Joanna Bjerga

Alder: 51
  RSS

Om Joanna

Spaltist, journalist, medlem av Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige. Mest opptatt av tro og livssyn, miljøvern og flyktningesaken. Blogger på www.jojobjerga.com

Følgere

Ingen å miste

Publisert 10 måneder siden

Holdningen til homofili reforhandles hele tiden. Også blant medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.

Da en av mine yngre brødre kom ut av skapet til meg for en del år tilbake, mottok jeg nyheten med blandede følelser. På den ene siden var jeg ganske fornøyd med at jeg var en av de første i familien han valgte å fortelle det til. På den andre siden, var jeg lei meg for at han ikke hadde gjort det for lenge siden.

Under oppveksten vår i et strengt konservativt og patriarkalsk trossamfunn, hadde homofili stort sett vært et ikke-tema. Men det betyr ikke at jeg ikke hadde noe forhold til det, eller ikke hadde egne tanker og følelser om det. Jeg husker godt at jeg som tenåring tidlig på 80-tallet, mange år før jeg ble klar over at jeg hadde en bror som var homofil, fikk med meg at det var en AIDS-epidemi på gang, som på den tiden så ut til å ramme først og fremst homofile. Jeg undret meg over hva som kunne være årsaken til ulike seksuelle legninger, og jeg lurte på hvorfor Gud hadde skapt noen av sine barn slik.

LES OGSÅ: Motarbeider hat ved å la pastorer og LHBT-personer møtes

Svaret uteble. 

I en kirke som stort sett hadde svar på det meste, opplevde jeg for første gang at svaret uteble. Det eneste svaret jeg fant i kirken var at homofil praksis var synd. Det aksepterte jeg. Da.

Etter hvert som årene gikk, ble jeg mer og mer glad for at broren min var født og oppvokst i Norge, til tross for tøffe tak også her. For selv om kirken etter hvert ble bedre på å presisere at legningen i seg selv ikke var noe problem, så forsto jeg at i USA, der kirken hadde sitt utspring og der mesteparten av medlemmene befant seg, så var det mye vanskeligere å være åpen om homofil eller lesbisk legning i vår religiøse setting.

Selvmordstallene blant homofile og lesbiske medlemmer av kirken har vært og er fortsatt høye, og det er overhodet ikke greit. Kirken er veldig tydelig på at ekteskap er forbeholdt mann og kvinne, og likekjønnet ekteskap anerkjennes ikke. I en religion som i 2018 fremdeles forkynner og praktiserer «kyskhetsloven», og forventer av sine medlemmer at seksuelle relasjoner forbeholdes ekteskapelige rammer, så sier det seg selv at den er på kollisjonskurs med store deler av samfunnet – det være seg i Norge eller USA. I tillegg er det slik at vi tror at for å oppnå den øverste grad av evig opphøyelse så må man være gift. Heterofilt.

LES OGSÅ: Samler single mormonere på sjekkeleir

En gledens dag. 

Det er nå nesten tolv år siden broren min giftet seg med sin kjære. De møttes mens de studerte i USA, og min svoger kommer fra et tredje land som heller ikke anerkjenner likekjønnet ekteskap, derfor giftet de seg i Norge. Det var en gledens dag, for de fleste av oss. Det er likevel ikke til å komme bort fra at vi alle formes av vår bakgrunn og sosiale og religiøse kontekst, og for enkelte i familien var dette svært vanskelig.  

For akkurat som det finnes flere varianter av legninger og samlivsformer, så finnes det mange varianter og grader av aksept, toleranse og støtte blant medlemmene av kirken. Her må jeg gjerne presisere at jeg snakker for meg selv, og ikke på vegne av kirken, men for meg er dette ikke så komplisert. Jeg elsker broren min. Han elsker en mann, som også elsker ham. De har et forpliktende og varig forhold og har det godt sammen.

Hvis min bror er lykkelig, så er jeg lykkelig. Han er et av de fineste, mest kristuslignende menneskene jeg vet om. Hvis det mot formodning virkelig skulle vise seg at han ikke «når opp», så er jeg ikke så opptatt av å komme dit. Hvis han ikke er der, vil det ikke være særlig himmelsk for meg.

Forpliktet til å elske. 

I boken No More Goodbyes tar forfatteren, og medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, Carol Lynn Pearson et oppgjør med homofobe holdninger i religionens navn. Rabbineren Harold Kushner er sitert på framsiden av boken: «Takk for at du minner oss på at oppgaven til enhver religion er å lære oss hvem vi er forpliktet til å elske, ikke hvem vi har rett til å hate».

Det går fremover, også i kirken, og særlig blant de yngre. Heldigvis. For vi har ingen å miste.

LES OGSÅ: Nordmenn mer verdikonservative enn våre naboer

Gå til innlegget

Polarisering og demonisering

Publisert 10 måneder siden

Det sies at vi ikke skal diskutere politikk eller religion i dannet selskap. Men helt ærlig – finnes det egentlig noe annet det er verdt å snakke om?

Hjemme hos oss har vi høyst ­varierende standpunkter når det kommer til både politikk og religion, og i noen tilfeller vet jeg at familien min skulle ønske at jeg ikke hadde fullt så sterke meninger om både det ene og det andre. Eller at jeg i det minste lot være å lufte dem så ofte.

LES OGSÅ: Listhaug reagerer på Paus-utsagn: – En skam at kirkerommet brukes til å spre hat

Borte bra, hjemme best. 

Likevel holder jeg en knapp på at det nettopp er hjemme og innad i familien at vi må begynne hvis vi skal ha noe håp om å bedre dagens samfunnsdebattklima. Vi trenger arenaer der vi kan lære oss å være uenige uten å bli utrivelige, og der diskusjonene ikke nødvendigvis får så store konsekvenser.

De fleste foreldre tror jeg har opplevd at avkommet i det ene øyeblikket har vist seg fra sin aller beste side ute blant folk, for så i det neste å oppføre seg som en ­uregjerlig tyrann i miniatyr på hjemmebane. De som har greie på det, sier at dette er et sunnhetstegn. Barnet føler seg trygg på foreldrene, og kan tillate seg å slippe løs sine mindre sjarmerende sider uten å risikere å bli avvist.

Det samme prinsippet kan, slik jeg ser det, overføres til politiske diskusjoner. Diskusjoner om verdivalg, om abort, om innvandring, om bompenger, om skatt, om utdanning – om alt.

Og dessuten: Om vi øver oss på å være saklige og romslige hjemme, så klarer vi kanskje bedre å omsette engasjementet der ute.

Tonen er annerledes. 

Jeg husker at jeg var ganske fornøyd med meg selv da jeg tippet at hverdagsintegrering ville bli årets nyord i 2016, og fikk rett. I år tror jeg årets ord blir polarisering. Det synes jeg ikke er fullt så hyggelig.

En av sønnene mine påpekte forleden at jeg alltid har sagt at det er bra at det finnes forskjellige meninger og oppfatninger blant folk. Han lurte på hvorfor jeg er så oppgitt nå. Vel, jeg mener fortsatt at forskjeller er bra, men noe er blitt annerledes. Jeg tenker på tonen. Måten begge sider demoniserer «de andre» på, uansett hvilket ståsted de har.

Fra forskningen vet vi at når vi først har dannet oss en oppfatning om noe, så er det svært vanskelig å endre den. Vi mennesker er rett og slett skrudd sammen slik at vi ikke lar oss påvirke nevneverdig. Ikke av media, ikke av fakta, ikke av ­familie og ikke av venner. Og det er greit! Vi trenger ikke være enige om alt for å leve godt sammen.

Partiske uansett. 

Vi lener oss uansett mot vår egen partiskhet. Så hva er da egentlig poenget med å diskutere i det hele tatt? Hvis vi uansett ikke klarer å overtale motparten til å endre mening, til å endre syn, eller innrømme at de tar feil og vi har rett? For innerst inne, så er det jo egentlig det vi vil, er det ikke?

Tenk om vi kunne tatt et steg tilbake og sett saker fra forskjellige vinkler? Tenk om vi alle kunne klart å legge vekk vår egen fortreffelighet og øvd oss på være mer ydmyke?

Min erfaring er at når vi evner å krype ut av skyttergravene og løfte problemstillingene opp et par hakk, så viser det seg at vi egentlig vil det samme – tross alt. Vi vil at alle skal ha det bra. Vi vil at ting skal være rettferdig. Vi vil at det skal være fred. Banalt? Nettopp!

LES OGSÅ: – Kampen om en mer rettferdig verden kan same kristne

Rett til å bli hørt. 

Det kan riktignok gå en kule varmt ved middagsbordet av og til, men jeg tror at diskusjonen er viktig i seg selv. Ikke fordi den nødvendigvis ­leder til endring av synspunkt, men fordi den legitimerer alle partenes rett til å bli hørt. Og det er kanskje det mest grunnleggende behovet vi alle har: å få bruke stemmen og bli hørt.

Gå til innlegget

Personlig åpenbaring

Publisert 11 måneder siden

Joseph Smith hadde ingen ambisjoner om å bli en moderne profet eller organisere noen ny kirke. Han ville bare ha et svar.

I denne spalten veksler jeg mellom å skrive om personlige opplevelser «fra sidelinjen» i det norske religiøse landskapet, og å forsøke å forklare eller oppklare elementer i min tro som kan være misforstått eller ukjent for Vårt Lands lesere. Av og til forventer jeg reaksjoner, av og til ikke. Noen ganger får jeg det, andre ganger er det helt taust.

Alle gode ting. 

At en professor i systematisk teologi tok seg tid til å skrive et svar på min forrige spalte om Guddommen, og at Treenighetslæren avstedkom en helsides artikkel i avisen påfølgende uke, var jo artig (Knut Alfsvåg, «Alle gode ting er tre», 20.09.18).

Når jeg da skal sette meg ned og skrive en ny spalte, dukker spørsmålet opp. Skal jeg «safe» og skrive noe tannløst som ingen kan være uenig i? Eller skal jeg skrive om enda en greie som kan komme til å provosere?

I min aller første spalte erklærte jeg friskt at jeg ikke lenger ville gå så stille i dørene, så da gir svaret seg selv.

LES OGSÅ:  Tre i én og én i tre

Gravert på gullplater. 

De fleste som vet litt om Jesu Kristi kirke av Siste Dagers Helliges opprinnelse, vet at Joseph Smith påsto at han så Gud Faderen og Jesus i et syn som 14-åring, og at han senere oversatte noen opptegnelser gravert på gullplater, som ble til Mormons Bok – Et annet vitne om Jesus Kristus.

Det som kanskje ikke er fullt så kjent, er hvordan det vi kaller «Det første syn», har påvirket hele vår livsanskuelse og religionsutøvelse.

Joseph Smith vokste opp i en kristen familie, men de tilhørte ikke noen spesiell retning. Moren gikk på møter hos både presbytarianerne og metodistene. Faren var mer pragmatisk, og ikke så sikker på at sannheten med stor S var å finne i organisert religion. Den unge Joseph syntes det var forvirrende at de forskjellige kirkene tolket Bibelen på hver sitt vis, og kranglet seg imellom om hvem som hadde makt til å frelse, og ikke. Han grublet ofte over hvordan religion skapte splid, også innenfor hans egen familie.

LES OGSÅ: Vil riste av seg kallenavn

Den skal gis ham. 

En gang han var til stede på et religiøst møte hørte han pastoren sitere et bibelvers fra Jakobs brev. «Men dersom noen av dere mangler visdom, da bede han Gud, han som gir alle villig og uten onde ord, og den skal gis ham». Dette bibelverset traff noe i Joseph. Han gikk og tenkte på det i flere dager. Han trengte visdom. Kanskje Gud kunne gi ham det, hvis han ba om det?

Joseph hadde aldri bedt høyt før, men en vårdag i 1820, gikk han ut i skogen i nærheten av hjemmet sitt, og ba høyt for første gang. Spørsmålene han stilte var hvilket kirkesamfunn som hadde rett, og hvilket kirkesamfunn han skulle slutte seg til.

Han hadde ingen ambisjoner om å organisere noen ny kirke. Han hadde ingen planer om å bli noen moderne profet, eller oversette noen bok. Han ville bare ha et svar.

Svaret han fikk fra Frelseren selv, var at han ikke skulle slutte seg til noen av de eksisterende kirkene, fordi de alle var på avveie, og ingen av dem lenger hadde hele sannheten.

Sitt eget vitne. 

Det var ikke det Joseph hadde forventet i det hele tatt. Men det var det som skjedde. Hele resten av sitt korte liv kom Joseph til å forundre seg over hvor mye motstand han møtte da han fortalte hva han hadde opplevd. Men han forventet aldri at noen skulle ta ham på ordet uten selv å få sitt eget vitne.

Siden han hadde opplevd å få svar, forkynte han alltid at alle kunne få sitt eget svar. Han forkynte faktisk at de måtte få sitt eget svar. Og sånn er det fremdeles.

Vi tror at Gud ønsker å ha direkte kontakt med alle sine barn, og at alle kan motta åpenbaring og åndelig kunnskap fra ham. Det er ikke noe hokus pokus. Det handler om tro, oppriktig bønn, vilje og evne til å lytte etter, og til å prøve ut de tilskyndelsene man får. Slik bygger man sitt eget vitnesbyrd stein på stein, lag på lag. Som en muskel, så blir evnen til å motta åpenbaring og dermed etablere et personlig forhold til Guddommen større og sterkere jo mer den brukes.

Du trenger ikke tro på meg. Du kan spørre selv.

LES OGSÅ: Mormonernes unnskyldning var «fake news»

Gå til innlegget

Mer enn én Gud

Publisert rundt 1 år siden

Jesus snakket ikke til seg selv da han ba i Getsemane.

Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har som de fleste andre trossamfunn trosartikler. Hos oss er de 13 korte ­utsagn som forklarer det mest grunnleggende av det vi tror på. Opprinnelig ble de skrevet av Joseph Smith, som et svar til avisredaktøren John Wentworth, som ønsket å vite hva kirkens medlemmer trodde, og senere har de blitt til ­offisiell lære. Den aller første artikkelen lyder som følger: «Vi tror på Gud den evige Fader, og på Hans sønn, Jesus Kristus, og på Den hellige ånd.»

De siste dagers helliges syn på Guddommen er på mange måter helt i tråd med andre kristne kirkesamfunn, men det er likevel noen vesentlige forskjeller.

Polyteistisk? 

Vi ber til Gud Faderen i Jesus Kristi navn. Altså anerkjenner vi ­Faderen som den høyeste Gud, og så tilber vi Sønnen som vår Herre og Frelser. Den Hellige Ånd ser vi på som budbæreren – den som åpenbarer Faderen og Sønnen for oss. Enkelt og greit.

LES OGSÅ: Vil riste av seg kallenavnet

Der vi skiller lag fra resten av kristendommen, er at vi tror at Gud og Jesus Kristus har opphøyde, fysiske legemer, og at hvert medlem av Guddommen er selvstendige og separate personer.

Jeg husker godt dagen da jeg opp­daget at det jeg syntes var det mest logiske og naturlige i verden, ikke akkurat var det for de fleste andre. Jeg var oppriktig forbauset.

Vi mener altså at denne opprinnelige læren om Guddommen gikk tapt i frafallet som fant sted etter at Jesus hadde fullendt sin gjerning på jorden, og etter apostlenes død.

Overgår enhver beskrivelse. 

Men i 1820 åpenbarte både Faderen og Sønnen seg for den 14 år gamle Joseph Smith i et syn. I sin beretning om den opplevelsen skrev han: «Da lyset hvilte på meg, så jeg to personer hvis glans og herlighet overgår enhver beskrivelse, stående over meg i luften. En av dem talte til meg, kalte meg ved navn og sa, idet han pekte på den annen: Dette er min elskede Sønn. Hør ham!»

Fra både hans beretning og fra Bibelen så mener vi å vite at Guddommen består av tre adskilte vesener. Faderen og Sønnen har fysiske legemer, og Den hellige ånd er nettopp det – en ånd i en persons skikkelse.

Selv om de er adskilte og har adskilte roller, er de ett i hensikt. De er fullkomment forenet i sin felles oppgave og ­misjon. Den består i å gjøre det mulig for alle mennesker å oppnå udødelighet og evig liv, gjennom det vi kaller Frelses­planen, og gjennom Frelserens forsoning.

Ingen treenighet. 

For eksempel, da ­Jesus ble døpt, hørtes Gud Faderens stemme, og Den hellige ånd viste seg i en dues skikkelse. Alle tre var der. Eller da Stefanus ble steinet i Apostlenes Gjerninger. Både Peter og Stefanus sa at de så Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd. To. Ikke to i én.

LES OGSÅ: Hevder dialog har erstattet misjon

Den post-bibelske treenighetslæren som gradvis vokste fram på 300- og 400-tallet innen kristendommen, var en politisk og teologisk kompromissløsning. Det finnes, etter vårt skjønn, ikke belegg for den i Det nye testamentet.

Ifølge et oppslagsverk jeg har i bokhylla hjemme, fant denne dogmatiske utviklingen sted over tid, «mot et bakteppe av emanasjonistisk stoisisme og neoplatonisme, og i en strengt jødisk monoteistisk context». Min Farmor ville nok forklart det på en enklere måte: «Jesus snakket ikke til seg selv da han ba i Getsemane».

Familiært. 

Noen har sagt at evangeliet er vidunderlig enkelt, og helt enkelt vidunderlig. Vi mennesker kan ha en tendens til å forvanske og gjøre ting mer komplisert enn de trenger å være.

Sånn på det jevne i hverdagen så er det ikke akkurat Guddommens natur jeg går rundt og tenker på. Det holder lenge å forsøke å komme meg gjennom dagen og manøvrere livet mitt på en måte som er til minst mulig skade for omgivelsene. Samtidig er det noe gjenkjennelig og nært i det å se på Gud som en kjærlig himmelsk Far, og Jesus som en omsorgsfull og lydig storebror, som stiller opp for meg og tar meg i forsvar – uansett.

Trykket i Vårt Land 16. september 2018 i spalten Fra sidelinjen. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
25 dager siden / 5273 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
26 dager siden / 2391 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
23 dager siden / 1809 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 1803 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
27 dager siden / 1790 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
25 dager siden / 1757 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1688 visninger
Kravet om bagatellisering
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1471 visninger
Er ensomhet en sykdom?
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1293 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere