Joanna Bjerga

Alder: 51
  RSS

Om Joanna

Spaltist, journalist, medlem av Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige. Mest opptatt av tro og livssyn, miljøvern og flyktningesaken. Blogger på www.jojobjerga.com

Følgere

Bekreftet allerede

Publisert 27 dager siden

Vi tror at dåp er en nødvendig ordinans for frelse, men ikke før man når ansvarsalder – som hos oss er definert som åtte år.

Jeg holder på med et prosjekt der jeg samler inn konversjonshistoriene til nyere norske pionerer. Vi har god oversikt over de første norske medlemmene som emigrerte til USA frem mot og like etter andre verdenskrig. Vi har ikke fullt så god oversikt over de som kom inn etter krigen og som ikke emigrerte. De som ble igjen i Norge, og som danner ryggraden til kirkens norske medlemskap i dag. Det er fascinerende å høre og lese om hvordan de ofte valgte å trosse familie, naboer og venner, for å følge sin egen overbevisning.

Særlig to ting har slått meg. Det ene er at det gjerne var kvinnene som kom først, og så fulgte ektefellen etter. Det andre er hvordan to prinsipper ofte utpeker seg som avgjørende for valget de tok.


Dåpssynet var viktig

Veldig mange av dem jeg har snakket med eller lest historiene til, forteller at dåpssynet var viktig for dem. De var ubekvemme ved tanken på at spedbarn som ikke var døpt var fortapt. Jeg leste med interesse artikkelen som sto i Vårt Land for noen uker siden om nød-dåp. Selv om de færreste i våre dager - troende eller ikke – mener at små barn går til helvete hvis de dør før de er døpt, så velger likevel de fleste å la barnet bli døpt, dersom livet står på spill – også i 2019.

Det er vel nærliggende å tro at frykten for å miste barna sine i evigheten sto sterkere for femti år siden, og dermed kan forklare hvorfor mange av kvinnene som konverterte satte ekstra stor pris på Jesu Kristi Kirkes lære om dåp.

Vi tror ikke at små barn trenger å døpes. Vi tror i aller høyeste grad at dåp er en nødvendig ordinans for frelse, men ikke før man når ansvarsalder – som hos oss er definert som åtte år. Barn som dør før de når den alderen, tror vi er uskyldige og rene, og er derfor sikret på returen hjem.

Spedbarn får et navn og en velsignelse, og familien feirer gjerne også, men de blir tidligst døpt ved fylte åtte år.


Den hellige ånds gave

Dåpen hos oss er ikke fullstendig uten bekreftelsen. Da mottar man Den hellige ånds gave ved håndspåleggelse. Siden barna i kirken blir bekreftet stort sett som åtteåringer, praktiserer vi ikke konfirmasjon. Konfirmasjonen er jo en bekreftelse av dåpen.

Så hva med våre femtenåringer? Skal ikke de få gaver og bunad og stor fest, som de fleste av sine jevnaldrende? Her varierer praksisen noe. Noen familier kjører det jeg kaller kvasi-konfirmasjon, med stor familiefest og bunad og gaver på femtenårsdagen. Andre familier gir barna en litt dyrere bursdagsgave det året. Ytterligere andre markerer ikke femtenårsdagen noe annerledes enn andre bursdager.

Er det ikke viktig å opprettholde tradisjoner og overgangsritualer? Jo, så absolutt. Men hos oss skjer de altså til litt andre tider. Ved åtteårsalderen i forbindelse med dåpen, for guttene det året de fyller tolv og kan ordineres til diakoner, og for både gutter og jenter når og hvis de reiser ut på misjonstjeneste i 18-19-årsalderen.


Morgenfriske

Men hva med trosopplæringen, da? Frykt ikke. Vi har et undervisningsopplegg for ungdommene fra året de fyller 14. Det går over fire år, med fem undervisningstimer i uken. Fire av dem om morgenen før skoletid, og en kveld – gjennom hele skoleåret. Vi kaller det seminar. Da møtes de sammen i kirken, eller hjemme hos hverandre, og studerer skriftene. Undervisningen gjøres av frivillige lærere. Jeg har selv vært seminarlærer i perioder. Det ble lite søvn, men jeg lærte masse – sikkert mye mer enn ungdommene.

Hva så med det andre prinsippet jeg oppdaget at mange av konvertittene var opptatt av? Jo, det er det vi kaller Visdomsordet. Forenklet er det en helselov som går ut på at vi ikke inntar vanedannende eller skadelige stoffer. Ingen alkohol eller kaffe eller te. Ingen røyk eller andre rusmidler. Jeg tør påstå at ungdommene våre opplever større utenforskap av ikke å drikke, enn av ikke å oppleve konfirmasjonsfeiring. Mon tro om dåpssyn og helselov er det som trekker flest konvertitter i 2019?

Gå til innlegget

Joanna Bjerga

Publisert rundt 2 måneder siden

Forestillingen om livet og døden som tre akter i en evig forestilling gjør noe med tonen når vi i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige begraver våre kjære.

Det er høysesong for skoleelever som skriver oppgaver om ulike trossamfunn. Jeg har tidligere nevnt at jeg morer meg litt over spørsmålene de stiller når de kommer til oss. Klassikeren er: «Hva er forskjellen på dere og Den norske kirke?». Siden det spørsmålet kommer hvert år, har jeg skjønt at jeg nok bør lære meg litt mer om Den norske kirke, slik at jeg faktisk kan svare!

I mellomtiden er det særlig én ting jeg opplever som annerledes, og det er begravelsene våre. De ytre rammene er relativt like. Kisten. Blomstene. De sørgende pårørende. Musikken. Minneordene.

Forskjellen? Den tror jeg ligger i stemningen. Litt vanskelig å beskrive, og kanskje enda vanskeligere å forklare, men stemningen er lettere på et vis. Hvorfor? Blant annet på grunn av det vi kaller frelsesplanen.

Første akt.

Kort fortalt går frelsesplanen ut på at vi tror at alle mennesker levde med Gud som hans åndebarn før vi kom til jorden. Vi hadde det fint der – lenge.  Etter hvert skjønte vi at vi manglet noen erfaringer for å kunne bli som vår himmelske far. Vi manglet et fysisk legeme som kunne lære og utvikle seg. Derfor tror vi at Gud la til rette for at vi skulle få komme til jorden og gjøre oss jordiske erfaringer. Vi tror at vi alle jublet av glede da vi fikk vite hva som lå foran oss, men også at det utløste en strid i himmelen.

To forskjellige planer ble fremlagt. En der vi alle ville bli geleidet og tvunget til å leve slik at vi var garantert en trygg retur til Faderen, og en annen der vi ville bli mer overlatt til oss selv.

Plan nummer to innebar større risiko, men også større potensial for vekst. En tredjedel av åndebarna ville ha den første planen, og være sikre på å komme hjem, selv om de da ville miste sin handlefrihet. To tredjedeler valgte den andre planen - frelserens plan. Frelseren som var villig til å ofre seg for oss, betale vår skyld, og redde oss. Ja, det ville bli mer sorg og smerte, og noen ville forville seg på veien, men vi stolte på at det ville være verdt det.

Den største gruppen «vant», og utgjør alle mennesker som noen gang har levd, lever, og kommer til å leve. Den ene tredjedelen som tapte striden, mistet retten til å få komme til jorden og få et legeme, og er dømt til å være ånder – uten mulighet til utvikling.

Andre akt.

Tilbake til jordelivet og menneskeheten. Vi lever og lærer, har familier og knytter relasjoner. Vi opplever både glede og sorg. Noen er syke, andre er friske. Noen har det bra og andre sliter. Vi kriger og forurenser, utnytter og sløser. Men det finnes også uendelig mye omsorg, kjærlighet og engasjement. Livet er mangfoldig, og i et evighets-perspektiv er det ganske kort. Alle blir født, og alle skal dø. Noen dør tidligere enn andre. Men når man dør er ikke så viktig. Det viktige er at døden bare er en overgang til en annen tilstand.

Etter døden går alle til paradis. Et slags åndelig venteværelse, der alle spørsmål blir besvart, all smerte er borte og all urettferdighet rettes opp. Vi møter igjen våre kjære som har gått foran oss, og vi fortsetter læringen, men nå med våre jordiske erfaringer som et bakteppe.

Helt rettferdig.

Til slutt tror vi på oppstandelsen, og at vi vil få en endelig - og helt rettferdig - dom. Vår ånd og vår kropp vil bli forenet igjen. I den endelige dommen vil alt bli tatt hensyn til, og forsvarsadvokaten taler ikke bare vår sak, han har allerede sonet for oss. Personlig er jeg overbevist om at Herren vil stå med åpne armer og invitere oss alle inn, hvis vi vil.

Oppfatningen av livet og døden som tre akter i en evig forestilling påvirker helt enkelt våre begravelser. Adskillelsen er midlertidig. Det er fortsatt et savn og vondt og trist for de som er igjen, men det er en del av en større plan. Det er ingen aprilsnarr. Det er lys i tunnelen.

Gå til innlegget

Fast fastesøndag

Publisert 3 måneder siden

Hver første søndag i måneden er fastesøndag for oss. Det blir tolv i løpet av året.

I går var det fastesøndag, Det var Fastelavn også, men for medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige var det først og fremst fastesøndag. Hver første søndag i måneden er nemlig fastesøndag for oss. Hvordan fasten fungerer i praksis, varierer litt fra familie til familie og fra person til person. Men som på de fleste andre områder har vi et ganske pragmatisk forhold til det.


Betale fasteoffer

Noen velger å faste fra middag lørdag til middag søndag, og avstå fra mat og drikke. Andre hopper over to måltider, når det måtte passe best den dagen. Det forventes ikke at små barn, gravide eller syke faster. Men alle oppfordres til å betale fasteoffer, som er de pengene man ville brukt på mat den dagen. Her er det ikke noe minimumsbeløp, men heller ikke noe maksimumsbeløp. Pengene som kommer inn hver måned går uavkortet til «de trengende», altså til humanitærhjelp. Vinn-vinn.

Men bortsett fra å betale fasteoffer, hva er poenget med fastingen? Vi tror for det første at kombinasjonen bønn og faste kan gi økt åndelig styrke og nærhet til Gud. Ved å ha større fokus på de åndelige aspektene av vårt liv, og mindre på de fysiske, blir det lettere å motta personlig åpenbaring eller svar på bønn. Kanalen er mer åpen, rett og slett. Det kan gi økt motstandsstyrke mot fristelser og synd, og økt mental klarhet til å takle utfordringer eller oppgaver. Det er også en anledning til å gi uttrykk for takknemlighet, og når man går uten mat og drikke i noen timer, setter man utvilsomt mer pris på det man normalt har tilgang til. Man kan også faste for andre; for at de skal motta velsignelser eller trøst.


Tolv dager i året

Det er kanskje litt pinglete sammenlignet med muslimenes Ramadan, med bare tolv dager i året. Og for oss er det heller ingen spesiell inngang til påskehøytiden, som jo fasten er i en del andre kristne tradisjoner. Likevel er det en viktig og integrert del av vår troshverdag.

Faste er ikke noe nytt. Det har vært praktisert siden gammeltestamentlig tid. For israelittene ble faste ofte brukt til spesielle anledninger, og for å få guddommelig hjelp. I Det nye testamente leser vi om hvordan Frelseren fastet i 40 dager og 40 netter da han forberedte seg til sitt virke. Han viste ved sitt eksempel hvordan fasten ga ham åndelig styrke og kraft.


Løfte blikket

Uten bønn er ikke fasten komplett. Da er det bare å være sulten. En kortvarig faste er bra for helsen til de fleste, men det er ikke derfor man gjør det. Hvis vi vil at fasten vår skal være mer enn bare å ikke spise og drikke, må vi løfte blikket og se den i en større sammenheng.

I tillegg til å avstå fra mat og drikke og betale fasteoffer, deltar vi på faste- og vitnesbyrdmøtet som avholdes den første søndagen i måneden. Vi har faktisk nattverdsmøte hver søndag, men hver første søndag i måneden er altså et faste- og vitnesbyrdmøte. På vanlige nattverdsmøter, som varer i én time, har vi nattverd, salmesang og tre korte taler forberedt av forespurte medlemmer i forsamlingen. På fastesøndag har vi også nattverd og salmesang, men talene erstattes av «åpen mikrofon». Vi kaller det ikke det, men det er det det er. Hvem som helst, både store og små, kan gå frem til talerstolen og dele sitt vitnesbyrd.


Alle sine barn

Et vitnesbyrd definerer vi som en personlig erklæring om vår tro på Jesus Kristus og forsoningen, at vår himmelske far lever og er glad i alle sine barn. At hans kirke er gjenopprettet på jorden i dag, og ledes av Frelseren selv, gjennom profeter i vår tid. Et vitnesbyrd er et uttrykk for selve troen, og vi tror at det vokser når vi deler det. Disse møtene er nok de jeg liker aller best å være tilstede på. Det gjør rett og slett godt å høre om andres tro og trosopplevelser. Kremboller er ikke å forakte, men faste er jammen fint det også. Ja takk, begge deler?

Gå til innlegget

Disippelskap og komfortsoner

Publisert 4 måneder siden

Vi har mer enn seksti tusen fulltidsmisjonærer ute i felten. Resten av oss oppfordres til å være hverdagsmisjonærer.

I år har medlemmene av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige verden over tatt fatt på et nytt felles studium av Det Nye Testamentet. Vi roterer gjennom de fire bøkene som vi kaller «standardverkene» i løpet av fire år. Det Gamle Testamentet, Det Nye Testamentet, Mormons Bok og Lære og Pakter og Den Kostelige Perle. De to sistnevnte, som er samlet i ett bind, er henholdsvis en samling åpenbaringer gitt til profeten Joseph Smith i kirkens tidlige dager, og en oversettelse av 1. Mosebok og kapittel 24 av Matteus-evangeliet, samt en oversettelse av egyptiske papyrus, som kalles Abrahams bok.

Vi bruker, leser og refererer til alle standardverkene om hverandre hele tiden på våre møter og i klasser i kirken, men det enkelte medlem oppfordres i tillegg til å fordype seg i én av bøkene hvert år, både individuelt, og sammen med familien. I år er det altså Det Nye Testamente som står for tur. Alle kirkens 16 millioner medlemmer har tilgang til en studiekalender, med spørsmål til ettertanke, og med tilpasninger for barn og ungdom.

Les også: De har kjempet for språket sitt. Nå er store deler av Bibelen utgitt på sørsamisk.  

Johannes, den elskede. 

Disse første ukene i 2019 har jeg dermed lest og grunnet på de første kapitlene i evangeliene. En hel uke var viet til første kapittel i Johannes-evangeliet. Jeg stusset litt først, og tenkte at det umulig kunne være så mye å hente i det ene kapittelet. Jeg tok feil.

Når jeg leser i Bibelen og de andre hellige bøkene, så liker jeg å lete etter mønster. Det kan være ord som går igjen, handlingsmønster, eller emner. Jeg prøver å se hvordan versene jeg leser kan anvendes på meg og mitt liv. Johannes omtalte seg selv som «disippelen som Jesus elsket». Jeg vil gjerne være en disippel, og jeg tror Jesus elsker meg også.

I tur og orden. 

Denne gangen da jeg leste dette velkjente kapittelet om de første disiplene, var det to ting jeg særskilt bet meg merke i. Den ene er hvordan disiplene i tur og orden vitnet om hvem Jesus var.

«Se, der er Guds lam», «Vi har funnet Messias» og «Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om».

Den andre er hva de gjorde. De hørte på og fulgte etter Jesus. Da han innbød dem til å «komme og se», gjorde de det. Så ble de hos ham. Deretter førte en av dem (Andreas), sin bror (Simon Peter) til Jesus. Etterpå var det Filip sin tur, og Filip inviterte så Natanael til å «komme og se», slik Frelseren hadde gjort.

Her var mønsteret mitt! Finne, vitne om Frelseren, høre, følge, se, bli hos, føre andre til Jesus, og så begynne forfra, og innby andre til selv å «komme og se».

Så enkelt, og så vanskelig.

Les også: I mine mest desperate stunder har jeg bare lagt Bibelen på puta og hodet nedpå...

Entusiastisk eller taus? 

Av og til blir jeg spurt hvorfor vi sender misjonærer til land som allerede er kristne. Eller hvorfor vi sender misjonærer ut i det hele tatt? Og noen ganger spør jeg meg selv det samme. Det enkle svaret er at vi tar misjonsbefalingen på alvor. Det vanskeligere svaret er at vi tror at det er på den måten vi viser takknemlighet for det vi har. Vi deler evangeliet – De Gode Nyhetene – med andre. Med alle. Noen ganger skulle jeg ønske vi lot være.

Ja, jeg kan gjerne fortelle deg hva jeg tror på hvis du spør, men jeg har ikke tenkt å spørre deg om du vil høre det. Det ville være unorsk. Skrev jeg ikke nettopp at jeg ville være en disippel? Mente jeg det ikke? Vil jeg følge ham og vitne om ham, men bare hvis jeg slipper å krype ut av min lille, norske komfortsone?

Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har per i dag cirka 65.000 fulltidsmisjonærer ute i felten. Ute av sine komfortsoner. Resten av oss oppfordres til å være hverdagsmisjonærer. Gode eksempler på nestekjærlighet, åpenhet, omsorg, flid, hengivenhet og tjeneste – kort sagt, følge i Frelserens spor.  

Jeg veksler mellom å være entusiastisk og deltagende, og tilbakelent og taus. Kanskje nettopp derfor vekket disse versene noe i meg? Finne. Vitne. Høre. Følge. Bli hos. Føre til ham, og invitere andre til å «komme og se». Klarer jeg det?

Les også: – Folk har rett til å slippe misjon

Gå til innlegget

Bønnesvar

Publisert 5 måneder siden

Bønn handler ikke om å forandre Gud. Bønn handler om å forandre oss.

En av mine oppgaver som frivillig informasjonsmedarbeider for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i Norge, er å svare på henvendelser og kommentarer som kommer inn via sosiale medier.

For en tid siden ble det delt en kort video på kirkens Facebook-side som viste ulike personer som delte eksempler på ganger de hadde følt at Gud hadde vært der for dem. Første skoledag, foreldrenes skilsmisse og dødsfall i nær familie var noen av eksemplene. Det er ikke så ofte at videoer som denne får så mange kommentarer, men denne gangen var det et par. Det ene var: «Hvor var han under flodbølgen i Indonesia?»

LES OGSÅ: Setter Gud på tiltalebenken

Tapte nøkler. 

Ja, hvor var han da? Mannen til en venninne av meg har sagt at han ikke lenger tror på «the god of lost keys». Jeg hadde aldri hørt uttrykket før, men skjønte umiddelbart hva han mente. Altfor ofte så er det slik at vi som troende bruker eksempler på banale hverdagsmirakler for å «bevise» at Gud har hørt og besvart våre bønner. Tapte nøkler som dukker opp, busser vi rekker, eksamener vi består.

Men hvor er Gud når det virkelig røyner på? Hvor er han når vi står ovenfor bunnløs sorg? Uhelbredelig sykdom? Krigshandlinger? Kan vi snakke høyt om bønnesvar da? Om en kjærlig Gud som elsker alle sine barn like mye, men som likevel tillater dyp, langvarig og tilsynelatende uløselig urettferdighet?

Begrenser Gud. 

Ja. Jeg tror det. Og jeg tror vi bør det, i mye større grad. Hverdagsmiraklene er fine de, og de kan unektelig styrke og bevare tro, men jeg tror vi begrenser hvem Gud er og hva han kan utføre ved å holde oss på «nøkkelnivået».

Men for å forklare (og forsvare) bønnesvar, så må man nødvendigvis først ha klart for seg hva bønn er, og ikke minst, hva bønn ikke er. Jeg mistenker at mange av oss ser på bønn som en slags dispenser. Vi putter på en bønn, og forventer en umiddelbar velsignelse eller et direkte svar. Hvis noe er vondt og vanskelig, så vil vi at det skal fikses. Helst i går. Når det ikke skjer noe, så tar vi det som et tegn på at Gud ikke har hørt oss, eller at han ikke finnes i det hele tatt.

Vi er hans hender. 

Men bønn funker ikke sånn. Jeg tror at bønn er en måte for oss å ha kontakt med det guddommelige på. Hvis Gud er min himmelske far, så vil han gjerne ha kontakt med meg, og jeg vil gjerne ha kontakt med ham. Men det er ikke et redskap for å få det vi vil, når vi vil ha det. Det er ment som et redskap til å hjelpe oss å utvikle de guddommelige egenskapene vi har arvet fra våre himmelske foreldre. Du vet: kjærlighetsevne, kreativitet, omsorgsevne, styrke, tålmodighet …

Så egentlig handler det ikke så mye om oss, men om hvordan vi bruker disse evnene til å velsigne menneskene rundt oss. Vi er Hans hender. De gangene jeg har opplevd bønnesvar, i den grad jeg har gjort det, så har det nesten uten unntak vært når jeg har vært tilstrekkelig på bølgelengde med Gud til å få være svaret på en annen persons bønn. Så hvor var Gud under flodbølgen i Indonesia? Jeg tror han var i alle de menneskene som satte sine egne behov og sikkerhet til side og gjorde alt de kunne for å lindre, hjelpe og bygge opp igjen.

LES OGSÅ: Forsker på mirakler

Like sant som jeg er virkelig.

Andre bønnesvar kan være sjelefred. Lys i mørke. Trøst i savn. Styrke til å holde ut ting du ikke trodde var mulig. Alle disse er vanskelige å påvise vitenskapelig, men ikke desto mindre reelle for de som opplever dem.

Når har Gud vært der for meg? Når jeg har følt meg misforstått. Når jeg har vært engstelig. Når jeg har beveget meg i ukjent terreng. Når jeg har prøvd å rette opp feil jeg har gjort. Som oftest gjennom andre menneskers godhet, men noen ganger mer direkte. Bønn handler ikke om å forandre Gud. Bønn handler om å forandre oss.

LES OGSÅ: Grunnbok for vaksne

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
11 dager siden / 5161 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
22 dager siden / 4766 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
11 dager siden / 2776 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
27 dager siden / 2330 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
7 dager siden / 1853 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
25 dager siden / 1819 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1803 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
3 dager siden / 1553 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
25 dager siden / 1545 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 1419 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere