Joanna Bjerga

Alder: 51
  RSS

Om Joanna

Spaltist, journalist, medlem av Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige. Mest opptatt av tro og livssyn, miljøvern og flyktningesaken. Blogger på www.jojobjerga.com

Følgere

Aldri har så mange medlemmer av Jesu Kristi kirke av Siste Dagers Hellige stilt til valg i Norge.

Et av de mer spennende kommune- og fylkestingvalg på lang tid er nå gjennomført. For en del medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i Norge, ble det litt ekstra spennende. I år var det nemlig rekordmange av oss som stilte til valg. De er fordelt på hele landet fra Kristiansand i sør til Tjeldsund i nord. Den yngste er noen og tretti år gammel, og den eldste rundt sytti.

Det er, ikke overraskende kanskje, en liten overvekt av KrF-kandidater blant dem jeg har identifisert, men ellers er det god spredning fra Rødt til Frp, med Høyre, Venstre, MDG, FNB og SV innimellom. Mange forskjellige yrkesgrupper er også representert. En arkitekt, an advokat, flere akademikere, en sykepleier og en oversetter, for å nevne noen. Ordførerkandidater og listefyll i skjønn forening.


Nøytral

Jeg kjente at jeg ble litt glad inni meg da jeg oppdaget hvor stor spredningen var. Politikk er ikke noe som snakkes så mye om i kirkelig sammenheng hos oss så jeg har hatt lite peiling på hva mine søsken i evangeliet har som politisk ståsted. Kirken som organisasjon er helt nøytral når det kommer til partipolitikk.

Kirkens medlemmer oppfordres til «å delta i sine lokalsamfunn som ansvarlige borgere, og anmodes om å engasjere seg i den politiske prosessen på en kunnskapsbasert og høflig eller medborgerlig måte, og respektere at kirkens medlemmer har variert bakgrunn og kan ha ulike oppfatninger om partipolitikk.»

Det er et ordtak som sier at dersom man skal få noe gjort, så skal man spørre noen som allerede har det travelt. Slik jeg kjenner de norske medlemmene av Jesus Kristi kirke av Siste Dagers Hellige som har stilt til valg, så er dette i aller høyeste grad personer som allerede har mange jern i ilden. For medlemmer i en lekmannskirke, der alle kirkelige oppgaver og lederverv utføres på frivillig basis, skulle man tro at politikk ikke ville stå høyt på listen over prioriterte oppgaver. Men det gjør det, tydeligvis.


Et bedre sted

Ezra Taft Benson, kirkens president og profet i perioden 1985 til sin død i 1994, har sagt: «Vi skulle alle arbeide ivrig for gode saker og etterlate verden som et bedre sted fordi vi har levd i den.» Benson var forresten landbruksminister under begge periodene til president Eisenhower.

Det er nemlig lang tradisjon for å være politisk aktiv blant de Siste Dagers Hellige, og mest kjent er nok tidligere presidentkandidat i USA, Mitt Romney. Mindre kjent er det kanskje at Joseph Smith jr. også stilte som uavhengig presidentkandidat allerede i 1844, fordi han var oppgitt over myndighetenes behandling av kirkens medlemmer i Missouri.


Ansvar

De jeg har hatt kontakt med har oppgitt litt forskjellige motiv for å stille til valg. Et av de norske medlemmene som har lengst fartstid i lokalpolitikken, sa det slik:

- Det finnes ikke noe parti som har «den eneste løsningen», men kirkens medlemmer kan bidra med sine verdier og påvirkning i ethvert parti som de finner seg til rette i. Disse årene har vært en periode med brobygging og tillitsbygging.

En annen, som stilte for første gang, skrev:

- Jeg har alltid vært naiv og idealistisk med et ønske om å forandre samfunnet og endelig har jeg tatt motet til meg og gjør noe med det. Jeg tror, at hvis man forstår den virkelige innflytelsen politikk har på våre egne liv, så ville flere engasjert seg i politikken.

Og en tredje forklarte sitt engasjement på denne måten:

- Som kristen ser jeg med stort alvor på ansvaret vi har for å forvalte naturressursene skikkelig og stelle pent med jorda vår. Tør jeg minne om hvem som har skapt den? Jeg er også opptatt av å løfte blikket utover min egen navle og anerkjenne akutte og langsiktige behov som alle jordens innbyggere har.


Troen i bunn

Felles for dem alle, er at selv om deres tilhørighet til Jesu Kristi Kirka av Siste Dagers Hellige egentlig ikke er et tema i deres politiske aktivitet, så ligger troen der i bunn som en føring likevel. Og takk for det.

Gå til innlegget

Oss og de andre

Publisert rundt 1 måned siden

Når vi tillater oss selv å bli kjent med «de andre», innser vi at vi har mye mer til felles enn det som skiller oss.

Med forrige helgs moskéangrep friskt i minne, kom jeg til å tenke på et dialogseminar som ble avholdt, ironisk nok, dagen før Paris-terroren i november 2015. Seminaret var organisert av Samarbeidsrådet for Tro og Livssyn (STL) i Stavanger og Kirkelig Dialogsenter.


Bondeviks hjertebarn

Jeg har vært så heldig å få lov til å være involvert i arbeidet som Samarbeidsrådet gjør i Stavanger, helt siden den spede begynnelsen for over 20 år siden. Lokale dialoggrupper var et av Verdikommisjonens mange initiativ. Noen som husker Bondeviks hjertebarn? Den ble utskjelt og latterliggjort, men for min del ble den inngangen til noe vakkert og viktig. For i likhet med de aller fleste andre tro- og livssynssamfunn, er deltagelse i dialogarbeid en helt naturlig forlengelse av vår, og min, trospraksis.

Temaet den novemberkvelden var antisemittisme og islamofobi, og foredragsholderne var Nina Grünfeld, filmskaper og forfatter med jødisk bakgrunn, og Shoaib Sultan, politiker og analytiker ved Antirasistisk senter i Oslo, med ansvar for kartlegging av det høyreekstremistiske miljøet i Norge.


Antisemittisme og islamofobi

Vi fikk høre litt om hva antisemittisme og islamofobi er. Om forskjellene, og ikke minst likhetene. Der antisemittisme er motstand mot og villifisering av et helt folkeslag, er islamofobi frykt for en hel religion og dens utøvere.

Der antisemittisme har eksistert i århundrer, er islamofobien av nyere dato. Men det er store likhetstrekk mellom begge disse hat-ideologiene. Man kan si at antisemittismen er en slags ur-hatideologi, som har dannet mønster for alle andre hat-ideologier som har fulgt. Ser man nøyere på hvem som står bak disse ideologiene og fronter både høyreekstremismen, islamofobien og antisemittismen, finner man marginaliserte, ofte stakkarslige og ressurssvake figurer som søker bekreftelse, tilhørighet og oppmerksomhet.

En annen gjenganger i analysen av de forskjellige grupperingene, både i Norge og utlandet, viser at det oftest er størst motstand mot Islam på steder der det lever få eller ingen muslimer. Det samme gjelder antisemittisme.


Hva kan vi gjøre? 

Etter foredragene diskuterte vi i grupper hva som kunne gjøres i våre lokalsamfunn for å motvirke radikalisering. Hvordan forhindrer vi at norsk ungdom søker seg til ekstreme miljøer?

Nesten fire år senere er spørsmålene uhyggelig dagsaktuelle og påtrengende. Svarene var – og er - like enkle som de er vanskelige å gjennomføre. Det handler om å skape arenaer for positiv dialog, for samhandling, for informasjon og utveksling av ideer og erfaringer. Vi frykter det vi ikke kjenner. Når vi tillater oss selv å bli kjent med «de andre», innser vi at vi har mye mer til felles enn det som skiller oss. Det gjelder både i religionsdialog og i samfunnet ellers.

Det handler også om å se og inkludere de ungdommene som faller mellom alle stoler, gi dem anledninger til å føle mestring og tilhørighet. Vi må, som foreldre, lærere og ledere lytte og se og undervise og gå foran som gode eksempler. Vi må støtte opp om alle de mange gode tiltak som allerede finnes.


Delta? 

Spørsmålet ble også stilt om hvorvidt det i det hele tatt var hensiktsmessig å delta i diskusjoner på nettet. Mange av oss orker ikke, eller ser ikke poenget. Konklusjonen var at vi neppe ville klare å overbevise eller overtale nettrollene til å endre synspunkt eller ståsted ved å informere eller ta til motmæle – men, og det er viktig, vi vil kunne påvirke de som sitter alene på gutterommet og leser og ser, men som ikke deltar. De som sitter på gjerdet. Vi kan, og vi må, forsøke å få dem til å ramle ned på den gode siden. Den moderate siden. Den romslige siden.

Vi må gi positiv oppmerksomhet til alle gode krefter og til alle de fantastiske, unge menneskene som viser i ord og handling at de tar avstand fra hat og vold, og som er eksempler for oss i den eldre garde som i mye større grad sitter og tviholder på utdaterte forestillinger om hvordan verden skal se ut. De unge er heldigvis fortsatt i flertall.

Gå til innlegget

Anders Magnus’ forestillinger om tro

Publisert 2 måneder siden

Er det virkelig slik at jo mer utdannelse en person har, jo ­mindre tilbøyelige er de til å praktisere en tro?

Sommertid er lesetid for meg, og boken som sto øverst på listen min i år, var autobiografien til Tara Westover: Educated. Den norske oversettelsen har fått tittelen Noe tapt og noe vunnet. Da boken først kom ut i 2018, ble Westover raskt genierklært og boken klatret til topps på bestselgerlistene. Med god grunn.

På mesterlig vis beskriver den unge forfatteren oppveksten i en ‘survivalist’-familie, langt ute på landet i staten Idaho. Hun er yngst i en stor søskenflokk, med en bipolar far og en kuet mor som praktiserer naturmedisin og er rimelig alternativ.

Tar utdannelse

Faren nærer dyp mistro til myndigheter og helsevesen, og ­familien lever mer eller mindre isolert fra omverdenen. Barna går ikke på skole, og lege og sykehus er ikke et alternativ når noen skades eller blir syke.

Den ene broren blir etterhvert mer og mer voldelig mot Tara, og hun forstår omsider at den eneste måten hun kan komme seg unna på, er gjennom å ta utdannelse. Uten noe akademisk grunnlag, klarer hun som 17-åring å bestå opptaksprøven til college, og tar fatt på en utrolig dannelsesreise, både faglig og geografisk – før hun til slutt fullfører en doktorgrad i historie ved Cambridge.

Underveis får vi et innblikk i en barndom til de grader preget av farens galskap og tilhørende manglende evne og vilje til å ivareta familiens fysiske og psykiske velferd.

Ikke representativ

Familien til Westover har vært medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i flere ­generasjoner. Tippoldemoren hennes var norsk, og en av de som emigrerte og krysset slettene mot vest etter å ha sluttet seg til kirken i Norge.

Men allerede i første setning, gjør Westover det klart at denne boken ikke handler om mormonisme, og at hennes familie på ingen måte er representativ for kirken. Og det stemmer. Kirkens medlemmer oppfordres sterkt til å ta høyere utdanning, og vi har absolutt ingen motforestillinger mot moderne medisin. Tvert imot.

For enkelte kan det likevel synes vanskelig å holde den religiøse konteksten utenfor. USA-korrespondent i NRK, ­Anders Magnus, publiserte for noen dager siden en reportasje der han på underlig vis klarte å koble Westovers trosbakgrunn og sjamanisme.

Betraktningene hans gikk faktisk et skritt lengre. Han beskriver historien hennes som et eksempel på religiøst maktmisbruk, og skriver: «Felles for både mormoner og sjaman-tilhengere syntes å være en trang til å tro på noe utenfor den virkelige verden. Noe som verken skal ­eller kan bevises. For så vidt et felles trekk for alle små og store religioner.» Han skrev også at «mennesker med slik ubetinget tro er også sårbare for maktmisbruk».

Gjør tro mennesker mer sårbare for maktmisbruk?

Avviser troende kunnskap?

 Magnus avslutter reportasjen med å sitere fra ­boken til Westover, en episode der moren tilbyr seg å justere chakraen til datteren som befinner seg 8.000 kilometer unna. Westover stiller seg lattermildt spørrende til hvordan det skal la seg gjøre. Og ­Magnus avslutter med: Tara hadde virkelig blitt en ikke-troende.»

Magnus impliserer her at Westover hadde vunnet en utdannelse, og dermed tapt troen.

Men er det virkelig slik at jo mer utdannelse en person har, jo mindre tilbøyelige er de til å praktisere en tro? Forskning viser noe annet enn det mange har inntrykk av – i hvert fall hva kristne angår, og særlig hva medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige angår.

Mer, ikke mindre

En undersøkelse gjort av Pew Research Center i 2017 viser at «blant mormoner, er de med høyere utdanning ikke bare like religiøse som de med mindre utdannelse. I snitt er mormoner med høyere utdanning mer religiøse enn mormoner med mindre utdanning.

Hele 92 prosent av mormoner med ­høyere utdanning er svært religiøse. De mormoner som ikke har utdanning utover videregående , scorer ‘bare’ 78 prosent på indeksen over religiøs praksis.»

Westover brøt med barnetroen sin og halve familien, men det var ikke fordi hun fikk en utdannelse. Boken anbefales, men ikke bland kortene.

Gå til innlegget

Å eie historien

Publisert 3 måneder siden

Flergifte er en del av min kirkes historie. Disse menneskenes fortellinger fortjener min respekt og anerkjennelse.

Jeg kan like godt innrømme det. Det hender at jeg blir sittende foran TV-en med storøyd, hoderystende fascinasjon, og se på episoder av «En mann, fire koner» og «Seeking Sister Wives». Polygami, eller flerkoneri, er kanskje det de fleste forbinder med mormonisme, selv når de ikke vet noe som helst annet om trosretningen. Og det til tross for at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige ikke har praktisert polygami siden 1890.

Konseptet er altså like fremmed for meg som for alle andre som ser på de nevnte programmene. Spør du et medlem av kirken om polygami i dag, vil du sannsynligvis få et kort «Nei, det ble det slutt på for lenge siden», og lite mer. De aller fleste vil nok helst forbigå hele greia i stillhet.

Transparens

Men med økende allmenn tilgang til historiske dokumenter fra den tidsperioden polygami var en del av kirkens lære, så har kirken de siste årene valgt å være så transparent som mulig om emnet. Kirken kan ikke late som det aldri har skjedd, så da satser den heller på å informere så korrekt som mulig.

Mitt eget forhold til polygami har gått fra naiv aksept, til økt forståelse og kunnskap, via lettere irritasjon. Polygami er kjønnsdiskrimerende og urettferdig, særlig sett med 2019-øyne. Jeg er utrolig glad for at det ikke lenger praktiseres i kirken, og håper inderlig det ikke gjeninnføres. Men jo mer jeg lærer om det, desto mer føler jeg behov for å gi slipp på berøringsangsten, og anerkjenne det for den viktige delen av kirkens historie det er.

Det er blitt forsket på polygami i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges kontekst i over 100 år, både innenfra og utenfra. Det er nok å ta av. Spørsmålene er mange. Og den som leter, finner. Historiker Brittany Chapman Nash anbefaler å se på fire aspekter ved polygami i sammenheng for å få tak i det store bildet. De fire puslespillbitene, som hun beskriver dem, er teologi, pålitelige historiske kilder, historisk kontekst og de personlige erfaringene til de som faktisk etterlevde prinsippet.

Lydighetsprøve

Teologisk så knyttes innføringen av polygami til troen på at profeten Joseph Smith Jr. var kalt av Gud til å gjenopprette alt – inkludert polygami, slik det var blitt praktisert i Det gamle testamente. Det var også en prøve på de trofastes lydighet, samt en måte å opprette en sterk og rettferdig etterslekt på. Noen sier at det ble innført for å ivareta de mange enkene og barna deres etter vandringen vestover, men det finnes det ikke belegg for.

De aller fleste, både kvinner og menn, som inngikk polygame ekteskap, gjorde det altså på grunn av religiøs overbevisning. En overbevisning om at denne typen ekteskap sikret dem opphøyelse i livet etter dette. Og polygame ekteskap var akkurat like mangfoldige som monogame ekteskap. Noen var lykkelige, andre ikke. Noen ble av kirkens ledere pålagt å ta seg flere koner, andre tok selv initiativet. Noen var arrangert, andre var basert på romantisk kjærlighet.

I de omtrent femti årene praksisen bestod, var det heller ikke slik at flerkoneri var den vanligste samlivsformen blant medlemmene av Jesu Kristi Kirke. Men fordi det gikk så på tvers av datidens viktorianske normer, fikk det mye oppmerksomhet.

Anti-viktoriansk

I Viktoriatiden var ekteskapsidealet basert på kyske og dydige kvinner, og ansvarlige, ærbare menn. Prostitusjon ble sett på som en av samtidens store sosiale onder. Tilhengere av polygami mente at det reddet kvinner fra prostitusjon, mens de som var imot mente at det nærmest var prostitusjon satt i system.

Brev og dagbøker som kvinnene skrev viser at de langt på vei selv valgte å gå inn i polygame ekteskap, og selv om noen også valgte å bryte ut av dem, var det svært få som mente at prinsippet i seg selv var feil.

Selv om jeg aldri ville valgt polygami selv og misliker tanken, fortjener disse menneskenes historier og levde liv min respekt og anerkjennelse. De er en del av min historie også.

Gå til innlegget

Abort og ansvar

Publisert 4 måneder siden

Om vi skal redusere antall aborter, kan vi ikke bare snakke om kvinnene. Minst like viktig er mennene.

I forbindelse med 8. mars gudstjenesten i Stavanger domkirke i år, fikk jeg anledning til å intervjue biskop Anne Lise Ådnøy. «Ikke rør abortloven» lå an til å bli den parolen som ville trekke mest folk i toget. På spørsmålet om hva hun syntes om det, svarte hun at hun nok ikke hadde tenkt å gå bak akkurat den. «Abortspørsmålet er et så komplisert tema at det krever et samtalerom vel så mye som paroler», sa hun.

Et samtalerom? Ja, takk!

Steile fronter. Men de siste månedenes oppmerksomhet rundt abortsaken har ikke akkurat båret preg av dialog og samtale. Foruten parolene og engasjerte kvinner i A handmaid’s tale-kostymer, snakker vi nok heller dype skyttergraver og steile fronter. Men hvordan kunne en slik samtale vært?

Abortlovgivning er komplisert

Jeg ­synes det er et stort paradoks at mange­ av de samme kreftene som ønsker å stramme inn abortloven, er de som ellers mener at så lite som mulig burde reguleres eller bestemmes av myndighetene. Jeg tenker at det er merkelig at abort skal ta så stor plass i samfunnsdebatten i Norge, når aborttallene tross alt er ganske lave her, og de vanskelige unntakene er nettopp det – unntak. Så tenker jeg at det er rart at den over førti år gamle loven ikke er blitt justert i takt med den medisinske utviklingen og kunnskapen om fosterets utvikling. Jeg undrer meg over at det i 2019 fortsatt er kvinnen som både sitter med hovedansvaret for å unngå uønskede svangerskap, og ansvaret for å avslutte de som eventuelt måtte oppstå.

Traff en nerve

Kanskje på tide å snu litt opp-ned på hele diskusjonen? Med jevne mellomrom dukker den virale twitter-tråden til Gabrielle Blair, aka @designmom opp i feeden min. Gabrielle er seksbarnsmor, populær mammablogger og medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. I september i fjor delte hun sitt perspektiv rundt uønskede svangerskap, og traff tydeligvis en nerve, etter antall delinger og visninger å dømme.

Resonnementet hennes var omtrent som følger: 100 prosent av alle uønskede svangerskap er resultatet av menns uansvarlige utløsninger. Hvis du vil redusere antall aborter, så må du redusere antall uønskede svangerskap. Da må menn ta ansvar.

Kvinnens egg kan i praksis kun befruktes 24 dager i løpet av et år. Menn er fertile 365 dager i året. Det er mennene som er problemet her.

Opplagt valg

Prevensjon for kvinner er som regel hormonbasert og har mange bivirkninger. Hormonbasert prevensjon for menn kom aldri forbi teststadiet nettopp på grunn av bivirkningene – selv om de bare utgjorde en tredjedel av bivirkningene som kvinner må tåle. Kondomer derimot, er lett tilgjengelige, rimelige, gir ingen bivirkninger, og er veldig sikre når de brukes riktig. I tillegg reduserer de ­faren for kjønnssykdommer. Valget burde være opplagt.

Men nei. De fleste menn liker ikke kondomer, fordi det minsker nytelsen. Litt.

Så for å oppsummere: menn gjør kvinner gravide når de har utløsning. Kvinner blir ikke gravide av å ha en orgasme. Kvinnens nytelse har overhodet ingenting med hennes fruktbarhet å gjøre. Uønskede­ svangerskap inntreffer kun når menn har utløsning.

Vi burde altså ikke snakke om abort uten å plassere ansvaret der det hører hjemme. Hos uansvarlige menn. Så hva ville vært et rimelig tiltak for å unngå at menn forårsaket uønskede graviditeter? Noe på linje med den belastningen det er for en kvinne å gjennomgå et ni måneders svangerskap og en fødsel, for eksempel?

Midlertidig sterilisering

Dersom du mener at abort er mord, hva med å la en håndfull menn kastreres for å unngå ­tusenvis av mord hvert år? Eller hvis du synes det blir litt for brutalt, så kan man heller la alle menn midlertidig steriliseres når de blir kjønnsmodne. Det er et enkelt inngrep, og kan lett reverseres når mannen finner en partner han ønsker å få barn med.

For å redusere eller eliminere aborter, må vi slutte å forsøke å kontrollere kvinners kropp og seksualitet. Vi trenger ikke «røre abortloven». Det holder å regulere mennene.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
25 dager siden / 5277 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
27 dager siden / 2392 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 1811 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
23 dager siden / 1810 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
28 dager siden / 1793 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
25 dager siden / 1757 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
21 dager siden / 1689 visninger
Kravet om bagatellisering
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1474 visninger
Er ensomhet en sykdom?
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1293 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere