Joanna Bjerga

Alder: 50
  RSS

Om Joanna

Spaltist, journaliststudent, medlem av Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige. Mest opptatt av tro og livssyn, miljøvern og flyktningesaken. Blogger på www.jojobjerga.com

Følgere

Mer enn én Gud

Publisert 8 dager siden - 2123 visninger

Jesus snakket ikke til seg selv da han ba i Getsemane.

Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har som de fleste andre trossamfunn trosartikler. Hos oss er de 13 korte ­utsagn som forklarer det mest grunnleggende av det vi tror på. Opprinnelig ble de skrevet av Joseph Smith, som et svar til avisredaktøren John Wentworth, som ønsket å vite hva kirkens medlemmer trodde, og senere har de blitt til ­offisiell lære. Den aller første artikkelen lyder som følger: «Vi tror på Gud den evige Fader, og på Hans sønn, Jesus Kristus, og på Den hellige ånd.»

De siste dagers helliges syn på Guddommen er på mange måter helt i tråd med andre kristne kirkesamfunn, men det er likevel noen vesentlige forskjeller.

Polyteistisk? 

Vi ber til Gud Faderen i Jesus Kristi navn. Altså anerkjenner vi ­Faderen som den høyeste Gud, og så tilber vi Sønnen som vår Herre og Frelser. Den Hellige Ånd ser vi på som budbæreren – den som åpenbarer Faderen og Sønnen for oss. Enkelt og greit.

LES OGSÅ: Vil riste av seg kallenavnet

Der vi skiller lag fra resten av kristendommen, er at vi tror at Gud og Jesus Kristus har opphøyde, fysiske legemer, og at hvert medlem av Guddommen er selvstendige og separate personer.

Jeg husker godt dagen da jeg opp­daget at det jeg syntes var det mest logiske og naturlige i verden, ikke akkurat var det for de fleste andre. Jeg var oppriktig forbauset.

Vi mener altså at denne opprinnelige læren om Guddommen gikk tapt i frafallet som fant sted etter at Jesus hadde fullendt sin gjerning på jorden, og etter apostlenes død.

Overgår enhver beskrivelse. 

Men i 1820 åpenbarte både Faderen og Sønnen seg for den 14 år gamle Joseph Smith i et syn. I sin beretning om den opplevelsen skrev han: «Da lyset hvilte på meg, så jeg to personer hvis glans og herlighet overgår enhver beskrivelse, stående over meg i luften. En av dem talte til meg, kalte meg ved navn og sa, idet han pekte på den annen: Dette er min elskede Sønn. Hør ham!»

Fra både hans beretning og fra Bibelen så mener vi å vite at Guddommen består av tre adskilte vesener. Faderen og Sønnen har fysiske legemer, og Den hellige ånd er nettopp det – en ånd i en persons skikkelse.

Selv om de er adskilte og har adskilte roller, er de ett i hensikt. De er fullkomment forenet i sin felles oppgave og ­misjon. Den består i å gjøre det mulig for alle mennesker å oppnå udødelighet og evig liv, gjennom det vi kaller Frelses­planen, og gjennom Frelserens forsoning.

Ingen treenighet. 

For eksempel, da ­Jesus ble døpt, hørtes Gud Faderens stemme, og Den hellige ånd viste seg i en dues skikkelse. Alle tre var der. Eller da Stefanus ble steinet i Apostlenes Gjerninger. Både Peter og Stefanus sa at de så Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd. To. Ikke to i én.

LES OGSÅ: Hevder dialog har erstattet misjon

Den post-bibelske treenighetslæren som gradvis vokste fram på 300- og 400-tallet innen kristendommen, var en politisk og teologisk kompromissløsning. Det finnes, etter vårt skjønn, ikke belegg for den i Det nye testamentet.

Ifølge et oppslagsverk jeg har i bokhylla hjemme, fant denne dogmatiske utviklingen sted over tid, «mot et bakteppe av emanasjonistisk stoisisme og neoplatonisme, og i en strengt jødisk monoteistisk context». Min Farmor ville nok forklart det på en enklere måte: «Jesus snakket ikke til seg selv da han ba i Getsemane».

Familiært. 

Noen har sagt at evangeliet er vidunderlig enkelt, og helt enkelt vidunderlig. Vi mennesker kan ha en tendens til å forvanske og gjøre ting mer komplisert enn de trenger å være.

Sånn på det jevne i hverdagen så er det ikke akkurat Guddommens natur jeg går rundt og tenker på. Det holder lenge å forsøke å komme meg gjennom dagen og manøvrere livet mitt på en måte som er til minst mulig skade for omgivelsene. Samtidig er det noe gjenkjennelig og nært i det å se på Gud som en kjærlig himmelsk Far, og Jesus som en omsorgsfull og lydig storebror, som stiller opp for meg og tar meg i forsvar – uansett.

Trykket i Vårt Land 16. september 2018 i spalten Fra sidelinjen. 

Gå til innlegget

Tro er som et lite frø

Publisert rundt 1 måned siden - 642 visninger

Å tro er å velge. Jeg velger å tro på og ha tillit til at det finnes en Gud.

I sommer har jeg tenkt mye på tro. Noen som betyr mye for meg har nemlig mistet sin, og det har vært vondt og vanskelig å se på. Det føles som å stå på dekket på en båt og se vedkommende forlate båten og stå igjen på land mens båten glir lengre og lengre vekk.

Utviskede blyanttegninger. 

Det kunne like gjerne vært et romskip. Når vi snakker sammen, føles det som vi er på forskjellige planeter. Å snakke om tro med noen som ikke tror, er ganske umulig. Ordene gir ingen mening og definisjonene blir som halvt utviskede blyanttegninger. Man aner konturene av noe, men det blir helt uhåndgripelig.

Jeg er blitt tvunget til å se nøyere på min egen tro, og forsøke å definere den på et vis. Hva er egentlig tro? Hva er det jeg tror, og hvorfor?

Kanskje det egentlig bare er masse-suggesjon? Eller er det latskap? Er det bare lettest for meg å følge minste motstands vei, og følge i sporet jeg alltid har gått?

Nei. «Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser.» ­(Hebreerbrevet 11:1)

Pugger barnesangtekster. 

For tiden er oppgaven min i menigheten å være ­musikkleder for barna mellom atten måndeder og tolv år. Jeg forbereder tre sangstunder hver uke. En for de aller minste, en for de ­mellomste, og en for de eldste. Vi synger og leker og danser og synger litt til, og jeg er som regel ganske svett og hes etterpå. Men jeg elsker det. Det beste er at jeg må lære meg sangene utenat på forhånd. Jeg kan ikke lære dem fra meg hvis ikke jeg kan dem selv, så jeg pugger barnesangtekster hele uken.

Teksten i en av sangene som går på ­repeat i hodet mitt for tiden lyder som følger: «Tro er som et lite frø. Vi sår det og det gror.»

Jeg ser for meg bonden som med håp om en fremtidig høst planter frøene i jorden.

Næring og omsorg. 

Jeg har skrevet i denne spalten tidligere at jeg ikke er noe hagemenneske. Jeg er lite flink til å få ting til å gro. Men jeg skjønner konseptet, sånn rent teoretisk.

For at et frø skal vokse og trives trengs det næring og omsorg. Godt jordsmonn og sol er andre forutsetninger – og ikke minst vann, som vi har erfart denne sommeren.

Etter å ha levd et halvt århundre er det mye jeg skjønner at jeg ikke vet. Men et par ting er jeg ganske overbevist om. Et av dem er at vi mennesker har et ­universelt behov for å rettferdiggjøre våre valg. Vi vil alltid lete etter gode forklaringer og begrunnelser for det vi gjør og sier og tror – eller ikke tror.

Forsømmelser. 

Min erfaring er at de som mister troen ikke har gitt den den næringen den trengte, eller de har latt den lide av feil-ernæring. Ikke med vilje, men dog.

Det skjer gradvis, nesten umerkelig. Og så blir troen gjerne erstattet av noe annet. En altoppslukende hobby eller en kjølig rasjonalitet, for eksempel.

Den som ikke lenger tror vil som ­regel ha gode, logiske resonnementer for ­hvorfor. En begrunnelse. Men tro ­handler ikke om logikk. Det handler ikke om fysiske bevis eller gode overtalelsesevner. Ikke dreier det seg om følelser heller. I hvert fall ikke bare det.

Da er ordet valg viktigere. Tro handler i stor grad om valg. Eller rettere sagt: Min tro handler stort sett om valg.

Jeg velger. 

Jeg velger å tro på og ha tillit til at det finnes en Gud. Jeg velger å stole på at Frelseren og frelsen er reelle. Jeg ­velger å innordne livet mitt på en slik måte at jeg beveger meg mot Gud, og ikke vekk fra Ham. Jeg velger å la troen min være en kilde til mening og retning i livet mitt.

Den samme troen krever at jeg ­respekterer og viser kjærlighet til dem som velger troen vekk også. Det er ikke lett, men det er nødvendig, så jeg velger å prøve. Og håper jeg lykkes.

Gå til innlegget

Logg av!

Publisert 2 måneder siden - 1106 visninger

Jo mer tid tilbragt på sosiale medier, jo mindre tilfreds er vi. For den oppvoksende generasjon som aldri har vært uten, er det alvorlig.

I fjor sirkulerte en populærvitenskapelig artikkel - ironisk nok - på Facebook. En forsker ved navn Jean M. Twenge hadde nylig utgitt boken «IGEN – Why today’s super-connected kids are growing up less rebellious, more tolerant, less happy – and completely unprepared for adulthood».

Twenge, professor i psykologi, har forsket på ungdomstrender fra 1930-tallet og frem til i dag.  – Vanligvis, sier hun, så manifesterer trender seg gradvis langs en akse. Oppfatninger og adferdsmønstre beveger seg i slake kurver.

Men rundt år 2012 begynte hun å legge merke til brå endringer i tenåringenes adferd og emosjonelle tilstand. Til å begynne med tenkte hun at det var statistiske glipper, men trendene fortsatte i flere år og på tvers av nasjonale undersøkelser.

Så hva skjedde i 2012? Jo, det var året smarttelefonen virkelig ble allemannseie. I-generasjonen, som hun kaller den, er født mellom 1995 og 2012, og skiller seg ut fra tidligere ungdomsgenerasjoner som babyboomere og millenials. Denne generasjonen ungdom er som ingen andre før dem, formet av smarttelefonen og sosiale medier. De husker ikke tiden før Internett.

På samme måte som foreldre i sin tid bekymret seg for effekten av – i tur og orden – fjernsynet, populærmusikk, voldelige dataspill og skjermtid generelt, så har de nå fått en ny bekymring: den allestedsnærværende smarttelefonen.

Smarttelefonen påvirker absolutt alle deler av ungdommenes liv, fra måten de sosialiserer på til deres mentale helse. Ikke alle endringene er negative. Fysisk er de jo faktisk tryggere nå. Ungdommene er mer komfortable på rommet sitt med mobilene sine, enn i en bil eller på en fest. Dermed drikker de mindre og er mindre utsatt for ulykker, for eksempel.

Men psykisk er de mer sårbare enn generasjonene før dem. Depresjon og selvmord blant tenåringer har økt dramatisk siden 2011, og fortsetter å stige.

Funnene er klare. De elektroniske enhetene vi har plassert i ungdommens hender, påvirker dem dramatisk, og gjør dem dypt ulykkelige.

Jo flere timer tilbragt på mobilen og sosiale medier, jo mindre tilfreds er de.

Ungdommenes søvn påvirkes også. Antallet ungdommer som lider av søvnmangel har økt voldsomt siden 2012. De som bruker sosiale medier rett før de sovner har dessuten økt sannsynlighet for å få for lite søvn, sove dårlig, og være trøtte neste dag.

Søvnmangel knyttes til en mengde andre uheldige konsekvenser: Dårligere evne til å resonnere, dårligere immunforsvar, vektøkning, og økt fare for depresjon og angst, for å nevne noen.

Så hva gjør vi? De færreste av oss er nok villige til å gå foran som gode eksempler.

Litt resignert spisset jeg derfor ørene da vår kirkes profet og president, Russell M. Nelson, snakket om blant annet dette til kirkens ungdom i en verdensomspennende andakt tidligere i sommer.

Hva kunne vel en 93 år gammel mann si om sosiale medier til ungdom mellom 12 og 18?

Før han ga dem fem utfordringer, ga han uttrykk for hvor store forhåpninger han har til denne generasjonen.

«Dere er blant de beste Herren noen gang har send til jorden. Dere har i dere evnen til å være smartere og klokere og påvirke verden mer enn noen generasjon før dere.»

Og så utfordret han dem til å være Jesu disipler, og ga dem konkrete måter de kunne forandre seg selv - og verden – på.

1.       Logg av sosiale medier i syv dager i strekk, og kjenn etter.

2.       I tre uker, ofre noe tid hver uke for Herren. Gi slipp på noe dere liker å gjøre, og gjør noe for noen andre.

3.       Hold dere på paktens sti. Hold deres del av dåpspakten.

4.       Be daglig – for andre!

5.       Vær annerledes. Skill dere ut og vær et lys!

Han ba dem ikke hive mobilen. Han anerkjente at sosiale medier kunne benyttes positivt, men advarte samtidig mot en forvrengt eller falsk virkelighet.

Jeg er ikke tenåring lenger, men jeg tror faktisk jeg tar utfordringen. Noen andre?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Stortrommetakter
av
Gulla Nyheim Gramstad
rundt 4 timer siden / 50 visninger
0 kommentarer
Det glemte bibelverset
av
Petter Mohn
rundt 10 timer siden / 178 visninger
2 kommentarer
Liten tillit – skjør fred
av
Richard Skretteberg
rundt 10 timer siden / 568 visninger
0 kommentarer
Vi som spar møkka
av
Levi Fragell
rundt 14 timer siden / 682 visninger
2 kommentarer
Spa møkk eller bygge?
av
Vårt Land
rundt 17 timer siden / 1382 visninger
15 kommentarer
En fot i bakken
av
Usman Rana
rundt 17 timer siden / 727 visninger
1 kommentarer
Rapport fra Oslo-skolen
av
Lars Gule
1 dag siden / 741 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Dagfinn Gaarde kommenterte på
Spa møkk eller bygge?
22 minutter siden / 1382 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
Hva skal vi med treenigheten?
25 minutter siden / 1454 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
34 minutter siden / 705 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Kvinner vet best
rundt 1 time siden / 334 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 1 time siden / 705 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
Hva skal vi med treenigheten?
rundt 1 time siden / 1454 visninger
Roald Øye kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 1 time siden / 705 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Jordan Peterson om ortodoksien.
rundt 1 time siden / 449 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 1 time siden / 705 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Hva er vann?
rundt 1 time siden / 1244 visninger
Toril Søland kommenterte på
Hva skal vi med treenigheten?
rundt 1 time siden / 1454 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Hva er vann?
rundt 1 time siden / 1244 visninger
Les flere