Joanna Bjerga

Alder: 50
  RSS

Om Joanna

Spaltist, journaliststudent, medlem av Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige. Mest opptatt av tro og livssyn, miljøvern og flyktningesaken. Blogger på www.jojobjerga.com

Følgere

En misjonær-mammas bekjennelser

Publisert 14 dager siden - 1352 visninger

Jeg trodde jeg visste. Jeg trodde jeg forsto. Men jeg hadde faktisk ikke peiling.

Vår eldste sønn, Simen, eller eldste Bjerga, som han for tiden kalles, kommer hjem om ikke så lenge. Han er snart ferdig med to års frivillig misjonstjeneste i Denver, Colorado i USA. Da kommer han tilbake til Norge for å fortsette sitt sivile liv, som han satte på pause da han reiste ut.  Som livslangt medlem av Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige, trodde jeg at jeg visste alt om mormon-misjonærer og misjonslivet, men jeg har fått noen aha-opplevelser i løpet av de siste 24 månedene.

De er lette å få øye på i bybildet, disse striglede, dresskledde unge mennene med navneskilt, der de forsøker å få øyekontakt og kanskje muligheten til å slå av en prat med forbipasserende.  Men selv om de unge mennene er mest synlige, så er det stadig flere unge kvinner og eldre ektepar som også helt frivillig vier fra 18 til 24 måneder til fulltids misjonstjeneste.

 Hvorfor?                    

Et av spørsmålene jeg ofte får, er hvorfor vi sender misjonærer til land som i utgangspunktet allerede er kristne, som for eksempel Norge. Svaret er rett og slett at vi tar misjonsbefalingen i det nye testamentet på alvor. Vi tror at det er vår plikt å dele evangeliet – de gode nyhetene - med vår neste, og at alle mennesker må få anledning til å høre vårt budskap om Jesus Kristus. Spør du misjonærer på individnivå vil du ofte få som svar at de kjenner på en takknemlighetsgjeld. De føler at de har fått så mange velsignelser og gleder på grunn av evangeliet, at de vil gi noe tilbake. Og gir gjør de. De ofrer tid, penger og samvær med familie og venner, i en alder der de aller fleste er mest opptatt av å dyrke seg selv. Og en misjon koster. For tiden faktisk ca. 70 000 norske kroner for to år, som oftest betalt av ungdommene selv.

Et annet aspekt som jeg ikke hadde tenkt noe særlig over før Simen dro, er logistikken bak kirkens misjonærprogram. For øyeblikket er det over 76 000 mormon - misjonærer ute på misjonsmarken rundt omkring i verden. Det krever ganske mye administrasjon!

Globalisering og lokal styrke

Misjonærene kan altså bli kalt til å virke hvor som helst i verden der kirken er organisert, og det er lov å misjonere.  I tillegg til å forkynne, er misjonærene en viktig støtte for de lokale menighetene, og det knyttes varige bånd mellom misjonærene og de lokale medlemmene. At de fleste som kommer til Norge er fra USA har å gjøre med at vi i Norge ikke er selvforsynt med egne misjonærer, slik som mange andre steder der kirken er større, som i USA, Sør-Amerika eller Afrika. Norge regnes helt klart som et av de aller vanskeligste landene å være misjonær i, men er likevel et populært sted å bli sendt.

Kjærlighetsarbeid og åndelig modning

Når du snakker med hjemvendte misjonærer er det en ting som går igjen. Uansett hvor de har vært, så vil de som regel fortelle at misjonen er det vanskeligste de noen gang har gjort, og samtidig det beste de noen gang har opplevd. Uten unntak snakker de om hvor glad de er blitt i menneskene i landet de har vært på misjon i, og hvor mye de har vokst og lært.  

Som mamma var jeg forberedt på å savne sønnen min, og leve for de halvårlige Skype samtalene våre. Men jeg var ikke forberedt på å bli rørt til tårer når vilt fremmede mennesker sendte meg bilder av ham, eller takkebrev.  Jeg ante ikke at mandagsmailen fra ham ville bli ukens høydepunkt.  Jeg er ingen utpreget hønemor, noe de andre barna mine vil attestere. Jeg er litt mer sånn at enten går ting bra, eller så går de over. Men med en sønn på misjon er jeg blitt utrolig var for følelsene til alle misjonærer, både våre og andres. De blir eksperter på å bli avvist og likevel holde motet oppe. Jeg får lyst til å gi dem alle en stor klem og en varm middag og forsikre dem om at de er elsket og satt pris på. Så hvis du skulle treffe på et par misjonærer i dag, vil du gi dem en klem fra meg?

Gå til innlegget

Lys levende

Publisert rundt 1 måned siden - 805 visninger

Så sier Herren. I 2018. Du visste kanskje ikke at det finnes profeter i dag også?

Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige har mye til felles med andre kristne trossamfunn, og vi har en tendens til å legge mer vekt på det vi har til felles, enn det som skiller. Men noen forskjeller er det jo, og en av de vesentligste er nettopp at vi tror på levende profeter og fortsatt åpenbaring fra Gud i vår tid.

Kalt av Gud

Men hva er egentlig en profet? Vi definerer det slik: «En profet er en person som er blitt kalt av Gud og taler for ham. I egenskap av Guds sendebud mottar en profet befalinger, profetier og åpenbaringer fra Gud. Han er ansvarlig for å gjøre menneskeheten kjent med Guds vilje og sanne egenskaper, og dessuten forklare dem hvorfor Gud behandler menneskene som han gjør. En profet fordømmer synd og forutsier dens konsekvenser. Han forkynner rettferdighet. Av og til kan profeter bli inspirert til å forutsi fremtiden til beste for menneskeheten. Men hans største ansvar er å bære vitnesbyrd om Kristus. Presidenten i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er Guds profet på jorden i dag. Medlemmer av Det første presidentskap og De tolv apostler blir oppholdt som profeter, seere og åpenbarere.»

Til vi sees igjen

Verdens om lag 16 millioner mormoner mottok tirsdag 2. januar i år nyheten om at kirkens 16. president og profet, hadde fullendt sin gjerning på jorden, og sovnet stille inn. President Thomas S. Monson ble 90 år. Han vil huskes som en klok, lun og omsorgsfull leder, som levde slik han forkynte, og som alltid var opptatt av å ivareta den enkelte. Vi sørger, men sorgen er ikke bunnløs. En ny leder vil bli valgt fra de resterende apostlene, og kirken vil gå fremover som før. Dessuten føler vi oss trygge på at Thomas S. Monson igjen er hos sin Fader i himmelen, gjenforent med sine kjære.

Men holder det ikke med budskapene oldtidens profeter ga oss i Bibelen? Slik mormonene ser det, så kan vi finne mønster i alt. Hele skaperverket vitner om et øye for detaljer, symmetri, gjentagelse og balanse. Dersom å bruke profeter var Guds måte å kommunisere med sine barn på i oldtiden, hvorfor skulle det ikke være naturlig for ham å fortsette å bruke profeter nå også?

En veiviser fra Gud

Verden og samfunnet rundt oss forandrer og utvikler seg stadig, Men Herren forandrer seg ikke. Vi tror han er like glad i alle barna sine nå som før, og ønsker å kommunisere med dem fremdeles. Mennesker har flere måter å kommunisere med Gud på. En er bønn. En annen er gjennom hellig skrift, som er som en veiviser fra Gud til menneskene, der han har brukt profeter til å formidle sitt budskap. I tillegg tror vi altså at vi har levende profeter i dag som er Guds talspersoner på jorden, og som kan hjelpe oss å følge Guds plan. Akkurat som Moses snakket på Guds vegne til israelittene, tror vi at vi kan motta veiledning og råd fra levende profeter i dag, budskap som er tilpasset vår tid og våre utfordringer. Og på samme måte som alle de tidlige profetene forkynte om Jesus Kristus som skulle komme, hans liv, død og oppstandelse, så vitner dagens profeter også om ham.

Lakmustest

Budskapene fra våre levende profeter ligger lett tilgjengelige for alle, både på nett og på trykk til undersøkelse og vurdering.  Men hvordan skal man så kunne vite om det bare er menneskebud og oppspinn eller om det virkelig kommer fra Herren? Jo, da gjelder det å gå litt vitenskapelig til verks, og teste det ut. Rett og slett prøve ut de råd og prinsipper profetene underviser om, og se om de gir den effekten de lover.

Moderne profeter? Åpenbaring fra Gud i 2018? Jeg innrømmer gjerne at det høres både altfor enkelt ut og at det nærmest er frekt å påstå at det er mulig å kjenne Guds vilje for verden og menneskene i dag. Jeg forventer virkelig ikke at noen skal ta meg på ordet. Men jeg liker unektelig tanken på at det kanskje kan være mulig. Det har vel aldri vært større behov for Herrens røst enn nå?

Gå til innlegget

Skyggenes dal

Publisert 2 måneder siden - 1566 visninger

Mormonkirken i Norge er både gammel og ung på samme tid. Kirken har eksistert uavbrutt i Norge siden begynnelsen av 1850-tallet, men det er først nå den er i ferd med å komme ut av skyggenes dal.

En sommerdag i 1962 banket to mormonmisjonærer på døren til et grønnmalt hus i et fredelig nabolag på Madla i Stavanger. Mannen tidlig i førti-årene som åpnet døren hadde aldri hørt om Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige før, og hadde i grunnen for lengst gitt opp organisert religion av noe slag. Men det var ikke det at han ikke hadde prøvd.  

Systematisk til verks

Etter morens tragiske død over tjue år tidligere, hadde han faktisk gått systematisk til verks. Han tok for seg listen over kristne møter annonsert bakerst i avisen, og stilte på det ene etter det andre, på jakt etter svar. 

Moren hadde vært svært religiøs. Opprinnelig fra Lofoten og et lite trosfellesskap der, hadde hun aldri funnet seg helt til rette i det religiøse landskapet i Ryfylke. Hun følte seg uglesett av bedehusmiljøet og uvelkommen i statskirken. 

Hun fylte lommene

Etter mange år med mistrivsel og påfølgende depresjon gjorde hun det familien alltid hadde fryktet. Hun fylte lommene på forkleet sitt med stein, og vandret ut i sjøen. Sønnen fant henne et par dager senere.

Morens død preget ham hele livet. Han snakket aldri om det. Men han grublet på de store spørsmålene. Kanskje mormonmisjonærene kunne gi ham svar? Det viste seg at det kunne de. Thomas Bjerga ble døpt inn i Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige etter kort tid, og så seg aldri tilbake. Men det kostet.

Nasjonens anti-borgere

Professor dr.philos Frode Ulvund ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen har nylig skrevet boken «Nasjonens antiborgere. Forestillinger om religiøse minoriteter som samfunnsfiender i Norge, ca 1814-1964».  Boken beskriver hvordan mormonene, som jesuittene og jødene, ikke bare ble ansett som uønskede og fremmedartede religiøse elementer, men faktisk som en trussel mot den unge nasjonen Norge. Retorikken som ble brukt til å beskrive mormonene ligner mye på den vi ser brukt om muslimene i dag. Vi ble mistenkt for å ha et teokratisk verdensherredømme som mål, og metoden skulle blant annet være å lokke unge intetanende kvinner inn i polygamiens klør.

Ikke anerkjent

I over hundre år ble mormonkirken ikke anerkjent som et kristent trossamfunn i Norge. Konvertitter risikerte reell forfølgelse. Tap av jobb, anseelse og familierelasjoner var ikke uvanlig. Kanskje ikke så rart da, at helt ut på 60-tallet så emigrerte de fleste norske konvertitter til USA og Utah?

Jeg pleier å si at mormonkirken i Norge er både gammel og ung på samme tid. Kirken har eksistert uavbrutt i Norge siden begynnelsen av 1850-tallet, men på grunn av utstrakt emigrasjon de første hundre årene, så er det først nå vi opplever stabiliteten som flere generasjoner medlemmer gir. Kjernen av de norske mormonene i dag er de som sluttet seg til kirken på 60-tallet, men som ble værende, og deres barn og barnebarn. Min familie tilhører denne kategorien.

Vi kan smile av de gamle fordommene nå. Vi er fremdeles et lite minoritetssamfunn i Norge, men vi opplever lite forfølgelse lenger - snarere en mild form for nysgjerrighet og spor av overbærenhet.

En folkefiende

Men i 1962 fikk svigerfar Thomas mye pes for sitt valg. Venner sluttet å komme på besøk. Den lokale presten kom på døren og truet med at han kom til å dra med seg hele familien lukt til helvete. Søsknene mente han burde gjøres arveløs. Thomas lot seg likevel ikke rokke. Han hadde funnet sitt svar. Og han var sikker på at moren ville godkjent det.

Gå til innlegget

Røtter og vinger

Publisert 3 måneder siden - 835 visninger

Ordet slektsforskning har alltid fremkalt mentale bilder av eldre damer i lite flatterende strikkejakker som sitter bøyd over støvete kirkebøker. Genealogi var noe andre holdt på med, ikke jeg.

Forrige lørdag gikk årets slektsforskningsdag av stabelen, rundt omkring i Norges land, organisert  av DIS (Data i Slektsforskning.) Siden Jesu Kristi kirke av Siste Dagers Hellige har vært engasjert i slektsforskning i godt over 100 år, inviteres vi som oftest til å delta. Vi bidrar med en stand der frivillige slekts-konsulenter hjelper de som måtte ønske det, å søke etter sine forfedre i kirkens databaser. Noen ganger holder vi korte presentasjoner og forklarer hvorfor vi gjør dette, og hva kirken har gjort for å lette arbeidet.  I år ble jeg spurt om å ha et  15 minutters innlegg, og jeg fikk mildt sagt litt hetta. Jeg er nemlig ikke en slektsforsker. Som nærmest innfødt mormon, er mye av dette arbeidet i min slekt allerede utført av tidligere generasjoner. For det andre, så har ordet slektsforskning alltid fremkalt mentale bilder av eldre damer i lite flatterende strikkejakker som sitter bøyd over støvete kirkebøker. Genealogi var noe andre holdt på med, ikke jeg.

Så selv om jeg i grunnen er programforpliktet til å forske på slekten min, kan jeg ikke skryte på meg å ha gjort så veldig mye av det. Dermed lærte jeg masse av forberedelsene til innlegget mitt.

Slektshistorisk bibliotek

Siden 1894 har kirken brukt store ressurser på å bygge opp verdens største slektshistoriske bibliotek, og å gjøre alle disse kildene gratis tilgjengelig for publikum.  Mikrofilming av kirkebøker og andre kilder tok til i 1938, etter avtale med arkivmyndigheter i flere land.  I bytte mot å få lov til å fotografere dokumentene, fikk vertslandet et sett med høykvalitets mikrofilmer i retur. I Norge dannet disse mikrofilmene faktisk grunnlaget for Riksarkivets kilder. I 1998 gikk man over til digital scanning. Både scannede og transkriberte søkbare databaser gjøres fortløpende fritt tilgjengelig på nettet, mens back-up av alt oppbevares i et enormt arkivhvelv 200 meter inne i et kvartsfjell i Utah.

Hvorfor i all verden holder kirken på med alt dette? En sentral del av troen vår er at familiebånd kan vare evig og at vi bokstavelig talt vil møte våre kjære igjen etter dette livet.  Dette gir seg utslag i ordinanser som inngåelse av evig ekteskap, og stedfortredende dåp for våre avdøde slektninger. 

Stedfortredende håp

Den siste kan jo unektelig høres litt makaber ut, men jeg lover at det ikke er så ille. Vi baserer praksisen blant annet på versene i 1. Korinterbrev 15, der det står ‘Hva gjør da de som lar seg døpe for de døde? Dersom de døde i det hele tatt ikke oppstår, hvorfor lar de seg døpe for dem?’ Tanken er at Jesus underviste gjennom sitt eksempel at dåp var en nødvendig ordinans for alle. Men mange har levd uten å få anledning til å bli døpt mens de levde på jorden. Derfor utføres det dåp for dem. Noen lurer på om de avdødes jordiske levninger blir forstyrret i denne prosessen. Det blir de ikke. Vi bruker bare den avdødes navn. For å unngå dobbeltarbeid, fører kirken en opptegnelse over de som har blitt døpt. Noen har misforstått og tror at navnene på de avdøde blir lagt til i kirkens medlemsopptegnelser. Slik er det heller ikke. Uansett, så står de som det er blitt utført dåp for, fritt til å godta eller avvise dåpen på den andre siden. Ingen kan tvinges inn i Guds rike, hverken her eller der.

Økt resiliens

I tillegg så tror vi at det å kjenne vår egen familiehistorie gjør noe med oss her og nå. Det skaper identitet, tilhørighet, og ifølge nyere forskning, så bidrar det til økt resiliens hos barn og unge. (Resiliens er et fancy ord for større evne til å takle motgang.) Et ordtak sier at de to viktigste tingene vi kan gi barna våre er røtter og vinger. Røtter, så de vet hvor de hører hjemme, og vinger så de kan fly avgårde og praktisere det de har lært. Godt hjulpet av blant annet tv-programmer som ‘Hvem tror du at du er? og brukervennlig datateknologi, ser vi at interessen for slektsforskning øker verden over, blant både unge og eldre. Profeten Malakias var kanskje inne på noe da han skrev at Elias’ ånd i de siste dager ville vende fedrenes hjerter til barna, og barnas hjerter til fedrene?

Gå til innlegget

Hvorfor blir jeg?

Publisert 4 måneder siden - 1893 visninger

Hvorfor velger jeg å være rar? Er jeg helt blåst?

På en konferanse for noen år siden, der omtrent alle medlemmene av mormonkirken i Norge var samlet, ble vi oppfordret til å omfavne rarheten vår.

En mann som vi anerkjenner som en levende apostel i moderne tid, sto på talerstolen og bekreftet det de fleste av oss allerede kjente på: Vi er rare. Vi er ikke bare hoderystende pussige, sett fra et sekulært ståsted, vi skiller oss ut blant andre kristne også.

 

Utenfra

Det kan være slitsomt å stå mellom barken og veden i det uendelige. Da kan det jo være greit å ty til eksegese og kontekstualisering, slik som historikeren Nils August Endresen påpekte i sitt innlegg på Verdidebatt i august i år titulert Religion ser latterlig ut fra utsiden.

Der oppfordret han flere enn mormonene til å forsøke å se seg selv utenfra, som en slags sunn øvelse. Mormonene har jo ikke akkurat valgt å bli parodiert, slik det gjøres i musikalen The Book of Mormon, som nå går sin seiersgang på Det Norske Teatret. Men vi har nå likevel valgt å le med. Selvironi er en god og nødvendig egenskap.

Dumme?

En venninne av meg som vokste opp i mormonkirken, men som forlot troen mot slutten av tenårene, kikket på meg relativt nylig og sa: - Jeg kan forstå at noen som er født inn i kirken kan tro på det, men ikke at en oppegående, selvstendig tenkende person kan konvertere.

Hmmmm. Ikke bare er vi rare, men vi er visst dumme også. (For ordens skyld: vi er fortsatt venner.)

Så hvorfor blir jeg? Hvorfor fortsetter jeg å arrangere livet mitt rundt noe så utrolig, i ordets rette forstand? Tradisjon? Mangel på fantasi? Feighet? Hvorfor velger folk egentlig å tro? (For det er faktisk et valg.) Hvorfor velger jeg å være rar? Er jeg helt blåst?

«Hemmelig venn»

Jeg kan bare snakke for meg selv, og ikke for de nesten 16 millionene mormonene som finnes, eller de 2,3 milliardene som regner seg som kristne i verden.

Jeg tror det dreier seg om relasjoner.

Tidlig i tenårene hadde vi i ungdomsgruppa i kirken et «hemmelig venn»-prosjekt et år. Jeg kan fortsatt huske det lille, runde håndlagde kortet jeg fikk av min hemmelige venn. To små papirsirkler limt sammen, blå skrift på lilla bakgrunn, og et bibel-vers. Matteus 11:28

Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile.

Avlastning

Det hang på oppslagstavlen min i mange år, og det irriterte meg. Kom til meg? Hvordan da? Hva slags hvile skulle jeg få egentlig? Og ville jeg ha den? Det tok noen år før jeg leste det verset i sammenheng med de neste to.

Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler. For mitt åk er gavnlig, og min byrde er lett.

Det gikk enda en stund før jeg lærte hva et åk var, og hvordan fysikkens regler fungerte. At en delt byrde var eksponensielt lettere, og framdriften dermed sikrere. «Å komme til ham» gikk fra å være en uhåndterlig størrelse, til i stedet å bli en livslang prosess. En livslang relasjon.

Trøstesløst

Et personlig forhold til noe større enn meg selv. Et forhold som motiverer meg til å bli en bedre versjon av meg selv, og dermed bedre til å bygge relasjoner med andre.

Dessuten vet jeg ikke hva alternativet skulle vært. Når man først har erfart disse relasjonene, virker alt annet noe trøstesløst. Meningsløst, faktisk.

Derfor lever jeg godt med at jeg oppfattes som rar. At det jeg tror på er lett å latterliggjøre.

Da Jesus spurte de tolv, etter at mange av disiplene hadde forlatt ham, om de også ville gå bort, så svarte Simon Peter ham og sa: - Herre, Hvem skulle vi gå til?

Ja? Hvem skulle jeg ellers gå til?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Ungt opprør mot våpen
av
Une Bratberg
rundt 3 timer siden / 83 visninger
1 kommentarer
Lignelsen om navlestrengen
av
Kris Guleng
rundt 6 timer siden / 102 visninger
0 kommentarer
Rosa kompetanse
av
Lars Jørgen Vik
rundt 6 timer siden / 82 visninger
0 kommentarer
La ungene være, kristne venner!
av
Levi Fragell
rundt 7 timer siden / 1006 visninger
0 kommentarer
Tro på himmelen
av
Pernille Veland
rundt 11 timer siden / 95 visninger
0 kommentarer
"The New State Solution"
av
Roald Øye
rundt 12 timer siden / 270 visninger
8 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
Idear og deira forførande makt
rundt 1 time siden / 168 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Ungt opprør mot våpen
rundt 2 timer siden / 83 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
"The New State Solution"
rundt 2 timer siden / 270 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Idear og deira forførande makt
rundt 2 timer siden / 168 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
rundt 2 timer siden / 1074 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
"The New State Solution"
rundt 2 timer siden / 270 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
"The New State Solution"
rundt 3 timer siden / 270 visninger
Roald Øye kommenterte på
"The New State Solution"
rundt 3 timer siden / 270 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
"The New State Solution"
rundt 3 timer siden / 270 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Etter fallet kommer hevnen
rundt 4 timer siden / 25375 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Etter fallet kommer hevnen
rundt 4 timer siden / 25375 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvorfor akkurat Bibelen?
rundt 5 timer siden / 1967 visninger
Les flere