Joanna Bjerga

Alder: 51
  RSS

Om Joanna

Spaltist, journalist, medlem av Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige. Mest opptatt av tro og livssyn, miljøvern og flyktningesaken. Blogger på www.jojobjerga.com

Følgere

Luking og sånn

Publisert over 1 år siden

Luking er ikke så ille likevel. Den minner meg om ordenen som finnes i skaperverket.

Jeg har arvet intet mindre enn to prydhager av svigermor. Flere mål med skrånende staudebed, blomstrende busker og sirlige plener. Det jeg ikke har arvet, er hennes interesse og talent for å dyrke frem og ta vare på all denne pryden.

Hvis det motsatte av grønne fingre er svarte fingre, så er det det jeg har.

Det er kun to inneplanter jeg klarer å holde liv over lengre tid på egen hånd: Ungkarens venn og fredsliljen. Den første klarer seg lenge uten vann, og den andre gir beskjed når den trenger å vannes.  Jeg mistenker sterkt at utendørsplantene klarer seg fordi vi bor på Vestlandet, og får vann nokså jevnlig, uten min innblanding.

 

Grudde meg.

I årevis så jeg med skrekk frem til den dagen da hagene ville bli helt overlatt til meg og mine manglende hageevner. På grunn av svigermors skrantende helse gikk det gradvis og over flere år, men de siste tre årene har ansvaret hvilt fullt på meg og min bedre halvdel.

Heldigvis har han arvet både interesse og evne til å ta vare på dem, men det er såpass mye jobb at jeg ikke – i hvert fall ikke med god samvittighet – klarer å overlate alt til ham.

I grunnen synes jeg det er litt råflott å ha så mye hage bare til pynt, og ingen grønnsaker. Jeg har derfor store ambisjoner om å omdisponere en del av hagen til dyrking av grønnsaker før eller senere. Sannsynligvis senere.

Uansett må jeg jevnlig iføre meg knebeskyttelse og hagehansker, og tilbringe noen timer i hagen på jakt etter ugress og snegler.

 

Fint ugress.

Det tok meg lang tid å lære å identifisere annet ugress enn løvetann. Mye av ugresset synes jeg nemlig er ganske fint, i hvert fall mens det blomstrer. Omsider har jeg dog skjønt at det er lurt å fjerne det mens det fremdeles er smått. Både fordi det er enklere da, og fordi man unngår at det «frøer seg», som svigermor sa, og sprer seg. Det er også en fordel å ikke la det gå for lenge mellom hver luke-økt, for da blir hele jobben mindre omfattende.

Sakte men sikkert har disse regelmessige stundene med rompa i været og podcasts på øret overraskende blitt til noe jeg om ikke akkurat ser frem til, så noe jeg faktisk liker når jeg først er i gang.

Nå skjønner jeg hva svigermor mente da hun sa at det ga henne ro å ha hendene i jorda. Jeg har også endelig fått oppleve den tilfredsstillende følelsen av å se hvordan rot og overvokst kaos kan bli vakkert og oversiktlig.

Og jeg har funnet flere paralleller til livet og troen underveis.

 

Orden.

For det første så føler jeg meg nær Skaperen når jeg holder på. Jeg blir helt betatt av mangfoldet, skjønnheten og ordenen som finnes i skaperverket. Det fostrer både ydmykhet og omsorg for naturen.

For det andre, så er det en påminnelse om min egen åndelige vekst og utvikling.

Det er et ord i det norske religiøse språket jeg synes er mer beskrivende på norsk enn på de andre språkene jeg kjenner til. Det er ordet omvendelse. Å vende seg vekk fra noe, og vende seg til noe. Men for mange er ordet negativt ladet. Omvendelse høres slitsomt ut. Diktert. «Ingen skal fortelle meg hva jeg skal gjøre».

 

Adferdsterapi.

De som har studert adferdsterapi vet at når man skal endre en adferd eller vane, må det dårlige nødvendigvis erstattes med noe positivt. Noe godt.

Når vi luker, fjerner vi det som ikke hører hjemme, og gir rom for det gode. Når vi omvender oss, fjerner vi det som holder oss vekk fra Gud, og gir rom til Ham i livet vårt. Men det skjer ikke over natten, og det er ikke gjort en gang for alle.  Omvendelse er en prosess, og akkurat som med luking, må det gjøres jevnt og trutt og nøye, for å ha noen effekt og for å være overkommelig.

Onsdag ble svigermor stedt til hvile. Jeg tror hun smilte anerkjennende til alle de vakre blomstene i kirken. Jeg tror hun sukket lykkelig over solistens valg av sangen «Consider the lilies». Og jeg er sikker på at hun fortsetter å følge med på meg når jeg luker i hagen hennes.

Og så kan det hende hun rister litt oppgitt på hodet over at jeg ikke alltid får med meg alle de knøttsmå sneglehusene.

Trykket i Vårt Land 25. juni 2018 i spalten Fra sidelinjen.

Gå til innlegget

Den trøblete nåden

Publisert over 1 år siden

En av de klassiske motforestillingene mot mormonenes tro og lære, har vært at vi visstnok legger for stor vekt på egne gjerninger for å oppnå frelse, og ikke nok vekt på nåden.

Denne gedigne misforståelsen har dermed resultert i velkjente og lite fruktbare diskusjoner om tro versus handlinger. Paulus mot Jakob.

Sakens kjerne

Spørsmålet er ikke om vi tror på nåden, men hvordan vi tror på den.

Den første linjen i en av våre kjæreste salmer er: ‘Fordi jeg er blitt meget gitt, må jeg og gi’.  Og der ligger sakens kjerne. Ingen må ta imot en gave som tilbys. Men når noen faktisk har tatt imot en gave, fører det til en naturlig moralsk forpliktelse som er knyttet til mottaket. Dette er fordi at gjennom det å motta og det å gi, skapes det et spesielt bånd eller forhold mellom giveren og mottakeren. Og det forholdet - det båndet - er det nåden handler om.

I en artikkel av Brent J. Schmidt, som underviser i religiøse studier ved Brigham Young University i Idaho, kan vi lese at i den opprinnelige greske oversettelsen av Bibelen brukes konsekvent ordet charis når nåden omtales. Det har en litt uventet betydning. En betydning som ble forvansket for flere hundre år siden, da det ble oversatt til latin som gratia.

Et forpliktende forhold

Gratia betød noe slikt som fager, behagelig eller fordelaktig og utviklet seg i vestlig kultur til å ha betydningen ‘gratis’ – eller noe som ble gitt uten forpliktelser. Men den opprinnelige greske betydningen av ordet charis innebar et forpliktende forhold mellom to personer. To personer som ga hverandre gaver til gjensidig nytte og glede. Opprinnelig var det altså forventet at mottakeren skulle være så hengiven og lydig som mulig mot giveren, inngå pakter med ham og gjøre gjengjeld.

Frelseren underviste om dette prinsippet i sin lignelse om den uforsonlige tjeneren. Tjenerens konge ettergav tjenerens enorme gjeld. Ti tusen talenter. Men tjeneren gjengjeldte ikke, og nektet å ettergi en annens relativt sett ubetydelige gjeld til ham, på skarve hundre mynter. Den uforsonlige tjeneren skuffet og forarget sin mester dypt.

De innebygde forpliktelsene

Gaver gitt og mottatt i bibelske tider, og til omtrent alle andre tider og steder i verden, ifølge både antropologer og sosiologer, skaper et sterkt bånd mellom giver og mottaker. Denne informasjonen gir kontekst til hva Paulus og andre bibelske forfattere mente, og hvordan de ble forstått av sitt samtidige publikum, da de brukte begrepet charis når de snakket om de innebygde forpliktelsene som lå i det å ta imot Kristus sin gave til menneskeheten.

Frelserens uendelige gave kan ikke fortjenes, ei heller tilbakebetales. Det er ikke mulig å vektlegge hans forsoning nok. Kristus har allerede betalt for våre synder i Getsemane og på korset, og vi er i sannhet ‘unyttige tjenere’.

«Og nå, hvis Gud som har skapt dere og som dere er avhengige av for deres liv og for alt dere har og er, gir dere hva som helst dere ber ham om som er riktig, i tro, og stoler på at dere skal få det, burde så ikke dere dele de midler dere har, med hverandre?» (Mormons Bok, Mosiah 4, vers 21)

En ny begynnelse

Det er charis. Gaven er gitt oss kostnadsfritt, men det slutter ikke der. Det er en ny begynnelse.

Fremtredende protestantiske og katolske bibelforskere som de siste par tiårene har studert charis grundig, anerkjenner nådens (charis) gjensidige og forpliktende essens. Mormonenes forståelse, lære og skrifter har alltid vært i tråd med denne opprinnelige meningen og forståelsen av nåden. «Vi tror at hele menneskeheten kan bli frelst gjennom Kristi forsoning ved å adlyde evangeliets lover og ordinanser.» (Den 3. trosartikkel)

Alle mennesker kan fritt velge å ha et bindende, forpliktende, og gjensidig forhold til en personlig og kjærlig himmelsk Far. Alt på grunn av gaven som hans sønn var – han som kom ned og ble kjød iblant oss.

«Vi elsker fordi han elsket oss først.» (1 Johannes 4, vers 19)

«Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud» (Johannes 14, vers 15)

Den var visst ikke så trøblete likevel, den nåden.

God Påske!

 

Gå til innlegget

En misjonær-mammas bekjennelser

Publisert over 1 år siden

Jeg trodde jeg visste. Jeg trodde jeg forsto. Men jeg hadde faktisk ikke peiling.

Vår eldste sønn, Simen, eller eldste Bjerga, som han for tiden kalles, kommer hjem om ikke så lenge. Han er snart ferdig med to års frivillig misjonstjeneste i Denver, Colorado i USA. Da kommer han tilbake til Norge for å fortsette sitt sivile liv, som han satte på pause da han reiste ut.  Som livslangt medlem av Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige, trodde jeg at jeg visste alt om mormon-misjonærer og misjonslivet, men jeg har fått noen aha-opplevelser i løpet av de siste 24 månedene.

De er lette å få øye på i bybildet, disse striglede, dresskledde unge mennene med navneskilt, der de forsøker å få øyekontakt og kanskje muligheten til å slå av en prat med forbipasserende.  Men selv om de unge mennene er mest synlige, så er det stadig flere unge kvinner og eldre ektepar som også helt frivillig vier fra 18 til 24 måneder til fulltids misjonstjeneste.

 Hvorfor?                    

Et av spørsmålene jeg ofte får, er hvorfor vi sender misjonærer til land som i utgangspunktet allerede er kristne, som for eksempel Norge. Svaret er rett og slett at vi tar misjonsbefalingen i det nye testamentet på alvor. Vi tror at det er vår plikt å dele evangeliet – de gode nyhetene - med vår neste, og at alle mennesker må få anledning til å høre vårt budskap om Jesus Kristus. Spør du misjonærer på individnivå vil du ofte få som svar at de kjenner på en takknemlighetsgjeld. De føler at de har fått så mange velsignelser og gleder på grunn av evangeliet, at de vil gi noe tilbake. Og gir gjør de. De ofrer tid, penger og samvær med familie og venner, i en alder der de aller fleste er mest opptatt av å dyrke seg selv. Og en misjon koster. For tiden faktisk ca. 70 000 norske kroner for to år, som oftest betalt av ungdommene selv.

Et annet aspekt som jeg ikke hadde tenkt noe særlig over før Simen dro, er logistikken bak kirkens misjonærprogram. For øyeblikket er det over 76 000 mormon - misjonærer ute på misjonsmarken rundt omkring i verden. Det krever ganske mye administrasjon!

Globalisering og lokal styrke

Misjonærene kan altså bli kalt til å virke hvor som helst i verden der kirken er organisert, og det er lov å misjonere.  I tillegg til å forkynne, er misjonærene en viktig støtte for de lokale menighetene, og det knyttes varige bånd mellom misjonærene og de lokale medlemmene. At de fleste som kommer til Norge er fra USA har å gjøre med at vi i Norge ikke er selvforsynt med egne misjonærer, slik som mange andre steder der kirken er større, som i USA, Sør-Amerika eller Afrika. Norge regnes helt klart som et av de aller vanskeligste landene å være misjonær i, men er likevel et populært sted å bli sendt.

Kjærlighetsarbeid og åndelig modning

Når du snakker med hjemvendte misjonærer er det en ting som går igjen. Uansett hvor de har vært, så vil de som regel fortelle at misjonen er det vanskeligste de noen gang har gjort, og samtidig det beste de noen gang har opplevd. Uten unntak snakker de om hvor glad de er blitt i menneskene i landet de har vært på misjon i, og hvor mye de har vokst og lært.  

Som mamma var jeg forberedt på å savne sønnen min, og leve for de halvårlige Skype samtalene våre. Men jeg var ikke forberedt på å bli rørt til tårer når vilt fremmede mennesker sendte meg bilder av ham, eller takkebrev.  Jeg ante ikke at mandagsmailen fra ham ville bli ukens høydepunkt.  Jeg er ingen utpreget hønemor, noe de andre barna mine vil attestere. Jeg er litt mer sånn at enten går ting bra, eller så går de over. Men med en sønn på misjon er jeg blitt utrolig var for følelsene til alle misjonærer, både våre og andres. De blir eksperter på å bli avvist og likevel holde motet oppe. Jeg får lyst til å gi dem alle en stor klem og en varm middag og forsikre dem om at de er elsket og satt pris på. Så hvis du skulle treffe på et par misjonærer i dag, vil du gi dem en klem fra meg?

Gå til innlegget

Lys levende

Publisert nesten 2 år siden

Så sier Herren. I 2018. Du visste kanskje ikke at det finnes profeter i dag også?

Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige har mye til felles med andre kristne trossamfunn, og vi har en tendens til å legge mer vekt på det vi har til felles, enn det som skiller. Men noen forskjeller er det jo, og en av de vesentligste er nettopp at vi tror på levende profeter og fortsatt åpenbaring fra Gud i vår tid.

Kalt av Gud

Men hva er egentlig en profet? Vi definerer det slik: «En profet er en person som er blitt kalt av Gud og taler for ham. I egenskap av Guds sendebud mottar en profet befalinger, profetier og åpenbaringer fra Gud. Han er ansvarlig for å gjøre menneskeheten kjent med Guds vilje og sanne egenskaper, og dessuten forklare dem hvorfor Gud behandler menneskene som han gjør. En profet fordømmer synd og forutsier dens konsekvenser. Han forkynner rettferdighet. Av og til kan profeter bli inspirert til å forutsi fremtiden til beste for menneskeheten. Men hans største ansvar er å bære vitnesbyrd om Kristus. Presidenten i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er Guds profet på jorden i dag. Medlemmer av Det første presidentskap og De tolv apostler blir oppholdt som profeter, seere og åpenbarere.»

Til vi sees igjen

Verdens om lag 16 millioner mormoner mottok tirsdag 2. januar i år nyheten om at kirkens 16. president og profet, hadde fullendt sin gjerning på jorden, og sovnet stille inn. President Thomas S. Monson ble 90 år. Han vil huskes som en klok, lun og omsorgsfull leder, som levde slik han forkynte, og som alltid var opptatt av å ivareta den enkelte. Vi sørger, men sorgen er ikke bunnløs. En ny leder vil bli valgt fra de resterende apostlene, og kirken vil gå fremover som før. Dessuten føler vi oss trygge på at Thomas S. Monson igjen er hos sin Fader i himmelen, gjenforent med sine kjære.

Men holder det ikke med budskapene oldtidens profeter ga oss i Bibelen? Slik mormonene ser det, så kan vi finne mønster i alt. Hele skaperverket vitner om et øye for detaljer, symmetri, gjentagelse og balanse. Dersom å bruke profeter var Guds måte å kommunisere med sine barn på i oldtiden, hvorfor skulle det ikke være naturlig for ham å fortsette å bruke profeter nå også?

En veiviser fra Gud

Verden og samfunnet rundt oss forandrer og utvikler seg stadig, Men Herren forandrer seg ikke. Vi tror han er like glad i alle barna sine nå som før, og ønsker å kommunisere med dem fremdeles. Mennesker har flere måter å kommunisere med Gud på. En er bønn. En annen er gjennom hellig skrift, som er som en veiviser fra Gud til menneskene, der han har brukt profeter til å formidle sitt budskap. I tillegg tror vi altså at vi har levende profeter i dag som er Guds talspersoner på jorden, og som kan hjelpe oss å følge Guds plan. Akkurat som Moses snakket på Guds vegne til israelittene, tror vi at vi kan motta veiledning og råd fra levende profeter i dag, budskap som er tilpasset vår tid og våre utfordringer. Og på samme måte som alle de tidlige profetene forkynte om Jesus Kristus som skulle komme, hans liv, død og oppstandelse, så vitner dagens profeter også om ham.

Lakmustest

Budskapene fra våre levende profeter ligger lett tilgjengelige for alle, både på nett og på trykk til undersøkelse og vurdering.  Men hvordan skal man så kunne vite om det bare er menneskebud og oppspinn eller om det virkelig kommer fra Herren? Jo, da gjelder det å gå litt vitenskapelig til verks, og teste det ut. Rett og slett prøve ut de råd og prinsipper profetene underviser om, og se om de gir den effekten de lover.

Moderne profeter? Åpenbaring fra Gud i 2018? Jeg innrømmer gjerne at det høres både altfor enkelt ut og at det nærmest er frekt å påstå at det er mulig å kjenne Guds vilje for verden og menneskene i dag. Jeg forventer virkelig ikke at noen skal ta meg på ordet. Men jeg liker unektelig tanken på at det kanskje kan være mulig. Det har vel aldri vært større behov for Herrens røst enn nå?

Gå til innlegget

Skyggenes dal

Publisert nesten 2 år siden

Mormonkirken i Norge er både gammel og ung på samme tid. Kirken har eksistert uavbrutt i Norge siden begynnelsen av 1850-tallet, men det er først nå den er i ferd med å komme ut av skyggenes dal.

En sommerdag i 1962 banket to mormonmisjonærer på døren til et grønnmalt hus i et fredelig nabolag på Madla i Stavanger. Mannen tidlig i førti-årene som åpnet døren hadde aldri hørt om Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige før, og hadde i grunnen for lengst gitt opp organisert religion av noe slag. Men det var ikke det at han ikke hadde prøvd.  

Systematisk til verks

Etter morens tragiske død over tjue år tidligere, hadde han faktisk gått systematisk til verks. Han tok for seg listen over kristne møter annonsert bakerst i avisen, og stilte på det ene etter det andre, på jakt etter svar. 

Moren hadde vært svært religiøs. Opprinnelig fra Lofoten og et lite trosfellesskap der, hadde hun aldri funnet seg helt til rette i det religiøse landskapet i Ryfylke. Hun følte seg uglesett av bedehusmiljøet og uvelkommen i statskirken. 

Hun fylte lommene

Etter mange år med mistrivsel og påfølgende depresjon gjorde hun det familien alltid hadde fryktet. Hun fylte lommene på forkleet sitt med stein, og vandret ut i sjøen. Sønnen fant henne et par dager senere.

Morens død preget ham hele livet. Han snakket aldri om det. Men han grublet på de store spørsmålene. Kanskje mormonmisjonærene kunne gi ham svar? Det viste seg at det kunne de. Thomas Bjerga ble døpt inn i Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige etter kort tid, og så seg aldri tilbake. Men det kostet.

Nasjonens anti-borgere

Professor dr.philos Frode Ulvund ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen har nylig skrevet boken «Nasjonens antiborgere. Forestillinger om religiøse minoriteter som samfunnsfiender i Norge, ca 1814-1964».  Boken beskriver hvordan mormonene, som jesuittene og jødene, ikke bare ble ansett som uønskede og fremmedartede religiøse elementer, men faktisk som en trussel mot den unge nasjonen Norge. Retorikken som ble brukt til å beskrive mormonene ligner mye på den vi ser brukt om muslimene i dag. Vi ble mistenkt for å ha et teokratisk verdensherredømme som mål, og metoden skulle blant annet være å lokke unge intetanende kvinner inn i polygamiens klør.

Ikke anerkjent

I over hundre år ble mormonkirken ikke anerkjent som et kristent trossamfunn i Norge. Konvertitter risikerte reell forfølgelse. Tap av jobb, anseelse og familierelasjoner var ikke uvanlig. Kanskje ikke så rart da, at helt ut på 60-tallet så emigrerte de fleste norske konvertitter til USA og Utah?

Jeg pleier å si at mormonkirken i Norge er både gammel og ung på samme tid. Kirken har eksistert uavbrutt i Norge siden begynnelsen av 1850-tallet, men på grunn av utstrakt emigrasjon de første hundre årene, så er det først nå vi opplever stabiliteten som flere generasjoner medlemmer gir. Kjernen av de norske mormonene i dag er de som sluttet seg til kirken på 60-tallet, men som ble værende, og deres barn og barnebarn. Min familie tilhører denne kategorien.

Vi kan smile av de gamle fordommene nå. Vi er fremdeles et lite minoritetssamfunn i Norge, men vi opplever lite forfølgelse lenger - snarere en mild form for nysgjerrighet og spor av overbærenhet.

En folkefiende

Men i 1962 fikk svigerfar Thomas mye pes for sitt valg. Venner sluttet å komme på besøk. Den lokale presten kom på døren og truet med at han kom til å dra med seg hele familien lukt til helvete. Søsknene mente han burde gjøres arveløs. Thomas lot seg likevel ikke rokke. Han hadde funnet sitt svar. Og han var sikker på at moren ville godkjent det.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
27 dager siden / 1906 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
19 dager siden / 1636 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1616 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
27 dager siden / 1592 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
18 dager siden / 1453 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
16 dager siden / 1370 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1369 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1126 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
6 dager siden / 921 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere