Joanna Bjerga

Alder: 49
  RSS

Om Joanna

Spaltist, journaliststudent, medlem av Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige. Mest opptatt av tro og livssyn, miljøvern og flyktningesaken. Blogger på www.jojobjerga.com

Følgere

Hvorfor blir jeg?

Publisert 6 dager siden - 1681 visninger

Hvorfor velger jeg å være rar? Er jeg helt blåst?

På en konferanse for noen år siden, der omtrent alle medlemmene av mormonkirken i Norge var samlet, ble vi oppfordret til å omfavne rarheten vår.

En mann som vi anerkjenner som en levende apostel i moderne tid, sto på talerstolen og bekreftet det de fleste av oss allerede kjente på: Vi er rare. Vi er ikke bare hoderystende pussige, sett fra et sekulært ståsted, vi skiller oss ut blant andre kristne også.

 

Utenfra

Det kan være slitsomt å stå mellom barken og veden i det uendelige. Da kan det jo være greit å ty til eksegese og kontekstualisering, slik som historikeren Nils August Endresen påpekte i sitt innlegg på Verdidebatt i august i år titulert Religion ser latterlig ut fra utsiden.

Der oppfordret han flere enn mormonene til å forsøke å se seg selv utenfra, som en slags sunn øvelse. Mormonene har jo ikke akkurat valgt å bli parodiert, slik det gjøres i musikalen The Book of Mormon, som nå går sin seiersgang på Det Norske Teatret. Men vi har nå likevel valgt å le med. Selvironi er en god og nødvendig egenskap.

Dumme?

En venninne av meg som vokste opp i mormonkirken, men som forlot troen mot slutten av tenårene, kikket på meg relativt nylig og sa: - Jeg kan forstå at noen som er født inn i kirken kan tro på det, men ikke at en oppegående, selvstendig tenkende person kan konvertere.

Hmmmm. Ikke bare er vi rare, men vi er visst dumme også. (For ordens skyld: vi er fortsatt venner.)

Så hvorfor blir jeg? Hvorfor fortsetter jeg å arrangere livet mitt rundt noe så utrolig, i ordets rette forstand? Tradisjon? Mangel på fantasi? Feighet? Hvorfor velger folk egentlig å tro? (For det er faktisk et valg.) Hvorfor velger jeg å være rar? Er jeg helt blåst?

«Hemmelig venn»

Jeg kan bare snakke for meg selv, og ikke for de nesten 16 millionene mormonene som finnes, eller de 2,3 milliardene som regner seg som kristne i verden.

Jeg tror det dreier seg om relasjoner.

Tidlig i tenårene hadde vi i ungdomsgruppa i kirken et «hemmelig venn»-prosjekt et år. Jeg kan fortsatt huske det lille, runde håndlagde kortet jeg fikk av min hemmelige venn. To små papirsirkler limt sammen, blå skrift på lilla bakgrunn, og et bibel-vers. Matteus 11:28

Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile.

Avlastning

Det hang på oppslagstavlen min i mange år, og det irriterte meg. Kom til meg? Hvordan da? Hva slags hvile skulle jeg få egentlig? Og ville jeg ha den? Det tok noen år før jeg leste det verset i sammenheng med de neste to.

Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler. For mitt åk er gavnlig, og min byrde er lett.

Det gikk enda en stund før jeg lærte hva et åk var, og hvordan fysikkens regler fungerte. At en delt byrde var eksponensielt lettere, og framdriften dermed sikrere. «Å komme til ham» gikk fra å være en uhåndterlig størrelse, til i stedet å bli en livslang prosess. En livslang relasjon.

Trøstesløst

Et personlig forhold til noe større enn meg selv. Et forhold som motiverer meg til å bli en bedre versjon av meg selv, og dermed bedre til å bygge relasjoner med andre.

Dessuten vet jeg ikke hva alternativet skulle vært. Når man først har erfart disse relasjonene, virker alt annet noe trøstesløst. Meningsløst, faktisk.

Derfor lever jeg godt med at jeg oppfattes som rar. At det jeg tror på er lett å latterliggjøre.

Da Jesus spurte de tolv, etter at mange av disiplene hadde forlatt ham, om de også ville gå bort, så svarte Simon Peter ham og sa: - Herre, Hvem skulle vi gå til?

Ja? Hvem skulle jeg ellers gå til?

Gå til innlegget

Intet nytt under solen

Publisert rundt 1 måned siden - 1202 visninger

Meg bekjent er vår kirke den eneste som lærer at Gud ikke skapte verden fra intet, men at han heller «organiserte» allerede eksisterende materie eller masse.

Jeg har blitt fulltidsstudent på mine gamle dager. Det er forfriskende å ramle inn i et klasserom fylt av entusiastiske 20-åringer og få lov til å lære noe nytt nesten hver dag. Jeg må anstrenge meg for ikke å boble over av lykke hver gang jeg spaserer inn på universitetsbiblioteket. Men i likhet med de fleste andre studenter, blir jeg noen ganger overveldet av å oppdage at jo mer jeg lærer, jo mer forstår jeg hvor lite jeg vet.

Som vitenskaps-filosofen Karl Popper sa: «Vår klokskap er avgrenset, mens vår uvitenhet nødvendigvis er ubegrenset.»

Men det går bra! Jeg har hele evigheten på meg til å fortsette å lære!

Akkurat dette med evig læring og guddommeliggjøring, er kanskje et av de prinsippene i mormonismen som skiller seg mest fra hovedstrøms-religioner. La meg forsøke å forklare.

Creatio ex nihilo? 

Så vidt jeg vet, er vi de eneste som forfekter at Gud ikke skapte verden fra intet (creatio ex nihilo), men at han heller «organiserte» allerede eksisterende materie eller masse. Og dette har vi sagt siden 1839. I god tid før vitenskapen kom frem til at grunnstoffene i det observerbare universet har vært de samme gjennom 14 milliarder lysår.

Men det er ikke bare universets masse som alltid har eksistert. Vi tror det gjelder oss mennesker også.

Vi tror at mennesket består av to deler. En ånd og et fysisk legeme. Og ånden vår er evig.  Den har alltid eksistert. Som en del av vår evige utvikling får ånden bo i et jordisk hylster en stund, der vi lærer og opplever og får erfaringer og kunnskap. Og målet er å bli så lik våre himmelske foreldre som overhodet mulig.

Mer enn en metafor. 

For oss er nemlig foreldre-barn-aspektet mye mer enn en hyggelig metafor for Guds kjærlighet og menneskets avhengighet av Ham. Siste dagers hellige (eller mormoner) ser alle mennesker som Guds barn på en bokstavelig og fullstendig måte. Hver eneste person har et guddommelig opphav og et guddommelig potensial.

Alle bærer med seg et frø av guddommelighet og må velge å leve enten i harmoni eller i konflikt med denne. Gjennom Jesu Kristi forsoning og nåde kan alle nærme seg fullkommenhet. På samme måte som barn kan utvikle nedarvede egenskaper fra sine foreldre over tid, kan mennesker utvikle sine guddommelige nedarvede egenskaper og bli lik Gud.

Denne ideen om menneskers guddommelige vesen er ikke noe nytt og ukjent. Vi finner hentydninger flere steder i Bibelen, som for eksempel i skapelsesberetningen: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde». Og i Salmenes bok: «Jeg har sagt I er guder, og I er alle den høyestes sønner».

Likesom eders himmelske Fader. I Bergprekenen sier Frelseren «Derfor skal I være fullkomne, likesom eders himmelske Fader er fullkommen». Og apostelen Paulus erklærte i romerbrevet at «vi er Guds barn, men er vi barn, da er vi også arvinger, Guds arvinger og Kristi medarvinger …».

Intet nytt under solen.

For de tidlige kristne var dette kjent stoff, men etter hvert som det ble lagt mer og mer vekt på avstanden mellom Skaperen og det skapte, forsvant guddommeliggjørings-tanken gradvis fra den vestlige kristendommen, selv om den faktisk levde videre i den øst-ortodokse kirken.

Det er viktig å påpeke at dette ikke skjer over natten. Det er en evig prosess. Og godt er det.

Forestillingen om det hinsidige livet reduseres ofte i populærkulturen til en tegneserieversjon der vi sitter på hver vår sky og spiller harpe. Eller i mormonenes tilfelle, som skapere på hver vår planet.

Selv om utsiktene til å bli en gud riktignok er en del av vår teologi, er ikke det som måtte skje en gang i fremtiden – i evigheten – det som opptar oss mest i hverdagen. Her og nå er vi nok mer opptatt av den læringen og utviklingen vi kan få til mens vi lever.

For eksempel på universitetsbiblioteket.


 

Gå til innlegget

Er religiøs overbevisning helsefarlig?

Publisert 2 måneder siden - 1529 visninger

Religiøse og troende mennesker blir gjerne i beste fall fremstilt som naive.

Både psykoanalysens far, Sigmund Freud, ny-ateisten Richard Dawkins, og Sam Harris, forfatteren av den populære boken ‘The End of Faith’ (2004), har erklært at tro nærmest kan defineres som en sinnslidelse, og at religion er en trussel mot samfunnet.  Opplest og vedtatt. Men stemmer det?

Professor ved Brigham Young University, Daniel Peterson, har sett nærmere på det som finnes av forskning på sammenhengen mellom tro, livssyn, samfunn og helse, og delte nylig sine tanker rundt de overraskende entydige funnene med publikum i begynnelsen av august.

Oppsiktsvekkende

Peterson delte blant annet professor i epidemiologi ved Harvard University, Tyler VanderWeele sine forskningsresultater, som viser sammenhengen mellom regelmessig kirkegang, og god helse. Så mye som 30 prosent lavere dødelighet over en 16 års oppfølgingsperiode, fem ganger lavere sannsynlighet for selvmord, og 30 prosent færre tilfeller av depresjon. Det er ganske oppsiktsvekkende tall!

Han siterer også Harold Köenig, psykiater ved Duke University, som har etablert seg som en autoritet på emnet religion og helse gjennom flere publikasjoner og bøker, senest ‘The Oxford Handbook of Religion and Health’ (2012). Köenig og hans medarbeidere argumenterer blant annet for hvordan religiøst engasjement ser ut til å gi bedre resultater i forbindelse med behandling av både stress-relaterte lidelser og demens.

Regelmessig deltagelse i en religiøs sammenheng assosieres dessuten med økt sannsynlighet for sunne sosiale relasjoner og stabile ekteskap, økt oppfatning av at livet er meningsfylt, mer tilfredshet med livet generelt, større sosiale nettverk og mer frivillig innsats og samfunnsengasjement.

Bare nettverket?

Selv om det er fristende å tenke at det er det sosiale felleskapet som sørger for disse fordelene, sier VanderWeele at det sosiale nettverket kun står for ca. 20-30 prosent av de målte resultatene.

I tillegg viser det seg at personer med religiøs overbevisning både takler alvorlig sykdom og livskriser bedre, og ofte kommer seg raskere når de først er rammet.

Dette beviser selvsagt ikke at religiøse påstander er sanne i seg selv, men det viser i hvert fall at religiøs overbevisning og tilknytning ikke er helsefarlig!

Best bevarte hemmeligheter

Dr. Andrew Sims, blant annet professor i psykiatri ved University of Leeds, som utga boken ‘Is Faith Delusion? Why Religion is Good for Your Health’ i 2009, sier følgende: «De fordelaktige effektene som religiøs tro og åndelighet har på mental og fysisk helse er en av psykiatriens og legevitenskapens best bevarte hemmeligheter. Dersom funnene i de etter hvert store mengdene forskning innen dette feltet hadde gitt motsatte resultater, og det viste seg at religion var skadelig for psykisk og fysisk helse, ville det utvilsomt ha vært på forsiden av alle landets aviser!»

Peterson siterer enda flere studier og forskere. Slike som Robert Putnam, Mary Eberstadt og sosiologen Rodney Stark. Konklusjonen forblir den samme. Religiøs overbevisning er bra for deg. Og det er bra for samfunnet forøvrig også.  Religiøse og troende mennesker er nemlig mindre tilbøyelige til å begå kriminelle handlinger, de er ærligere, mindre utro, gjør det bedre på skolen, tar høyere utdanning, gjør det bedre i arbeidslivet og engasjerer seg mer i samfunnet rundt seg.  Ifølge forskningen altså. Ikke meg eller Peterson.

For de av oss som regner oss selv som troende eller religiøst aktive, er det ingenting overraskende eller nytt ved disse forskningsresultatene. Det som er overraskende, er at det ikke er mer kjent. Eller anerkjent. Så selv om dette til nå ikke er blitt førstesidestoff, har jeg nå i hvert fall klart å få noe av det inn på side 3 i Vårt Land…

Gå til innlegget

Boken er alltid bedre

Publisert 3 måneder siden - 746 visninger

Kirkens offisielle navn er litt av en munnfull. Det er kanskje ikke så rart at vi har fått et kallenavn?

Hvis du bor i Oslo-området har du nok ikke kunnet unngå å få med deg at den svært populære, satiriske musikalen ‘The Book of Mormon’ er blitt oversatt til nynorsk og har premiere på Det norske teateret i september.  Da jeg først fikk vite det, må jeg innrømme at jeg sukket tungt og fryktet at nå skulle alle fordommer mot min religion slå ut i full blomst. 

Tenk om tilskuerne faktisk trodde at det de fikk se på scenen ga et sannferdig bilde av det jeg tror på? Men så viser det seg at oppmerksomheten rundt oppsetningen tvert imot er en fin-fin anledning for oss som tilhører Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige til å besvare spørsmål, og oppklare misforståelser.  Aldri så galt, altså.

Munnfull

Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige. Det er ikke til å komme unna at kirkens offisielle navn er litt av en munnfull. Dermed er det kanskje ikke så rart at vi ikke protesterer så høylytt når kirken ofte omtales av andre som mormonkirken, og dets medlemmer som mormoner. Mormon var en fin fyr han, og skulle vi først få et kallenavn, så var ikke mormon det verste vi kunne fått.  

Men hvorfor det lange offisielle navnet? Hvis man velger å se på det mindre som et navn og mer som en forklarende beskrivelse av hva kirken er, gir det straks litt mer mening.

La oss bryte det ned litt. Jesu Kristi kirke. Ikke Mormons kirke. Ikke Luthers kirke, eller Moses’ kirke eller folkets kirke, men Jesus sin kirke. Selv om vi for det aller meste velger å fokusere på det vi har til felles med andre kristne kirkesamfunn, så er det nå engang slik at vi også freidig påstår at vi er medlemmer av intet mindre enn den gjenopprettede urkirken. Dermed tilhører vi verken den katolske tradisjonen, eller den protestantiske. Vi tilhører Jesu Kristi kirke.

Dommedagssekt? 

Av siste dagers, da? Det kunne jo være nærliggende å tenke at vi må være en fanatisk dommedagssekt, men det er heldigvis langt fra sannheten. På engelsk heter kirken ‘The Church of Jesus Christ of Latter Day Saints’. ‘Latter’ kan oversettes med senere eller ‘i nyere tid’ – og skal differensiere oss fra de første dagers hellige. De som tilhørte Jesu Kristi kirke på Jesu tid. Så 'siste dagers hellige' handler mindre om at vi tror vi lever i de siste dager, og mer om at vi tror at Jesus organiserte sin kirke mens han levde og at etter et varslet frafall og noen hundre år der bare biter av den opprinnelige kirken fantes på jorden, så finnes hans kirke på jorden igjen. 

Joda, vi tror også at vi nærmer oss Jesu gjenkomst og hans tusen års regjeringstid, men vi har ikke panikk.  Vi tar ganske bokstavelig erklæringen om at ingen kjenner dagen eller timen, unntatt Gud selv. Vi tror også at den som er beredt ikke behøver å frykte. Å være beredt kan dessuten være så mangt. Selvhjulpenhet, både timelig og åndelig, står derfor på dagsordenen, men mer for å kunne sette oss i stand til å hjelpe og lindre andres nød ved behov, enn å være klare for å takle verdens undergang.

Ikke helgener

Hellige. Begrepet kristne ble først brukt av den unge kirkens motstandere. De som trodde på Jesus og valgte å følge i hans fotspor derimot, kalte hverandre for hellige. Vi er altså ikke helgener, men vi tror at troen og vår søken etter å bli mest mulig lik vår Frelser og Forløser kan helliggjøre oss.

Så for å oppsummere, når noen spør meg om jeg er mormon, så svarer jeg at jeg tilhører Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige. Mormonkirken er et kallenavn, og oppsto nok fordi vi tror på Mormons Bok. Mormon, som jeg nevnte innledningsvis, var profeten som forkortet og sammenstilte en rekke gamle opptegnelser som var gravert på metallplater. Bokens fullstendige tittel er for øvrig ‘Mormons Bok – et annet vitne om Jesus Kristus’, men annet som i nr. 2 eller ytterligere, ikke annerledes.  Bibelen og Mormons Bok utfyller og bekrefter hverandre, og hensikten til begge bøkene er å vitne om at Jesus Kristus er Guds sønn og verdens Frelser. Enkelt og greit.

Naturlig nok, så anbefaler jeg derfor at man leser boken. Boken er jo alltid bedre.

Gå til innlegget

Det ondes problem

Publisert 4 måneder siden - 3233 visninger

Det er ingen vits å spørre hvorfor. Spør heller hva. Hva skulle jeg lære? Hva var målet?

Jeg er stor fan av Stephen Fry. Komikeren, forfatteren, skuespilleren,
dokumentaristen og homoaktivisten Fry. Men ateisten Fry er det verre med. I et TV-intervju i 2015 som gikk viralt, svarte Fry på hva han ville spurt Gud om ved perleporten dersom han eller hun eller det nå fantes.

Svaret, lett forkortet og oversatt, var omtrent som følgende: «Hvordan våger du å skape en verden der det finnes så mye elendighet som ikke er selvforskyldt? Det er ren og skjær ondskap. Hvorfor skal jeg respektere en lunefull, slem og dum gud som har skapt en verden så full av urettferdighet og smerte». Og så fortsatte han: «Den guden som skapte dette universet – dersom det var en gud som gjorde det – er tydeligvis en fullstendig egoistisk galning.»

Klump i magen

Selv om jeg er uenig med Fry, så synes jeg han er inne på noe. Ondskap, urettferdighet og lidelse finnes jo, men hva er meningen med det? Går den i det hele tatt an å finne? Og dersom vi klarer å finne mening, er den bare noe vi mennesker har konstruert, en slags
ønsketenkningsplacebo?

De siste ukene har vært tøffe, både på det personlige og det globale planet. Jeg skvetter når mobilen plinger og får klump i magen hver gang jeg skrur på nyhetene. Sykdom, død, sorg, krig, terror og ulykker – både den unngåelige typen og den u-unngåelige. Hvordan i all verden kan Gud være svaret? Eller ha svaret?

Hvis dette livet var alt, ville Fry hatt rett. Lidelsen ville ikke gitt mening. Men i et perspektiv der livet er andre akt i en evighet bestående av tre akter, ja, da tror jeg det kan være mulig å finne mening. Hvis vi tror vi er her for å lære, vokse og utvikle oss for å bli mer lik ham som skapte oss, da blir utfordringene vi møter for voksesmerter å regne.

Et laboratorium?

Kan det være at
denne veksten og utviklingen også er knyttet opp til menneskets frie vilje, der jordelivet bokstavelig talt er laboratoriet der vi prøver den ut? Der vi snubler og faller før vi lærer å holde balansen og gå uten støtte? Muskler må brytes ned før de kan vokse seg store, og det er i motbakker det går oppover. Vi aksepterer det. Men smerte, sorg og savn vil vi helst ikke ha. Til og med Jesus tryglet om å få slippe.

Hvis Gud er allmektig, kan han vel bare gripe inn og forhindre eller stanse all
lidelsen? Han kan, men det ville altså forpurret «utdanningsløpet» vårt.

Så hva slags gud er han da? Eneveldig, lunefull og slem, slik som Fry beskriver ham? Eller en klok og kjærlig far, med en overordnet plan? Jeg holder en knapp på det siste. I mitt hode er det troen på, og tilliten til Gud, som gir styrke til å takle det som måtte komme, i tospann med det faktum at Frelseren forstår nøyaktig hva vi gjennomgår.

Empati på læreplanen 

Enten det dreier seg om helt uforskyldte katastrofer eller naturlige konsekvenser av egne eller
andres dårlige valg. Sorgen og smerten og savnet blir ikke borte, men de blir mer håndterlige. De blir lettere. Nei, lidelse isolert sett gir ikke mening, og utsagnet «det som ikke dreper deg gjør deg sterkere» er en sannhet med store modifikasjoner.

Mindre empatisk enn å møte noen som har det tungt med et eplekjekt «det er nok en mening med det» går det knapt an å bli. Det er ikke alltid de som lider som har noe å lære heller, men heller vi som er rundt dem. Og det er nettopp empati, omsorg, tålmodighet og ydmykhet som står på læreplanen.

Jeg kommer ikke til å anmelde Fry for blasfemi. Det har allerede en irsk TV-seer gjort. Han endrer neppe mening uansett. Men når vi møtes ved perleporten, drister jeg meg kanskje til å påpeke at jeg tror han stilte feil spørsmål.

Det er ingen vits å spørre hvorfor. Spør heller hva. Hva skulle jeg lære? Hva var målet? «For nå ser vi som i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt. Nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg selv er fullt ut kjent.»

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Bjørn Abrahamsen kommenterte på
Livssynsnøytral ­er ikke verdinøytral
12 minutter siden / 1714 visninger
Therese Utgård kommenterte på
Hva uenigheten handler om
27 minutter siden / 633 visninger
Oddvar Hægeland kommenterte på
Livssynsnøytral ­er ikke verdinøytral
42 minutter siden / 1714 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
44 minutter siden / 1681 visninger
Jan Bording kommenterte på
Myten om KrF som et «borgerlig» parti
rundt 1 time siden / 1359 visninger
Ywe Carlzen kommenterte på
Restaurert Og Regresjonsfri Tro.
rundt 1 time siden / 351 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Myten om KrF som et «borgerlig» parti
rundt 2 timer siden / 1359 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Kva ville Månestråle gjort?
rundt 2 timer siden / 4645 visninger
Per Perald kommenterte på
Kva ville Månestråle gjort?
rundt 2 timer siden / 4645 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 2 timer siden / 2785 visninger
Ben Økland kommenterte på
Myten om KrF som et «borgerlig» parti
rundt 2 timer siden / 1359 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 2 timer siden / 2785 visninger
Les flere