Joanna Bjerga

Alder: 49
  RSS

Om Joanna

Spaltist, journaliststudent, medlem av Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige. Mest opptatt av tro og livssyn, miljøvern og flyktningesaken. Blogger på www.jojobjerga.com

Følgere

‘Det er så sykt usannsynlig!’

Publisert 27 dager siden - 1188 visninger

Barn og unge kommer alltid til et punkt der de må stå på egne åndelige ben.

Jeg er neppe den eneste tenårings­forelderen som har hørt ordene i tittelen, i samtaler om tro. Prosessen kan være smertefull for begge parter. Særlig­ ­siden den ofte sammenfaller med den helt naturlige og nødvendige løs­rivelsen fra foreldrene.

«Lær den unge den vei han skal gå, så viker han ikke fra den selv når han blir gammel.» (Salomos ordspråk 22,6).

Sånn går det ikke alltid. Hva gjør vi da?

Steining?

Jeg har hørt mange foreldre si at de ikke ønsker å påvirke sine barns tro. Komikeren Zahid Ali skrev en populær kronikk for en tid tilbake der han friskt påsto at religiøs indoktrinering av barn, som han kalte det, var steining av fornuften. Barna må få velge selv, er mantraet.

Men det er feilslått å tro at vi kan la være. Påvirket blir de uansett. Eksemp­lets makt er, som vi vet, stor. Dessuten, hvis barna på et tidspunkt skal velge selv, så må de jo ha noe å velge mellom. Men hvor mange foreldre setter seg inn i tro- og livssynsmangfoldet med den hensikt å tilby barna sine et objektivt valg? Det er nærmest umulig, i tidsklemma mellom fotballtreninga og FAU-møtene, hytte­turene og fredagstacoen.

For de av oss som er aktive og engasjerte i en eller annen trosretning, så er det å oppdra barna ifølge vår egen overbevisning like naturlig som å pusse ­tennene deres­, sørge for ullundertøy, og at de går på skolen. Det betyr faktisk ikke at vi tvinger dem til tro, eller fratar dem muligheten til å velge selv.

Etter norsk lov, kan barna selv velge livssyn når de fyller 15, og erfaringsmessig er dette omtrent den tiden da de for alvor­ stiller seg de store spørsmålene. Hvor kommer jeg fra? Hvorfor er jeg her? Finnes det et liv etter døden? Finnes det et meningsfylt liv før døden?

Forskjellige

Så hvordan besvarer vi spørsmålene, dersom vi er så heldige at de faktisk spør oss? Hvordan håndterer vi tvilen som oppstår? Hvordan takler vi at de trekker seg unna, kanskje ikke bare oss, men også alt vi tror på og står for?

Nettopp fordi barn og ungdom er så forskjellige, finnes det ingen enkle svar.

Jeg har alltid vært fascinert av hvor forskjellige søsken kan være. Selv om de er oppvokst med de samme foreldrene, den samme oppdragelsen og de samme verdiene, blir resultatet ofte utrolig variert. For noen er minste motstands vei bare å bli værende i foreldrenes tro og miljø, mens andre må teste ut alle mulige og umulige grenser.

Enkelte grubler og diskuterer, mens noen ikke sier noe som helst, og sklir unna alle anledninger til å ta et standpunkt om personlig engasjement. Det ville være feil å behandle alle likt, nettopp fordi de er så forskjellige.

Mine råd

Likevel, her kommer mine beste erfaringsbaserte tips til troende tenåringsforeldre:

1. «Namasté» er ikke bare noe man sier på slutten av yogatimen. Det betyr noe slikt som «jeg hilser det guddommelige i deg». Klarer vi å se dem som de guddommelige vesenene de er, er mye gjort.

2. Vårt ansvar er å skape trygghet, også trygghet til å yte motstand. Det krever at vi står støtt selv, uten å opptre som skråsikre besserwissere.

3. Vi har to ører, men bare en munn. Det er ikke tilfeldig. La dem snakke. Hvis de ikke snakker, så gi dem mat. Det er utrolig hvor mye som kommer fram over pizza midt på natten!

4. Kjærlighet staves T-I-D. Men tid sammen med tenåringer og unge voksne barn skjer ikke av seg selv. Etter de intense barneårene kan det være fristende å nyte roen når de etter hvert trekker ut og vekk. Det kan likevel være lurt å skape rom for å gjøre lystbetonte ting sammen.

5. Unngå skyttergraven. De forkaster kanskje troen vår og verdiene våre, men de forkaster faktisk ikke oss. Vi trenger ikke ta det personlig.

Et av mine store kvinnelige forbilder, Marjorie Pay Hinckley sa det enkelt: Bare redd forholdet! Gjør aldri et problem som skal løses, til noe viktigere enn en person som skal elskes. Så enkelt, og så vanskelig.

Først publisert i spalten Fra sidelinjen, Vårt Land, 3. april 2017.

Gå til innlegget

Hvorfor jeg er feminist

Publisert rundt 2 måneder siden - 1006 visninger

Menn og kvinner er ikke like, men de er likeverdige.

Jeg er feminist.

Jeg har aldri gått i tog 8.mars. Jeg mener at kontantstøtte er en god idé, og jeg jobbet redusert da barna var små. Jeg tenker at selvbestemt abort er trist, og burde vært unødvendig.

Men jeg er feminist.

La oss se på definisjonen. «Feminisme­ er en fellesbetegnelse for ideologi, idétradisjon, etikk, politikk, og akademisk virksomhet som handler om frihet, likestilling og rettferdighet for begge kjønn. Selve ­ordet feminisme kommer opprinnelig av det latinske ordet feminia, som betyr kvinne.»

Frihet, likestilling, rettferdighet og kvinnelighet. Ja, takk!

Jeg er faktisk feminist fordi jeg er mormon.

Ifølge professor Valerie M. Hudson er mormonismen intet mindre enn den mest feministiske og progressive av alle de kristne trosretningene. Hudson er statsviter og opphavskvinnen til, et tverrfaglig forskningsprosjekt som ser på sammenhengen mellom nasjonalstaters sikkerhets- og samfunnspolitikk, og kvinnenes levevilkår. Hun er også medlem av kirken.

Et guddommelig privilegium

Progressivt og feministisk er nok ikke ordene de fleste ville valgt å bruke på et såpass konservativt og patriarkalsk trossamfunn som vårt, men heng med litt til, så skal jeg forklare hva jeg mener, og da må vi faktisk helt tilbake til Edens hage.

Vi tror ikke at Eva syndet da hun spiste av den forbudne frukt. Vi tror hun gjorde det som var nødvendig for at planen for hele menneskeheten kunne tre i kraft. På den måten kunne alle Guds åndebarn komme til jorden, få en kropp, lære gjennom erfaring og utvikle sine nedarvede guddommelige egenskaper. Dette fordi vi tror at alle mennesker har Himmelske foreldre. Ikke bare er Gud vår Far, men vi har også en himmelsk mor! Og siden alle kommer til jorden gjennom en kvinne – en mor – ser vi på morsrollen som et guddommelig privilegium og en gave.

Eva ble altså ikke straffet for sitt valg. I første Mosebok 3:16 står det «... og til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over dig.» Men ordet ‘over’ kommer fra det hebraiske ‘bet’ som betyr med. Han skal råde med deg. Vi tror ikke at kvinnen skal være mannen underdanig.

Likestilte

Menn og kvinner er ikke like, men de er likeverdige. De er ikke identiske, men de er likestilte for Gud.

Allerede på midten av 1800 tallet – i en tid da kvinner ellers ikke hadde noen særlige rettigheter i det hele tatt, hadde kirkens kvinner både stemmerett, tok høyere utdanning, underviste og forkynte side om side med mennene.

Og det har de fortsatt med. Mange av de ansvarsoppgavene som kvinnene i mormonkirken har, ville faktisk krevd ordinasjon i andre kirker.

Men det stemmer at det kun er menn som ordineres til prestedømmet. Likevel ser vi det slik at prestedømmet delegeres til kvinnene i mange forskjellige sammenhenger, og at vi som kvinner ikke holdes tilbake på noe vis. Tvert imot oppfordres og oppmuntres vi til å ta ordet, ta utfordringer og ta ansvar.

Krever sin kvinne

Jeg kommer nok ikke til å gå i tog i år heller. Men jeg kommer til å fortsette å jobbe for frihet, likestilling og rettferdighet på andre arenaer. Hjemme. I kirken. På jobb. På skolen.

I en ideell verden ville alle jenter gått på skole, og kjønnslemlestelse ville ikke eksistert. Ingen barnebruder, ikke noe ­institusjonalisert voldtekt, ingen menneske­smugling eller sex-slaver. Lik lønn for likt arbeid ville vært en selvfølge­. Omsorgsarbeid i samfunnet ville blitt verdsatt – både økonomisk og sosialt.

Men vi er ikke der. Det er nok å ta tak i. Endring er mulig, og den skjer, men den krever sin kvinne. Som overpriviligert hunkjønn i den norske bobla tenker jeg at det er min plikt å ikke lukke øynene for mine medsøstres kår – uansett hvor.

Derfor er jeg feminist.

Gå til innlegget

Gift i all evighet

Publisert 3 måneder siden - 1723 visninger

Vi tror altså helt konkret at familie­båndene som knyttes i dette livet er ment å vare for alltid.

Litt stille og forsiktige sitter de der på bakerste benk under gudstjenesten, med penn og papir, og kanskje et kamera.

De følger med på alt som foregår, og ­etterpå stiller de nøye planlagte spørsmål. De er elever i videregående skole, de har prosjekt i religion, og de har valgt Mormonkirken som emne.

Jeg må alltid smile litt når jeg ser dem. Jeg vet hva som kommer. Spørsmålene er stort sett ganske like fra år til år, og det samme er den ørlille skuffelsen jeg aner hos dem når det viser seg at vi verken er særlig eksotiske eller karismatiske. Det er lite halleluja-rop og hender i været, for å si det sånn.

Klassikeren

Nei, vi praktiserer ikke flerkoneri.

Det har vi ikke gjort på over 100 år. Jo da, det er noen små utbrytergrupper som fortsatt gjør det, men de er ikke tilknyttet oss. Nei, vi har ikke en annen Bibel. Vi tror på, og bruker den samme Bibelen som andre kristne. Jo da, vi har en bok til, som vi anerkjenner som hellig skrift, på linje med Bibelen, men den erstatter den ikke. Neida, vi tilber ikke Joseph Smith. Vi tror han var en profet, ja, men vi tilber bare Gud Faderen og Jesus Kristus. Nei, vi har ikke spesielt mye større familier enn vanlig. Jo da, kvinner kan både tale og undervise og ha lederansvar i organisasjonen.

Men klassikeren er denne: Kan du kort forklare forskjellene mellom deres tro og den norske kirke?

Tja. Jeg kan forklare ganske kort at vi tror at det ikke bare var nødvendig med én reformasjon av kirken for 500 år ­siden, men at det var behov for en fullstendig gjenopprettelse av ur-kirken. Jeg kan kjapt nevne at vi ikke praktiserer barne­dåp, fordi vi ikke tror at små barn er født syndige, og jeg kan fortelle at vi tror at familier og ekteskap kan bestå også etter dette livet, for eksempel. Det er nemlig en ganske stor forskjell.

Evig familieliv

«Ja, men», sier mange av dem da. «Det tror man da i den norske kirke også! Alle tror vel at vi skal se våre kjære igjen når vi dør, og få være sammen med dem i evigheten?»

Det er da jeg stusser litt over disse ellers svært oppegående og flotte ungdommene. De skal skrive oppgave om et annet trossamfunn enn det de selv er blitt døpt og konfirmert inn i, og skal sammenligne to forskjellige livssyn, men de vet sjelden nok om sitt eget til å kunne foreta en skikkelig sammenligning.

Jeg er da heller ikke kvalifisert til å sette meg ned med dem og forklare dem hva de egentlig tror på. Jeg kan faktisk bare fortelle dem hva jeg tror på.

Heldigvis er min versjon ganske så sjarmerende og romantisk. Vi gifter oss nemlig ikke «til døden skiller oss ad», men vi blir beseglet til hverandre «for tid og all evighet» i kirkens templer. Sånn skikkelig eventyrstil.

Vi tror altså helt konkret at familie­båndene som knyttes i dette livet er ment å vare for alltid.

Stayer

Hva betyr så det for ekteskap i kirken vår? Nå er vi for få i Norge til at noen har forsket på oss, men der det er medlems- og befolkningsgrunnlag for å kunne sammenligne, viser det seg at skilsmissetallene er lavere hos oss enn ellers i samfunnet. Vi gifter oss litt tidligere, og noen flere av oss gifter seg i stedet for leve som samboere. Dessuten er vi ganske opptatt av forebyggende tiltak.

Jeg har vært gift i snart 29 år. Jeg ­synes det er ganske lenge. Når jeg blir vekket av min bedre halvdels snorking, så tenker jeg av og til at den der evigheten kan dere bare ha, for min del. Men for det meste­ synes jeg at evighetsperspektivet, om enn noe abstrakt og vanskelig å forholde seg til, gir meg en større evne til å se litt stort på ting. Til å være mer tålmodig, mer raus og mer tilgivende. Og det gir meg stayer­evne …

Skoleelevene kommer og går, men ­ekteskapet – det består.

Gå til innlegget

Løsningen på pengeproblemet

Publisert 4 måneder siden - 713 visninger

Siden 1969 har alle trossamfunn i Norge hatt adgang til å søke statlig og kommunalt tilskudd. Det har de gjort. Men ikke vi.

Så var det gjort. I hvert fall nesten. Adskillelsen mellom stat og kirke. Det er vel lov å si gratulerer?

Slik jeg har forstått det, vil 2017 preges av høringen om de forskjellige forslagene til fremtidige finansieringsmodeller, ikke bare for den norske kirke, men også for alle de andre tro- og livssynssamfunnene. Vel, ikke alle faktisk, men det kommer jeg tilbake til.

De alternative modellene varierer mellom å følge Sverige og Danmark med en livssynsavgift som tas inn over skatte­seddelen, en medlemsavgift, og en ­videreføring av dagens ordning med noen endringer.

Andre erfaringer

Siden Lov om trudomssamfunn og ymist anna ble vedtatt i 1969, har alle trossamfunn (og senere livssynssamfunn) i Norge hatt adgang til å søke statlig og kommunalt tilskudd per medlem. Det har de gjort. Men ikke vi. Derfor kan jeg, basert på egen erfaring som medlem av et trossamfunn som klarer seg helt utmerket økonomisk uten tilskudd av noe slag, komme med et lite tips til de som nå skal overveie de forskjellige forslagene: Prøv tiende.

Håpløst arkaisk og gammeldags, vil noen påstå. Ja, det er jo det. Første henvising til tiende finner vi jo allerede i Første mosebok. Det kan ikke fungere, vil andre si. Jo, det kan det. Og det gjør det.

Tiendeprinsippet er faktisk genialt. Vi betaler helt frivillig 10 prosent av inntekten vår til kirken sentralt, og så fordeles det ut igjen til menighetene for å dekk­e drift og vedlikehold. I tillegg får den ­enkelte menighet en sum basert på gjennomsnittlig antall medlemmer tilstede på nattverdsmøtene per kvartal.

De siste årene har tiende kvalifisert til et lite skattefradrag, uten at jeg tror at det har vært avgjørende for de som betaler.

Dugnad

Nå hjelper det at vi er en lekmannskirke, der alle som jobber i menigheten gjør det på dugnad, i tillegg til sitt vanlige arbeid. Den store fordelen er at når oppgavene fordeles på alle, blir det ikke så mye belastning på den enkelte. Samtidig er mange engasjert i arbeidet og føler eierskap til oppgavene de blir kalt til.

På en helt vanlig søndag i en helt vanlig menighet kan inntil 40 personer være i sving for å få avviklet gudstjenesten og undervisningen. Disse oppgavene går også på omgang, slik at så mange som mulig får anledning til å bidra. Og lære.

Tiende er helt rettferdig. Tiende er ­enkelt. Tiende er fornuftig. Tiende er et bud. Tiende er basert på ærlighet og kreves ikke inn. Den handler nemlig mindre om penger enn man skulle tro. I Malakias 3,10 står det: «Bær hele tienden inn i forrådshuset, så det kan finnes mat i mitt hus, og prøv meg på denne måte, sier Herren, hærskarenes Gud, om jeg ikke vil åpne himmelens sluser for dere og utøse velsignelser over dere i rikelig mål!»

Som så mye annet i Bibelen tar vi denne befalingen ganske bokstavelig, både at det er et bud som skal holdes, og at vi blir velsignet for vår lydighet. Mange er historiene om de som har prioritert å betale tiende når det virket fornuftsstridig, og som har opplevd at utfordringer har løst seg, økonomiske eller andre.

Ikke så voldsomt

Dessuten betaler vi ikke bare tiende. Hver gang jeg er tilstede på gudstjenester i den norske kirke, glemmer jeg at det samles inn kollekt, og har beskjemmet måttet la kollektskålen passere. Jeg er rett og slett ikke vant til å ha med meg penger i kirken.

I min kirke betaler vi månedlig fasteoffer og gaver til humanitære prosjekter og misjonsfond, samtidig og i tillegg til tienden. Jeg tror mange medlemmer av den norske kirke og andre trossamfunn gir tilsvarende beløp og vel så det til sine lokale menigheter. Derfor tror jeg ikke overgangen ville vært så voldsom.

At Den norske kirke har et overveldende vedlikeholdsansvar for de mange hundre flotte kirkebyggene rundt om i landet vil nok fortsette å utløse et behov for statlige støtteordninger.

Men den vanlige driften av menigheter? Prøv tiende. Helt seriøst.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Johannes Taranger kommenterte på
Snikturbanisering
17 minutter siden / 417 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Norge bør ta imot 10 000 kvoteflyktninger
21 minutter siden / 1280 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Livsfjern teologi
34 minutter siden / 5484 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Livsfjern teologi
rundt 1 time siden / 5484 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Livsfjern teologi
rundt 1 time siden / 5484 visninger
Søren Ferling kommenterte på
"Den muslimske fare"?
rundt 1 time siden / 1564 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Livsfjern teologi
rundt 1 time siden / 5484 visninger
Jarl Henning Ulrichsen kommenterte på
"Den muslimske fare"?
rundt 1 time siden / 1564 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Økende antisemittisme
rundt 1 time siden / 308 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Snikturbanisering
rundt 1 time siden / 417 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Kristendom og makt er en usunn blanding
rundt 1 time siden / 76 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Norge bør ta imot 10 000 kvoteflyktninger
rundt 2 timer siden / 1280 visninger
Les flere