Joanna Bjerga

Alder: 52
  RSS

Om Joanna

Spaltist, journalist, medlem av Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige. Mest opptatt av tro og livssyn, miljøvern og flyktningesaken. Blogger på www.jojobjerga.com

Følgere

Logg av!

Publisert over 1 år siden

Jo mer tid tilbragt på sosiale medier, jo mindre tilfreds er vi. For den oppvoksende generasjon som aldri har vært uten, er det alvorlig.

I fjor sirkulerte en populærvitenskapelig artikkel - ironisk nok - på Facebook. En forsker ved navn Jean M. Twenge hadde nylig utgitt boken «IGEN – Why today’s super-connected kids are growing up less rebellious, more tolerant, less happy – and completely unprepared for adulthood».

Twenge, professor i psykologi, har forsket på ungdomstrender fra 1930-tallet og frem til i dag.  – Vanligvis, sier hun, så manifesterer trender seg gradvis langs en akse. Oppfatninger og adferdsmønstre beveger seg i slake kurver.

Men rundt år 2012 begynte hun å legge merke til brå endringer i tenåringenes adferd og emosjonelle tilstand. Til å begynne med tenkte hun at det var statistiske glipper, men trendene fortsatte i flere år og på tvers av nasjonale undersøkelser.

Så hva skjedde i 2012? Jo, det var året smarttelefonen virkelig ble allemannseie. I-generasjonen, som hun kaller den, er født mellom 1995 og 2012, og skiller seg ut fra tidligere ungdomsgenerasjoner som babyboomere og millenials. Denne generasjonen ungdom er som ingen andre før dem, formet av smarttelefonen og sosiale medier. De husker ikke tiden før Internett.

På samme måte som foreldre i sin tid bekymret seg for effekten av – i tur og orden – fjernsynet, populærmusikk, voldelige dataspill og skjermtid generelt, så har de nå fått en ny bekymring: den allestedsnærværende smarttelefonen.

Smarttelefonen påvirker absolutt alle deler av ungdommenes liv, fra måten de sosialiserer på til deres mentale helse. Ikke alle endringene er negative. Fysisk er de jo faktisk tryggere nå. Ungdommene er mer komfortable på rommet sitt med mobilene sine, enn i en bil eller på en fest. Dermed drikker de mindre og er mindre utsatt for ulykker, for eksempel.

Men psykisk er de mer sårbare enn generasjonene før dem. Depresjon og selvmord blant tenåringer har økt dramatisk siden 2011, og fortsetter å stige.

Funnene er klare. De elektroniske enhetene vi har plassert i ungdommens hender, påvirker dem dramatisk, og gjør dem dypt ulykkelige.

Jo flere timer tilbragt på mobilen og sosiale medier, jo mindre tilfreds er de.

Ungdommenes søvn påvirkes også. Antallet ungdommer som lider av søvnmangel har økt voldsomt siden 2012. De som bruker sosiale medier rett før de sovner har dessuten økt sannsynlighet for å få for lite søvn, sove dårlig, og være trøtte neste dag.

Søvnmangel knyttes til en mengde andre uheldige konsekvenser: Dårligere evne til å resonnere, dårligere immunforsvar, vektøkning, og økt fare for depresjon og angst, for å nevne noen.

Så hva gjør vi? De færreste av oss er nok villige til å gå foran som gode eksempler.

Litt resignert spisset jeg derfor ørene da vår kirkes profet og president, Russell M. Nelson, snakket om blant annet dette til kirkens ungdom i en verdensomspennende andakt tidligere i sommer.

Hva kunne vel en 93 år gammel mann si om sosiale medier til ungdom mellom 12 og 18?

Før han ga dem fem utfordringer, ga han uttrykk for hvor store forhåpninger han har til denne generasjonen.

«Dere er blant de beste Herren noen gang har send til jorden. Dere har i dere evnen til å være smartere og klokere og påvirke verden mer enn noen generasjon før dere.»

Og så utfordret han dem til å være Jesu disipler, og ga dem konkrete måter de kunne forandre seg selv - og verden – på.

1.       Logg av sosiale medier i syv dager i strekk, og kjenn etter.

2.       I tre uker, ofre noe tid hver uke for Herren. Gi slipp på noe dere liker å gjøre, og gjør noe for noen andre.

3.       Hold dere på paktens sti. Hold deres del av dåpspakten.

4.       Be daglig – for andre!

5.       Vær annerledes. Skill dere ut og vær et lys!

Han ba dem ikke hive mobilen. Han anerkjente at sosiale medier kunne benyttes positivt, men advarte samtidig mot en forvrengt eller falsk virkelighet.

Jeg er ikke tenåring lenger, men jeg tror faktisk jeg tar utfordringen. Noen andre?

Gå til innlegget

Luking og sånn

Publisert over 1 år siden

Luking er ikke så ille likevel. Den minner meg om ordenen som finnes i skaperverket.

Jeg har arvet intet mindre enn to prydhager av svigermor. Flere mål med skrånende staudebed, blomstrende busker og sirlige plener. Det jeg ikke har arvet, er hennes interesse og talent for å dyrke frem og ta vare på all denne pryden.

Hvis det motsatte av grønne fingre er svarte fingre, så er det det jeg har.

Det er kun to inneplanter jeg klarer å holde liv over lengre tid på egen hånd: Ungkarens venn og fredsliljen. Den første klarer seg lenge uten vann, og den andre gir beskjed når den trenger å vannes.  Jeg mistenker sterkt at utendørsplantene klarer seg fordi vi bor på Vestlandet, og får vann nokså jevnlig, uten min innblanding.

 

Grudde meg.

I årevis så jeg med skrekk frem til den dagen da hagene ville bli helt overlatt til meg og mine manglende hageevner. På grunn av svigermors skrantende helse gikk det gradvis og over flere år, men de siste tre årene har ansvaret hvilt fullt på meg og min bedre halvdel.

Heldigvis har han arvet både interesse og evne til å ta vare på dem, men det er såpass mye jobb at jeg ikke – i hvert fall ikke med god samvittighet – klarer å overlate alt til ham.

I grunnen synes jeg det er litt råflott å ha så mye hage bare til pynt, og ingen grønnsaker. Jeg har derfor store ambisjoner om å omdisponere en del av hagen til dyrking av grønnsaker før eller senere. Sannsynligvis senere.

Uansett må jeg jevnlig iføre meg knebeskyttelse og hagehansker, og tilbringe noen timer i hagen på jakt etter ugress og snegler.

 

Fint ugress.

Det tok meg lang tid å lære å identifisere annet ugress enn løvetann. Mye av ugresset synes jeg nemlig er ganske fint, i hvert fall mens det blomstrer. Omsider har jeg dog skjønt at det er lurt å fjerne det mens det fremdeles er smått. Både fordi det er enklere da, og fordi man unngår at det «frøer seg», som svigermor sa, og sprer seg. Det er også en fordel å ikke la det gå for lenge mellom hver luke-økt, for da blir hele jobben mindre omfattende.

Sakte men sikkert har disse regelmessige stundene med rompa i været og podcasts på øret overraskende blitt til noe jeg om ikke akkurat ser frem til, så noe jeg faktisk liker når jeg først er i gang.

Nå skjønner jeg hva svigermor mente da hun sa at det ga henne ro å ha hendene i jorda. Jeg har også endelig fått oppleve den tilfredsstillende følelsen av å se hvordan rot og overvokst kaos kan bli vakkert og oversiktlig.

Og jeg har funnet flere paralleller til livet og troen underveis.

 

Orden.

For det første så føler jeg meg nær Skaperen når jeg holder på. Jeg blir helt betatt av mangfoldet, skjønnheten og ordenen som finnes i skaperverket. Det fostrer både ydmykhet og omsorg for naturen.

For det andre, så er det en påminnelse om min egen åndelige vekst og utvikling.

Det er et ord i det norske religiøse språket jeg synes er mer beskrivende på norsk enn på de andre språkene jeg kjenner til. Det er ordet omvendelse. Å vende seg vekk fra noe, og vende seg til noe. Men for mange er ordet negativt ladet. Omvendelse høres slitsomt ut. Diktert. «Ingen skal fortelle meg hva jeg skal gjøre».

 

Adferdsterapi.

De som har studert adferdsterapi vet at når man skal endre en adferd eller vane, må det dårlige nødvendigvis erstattes med noe positivt. Noe godt.

Når vi luker, fjerner vi det som ikke hører hjemme, og gir rom for det gode. Når vi omvender oss, fjerner vi det som holder oss vekk fra Gud, og gir rom til Ham i livet vårt. Men det skjer ikke over natten, og det er ikke gjort en gang for alle.  Omvendelse er en prosess, og akkurat som med luking, må det gjøres jevnt og trutt og nøye, for å ha noen effekt og for å være overkommelig.

Onsdag ble svigermor stedt til hvile. Jeg tror hun smilte anerkjennende til alle de vakre blomstene i kirken. Jeg tror hun sukket lykkelig over solistens valg av sangen «Consider the lilies». Og jeg er sikker på at hun fortsetter å følge med på meg når jeg luker i hagen hennes.

Og så kan det hende hun rister litt oppgitt på hodet over at jeg ikke alltid får med meg alle de knøttsmå sneglehusene.

Trykket i Vårt Land 25. juni 2018 i spalten Fra sidelinjen.

Gå til innlegget

Den trøblete nåden

Publisert nesten 2 år siden

En av de klassiske motforestillingene mot mormonenes tro og lære, har vært at vi visstnok legger for stor vekt på egne gjerninger for å oppnå frelse, og ikke nok vekt på nåden.

Denne gedigne misforståelsen har dermed resultert i velkjente og lite fruktbare diskusjoner om tro versus handlinger. Paulus mot Jakob.

Sakens kjerne

Spørsmålet er ikke om vi tror på nåden, men hvordan vi tror på den.

Den første linjen i en av våre kjæreste salmer er: ‘Fordi jeg er blitt meget gitt, må jeg og gi’.  Og der ligger sakens kjerne. Ingen må ta imot en gave som tilbys. Men når noen faktisk har tatt imot en gave, fører det til en naturlig moralsk forpliktelse som er knyttet til mottaket. Dette er fordi at gjennom det å motta og det å gi, skapes det et spesielt bånd eller forhold mellom giveren og mottakeren. Og det forholdet - det båndet - er det nåden handler om.

I en artikkel av Brent J. Schmidt, som underviser i religiøse studier ved Brigham Young University i Idaho, kan vi lese at i den opprinnelige greske oversettelsen av Bibelen brukes konsekvent ordet charis når nåden omtales. Det har en litt uventet betydning. En betydning som ble forvansket for flere hundre år siden, da det ble oversatt til latin som gratia.

Et forpliktende forhold

Gratia betød noe slikt som fager, behagelig eller fordelaktig og utviklet seg i vestlig kultur til å ha betydningen ‘gratis’ – eller noe som ble gitt uten forpliktelser. Men den opprinnelige greske betydningen av ordet charis innebar et forpliktende forhold mellom to personer. To personer som ga hverandre gaver til gjensidig nytte og glede. Opprinnelig var det altså forventet at mottakeren skulle være så hengiven og lydig som mulig mot giveren, inngå pakter med ham og gjøre gjengjeld.

Frelseren underviste om dette prinsippet i sin lignelse om den uforsonlige tjeneren. Tjenerens konge ettergav tjenerens enorme gjeld. Ti tusen talenter. Men tjeneren gjengjeldte ikke, og nektet å ettergi en annens relativt sett ubetydelige gjeld til ham, på skarve hundre mynter. Den uforsonlige tjeneren skuffet og forarget sin mester dypt.

De innebygde forpliktelsene

Gaver gitt og mottatt i bibelske tider, og til omtrent alle andre tider og steder i verden, ifølge både antropologer og sosiologer, skaper et sterkt bånd mellom giver og mottaker. Denne informasjonen gir kontekst til hva Paulus og andre bibelske forfattere mente, og hvordan de ble forstått av sitt samtidige publikum, da de brukte begrepet charis når de snakket om de innebygde forpliktelsene som lå i det å ta imot Kristus sin gave til menneskeheten.

Frelserens uendelige gave kan ikke fortjenes, ei heller tilbakebetales. Det er ikke mulig å vektlegge hans forsoning nok. Kristus har allerede betalt for våre synder i Getsemane og på korset, og vi er i sannhet ‘unyttige tjenere’.

«Og nå, hvis Gud som har skapt dere og som dere er avhengige av for deres liv og for alt dere har og er, gir dere hva som helst dere ber ham om som er riktig, i tro, og stoler på at dere skal få det, burde så ikke dere dele de midler dere har, med hverandre?» (Mormons Bok, Mosiah 4, vers 21)

En ny begynnelse

Det er charis. Gaven er gitt oss kostnadsfritt, men det slutter ikke der. Det er en ny begynnelse.

Fremtredende protestantiske og katolske bibelforskere som de siste par tiårene har studert charis grundig, anerkjenner nådens (charis) gjensidige og forpliktende essens. Mormonenes forståelse, lære og skrifter har alltid vært i tråd med denne opprinnelige meningen og forståelsen av nåden. «Vi tror at hele menneskeheten kan bli frelst gjennom Kristi forsoning ved å adlyde evangeliets lover og ordinanser.» (Den 3. trosartikkel)

Alle mennesker kan fritt velge å ha et bindende, forpliktende, og gjensidig forhold til en personlig og kjærlig himmelsk Far. Alt på grunn av gaven som hans sønn var – han som kom ned og ble kjød iblant oss.

«Vi elsker fordi han elsket oss først.» (1 Johannes 4, vers 19)

«Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud» (Johannes 14, vers 15)

Den var visst ikke så trøblete likevel, den nåden.

God Påske!

 

Gå til innlegget

En misjonær-mammas bekjennelser

Publisert nesten 2 år siden

Jeg trodde jeg visste. Jeg trodde jeg forsto. Men jeg hadde faktisk ikke peiling.

Vår eldste sønn, Simen, eller eldste Bjerga, som han for tiden kalles, kommer hjem om ikke så lenge. Han er snart ferdig med to års frivillig misjonstjeneste i Denver, Colorado i USA. Da kommer han tilbake til Norge for å fortsette sitt sivile liv, som han satte på pause da han reiste ut.  Som livslangt medlem av Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige, trodde jeg at jeg visste alt om mormon-misjonærer og misjonslivet, men jeg har fått noen aha-opplevelser i løpet av de siste 24 månedene.

De er lette å få øye på i bybildet, disse striglede, dresskledde unge mennene med navneskilt, der de forsøker å få øyekontakt og kanskje muligheten til å slå av en prat med forbipasserende.  Men selv om de unge mennene er mest synlige, så er det stadig flere unge kvinner og eldre ektepar som også helt frivillig vier fra 18 til 24 måneder til fulltids misjonstjeneste.

 Hvorfor?                    

Et av spørsmålene jeg ofte får, er hvorfor vi sender misjonærer til land som i utgangspunktet allerede er kristne, som for eksempel Norge. Svaret er rett og slett at vi tar misjonsbefalingen i det nye testamentet på alvor. Vi tror at det er vår plikt å dele evangeliet – de gode nyhetene - med vår neste, og at alle mennesker må få anledning til å høre vårt budskap om Jesus Kristus. Spør du misjonærer på individnivå vil du ofte få som svar at de kjenner på en takknemlighetsgjeld. De føler at de har fått så mange velsignelser og gleder på grunn av evangeliet, at de vil gi noe tilbake. Og gir gjør de. De ofrer tid, penger og samvær med familie og venner, i en alder der de aller fleste er mest opptatt av å dyrke seg selv. Og en misjon koster. For tiden faktisk ca. 70 000 norske kroner for to år, som oftest betalt av ungdommene selv.

Et annet aspekt som jeg ikke hadde tenkt noe særlig over før Simen dro, er logistikken bak kirkens misjonærprogram. For øyeblikket er det over 76 000 mormon - misjonærer ute på misjonsmarken rundt omkring i verden. Det krever ganske mye administrasjon!

Globalisering og lokal styrke

Misjonærene kan altså bli kalt til å virke hvor som helst i verden der kirken er organisert, og det er lov å misjonere.  I tillegg til å forkynne, er misjonærene en viktig støtte for de lokale menighetene, og det knyttes varige bånd mellom misjonærene og de lokale medlemmene. At de fleste som kommer til Norge er fra USA har å gjøre med at vi i Norge ikke er selvforsynt med egne misjonærer, slik som mange andre steder der kirken er større, som i USA, Sør-Amerika eller Afrika. Norge regnes helt klart som et av de aller vanskeligste landene å være misjonær i, men er likevel et populært sted å bli sendt.

Kjærlighetsarbeid og åndelig modning

Når du snakker med hjemvendte misjonærer er det en ting som går igjen. Uansett hvor de har vært, så vil de som regel fortelle at misjonen er det vanskeligste de noen gang har gjort, og samtidig det beste de noen gang har opplevd. Uten unntak snakker de om hvor glad de er blitt i menneskene i landet de har vært på misjon i, og hvor mye de har vokst og lært.  

Som mamma var jeg forberedt på å savne sønnen min, og leve for de halvårlige Skype samtalene våre. Men jeg var ikke forberedt på å bli rørt til tårer når vilt fremmede mennesker sendte meg bilder av ham, eller takkebrev.  Jeg ante ikke at mandagsmailen fra ham ville bli ukens høydepunkt.  Jeg er ingen utpreget hønemor, noe de andre barna mine vil attestere. Jeg er litt mer sånn at enten går ting bra, eller så går de over. Men med en sønn på misjon er jeg blitt utrolig var for følelsene til alle misjonærer, både våre og andres. De blir eksperter på å bli avvist og likevel holde motet oppe. Jeg får lyst til å gi dem alle en stor klem og en varm middag og forsikre dem om at de er elsket og satt pris på. Så hvis du skulle treffe på et par misjonærer i dag, vil du gi dem en klem fra meg?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere