Joanna Bjerga

Alder: 49
  RSS

Om Joanna

Spaltist, journaliststudent, medlem av Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige. Mest opptatt av tro og livssyn, miljøvern og flyktningesaken. Blogger på www.jojobjerga.com

Følgere

Er religiøs overbevisning helsefarlig?

Publisert rundt 14 timer siden - 218 visninger

Religiøse og troende mennesker blir i vårt sekulære samfunn gjerne i beste fall fremstilt som naive og mindre begavede, og i verste fall som sinnsforvirrede fanatikere.

Både psykoanalysens far, Sigmund Freud, ny-ateisten Richard Dawkins, og Sam Harris, forfatteren av den populære boken ‘The End of Faith’ (2004), har erklært at tro nærmest kan defineres som en sinnslidelse, og at religion er en trussel mot samfunnet.  Opplest og vedtatt. Men stemmer det?

Professor ved Brigham Young University, Daniel Peterson, har sett nærmere på det som finnes av forskning på sammenhengen mellom tro, livssyn, samfunn og helse, og delte nylig sine tanker rundt de overraskende entydige funnene med publikum i begynnelsen av august.

Oppsiktsvekkende

Peterson delte blant annet professor i epidemiologi ved Harvard University, Tyler VanderWeele sine forskningsresultater, som viser sammenhengen mellom regelmessig kirkegang, og god helse. Så mye som 30 prosent lavere dødelighet over en 16 års oppfølgingsperiode, fem ganger lavere sannsynlighet for selvmord, og 30 prosent færre tilfeller av depresjon. Det er ganske oppsiktsvekkende tall!

Han siterer også Harold Köenig, psykiater ved Duke University, som har etablert seg som en autoritet på emnet religion og helse gjennom flere publikasjoner og bøker, senest ‘The Oxford Handbook of Religion and Health’ (2012). Köenig og hans medarbeidere argumenterer blant annet for hvordan religiøst engasjement ser ut til å gi bedre resultater i forbindelse med behandling av både stress-relaterte lidelser og demens.

Regelmessig deltagelse i en religiøs sammenheng assosieres dessuten med økt sannsynlighet for sunne sosiale relasjoner og stabile ekteskap, økt oppfatning av at livet er meningsfylt, mer tilfredshet med livet generelt, større sosiale nettverk og mer frivillig innsats og samfunnsengasjement.

Bare nettverket?

Selv om det er fristende å tenke at det er det sosiale felleskapet som sørger for disse fordelene, sier VanderWeele at det sosiale nettverket kun står for ca. 20-30 prosent av de målte resultatene.

I tillegg viser det seg at personer med religiøs overbevisning både takler alvorlig sykdom og livskriser bedre, og ofte kommer seg raskere når de først er rammet.

Dette beviser selvsagt ikke at religiøse påstander er sanne i seg selv, men det viser i hvert fall at religiøs overbevisning og tilknytning ikke er helsefarlig!

Best bevarte hemmeligheter

Dr. Andrew Sims, blant annet professor i psykiatri ved University of Leeds, som utga boken ‘Is Faith Delusion? Why Religion is Good for Your Health’ i 2009, sier følgende: «De fordelaktige effektene som religiøs tro og åndelighet har på mental og fysisk helse er en av psykiatriens og legevitenskapens best bevarte hemmeligheter. Dersom funnene i de etter hvert store mengdene forskning innen dette feltet hadde gitt motsatte resultater, og det viste seg at religion var skadelig for psykisk og fysisk helse, ville det utvilsomt ha vært på forsiden av alle landets aviser!»

Peterson siterer enda flere studier og forskere. Slike som Robert Putnam, Mary Eberstadt og sosiologen Rodney Stark. Konklusjonen forblir den samme. Religiøs overbevisning er bra for deg. Og det er bra for samfunnet forøvrig også.  Religiøse og troende mennesker er nemlig mindre tilbøyelige til å begå kriminelle handlinger, de er ærligere, mindre utro, gjør det bedre på skolen, tar høyere utdanning, gjør det bedre i arbeidslivet og engasjerer seg mer i samfunnet rundt seg.  Ifølge forskningen altså. Ikke meg eller Peterson.

For de av oss som regner oss selv som troende eller religiøst aktive, er det ingenting overraskende eller nytt ved disse forskningsresultatene. Det som er overraskende, er at det ikke er mer kjent. Eller anerkjent. Så selv om dette til nå ikke er blitt førstesidestoff, har jeg nå i hvert fall klart å få noe av det inn på side 3 i Vårt Land…

Gå til innlegget

Boken er alltid bedre

Publisert 29 dager siden - 698 visninger

Kirkens offisielle navn er litt av en munnfull. Det er kanskje ikke så rart at vi har fått et kallenavn?

Hvis du bor i Oslo-området har du nok ikke kunnet unngå å få med deg at den svært populære, satiriske musikalen ‘The Book of Mormon’ er blitt oversatt til nynorsk og har premiere på Det norske teateret i september.  Da jeg først fikk vite det, må jeg innrømme at jeg sukket tungt og fryktet at nå skulle alle fordommer mot min religion slå ut i full blomst. 

Tenk om tilskuerne faktisk trodde at det de fikk se på scenen ga et sannferdig bilde av det jeg tror på? Men så viser det seg at oppmerksomheten rundt oppsetningen tvert imot er en fin-fin anledning for oss som tilhører Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige til å besvare spørsmål, og oppklare misforståelser.  Aldri så galt, altså.

Munnfull

Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige. Det er ikke til å komme unna at kirkens offisielle navn er litt av en munnfull. Dermed er det kanskje ikke så rart at vi ikke protesterer så høylytt når kirken ofte omtales av andre som mormonkirken, og dets medlemmer som mormoner. Mormon var en fin fyr han, og skulle vi først få et kallenavn, så var ikke mormon det verste vi kunne fått.  

Men hvorfor det lange offisielle navnet? Hvis man velger å se på det mindre som et navn og mer som en forklarende beskrivelse av hva kirken er, gir det straks litt mer mening.

La oss bryte det ned litt. Jesu Kristi kirke. Ikke Mormons kirke. Ikke Luthers kirke, eller Moses’ kirke eller folkets kirke, men Jesus sin kirke. Selv om vi for det aller meste velger å fokusere på det vi har til felles med andre kristne kirkesamfunn, så er det nå engang slik at vi også freidig påstår at vi er medlemmer av intet mindre enn den gjenopprettede urkirken. Dermed tilhører vi verken den katolske tradisjonen, eller den protestantiske. Vi tilhører Jesu Kristi kirke.

Dommedagssekt? 

Av siste dagers, da? Det kunne jo være nærliggende å tenke at vi må være en fanatisk dommedagssekt, men det er heldigvis langt fra sannheten. På engelsk heter kirken ‘The Church of Jesus Christ of Latter Day Saints’. ‘Latter’ kan oversettes med senere eller ‘i nyere tid’ – og skal differensiere oss fra de første dagers hellige. De som tilhørte Jesu Kristi kirke på Jesu tid. Så 'siste dagers hellige' handler mindre om at vi tror vi lever i de siste dager, og mer om at vi tror at Jesus organiserte sin kirke mens han levde og at etter et varslet frafall og noen hundre år der bare biter av den opprinnelige kirken fantes på jorden, så finnes hans kirke på jorden igjen. 

Joda, vi tror også at vi nærmer oss Jesu gjenkomst og hans tusen års regjeringstid, men vi har ikke panikk.  Vi tar ganske bokstavelig erklæringen om at ingen kjenner dagen eller timen, unntatt Gud selv. Vi tror også at den som er beredt ikke behøver å frykte. Å være beredt kan dessuten være så mangt. Selvhjulpenhet, både timelig og åndelig, står derfor på dagsordenen, men mer for å kunne sette oss i stand til å hjelpe og lindre andres nød ved behov, enn å være klare for å takle verdens undergang.

Ikke helgener

Hellige. Begrepet kristne ble først brukt av den unge kirkens motstandere. De som trodde på Jesus og valgte å følge i hans fotspor derimot, kalte hverandre for hellige. Vi er altså ikke helgener, men vi tror at troen og vår søken etter å bli mest mulig lik vår Frelser og Forløser kan helliggjøre oss.

Så for å oppsummere, når noen spør meg om jeg er mormon, så svarer jeg at jeg tilhører Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige. Mormonkirken er et kallenavn, og oppsto nok fordi vi tror på Mormons Bok. Mormon, som jeg nevnte innledningsvis, var profeten som forkortet og sammenstilte en rekke gamle opptegnelser som var gravert på metallplater. Bokens fullstendige tittel er for øvrig ‘Mormons Bok – et annet vitne om Jesus Kristus’, men annet som i nr. 2 eller ytterligere, ikke annerledes.  Bibelen og Mormons Bok utfyller og bekrefter hverandre, og hensikten til begge bøkene er å vitne om at Jesus Kristus er Guds sønn og verdens Frelser. Enkelt og greit.

Naturlig nok, så anbefaler jeg derfor at man leser boken. Boken er jo alltid bedre.

Gå til innlegget

Det ondes problem

Publisert rundt 2 måneder siden - 3178 visninger

Det er ingen vits å spørre hvorfor. Spør heller hva. Hva skulle jeg lære? Hva var målet?

Jeg er stor fan av Stephen Fry. Komikeren, forfatteren, skuespilleren,
dokumentaristen og homoaktivisten Fry. Men ateisten Fry er det verre med. I et TV-intervju i 2015 som gikk viralt, svarte Fry på hva han ville spurt Gud om ved perleporten dersom han eller hun eller det nå fantes.

Svaret, lett forkortet og oversatt, var omtrent som følgende: «Hvordan våger du å skape en verden der det finnes så mye elendighet som ikke er selvforskyldt? Det er ren og skjær ondskap. Hvorfor skal jeg respektere en lunefull, slem og dum gud som har skapt en verden så full av urettferdighet og smerte». Og så fortsatte han: «Den guden som skapte dette universet – dersom det var en gud som gjorde det – er tydeligvis en fullstendig egoistisk galning.»

Klump i magen

Selv om jeg er uenig med Fry, så synes jeg han er inne på noe. Ondskap, urettferdighet og lidelse finnes jo, men hva er meningen med det? Går den i det hele tatt an å finne? Og dersom vi klarer å finne mening, er den bare noe vi mennesker har konstruert, en slags
ønsketenkningsplacebo?

De siste ukene har vært tøffe, både på det personlige og det globale planet. Jeg skvetter når mobilen plinger og får klump i magen hver gang jeg skrur på nyhetene. Sykdom, død, sorg, krig, terror og ulykker – både den unngåelige typen og den u-unngåelige. Hvordan i all verden kan Gud være svaret? Eller ha svaret?

Hvis dette livet var alt, ville Fry hatt rett. Lidelsen ville ikke gitt mening. Men i et perspektiv der livet er andre akt i en evighet bestående av tre akter, ja, da tror jeg det kan være mulig å finne mening. Hvis vi tror vi er her for å lære, vokse og utvikle oss for å bli mer lik ham som skapte oss, da blir utfordringene vi møter for voksesmerter å regne.

Et laboratorium?

Kan det være at
denne veksten og utviklingen også er knyttet opp til menneskets frie vilje, der jordelivet bokstavelig talt er laboratoriet der vi prøver den ut? Der vi snubler og faller før vi lærer å holde balansen og gå uten støtte? Muskler må brytes ned før de kan vokse seg store, og det er i motbakker det går oppover. Vi aksepterer det. Men smerte, sorg og savn vil vi helst ikke ha. Til og med Jesus tryglet om å få slippe.

Hvis Gud er allmektig, kan han vel bare gripe inn og forhindre eller stanse all
lidelsen? Han kan, men det ville altså forpurret «utdanningsløpet» vårt.

Så hva slags gud er han da? Eneveldig, lunefull og slem, slik som Fry beskriver ham? Eller en klok og kjærlig far, med en overordnet plan? Jeg holder en knapp på det siste. I mitt hode er det troen på, og tilliten til Gud, som gir styrke til å takle det som måtte komme, i tospann med det faktum at Frelseren forstår nøyaktig hva vi gjennomgår.

Empati på læreplanen 

Enten det dreier seg om helt uforskyldte katastrofer eller naturlige konsekvenser av egne eller
andres dårlige valg. Sorgen og smerten og savnet blir ikke borte, men de blir mer håndterlige. De blir lettere. Nei, lidelse isolert sett gir ikke mening, og utsagnet «det som ikke dreper deg gjør deg sterkere» er en sannhet med store modifikasjoner.

Mindre empatisk enn å møte noen som har det tungt med et eplekjekt «det er nok en mening med det» går det knapt an å bli. Det er ikke alltid de som lider som har noe å lære heller, men heller vi som er rundt dem. Og det er nettopp empati, omsorg, tålmodighet og ydmykhet som står på læreplanen.

Jeg kommer ikke til å anmelde Fry for blasfemi. Det har allerede en irsk TV-seer gjort. Han endrer neppe mening uansett. Men når vi møtes ved perleporten, drister jeg meg kanskje til å påpeke at jeg tror han stilte feil spørsmål.

Det er ingen vits å spørre hvorfor. Spør heller hva. Hva skulle jeg lære? Hva var målet? «For nå ser vi som i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt. Nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg selv er fullt ut kjent.»

Gå til innlegget

Svigermors abort-dillemma

Publisert 3 måneder siden - 1738 visninger

Hun hadde jo allerede to barn. Var det ikke bedre å være frisk og ta seg av dem?

I fjor på disse tider brukte vi de gradvis lysere vårkveldene til å rydde vekk to lange liv. Svigerforeldrene mine hadde omsider fått plass på samme sykehjem. En epoke var over. Huset svigerfar hadde bygd til familien tidlig på femti-tallet, og som de hadde bodd i siden, skulle ikke lenger være deres hjem.

Det var med blandede følelser vi tok fatt på oppgaven. Noen ting var enklere å kvitte seg med enn andre. Julepynten fra 80-tallet, og porselensfigurene for eksempel. Bøker og papirer var verre.

Innimellom alle papirene fant vi en unnselig notatbok i A5 størrelse, rød og hvitrutete med prislappen fra Nille fremdeles klistret på. Ved første øyekast så det ut som den aldri var blitt brukt, og den havnet nesten i en av Fretex-eskene, men så oppdaget vi at de første omlag 20 sidene var skrevet på.

Den rødrutede boken viste seg å være begynnelsen på svigermors livshistorie. I 1989, det året hun fylte 60, hadde hun ­begynt å skrive om oppveksten sin på en øy i Ryfylke. Hun skrev om forholdet til den snille faren og den mer strenge moren, om søsknene sine, og om broren som døde av kreft da han var tenåring. Om lite penger og drømmen om å bli sykepleier som brast på grunn av krigen. Om angst og depresjon, og følelsen av ikke å bli forstått. Om tro og bønnesvar, om hvordan hun traff svigerfar da hun bare var 16, og hvordan han var så trygg og god mot henne. Mye av det hun hadde skrevet var kjent stoff, men en episode var ny for oss.

Det viktige valget

Svigermor hadde alltid ønsket seg mange barn. Gleden var stor da hun først fikk en nydelig liten jente, med vakre lyse krøller. Men så ble det vanskelig. Hun opplevde flere spontan-aborter som hun tok svært tungt. Omsider­ kom det et etterlengtet barn til. En fin ­liten gutt. Men denne gangen slo angsten og depresjonen hun hadde slitt med siden tenårene inn for fullt. På midten av femtitallet var «nerver» verken noe man snakket eller visste så mye om. Hun var så livredd for at hun ikke skulle klare å ta vare på barna sine at hun lot seg legge inn for behandling, deriblant elektrosjokk-
terapi. Den hjalp.

Åtte år gikk, hun var bedre, og ønsket om flere barn meldte seg. Hun ble gravid igjen, men merket raskt at svangerskapet påvirket psyken hennes negativt. På grunn av sykdomshistorikken hennes mente legen at hun burde ta abort. Hun hadde jo allerede to barn. Var det ikke bedre å være frisk og ta seg av dem, enn å utsette seg selv og familien for nye runder med psykiske lidelser?

Svigermor har ikke skrevet så mye om dette. Hun skriver bare at hun «ikke kunne­ bli fortrolig med tanken». Dette var i 1962, lenge før loven om selvbestemt abort. På den tiden var det en nemnd som avgjorde om en kvinne kunne avslutte et svangerskap. I dette tilfellet ville det nok holdt med legens anbefaling.

Hun valgte å beholde barnet, og mot alle odds slapp hun unna fødselsdepresjonen denne gangen.

Selvbestemt? 

Jeg er særdeles takknemlig for det valget. Jeg giftet meg nemlig med den lysluggede attpåklatten 25 år senere.

I fjor høst oppdaget jeg til min forbaus-else at i enkelte konservative kristne kretser regnes mormoner for å være «Pro-choice». Årsaken til det er at vi ikke utelukker muligheten helt. La det være klart: vi er ikke for abort. Vi fastholder at barn er en velsignelse fra Herren og har rett til å bli født inn i familier som ønsker dem og elsker dem. Men morens og barnets helsetilstand, samt unnfangelse ved voldtekt kan være gyldig grunn til å avslutte et svangerskap. Det er dog ikke til å komme vekk fra det faktum at det store flertall av aborter faktisk ikke dreier seg om helse eller voldtekt, selv om det kan virke sånn på de polariserte debattinnleggene.

Jeg er en av de irriterende kvinnene som fikk de barna jeg ville, når jeg ville, uten komplikasjoner. Jeg føler derfor at jeg ikke kan uttale meg så veldig bombastisk. Men jeg lurer på to ting: Hvor selvbestemt er egentlig en abort i 2017? Og selv om noe er lovfestet, er det da automatisk en god idé?

Først publisert i Vårt Land, 29. mai 2017.

Gå til innlegget

‘Det er så sykt usannsynlig!’

Publisert 5 måneder siden - 1218 visninger

Barn og unge kommer alltid til et punkt der de må stå på egne åndelige ben.

Jeg er neppe den eneste tenårings­forelderen som har hørt ordene i tittelen, i samtaler om tro. Prosessen kan være smertefull for begge parter. Særlig­ ­siden den ofte sammenfaller med den helt naturlige og nødvendige løs­rivelsen fra foreldrene.

«Lær den unge den vei han skal gå, så viker han ikke fra den selv når han blir gammel.» (Salomos ordspråk 22,6).

Sånn går det ikke alltid. Hva gjør vi da?

Steining?

Jeg har hørt mange foreldre si at de ikke ønsker å påvirke sine barns tro. Komikeren Zahid Ali skrev en populær kronikk for en tid tilbake der han friskt påsto at religiøs indoktrinering av barn, som han kalte det, var steining av fornuften. Barna må få velge selv, er mantraet.

Men det er feilslått å tro at vi kan la være. Påvirket blir de uansett. Eksemp­lets makt er, som vi vet, stor. Dessuten, hvis barna på et tidspunkt skal velge selv, så må de jo ha noe å velge mellom. Men hvor mange foreldre setter seg inn i tro- og livssynsmangfoldet med den hensikt å tilby barna sine et objektivt valg? Det er nærmest umulig, i tidsklemma mellom fotballtreninga og FAU-møtene, hytte­turene og fredagstacoen.

For de av oss som er aktive og engasjerte i en eller annen trosretning, så er det å oppdra barna ifølge vår egen overbevisning like naturlig som å pusse ­tennene deres­, sørge for ullundertøy, og at de går på skolen. Det betyr faktisk ikke at vi tvinger dem til tro, eller fratar dem muligheten til å velge selv.

Etter norsk lov, kan barna selv velge livssyn når de fyller 15, og erfaringsmessig er dette omtrent den tiden da de for alvor­ stiller seg de store spørsmålene. Hvor kommer jeg fra? Hvorfor er jeg her? Finnes det et liv etter døden? Finnes det et meningsfylt liv før døden?

Forskjellige

Så hvordan besvarer vi spørsmålene, dersom vi er så heldige at de faktisk spør oss? Hvordan håndterer vi tvilen som oppstår? Hvordan takler vi at de trekker seg unna, kanskje ikke bare oss, men også alt vi tror på og står for?

Nettopp fordi barn og ungdom er så forskjellige, finnes det ingen enkle svar.

Jeg har alltid vært fascinert av hvor forskjellige søsken kan være. Selv om de er oppvokst med de samme foreldrene, den samme oppdragelsen og de samme verdiene, blir resultatet ofte utrolig variert. For noen er minste motstands vei bare å bli værende i foreldrenes tro og miljø, mens andre må teste ut alle mulige og umulige grenser.

Enkelte grubler og diskuterer, mens noen ikke sier noe som helst, og sklir unna alle anledninger til å ta et standpunkt om personlig engasjement. Det ville være feil å behandle alle likt, nettopp fordi de er så forskjellige.

Mine råd

Likevel, her kommer mine beste erfaringsbaserte tips til troende tenåringsforeldre:

1. «Namasté» er ikke bare noe man sier på slutten av yogatimen. Det betyr noe slikt som «jeg hilser det guddommelige i deg». Klarer vi å se dem som de guddommelige vesenene de er, er mye gjort.

2. Vårt ansvar er å skape trygghet, også trygghet til å yte motstand. Det krever at vi står støtt selv, uten å opptre som skråsikre besserwissere.

3. Vi har to ører, men bare en munn. Det er ikke tilfeldig. La dem snakke. Hvis de ikke snakker, så gi dem mat. Det er utrolig hvor mye som kommer fram over pizza midt på natten!

4. Kjærlighet staves T-I-D. Men tid sammen med tenåringer og unge voksne barn skjer ikke av seg selv. Etter de intense barneårene kan det være fristende å nyte roen når de etter hvert trekker ut og vekk. Det kan likevel være lurt å skape rom for å gjøre lystbetonte ting sammen.

5. Unngå skyttergraven. De forkaster kanskje troen vår og verdiene våre, men de forkaster faktisk ikke oss. Vi trenger ikke ta det personlig.

Et av mine store kvinnelige forbilder, Marjorie Pay Hinckley sa det enkelt: Bare redd forholdet! Gjør aldri et problem som skal løses, til noe viktigere enn en person som skal elskes. Så enkelt, og så vanskelig.

Først publisert i spalten Fra sidelinjen, Vårt Land, 3. april 2017.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Sverre Olsen kommenterte på
Er religiøs overbevisning helsefarlig?
11 minutter siden / 218 visninger
Pål Georg Nyhagen kommenterte på
Noen ganger er hijab greit
11 minutter siden / 262 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
13 minutter siden / 243 visninger
Kjell Bjarne Sandvik kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
20 minutter siden / 243 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Noen ganger er hijab greit
41 minutter siden / 262 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
43 minutter siden / 243 visninger
Kjell Bjarne Sandvik kommenterte på
Er religiøs overbevisning helsefarlig?
rundt 1 time siden / 218 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
Er religiøs overbevisning helsefarlig?
rundt 1 time siden / 218 visninger
Kjell Bjarne Sandvik kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 1 time siden / 243 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 2 timer siden / 243 visninger
Sverre Olsen kommenterte på
Er religiøs overbevisning helsefarlig?
rundt 3 timer siden / 218 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Om å gjøre Gud mindre
rundt 3 timer siden / 958 visninger
Les flere