Joanna Bjerga

Alder: 52
  RSS

Om Joanna

Spaltist, journalist, medlem av Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige. Mest opptatt av tro og livssyn, miljøvern og flyktningesaken. Blogger på www.jojobjerga.com

Følgere

Anders Magnus’ forestillinger om tro

Publisert 5 måneder siden

Er det virkelig slik at jo mer utdannelse en person har, jo ­mindre tilbøyelige er de til å praktisere en tro?

Sommertid er lesetid for meg, og boken som sto øverst på listen min i år, var autobiografien til Tara Westover: Educated. Den norske oversettelsen har fått tittelen Noe tapt og noe vunnet. Da boken først kom ut i 2018, ble Westover raskt genierklært og boken klatret til topps på bestselgerlistene. Med god grunn.

På mesterlig vis beskriver den unge forfatteren oppveksten i en ‘survivalist’-familie, langt ute på landet i staten Idaho. Hun er yngst i en stor søskenflokk, med en bipolar far og en kuet mor som praktiserer naturmedisin og er rimelig alternativ.

Tar utdannelse

Faren nærer dyp mistro til myndigheter og helsevesen, og ­familien lever mer eller mindre isolert fra omverdenen. Barna går ikke på skole, og lege og sykehus er ikke et alternativ når noen skades eller blir syke.

Den ene broren blir etterhvert mer og mer voldelig mot Tara, og hun forstår omsider at den eneste måten hun kan komme seg unna på, er gjennom å ta utdannelse. Uten noe akademisk grunnlag, klarer hun som 17-åring å bestå opptaksprøven til college, og tar fatt på en utrolig dannelsesreise, både faglig og geografisk – før hun til slutt fullfører en doktorgrad i historie ved Cambridge.

Underveis får vi et innblikk i en barndom til de grader preget av farens galskap og tilhørende manglende evne og vilje til å ivareta familiens fysiske og psykiske velferd.

Ikke representativ

Familien til Westover har vært medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i flere ­generasjoner. Tippoldemoren hennes var norsk, og en av de som emigrerte og krysset slettene mot vest etter å ha sluttet seg til kirken i Norge.

Men allerede i første setning, gjør Westover det klart at denne boken ikke handler om mormonisme, og at hennes familie på ingen måte er representativ for kirken. Og det stemmer. Kirkens medlemmer oppfordres sterkt til å ta høyere utdanning, og vi har absolutt ingen motforestillinger mot moderne medisin. Tvert imot.

For enkelte kan det likevel synes vanskelig å holde den religiøse konteksten utenfor. USA-korrespondent i NRK, ­Anders Magnus, publiserte for noen dager siden en reportasje der han på underlig vis klarte å koble Westovers trosbakgrunn og sjamanisme.

Betraktningene hans gikk faktisk et skritt lengre. Han beskriver historien hennes som et eksempel på religiøst maktmisbruk, og skriver: «Felles for både mormoner og sjaman-tilhengere syntes å være en trang til å tro på noe utenfor den virkelige verden. Noe som verken skal ­eller kan bevises. For så vidt et felles trekk for alle små og store religioner.» Han skrev også at «mennesker med slik ubetinget tro er også sårbare for maktmisbruk».

Gjør tro mennesker mer sårbare for maktmisbruk?

Avviser troende kunnskap?

 Magnus avslutter reportasjen med å sitere fra ­boken til Westover, en episode der moren tilbyr seg å justere chakraen til datteren som befinner seg 8.000 kilometer unna. Westover stiller seg lattermildt spørrende til hvordan det skal la seg gjøre. Og ­Magnus avslutter med: Tara hadde virkelig blitt en ikke-troende.»

Magnus impliserer her at Westover hadde vunnet en utdannelse, og dermed tapt troen.

Men er det virkelig slik at jo mer utdannelse en person har, jo mindre tilbøyelige er de til å praktisere en tro? Forskning viser noe annet enn det mange har inntrykk av – i hvert fall hva kristne angår, og særlig hva medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige angår.

Mer, ikke mindre

En undersøkelse gjort av Pew Research Center i 2017 viser at «blant mormoner, er de med høyere utdanning ikke bare like religiøse som de med mindre utdannelse. I snitt er mormoner med høyere utdanning mer religiøse enn mormoner med mindre utdanning.

Hele 92 prosent av mormoner med ­høyere utdanning er svært religiøse. De mormoner som ikke har utdanning utover videregående , scorer ‘bare’ 78 prosent på indeksen over religiøs praksis.»

Westover brøt med barnetroen sin og halve familien, men det var ikke fordi hun fikk en utdannelse. Boken anbefales, men ikke bland kortene.

Gå til innlegget

Å eie historien

Publisert 6 måneder siden

Flergifte er en del av min kirkes historie. Disse menneskenes fortellinger fortjener min respekt og anerkjennelse.

Jeg kan like godt innrømme det. Det hender at jeg blir sittende foran TV-en med storøyd, hoderystende fascinasjon, og se på episoder av «En mann, fire koner» og «Seeking Sister Wives». Polygami, eller flerkoneri, er kanskje det de fleste forbinder med mormonisme, selv når de ikke vet noe som helst annet om trosretningen. Og det til tross for at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige ikke har praktisert polygami siden 1890.

Konseptet er altså like fremmed for meg som for alle andre som ser på de nevnte programmene. Spør du et medlem av kirken om polygami i dag, vil du sannsynligvis få et kort «Nei, det ble det slutt på for lenge siden», og lite mer. De aller fleste vil nok helst forbigå hele greia i stillhet.

Transparens

Men med økende allmenn tilgang til historiske dokumenter fra den tidsperioden polygami var en del av kirkens lære, så har kirken de siste årene valgt å være så transparent som mulig om emnet. Kirken kan ikke late som det aldri har skjedd, så da satser den heller på å informere så korrekt som mulig.

Mitt eget forhold til polygami har gått fra naiv aksept, til økt forståelse og kunnskap, via lettere irritasjon. Polygami er kjønnsdiskrimerende og urettferdig, særlig sett med 2019-øyne. Jeg er utrolig glad for at det ikke lenger praktiseres i kirken, og håper inderlig det ikke gjeninnføres. Men jo mer jeg lærer om det, desto mer føler jeg behov for å gi slipp på berøringsangsten, og anerkjenne det for den viktige delen av kirkens historie det er.

Det er blitt forsket på polygami i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges kontekst i over 100 år, både innenfra og utenfra. Det er nok å ta av. Spørsmålene er mange. Og den som leter, finner. Historiker Brittany Chapman Nash anbefaler å se på fire aspekter ved polygami i sammenheng for å få tak i det store bildet. De fire puslespillbitene, som hun beskriver dem, er teologi, pålitelige historiske kilder, historisk kontekst og de personlige erfaringene til de som faktisk etterlevde prinsippet.

Lydighetsprøve

Teologisk så knyttes innføringen av polygami til troen på at profeten Joseph Smith Jr. var kalt av Gud til å gjenopprette alt – inkludert polygami, slik det var blitt praktisert i Det gamle testamente. Det var også en prøve på de trofastes lydighet, samt en måte å opprette en sterk og rettferdig etterslekt på. Noen sier at det ble innført for å ivareta de mange enkene og barna deres etter vandringen vestover, men det finnes det ikke belegg for.

De aller fleste, både kvinner og menn, som inngikk polygame ekteskap, gjorde det altså på grunn av religiøs overbevisning. En overbevisning om at denne typen ekteskap sikret dem opphøyelse i livet etter dette. Og polygame ekteskap var akkurat like mangfoldige som monogame ekteskap. Noen var lykkelige, andre ikke. Noen ble av kirkens ledere pålagt å ta seg flere koner, andre tok selv initiativet. Noen var arrangert, andre var basert på romantisk kjærlighet.

I de omtrent femti årene praksisen bestod, var det heller ikke slik at flerkoneri var den vanligste samlivsformen blant medlemmene av Jesu Kristi Kirke. Men fordi det gikk så på tvers av datidens viktorianske normer, fikk det mye oppmerksomhet.

Anti-viktoriansk

I Viktoriatiden var ekteskapsidealet basert på kyske og dydige kvinner, og ansvarlige, ærbare menn. Prostitusjon ble sett på som en av samtidens store sosiale onder. Tilhengere av polygami mente at det reddet kvinner fra prostitusjon, mens de som var imot mente at det nærmest var prostitusjon satt i system.

Brev og dagbøker som kvinnene skrev viser at de langt på vei selv valgte å gå inn i polygame ekteskap, og selv om noen også valgte å bryte ut av dem, var det svært få som mente at prinsippet i seg selv var feil.

Selv om jeg aldri ville valgt polygami selv og misliker tanken, fortjener disse menneskenes historier og levde liv min respekt og anerkjennelse. De er en del av min historie også.

Gå til innlegget

Abort og ansvar

Publisert 7 måneder siden

Om vi skal redusere antall aborter, kan vi ikke bare snakke om kvinnene. Minst like viktig er mennene.

I forbindelse med 8. mars gudstjenesten i Stavanger domkirke i år, fikk jeg anledning til å intervjue biskop Anne Lise Ådnøy. «Ikke rør abortloven» lå an til å bli den parolen som ville trekke mest folk i toget. På spørsmålet om hva hun syntes om det, svarte hun at hun nok ikke hadde tenkt å gå bak akkurat den. «Abortspørsmålet er et så komplisert tema at det krever et samtalerom vel så mye som paroler», sa hun.

Et samtalerom? Ja, takk!

Steile fronter. Men de siste månedenes oppmerksomhet rundt abortsaken har ikke akkurat båret preg av dialog og samtale. Foruten parolene og engasjerte kvinner i A handmaid’s tale-kostymer, snakker vi nok heller dype skyttergraver og steile fronter. Men hvordan kunne en slik samtale vært?

Abortlovgivning er komplisert

Jeg ­synes det er et stort paradoks at mange­ av de samme kreftene som ønsker å stramme inn abortloven, er de som ellers mener at så lite som mulig burde reguleres eller bestemmes av myndighetene. Jeg tenker at det er merkelig at abort skal ta så stor plass i samfunnsdebatten i Norge, når aborttallene tross alt er ganske lave her, og de vanskelige unntakene er nettopp det – unntak. Så tenker jeg at det er rart at den over førti år gamle loven ikke er blitt justert i takt med den medisinske utviklingen og kunnskapen om fosterets utvikling. Jeg undrer meg over at det i 2019 fortsatt er kvinnen som både sitter med hovedansvaret for å unngå uønskede svangerskap, og ansvaret for å avslutte de som eventuelt måtte oppstå.

Traff en nerve

Kanskje på tide å snu litt opp-ned på hele diskusjonen? Med jevne mellomrom dukker den virale twitter-tråden til Gabrielle Blair, aka @designmom opp i feeden min. Gabrielle er seksbarnsmor, populær mammablogger og medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. I september i fjor delte hun sitt perspektiv rundt uønskede svangerskap, og traff tydeligvis en nerve, etter antall delinger og visninger å dømme.

Resonnementet hennes var omtrent som følger: 100 prosent av alle uønskede svangerskap er resultatet av menns uansvarlige utløsninger. Hvis du vil redusere antall aborter, så må du redusere antall uønskede svangerskap. Da må menn ta ansvar.

Kvinnens egg kan i praksis kun befruktes 24 dager i løpet av et år. Menn er fertile 365 dager i året. Det er mennene som er problemet her.

Opplagt valg

Prevensjon for kvinner er som regel hormonbasert og har mange bivirkninger. Hormonbasert prevensjon for menn kom aldri forbi teststadiet nettopp på grunn av bivirkningene – selv om de bare utgjorde en tredjedel av bivirkningene som kvinner må tåle. Kondomer derimot, er lett tilgjengelige, rimelige, gir ingen bivirkninger, og er veldig sikre når de brukes riktig. I tillegg reduserer de ­faren for kjønnssykdommer. Valget burde være opplagt.

Men nei. De fleste menn liker ikke kondomer, fordi det minsker nytelsen. Litt.

Så for å oppsummere: menn gjør kvinner gravide når de har utløsning. Kvinner blir ikke gravide av å ha en orgasme. Kvinnens nytelse har overhodet ingenting med hennes fruktbarhet å gjøre. Uønskede­ svangerskap inntreffer kun når menn har utløsning.

Vi burde altså ikke snakke om abort uten å plassere ansvaret der det hører hjemme. Hos uansvarlige menn. Så hva ville vært et rimelig tiltak for å unngå at menn forårsaket uønskede graviditeter? Noe på linje med den belastningen det er for en kvinne å gjennomgå et ni måneders svangerskap og en fødsel, for eksempel?

Midlertidig sterilisering

Dersom du mener at abort er mord, hva med å la en håndfull menn kastreres for å unngå ­tusenvis av mord hvert år? Eller hvis du synes det blir litt for brutalt, så kan man heller la alle menn midlertidig steriliseres når de blir kjønnsmodne. Det er et enkelt inngrep, og kan lett reverseres når mannen finner en partner han ønsker å få barn med.

For å redusere eller eliminere aborter, må vi slutte å forsøke å kontrollere kvinners kropp og seksualitet. Vi trenger ikke «røre abortloven». Det holder å regulere mennene.

Gå til innlegget

Bekreftet allerede

Publisert 8 måneder siden

Vi tror at dåp er en nødvendig ordinans for frelse, men ikke før man når ansvarsalder – som hos oss er definert som åtte år.

Jeg holder på med et prosjekt der jeg samler inn konversjonshistoriene til nyere norske pionerer. Vi har god oversikt over de første norske medlemmene som emigrerte til USA frem mot og like etter andre verdenskrig. Vi har ikke fullt så god oversikt over de som kom inn etter krigen og som ikke emigrerte. De som ble igjen i Norge, og som danner ryggraden til kirkens norske medlemskap i dag. Det er fascinerende å høre og lese om hvordan de ofte valgte å trosse familie, naboer og venner, for å følge sin egen overbevisning.

Særlig to ting har slått meg. Det ene er at det gjerne var kvinnene som kom først, og så fulgte ektefellen etter. Det andre er hvordan to prinsipper ofte utpeker seg som avgjørende for valget de tok.


Dåpssynet var viktig

Veldig mange av dem jeg har snakket med eller lest historiene til, forteller at dåpssynet var viktig for dem. De var ubekvemme ved tanken på at spedbarn som ikke var døpt var fortapt. Jeg leste med interesse artikkelen som sto i Vårt Land for noen uker siden om nød-dåp. Selv om de færreste i våre dager - troende eller ikke – mener at små barn går til helvete hvis de dør før de er døpt, så velger likevel de fleste å la barnet bli døpt, dersom livet står på spill – også i 2019.

Det er vel nærliggende å tro at frykten for å miste barna sine i evigheten sto sterkere for femti år siden, og dermed kan forklare hvorfor mange av kvinnene som konverterte satte ekstra stor pris på Jesu Kristi Kirkes lære om dåp.

Vi tror ikke at små barn trenger å døpes. Vi tror i aller høyeste grad at dåp er en nødvendig ordinans for frelse, men ikke før man når ansvarsalder – som hos oss er definert som åtte år. Barn som dør før de når den alderen, tror vi er uskyldige og rene, og er derfor sikret på returen hjem.

Spedbarn får et navn og en velsignelse, og familien feirer gjerne også, men de blir tidligst døpt ved fylte åtte år.


Den hellige ånds gave

Dåpen hos oss er ikke fullstendig uten bekreftelsen. Da mottar man Den hellige ånds gave ved håndspåleggelse. Siden barna i kirken blir bekreftet stort sett som åtteåringer, praktiserer vi ikke konfirmasjon. Konfirmasjonen er jo en bekreftelse av dåpen.

Så hva med våre femtenåringer? Skal ikke de få gaver og bunad og stor fest, som de fleste av sine jevnaldrende? Her varierer praksisen noe. Noen familier kjører det jeg kaller kvasi-konfirmasjon, med stor familiefest og bunad og gaver på femtenårsdagen. Andre familier gir barna en litt dyrere bursdagsgave det året. Ytterligere andre markerer ikke femtenårsdagen noe annerledes enn andre bursdager.

Er det ikke viktig å opprettholde tradisjoner og overgangsritualer? Jo, så absolutt. Men hos oss skjer de altså til litt andre tider. Ved åtteårsalderen i forbindelse med dåpen, for guttene det året de fyller tolv og kan ordineres til diakoner, og for både gutter og jenter når og hvis de reiser ut på misjonstjeneste i 18-19-årsalderen.


Morgenfriske

Men hva med trosopplæringen, da? Frykt ikke. Vi har et undervisningsopplegg for ungdommene fra året de fyller 14. Det går over fire år, med fem undervisningstimer i uken. Fire av dem om morgenen før skoletid, og en kveld – gjennom hele skoleåret. Vi kaller det seminar. Da møtes de sammen i kirken, eller hjemme hos hverandre, og studerer skriftene. Undervisningen gjøres av frivillige lærere. Jeg har selv vært seminarlærer i perioder. Det ble lite søvn, men jeg lærte masse – sikkert mye mer enn ungdommene.

Hva så med det andre prinsippet jeg oppdaget at mange av konvertittene var opptatt av? Jo, det er det vi kaller Visdomsordet. Forenklet er det en helselov som går ut på at vi ikke inntar vanedannende eller skadelige stoffer. Ingen alkohol eller kaffe eller te. Ingen røyk eller andre rusmidler. Jeg tør påstå at ungdommene våre opplever større utenforskap av ikke å drikke, enn av ikke å oppleve konfirmasjonsfeiring. Mon tro om dåpssyn og helselov er det som trekker flest konvertitter i 2019?

Gå til innlegget

Joanna Bjerga

Publisert 9 måneder siden

Forestillingen om livet og døden som tre akter i en evig forestilling gjør noe med tonen når vi i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige begraver våre kjære.

Det er høysesong for skoleelever som skriver oppgaver om ulike trossamfunn. Jeg har tidligere nevnt at jeg morer meg litt over spørsmålene de stiller når de kommer til oss. Klassikeren er: «Hva er forskjellen på dere og Den norske kirke?». Siden det spørsmålet kommer hvert år, har jeg skjønt at jeg nok bør lære meg litt mer om Den norske kirke, slik at jeg faktisk kan svare!

I mellomtiden er det særlig én ting jeg opplever som annerledes, og det er begravelsene våre. De ytre rammene er relativt like. Kisten. Blomstene. De sørgende pårørende. Musikken. Minneordene.

Forskjellen? Den tror jeg ligger i stemningen. Litt vanskelig å beskrive, og kanskje enda vanskeligere å forklare, men stemningen er lettere på et vis. Hvorfor? Blant annet på grunn av det vi kaller frelsesplanen.

Første akt.

Kort fortalt går frelsesplanen ut på at vi tror at alle mennesker levde med Gud som hans åndebarn før vi kom til jorden. Vi hadde det fint der – lenge.  Etter hvert skjønte vi at vi manglet noen erfaringer for å kunne bli som vår himmelske far. Vi manglet et fysisk legeme som kunne lære og utvikle seg. Derfor tror vi at Gud la til rette for at vi skulle få komme til jorden og gjøre oss jordiske erfaringer. Vi tror at vi alle jublet av glede da vi fikk vite hva som lå foran oss, men også at det utløste en strid i himmelen.

To forskjellige planer ble fremlagt. En der vi alle ville bli geleidet og tvunget til å leve slik at vi var garantert en trygg retur til Faderen, og en annen der vi ville bli mer overlatt til oss selv.

Plan nummer to innebar større risiko, men også større potensial for vekst. En tredjedel av åndebarna ville ha den første planen, og være sikre på å komme hjem, selv om de da ville miste sin handlefrihet. To tredjedeler valgte den andre planen - frelserens plan. Frelseren som var villig til å ofre seg for oss, betale vår skyld, og redde oss. Ja, det ville bli mer sorg og smerte, og noen ville forville seg på veien, men vi stolte på at det ville være verdt det.

Den største gruppen «vant», og utgjør alle mennesker som noen gang har levd, lever, og kommer til å leve. Den ene tredjedelen som tapte striden, mistet retten til å få komme til jorden og få et legeme, og er dømt til å være ånder – uten mulighet til utvikling.

Andre akt.

Tilbake til jordelivet og menneskeheten. Vi lever og lærer, har familier og knytter relasjoner. Vi opplever både glede og sorg. Noen er syke, andre er friske. Noen har det bra og andre sliter. Vi kriger og forurenser, utnytter og sløser. Men det finnes også uendelig mye omsorg, kjærlighet og engasjement. Livet er mangfoldig, og i et evighets-perspektiv er det ganske kort. Alle blir født, og alle skal dø. Noen dør tidligere enn andre. Men når man dør er ikke så viktig. Det viktige er at døden bare er en overgang til en annen tilstand.

Etter døden går alle til paradis. Et slags åndelig venteværelse, der alle spørsmål blir besvart, all smerte er borte og all urettferdighet rettes opp. Vi møter igjen våre kjære som har gått foran oss, og vi fortsetter læringen, men nå med våre jordiske erfaringer som et bakteppe.

Helt rettferdig.

Til slutt tror vi på oppstandelsen, og at vi vil få en endelig - og helt rettferdig - dom. Vår ånd og vår kropp vil bli forenet igjen. I den endelige dommen vil alt bli tatt hensyn til, og forsvarsadvokaten taler ikke bare vår sak, han har allerede sonet for oss. Personlig er jeg overbevist om at Herren vil stå med åpne armer og invitere oss alle inn, hvis vi vil.

Oppfatningen av livet og døden som tre akter i en evig forestilling påvirker helt enkelt våre begravelser. Adskillelsen er midlertidig. Det er fortsatt et savn og vondt og trist for de som er igjen, men det er en del av en større plan. Det er ingen aprilsnarr. Det er lys i tunnelen.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere