Joanna Bjerga

Alder: 52
  RSS

Om Joanna

Spaltist, journalist, medlem av Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige. Mest opptatt av tro og livssyn, miljøvern og flyktningesaken. Blogger på www.jojobjerga.com

Følgere

Hjemlengsel

Publisert 1 dag siden

Kan det være så enkelt som at vi alle har en innebygd hjemlengsel? At noe dypt inni oss søker tilbake til noe trygt og godt? Et sted vi ikke egentlig husker, fordi vi var der før vi ble født?

Jeg er lettrørt. Og lettpåvirkelig. Mannen min, som er utdannet innen markedsføring, fleiper ofte med at jeg er en markedsførers drøm. Jeg kan begynne å gråte etter å ha sett ti sekunder av en reklamefilm, selv om jeg ikke har sett den første halvdelen.

Det var derfor ingen stor overraskelse at tårene rant da jeg, i likhet med halve Norges befolkning, så NRKs TV-sending på 17. mai. Det var særlig ett innslag som fikk fart på tårekanalene, og det var videoene fra seerne, som viste hvordan familier hadde ivaretatt kontakten med besteforeldre gjennom Covid-19 restriksjonene. Og folk hadde virkelig vært kreative! Det var utendørskonserter, vinsjing av sjokolade opp til balkonger, vinking og kyssing gjennom vinduer og Facetime deling av barns kunstverk.

Innebygd hjemlengsel

Men hvorfor var det så rørende? Hvorfor blir vi så beveget av å se kjærlig kommunikasjon mellom mennesker som er glad i hverandre? Det motsatte er også tilfelle. Hva er det som opprører oss så mye når folk som hører sammen blir adskilt? Enten det er på grunn av død, sykdom eller krig?

På samme måte som adskillelsen bare føles så grunnleggende feil, så føles samværet bare så veldig riktig. Kan det være så enkelt som at vi alle har en innebygd hjemlengsel? At det er noe dypt inni oss som søker tilbake til noe trygt og godt? Et sted vi ikke egentlig husker, fordi vi var der før vi ble født?

Jeg velger å tro det. Ingen vet hva som skjer når vi dør. Ingen vet egentlig heller hva som skjedde før vi ble født. Vi kan bare tro, og håpe. Men det er den troen og det håpet, som gjør alle adskillelsene mulige å bære, og som gjør det gode samværet så godt. Og noe som vi ønsker å ta med oss videre.

Ignostisisme

Jeg har den siste tiden hatt noen interessante samtaler med en ignostiker. Nei, det er ikke en skrivefeil. Jeg har også dermed lært et nytt ord, for ifølge Wikipedia er ignostisisme «en retning innenfor filosofi og teologi som innebærer at enhver teologisk holdning (inkludert agnostisisme) er basert på ubegrunnede antagelser angående selve Gud-konseptet (...) Ignostikeren kan ikke engang si om han/hun er teist eller ikke teist, inntil det foreligger en helhetlig definisjon av «Gud» eller teisme».

Vi er enige om mer enn jeg trodde. Ikke bare kan ikke Guds eksistens bevises vitenskapelig, men det er heller ikke mulig å bevise at Gud ikkefinnes.

Religion og tro er rare greier. I absolutt alle samfunn finnes det varianter av tro og tilbedelse. Som ignostiker mener min nye venn at all hang til religiøsitet bunner i evolusjon og overlevelsesinstinkt. Der er vi ikke helt enige. For jeg mener at det ene ikke utelukker det andre. Menneskene kan vel ha utviklet seg dit hen at de lengter etter kontakt med noe guddommelig, og samtidig være skapt av en høyere kraft, kan de ikke?

Ingen skråsikre svar

I diskusjonenes bølger frem og tilbake havner vi ofte i en slags mellomposisjon. Spiller det egentlig noen rolle om Gud finnes, dersom de som tror på ham opplever at troen gir dem noe positivt? Gjør noe positivt med dem?

Jeg blir altså rørt av reklame og suppete videoer. Jeg lar meg også fascinere av nær-døden-historier. Likhetstrekkene mellom dem, men også ulikhetene mellom dem, ut fra personenes bakgrunn og trossystem. Et likhetstrekk som ofte går igjen, er nettopp denne opplevelsen av å komme «hjem« til noe, og møte mennesker som har gått før dem og som de er glad i. Og så kjærligheten da. En altoppslukende opplevelse av ubetinget omsorg, hvile og gjenkjennelse.

Hvorfor vil vi ikke alle dø så snart som mulig, da? Hvorfor er overlevelsesinstinktet så sterkt, og sorgen så stor når mennesker dør uventet eller for tidlig, etter vår målestokk?

Jeg har ingen skråsikre svar. Jeg står igjen med troen og håpet, mens jeg kikker ut på en hage som står i nyutsprunget vårskrud. En hage som for bare noen uker siden så helt død ut. Nei. Det er for vakkert, for detaljert og intrikat til å være tilfeldig. Tror jeg.

Gå til innlegget

Hjemmesentrert kirke

Publisert rundt 2 måneder siden

Høsten 2018 tok kirkens ledelse grep for å få medlemmene til å ta mer personlig ansvar for sitt åndelige liv. Da covid-19 sørget for at kirker verden over ble stengt, var vi faktisk forberedt.

Jeg er gammel nok til å huske en tid da den lokale menigheten og kirkebygget virkelig var navet og samlingspunktet for familien min - og for alle de andre medlemmene. Vi var der faktisk nesten hver eneste dag.

Mandag var forbeholdt det vi kaller «familiens hjemmeaften»; en fast kveld i uken der man hadde en kort andakt ledet på tur av familiens medlemmer, litt sang og lek og noe godt å spise. Men tirsdag var det møte i kvinneforeningen, onsdag var det barneforeningen, og torsdag var det ungdomsaktiviteter. Så var det gjerne menighetsråd en annen kveld, og helgene ble fylt med korøvelser, fester, dans ­eller konferanser. Til slutt kom søndags-­møtene. Søndagsskole for både voksne og barn på formiddagen, og nattverdsmøte på ettermiddagen.

Samlet møteplan

Jeg elsket det. Kirken var på alle måter mitt andre hjem. Som lekmannskirke, der menighetens medlemmer fyller alle verv frivillig og på omgang, var det alltid noen i familien som skulle gjøre noe, eller ha ansvaret for noe. Det falt meg ikke inn den gang, at denne måten å organisere seg på nok var best egnet for medlemstette områder - helt motsatt av det vi var i Europa.

I takt med at medlemstallene økte på verdensbasis, og at medlemmene bodde mer spredt, innførte kirken tidlig på åttitallet en mer samlet møteplan. I stedet for søndagsskole på formiddagen og nattverdsmøte på ettermiddagen (med pause på flere timer i mellom), ble alt samlet i en tretimersbolk på søndagen. Barneforeningen, kvinneforeningen, ungdomsklasser og søndagsskole ble kjørt parallelt, og så samlet alle seg til nattverdsmøtet. Ungdommen hadde fortsatt en aktivitetskveld utenom, men det totale antallet timer i kirken i uken ble betraktelig redusert, for ikke å snakke om transporten til og fra.

Mer hjemme

Etter nesten 40 år med tretimers kirke, ble det høsten 2018 gjort endringer i måten å organisere møte-­planen på. Fra januar 2019 skulle vi kun være i kirken i to timer. Nattverdsmøtet ble kortet ned til en time, og de andre klassene redusert fra nesten to timer til 50 minutter. Kirkens ledere var dog ganske klare på at denne ekstra timen som vi nå fikk, ikke handlet om å gi oss mer fritid, men heller frigjøre tid til familien, personlig studium og omsorgstjeneste for andre.

Fra å være en kirke der det meste foregikk i kirkebygget, ble det helt snudd på hodet. Vi gikk over til å være en kirke der det meste foregikk hjemme, og det som skjedde i kirken heller skulle forsterke og støtte opp om det som ble gjort i familien. Studiemateriell ble gjort tilgjengelig for alle, slik at man kunne studere selv og med familien, og så komme sammen i kirken og snakke sammen om det man hadde lest og lært hjemme. Felles pensum i 2019 var Det nye testamentet. I år er det Mormons Bok.

Kirken - en livsgreie

Ikke alle var like begeistret. For mange eldre og enslige var de tre timene i kirken en kjærkommen, sosial arena. Det krever mer av oss andre når det kommer til omsorgstjeneste for den gruppen nå. Noen foreldre kviet seg også for å ta en større del av undervisningen og oppfølgingen av barnas åndelige liv på hjemmebane. Det var jo ganske ­behagelig å komme til dekket bord i kirken. Nå måtte de i mye større grad gjøre det selv. Men de fleste syntes etter hvert at det var både fint og givende.

I litt over et år fikk vi «øve oss», før ­covid-19 kom inn fra sidelinjen og snudde opp ned på det meste. De siste tre søndagene har kirkens 16 millioner medlemmer verden over hatt hjemmekirke. Nattverden forrettes i det enkelte hjem. Så kan familiene velge om de vil se resten av ­søndagsmøtet strømmet på nett, eller kjøre sitt eget løp. Og svært mange gjør det. Jeg er ikke alene om å synes at det er fint at kirken nå er mindre en søndagsgreie, og mer en livsgreie. Det tenker jeg fortsetter, også når tilværelsen blir ­normalisert.

Gå til innlegget

Så hvorfor skal jeg fortsette å betale tiende hvis kirken min er stinn i penger?

De siste ukene er det fremkommet opplysninger om at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har mye penger på bok. Ikke bare mye, men sånn nesten ubegripelig mye. 100 milliarder dollar mye. Det ­begynte med en artikkel i The Washington Post før jul, som hadde fått tilsendt informasjon fra broren til en tidligere ansatt i ­kirkens forvaltningsfond ‘Ensign’. Hvis jeg har forstått de ulike avisartiklene riktig, hadde den tidligere ansatte varslet skattemyndighetene i USA, fordi han mente at fondet, og dermed kirken, ikke oppfylte ­kravene til skattefritak. Fondet skulle benyttes utelukkende til religiøse, undervisningsmessige eller humanitære tiltak, noe han mente det ikke gjorde.

Hvorfor og hvordan? 

Det er forståelig at det kommer reaksjoner når ­slike rapporter dukker opp, og tall i den ­størrelsesorden kastes rundt. Spørsmål om dette kunne stemme, kom både utenfra og innenfra, og det har ikke manglet på verken spekulasjoner, forsvarstaler eller krass kritikk.

I et sjeldent intervju med The Wall ­Street Journal, har kirkens ledende ­biskop (med det overordnede ansvaret for kirkens ­timelige anliggender), franskmannen ­Gerald Caussé, forsøkt å gi svar på hvorfor og hvordan kirken, gjennom dette fondet, har vært i stand til å bygge seg opp denne formuen. Et fond som visstnok ligger på listen over de fem største i verden, plassert et sted mellom verdens største hedge-fond på 160 milliarder dollar og Bill og Melinda Gates filantropiske fond på 46,8 millarder dollar.

Hvor kommer alle pengene fra?

Informasjonen sendt til The Washington Post hevdet at kirkens 16 millioner medlemmer betaler ca. 7 milliarder dollar i tiende i året, hvorav 6 milliarder går rett til drift av kirkens menigheter, kirkebygg, templer, misjonærarbeid og skoler. Overskuddet på en milliard pløyes inn i fondet, som så investeres. Fondet ble opprettet i 1997, og skal altså ha vokst fra 12 milliarder til 100 milliarder på disse 22 årene. Caussé ville verken bekrefte ­eller avkrefte beløpene, men forklarte at på samme måte som vårt hjemlige oljefond, er dette midler som er beregnet på å dekke fremtidige behov som kan og vil dukke opp. Det hamstres ikke for noen spesiell begivnehet, slik enkelte har hevdet, men for å være i stand til å håndtere økonomiske nedgangstider. Det henvises til både de gammeltestamentlige syv fete og syv magre år, og lignelsen om talentene når denne økonomiske praksisen skal forsvares.

Fortsette å øke

En av hans rådgivere sa det på denne måten: «Det vil komme nedgangstider. Hvor utbredt eller dramatiske vet vi ikke. Men på grunn av disse reservene som håndteres med forsiktighet og klokskap, vil vi ikke trenge å kutte ned på virksomheten vår».

Caussé kommenterte at mesteparten av veksten de siste årene rett og slett kommer fra den lengste oppgangsperioden noen gang registrert i USA, som også har skapt oppgangen i finansmarkedene.

Noe av kritikken som er fremkommet, er at mer av disse midlene burde brukes til veldedig arbeid og humanitærhjelp. Kirken har kontret med at humanitærhjelpen faktisk er blitt doblet de siste par årene, og ligger nå på ca. en milliard dollar i året. Kirken har også sagt at den vil fortsette å øke, i takt med kapasiteten til å sørge for en effektiv og hensiktsmessig distribusjon.

Ingen unnskyldning

En annen kritikk har vært at det er feil av kirken å ­kreve ­tiende av sine medlemmer, når den ­allerede har så mye penger. Men for kirkens medlemmer handler tiende mer om tro enn om penger. Vi tar utfordringen i ­Malakis tredje kapittel bokstavelig: ‘Bær hele tienden inn i forrådshuset, så det finnes mat i mitt hus. Prøv meg på denne ­måten, sier Herren, hærskarenes Gud, om jeg ikke vil åpne himmelens ­luker for dere og øse ut velsignelser over dere i rikelig mål’.

Ingen medlemmer må velge mellom å betale tiende og basisbehov. Nettopp på grunn av tienden og andre offergaver fra medlemmer er kirken i stand til å hjelpe de som har behov for det. Det har kirken ingen planer om å slutte med, eller be om unnskyldning for.

Gå til innlegget

Arrangert ekteskap? Neida. Joda. Neida.

Publisert 4 måneder siden

Var det bedre før da det å gifte seg var noe en bare gjorde? Og barna bare kom?

Jeg er mor til fire unge voksne, som jeg blir stadig mer opptatt av skal finne seg noen å dele livet med. En av dem har faktisk klart det, og er godt gift. Og det klarte han helt på egen hånd. De andre befinner seg i varierende grader av opptatthet, mens jeg sitter og venter og håper på barnebarn mens jeg fremdeles har overskudd til å kose meg med dem. Det går litt trått.

Lite interessert. Fristelsen er stor til å blande meg inn i prosessen, og presentere dem for det jeg synes må være passende kone- eller manne-emner. Jeg vet jo best, gjør jeg ikke? Jeg kjenner barna mine, vet hva de liker og hva de ikke liker. Vet hva de trenger og hva som er kjærlighetsspråkene deres. Jeg vil dem jo vel. Jeg kommer jo ikke til å foreslå noen som de vil vantrives med!

Men merkelig nok, så virker det ikke som de er særlig interessert i forslagene mine. De vil fikse det selv. Og det skal de selvfølgelig få lov til, mens jeg sitter på hendene og tvinger meg selv til å la dem finne ut av den store kjærligheten helt alene.

Urealistisk og usannsynlig

Dog er det besnærende å reflektere rundt hvorfor det er blitt sånn i vår tid, og hva som skjedde underveis. For i et historisk perspektiv er det jo ikke såååå lenge siden arrangerte ekteskap var normen, også i vår vestlige kultur. Og for store, store deler av verdens unge voksne, er det fortsatt helt vanlig at det er familien som velger partner for dem. På godt og vondt.

Ekteskap har altså gått fra å være en pragmatisk sammenslåing av slekter og ressurser, til å bli en sosial konstruksjon som vi håper skal dekke alle våre behov, så vel emosjonelle som sosiale og fysiske. Godt hjulpet av underholdningsindustrien leter alle etter ‘den ene’ som skal ‘gjøre dem hele’. Det er jo både urealistisk og usannsynlig at én person skal kunne dekke absolutt alle partnerens behov, spør du meg. Det forhindrer ikke at de aller, aller fleste av oss ønsker seg en livsledsager.

Familie for evigheten

Men kan det være at de høye forventningene gir unødvendig press og skremmer de unge fra å lande? Vi beskylder dem gjerne for å være for kresne, eller ikke kresne nok, og observerer at alderen for å inngå ekteskap og samboerskap stiger og stiger, med de utfordringene det gir når de skal i gang med ‘prosjekt avkom’.

I Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er ekteskap og familie ‘A Big Deal’. Ikke bare er det et bud å bli gift og få familie, men vi tror jo at familiebåndene skal vare inn i evigheten, og ikke bare til døden skiller oss ad. Da blir det enda viktigere å velge rett, og om mulig helst noen som har samme livssyn som en selv. Det blir ikke akkurat mindre press på ungdommen av slikt. Dermed kunne en jo tenke seg at de ville synes det var befriende å slippe å velge selv, og la mamma og pappa ta seg av den saken? Men den gang ei. I stedet organiserer vi leirer og konferanser og lager egne datingapper for mormonere, og skriver hauger av selvhjelpsbøker og maser og tjaser og skremmer dem tilsynelatende vekk fra hele greia. Ikke klarer vi nødvendigvis å være særlig gode forbilder på ekteskapelig lykke til enhver tid heller. Men vi prøver.

Arrangert light

Hvis ekteskapet er innstiftet av Gud (og det tror vi jo at det er) og er en del av en plan som skal gi oss størst mulig grad av glede og tilfredsstillelse i dette livet og det neste – så lurer jeg nå litt på hvorfor det virker så vanskelig å få til? Var det bedre før? Da det å gifte seg var noe en bare gjorde? Og barna bare kom? Nei, si det.

Mitt eget ekteskap, inngått mot slutten av forrige årtusen, kan sannsynligvis ­beskrives som ‘arrangert light’. Min manns eldre søster var en venninne av min mor, og hun tipset oss om hverandre. Det skulle faktisk ikke så veldig mye mer til. Jeg undrer meg veldig på om det ville vært like enkelt i dag.

Gå til innlegget

Vi burde bestrebe oss på å skape trygge rom i våre menigheter for de som sliter. Og sliter gjør vi vel alle, på et eller annet nivå.

Kongefamilien har fått skryt for å være åpen rundt Ari Behns selvmord. Med rette. Vi leser side opp og side ned i media om viktigheten av å snakke om de vanskelige følelsene. Om å ta tid til å lytte og stille spørsmål. Om å ikke skygge unna.

På begynnelsen av et nytt år er det derfor nærliggende å sette seg som mål å lytte mer, å snakke mer sammen, å være mer åpen og sårbar. Men på hvilke arenaer? For de av oss som har en tro og en tilknytning til et trossamfunn, er det kanskje naturlig å tenke at kirken ville vært den arenaen der man kunne gjort det. Men er den det?

Meningsløst budskap 

De fleste trossamfunn i den vestlige verden opplever nedgang i engasjement og deltagelse, særlig blant den yngre garde. Ledere klør seg i hodet og kappes om å finne måter å inkludere og engasjere på.

Men allerede i 1955 uttalte Rabbiner Abraham Heschel seg om det han så som en av grunnene til nedgangen i religiøs tilknytning i det tjuende århundre:

«Det er vanlig å skylde på sekulær vitenskap og antireligiøs filosofi hva angår den religiøse formørkelsen i det moderne samfunn», skrev han. «Det ville være mer ærlig å skylde på religionen selv for dets egne tap. Religion sank i betydning ikke fordi den ble motbevist, men fordi den ble irrelevant, kjedelig, undertrykkende, smakløs. Når troen fullstendig erstattes av trosbekjennelse, tilbedelse av disiplin, kjærlighet av vane; når dagens krise ignoreres på grunn av fortidens prakt; når tro blir et arvestykke fremfor en levende kilde; når religion kun taler i autoritetens navn i stedet for med medlidenhetens stemme – så blir dets budskap meningsløst».

Søndagsfasade til hinder

Kan det være at yngre generasjoner finner og opplever mening på andre måter enn de som kom før dem? Er søndagsfasaden blitt et hinder for autentisitet? Å finne mening handler om mer enn å utvikle tro på en Gud og en Frelser. Det handler også om å finne reelle løsninger på livets og hverdagens utfordringer og kriser.

Eksempelvis er vi gjerne flinke til å diskutere viktigheten av å studere skriftene og ha velfungerende familier i kirken, men vi snakker sjelden om hvordan vi skal kunne eliminere rasisme og utenforskap. Vi er kjappe til å snakke om behovet for å ta vare på de trengende gjennom fasteoffer og humanitær innsats, men vi tar sjelden opp strukturelle skjevheter som gir økende ulikheter i samfunnet. Vi holder viselig politikk utenfor gudshusene våre, men for mange, særlig de yngre, er sosial rettferdighet og menneskeverd essensielle prinsipper i Jesu Kristi evangelium.

Og hva med psykiske lidelser? Ensomhet? Selvmord? Når var du sist på et nattverdsmøte eller i en klasse som tok for seg disse utfordringene? Og likevel er dette ting som det jevne medlem sliter med, eller må forholde seg til – enten selv, eller i sin nærmeste omgangskrets.

Viste omsorg

Det vi egentlig vil vite, er hvordan evangeliet kan hjelpe oss med disse utfordringene, og hvordan det kan gi svar og vise oss hvordan vi kan ta bedre vare på andre rundt oss.

Jeg tror vi gjør klokt i å bryte ned barrierene mellom det som føles trygt og greit å snakke om, og det vi unngår – fordi vi ikke føler oss kompetente nok, eller komfortable nok. Vi burde bestrebe oss på å skape trygge rom i våre menigheter for de som sliter. Og sliter gjør vi vel alle, på et eller annet nivå. Vi trenger å følge Frelserens eksempel på veien til Emmaus, da han spurte disiplene som ikke kjente ham igjen; «Hva er det dere går og snakker så ivrig om?» (Lukas 24,7). Så lot han disiplene snakke, og han lyttet. Han viste omsorg.

Bedre lyttere

Vi vet ikke hvorfor Ari Behn tok sitt eget liv. Eller hvorfor de over 600 andre personene i Norge som valgte å gå ut av livet i 2019 gjorde det. Sannsynligvis er det like mange grunner som personer. Men vi vet at det mest grunnleggende behovet vi mennesker har, er å forstå og bli forstått. Den beste måten å forstå folk på, er å lytte til dem. Og det er noe vi alle kan bli bedre på. Også i kirken.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
4 dager siden / 2552 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
26 dager siden / 1879 visninger
Den norske kirke og pornografi
av
Marthe Kristine Østerud Primstad
rundt 1 måned siden / 1015 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
7 dager siden / 954 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
rundt 17 timer siden / 852 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
28 dager siden / 678 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
12 dager siden / 603 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere