Joanna Bjerga

Alder: 51
  RSS

Om Joanna

Spaltist, journalist, medlem av Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige. Mest opptatt av tro og livssyn, miljøvern og flyktningesaken. Blogger på www.jojobjerga.com

Følgere

Tro er som et lite frø

Publisert 9 måneder siden

Å tro er å velge. Jeg velger å tro på og ha tillit til at det finnes en Gud.

I sommer har jeg tenkt mye på tro. Noen som betyr mye for meg har nemlig mistet sin, og det har vært vondt og vanskelig å se på. Det føles som å stå på dekket på en båt og se vedkommende forlate båten og stå igjen på land mens båten glir lengre og lengre vekk.

Utviskede blyanttegninger. 

Det kunne like gjerne vært et romskip. Når vi snakker sammen, føles det som vi er på forskjellige planeter. Å snakke om tro med noen som ikke tror, er ganske umulig. Ordene gir ingen mening og definisjonene blir som halvt utviskede blyanttegninger. Man aner konturene av noe, men det blir helt uhåndgripelig.

Jeg er blitt tvunget til å se nøyere på min egen tro, og forsøke å definere den på et vis. Hva er egentlig tro? Hva er det jeg tror, og hvorfor?

Kanskje det egentlig bare er masse-suggesjon? Eller er det latskap? Er det bare lettest for meg å følge minste motstands vei, og følge i sporet jeg alltid har gått?

Nei. «Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser.» ­(Hebreerbrevet 11:1)

Pugger barnesangtekster. 

For tiden er oppgaven min i menigheten å være ­musikkleder for barna mellom atten måndeder og tolv år. Jeg forbereder tre sangstunder hver uke. En for de aller minste, en for de ­mellomste, og en for de eldste. Vi synger og leker og danser og synger litt til, og jeg er som regel ganske svett og hes etterpå. Men jeg elsker det. Det beste er at jeg må lære meg sangene utenat på forhånd. Jeg kan ikke lære dem fra meg hvis ikke jeg kan dem selv, så jeg pugger barnesangtekster hele uken.

Teksten i en av sangene som går på ­repeat i hodet mitt for tiden lyder som følger: «Tro er som et lite frø. Vi sår det og det gror.»

Jeg ser for meg bonden som med håp om en fremtidig høst planter frøene i jorden.

Næring og omsorg. 

Jeg har skrevet i denne spalten tidligere at jeg ikke er noe hagemenneske. Jeg er lite flink til å få ting til å gro. Men jeg skjønner konseptet, sånn rent teoretisk.

For at et frø skal vokse og trives trengs det næring og omsorg. Godt jordsmonn og sol er andre forutsetninger – og ikke minst vann, som vi har erfart denne sommeren.

Etter å ha levd et halvt århundre er det mye jeg skjønner at jeg ikke vet. Men et par ting er jeg ganske overbevist om. Et av dem er at vi mennesker har et ­universelt behov for å rettferdiggjøre våre valg. Vi vil alltid lete etter gode forklaringer og begrunnelser for det vi gjør og sier og tror – eller ikke tror.

Forsømmelser. 

Min erfaring er at de som mister troen ikke har gitt den den næringen den trengte, eller de har latt den lide av feil-ernæring. Ikke med vilje, men dog.

Det skjer gradvis, nesten umerkelig. Og så blir troen gjerne erstattet av noe annet. En altoppslukende hobby eller en kjølig rasjonalitet, for eksempel.

Den som ikke lenger tror vil som ­regel ha gode, logiske resonnementer for ­hvorfor. En begrunnelse. Men tro ­handler ikke om logikk. Det handler ikke om fysiske bevis eller gode overtalelsesevner. Ikke dreier det seg om følelser heller. I hvert fall ikke bare det.

Da er ordet valg viktigere. Tro handler i stor grad om valg. Eller rettere sagt: Min tro handler stort sett om valg.

Jeg velger. 

Jeg velger å tro på og ha tillit til at det finnes en Gud. Jeg velger å stole på at Frelseren og frelsen er reelle. Jeg ­velger å innordne livet mitt på en slik måte at jeg beveger meg mot Gud, og ikke vekk fra Ham. Jeg velger å la troen min være en kilde til mening og retning i livet mitt.

Den samme troen krever at jeg ­respekterer og viser kjærlighet til dem som velger troen vekk også. Det er ikke lett, men det er nødvendig, så jeg velger å prøve. Og håper jeg lykkes.

Gå til innlegget

Logg av!

Publisert 10 måneder siden

Jo mer tid tilbragt på sosiale medier, jo mindre tilfreds er vi. For den oppvoksende generasjon som aldri har vært uten, er det alvorlig.

I fjor sirkulerte en populærvitenskapelig artikkel - ironisk nok - på Facebook. En forsker ved navn Jean M. Twenge hadde nylig utgitt boken «IGEN – Why today’s super-connected kids are growing up less rebellious, more tolerant, less happy – and completely unprepared for adulthood».

Twenge, professor i psykologi, har forsket på ungdomstrender fra 1930-tallet og frem til i dag.  – Vanligvis, sier hun, så manifesterer trender seg gradvis langs en akse. Oppfatninger og adferdsmønstre beveger seg i slake kurver.

Men rundt år 2012 begynte hun å legge merke til brå endringer i tenåringenes adferd og emosjonelle tilstand. Til å begynne med tenkte hun at det var statistiske glipper, men trendene fortsatte i flere år og på tvers av nasjonale undersøkelser.

Så hva skjedde i 2012? Jo, det var året smarttelefonen virkelig ble allemannseie. I-generasjonen, som hun kaller den, er født mellom 1995 og 2012, og skiller seg ut fra tidligere ungdomsgenerasjoner som babyboomere og millenials. Denne generasjonen ungdom er som ingen andre før dem, formet av smarttelefonen og sosiale medier. De husker ikke tiden før Internett.

På samme måte som foreldre i sin tid bekymret seg for effekten av – i tur og orden – fjernsynet, populærmusikk, voldelige dataspill og skjermtid generelt, så har de nå fått en ny bekymring: den allestedsnærværende smarttelefonen.

Smarttelefonen påvirker absolutt alle deler av ungdommenes liv, fra måten de sosialiserer på til deres mentale helse. Ikke alle endringene er negative. Fysisk er de jo faktisk tryggere nå. Ungdommene er mer komfortable på rommet sitt med mobilene sine, enn i en bil eller på en fest. Dermed drikker de mindre og er mindre utsatt for ulykker, for eksempel.

Men psykisk er de mer sårbare enn generasjonene før dem. Depresjon og selvmord blant tenåringer har økt dramatisk siden 2011, og fortsetter å stige.

Funnene er klare. De elektroniske enhetene vi har plassert i ungdommens hender, påvirker dem dramatisk, og gjør dem dypt ulykkelige.

Jo flere timer tilbragt på mobilen og sosiale medier, jo mindre tilfreds er de.

Ungdommenes søvn påvirkes også. Antallet ungdommer som lider av søvnmangel har økt voldsomt siden 2012. De som bruker sosiale medier rett før de sovner har dessuten økt sannsynlighet for å få for lite søvn, sove dårlig, og være trøtte neste dag.

Søvnmangel knyttes til en mengde andre uheldige konsekvenser: Dårligere evne til å resonnere, dårligere immunforsvar, vektøkning, og økt fare for depresjon og angst, for å nevne noen.

Så hva gjør vi? De færreste av oss er nok villige til å gå foran som gode eksempler.

Litt resignert spisset jeg derfor ørene da vår kirkes profet og president, Russell M. Nelson, snakket om blant annet dette til kirkens ungdom i en verdensomspennende andakt tidligere i sommer.

Hva kunne vel en 93 år gammel mann si om sosiale medier til ungdom mellom 12 og 18?

Før han ga dem fem utfordringer, ga han uttrykk for hvor store forhåpninger han har til denne generasjonen.

«Dere er blant de beste Herren noen gang har send til jorden. Dere har i dere evnen til å være smartere og klokere og påvirke verden mer enn noen generasjon før dere.»

Og så utfordret han dem til å være Jesu disipler, og ga dem konkrete måter de kunne forandre seg selv - og verden – på.

1.       Logg av sosiale medier i syv dager i strekk, og kjenn etter.

2.       I tre uker, ofre noe tid hver uke for Herren. Gi slipp på noe dere liker å gjøre, og gjør noe for noen andre.

3.       Hold dere på paktens sti. Hold deres del av dåpspakten.

4.       Be daglig – for andre!

5.       Vær annerledes. Skill dere ut og vær et lys!

Han ba dem ikke hive mobilen. Han anerkjente at sosiale medier kunne benyttes positivt, men advarte samtidig mot en forvrengt eller falsk virkelighet.

Jeg er ikke tenåring lenger, men jeg tror faktisk jeg tar utfordringen. Noen andre?

Gå til innlegget

Luking og sånn

Publisert 11 måneder siden

Luking er ikke så ille likevel. Den minner meg om ordenen som finnes i skaperverket.

Jeg har arvet intet mindre enn to prydhager av svigermor. Flere mål med skrånende staudebed, blomstrende busker og sirlige plener. Det jeg ikke har arvet, er hennes interesse og talent for å dyrke frem og ta vare på all denne pryden.

Hvis det motsatte av grønne fingre er svarte fingre, så er det det jeg har.

Det er kun to inneplanter jeg klarer å holde liv over lengre tid på egen hånd: Ungkarens venn og fredsliljen. Den første klarer seg lenge uten vann, og den andre gir beskjed når den trenger å vannes.  Jeg mistenker sterkt at utendørsplantene klarer seg fordi vi bor på Vestlandet, og får vann nokså jevnlig, uten min innblanding.

 

Grudde meg.

I årevis så jeg med skrekk frem til den dagen da hagene ville bli helt overlatt til meg og mine manglende hageevner. På grunn av svigermors skrantende helse gikk det gradvis og over flere år, men de siste tre årene har ansvaret hvilt fullt på meg og min bedre halvdel.

Heldigvis har han arvet både interesse og evne til å ta vare på dem, men det er såpass mye jobb at jeg ikke – i hvert fall ikke med god samvittighet – klarer å overlate alt til ham.

I grunnen synes jeg det er litt råflott å ha så mye hage bare til pynt, og ingen grønnsaker. Jeg har derfor store ambisjoner om å omdisponere en del av hagen til dyrking av grønnsaker før eller senere. Sannsynligvis senere.

Uansett må jeg jevnlig iføre meg knebeskyttelse og hagehansker, og tilbringe noen timer i hagen på jakt etter ugress og snegler.

 

Fint ugress.

Det tok meg lang tid å lære å identifisere annet ugress enn løvetann. Mye av ugresset synes jeg nemlig er ganske fint, i hvert fall mens det blomstrer. Omsider har jeg dog skjønt at det er lurt å fjerne det mens det fremdeles er smått. Både fordi det er enklere da, og fordi man unngår at det «frøer seg», som svigermor sa, og sprer seg. Det er også en fordel å ikke la det gå for lenge mellom hver luke-økt, for da blir hele jobben mindre omfattende.

Sakte men sikkert har disse regelmessige stundene med rompa i været og podcasts på øret overraskende blitt til noe jeg om ikke akkurat ser frem til, så noe jeg faktisk liker når jeg først er i gang.

Nå skjønner jeg hva svigermor mente da hun sa at det ga henne ro å ha hendene i jorda. Jeg har også endelig fått oppleve den tilfredsstillende følelsen av å se hvordan rot og overvokst kaos kan bli vakkert og oversiktlig.

Og jeg har funnet flere paralleller til livet og troen underveis.

 

Orden.

For det første så føler jeg meg nær Skaperen når jeg holder på. Jeg blir helt betatt av mangfoldet, skjønnheten og ordenen som finnes i skaperverket. Det fostrer både ydmykhet og omsorg for naturen.

For det andre, så er det en påminnelse om min egen åndelige vekst og utvikling.

Det er et ord i det norske religiøse språket jeg synes er mer beskrivende på norsk enn på de andre språkene jeg kjenner til. Det er ordet omvendelse. Å vende seg vekk fra noe, og vende seg til noe. Men for mange er ordet negativt ladet. Omvendelse høres slitsomt ut. Diktert. «Ingen skal fortelle meg hva jeg skal gjøre».

 

Adferdsterapi.

De som har studert adferdsterapi vet at når man skal endre en adferd eller vane, må det dårlige nødvendigvis erstattes med noe positivt. Noe godt.

Når vi luker, fjerner vi det som ikke hører hjemme, og gir rom for det gode. Når vi omvender oss, fjerner vi det som holder oss vekk fra Gud, og gir rom til Ham i livet vårt. Men det skjer ikke over natten, og det er ikke gjort en gang for alle.  Omvendelse er en prosess, og akkurat som med luking, må det gjøres jevnt og trutt og nøye, for å ha noen effekt og for å være overkommelig.

Onsdag ble svigermor stedt til hvile. Jeg tror hun smilte anerkjennende til alle de vakre blomstene i kirken. Jeg tror hun sukket lykkelig over solistens valg av sangen «Consider the lilies». Og jeg er sikker på at hun fortsetter å følge med på meg når jeg luker i hagen hennes.

Og så kan det hende hun rister litt oppgitt på hodet over at jeg ikke alltid får med meg alle de knøttsmå sneglehusene.

Trykket i Vårt Land 25. juni 2018 i spalten Fra sidelinjen.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere