Joanna Bjerga

Alder: 50
  RSS

Om Joanna

Spaltist, journaliststudent, medlem av Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige. Mest opptatt av tro og livssyn, miljøvern og flyktningesaken. Blogger på www.jojobjerga.com

Følgere

Skyggenes dal

Publisert 1 dag siden - 816 visninger

Mormonkirken i Norge er både gammel og ung på samme tid. Kirken har eksistert uavbrutt i Norge siden begynnelsen av 1850-tallet, men det er først nå den er i ferd med å komme ut av skyggenes dal.

En sommerdag i 1962 banket to mormonmisjonærer på døren til et grønnmalt hus i et fredelig nabolag på Madla i Stavanger. Mannen tidlig i førti-årene som åpnet døren hadde aldri hørt om Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige før, og hadde i grunnen for lengst gitt opp organisert religion av noe slag. Men det var ikke det at han ikke hadde prøvd.  

Systematisk til verks

Etter morens tragiske død over tjue år tidligere, hadde han faktisk gått systematisk til verks. Han tok for seg listen over kristne møter annonsert bakerst i avisen, og stilte på det ene etter det andre, på jakt etter svar. 

Moren hadde vært svært religiøs. Opprinnelig fra Lofoten og et lite trosfellesskap der, hadde hun aldri funnet seg helt til rette i det religiøse landskapet i Ryfylke. Hun følte seg uglesett av bedehusmiljøet og uvelkommen i statskirken. 

Hun fylte lommene

Etter mange år med mistrivsel og påfølgende depresjon gjorde hun det familien alltid hadde fryktet. Hun fylte lommene på forkleet sitt med stein, og vandret ut i sjøen. Sønnen fant henne et par dager senere.

Morens død preget ham hele livet. Han snakket aldri om det. Men han grublet på de store spørsmålene. Kanskje mormonmisjonærene kunne gi ham svar? Det viste seg at det kunne de. Thomas Bjerga ble døpt inn i Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige etter kort tid, og så seg aldri tilbake. Men det kostet.

Nasjonens anti-borgere

Professor dr.philos Frode Ulvund ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen har nylig skrevet boken «Nasjonens antiborgere. Forestillinger om religiøse minoriteter som samfunnsfiender i Norge, ca 1814-1964».  Boken beskriver hvordan mormonene, som jesuittene og jødene, ikke bare ble ansett som uønskede og fremmedartede religiøse elementer, men faktisk som en trussel mot den unge nasjonen Norge. Retorikken som ble brukt til å beskrive mormonene ligner mye på den vi ser brukt om muslimene i dag. Vi ble mistenkt for å ha et teokratisk verdensherredømme som mål, og metoden skulle blant annet være å lokke unge intetanende kvinner inn i polygamiens klør.

Ikke anerkjent

I over hundre år ble mormonkirken ikke anerkjent som et kristent trossamfunn i Norge. Konvertitter risikerte reell forfølgelse. Tap av jobb, anseelse og familierelasjoner var ikke uvanlig. Kanskje ikke så rart da, at helt ut på 60-tallet så emigrerte de fleste norske konvertitter til USA og Utah?

Jeg pleier å si at mormonkirken i Norge er både gammel og ung på samme tid. Kirken har eksistert uavbrutt i Norge siden begynnelsen av 1850-tallet, men på grunn av utstrakt emigrasjon de første hundre årene, så er det først nå vi opplever stabiliteten som flere generasjoner medlemmer gir. Kjernen av de norske mormonene i dag er de som sluttet seg til kirken på 60-tallet, men som ble værende, og deres barn og barnebarn. Min familie tilhører denne kategorien.

Vi kan smile av de gamle fordommene nå. Vi er fremdeles et lite minoritetssamfunn i Norge, men vi opplever lite forfølgelse lenger - snarere en mild form for nysgjerrighet og spor av overbærenhet.

En folkefiende

Men i 1962 fikk svigerfar Thomas mye pes for sitt valg. Venner sluttet å komme på besøk. Den lokale presten kom på døren og truet med at han kom til å dra med seg hele familien lukt til helvete. Søsknene mente han burde gjøres arveløs. Thomas lot seg likevel ikke rokke. Han hadde funnet sitt svar. Og han var sikker på at moren ville godkjent det.

Gå til innlegget

Røtter og vinger

Publisert 29 dager siden - 775 visninger

Ordet slektsforskning har alltid fremkalt mentale bilder av eldre damer i lite flatterende strikkejakker som sitter bøyd over støvete kirkebøker. Genealogi var noe andre holdt på med, ikke jeg.

Forrige lørdag gikk årets slektsforskningsdag av stabelen, rundt omkring i Norges land, organisert  av DIS (Data i Slektsforskning.) Siden Jesu Kristi kirke av Siste Dagers Hellige har vært engasjert i slektsforskning i godt over 100 år, inviteres vi som oftest til å delta. Vi bidrar med en stand der frivillige slekts-konsulenter hjelper de som måtte ønske det, å søke etter sine forfedre i kirkens databaser. Noen ganger holder vi korte presentasjoner og forklarer hvorfor vi gjør dette, og hva kirken har gjort for å lette arbeidet.  I år ble jeg spurt om å ha et  15 minutters innlegg, og jeg fikk mildt sagt litt hetta. Jeg er nemlig ikke en slektsforsker. Som nærmest innfødt mormon, er mye av dette arbeidet i min slekt allerede utført av tidligere generasjoner. For det andre, så har ordet slektsforskning alltid fremkalt mentale bilder av eldre damer i lite flatterende strikkejakker som sitter bøyd over støvete kirkebøker. Genealogi var noe andre holdt på med, ikke jeg.

Så selv om jeg i grunnen er programforpliktet til å forske på slekten min, kan jeg ikke skryte på meg å ha gjort så veldig mye av det. Dermed lærte jeg masse av forberedelsene til innlegget mitt.

Slektshistorisk bibliotek

Siden 1894 har kirken brukt store ressurser på å bygge opp verdens største slektshistoriske bibliotek, og å gjøre alle disse kildene gratis tilgjengelig for publikum.  Mikrofilming av kirkebøker og andre kilder tok til i 1938, etter avtale med arkivmyndigheter i flere land.  I bytte mot å få lov til å fotografere dokumentene, fikk vertslandet et sett med høykvalitets mikrofilmer i retur. I Norge dannet disse mikrofilmene faktisk grunnlaget for Riksarkivets kilder. I 1998 gikk man over til digital scanning. Både scannede og transkriberte søkbare databaser gjøres fortløpende fritt tilgjengelig på nettet, mens back-up av alt oppbevares i et enormt arkivhvelv 200 meter inne i et kvartsfjell i Utah.

Hvorfor i all verden holder kirken på med alt dette? En sentral del av troen vår er at familiebånd kan vare evig og at vi bokstavelig talt vil møte våre kjære igjen etter dette livet.  Dette gir seg utslag i ordinanser som inngåelse av evig ekteskap, og stedfortredende dåp for våre avdøde slektninger. 

Stedfortredende håp

Den siste kan jo unektelig høres litt makaber ut, men jeg lover at det ikke er så ille. Vi baserer praksisen blant annet på versene i 1. Korinterbrev 15, der det står ‘Hva gjør da de som lar seg døpe for de døde? Dersom de døde i det hele tatt ikke oppstår, hvorfor lar de seg døpe for dem?’ Tanken er at Jesus underviste gjennom sitt eksempel at dåp var en nødvendig ordinans for alle. Men mange har levd uten å få anledning til å bli døpt mens de levde på jorden. Derfor utføres det dåp for dem. Noen lurer på om de avdødes jordiske levninger blir forstyrret i denne prosessen. Det blir de ikke. Vi bruker bare den avdødes navn. For å unngå dobbeltarbeid, fører kirken en opptegnelse over de som har blitt døpt. Noen har misforstått og tror at navnene på de avdøde blir lagt til i kirkens medlemsopptegnelser. Slik er det heller ikke. Uansett, så står de som det er blitt utført dåp for, fritt til å godta eller avvise dåpen på den andre siden. Ingen kan tvinges inn i Guds rike, hverken her eller der.

Økt resiliens

I tillegg så tror vi at det å kjenne vår egen familiehistorie gjør noe med oss her og nå. Det skaper identitet, tilhørighet, og ifølge nyere forskning, så bidrar det til økt resiliens hos barn og unge. (Resiliens er et fancy ord for større evne til å takle motgang.) Et ordtak sier at de to viktigste tingene vi kan gi barna våre er røtter og vinger. Røtter, så de vet hvor de hører hjemme, og vinger så de kan fly avgårde og praktisere det de har lært. Godt hjulpet av blant annet tv-programmer som ‘Hvem tror du at du er? og brukervennlig datateknologi, ser vi at interessen for slektsforskning øker verden over, blant både unge og eldre. Profeten Malakias var kanskje inne på noe da han skrev at Elias’ ånd i de siste dager ville vende fedrenes hjerter til barna, og barnas hjerter til fedrene?

Gå til innlegget

Hvorfor blir jeg?

Publisert rundt 2 måneder siden - 1835 visninger

Hvorfor velger jeg å være rar? Er jeg helt blåst?

På en konferanse for noen år siden, der omtrent alle medlemmene av mormonkirken i Norge var samlet, ble vi oppfordret til å omfavne rarheten vår.

En mann som vi anerkjenner som en levende apostel i moderne tid, sto på talerstolen og bekreftet det de fleste av oss allerede kjente på: Vi er rare. Vi er ikke bare hoderystende pussige, sett fra et sekulært ståsted, vi skiller oss ut blant andre kristne også.

 

Utenfra

Det kan være slitsomt å stå mellom barken og veden i det uendelige. Da kan det jo være greit å ty til eksegese og kontekstualisering, slik som historikeren Nils August Endresen påpekte i sitt innlegg på Verdidebatt i august i år titulert Religion ser latterlig ut fra utsiden.

Der oppfordret han flere enn mormonene til å forsøke å se seg selv utenfra, som en slags sunn øvelse. Mormonene har jo ikke akkurat valgt å bli parodiert, slik det gjøres i musikalen The Book of Mormon, som nå går sin seiersgang på Det Norske Teatret. Men vi har nå likevel valgt å le med. Selvironi er en god og nødvendig egenskap.

Dumme?

En venninne av meg som vokste opp i mormonkirken, men som forlot troen mot slutten av tenårene, kikket på meg relativt nylig og sa: - Jeg kan forstå at noen som er født inn i kirken kan tro på det, men ikke at en oppegående, selvstendig tenkende person kan konvertere.

Hmmmm. Ikke bare er vi rare, men vi er visst dumme også. (For ordens skyld: vi er fortsatt venner.)

Så hvorfor blir jeg? Hvorfor fortsetter jeg å arrangere livet mitt rundt noe så utrolig, i ordets rette forstand? Tradisjon? Mangel på fantasi? Feighet? Hvorfor velger folk egentlig å tro? (For det er faktisk et valg.) Hvorfor velger jeg å være rar? Er jeg helt blåst?

«Hemmelig venn»

Jeg kan bare snakke for meg selv, og ikke for de nesten 16 millionene mormonene som finnes, eller de 2,3 milliardene som regner seg som kristne i verden.

Jeg tror det dreier seg om relasjoner.

Tidlig i tenårene hadde vi i ungdomsgruppa i kirken et «hemmelig venn»-prosjekt et år. Jeg kan fortsatt huske det lille, runde håndlagde kortet jeg fikk av min hemmelige venn. To små papirsirkler limt sammen, blå skrift på lilla bakgrunn, og et bibel-vers. Matteus 11:28

Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile.

Avlastning

Det hang på oppslagstavlen min i mange år, og det irriterte meg. Kom til meg? Hvordan da? Hva slags hvile skulle jeg få egentlig? Og ville jeg ha den? Det tok noen år før jeg leste det verset i sammenheng med de neste to.

Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler. For mitt åk er gavnlig, og min byrde er lett.

Det gikk enda en stund før jeg lærte hva et åk var, og hvordan fysikkens regler fungerte. At en delt byrde var eksponensielt lettere, og framdriften dermed sikrere. «Å komme til ham» gikk fra å være en uhåndterlig størrelse, til i stedet å bli en livslang prosess. En livslang relasjon.

Trøstesløst

Et personlig forhold til noe større enn meg selv. Et forhold som motiverer meg til å bli en bedre versjon av meg selv, og dermed bedre til å bygge relasjoner med andre.

Dessuten vet jeg ikke hva alternativet skulle vært. Når man først har erfart disse relasjonene, virker alt annet noe trøstesløst. Meningsløst, faktisk.

Derfor lever jeg godt med at jeg oppfattes som rar. At det jeg tror på er lett å latterliggjøre.

Da Jesus spurte de tolv, etter at mange av disiplene hadde forlatt ham, om de også ville gå bort, så svarte Simon Peter ham og sa: - Herre, Hvem skulle vi gå til?

Ja? Hvem skulle jeg ellers gå til?

Gå til innlegget

Intet nytt under solen

Publisert 3 måneder siden - 1230 visninger

Meg bekjent er vår kirke den eneste som lærer at Gud ikke skapte verden fra intet, men at han heller «organiserte» allerede eksisterende materie eller masse.

Jeg har blitt fulltidsstudent på mine gamle dager. Det er forfriskende å ramle inn i et klasserom fylt av entusiastiske 20-åringer og få lov til å lære noe nytt nesten hver dag. Jeg må anstrenge meg for ikke å boble over av lykke hver gang jeg spaserer inn på universitetsbiblioteket. Men i likhet med de fleste andre studenter, blir jeg noen ganger overveldet av å oppdage at jo mer jeg lærer, jo mer forstår jeg hvor lite jeg vet.

Som vitenskaps-filosofen Karl Popper sa: «Vår klokskap er avgrenset, mens vår uvitenhet nødvendigvis er ubegrenset.»

Men det går bra! Jeg har hele evigheten på meg til å fortsette å lære!

Akkurat dette med evig læring og guddommeliggjøring, er kanskje et av de prinsippene i mormonismen som skiller seg mest fra hovedstrøms-religioner. La meg forsøke å forklare.

Creatio ex nihilo? 

Så vidt jeg vet, er vi de eneste som forfekter at Gud ikke skapte verden fra intet (creatio ex nihilo), men at han heller «organiserte» allerede eksisterende materie eller masse. Og dette har vi sagt siden 1839. I god tid før vitenskapen kom frem til at grunnstoffene i det observerbare universet har vært de samme gjennom 14 milliarder lysår.

Men det er ikke bare universets masse som alltid har eksistert. Vi tror det gjelder oss mennesker også.

Vi tror at mennesket består av to deler. En ånd og et fysisk legeme. Og ånden vår er evig.  Den har alltid eksistert. Som en del av vår evige utvikling får ånden bo i et jordisk hylster en stund, der vi lærer og opplever og får erfaringer og kunnskap. Og målet er å bli så lik våre himmelske foreldre som overhodet mulig.

Mer enn en metafor. 

For oss er nemlig foreldre-barn-aspektet mye mer enn en hyggelig metafor for Guds kjærlighet og menneskets avhengighet av Ham. Siste dagers hellige (eller mormoner) ser alle mennesker som Guds barn på en bokstavelig og fullstendig måte. Hver eneste person har et guddommelig opphav og et guddommelig potensial.

Alle bærer med seg et frø av guddommelighet og må velge å leve enten i harmoni eller i konflikt med denne. Gjennom Jesu Kristi forsoning og nåde kan alle nærme seg fullkommenhet. På samme måte som barn kan utvikle nedarvede egenskaper fra sine foreldre over tid, kan mennesker utvikle sine guddommelige nedarvede egenskaper og bli lik Gud.

Denne ideen om menneskers guddommelige vesen er ikke noe nytt og ukjent. Vi finner hentydninger flere steder i Bibelen, som for eksempel i skapelsesberetningen: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde». Og i Salmenes bok: «Jeg har sagt I er guder, og I er alle den høyestes sønner».

Likesom eders himmelske Fader. I Bergprekenen sier Frelseren «Derfor skal I være fullkomne, likesom eders himmelske Fader er fullkommen». Og apostelen Paulus erklærte i romerbrevet at «vi er Guds barn, men er vi barn, da er vi også arvinger, Guds arvinger og Kristi medarvinger …».

Intet nytt under solen.

For de tidlige kristne var dette kjent stoff, men etter hvert som det ble lagt mer og mer vekt på avstanden mellom Skaperen og det skapte, forsvant guddommeliggjørings-tanken gradvis fra den vestlige kristendommen, selv om den faktisk levde videre i den øst-ortodokse kirken.

Det er viktig å påpeke at dette ikke skjer over natten. Det er en evig prosess. Og godt er det.

Forestillingen om det hinsidige livet reduseres ofte i populærkulturen til en tegneserieversjon der vi sitter på hver vår sky og spiller harpe. Eller i mormonenes tilfelle, som skapere på hver vår planet.

Selv om utsiktene til å bli en gud riktignok er en del av vår teologi, er ikke det som måtte skje en gang i fremtiden – i evigheten – det som opptar oss mest i hverdagen. Her og nå er vi nok mer opptatt av den læringen og utviklingen vi kan få til mens vi lever.

For eksempel på universitetsbiblioteket.


 

Gå til innlegget

Er religiøs overbevisning helsefarlig?

Publisert 4 måneder siden - 1578 visninger

Religiøse og troende mennesker blir gjerne i beste fall fremstilt som naive.

Både psykoanalysens far, Sigmund Freud, ny-ateisten Richard Dawkins, og Sam Harris, forfatteren av den populære boken ‘The End of Faith’ (2004), har erklært at tro nærmest kan defineres som en sinnslidelse, og at religion er en trussel mot samfunnet.  Opplest og vedtatt. Men stemmer det?

Professor ved Brigham Young University, Daniel Peterson, har sett nærmere på det som finnes av forskning på sammenhengen mellom tro, livssyn, samfunn og helse, og delte nylig sine tanker rundt de overraskende entydige funnene med publikum i begynnelsen av august.

Oppsiktsvekkende

Peterson delte blant annet professor i epidemiologi ved Harvard University, Tyler VanderWeele sine forskningsresultater, som viser sammenhengen mellom regelmessig kirkegang, og god helse. Så mye som 30 prosent lavere dødelighet over en 16 års oppfølgingsperiode, fem ganger lavere sannsynlighet for selvmord, og 30 prosent færre tilfeller av depresjon. Det er ganske oppsiktsvekkende tall!

Han siterer også Harold Köenig, psykiater ved Duke University, som har etablert seg som en autoritet på emnet religion og helse gjennom flere publikasjoner og bøker, senest ‘The Oxford Handbook of Religion and Health’ (2012). Köenig og hans medarbeidere argumenterer blant annet for hvordan religiøst engasjement ser ut til å gi bedre resultater i forbindelse med behandling av både stress-relaterte lidelser og demens.

Regelmessig deltagelse i en religiøs sammenheng assosieres dessuten med økt sannsynlighet for sunne sosiale relasjoner og stabile ekteskap, økt oppfatning av at livet er meningsfylt, mer tilfredshet med livet generelt, større sosiale nettverk og mer frivillig innsats og samfunnsengasjement.

Bare nettverket?

Selv om det er fristende å tenke at det er det sosiale felleskapet som sørger for disse fordelene, sier VanderWeele at det sosiale nettverket kun står for ca. 20-30 prosent av de målte resultatene.

I tillegg viser det seg at personer med religiøs overbevisning både takler alvorlig sykdom og livskriser bedre, og ofte kommer seg raskere når de først er rammet.

Dette beviser selvsagt ikke at religiøse påstander er sanne i seg selv, men det viser i hvert fall at religiøs overbevisning og tilknytning ikke er helsefarlig!

Best bevarte hemmeligheter

Dr. Andrew Sims, blant annet professor i psykiatri ved University of Leeds, som utga boken ‘Is Faith Delusion? Why Religion is Good for Your Health’ i 2009, sier følgende: «De fordelaktige effektene som religiøs tro og åndelighet har på mental og fysisk helse er en av psykiatriens og legevitenskapens best bevarte hemmeligheter. Dersom funnene i de etter hvert store mengdene forskning innen dette feltet hadde gitt motsatte resultater, og det viste seg at religion var skadelig for psykisk og fysisk helse, ville det utvilsomt ha vært på forsiden av alle landets aviser!»

Peterson siterer enda flere studier og forskere. Slike som Robert Putnam, Mary Eberstadt og sosiologen Rodney Stark. Konklusjonen forblir den samme. Religiøs overbevisning er bra for deg. Og det er bra for samfunnet forøvrig også.  Religiøse og troende mennesker er nemlig mindre tilbøyelige til å begå kriminelle handlinger, de er ærligere, mindre utro, gjør det bedre på skolen, tar høyere utdanning, gjør det bedre i arbeidslivet og engasjerer seg mer i samfunnet rundt seg.  Ifølge forskningen altså. Ikke meg eller Peterson.

For de av oss som regner oss selv som troende eller religiøst aktive, er det ingenting overraskende eller nytt ved disse forskningsresultatene. Det som er overraskende, er at det ikke er mer kjent. Eller anerkjent. Så selv om dette til nå ikke er blitt førstesidestoff, har jeg nå i hvert fall klart å få noe av det inn på side 3 i Vårt Land…

Gå til innlegget

Lesetips

Himmel nå!
av
Erling Rimehaug
13 dager siden / 2523 visninger
71 kommentarer
Den barmhjertige Trump
av
Åste Dokka
21 dager siden / 3331 visninger
28 kommentarer
Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
rundt 1 måned siden / 7625 visninger
309 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
rundt 1 måned siden / 8232 visninger
225 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
rundt 1 måned siden / 2468 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
rundt 2 måneder siden / 3904 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 2 måneder siden / 593 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 2 måneder siden / 618 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

En natt forbi?
av
Mari Norbakk
rundt 2 timer siden / 44 visninger
0 kommentarer
Se utenfor egen stuedør
av
Vårt Land
rundt 2 timer siden / 38 visninger
0 kommentarer
La dem spise kake
av
Håvard Nyhus
rundt 12 timer siden / 231 visninger
0 kommentarer
Bytterett på livet
av
Heidi Halvorsen
rundt 22 timer siden / 220 visninger
1 kommentarer
KrFs håndtering
av
Vårt Land
rundt 23 timer siden / 698 visninger
3 kommentarer
Å gjøre det kjente nytt
av
Arne Borge
rundt 23 timer siden / 139 visninger
0 kommentarer
Frå Gudbrandsdalen til Auschwitz
av
Kjartan Ruset
rundt 23 timer siden / 131 visninger
2 kommentarer
Nye tider
av
Tove S. J Magnussen
rundt 24 timer siden / 84 visninger
0 kommentarer
Skyggenes dal
av
Joanna Bjerga
1 dag siden / 816 visninger
6 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Skyggenes dal
rundt 1 time siden / 816 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 2 timer siden / 5292 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 2 timer siden / 5292 visninger
Per Søetorp kommenterte på
Skyggenes dal
rundt 2 timer siden / 816 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 8 timer siden / 5292 visninger
Ben Økland kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 9 timer siden / 5292 visninger
Ben Økland kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 10 timer siden / 5292 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 10 timer siden / 5292 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 10 timer siden / 5292 visninger
Stefan Hallman kommenterte på
Skyggenes dal
rundt 11 timer siden / 816 visninger
Ben Økland kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 11 timer siden / 5292 visninger
Les flere