Joanna Bjerga

Alder: 51
  RSS

Om Joanna

Spaltist, journaliststudent, medlem av Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige. Mest opptatt av tro og livssyn, miljøvern og flyktningesaken. Blogger på www.jojobjerga.com

Følgere

Polarisering og demonisering

Publisert 9 dager siden - 521 visninger

Det sies at vi ikke skal diskutere politikk eller religion i dannet selskap. Men helt ærlig – finnes det egentlig noe annet det er verdt å snakke om?

Hjemme hos oss har vi høyst ­varierende standpunkter når det kommer til både politikk og religion, og i noen tilfeller vet jeg at familien min skulle ønske at jeg ikke hadde fullt så sterke meninger om både det ene og det andre. Eller at jeg i det minste lot være å lufte dem så ofte.

LES OGSÅ: Listhaug reagerer på Paus-utsagn: – En skam at kirkerommet brukes til å spre hat

Borte bra, hjemme best. 

Likevel holder jeg en knapp på at det nettopp er hjemme og innad i familien at vi må begynne hvis vi skal ha noe håp om å bedre dagens samfunnsdebattklima. Vi trenger arenaer der vi kan lære oss å være uenige uten å bli utrivelige, og der diskusjonene ikke nødvendigvis får så store konsekvenser.

De fleste foreldre tror jeg har opplevd at avkommet i det ene øyeblikket har vist seg fra sin aller beste side ute blant folk, for så i det neste å oppføre seg som en ­uregjerlig tyrann i miniatyr på hjemmebane. De som har greie på det, sier at dette er et sunnhetstegn. Barnet føler seg trygg på foreldrene, og kan tillate seg å slippe løs sine mindre sjarmerende sider uten å risikere å bli avvist.

Det samme prinsippet kan, slik jeg ser det, overføres til politiske diskusjoner. Diskusjoner om verdivalg, om abort, om innvandring, om bompenger, om skatt, om utdanning – om alt.

Og dessuten: Om vi øver oss på å være saklige og romslige hjemme, så klarer vi kanskje bedre å omsette engasjementet der ute.

Tonen er annerledes. 

Jeg husker at jeg var ganske fornøyd med meg selv da jeg tippet at hverdagsintegrering ville bli årets nyord i 2016, og fikk rett. I år tror jeg årets ord blir polarisering. Det synes jeg ikke er fullt så hyggelig.

En av sønnene mine påpekte forleden at jeg alltid har sagt at det er bra at det finnes forskjellige meninger og oppfatninger blant folk. Han lurte på hvorfor jeg er så oppgitt nå. Vel, jeg mener fortsatt at forskjeller er bra, men noe er blitt annerledes. Jeg tenker på tonen. Måten begge sider demoniserer «de andre» på, uansett hvilket ståsted de har.

Fra forskningen vet vi at når vi først har dannet oss en oppfatning om noe, så er det svært vanskelig å endre den. Vi mennesker er rett og slett skrudd sammen slik at vi ikke lar oss påvirke nevneverdig. Ikke av media, ikke av fakta, ikke av ­familie og ikke av venner. Og det er greit! Vi trenger ikke være enige om alt for å leve godt sammen.

Partiske uansett. 

Vi lener oss uansett mot vår egen partiskhet. Så hva er da egentlig poenget med å diskutere i det hele tatt? Hvis vi uansett ikke klarer å overtale motparten til å endre mening, til å endre syn, eller innrømme at de tar feil og vi har rett? For innerst inne, så er det jo egentlig det vi vil, er det ikke?

Tenk om vi kunne tatt et steg tilbake og sett saker fra forskjellige vinkler? Tenk om vi alle kunne klart å legge vekk vår egen fortreffelighet og øvd oss på være mer ydmyke?

Min erfaring er at når vi evner å krype ut av skyttergravene og løfte problemstillingene opp et par hakk, så viser det seg at vi egentlig vil det samme – tross alt. Vi vil at alle skal ha det bra. Vi vil at ting skal være rettferdig. Vi vil at det skal være fred. Banalt? Nettopp!

LES OGSÅ: – Kampen om en mer rettferdig verden kan same kristne

Rett til å bli hørt. 

Det kan riktignok gå en kule varmt ved middagsbordet av og til, men jeg tror at diskusjonen er viktig i seg selv. Ikke fordi den nødvendigvis ­leder til endring av synspunkt, men fordi den legitimerer alle partenes rett til å bli hørt. Og det er kanskje det mest grunnleggende behovet vi alle har: å få bruke stemmen og bli hørt.

Gå til innlegget

Personlig åpenbaring

Publisert rundt 1 måned siden - 3572 visninger

Joseph Smith hadde ingen ambisjoner om å bli en moderne profet eller organisere noen ny kirke. Han ville bare ha et svar.

I denne spalten veksler jeg mellom å skrive om personlige opplevelser «fra sidelinjen» i det norske religiøse landskapet, og å forsøke å forklare eller oppklare elementer i min tro som kan være misforstått eller ukjent for Vårt Lands lesere. Av og til forventer jeg reaksjoner, av og til ikke. Noen ganger får jeg det, andre ganger er det helt taust.

Alle gode ting. 

At en professor i systematisk teologi tok seg tid til å skrive et svar på min forrige spalte om Guddommen, og at Treenighetslæren avstedkom en helsides artikkel i avisen påfølgende uke, var jo artig (Knut Alfsvåg, «Alle gode ting er tre», 20.09.18).

Når jeg da skal sette meg ned og skrive en ny spalte, dukker spørsmålet opp. Skal jeg «safe» og skrive noe tannløst som ingen kan være uenig i? Eller skal jeg skrive om enda en greie som kan komme til å provosere?

I min aller første spalte erklærte jeg friskt at jeg ikke lenger ville gå så stille i dørene, så da gir svaret seg selv.

LES OGSÅ:  Tre i én og én i tre

Gravert på gullplater. 

De fleste som vet litt om Jesu Kristi kirke av Siste Dagers Helliges opprinnelse, vet at Joseph Smith påsto at han så Gud Faderen og Jesus i et syn som 14-åring, og at han senere oversatte noen opptegnelser gravert på gullplater, som ble til Mormons Bok – Et annet vitne om Jesus Kristus.

Det som kanskje ikke er fullt så kjent, er hvordan det vi kaller «Det første syn», har påvirket hele vår livsanskuelse og religionsutøvelse.

Joseph Smith vokste opp i en kristen familie, men de tilhørte ikke noen spesiell retning. Moren gikk på møter hos både presbytarianerne og metodistene. Faren var mer pragmatisk, og ikke så sikker på at sannheten med stor S var å finne i organisert religion. Den unge Joseph syntes det var forvirrende at de forskjellige kirkene tolket Bibelen på hver sitt vis, og kranglet seg imellom om hvem som hadde makt til å frelse, og ikke. Han grublet ofte over hvordan religion skapte splid, også innenfor hans egen familie.

LES OGSÅ: Vil riste av seg kallenavn

Den skal gis ham. 

En gang han var til stede på et religiøst møte hørte han pastoren sitere et bibelvers fra Jakobs brev. «Men dersom noen av dere mangler visdom, da bede han Gud, han som gir alle villig og uten onde ord, og den skal gis ham». Dette bibelverset traff noe i Joseph. Han gikk og tenkte på det i flere dager. Han trengte visdom. Kanskje Gud kunne gi ham det, hvis han ba om det?

Joseph hadde aldri bedt høyt før, men en vårdag i 1820, gikk han ut i skogen i nærheten av hjemmet sitt, og ba høyt for første gang. Spørsmålene han stilte var hvilket kirkesamfunn som hadde rett, og hvilket kirkesamfunn han skulle slutte seg til.

Han hadde ingen ambisjoner om å organisere noen ny kirke. Han hadde ingen planer om å bli noen moderne profet, eller oversette noen bok. Han ville bare ha et svar.

Svaret han fikk fra Frelseren selv, var at han ikke skulle slutte seg til noen av de eksisterende kirkene, fordi de alle var på avveie, og ingen av dem lenger hadde hele sannheten.

Sitt eget vitne. 

Det var ikke det Joseph hadde forventet i det hele tatt. Men det var det som skjedde. Hele resten av sitt korte liv kom Joseph til å forundre seg over hvor mye motstand han møtte da han fortalte hva han hadde opplevd. Men han forventet aldri at noen skulle ta ham på ordet uten selv å få sitt eget vitne.

Siden han hadde opplevd å få svar, forkynte han alltid at alle kunne få sitt eget svar. Han forkynte faktisk at de måtte få sitt eget svar. Og sånn er det fremdeles.

Vi tror at Gud ønsker å ha direkte kontakt med alle sine barn, og at alle kan motta åpenbaring og åndelig kunnskap fra ham. Det er ikke noe hokus pokus. Det handler om tro, oppriktig bønn, vilje og evne til å lytte etter, og til å prøve ut de tilskyndelsene man får. Slik bygger man sitt eget vitnesbyrd stein på stein, lag på lag. Som en muskel, så blir evnen til å motta åpenbaring og dermed etablere et personlig forhold til Guddommen større og sterkere jo mer den brukes.

Du trenger ikke tro på meg. Du kan spørre selv.

LES OGSÅ: Mormonernes unnskyldning var «fake news»

Gå til innlegget

Mer enn én Gud

Publisert 2 måneder siden - 2240 visninger

Jesus snakket ikke til seg selv da han ba i Getsemane.

Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har som de fleste andre trossamfunn trosartikler. Hos oss er de 13 korte ­utsagn som forklarer det mest grunnleggende av det vi tror på. Opprinnelig ble de skrevet av Joseph Smith, som et svar til avisredaktøren John Wentworth, som ønsket å vite hva kirkens medlemmer trodde, og senere har de blitt til ­offisiell lære. Den aller første artikkelen lyder som følger: «Vi tror på Gud den evige Fader, og på Hans sønn, Jesus Kristus, og på Den hellige ånd.»

De siste dagers helliges syn på Guddommen er på mange måter helt i tråd med andre kristne kirkesamfunn, men det er likevel noen vesentlige forskjeller.

Polyteistisk? 

Vi ber til Gud Faderen i Jesus Kristi navn. Altså anerkjenner vi ­Faderen som den høyeste Gud, og så tilber vi Sønnen som vår Herre og Frelser. Den Hellige Ånd ser vi på som budbæreren – den som åpenbarer Faderen og Sønnen for oss. Enkelt og greit.

LES OGSÅ: Vil riste av seg kallenavnet

Der vi skiller lag fra resten av kristendommen, er at vi tror at Gud og Jesus Kristus har opphøyde, fysiske legemer, og at hvert medlem av Guddommen er selvstendige og separate personer.

Jeg husker godt dagen da jeg opp­daget at det jeg syntes var det mest logiske og naturlige i verden, ikke akkurat var det for de fleste andre. Jeg var oppriktig forbauset.

Vi mener altså at denne opprinnelige læren om Guddommen gikk tapt i frafallet som fant sted etter at Jesus hadde fullendt sin gjerning på jorden, og etter apostlenes død.

Overgår enhver beskrivelse. 

Men i 1820 åpenbarte både Faderen og Sønnen seg for den 14 år gamle Joseph Smith i et syn. I sin beretning om den opplevelsen skrev han: «Da lyset hvilte på meg, så jeg to personer hvis glans og herlighet overgår enhver beskrivelse, stående over meg i luften. En av dem talte til meg, kalte meg ved navn og sa, idet han pekte på den annen: Dette er min elskede Sønn. Hør ham!»

Fra både hans beretning og fra Bibelen så mener vi å vite at Guddommen består av tre adskilte vesener. Faderen og Sønnen har fysiske legemer, og Den hellige ånd er nettopp det – en ånd i en persons skikkelse.

Selv om de er adskilte og har adskilte roller, er de ett i hensikt. De er fullkomment forenet i sin felles oppgave og ­misjon. Den består i å gjøre det mulig for alle mennesker å oppnå udødelighet og evig liv, gjennom det vi kaller Frelses­planen, og gjennom Frelserens forsoning.

Ingen treenighet. 

For eksempel, da ­Jesus ble døpt, hørtes Gud Faderens stemme, og Den hellige ånd viste seg i en dues skikkelse. Alle tre var der. Eller da Stefanus ble steinet i Apostlenes Gjerninger. Både Peter og Stefanus sa at de så Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd. To. Ikke to i én.

LES OGSÅ: Hevder dialog har erstattet misjon

Den post-bibelske treenighetslæren som gradvis vokste fram på 300- og 400-tallet innen kristendommen, var en politisk og teologisk kompromissløsning. Det finnes, etter vårt skjønn, ikke belegg for den i Det nye testamentet.

Ifølge et oppslagsverk jeg har i bokhylla hjemme, fant denne dogmatiske utviklingen sted over tid, «mot et bakteppe av emanasjonistisk stoisisme og neoplatonisme, og i en strengt jødisk monoteistisk context». Min Farmor ville nok forklart det på en enklere måte: «Jesus snakket ikke til seg selv da han ba i Getsemane».

Familiært. 

Noen har sagt at evangeliet er vidunderlig enkelt, og helt enkelt vidunderlig. Vi mennesker kan ha en tendens til å forvanske og gjøre ting mer komplisert enn de trenger å være.

Sånn på det jevne i hverdagen så er det ikke akkurat Guddommens natur jeg går rundt og tenker på. Det holder lenge å forsøke å komme meg gjennom dagen og manøvrere livet mitt på en måte som er til minst mulig skade for omgivelsene. Samtidig er det noe gjenkjennelig og nært i det å se på Gud som en kjærlig himmelsk Far, og Jesus som en omsorgsfull og lydig storebror, som stiller opp for meg og tar meg i forsvar – uansett.

Trykket i Vårt Land 16. september 2018 i spalten Fra sidelinjen. 

Gå til innlegget

Tro er som et lite frø

Publisert 3 måneder siden - 661 visninger

Å tro er å velge. Jeg velger å tro på og ha tillit til at det finnes en Gud.

I sommer har jeg tenkt mye på tro. Noen som betyr mye for meg har nemlig mistet sin, og det har vært vondt og vanskelig å se på. Det føles som å stå på dekket på en båt og se vedkommende forlate båten og stå igjen på land mens båten glir lengre og lengre vekk.

Utviskede blyanttegninger. 

Det kunne like gjerne vært et romskip. Når vi snakker sammen, føles det som vi er på forskjellige planeter. Å snakke om tro med noen som ikke tror, er ganske umulig. Ordene gir ingen mening og definisjonene blir som halvt utviskede blyanttegninger. Man aner konturene av noe, men det blir helt uhåndgripelig.

Jeg er blitt tvunget til å se nøyere på min egen tro, og forsøke å definere den på et vis. Hva er egentlig tro? Hva er det jeg tror, og hvorfor?

Kanskje det egentlig bare er masse-suggesjon? Eller er det latskap? Er det bare lettest for meg å følge minste motstands vei, og følge i sporet jeg alltid har gått?

Nei. «Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser.» ­(Hebreerbrevet 11:1)

Pugger barnesangtekster. 

For tiden er oppgaven min i menigheten å være ­musikkleder for barna mellom atten måndeder og tolv år. Jeg forbereder tre sangstunder hver uke. En for de aller minste, en for de ­mellomste, og en for de eldste. Vi synger og leker og danser og synger litt til, og jeg er som regel ganske svett og hes etterpå. Men jeg elsker det. Det beste er at jeg må lære meg sangene utenat på forhånd. Jeg kan ikke lære dem fra meg hvis ikke jeg kan dem selv, så jeg pugger barnesangtekster hele uken.

Teksten i en av sangene som går på ­repeat i hodet mitt for tiden lyder som følger: «Tro er som et lite frø. Vi sår det og det gror.»

Jeg ser for meg bonden som med håp om en fremtidig høst planter frøene i jorden.

Næring og omsorg. 

Jeg har skrevet i denne spalten tidligere at jeg ikke er noe hagemenneske. Jeg er lite flink til å få ting til å gro. Men jeg skjønner konseptet, sånn rent teoretisk.

For at et frø skal vokse og trives trengs det næring og omsorg. Godt jordsmonn og sol er andre forutsetninger – og ikke minst vann, som vi har erfart denne sommeren.

Etter å ha levd et halvt århundre er det mye jeg skjønner at jeg ikke vet. Men et par ting er jeg ganske overbevist om. Et av dem er at vi mennesker har et ­universelt behov for å rettferdiggjøre våre valg. Vi vil alltid lete etter gode forklaringer og begrunnelser for det vi gjør og sier og tror – eller ikke tror.

Forsømmelser. 

Min erfaring er at de som mister troen ikke har gitt den den næringen den trengte, eller de har latt den lide av feil-ernæring. Ikke med vilje, men dog.

Det skjer gradvis, nesten umerkelig. Og så blir troen gjerne erstattet av noe annet. En altoppslukende hobby eller en kjølig rasjonalitet, for eksempel.

Den som ikke lenger tror vil som ­regel ha gode, logiske resonnementer for ­hvorfor. En begrunnelse. Men tro ­handler ikke om logikk. Det handler ikke om fysiske bevis eller gode overtalelsesevner. Ikke dreier det seg om følelser heller. I hvert fall ikke bare det.

Da er ordet valg viktigere. Tro handler i stor grad om valg. Eller rettere sagt: Min tro handler stort sett om valg.

Jeg velger. 

Jeg velger å tro på og ha tillit til at det finnes en Gud. Jeg velger å stole på at Frelseren og frelsen er reelle. Jeg ­velger å innordne livet mitt på en slik måte at jeg beveger meg mot Gud, og ikke vekk fra Ham. Jeg velger å la troen min være en kilde til mening og retning i livet mitt.

Den samme troen krever at jeg ­respekterer og viser kjærlighet til dem som velger troen vekk også. Det er ikke lett, men det er nødvendig, så jeg velger å prøve. Og håper jeg lykkes.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Bjørn Otter Skaaret kommenterte på
Syversens formaning
rundt 1 time siden / 792 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Ordet = Jesus = verdensfornuften
rundt 1 time siden / 57 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Svar på Sofies Brauts innlegg: "Den store sammenhengen"
rundt 2 timer siden / 563 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Når man kaster "et bein" til flokken.....
rundt 9 timer siden / 316 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Kan kristne drive vitenskap?
rundt 9 timer siden / 404 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
På feil frekvens
rundt 9 timer siden / 335 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Ich habe genug!
rundt 9 timer siden / 838 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Hvor salig er den lille flokk?
rundt 10 timer siden / 483 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Verdt å prøve
rundt 11 timer siden / 300 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 11 timer siden / 1817 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Vil Frp la homofile fra Tanzania få politisk asyl i Norge?
rundt 11 timer siden / 500 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Vil Frp la homofile fra Tanzania få politisk asyl i Norge?
rundt 11 timer siden / 500 visninger
Les flere