Joanna Bjerga

Alder: 51
  RSS

Om Joanna

Spaltist, journaliststudent, medlem av Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige. Mest opptatt av tro og livssyn, miljøvern og flyktningesaken. Blogger på www.jojobjerga.com

Følgere

Bønnesvar

Publisert 11 dager siden - 509 visninger

Bønn handler ikke om å forandre Gud. Bønn handler om å forandre oss.

En av mine oppgaver som frivillig informasjonsmedarbeider for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i Norge, er å svare på henvendelser og kommentarer som kommer inn via sosiale medier.

For en tid siden ble det delt en kort video på kirkens Facebook-side som viste ulike personer som delte eksempler på ganger de hadde følt at Gud hadde vært der for dem. Første skoledag, foreldrenes skilsmisse og dødsfall i nær familie var noen av eksemplene. Det er ikke så ofte at videoer som denne får så mange kommentarer, men denne gangen var det et par. Det ene var: «Hvor var han under flodbølgen i Indonesia?»

LES OGSÅ: Setter Gud på tiltalebenken

Tapte nøkler. 

Ja, hvor var han da? Mannen til en venninne av meg har sagt at han ikke lenger tror på «the god of lost keys». Jeg hadde aldri hørt uttrykket før, men skjønte umiddelbart hva han mente. Altfor ofte så er det slik at vi som troende bruker eksempler på banale hverdagsmirakler for å «bevise» at Gud har hørt og besvart våre bønner. Tapte nøkler som dukker opp, busser vi rekker, eksamener vi består.

Men hvor er Gud når det virkelig røyner på? Hvor er han når vi står ovenfor bunnløs sorg? Uhelbredelig sykdom? Krigshandlinger? Kan vi snakke høyt om bønnesvar da? Om en kjærlig Gud som elsker alle sine barn like mye, men som likevel tillater dyp, langvarig og tilsynelatende uløselig urettferdighet?

Begrenser Gud. 

Ja. Jeg tror det. Og jeg tror vi bør det, i mye større grad. Hverdagsmiraklene er fine de, og de kan unektelig styrke og bevare tro, men jeg tror vi begrenser hvem Gud er og hva han kan utføre ved å holde oss på «nøkkelnivået».

Men for å forklare (og forsvare) bønnesvar, så må man nødvendigvis først ha klart for seg hva bønn er, og ikke minst, hva bønn ikke er. Jeg mistenker at mange av oss ser på bønn som en slags dispenser. Vi putter på en bønn, og forventer en umiddelbar velsignelse eller et direkte svar. Hvis noe er vondt og vanskelig, så vil vi at det skal fikses. Helst i går. Når det ikke skjer noe, så tar vi det som et tegn på at Gud ikke har hørt oss, eller at han ikke finnes i det hele tatt.

Vi er hans hender. 

Men bønn funker ikke sånn. Jeg tror at bønn er en måte for oss å ha kontakt med det guddommelige på. Hvis Gud er min himmelske far, så vil han gjerne ha kontakt med meg, og jeg vil gjerne ha kontakt med ham. Men det er ikke et redskap for å få det vi vil, når vi vil ha det. Det er ment som et redskap til å hjelpe oss å utvikle de guddommelige egenskapene vi har arvet fra våre himmelske foreldre. Du vet: kjærlighetsevne, kreativitet, omsorgsevne, styrke, tålmodighet …

Så egentlig handler det ikke så mye om oss, men om hvordan vi bruker disse evnene til å velsigne menneskene rundt oss. Vi er Hans hender. De gangene jeg har opplevd bønnesvar, i den grad jeg har gjort det, så har det nesten uten unntak vært når jeg har vært tilstrekkelig på bølgelengde med Gud til å få være svaret på en annen persons bønn. Så hvor var Gud under flodbølgen i Indonesia? Jeg tror han var i alle de menneskene som satte sine egne behov og sikkerhet til side og gjorde alt de kunne for å lindre, hjelpe og bygge opp igjen.

LES OGSÅ: Forsker på mirakler

Like sant som jeg er virkelig.

Andre bønnesvar kan være sjelefred. Lys i mørke. Trøst i savn. Styrke til å holde ut ting du ikke trodde var mulig. Alle disse er vanskelige å påvise vitenskapelig, men ikke desto mindre reelle for de som opplever dem.

Når har Gud vært der for meg? Når jeg har følt meg misforstått. Når jeg har vært engstelig. Når jeg har beveget meg i ukjent terreng. Når jeg har prøvd å rette opp feil jeg har gjort. Som oftest gjennom andre menneskers godhet, men noen ganger mer direkte. Bønn handler ikke om å forandre Gud. Bønn handler om å forandre oss.

LES OGSÅ: Grunnbok for vaksne

Gå til innlegget

Ingen å miste

Publisert rundt 1 måned siden - 1997 visninger

Holdningen til homofili reforhandles hele tiden. Også blant medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.

Da en av mine yngre brødre kom ut av skapet til meg for en del år tilbake, mottok jeg nyheten med blandede følelser. På den ene siden var jeg ganske fornøyd med at jeg var en av de første i familien han valgte å fortelle det til. På den andre siden, var jeg lei meg for at han ikke hadde gjort det for lenge siden.

Under oppveksten vår i et strengt konservativt og patriarkalsk trossamfunn, hadde homofili stort sett vært et ikke-tema. Men det betyr ikke at jeg ikke hadde noe forhold til det, eller ikke hadde egne tanker og følelser om det. Jeg husker godt at jeg som tenåring tidlig på 80-tallet, mange år før jeg ble klar over at jeg hadde en bror som var homofil, fikk med meg at det var en AIDS-epidemi på gang, som på den tiden så ut til å ramme først og fremst homofile. Jeg undret meg over hva som kunne være årsaken til ulike seksuelle legninger, og jeg lurte på hvorfor Gud hadde skapt noen av sine barn slik.

LES OGSÅ: Motarbeider hat ved å la pastorer og LHBT-personer møtes

Svaret uteble. 

I en kirke som stort sett hadde svar på det meste, opplevde jeg for første gang at svaret uteble. Det eneste svaret jeg fant i kirken var at homofil praksis var synd. Det aksepterte jeg. Da.

Etter hvert som årene gikk, ble jeg mer og mer glad for at broren min var født og oppvokst i Norge, til tross for tøffe tak også her. For selv om kirken etter hvert ble bedre på å presisere at legningen i seg selv ikke var noe problem, så forsto jeg at i USA, der kirken hadde sitt utspring og der mesteparten av medlemmene befant seg, så var det mye vanskeligere å være åpen om homofil eller lesbisk legning i vår religiøse setting.

Selvmordstallene blant homofile og lesbiske medlemmer av kirken har vært og er fortsatt høye, og det er overhodet ikke greit. Kirken er veldig tydelig på at ekteskap er forbeholdt mann og kvinne, og likekjønnet ekteskap anerkjennes ikke. I en religion som i 2018 fremdeles forkynner og praktiserer «kyskhetsloven», og forventer av sine medlemmer at seksuelle relasjoner forbeholdes ekteskapelige rammer, så sier det seg selv at den er på kollisjonskurs med store deler av samfunnet – det være seg i Norge eller USA. I tillegg er det slik at vi tror at for å oppnå den øverste grad av evig opphøyelse så må man være gift. Heterofilt.

LES OGSÅ: Samler single mormonere på sjekkeleir

En gledens dag. 

Det er nå nesten tolv år siden broren min giftet seg med sin kjære. De møttes mens de studerte i USA, og min svoger kommer fra et tredje land som heller ikke anerkjenner likekjønnet ekteskap, derfor giftet de seg i Norge. Det var en gledens dag, for de fleste av oss. Det er likevel ikke til å komme bort fra at vi alle formes av vår bakgrunn og sosiale og religiøse kontekst, og for enkelte i familien var dette svært vanskelig.  

For akkurat som det finnes flere varianter av legninger og samlivsformer, så finnes det mange varianter og grader av aksept, toleranse og støtte blant medlemmene av kirken. Her må jeg gjerne presisere at jeg snakker for meg selv, og ikke på vegne av kirken, men for meg er dette ikke så komplisert. Jeg elsker broren min. Han elsker en mann, som også elsker ham. De har et forpliktende og varig forhold og har det godt sammen.

Hvis min bror er lykkelig, så er jeg lykkelig. Han er et av de fineste, mest kristuslignende menneskene jeg vet om. Hvis det mot formodning virkelig skulle vise seg at han ikke «når opp», så er jeg ikke så opptatt av å komme dit. Hvis han ikke er der, vil det ikke være særlig himmelsk for meg.

Forpliktet til å elske. 

I boken No More Goodbyes tar forfatteren, og medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, Carol Lynn Pearson et oppgjør med homofobe holdninger i religionens navn. Rabbineren Harold Kushner er sitert på framsiden av boken: «Takk for at du minner oss på at oppgaven til enhver religion er å lære oss hvem vi er forpliktet til å elske, ikke hvem vi har rett til å hate».

Det går fremover, også i kirken, og særlig blant de yngre. Heldigvis. For vi har ingen å miste.

LES OGSÅ: Nordmenn mer verdikonservative enn våre naboer

Gå til innlegget

Polarisering og demonisering

Publisert 2 måneder siden - 545 visninger

Det sies at vi ikke skal diskutere politikk eller religion i dannet selskap. Men helt ærlig – finnes det egentlig noe annet det er verdt å snakke om?

Hjemme hos oss har vi høyst ­varierende standpunkter når det kommer til både politikk og religion, og i noen tilfeller vet jeg at familien min skulle ønske at jeg ikke hadde fullt så sterke meninger om både det ene og det andre. Eller at jeg i det minste lot være å lufte dem så ofte.

LES OGSÅ: Listhaug reagerer på Paus-utsagn: – En skam at kirkerommet brukes til å spre hat

Borte bra, hjemme best. 

Likevel holder jeg en knapp på at det nettopp er hjemme og innad i familien at vi må begynne hvis vi skal ha noe håp om å bedre dagens samfunnsdebattklima. Vi trenger arenaer der vi kan lære oss å være uenige uten å bli utrivelige, og der diskusjonene ikke nødvendigvis får så store konsekvenser.

De fleste foreldre tror jeg har opplevd at avkommet i det ene øyeblikket har vist seg fra sin aller beste side ute blant folk, for så i det neste å oppføre seg som en ­uregjerlig tyrann i miniatyr på hjemmebane. De som har greie på det, sier at dette er et sunnhetstegn. Barnet føler seg trygg på foreldrene, og kan tillate seg å slippe løs sine mindre sjarmerende sider uten å risikere å bli avvist.

Det samme prinsippet kan, slik jeg ser det, overføres til politiske diskusjoner. Diskusjoner om verdivalg, om abort, om innvandring, om bompenger, om skatt, om utdanning – om alt.

Og dessuten: Om vi øver oss på å være saklige og romslige hjemme, så klarer vi kanskje bedre å omsette engasjementet der ute.

Tonen er annerledes. 

Jeg husker at jeg var ganske fornøyd med meg selv da jeg tippet at hverdagsintegrering ville bli årets nyord i 2016, og fikk rett. I år tror jeg årets ord blir polarisering. Det synes jeg ikke er fullt så hyggelig.

En av sønnene mine påpekte forleden at jeg alltid har sagt at det er bra at det finnes forskjellige meninger og oppfatninger blant folk. Han lurte på hvorfor jeg er så oppgitt nå. Vel, jeg mener fortsatt at forskjeller er bra, men noe er blitt annerledes. Jeg tenker på tonen. Måten begge sider demoniserer «de andre» på, uansett hvilket ståsted de har.

Fra forskningen vet vi at når vi først har dannet oss en oppfatning om noe, så er det svært vanskelig å endre den. Vi mennesker er rett og slett skrudd sammen slik at vi ikke lar oss påvirke nevneverdig. Ikke av media, ikke av fakta, ikke av ­familie og ikke av venner. Og det er greit! Vi trenger ikke være enige om alt for å leve godt sammen.

Partiske uansett. 

Vi lener oss uansett mot vår egen partiskhet. Så hva er da egentlig poenget med å diskutere i det hele tatt? Hvis vi uansett ikke klarer å overtale motparten til å endre mening, til å endre syn, eller innrømme at de tar feil og vi har rett? For innerst inne, så er det jo egentlig det vi vil, er det ikke?

Tenk om vi kunne tatt et steg tilbake og sett saker fra forskjellige vinkler? Tenk om vi alle kunne klart å legge vekk vår egen fortreffelighet og øvd oss på være mer ydmyke?

Min erfaring er at når vi evner å krype ut av skyttergravene og løfte problemstillingene opp et par hakk, så viser det seg at vi egentlig vil det samme – tross alt. Vi vil at alle skal ha det bra. Vi vil at ting skal være rettferdig. Vi vil at det skal være fred. Banalt? Nettopp!

LES OGSÅ: – Kampen om en mer rettferdig verden kan same kristne

Rett til å bli hørt. 

Det kan riktignok gå en kule varmt ved middagsbordet av og til, men jeg tror at diskusjonen er viktig i seg selv. Ikke fordi den nødvendigvis ­leder til endring av synspunkt, men fordi den legitimerer alle partenes rett til å bli hørt. Og det er kanskje det mest grunnleggende behovet vi alle har: å få bruke stemmen og bli hørt.

Gå til innlegget

Personlig åpenbaring

Publisert 3 måneder siden - 3605 visninger

Joseph Smith hadde ingen ambisjoner om å bli en moderne profet eller organisere noen ny kirke. Han ville bare ha et svar.

I denne spalten veksler jeg mellom å skrive om personlige opplevelser «fra sidelinjen» i det norske religiøse landskapet, og å forsøke å forklare eller oppklare elementer i min tro som kan være misforstått eller ukjent for Vårt Lands lesere. Av og til forventer jeg reaksjoner, av og til ikke. Noen ganger får jeg det, andre ganger er det helt taust.

Alle gode ting. 

At en professor i systematisk teologi tok seg tid til å skrive et svar på min forrige spalte om Guddommen, og at Treenighetslæren avstedkom en helsides artikkel i avisen påfølgende uke, var jo artig (Knut Alfsvåg, «Alle gode ting er tre», 20.09.18).

Når jeg da skal sette meg ned og skrive en ny spalte, dukker spørsmålet opp. Skal jeg «safe» og skrive noe tannløst som ingen kan være uenig i? Eller skal jeg skrive om enda en greie som kan komme til å provosere?

I min aller første spalte erklærte jeg friskt at jeg ikke lenger ville gå så stille i dørene, så da gir svaret seg selv.

LES OGSÅ:  Tre i én og én i tre

Gravert på gullplater. 

De fleste som vet litt om Jesu Kristi kirke av Siste Dagers Helliges opprinnelse, vet at Joseph Smith påsto at han så Gud Faderen og Jesus i et syn som 14-åring, og at han senere oversatte noen opptegnelser gravert på gullplater, som ble til Mormons Bok – Et annet vitne om Jesus Kristus.

Det som kanskje ikke er fullt så kjent, er hvordan det vi kaller «Det første syn», har påvirket hele vår livsanskuelse og religionsutøvelse.

Joseph Smith vokste opp i en kristen familie, men de tilhørte ikke noen spesiell retning. Moren gikk på møter hos både presbytarianerne og metodistene. Faren var mer pragmatisk, og ikke så sikker på at sannheten med stor S var å finne i organisert religion. Den unge Joseph syntes det var forvirrende at de forskjellige kirkene tolket Bibelen på hver sitt vis, og kranglet seg imellom om hvem som hadde makt til å frelse, og ikke. Han grublet ofte over hvordan religion skapte splid, også innenfor hans egen familie.

LES OGSÅ: Vil riste av seg kallenavn

Den skal gis ham. 

En gang han var til stede på et religiøst møte hørte han pastoren sitere et bibelvers fra Jakobs brev. «Men dersom noen av dere mangler visdom, da bede han Gud, han som gir alle villig og uten onde ord, og den skal gis ham». Dette bibelverset traff noe i Joseph. Han gikk og tenkte på det i flere dager. Han trengte visdom. Kanskje Gud kunne gi ham det, hvis han ba om det?

Joseph hadde aldri bedt høyt før, men en vårdag i 1820, gikk han ut i skogen i nærheten av hjemmet sitt, og ba høyt for første gang. Spørsmålene han stilte var hvilket kirkesamfunn som hadde rett, og hvilket kirkesamfunn han skulle slutte seg til.

Han hadde ingen ambisjoner om å organisere noen ny kirke. Han hadde ingen planer om å bli noen moderne profet, eller oversette noen bok. Han ville bare ha et svar.

Svaret han fikk fra Frelseren selv, var at han ikke skulle slutte seg til noen av de eksisterende kirkene, fordi de alle var på avveie, og ingen av dem lenger hadde hele sannheten.

Sitt eget vitne. 

Det var ikke det Joseph hadde forventet i det hele tatt. Men det var det som skjedde. Hele resten av sitt korte liv kom Joseph til å forundre seg over hvor mye motstand han møtte da han fortalte hva han hadde opplevd. Men han forventet aldri at noen skulle ta ham på ordet uten selv å få sitt eget vitne.

Siden han hadde opplevd å få svar, forkynte han alltid at alle kunne få sitt eget svar. Han forkynte faktisk at de måtte få sitt eget svar. Og sånn er det fremdeles.

Vi tror at Gud ønsker å ha direkte kontakt med alle sine barn, og at alle kan motta åpenbaring og åndelig kunnskap fra ham. Det er ikke noe hokus pokus. Det handler om tro, oppriktig bønn, vilje og evne til å lytte etter, og til å prøve ut de tilskyndelsene man får. Slik bygger man sitt eget vitnesbyrd stein på stein, lag på lag. Som en muskel, så blir evnen til å motta åpenbaring og dermed etablere et personlig forhold til Guddommen større og sterkere jo mer den brukes.

Du trenger ikke tro på meg. Du kan spørre selv.

LES OGSÅ: Mormonernes unnskyldning var «fake news»

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
3 måneder siden / 81334 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 44427 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
11 måneder siden / 35415 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
8 måneder siden / 28724 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
10 måneder siden / 22815 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
5 måneder siden / 22444 visninger
Sympati med skinke
av
Ane Bamle Tjellaug
4 måneder siden / 21287 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
11 måneder siden / 20345 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
4 måneder siden / 19391 visninger

Lesetips

Å forvalte sitt pund
av
Jeffrey Huseby
rundt 7 timer siden / 65 visninger
Et statlig sugerør
av
Eva Buschmann
rundt 7 timer siden / 62 visninger
Norge bekjemper ulikhet i verden
av
Nikolai Astrup
rundt 7 timer siden / 33 visninger
Hvorfor får ikke norske kvinner flere barn?
av
Svein Rognaldsen
rundt 14 timer siden / 114 visninger
Mangelfull bokomtale
av
Ola Tjørhom
1 dag siden / 76 visninger
Mangelfull kritikk
av
Per Eriksen
1 dag siden / 144 visninger
Stygt og trist fra Amundsen
av
Rune Berglund Steen
1 dag siden / 351 visninger
Kan døden gjøres enkel?
av
Jan Willy Løken
1 dag siden / 280 visninger
Sanksjonene dreper
av
Even Sandvik Underlid
1 dag siden / 83 visninger
Åpent brev til Frp
av
Marit Arnstad
1 dag siden / 213 visninger
Les flere

Siste innlegg

De godes problem
av
Ingrid Nyhus
rundt 2 timer siden / 305 visninger
The best a man can get
av
Une Bratberg
rundt 6 timer siden / 56 visninger
Å forvalte sitt pund
av
Jeffrey Huseby
rundt 7 timer siden / 65 visninger
Et statlig sugerør
av
Eva Buschmann
rundt 7 timer siden / 62 visninger
Norge bekjemper ulikhet i verden
av
Nikolai Astrup
rundt 7 timer siden / 33 visninger
Slå ring om både mor og barn!
av
Ragnar Andersen
rundt 7 timer siden / 50 visninger
Sjuk islamsk og vestleg kultur
av
Per Steinar Runde
rundt 9 timer siden / 263 visninger
Factum est – i Krf sin politiske verden
av
Øystein Blymke
rundt 14 timer siden / 78 visninger
Les flere