Joanna Bjerga

Alder: 51
  RSS

Om Joanna

Spaltist, journalist, medlem av Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige. Mest opptatt av tro og livssyn, miljøvern og flyktningesaken. Blogger på www.jojobjerga.com

Følgere

Å eie historien

Publisert 27 dager siden

Flergifte er en del av min kirkes historie. Disse menneskenes fortellinger fortjener min respekt og anerkjennelse.

Jeg kan like godt innrømme det. Det hender at jeg blir sittende foran TV-en med storøyd, hoderystende fascinasjon, og se på episoder av «En mann, fire koner» og «Seeking Sister Wives». Polygami, eller flerkoneri, er kanskje det de fleste forbinder med mormonisme, selv når de ikke vet noe som helst annet om trosretningen. Og det til tross for at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige ikke har praktisert polygami siden 1890.

Konseptet er altså like fremmed for meg som for alle andre som ser på de nevnte programmene. Spør du et medlem av kirken om polygami i dag, vil du sannsynligvis få et kort «Nei, det ble det slutt på for lenge siden», og lite mer. De aller fleste vil nok helst forbigå hele greia i stillhet.

Transparens

Men med økende allmenn tilgang til historiske dokumenter fra den tidsperioden polygami var en del av kirkens lære, så har kirken de siste årene valgt å være så transparent som mulig om emnet. Kirken kan ikke late som det aldri har skjedd, så da satser den heller på å informere så korrekt som mulig.

Mitt eget forhold til polygami har gått fra naiv aksept, til økt forståelse og kunnskap, via lettere irritasjon. Polygami er kjønnsdiskrimerende og urettferdig, særlig sett med 2019-øyne. Jeg er utrolig glad for at det ikke lenger praktiseres i kirken, og håper inderlig det ikke gjeninnføres. Men jo mer jeg lærer om det, desto mer føler jeg behov for å gi slipp på berøringsangsten, og anerkjenne det for den viktige delen av kirkens historie det er.

Det er blitt forsket på polygami i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges kontekst i over 100 år, både innenfra og utenfra. Det er nok å ta av. Spørsmålene er mange. Og den som leter, finner. Historiker Brittany Chapman Nash anbefaler å se på fire aspekter ved polygami i sammenheng for å få tak i det store bildet. De fire puslespillbitene, som hun beskriver dem, er teologi, pålitelige historiske kilder, historisk kontekst og de personlige erfaringene til de som faktisk etterlevde prinsippet.

Lydighetsprøve

Teologisk så knyttes innføringen av polygami til troen på at profeten Joseph Smith Jr. var kalt av Gud til å gjenopprette alt – inkludert polygami, slik det var blitt praktisert i Det gamle testamente. Det var også en prøve på de trofastes lydighet, samt en måte å opprette en sterk og rettferdig etterslekt på. Noen sier at det ble innført for å ivareta de mange enkene og barna deres etter vandringen vestover, men det finnes det ikke belegg for.

De aller fleste, både kvinner og menn, som inngikk polygame ekteskap, gjorde det altså på grunn av religiøs overbevisning. En overbevisning om at denne typen ekteskap sikret dem opphøyelse i livet etter dette. Og polygame ekteskap var akkurat like mangfoldige som monogame ekteskap. Noen var lykkelige, andre ikke. Noen ble av kirkens ledere pålagt å ta seg flere koner, andre tok selv initiativet. Noen var arrangert, andre var basert på romantisk kjærlighet.

I de omtrent femti årene praksisen bestod, var det heller ikke slik at flerkoneri var den vanligste samlivsformen blant medlemmene av Jesu Kristi Kirke. Men fordi det gikk så på tvers av datidens viktorianske normer, fikk det mye oppmerksomhet.

Anti-viktoriansk

I Viktoriatiden var ekteskapsidealet basert på kyske og dydige kvinner, og ansvarlige, ærbare menn. Prostitusjon ble sett på som en av samtidens store sosiale onder. Tilhengere av polygami mente at det reddet kvinner fra prostitusjon, mens de som var imot mente at det nærmest var prostitusjon satt i system.

Brev og dagbøker som kvinnene skrev viser at de langt på vei selv valgte å gå inn i polygame ekteskap, og selv om noen også valgte å bryte ut av dem, var det svært få som mente at prinsippet i seg selv var feil.

Selv om jeg aldri ville valgt polygami selv og misliker tanken, fortjener disse menneskenes historier og levde liv min respekt og anerkjennelse. De er en del av min historie også.

Gå til innlegget

Abort og ansvar

Publisert rundt 2 måneder siden

Om vi skal redusere antall aborter, kan vi ikke bare snakke om kvinnene. Minst like viktig er mennene.

I forbindelse med 8. mars gudstjenesten i Stavanger domkirke i år, fikk jeg anledning til å intervjue biskop Anne Lise Ådnøy. «Ikke rør abortloven» lå an til å bli den parolen som ville trekke mest folk i toget. På spørsmålet om hva hun syntes om det, svarte hun at hun nok ikke hadde tenkt å gå bak akkurat den. «Abortspørsmålet er et så komplisert tema at det krever et samtalerom vel så mye som paroler», sa hun.

Et samtalerom? Ja, takk!

Steile fronter. Men de siste månedenes oppmerksomhet rundt abortsaken har ikke akkurat båret preg av dialog og samtale. Foruten parolene og engasjerte kvinner i A handmaid’s tale-kostymer, snakker vi nok heller dype skyttergraver og steile fronter. Men hvordan kunne en slik samtale vært?

Abortlovgivning er komplisert

Jeg ­synes det er et stort paradoks at mange­ av de samme kreftene som ønsker å stramme inn abortloven, er de som ellers mener at så lite som mulig burde reguleres eller bestemmes av myndighetene. Jeg tenker at det er merkelig at abort skal ta så stor plass i samfunnsdebatten i Norge, når aborttallene tross alt er ganske lave her, og de vanskelige unntakene er nettopp det – unntak. Så tenker jeg at det er rart at den over førti år gamle loven ikke er blitt justert i takt med den medisinske utviklingen og kunnskapen om fosterets utvikling. Jeg undrer meg over at det i 2019 fortsatt er kvinnen som både sitter med hovedansvaret for å unngå uønskede svangerskap, og ansvaret for å avslutte de som eventuelt måtte oppstå.

Traff en nerve

Kanskje på tide å snu litt opp-ned på hele diskusjonen? Med jevne mellomrom dukker den virale twitter-tråden til Gabrielle Blair, aka @designmom opp i feeden min. Gabrielle er seksbarnsmor, populær mammablogger og medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. I september i fjor delte hun sitt perspektiv rundt uønskede svangerskap, og traff tydeligvis en nerve, etter antall delinger og visninger å dømme.

Resonnementet hennes var omtrent som følger: 100 prosent av alle uønskede svangerskap er resultatet av menns uansvarlige utløsninger. Hvis du vil redusere antall aborter, så må du redusere antall uønskede svangerskap. Da må menn ta ansvar.

Kvinnens egg kan i praksis kun befruktes 24 dager i løpet av et år. Menn er fertile 365 dager i året. Det er mennene som er problemet her.

Opplagt valg

Prevensjon for kvinner er som regel hormonbasert og har mange bivirkninger. Hormonbasert prevensjon for menn kom aldri forbi teststadiet nettopp på grunn av bivirkningene – selv om de bare utgjorde en tredjedel av bivirkningene som kvinner må tåle. Kondomer derimot, er lett tilgjengelige, rimelige, gir ingen bivirkninger, og er veldig sikre når de brukes riktig. I tillegg reduserer de ­faren for kjønnssykdommer. Valget burde være opplagt.

Men nei. De fleste menn liker ikke kondomer, fordi det minsker nytelsen. Litt.

Så for å oppsummere: menn gjør kvinner gravide når de har utløsning. Kvinner blir ikke gravide av å ha en orgasme. Kvinnens nytelse har overhodet ingenting med hennes fruktbarhet å gjøre. Uønskede­ svangerskap inntreffer kun når menn har utløsning.

Vi burde altså ikke snakke om abort uten å plassere ansvaret der det hører hjemme. Hos uansvarlige menn. Så hva ville vært et rimelig tiltak for å unngå at menn forårsaket uønskede graviditeter? Noe på linje med den belastningen det er for en kvinne å gjennomgå et ni måneders svangerskap og en fødsel, for eksempel?

Midlertidig sterilisering

Dersom du mener at abort er mord, hva med å la en håndfull menn kastreres for å unngå ­tusenvis av mord hvert år? Eller hvis du synes det blir litt for brutalt, så kan man heller la alle menn midlertidig steriliseres når de blir kjønnsmodne. Det er et enkelt inngrep, og kan lett reverseres når mannen finner en partner han ønsker å få barn med.

For å redusere eller eliminere aborter, må vi slutte å forsøke å kontrollere kvinners kropp og seksualitet. Vi trenger ikke «røre abortloven». Det holder å regulere mennene.

Gå til innlegget

Bekreftet allerede

Publisert 3 måneder siden

Vi tror at dåp er en nødvendig ordinans for frelse, men ikke før man når ansvarsalder – som hos oss er definert som åtte år.

Jeg holder på med et prosjekt der jeg samler inn konversjonshistoriene til nyere norske pionerer. Vi har god oversikt over de første norske medlemmene som emigrerte til USA frem mot og like etter andre verdenskrig. Vi har ikke fullt så god oversikt over de som kom inn etter krigen og som ikke emigrerte. De som ble igjen i Norge, og som danner ryggraden til kirkens norske medlemskap i dag. Det er fascinerende å høre og lese om hvordan de ofte valgte å trosse familie, naboer og venner, for å følge sin egen overbevisning.

Særlig to ting har slått meg. Det ene er at det gjerne var kvinnene som kom først, og så fulgte ektefellen etter. Det andre er hvordan to prinsipper ofte utpeker seg som avgjørende for valget de tok.


Dåpssynet var viktig

Veldig mange av dem jeg har snakket med eller lest historiene til, forteller at dåpssynet var viktig for dem. De var ubekvemme ved tanken på at spedbarn som ikke var døpt var fortapt. Jeg leste med interesse artikkelen som sto i Vårt Land for noen uker siden om nød-dåp. Selv om de færreste i våre dager - troende eller ikke – mener at små barn går til helvete hvis de dør før de er døpt, så velger likevel de fleste å la barnet bli døpt, dersom livet står på spill – også i 2019.

Det er vel nærliggende å tro at frykten for å miste barna sine i evigheten sto sterkere for femti år siden, og dermed kan forklare hvorfor mange av kvinnene som konverterte satte ekstra stor pris på Jesu Kristi Kirkes lære om dåp.

Vi tror ikke at små barn trenger å døpes. Vi tror i aller høyeste grad at dåp er en nødvendig ordinans for frelse, men ikke før man når ansvarsalder – som hos oss er definert som åtte år. Barn som dør før de når den alderen, tror vi er uskyldige og rene, og er derfor sikret på returen hjem.

Spedbarn får et navn og en velsignelse, og familien feirer gjerne også, men de blir tidligst døpt ved fylte åtte år.


Den hellige ånds gave

Dåpen hos oss er ikke fullstendig uten bekreftelsen. Da mottar man Den hellige ånds gave ved håndspåleggelse. Siden barna i kirken blir bekreftet stort sett som åtteåringer, praktiserer vi ikke konfirmasjon. Konfirmasjonen er jo en bekreftelse av dåpen.

Så hva med våre femtenåringer? Skal ikke de få gaver og bunad og stor fest, som de fleste av sine jevnaldrende? Her varierer praksisen noe. Noen familier kjører det jeg kaller kvasi-konfirmasjon, med stor familiefest og bunad og gaver på femtenårsdagen. Andre familier gir barna en litt dyrere bursdagsgave det året. Ytterligere andre markerer ikke femtenårsdagen noe annerledes enn andre bursdager.

Er det ikke viktig å opprettholde tradisjoner og overgangsritualer? Jo, så absolutt. Men hos oss skjer de altså til litt andre tider. Ved åtteårsalderen i forbindelse med dåpen, for guttene det året de fyller tolv og kan ordineres til diakoner, og for både gutter og jenter når og hvis de reiser ut på misjonstjeneste i 18-19-årsalderen.


Morgenfriske

Men hva med trosopplæringen, da? Frykt ikke. Vi har et undervisningsopplegg for ungdommene fra året de fyller 14. Det går over fire år, med fem undervisningstimer i uken. Fire av dem om morgenen før skoletid, og en kveld – gjennom hele skoleåret. Vi kaller det seminar. Da møtes de sammen i kirken, eller hjemme hos hverandre, og studerer skriftene. Undervisningen gjøres av frivillige lærere. Jeg har selv vært seminarlærer i perioder. Det ble lite søvn, men jeg lærte masse – sikkert mye mer enn ungdommene.

Hva så med det andre prinsippet jeg oppdaget at mange av konvertittene var opptatt av? Jo, det er det vi kaller Visdomsordet. Forenklet er det en helselov som går ut på at vi ikke inntar vanedannende eller skadelige stoffer. Ingen alkohol eller kaffe eller te. Ingen røyk eller andre rusmidler. Jeg tør påstå at ungdommene våre opplever større utenforskap av ikke å drikke, enn av ikke å oppleve konfirmasjonsfeiring. Mon tro om dåpssyn og helselov er det som trekker flest konvertitter i 2019?

Gå til innlegget

Joanna Bjerga

Publisert 4 måneder siden

Forestillingen om livet og døden som tre akter i en evig forestilling gjør noe med tonen når vi i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige begraver våre kjære.

Det er høysesong for skoleelever som skriver oppgaver om ulike trossamfunn. Jeg har tidligere nevnt at jeg morer meg litt over spørsmålene de stiller når de kommer til oss. Klassikeren er: «Hva er forskjellen på dere og Den norske kirke?». Siden det spørsmålet kommer hvert år, har jeg skjønt at jeg nok bør lære meg litt mer om Den norske kirke, slik at jeg faktisk kan svare!

I mellomtiden er det særlig én ting jeg opplever som annerledes, og det er begravelsene våre. De ytre rammene er relativt like. Kisten. Blomstene. De sørgende pårørende. Musikken. Minneordene.

Forskjellen? Den tror jeg ligger i stemningen. Litt vanskelig å beskrive, og kanskje enda vanskeligere å forklare, men stemningen er lettere på et vis. Hvorfor? Blant annet på grunn av det vi kaller frelsesplanen.

Første akt.

Kort fortalt går frelsesplanen ut på at vi tror at alle mennesker levde med Gud som hans åndebarn før vi kom til jorden. Vi hadde det fint der – lenge.  Etter hvert skjønte vi at vi manglet noen erfaringer for å kunne bli som vår himmelske far. Vi manglet et fysisk legeme som kunne lære og utvikle seg. Derfor tror vi at Gud la til rette for at vi skulle få komme til jorden og gjøre oss jordiske erfaringer. Vi tror at vi alle jublet av glede da vi fikk vite hva som lå foran oss, men også at det utløste en strid i himmelen.

To forskjellige planer ble fremlagt. En der vi alle ville bli geleidet og tvunget til å leve slik at vi var garantert en trygg retur til Faderen, og en annen der vi ville bli mer overlatt til oss selv.

Plan nummer to innebar større risiko, men også større potensial for vekst. En tredjedel av åndebarna ville ha den første planen, og være sikre på å komme hjem, selv om de da ville miste sin handlefrihet. To tredjedeler valgte den andre planen - frelserens plan. Frelseren som var villig til å ofre seg for oss, betale vår skyld, og redde oss. Ja, det ville bli mer sorg og smerte, og noen ville forville seg på veien, men vi stolte på at det ville være verdt det.

Den største gruppen «vant», og utgjør alle mennesker som noen gang har levd, lever, og kommer til å leve. Den ene tredjedelen som tapte striden, mistet retten til å få komme til jorden og få et legeme, og er dømt til å være ånder – uten mulighet til utvikling.

Andre akt.

Tilbake til jordelivet og menneskeheten. Vi lever og lærer, har familier og knytter relasjoner. Vi opplever både glede og sorg. Noen er syke, andre er friske. Noen har det bra og andre sliter. Vi kriger og forurenser, utnytter og sløser. Men det finnes også uendelig mye omsorg, kjærlighet og engasjement. Livet er mangfoldig, og i et evighets-perspektiv er det ganske kort. Alle blir født, og alle skal dø. Noen dør tidligere enn andre. Men når man dør er ikke så viktig. Det viktige er at døden bare er en overgang til en annen tilstand.

Etter døden går alle til paradis. Et slags åndelig venteværelse, der alle spørsmål blir besvart, all smerte er borte og all urettferdighet rettes opp. Vi møter igjen våre kjære som har gått foran oss, og vi fortsetter læringen, men nå med våre jordiske erfaringer som et bakteppe.

Helt rettferdig.

Til slutt tror vi på oppstandelsen, og at vi vil få en endelig - og helt rettferdig - dom. Vår ånd og vår kropp vil bli forenet igjen. I den endelige dommen vil alt bli tatt hensyn til, og forsvarsadvokaten taler ikke bare vår sak, han har allerede sonet for oss. Personlig er jeg overbevist om at Herren vil stå med åpne armer og invitere oss alle inn, hvis vi vil.

Oppfatningen av livet og døden som tre akter i en evig forestilling påvirker helt enkelt våre begravelser. Adskillelsen er midlertidig. Det er fortsatt et savn og vondt og trist for de som er igjen, men det er en del av en større plan. Det er ingen aprilsnarr. Det er lys i tunnelen.

Gå til innlegget

Fast fastesøndag

Publisert 5 måneder siden

Hver første søndag i måneden er fastesøndag for oss. Det blir tolv i løpet av året.

I går var det fastesøndag, Det var Fastelavn også, men for medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige var det først og fremst fastesøndag. Hver første søndag i måneden er nemlig fastesøndag for oss. Hvordan fasten fungerer i praksis, varierer litt fra familie til familie og fra person til person. Men som på de fleste andre områder har vi et ganske pragmatisk forhold til det.


Betale fasteoffer

Noen velger å faste fra middag lørdag til middag søndag, og avstå fra mat og drikke. Andre hopper over to måltider, når det måtte passe best den dagen. Det forventes ikke at små barn, gravide eller syke faster. Men alle oppfordres til å betale fasteoffer, som er de pengene man ville brukt på mat den dagen. Her er det ikke noe minimumsbeløp, men heller ikke noe maksimumsbeløp. Pengene som kommer inn hver måned går uavkortet til «de trengende», altså til humanitærhjelp. Vinn-vinn.

Men bortsett fra å betale fasteoffer, hva er poenget med fastingen? Vi tror for det første at kombinasjonen bønn og faste kan gi økt åndelig styrke og nærhet til Gud. Ved å ha større fokus på de åndelige aspektene av vårt liv, og mindre på de fysiske, blir det lettere å motta personlig åpenbaring eller svar på bønn. Kanalen er mer åpen, rett og slett. Det kan gi økt motstandsstyrke mot fristelser og synd, og økt mental klarhet til å takle utfordringer eller oppgaver. Det er også en anledning til å gi uttrykk for takknemlighet, og når man går uten mat og drikke i noen timer, setter man utvilsomt mer pris på det man normalt har tilgang til. Man kan også faste for andre; for at de skal motta velsignelser eller trøst.


Tolv dager i året

Det er kanskje litt pinglete sammenlignet med muslimenes Ramadan, med bare tolv dager i året. Og for oss er det heller ingen spesiell inngang til påskehøytiden, som jo fasten er i en del andre kristne tradisjoner. Likevel er det en viktig og integrert del av vår troshverdag.

Faste er ikke noe nytt. Det har vært praktisert siden gammeltestamentlig tid. For israelittene ble faste ofte brukt til spesielle anledninger, og for å få guddommelig hjelp. I Det nye testamente leser vi om hvordan Frelseren fastet i 40 dager og 40 netter da han forberedte seg til sitt virke. Han viste ved sitt eksempel hvordan fasten ga ham åndelig styrke og kraft.


Løfte blikket

Uten bønn er ikke fasten komplett. Da er det bare å være sulten. En kortvarig faste er bra for helsen til de fleste, men det er ikke derfor man gjør det. Hvis vi vil at fasten vår skal være mer enn bare å ikke spise og drikke, må vi løfte blikket og se den i en større sammenheng.

I tillegg til å avstå fra mat og drikke og betale fasteoffer, deltar vi på faste- og vitnesbyrdmøtet som avholdes den første søndagen i måneden. Vi har faktisk nattverdsmøte hver søndag, men hver første søndag i måneden er altså et faste- og vitnesbyrdmøte. På vanlige nattverdsmøter, som varer i én time, har vi nattverd, salmesang og tre korte taler forberedt av forespurte medlemmer i forsamlingen. På fastesøndag har vi også nattverd og salmesang, men talene erstattes av «åpen mikrofon». Vi kaller det ikke det, men det er det det er. Hvem som helst, både store og små, kan gå frem til talerstolen og dele sitt vitnesbyrd.


Alle sine barn

Et vitnesbyrd definerer vi som en personlig erklæring om vår tro på Jesus Kristus og forsoningen, at vår himmelske far lever og er glad i alle sine barn. At hans kirke er gjenopprettet på jorden i dag, og ledes av Frelseren selv, gjennom profeter i vår tid. Et vitnesbyrd er et uttrykk for selve troen, og vi tror at det vokser når vi deler det. Disse møtene er nok de jeg liker aller best å være tilstede på. Det gjør rett og slett godt å høre om andres tro og trosopplevelser. Kremboller er ikke å forakte, men faste er jammen fint det også. Ja takk, begge deler?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
25 dager siden / 8350 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
26 dager siden / 6304 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 6031 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
20 dager siden / 3362 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
15 dager siden / 2632 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
23 dager siden / 2162 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
11 dager siden / 1970 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
9 dager siden / 1726 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
13 dager siden / 1711 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
9 dager siden / 1564 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere