksis. Hvorfor ikke ta det opp som et årstema i 2020? Da vil det også fornye enheten oss kristne imellom, som vi i disse januardagen ønsker å styrke.


Gå til innlegget

Sølibatet og ekteskapet

Publisert 3 måneder siden

En viktig samtale har begynt om det gamle livsformalternativ for troende som ikke kan leve i ekteskapet: sølibatet.

Helt fra Jesus ord og Paulus sine anbefalinger har det vært en den andre høyt aktede søyle ved siden av ekteskapet. Når så mange i dag mister muligheten og troen på ekteskapet, bør også våre lutherske og evangeliske kirker gjenoppdage sølibatet. Kanskje vil da kommuniteter bli en ramme for begge de kristne livsformer?

Med reformasjonen brøt den lutherske kirken med at prester og de som Gud har kalt skulle leve i sølibat. Sølibat som en alternativ livsform ble dermed nedtonet og forsvant etter hvert fra forkynnelsen. De som falt utenfor ekteskapet, opplevde ofte skam.  I 500 år har vi i de lutherske, evangeliske land, nesten mistet sølibatet bortsett fra den tid da også vår kirke hadde diakoner og diakonisser. Sølibatet som den alternative livsformen har ikke beholdt sin plass som et godt alternativ til ekteskapet.

Mange grunner 

Men i dag blir det mer og mer satt på dagsorden. Ikke bare av dem som erfarer at de ikke kan leve i ekteskapet f.eks. på grunn av sin seksuelle orientering, men kanskje enda mer av alle de troende som opplever at de ikke kan finne en ektefelle. Statistikken viser klart at det er svært mange kvinner og menn som ikke vil og/ eller kan komme inn i ekteskapet. Men også de mange oppløste ekteskapet og vårt individualistiske, flyktige og karriereorienterte livsmønster stenger ekteskapet for mange. Har de bare valget mellom et fritt flytende liv med skiftende partnere eller en stilltiende forsakelse å velge mellom? Og hva med de mange som har mistet sin livsledsager, men ikke har tro eller håp om å gifte seg igjen? Sølibatet har før vært et godt og respektert livsformalternativ som også kan møte manges nød. Det bør det blir igjen.

«Til Helhet» er en av de få evangeliske organisasjoner i Norge som taler frimodig om sølibatet. De legger til rette for den ærlige og trygge samtalen med mennesker med ikke heterofile følelser. Hvem ellers gjør og våger det? Deres leder Jens Fredrik Brenne understreker i VL den 15.10. at det er opp til hver enkelt hva de ønsker hjelp til, inkludert et liv i sølibat. 

Men vi behøver mange flere steder/miljøer hvor en åpen samtale om sølibatet kan finne rom og hvor troende som har valgt denne livsformen, også som et kall, kan dele sine erfaringer. La munkene og nonnene fortelle hvordan det er å leve uten barn og ektefelle – for Gud og sin neste!

Kall

Jesus bekrefter ekteskapet ved å si: «Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem som mann og kvinne 5 og sa: ‘ Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp.6 Så er de ikke lenger to; de er én kropp. Og det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.» 7 

Så viser Jesus at han kjente (som også den jødiske skriften for rabbinere «Talmud» beskriver) til at det finnes dem som er uskikket til ekteskapet mellom mann og kvinne for til slutt å åpne for sølibatet, som et kall, ved å si: « 11: Dette er noe ikke alle kan ta til seg, men bare de som det er gitt. 12 For det finnes noen som lever ugift fordi de er født uskikket til ekteskap, andre fordi mennesker har gjort dem uskikket til det; men det er også noen som selv har gjort seg uskikket til ekteskap for himmelrikets skyld. Den som kan, la ham ta det til seg.» (Matt. 19). 

Uten et kall fra Gud kan vi ikke forstå denne livsform og kan med Jesu ord ikke ta det til oss. Jeg har møtt mange modne, livsglade munker og nonner i forskjellige land som avspeiler noe av Kristi sanne bilde. Derfor kan jeg ikke tvile på at Gud gir dette kallet og at det kan være et meget rikt liv.

Paulus henviser til et skriftord om dette: «Gled deg du barnløse, som ikke fødte, bryt ut i jubel, du som ikke fikk rier. For den enslige kvinnen har flere barn enn hun som har mann.» (Gal 4,27) Jeg tenker konkret på en nonne som kunne si det om seg og de mange barn – over 20 – hun ble mor for.

Psykologisk grense

Den 17.10. lot Vårt Land sykehuspresten på Modum Bad, Jon-Erik Bråthen, komme til ord. Han sier først anerkjennende at «Til Helhet» har «rett i å formidle tro på at en kan leve et meningsfullt liv i seksuell avholdenhet» og «at det er grunn til å ha respekt for homofile kristne som velger å være seksuelt avholdende.» Men så advarer han at sølibat kan være «uheldig» når mennesker møtes med det som en sterk forventing som andre velger for en. Det er sant at det vil være uheldig hvis det ikke velges fritt selv og det ikke erfares som et kall fra Gud. En psykologisk rådgiving som ikke kan fatte at sølibatet er et kall fra Gud, kan ikke «ta til seg» dens mening, som Jesus sier.

Økumenisk omvendelse 

Ved å ikke ha fremhevet sølibatet som alternativ i 500 år, i alle fall ikke forkynt det som Jesu så tydelig åpnet opp for, har vår lutherske og evangeliske forkynnelse forsømt å bevare dette livsformalternativ som kan gi velsignelse når det er et kall. I vår økumeniske tid da vi ikke lenger bare kan forkaste andre kirkers teologi og spiritualitet, bør vi vende oss om til hverandres sanne erkjennelser ved å lære av hverandre det vi har gitt lite fokus. Også for oss lutheranere og reformerte gjelder det å lære av Jesu ord om sølibatet som de gamle kirkesamfunnene har bevart.

Kommunitet

Men de har ikke bare forkynt om det, de har også bevart den form for felleskap som de som velger sølibat som kall har meget god hjelp av, nemlig et forpliktende felleskap som kan erstatte familien. Vi bør samtidig med sølibatet også gjenoppdage kommuniteten fordi det kan lett føre til en for stor forventing og overbelastning hvis alle de som Gud kaller til sølibat skal måtte leve sine liv alene. Noen makter det, og alle bør velge helt fritt, men la oss samtidig forkynne Guds nye familie som omfavner både gifte og enslige. Den vil utvide våre trange kjernefamilier. Jeg tror at vi i framtiden vil se nye fellesskaper som omfatter enslige som gifte i det man med rett kan kalle «Guds familie».

Gå til innlegget

En mulig bro

Publisert 5 måneder siden

Konflikten mellom biskop Atle Sommerfeldt og Alf Magnus kan tjene oss alle til det gode - hvis vi sammen lærer å skjelne mellom hva som virkelig er synd og hva som er vår personlige mening.

Kan konflikten mellom biskop Atle Sommerfeldt og Alf Magnus gi oss innsikt i en ny forkynnelse om fortapelsen som ikke er fordømmende?

Denne konflikten kan bli til stor skade for Dnk og den felleskirkelige enhetens framtid, eller den kan komme til å tjene til det gode.


Ett skritt tilbake

Biskopen har begrunnet sin «læretukt» med at den er rettet «mot forkynnelse som påtar seg rollen som «Gud og dømmer … og sender enkeltpersoner med bestemte meninger til helvete» (VL 14.08.19 og 17.08.19).

Så langt, så vel. En forkynnelse som dømmer mennesker med «bestemte meninger» til fortapelse bør avgjort få en biskop til å protestere. Den vil jo kunne skape forvirring og angst og hindre at mennesker erkjenner Guds godhet og søker tilgivelsen på korset. Her bør vi ta biskopens intensjon i beste mening.

På den annen side: Om vi leser prekenen fra en mer velvillig vinkel, så finner vi ikke en direkte dom som Magnus selv uttaler. Det han derimot taler konkret om er samlivsetiske synder. Ja, mange andre synder er likeså dødbringende, men ingen preken kan favne dem alle uten å bli abstrakt. Slik heller ikke biskopen kan når han siterer sin egen preken i Løken kirke i 2018 om at «det er liten plass i Guds fang for de av oss som er ansvarlig for økosystemets kollaps» (VL 17.08.19). Biskopen taler her konkret om våre økologiske synder, som stenger for Guds fang.


Med andre ord:

Er det slik at konflikten mellom Magnus og Sommerfeldt egentlig handler om hvilke synder (NB: ikke meninger) man lever i som truer vår frelse?

Magnus har, kanskje bortsett fra ett eksempel, ikke brukt det biskopen anfører, nemlig «meninger om aktuelle spørsmål», men sitert det Bibelen selv beskriver som fortapelsesgrunner, også noen konkrete om samliv og seksualitet, for eksempel 1. Kor 6,9-10. Ifølge Paulus er det også seksuelle synder som fører til at vi ikke skal «arve Guds rike». For Magnus er disse grunnene Guds åpenbarte vilje, ikke meninger. Da har han handlet rett ved å advare mot denne faren for fortapelse. Begge «advarer» altså mot fortapelsens mulighet.

Men nå må de – og vi – føre en dialog om hva som er mening og hva som er virkelig synd. I dag blir ofte det Bibelen kaller synd omtalt som «mening», men meninger truer ikke frelsen vår.


Langsom dialog

Nå bør derfor Sommerfeldt og Magnus få ro og avklare noen viktige, åpne spørsmål i en langsom dialog, slik Ungdom i Oppdrags leder, Andreas Nordli, allerede har invitert til.  Dialogen bør gi oss mer innsikt i:

1. Forholdet mellom mening og lære. Er de to syn i ekteskapssaken bare to meninger eller er det to uforenelige lærer? Når man har laget ny liturgi, så er vel det nye ekteskapssynet blitt ny lære for Dnk?

2. Dernest bør de avklare forholdet mellom synd og samlivsformer og sex.

3. Kan noen slike synder fortsatt føre til fortapelse når man ikke omvender seg fra dem, men bevisst lever i dem? Er det lov å sitere 1 Kor 6, 9ff?

4. Hvilke andre synder kan Borg-prester tale om som truer menneskets frelse?

5. Hvordan preke over å utsette sitt liv for fortapelse uten å felle Guds endelige dom?

6. Skal kirkens lære om fortapelsens mulighet bare bli stående som en ren teoretisk abstrakt tankehylse? Den dobbelte utgang, som Biskopen ikke vil fornekte, skal den ha relevans i Borg bispedømme med hensyn til levd liv? Slik Bibelen viser tydelige forbindelser mellom vår truede frelse og konkrete syndige handlinger - også våre økologiske ødeleggelser - hvis de ikke bringes til korset og Jesus Kristus for å få tilgivelse som føder det nye liv?


Frafallets alvor

 Kanskje kan striden tjene Guds folk i beste tilfelle til å gjenvinne en sannferdig forkynnelse i kjærlighet om frafallets alvor, uten å dømme? Da vil striden tjene oss alle til det gode.

Kanskje kan den føre til en sjelesørgerisk fornyelse av skriftemålet? Da vil den tjene til mye mer frihet og glede - det ser jeg ofte i mitt arbeid. Men bare Den Hellige Ånd kan gi innsikt i synd, og det kan ta tid før vi bøyer oss. Alltid etter å ha blitt trygg på Guds kjærlighet.

Om biskopenes endelige svar på slike spørsmål gir frihet til dem som også i framtiden vil advare mot fortapelsen, da vil denne striden og biskopen fornye enheten i Dnk og i Borg. Der finnes prester og predikanter som er bunnet i sin samvittighet til Guds ord om samliv, og jeg tror ikke at biskopen vil kneble deres talefrihet.

Kanskje det også er slik at han egentlig ikke ønsker å gi Magnus et varig taleforbud?


Stor skade

Hvis derimot biskopen bekrefter «læretukten» som et forbud mot alle som i sin forkynnelse og undervisning bevarer det Bibelen og den klassiske tro lærer om fortapelsen, inklusive advarsel mot synder, da ville skaden bli stor. Da ville hans brev bidra til å splitte Den norske kirke enda mer, og Borg bispedømme ville tvangsrenses i lengden av alle prester og predikanter som er bunnet i sin samvittighet til kirkens overleverte klassiske samlivsteologi.

Unge som vurderer en hyrdestilling i Dnk bør da advares eller frarådes å søke den i Borg. Fordi da ville hans læretuktsbrev i sin konsekvens kunne oppheve i Borg sågar kirkemøtes vedtak om at Dnk skal ha «begge rom» når det gjelder forkynnelsen om samliv. Men en slik tolkning av Biskopens advarsel tror jeg ikke er Sommerfeldts intensjon og vilje.


Nye innsikter

Begge sider behøver å møte hverandre i ydmykhet. Magnus har allerede innsett og sagt at «jeg kunne ha poengtert sterkere at det er Guds godhet som ligger bak Jesu alvorlige advarsel … fordi han vil berge oss fra fortapelsen». Biskopen har sikkert også fått nye innsikter. Sammen vil de kunne bygge en bro, som vi alle og Guds rike trenger. Det er mitt håp.

La oss gi denne dialogen god tid, forbønn og tålmodig håp! Biskopens siste ord må ikke være sagt.

Gå til innlegget

Denne konflikten kan komme til å tjene oss alle til det gode, særlig hvis vi sammen lærer å skjelne mellom hva som virkelig er synd og hva som er vår personlige mening (adiafora). Kanskje den kan gi oss innsikt i en ny forkynnelse om fortapelsen som ikke er fordømmende? Debatten kan ha spredd motløshet, den ønsker jeg å møte med håp.

Denne konflikten kan bli til stor skade for Dnk og den felleskirkelige enhetens framtid, eller den kan komme til å tjene til det gode. Jeg ønsker å bidra til en dialog som la seg prege av Paulus ord om å være «sannheten tro i kjærlighet» (Ef 4) og Luthers ord vedr. det 8. bud om å ikke lyve, det «å unnskylde ham (vår neste), taler vel om ham og ta alt i beste mening». Kanskje leseren vet at jeg ønsker å bevare den apostoliske tro -for enhetens skyld-, det utgjør mitt sannhetsengasjement. Men som åndelig veileder og retreatleder er jeg likeså mye opptatt av kjærligheten som gir frihet slik at den enkelte kan finne og gå sin vei med Gud.

Biskopen begrunner sin «læretukt» med at den er rettet «mot forkynnelse som påtar seg rollen som «Gud og dømmer….og sender enkeltpersoner med bestemte meninger til helvete» (VL 14.og 17.8.19). En forkynnelse som dømmer mennesker med «bestemte meninger på aktuelle spørsmål» til fortapelse, burde få en biskop som sier nei, stopp. Den vil jo kunne skape forvirring og angst og hindre at mennesker erkjenner Guds godhet og søker tilgivelsen på korset. Her bør vi ta biskopens intensjon i beste mening.

Men leser man preken velvillig så finner man heller ikke en direkte dom som Magnus selv uttaler. Han talte derimot konkret om samlivsetiske synder. Ja mange andre synder er likeså dødbringende, men ingen preken favner alle dem konkret uten å bli abstrakt. Heller kunne ikke biskopen det når han siterer fra sin preken (VL den 17.8.) i Løken kirke i 2018 «at vi er bunnet i synd, urett og ondskap..» «Det er liten plass i Guds fang for de av oss som er ansvarlig for økosystemets kollaps». Biskopen taler her konkret om våre økologiske synder som stenger for Guds fang.

Er det slik at konflikten mellom Magnus og Sommerfeldt egentlig handler om hvilke synder (NB: ikke meninger) man lever i som truer vår frelse?

Magnus har, kanskje bortsett fra et eksempel, ikke brukt det biskopen anfører nemlig «meninger på aktuelle spørsmål», men sitert det Bibelen selv beskriver som fortapelsesgrunner, også noen konkrete om samliv og seksualitet, f.eks. 1. Kor 6,9-10. Ifølge Paulus er det også seksuelle synder som fører til at vi ikke skal «arve Guds rike». For Magnus er disse grunner Guds åpenbarte vilje, ikke meninger. Da har han handlet rett ved å advare mot denne faren for fortapelse. Begge «advarer» altså mot fortapelsens mulighet!

Men nå må de og vi føre en dialog om hva som er mening og hva som er virkelig synd? I dag blir ofte det Bibelen kaller synd omtalt som «mening», men meninger truer ikke frelsen vår.

Nå bør Sommerfeldt og Magnus, resp. Ung i Oppdag (UiO), få ro og avklare noen viktige åpne spørsmål i en langsom dialog, som UiOs leder Andreas Nordli allerede har invitert til.  Dialogen bør gi oss mer innsikt i:

  • forholdet mellom mening og lære. Er de to syn i ekteskapssaken bare to meninger eller er det to uforenelige lærer? Når man har laget ny liturgi (liturgi er kirkens mest vitale lære) så er vel det nye ekteskapssynet blitt ny lære for Dnk ?
  • Dernest bør de avklare forholdet mellom synd og samlivsformer og sex.
  • Kan noen slike synder fortsatt føre til fortapelse når man ikke omvender seg fra dem, men bevisst lever i dem? Er det lov å sitere 1 Kor 6, 9ff?
  • Hvilke andre synder kan Borg- prester tale om som truer menneskets frelse?
  • Hvordan preke over å utsette sitt liv for fortapelse uten å felle Guds endelige dom?
  • Skal kirkens lære om fortapelsens mulighet bare bli stående som en ren teoretisk abstrakt tankehylse? Den dobbelte utgang, som Biskopen ikke vil fornekte, skal den ha relevans i Borg bispedømme i forhold til levd liv? Slik Bibelen viser tydelige forbindelser mellom vår truede frelse og konkrete syndige handlinger, også våre økologiske ødeleggelser, hvis de ikke bringes til korset og Jesus Kristus for å få tilgivelse som føder det nye liv?

Kanskje kan striden tjene Guds folk i beste tilfelle til å gjenvinne en sannferdig forkynnelse i kjærlighet om frafallets alvor, uten å dømme? Da vil striden tjene oss alle til det gode.

Kanskje kan den medføre til en sjelesørgerisk fornyelse av skriftemålet? Da vil den tjene til mye mer frihet og glede, det ser jeg ofte i mitt arbeid. Men bare Den Hellige Ånd kan gi innsikt i synd og det kan ta tid før vi bøyer oss-etter å ha blitt trygg på Guds kjærlighet.

Om biskopenes endelige svar på slike spørsmål gir frihet til dem som også i framtiden vil advare mot fortapelsen, da vil denne striden og biskopen fornye enheten i Dnk og i Borg. Der finnes prester og predikanter som er bunnet i sin samvittighet til Guds ord om samliv, og jeg tror ikke at biskopen vil kneble deres talefrihet. Kanskje egentlig heller ikke gi Magnus et varig taleforbud?

Hvis derimot biskopen bekrefter «læretukten» som et forbud mot alle som i sin forkynnelse og undervisning bevarer det Bibelen og den klassiske tro lærer om fortapelsen, inklusive advarsel mot synder, da ville skaden bli stor. Da ville hans brev bidra til å splitte Dnk enda mer, og Borg bispedømme ville tvangsrenses i lengden av alle prester og predikanter som er bunnet i sin samvittighet til kirkens overleverte klassiske samlivsteologi. Unge som vurderer en hyrdestilling i Dnk bør da advares eller frarådes å søke den i Borg. Fordi da ville hans læretuktsbrev i sin konsekvens kunne oppheve i Borg sågar kirkemøtes vedtak om at den Dnk skal ha «begge rom» når det gjelder forkynnelsen om samliv. Men en slik tolkning av Biskopens advarsel tror jeg ikke er Sommerfeldts intensjon og vilje.

Begge sider behøver å møte hverandre i ydmykhet. Magnus har allerede innsettsett og sagt «jeg kunne ha poengtert sterkere at det er Guds godhet som ligger bak Jesu alvorlige advarsel...  fordi han vil berge oss fra fortapelsen». Biskopen har sikkert også fått nye innsikter. Sammen vil de kunne bygge en bro, som vi alle og Guds rike trenger. Det er mitt håp.

La oss gi denne dialogen god tid, forbønn og tålmodig håp! Biskopens siste ord må ikke være sagt!

Gå til innlegget

«Politikk er mulighetens kunst». Denne kunsten kan bare utøves ved å vise storsinnet, pragmatisk empati til begge sider. Dette uten å velge å binde seg ideologisk til den ene eller andre politiske part. Hvorfor ikke frimodig forhandle? Kunne det bevare freden i partiet?

KrF - ta et pragmatisk, ikke et ideologisk valg!

I denne tiden ble jeg minnet på et utsagn fra den gamle politiske reven Otto von Bismarcks, som man kan oversette til: «Politikk er mulighetens kunst». Hva som blir mulig å få til, teller. Det gjelder ikke minst for KrF som har øvd og nå særlig bør øve seg i denne kunsten. Får man nå mer til i et samarbeid til høyre eller til venstre? Det vet man jo ikke før man har forhandlet med begge. Mulighetens kunst kan bare utøves ved å vise storsinnet pragmatisk empati til begge sider.

Å virkelig investere tillit i et mulig samarbeid til begge vil kunne av-ideologisere striden og kunne bevare partiet fra en splittelse. Det kan nok være avklarende å sammenligne KrF`s egne verdier en gang til, både med ideologiene til venstre og høyre. Her kan debattens og tankenes og følelsenes brytninger være bra. Men det virker håpløst å ville forme og forplikte et flertall i KrF til å si ja til høyre eller venstres «ideologi».

Derfor synes et ideologisk sidevalg, som binder KrF ensidig og langsiktig, ikke meningsfylt. Da vil bare mye energi og mange medlemmer tapes-uansett. Kan ikke denne energien heller samles ved å forenes dypere på partiets egne verdier, som hverken finnes ivaretatt på den høyre eller venstre siden? Deretter vil man også kunne gå inn i forhandlinger med ny kraft og identitet, gjerne forhandle frimodig med høyre og venstre samtidig, for å øve seg i mulighetens kunst.

Kan deretter ikke regjeringsveivalget i partiet tas -helt udramatisk- når forhandlingens resultater foreligger? Den politiske siden som gir mest uttelling for KrFs saker i denne regjeringsperioden, bør da velges som regjeringspartner.

Kunne ikke KrF på en slik måte bevare frihet til begge sider og fred innad?


Joachim F. Grün

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
12 dager siden / 1845 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1552 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
28 dager siden / 1217 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
rundt 1 måned siden / 1092 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
22 dager siden / 836 visninger
Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
rundt 1 måned siden / 809 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere