Joanna Bjerga

Alder: 51
  RSS

Om Joanna

Spaltist, journalist, medlem av Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige. Mest opptatt av tro og livssyn, miljøvern og flyktningesaken. Blogger på www.jojobjerga.com

Følgere

Disippelskap og komfortsoner

Publisert 9 måneder siden

Vi har mer enn seksti tusen fulltidsmisjonærer ute i felten. Resten av oss oppfordres til å være hverdagsmisjonærer.

I år har medlemmene av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige verden over tatt fatt på et nytt felles studium av Det Nye Testamentet. Vi roterer gjennom de fire bøkene som vi kaller «standardverkene» i løpet av fire år. Det Gamle Testamentet, Det Nye Testamentet, Mormons Bok og Lære og Pakter og Den Kostelige Perle. De to sistnevnte, som er samlet i ett bind, er henholdsvis en samling åpenbaringer gitt til profeten Joseph Smith i kirkens tidlige dager, og en oversettelse av 1. Mosebok og kapittel 24 av Matteus-evangeliet, samt en oversettelse av egyptiske papyrus, som kalles Abrahams bok.

Vi bruker, leser og refererer til alle standardverkene om hverandre hele tiden på våre møter og i klasser i kirken, men det enkelte medlem oppfordres i tillegg til å fordype seg i én av bøkene hvert år, både individuelt, og sammen med familien. I år er det altså Det Nye Testamente som står for tur. Alle kirkens 16 millioner medlemmer har tilgang til en studiekalender, med spørsmål til ettertanke, og med tilpasninger for barn og ungdom.

Les også: De har kjempet for språket sitt. Nå er store deler av Bibelen utgitt på sørsamisk.  

Johannes, den elskede. 

Disse første ukene i 2019 har jeg dermed lest og grunnet på de første kapitlene i evangeliene. En hel uke var viet til første kapittel i Johannes-evangeliet. Jeg stusset litt først, og tenkte at det umulig kunne være så mye å hente i det ene kapittelet. Jeg tok feil.

Når jeg leser i Bibelen og de andre hellige bøkene, så liker jeg å lete etter mønster. Det kan være ord som går igjen, handlingsmønster, eller emner. Jeg prøver å se hvordan versene jeg leser kan anvendes på meg og mitt liv. Johannes omtalte seg selv som «disippelen som Jesus elsket». Jeg vil gjerne være en disippel, og jeg tror Jesus elsker meg også.

I tur og orden. 

Denne gangen da jeg leste dette velkjente kapittelet om de første disiplene, var det to ting jeg særskilt bet meg merke i. Den ene er hvordan disiplene i tur og orden vitnet om hvem Jesus var.

«Se, der er Guds lam», «Vi har funnet Messias» og «Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om».

Den andre er hva de gjorde. De hørte på og fulgte etter Jesus. Da han innbød dem til å «komme og se», gjorde de det. Så ble de hos ham. Deretter førte en av dem (Andreas), sin bror (Simon Peter) til Jesus. Etterpå var det Filip sin tur, og Filip inviterte så Natanael til å «komme og se», slik Frelseren hadde gjort.

Her var mønsteret mitt! Finne, vitne om Frelseren, høre, følge, se, bli hos, føre andre til Jesus, og så begynne forfra, og innby andre til selv å «komme og se».

Så enkelt, og så vanskelig.

Les også: I mine mest desperate stunder har jeg bare lagt Bibelen på puta og hodet nedpå...

Entusiastisk eller taus? 

Av og til blir jeg spurt hvorfor vi sender misjonærer til land som allerede er kristne. Eller hvorfor vi sender misjonærer ut i det hele tatt? Og noen ganger spør jeg meg selv det samme. Det enkle svaret er at vi tar misjonsbefalingen på alvor. Det vanskeligere svaret er at vi tror at det er på den måten vi viser takknemlighet for det vi har. Vi deler evangeliet – De Gode Nyhetene – med andre. Med alle. Noen ganger skulle jeg ønske vi lot være.

Ja, jeg kan gjerne fortelle deg hva jeg tror på hvis du spør, men jeg har ikke tenkt å spørre deg om du vil høre det. Det ville være unorsk. Skrev jeg ikke nettopp at jeg ville være en disippel? Mente jeg det ikke? Vil jeg følge ham og vitne om ham, men bare hvis jeg slipper å krype ut av min lille, norske komfortsone?

Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har per i dag cirka 65.000 fulltidsmisjonærer ute i felten. Ute av sine komfortsoner. Resten av oss oppfordres til å være hverdagsmisjonærer. Gode eksempler på nestekjærlighet, åpenhet, omsorg, flid, hengivenhet og tjeneste – kort sagt, følge i Frelserens spor.  

Jeg veksler mellom å være entusiastisk og deltagende, og tilbakelent og taus. Kanskje nettopp derfor vekket disse versene noe i meg? Finne. Vitne. Høre. Følge. Bli hos. Føre til ham, og invitere andre til å «komme og se». Klarer jeg det?

Les også: – Folk har rett til å slippe misjon

Gå til innlegget

Bønnesvar

Publisert 10 måneder siden

Bønn handler ikke om å forandre Gud. Bønn handler om å forandre oss.

En av mine oppgaver som frivillig informasjonsmedarbeider for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i Norge, er å svare på henvendelser og kommentarer som kommer inn via sosiale medier.

For en tid siden ble det delt en kort video på kirkens Facebook-side som viste ulike personer som delte eksempler på ganger de hadde følt at Gud hadde vært der for dem. Første skoledag, foreldrenes skilsmisse og dødsfall i nær familie var noen av eksemplene. Det er ikke så ofte at videoer som denne får så mange kommentarer, men denne gangen var det et par. Det ene var: «Hvor var han under flodbølgen i Indonesia?»

LES OGSÅ: Setter Gud på tiltalebenken

Tapte nøkler. 

Ja, hvor var han da? Mannen til en venninne av meg har sagt at han ikke lenger tror på «the god of lost keys». Jeg hadde aldri hørt uttrykket før, men skjønte umiddelbart hva han mente. Altfor ofte så er det slik at vi som troende bruker eksempler på banale hverdagsmirakler for å «bevise» at Gud har hørt og besvart våre bønner. Tapte nøkler som dukker opp, busser vi rekker, eksamener vi består.

Men hvor er Gud når det virkelig røyner på? Hvor er han når vi står ovenfor bunnløs sorg? Uhelbredelig sykdom? Krigshandlinger? Kan vi snakke høyt om bønnesvar da? Om en kjærlig Gud som elsker alle sine barn like mye, men som likevel tillater dyp, langvarig og tilsynelatende uløselig urettferdighet?

Begrenser Gud. 

Ja. Jeg tror det. Og jeg tror vi bør det, i mye større grad. Hverdagsmiraklene er fine de, og de kan unektelig styrke og bevare tro, men jeg tror vi begrenser hvem Gud er og hva han kan utføre ved å holde oss på «nøkkelnivået».

Men for å forklare (og forsvare) bønnesvar, så må man nødvendigvis først ha klart for seg hva bønn er, og ikke minst, hva bønn ikke er. Jeg mistenker at mange av oss ser på bønn som en slags dispenser. Vi putter på en bønn, og forventer en umiddelbar velsignelse eller et direkte svar. Hvis noe er vondt og vanskelig, så vil vi at det skal fikses. Helst i går. Når det ikke skjer noe, så tar vi det som et tegn på at Gud ikke har hørt oss, eller at han ikke finnes i det hele tatt.

Vi er hans hender. 

Men bønn funker ikke sånn. Jeg tror at bønn er en måte for oss å ha kontakt med det guddommelige på. Hvis Gud er min himmelske far, så vil han gjerne ha kontakt med meg, og jeg vil gjerne ha kontakt med ham. Men det er ikke et redskap for å få det vi vil, når vi vil ha det. Det er ment som et redskap til å hjelpe oss å utvikle de guddommelige egenskapene vi har arvet fra våre himmelske foreldre. Du vet: kjærlighetsevne, kreativitet, omsorgsevne, styrke, tålmodighet …

Så egentlig handler det ikke så mye om oss, men om hvordan vi bruker disse evnene til å velsigne menneskene rundt oss. Vi er Hans hender. De gangene jeg har opplevd bønnesvar, i den grad jeg har gjort det, så har det nesten uten unntak vært når jeg har vært tilstrekkelig på bølgelengde med Gud til å få være svaret på en annen persons bønn. Så hvor var Gud under flodbølgen i Indonesia? Jeg tror han var i alle de menneskene som satte sine egne behov og sikkerhet til side og gjorde alt de kunne for å lindre, hjelpe og bygge opp igjen.

LES OGSÅ: Forsker på mirakler

Like sant som jeg er virkelig.

Andre bønnesvar kan være sjelefred. Lys i mørke. Trøst i savn. Styrke til å holde ut ting du ikke trodde var mulig. Alle disse er vanskelige å påvise vitenskapelig, men ikke desto mindre reelle for de som opplever dem.

Når har Gud vært der for meg? Når jeg har følt meg misforstått. Når jeg har vært engstelig. Når jeg har beveget meg i ukjent terreng. Når jeg har prøvd å rette opp feil jeg har gjort. Som oftest gjennom andre menneskers godhet, men noen ganger mer direkte. Bønn handler ikke om å forandre Gud. Bønn handler om å forandre oss.

LES OGSÅ: Grunnbok for vaksne

Gå til innlegget

Ingen å miste

Publisert 11 måneder siden

Holdningen til homofili reforhandles hele tiden. Også blant medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.

Da en av mine yngre brødre kom ut av skapet til meg for en del år tilbake, mottok jeg nyheten med blandede følelser. På den ene siden var jeg ganske fornøyd med at jeg var en av de første i familien han valgte å fortelle det til. På den andre siden, var jeg lei meg for at han ikke hadde gjort det for lenge siden.

Under oppveksten vår i et strengt konservativt og patriarkalsk trossamfunn, hadde homofili stort sett vært et ikke-tema. Men det betyr ikke at jeg ikke hadde noe forhold til det, eller ikke hadde egne tanker og følelser om det. Jeg husker godt at jeg som tenåring tidlig på 80-tallet, mange år før jeg ble klar over at jeg hadde en bror som var homofil, fikk med meg at det var en AIDS-epidemi på gang, som på den tiden så ut til å ramme først og fremst homofile. Jeg undret meg over hva som kunne være årsaken til ulike seksuelle legninger, og jeg lurte på hvorfor Gud hadde skapt noen av sine barn slik.

LES OGSÅ: Motarbeider hat ved å la pastorer og LHBT-personer møtes

Svaret uteble. 

I en kirke som stort sett hadde svar på det meste, opplevde jeg for første gang at svaret uteble. Det eneste svaret jeg fant i kirken var at homofil praksis var synd. Det aksepterte jeg. Da.

Etter hvert som årene gikk, ble jeg mer og mer glad for at broren min var født og oppvokst i Norge, til tross for tøffe tak også her. For selv om kirken etter hvert ble bedre på å presisere at legningen i seg selv ikke var noe problem, så forsto jeg at i USA, der kirken hadde sitt utspring og der mesteparten av medlemmene befant seg, så var det mye vanskeligere å være åpen om homofil eller lesbisk legning i vår religiøse setting.

Selvmordstallene blant homofile og lesbiske medlemmer av kirken har vært og er fortsatt høye, og det er overhodet ikke greit. Kirken er veldig tydelig på at ekteskap er forbeholdt mann og kvinne, og likekjønnet ekteskap anerkjennes ikke. I en religion som i 2018 fremdeles forkynner og praktiserer «kyskhetsloven», og forventer av sine medlemmer at seksuelle relasjoner forbeholdes ekteskapelige rammer, så sier det seg selv at den er på kollisjonskurs med store deler av samfunnet – det være seg i Norge eller USA. I tillegg er det slik at vi tror at for å oppnå den øverste grad av evig opphøyelse så må man være gift. Heterofilt.

LES OGSÅ: Samler single mormonere på sjekkeleir

En gledens dag. 

Det er nå nesten tolv år siden broren min giftet seg med sin kjære. De møttes mens de studerte i USA, og min svoger kommer fra et tredje land som heller ikke anerkjenner likekjønnet ekteskap, derfor giftet de seg i Norge. Det var en gledens dag, for de fleste av oss. Det er likevel ikke til å komme bort fra at vi alle formes av vår bakgrunn og sosiale og religiøse kontekst, og for enkelte i familien var dette svært vanskelig.  

For akkurat som det finnes flere varianter av legninger og samlivsformer, så finnes det mange varianter og grader av aksept, toleranse og støtte blant medlemmene av kirken. Her må jeg gjerne presisere at jeg snakker for meg selv, og ikke på vegne av kirken, men for meg er dette ikke så komplisert. Jeg elsker broren min. Han elsker en mann, som også elsker ham. De har et forpliktende og varig forhold og har det godt sammen.

Hvis min bror er lykkelig, så er jeg lykkelig. Han er et av de fineste, mest kristuslignende menneskene jeg vet om. Hvis det mot formodning virkelig skulle vise seg at han ikke «når opp», så er jeg ikke så opptatt av å komme dit. Hvis han ikke er der, vil det ikke være særlig himmelsk for meg.

Forpliktet til å elske. 

I boken No More Goodbyes tar forfatteren, og medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, Carol Lynn Pearson et oppgjør med homofobe holdninger i religionens navn. Rabbineren Harold Kushner er sitert på framsiden av boken: «Takk for at du minner oss på at oppgaven til enhver religion er å lære oss hvem vi er forpliktet til å elske, ikke hvem vi har rett til å hate».

Det går fremover, også i kirken, og særlig blant de yngre. Heldigvis. For vi har ingen å miste.

LES OGSÅ: Nordmenn mer verdikonservative enn våre naboer

Gå til innlegget

Polarisering og demonisering

Publisert 12 måneder siden

Det sies at vi ikke skal diskutere politikk eller religion i dannet selskap. Men helt ærlig – finnes det egentlig noe annet det er verdt å snakke om?

Hjemme hos oss har vi høyst ­varierende standpunkter når det kommer til både politikk og religion, og i noen tilfeller vet jeg at familien min skulle ønske at jeg ikke hadde fullt så sterke meninger om både det ene og det andre. Eller at jeg i det minste lot være å lufte dem så ofte.

LES OGSÅ: Listhaug reagerer på Paus-utsagn: – En skam at kirkerommet brukes til å spre hat

Borte bra, hjemme best. 

Likevel holder jeg en knapp på at det nettopp er hjemme og innad i familien at vi må begynne hvis vi skal ha noe håp om å bedre dagens samfunnsdebattklima. Vi trenger arenaer der vi kan lære oss å være uenige uten å bli utrivelige, og der diskusjonene ikke nødvendigvis får så store konsekvenser.

De fleste foreldre tror jeg har opplevd at avkommet i det ene øyeblikket har vist seg fra sin aller beste side ute blant folk, for så i det neste å oppføre seg som en ­uregjerlig tyrann i miniatyr på hjemmebane. De som har greie på det, sier at dette er et sunnhetstegn. Barnet føler seg trygg på foreldrene, og kan tillate seg å slippe løs sine mindre sjarmerende sider uten å risikere å bli avvist.

Det samme prinsippet kan, slik jeg ser det, overføres til politiske diskusjoner. Diskusjoner om verdivalg, om abort, om innvandring, om bompenger, om skatt, om utdanning – om alt.

Og dessuten: Om vi øver oss på å være saklige og romslige hjemme, så klarer vi kanskje bedre å omsette engasjementet der ute.

Tonen er annerledes. 

Jeg husker at jeg var ganske fornøyd med meg selv da jeg tippet at hverdagsintegrering ville bli årets nyord i 2016, og fikk rett. I år tror jeg årets ord blir polarisering. Det synes jeg ikke er fullt så hyggelig.

En av sønnene mine påpekte forleden at jeg alltid har sagt at det er bra at det finnes forskjellige meninger og oppfatninger blant folk. Han lurte på hvorfor jeg er så oppgitt nå. Vel, jeg mener fortsatt at forskjeller er bra, men noe er blitt annerledes. Jeg tenker på tonen. Måten begge sider demoniserer «de andre» på, uansett hvilket ståsted de har.

Fra forskningen vet vi at når vi først har dannet oss en oppfatning om noe, så er det svært vanskelig å endre den. Vi mennesker er rett og slett skrudd sammen slik at vi ikke lar oss påvirke nevneverdig. Ikke av media, ikke av fakta, ikke av ­familie og ikke av venner. Og det er greit! Vi trenger ikke være enige om alt for å leve godt sammen.

Partiske uansett. 

Vi lener oss uansett mot vår egen partiskhet. Så hva er da egentlig poenget med å diskutere i det hele tatt? Hvis vi uansett ikke klarer å overtale motparten til å endre mening, til å endre syn, eller innrømme at de tar feil og vi har rett? For innerst inne, så er det jo egentlig det vi vil, er det ikke?

Tenk om vi kunne tatt et steg tilbake og sett saker fra forskjellige vinkler? Tenk om vi alle kunne klart å legge vekk vår egen fortreffelighet og øvd oss på være mer ydmyke?

Min erfaring er at når vi evner å krype ut av skyttergravene og løfte problemstillingene opp et par hakk, så viser det seg at vi egentlig vil det samme – tross alt. Vi vil at alle skal ha det bra. Vi vil at ting skal være rettferdig. Vi vil at det skal være fred. Banalt? Nettopp!

LES OGSÅ: – Kampen om en mer rettferdig verden kan same kristne

Rett til å bli hørt. 

Det kan riktignok gå en kule varmt ved middagsbordet av og til, men jeg tror at diskusjonen er viktig i seg selv. Ikke fordi den nødvendigvis ­leder til endring av synspunkt, men fordi den legitimerer alle partenes rett til å bli hørt. Og det er kanskje det mest grunnleggende behovet vi alle har: å få bruke stemmen og bli hørt.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere