Joanna Bjerga

Alder: 51
  RSS

Om Joanna

Spaltist, journalist, medlem av Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige. Mest opptatt av tro og livssyn, miljøvern og flyktningesaken. Blogger på www.jojobjerga.com

Følgere

Våre LGBTQ+ søsken er ikke feilvare. De er ikke ødelagt. De trenger ikke å fikses.

Jeg har med stigende uro fulgt debatten om forbud mot konversjonsterapi. På den ene siden de som frykter at et forbud går ut over religionsfriheten, og på den andre de som mener at en praksis som er skadelig for enkeltindividers følelsesliv og mentale helse må avskaffes, og helst kriminaliseres.

Noen kristne påstår at Gud «ikke liker homofili», mens andre står i kø for å vise hvor mye de støtter og aksepterer LGBTQ+ personers menneskerettigheter og krav.


Ikke sjelesorg

Dette er en vanskelig og komplisert sak. Eller kanskje ikke. Den beste kommentaren jeg har lest til nå, kommer fra biskop Olav Øygard i Den norske kirke. Han skriver i en kommentar på Facebook:

«I går kveld så jeg debatten på NRK om konverteringsterapi. Det er altså snakk om at kristen sjelesorg skal være terapi slik at homofile mennesker blir heterofile. Men kristen sjelesorg er ikke terapi. Det hører ikke hjemme i sjelesorgen å ha et prosjekt om å endre menneskers følelser. Det hører med til kristen sjelesorg å be for dem som ber oss om det, men å endre følelser og drifter, hører ikke med til sjelesorgen. Ordet konvertering handler om skifte av religiøs tro. I noen sammenhenger kaller vi gjerne det for omvendelse. Og det er noe helt annet.»

Nettopp.

Det er ikke LGBTQ+ som trenger konvertering. Det er alle oss andre som trenger å omvende oss fra homofobi og fordømmelse av våre søsken. Særlig dersom vi bruker vår religiøse overbevisning til å rettferdiggjøre holdningene og handlingene våre.

Konversjonsterapi funker ikke, er traumatiserende og helt feil bruk av ressurser. Våre LGBTQ+ søsken er ikke feilvare. De er ikke ødelagt. De trenger ikke å fikses.


Offisiell uttalelse

Som her hjemme, raser debatten om forbud av konversjonsterapi også i delstaten Utah, der Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har sitt hovedkvarter. Kirkens egen sosialtjeneste i USA og Canada; Family Services, tilbyr terapi i ulike former. I forbindelse med en høringsrunde om et lovforslag rettet mot psykologer, som også inkluderte et forbud mot konversjonsterapi, gikk Family Services imot ordlyden i det nyeste forslaget. De mente det «gikk for langt på enkelte områder, og ikke langt nok på andre». Reaksjonene lot ikke vente på seg, og kirken valgte nylig å komme med en offisiell uttalelse om saken:

«Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige motsetter seg «konversjonsterapi», og det praktiseres ikke av våre terapeuter. Family Services har en langvarig og tydelig policy mot å benytte seg av terapiformer som forsøker å «reparere», «konvertere» eller «endre» seksuell legning, som for eksempel fra homoseksuell til heteroseksuell. Forskning viser at elektrosjokk, aversjonsterapi eller andre analoge terapimetoder ikke virker, og er skadelige for unge mennesker som opplever tiltrekning til samme kjønn. De personer, også ungdom, som etterlyser terapi som innebærer forsøk på legningsendring, vil ikke få det fra Family Services’ medarbeidere. Kirken fordømmer all terapi, inkludert konversjons – og reparativ terapi, som utsetter et individ for krenkende praksis, ikke bare i Utah, men over hele verden.»  


Læren er at det er synd

Det er vel og bra i profesjonell sammenheng, men hva betyr det i en lekmannskirke, der det enkelte medlem forholder seg til sin lokale biskop (forstander), som i beste fall er en velmenende amatør? Den homofile sønnen til en av kirkens øverste ledere delte nylig sin opplevelse av å være homofil i et strengt konservativt kirkesamfunn. «Bishop Roulette is a thing», skrev han, og hentydet til nettopp dette. For selv om kirken fordømmer konversjonsterapi, og er klar på at vi skal behandle våre LGBTQ+ søsken med kjærlighet, omsorg og forståelse, så er læren fortsatt den at homofil praksis er synd, på linje med andre brudd på kyskhetsloven.

Sex hører ekteskapet til. Og ekteskap er forbeholdt mann og kvinne. Er det mulig å ha to tanker i hodet på en gang? Ja. Ikke forsøk å endre noen, og pass på deg selv. Den eneste du skal og kan omvende, er deg selv.

Gå til innlegget

170 år med misforståelser

Publisert rundt 1 måned siden

Hvor mange ganger må vi gjenta at Mormons Bok ikke står i noen motsetning til Bibelen, men bekrefter den og dens budskap?

To helger i året, den første i april og den første i oktober, går Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige sin verdensomspennende generalkonferanse av stabelen.

I motsetning til hva navnet skulle tilsi, 
har den ingenting med generaler eller 
militærøvelser å gjøre. Her har nok lange tradisjoner med direkte oversettelse fra engelsk spilt oss et lite puss, og ordet er nå så innarbeidet i ordforrådet vårt etter 170 år at vi lar det passere. Vi snakker altså 
om en «generell» konferanse, eller en konferanse for hele kirkens medlemskap.


Samlingspunkt 

Det er faktisk 189 år siden den aller første generalkonferansen fant sted, og den gangen var det en langt smalere sak å samle kirkens medlemmer på ett sted. 27 personer møttes i et privat hjem i byen Lafayette i staten New York.

Konferansene har alltid vært en anledning for medlemmene av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige til å samles, for kirkens ledere til å undervise og oppmuntre kirkens medlemmer, og foreta endringer eller justeringer i kirkens organisasjon.


Viktig misjonsfelt 

Forrige helgs konferanse markerte at det er 170 år siden de aller første misjonærene som skulle til Skandinavia ble kalt. Kirken hadde sendt misjonærer til de britiske øyer og andre steder i verden allerede fra 1837, men i 1849 skulle den europeiske misjonen 
utvides til å inkludere Danmark, Sverige og Norge. Skandinavia ble et svært viktig misjonsfelt for kirken, og 100 år senere utgjorde etterkommere av skandinaviske konvertitter halvparten av kirkens totale medlemstall.


Millioner så talene 

Forrige helg benket altså kirkens 16 millioner medlemmer seg i hjem og kirkebygg over hele verden, og så eller lyttet til de fem konferansemøtene overført fra Salt Lake City i delstaten Utah i USA, via radio, TV, satellitt eller internett. Konferansene overføres til 175 land og oversettes til omtrent 100 språk. Totalt nesten ti timer, fordelt på to dager.

Talerne velges blant kirkens første presidentskap, det vil si profeten og hans to rådgivere, de tolv apostlers råd, og øvrige ledere i kirkens organisasjoner. Selve innholdet er ikke samkjørt på forhånd, men visse temaer utpeker seg alltid. Denne gangen merket jeg meg at mange av budskapene dreide seg om ens personlig forhold til Gud og Jesus, om å finne glede i evangeliet, om omsorg og nestekjærlighet, og vårt individuelle ansvar til å holde vår dåpspakt og være «villige til å bære hverandres byrder, så de kan være lette» og «villige til å sørge med dem som sørger, ja, og trøste dem som trenger trøst» (Mormons bok).


Oppgitt

Derfor ble jeg både overrasket og lei meg da jeg for noen dager siden leste gjennom kommentarer på kirkens norske Facebook-side. En av mine oppgaver i ­kirken er å koordinere innholdet på digitale flater, og dermed moderere kommentarene der. I oppkjøringen til konferansen ble det delt flere korte ­videosnutter med sitater fra tidligere konferanser, med en invitasjon til å få med seg den nært forestående.

Kritiske kommentarer får som regel stå, og jeg forsøker å komme i dialog med kommentatorene, oppklare misforståelser eller komme med forklarende tilleggsopplysninger. Men denne gangen ble jeg oppgitt.


Ingen motsetning

«Ikke la deg lure. Dette er Mormonere og det har ingenting med kristen lære å gjøre».

«I kristen tankegang er det å anse en annen hellig bok enn Bibelen for likeverdig eller endog av høyere verdi, regnet som kjetteri».

Hvor mange ganger må vi gjenta at Mormons Bok ikke står i noen motsetning til Bibelen, men bekrefter den og dens budskap; at Jesus Kristus er verdens frelser og forløser?

Tydeligvis flere.

Et av mine absolutt favoritt-vers i Mormons Bok er dette: «Vi taler om Kristus, vi gleder oss i Kristus, vi forkynner om Kristus, vi profeterer om Kristus, og vi skriver i overensstemmelse med våre profetier så våre barn kan vite hvilken kilde de kan se hen til for å få forlatelse for sine synder» (Mormons Bok, 2 Nephi 25:26).

Men vi er visst kjettere. Sukk.

Gå til innlegget

Vi er røde, vi er blå, men vi er ett i Kristus

Publisert rundt 2 måneder siden

Aldri har så mange medlemmer av Jesu Kristi kirke av Siste Dagers Hellige stilt til valg i Norge.

Et av de mer spennende kommune- og fylkestingvalg på lang tid er nå gjennomført. For en del medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i Norge, ble det litt ekstra spennende. I år var det nemlig rekordmange av oss som stilte til valg. De er fordelt på hele landet fra Kristiansand i sør til Tjeldsund i nord. Den yngste er noen og tretti år gammel, og den eldste rundt sytti.

Det er, ikke overraskende kanskje, en liten overvekt av KrF-kandidater blant dem jeg har identifisert, men ellers er det god spredning fra Rødt til Frp, med Høyre, Venstre, MDG, FNB og SV innimellom. Mange forskjellige yrkesgrupper er også representert. En arkitekt, an advokat, flere akademikere, en sykepleier og en oversetter, for å nevne noen. Ordførerkandidater og listefyll i skjønn forening.


Nøytral

Jeg kjente at jeg ble litt glad inni meg da jeg oppdaget hvor stor spredningen var. Politikk er ikke noe som snakkes så mye om i kirkelig sammenheng hos oss så jeg har hatt lite peiling på hva mine søsken i evangeliet har som politisk ståsted. Kirken som organisasjon er helt nøytral når det kommer til partipolitikk.

Kirkens medlemmer oppfordres til «å delta i sine lokalsamfunn som ansvarlige borgere, og anmodes om å engasjere seg i den politiske prosessen på en kunnskapsbasert og høflig eller medborgerlig måte, og respektere at kirkens medlemmer har variert bakgrunn og kan ha ulike oppfatninger om partipolitikk.»

Det er et ordtak som sier at dersom man skal få noe gjort, så skal man spørre noen som allerede har det travelt. Slik jeg kjenner de norske medlemmene av Jesus Kristi kirke av Siste Dagers Hellige som har stilt til valg, så er dette i aller høyeste grad personer som allerede har mange jern i ilden. For medlemmer i en lekmannskirke, der alle kirkelige oppgaver og lederverv utføres på frivillig basis, skulle man tro at politikk ikke ville stå høyt på listen over prioriterte oppgaver. Men det gjør det, tydeligvis.


Et bedre sted

Ezra Taft Benson, kirkens president og profet i perioden 1985 til sin død i 1994, har sagt: «Vi skulle alle arbeide ivrig for gode saker og etterlate verden som et bedre sted fordi vi har levd i den.» Benson var forresten landbruksminister under begge periodene til president Eisenhower.

Det er nemlig lang tradisjon for å være politisk aktiv blant de Siste Dagers Hellige, og mest kjent er nok tidligere presidentkandidat i USA, Mitt Romney. Mindre kjent er det kanskje at Joseph Smith jr. også stilte som uavhengig presidentkandidat allerede i 1844, fordi han var oppgitt over myndighetenes behandling av kirkens medlemmer i Missouri.


Ansvar

De jeg har hatt kontakt med har oppgitt litt forskjellige motiv for å stille til valg. Et av de norske medlemmene som har lengst fartstid i lokalpolitikken, sa det slik:

- Det finnes ikke noe parti som har «den eneste løsningen», men kirkens medlemmer kan bidra med sine verdier og påvirkning i ethvert parti som de finner seg til rette i. Disse årene har vært en periode med brobygging og tillitsbygging.

En annen, som stilte for første gang, skrev:

- Jeg har alltid vært naiv og idealistisk med et ønske om å forandre samfunnet og endelig har jeg tatt motet til meg og gjør noe med det. Jeg tror, at hvis man forstår den virkelige innflytelsen politikk har på våre egne liv, så ville flere engasjert seg i politikken.

Og en tredje forklarte sitt engasjement på denne måten:

- Som kristen ser jeg med stort alvor på ansvaret vi har for å forvalte naturressursene skikkelig og stelle pent med jorda vår. Tør jeg minne om hvem som har skapt den? Jeg er også opptatt av å løfte blikket utover min egen navle og anerkjenne akutte og langsiktige behov som alle jordens innbyggere har.


Troen i bunn

Felles for dem alle, er at selv om deres tilhørighet til Jesu Kristi Kirka av Siste Dagers Hellige egentlig ikke er et tema i deres politiske aktivitet, så ligger troen der i bunn som en føring likevel. Og takk for det.

Gå til innlegget

Oss og de andre

Publisert 3 måneder siden

Når vi tillater oss selv å bli kjent med «de andre», innser vi at vi har mye mer til felles enn det som skiller oss.

Med forrige helgs moskéangrep friskt i minne, kom jeg til å tenke på et dialogseminar som ble avholdt, ironisk nok, dagen før Paris-terroren i november 2015. Seminaret var organisert av Samarbeidsrådet for Tro og Livssyn (STL) i Stavanger og Kirkelig Dialogsenter.


Bondeviks hjertebarn

Jeg har vært så heldig å få lov til å være involvert i arbeidet som Samarbeidsrådet gjør i Stavanger, helt siden den spede begynnelsen for over 20 år siden. Lokale dialoggrupper var et av Verdikommisjonens mange initiativ. Noen som husker Bondeviks hjertebarn? Den ble utskjelt og latterliggjort, men for min del ble den inngangen til noe vakkert og viktig. For i likhet med de aller fleste andre tro- og livssynssamfunn, er deltagelse i dialogarbeid en helt naturlig forlengelse av vår, og min, trospraksis.

Temaet den novemberkvelden var antisemittisme og islamofobi, og foredragsholderne var Nina Grünfeld, filmskaper og forfatter med jødisk bakgrunn, og Shoaib Sultan, politiker og analytiker ved Antirasistisk senter i Oslo, med ansvar for kartlegging av det høyreekstremistiske miljøet i Norge.


Antisemittisme og islamofobi

Vi fikk høre litt om hva antisemittisme og islamofobi er. Om forskjellene, og ikke minst likhetene. Der antisemittisme er motstand mot og villifisering av et helt folkeslag, er islamofobi frykt for en hel religion og dens utøvere.

Der antisemittisme har eksistert i århundrer, er islamofobien av nyere dato. Men det er store likhetstrekk mellom begge disse hat-ideologiene. Man kan si at antisemittismen er en slags ur-hatideologi, som har dannet mønster for alle andre hat-ideologier som har fulgt. Ser man nøyere på hvem som står bak disse ideologiene og fronter både høyreekstremismen, islamofobien og antisemittismen, finner man marginaliserte, ofte stakkarslige og ressurssvake figurer som søker bekreftelse, tilhørighet og oppmerksomhet.

En annen gjenganger i analysen av de forskjellige grupperingene, både i Norge og utlandet, viser at det oftest er størst motstand mot Islam på steder der det lever få eller ingen muslimer. Det samme gjelder antisemittisme.


Hva kan vi gjøre? 

Etter foredragene diskuterte vi i grupper hva som kunne gjøres i våre lokalsamfunn for å motvirke radikalisering. Hvordan forhindrer vi at norsk ungdom søker seg til ekstreme miljøer?

Nesten fire år senere er spørsmålene uhyggelig dagsaktuelle og påtrengende. Svarene var – og er - like enkle som de er vanskelige å gjennomføre. Det handler om å skape arenaer for positiv dialog, for samhandling, for informasjon og utveksling av ideer og erfaringer. Vi frykter det vi ikke kjenner. Når vi tillater oss selv å bli kjent med «de andre», innser vi at vi har mye mer til felles enn det som skiller oss. Det gjelder både i religionsdialog og i samfunnet ellers.

Det handler også om å se og inkludere de ungdommene som faller mellom alle stoler, gi dem anledninger til å føle mestring og tilhørighet. Vi må, som foreldre, lærere og ledere lytte og se og undervise og gå foran som gode eksempler. Vi må støtte opp om alle de mange gode tiltak som allerede finnes.


Delta? 

Spørsmålet ble også stilt om hvorvidt det i det hele tatt var hensiktsmessig å delta i diskusjoner på nettet. Mange av oss orker ikke, eller ser ikke poenget. Konklusjonen var at vi neppe ville klare å overbevise eller overtale nettrollene til å endre synspunkt eller ståsted ved å informere eller ta til motmæle – men, og det er viktig, vi vil kunne påvirke de som sitter alene på gutterommet og leser og ser, men som ikke deltar. De som sitter på gjerdet. Vi kan, og vi må, forsøke å få dem til å ramle ned på den gode siden. Den moderate siden. Den romslige siden.

Vi må gi positiv oppmerksomhet til alle gode krefter og til alle de fantastiske, unge menneskene som viser i ord og handling at de tar avstand fra hat og vold, og som er eksempler for oss i den eldre garde som i mye større grad sitter og tviholder på utdaterte forestillinger om hvordan verden skal se ut. De unge er heldigvis fortsatt i flertall.

Gå til innlegget

Anders Magnus’ forestillinger om tro

Publisert 4 måneder siden

Er det virkelig slik at jo mer utdannelse en person har, jo ­mindre tilbøyelige er de til å praktisere en tro?

Sommertid er lesetid for meg, og boken som sto øverst på listen min i år, var autobiografien til Tara Westover: Educated. Den norske oversettelsen har fått tittelen Noe tapt og noe vunnet. Da boken først kom ut i 2018, ble Westover raskt genierklært og boken klatret til topps på bestselgerlistene. Med god grunn.

På mesterlig vis beskriver den unge forfatteren oppveksten i en ‘survivalist’-familie, langt ute på landet i staten Idaho. Hun er yngst i en stor søskenflokk, med en bipolar far og en kuet mor som praktiserer naturmedisin og er rimelig alternativ.

Tar utdannelse

Faren nærer dyp mistro til myndigheter og helsevesen, og ­familien lever mer eller mindre isolert fra omverdenen. Barna går ikke på skole, og lege og sykehus er ikke et alternativ når noen skades eller blir syke.

Den ene broren blir etterhvert mer og mer voldelig mot Tara, og hun forstår omsider at den eneste måten hun kan komme seg unna på, er gjennom å ta utdannelse. Uten noe akademisk grunnlag, klarer hun som 17-åring å bestå opptaksprøven til college, og tar fatt på en utrolig dannelsesreise, både faglig og geografisk – før hun til slutt fullfører en doktorgrad i historie ved Cambridge.

Underveis får vi et innblikk i en barndom til de grader preget av farens galskap og tilhørende manglende evne og vilje til å ivareta familiens fysiske og psykiske velferd.

Ikke representativ

Familien til Westover har vært medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i flere ­generasjoner. Tippoldemoren hennes var norsk, og en av de som emigrerte og krysset slettene mot vest etter å ha sluttet seg til kirken i Norge.

Men allerede i første setning, gjør Westover det klart at denne boken ikke handler om mormonisme, og at hennes familie på ingen måte er representativ for kirken. Og det stemmer. Kirkens medlemmer oppfordres sterkt til å ta høyere utdanning, og vi har absolutt ingen motforestillinger mot moderne medisin. Tvert imot.

For enkelte kan det likevel synes vanskelig å holde den religiøse konteksten utenfor. USA-korrespondent i NRK, ­Anders Magnus, publiserte for noen dager siden en reportasje der han på underlig vis klarte å koble Westovers trosbakgrunn og sjamanisme.

Betraktningene hans gikk faktisk et skritt lengre. Han beskriver historien hennes som et eksempel på religiøst maktmisbruk, og skriver: «Felles for både mormoner og sjaman-tilhengere syntes å være en trang til å tro på noe utenfor den virkelige verden. Noe som verken skal ­eller kan bevises. For så vidt et felles trekk for alle små og store religioner.» Han skrev også at «mennesker med slik ubetinget tro er også sårbare for maktmisbruk».

Gjør tro mennesker mer sårbare for maktmisbruk?

Avviser troende kunnskap?

 Magnus avslutter reportasjen med å sitere fra ­boken til Westover, en episode der moren tilbyr seg å justere chakraen til datteren som befinner seg 8.000 kilometer unna. Westover stiller seg lattermildt spørrende til hvordan det skal la seg gjøre. Og ­Magnus avslutter med: Tara hadde virkelig blitt en ikke-troende.»

Magnus impliserer her at Westover hadde vunnet en utdannelse, og dermed tapt troen.

Men er det virkelig slik at jo mer utdannelse en person har, jo mindre tilbøyelige er de til å praktisere en tro? Forskning viser noe annet enn det mange har inntrykk av – i hvert fall hva kristne angår, og særlig hva medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige angår.

Mer, ikke mindre

En undersøkelse gjort av Pew Research Center i 2017 viser at «blant mormoner, er de med høyere utdanning ikke bare like religiøse som de med mindre utdannelse. I snitt er mormoner med høyere utdanning mer religiøse enn mormoner med mindre utdanning.

Hele 92 prosent av mormoner med ­høyere utdanning er svært religiøse. De mormoner som ikke har utdanning utover videregående , scorer ‘bare’ 78 prosent på indeksen over religiøs praksis.»

Westover brøt med barnetroen sin og halve familien, men det var ikke fordi hun fikk en utdannelse. Boken anbefales, men ikke bland kortene.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
13 dager siden / 1325 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
14 dager siden / 1282 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
rundt 1 måned siden / 1166 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
26 dager siden / 856 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
14 dager siden / 815 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere