Joanna Bjerga

Alder: 52
  RSS

Om Joanna

Spaltist, journalist, medlem av Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige. Mest opptatt av tro og livssyn, miljøvern og flyktningesaken. Blogger på www.jojobjerga.com

Følgere

Arrangert ekteskap? Neida. Joda. Neida.

Publisert 17 dager siden

Var det bedre før da det å gifte seg var noe en bare gjorde? Og barna bare kom?

Jeg er mor til fire unge voksne, som jeg blir stadig mer opptatt av skal finne seg noen å dele livet med. En av dem har faktisk klart det, og er godt gift. Og det klarte han helt på egen hånd. De andre befinner seg i varierende grader av opptatthet, mens jeg sitter og venter og håper på barnebarn mens jeg fremdeles har overskudd til å kose meg med dem. Det går litt trått.

Lite interessert. Fristelsen er stor til å blande meg inn i prosessen, og presentere dem for det jeg synes må være passende kone- eller manne-emner. Jeg vet jo best, gjør jeg ikke? Jeg kjenner barna mine, vet hva de liker og hva de ikke liker. Vet hva de trenger og hva som er kjærlighetsspråkene deres. Jeg vil dem jo vel. Jeg kommer jo ikke til å foreslå noen som de vil vantrives med!

Men merkelig nok, så virker det ikke som de er særlig interessert i forslagene mine. De vil fikse det selv. Og det skal de selvfølgelig få lov til, mens jeg sitter på hendene og tvinger meg selv til å la dem finne ut av den store kjærligheten helt alene.

Urealistisk og usannsynlig

Dog er det besnærende å reflektere rundt hvorfor det er blitt sånn i vår tid, og hva som skjedde underveis. For i et historisk perspektiv er det jo ikke såååå lenge siden arrangerte ekteskap var normen, også i vår vestlige kultur. Og for store, store deler av verdens unge voksne, er det fortsatt helt vanlig at det er familien som velger partner for dem. På godt og vondt.

Ekteskap har altså gått fra å være en pragmatisk sammenslåing av slekter og ressurser, til å bli en sosial konstruksjon som vi håper skal dekke alle våre behov, så vel emosjonelle som sosiale og fysiske. Godt hjulpet av underholdningsindustrien leter alle etter ‘den ene’ som skal ‘gjøre dem hele’. Det er jo både urealistisk og usannsynlig at én person skal kunne dekke absolutt alle partnerens behov, spør du meg. Det forhindrer ikke at de aller, aller fleste av oss ønsker seg en livsledsager.

Familie for evigheten

Men kan det være at de høye forventningene gir unødvendig press og skremmer de unge fra å lande? Vi beskylder dem gjerne for å være for kresne, eller ikke kresne nok, og observerer at alderen for å inngå ekteskap og samboerskap stiger og stiger, med de utfordringene det gir når de skal i gang med ‘prosjekt avkom’.

I Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er ekteskap og familie ‘A Big Deal’. Ikke bare er det et bud å bli gift og få familie, men vi tror jo at familiebåndene skal vare inn i evigheten, og ikke bare til døden skiller oss ad. Da blir det enda viktigere å velge rett, og om mulig helst noen som har samme livssyn som en selv. Det blir ikke akkurat mindre press på ungdommen av slikt. Dermed kunne en jo tenke seg at de ville synes det var befriende å slippe å velge selv, og la mamma og pappa ta seg av den saken? Men den gang ei. I stedet organiserer vi leirer og konferanser og lager egne datingapper for mormonere, og skriver hauger av selvhjelpsbøker og maser og tjaser og skremmer dem tilsynelatende vekk fra hele greia. Ikke klarer vi nødvendigvis å være særlig gode forbilder på ekteskapelig lykke til enhver tid heller. Men vi prøver.

Arrangert light

Hvis ekteskapet er innstiftet av Gud (og det tror vi jo at det er) og er en del av en plan som skal gi oss størst mulig grad av glede og tilfredsstillelse i dette livet og det neste – så lurer jeg nå litt på hvorfor det virker så vanskelig å få til? Var det bedre før? Da det å gifte seg var noe en bare gjorde? Og barna bare kom? Nei, si det.

Mitt eget ekteskap, inngått mot slutten av forrige årtusen, kan sannsynligvis ­beskrives som ‘arrangert light’. Min manns eldre søster var en venninne av min mor, og hun tipset oss om hverandre. Det skulle faktisk ikke så veldig mye mer til. Jeg undrer meg veldig på om det ville vært like enkelt i dag.

Gå til innlegget

Kan vi snakke om vanskelige ting? I kirken?

Publisert rundt 2 måneder siden

Vi burde bestrebe oss på å skape trygge rom i våre menigheter for de som sliter. Og sliter gjør vi vel alle, på et eller annet nivå.

Kongefamilien har fått skryt for å være åpen rundt Ari Behns selvmord. Med rette. Vi leser side opp og side ned i media om viktigheten av å snakke om de vanskelige følelsene. Om å ta tid til å lytte og stille spørsmål. Om å ikke skygge unna.

På begynnelsen av et nytt år er det derfor nærliggende å sette seg som mål å lytte mer, å snakke mer sammen, å være mer åpen og sårbar. Men på hvilke arenaer? For de av oss som har en tro og en tilknytning til et trossamfunn, er det kanskje naturlig å tenke at kirken ville vært den arenaen der man kunne gjort det. Men er den det?

Meningsløst budskap 

De fleste trossamfunn i den vestlige verden opplever nedgang i engasjement og deltagelse, særlig blant den yngre garde. Ledere klør seg i hodet og kappes om å finne måter å inkludere og engasjere på.

Men allerede i 1955 uttalte Rabbiner Abraham Heschel seg om det han så som en av grunnene til nedgangen i religiøs tilknytning i det tjuende århundre:

«Det er vanlig å skylde på sekulær vitenskap og antireligiøs filosofi hva angår den religiøse formørkelsen i det moderne samfunn», skrev han. «Det ville være mer ærlig å skylde på religionen selv for dets egne tap. Religion sank i betydning ikke fordi den ble motbevist, men fordi den ble irrelevant, kjedelig, undertrykkende, smakløs. Når troen fullstendig erstattes av trosbekjennelse, tilbedelse av disiplin, kjærlighet av vane; når dagens krise ignoreres på grunn av fortidens prakt; når tro blir et arvestykke fremfor en levende kilde; når religion kun taler i autoritetens navn i stedet for med medlidenhetens stemme – så blir dets budskap meningsløst».

Søndagsfasade til hinder

Kan det være at yngre generasjoner finner og opplever mening på andre måter enn de som kom før dem? Er søndagsfasaden blitt et hinder for autentisitet? Å finne mening handler om mer enn å utvikle tro på en Gud og en Frelser. Det handler også om å finne reelle løsninger på livets og hverdagens utfordringer og kriser.

Eksempelvis er vi gjerne flinke til å diskutere viktigheten av å studere skriftene og ha velfungerende familier i kirken, men vi snakker sjelden om hvordan vi skal kunne eliminere rasisme og utenforskap. Vi er kjappe til å snakke om behovet for å ta vare på de trengende gjennom fasteoffer og humanitær innsats, men vi tar sjelden opp strukturelle skjevheter som gir økende ulikheter i samfunnet. Vi holder viselig politikk utenfor gudshusene våre, men for mange, særlig de yngre, er sosial rettferdighet og menneskeverd essensielle prinsipper i Jesu Kristi evangelium.

Og hva med psykiske lidelser? Ensomhet? Selvmord? Når var du sist på et nattverdsmøte eller i en klasse som tok for seg disse utfordringene? Og likevel er dette ting som det jevne medlem sliter med, eller må forholde seg til – enten selv, eller i sin nærmeste omgangskrets.

Viste omsorg

Det vi egentlig vil vite, er hvordan evangeliet kan hjelpe oss med disse utfordringene, og hvordan det kan gi svar og vise oss hvordan vi kan ta bedre vare på andre rundt oss.

Jeg tror vi gjør klokt i å bryte ned barrierene mellom det som føles trygt og greit å snakke om, og det vi unngår – fordi vi ikke føler oss kompetente nok, eller komfortable nok. Vi burde bestrebe oss på å skape trygge rom i våre menigheter for de som sliter. Og sliter gjør vi vel alle, på et eller annet nivå. Vi trenger å følge Frelserens eksempel på veien til Emmaus, da han spurte disiplene som ikke kjente ham igjen; «Hva er det dere går og snakker så ivrig om?» (Lukas 24,7). Så lot han disiplene snakke, og han lyttet. Han viste omsorg.

Bedre lyttere

Vi vet ikke hvorfor Ari Behn tok sitt eget liv. Eller hvorfor de over 600 andre personene i Norge som valgte å gå ut av livet i 2019 gjorde det. Sannsynligvis er det like mange grunner som personer. Men vi vet at det mest grunnleggende behovet vi mennesker har, er å forstå og bli forstått. Den beste måten å forstå folk på, er å lytte til dem. Og det er noe vi alle kan bli bedre på. Også i kirken.

Gå til innlegget

Jo, det er rom i herberget

Publisert 2 måneder siden

Jeg nekter å tro at folk flest i Norge er enige med politikerne. Jeg vil så gjerne tro at vi innerst inne vil være rausere mot dem som ønsker seg hit.

‘Trump ga stater myndighet til å forby flyktninger. Konservative Utah vil ha flere av dem’, sto det med store bokstaver på forsiden av The Washington Post. Det var tittelen som gjorde at jeg stoppet opp og leste videre.

Flyktning-nekt

Utah er ikke bare en svært konservativ stat, det er også der Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har sitt hovedsete, og der to tredjedeler av innbyggerne er tilknyttet nettopp det allestedsnærværende kirkesamfunnet.

At Utah lenge har hatt et velfungerende­ mottaks – og integreringssystem for flyktninger visste jeg allerede. Jeg var også klar over at statens velgere, som i alle år har stemt republikansk, er adskillig mer skeptiske til den sittende presidenten enn de fleste konservative evangelikale amerikanere.

Bakgrunnen derimot, kjente jeg ikke så godt til. Ifølge The Washington Post, signerte President Trump en såkalt «executive order» i september i år, som ga stater og byer anledning til å nekte å bosette kvoteflyktninger.

Send fler

Utahs guvernør, den konservative og stort sett Trump-støttende Gary R. Herbert, skrev så et brev til presidenten der han i klare ordelag forklarte at han ikke ønsket å holde flyktningene ute. Han ville ikke at antallet skulle reduseres. Han ville tvert imot at Trump skulle sende flere til Utah.

«Vi har dyp empati for individene og gruppene som er blitt tvunget på flukt fra sine hjem, og vi elsker muligheten til å gi dem et nytt hjem og et nytt liv», skrev han. «Disse nykommerne», tilføyde han, «blir produktive arbeidstagere og ansvarlige borgere. De er ikke en trussel for Utah, de er en ressurs».

Han fikk umiddelbart støtte fra både de republikanske og demokratiske folke­valgte over hele linjen. I Utah stiller man seg uforstående til at flyktningsaken skal markere en politisk skillelinje mellom partiene. Helt frem til Trump ble president, har presidenter på begge sider stolt fremholdt USAs vilje og evne til å ta imot flyktninger som et tegn på storhet og hjerte­rom.

Empatisk DNA

Men her kan Trump
altså ha forregnet seg, dersom han har trodd at det vil sikre ham flere stemmer. Kvoteflyktninger har allerede vært gjennom en streng sorteringsprosess og lang ventetid. De nyter da også godt av en større
grad av godvilje fra befolkningen generelt, enn for eksempel ulovlige migranter som ­ankommer fra Sør-Amerika.

De positive og vennlige holdningene til flyktninger ligger nok i Utah-innbyggernes DNA, siden mange har forfedre som ble tvunget på flukt vestover på midten av 1800-tallet, på grunn av sin religiøse overbevisning.

Overført til mer hjemlige forhold, så sitter vi her på vår grønne gren i Norge, og ser stort sett brydd en annen vei når vi hører og leser om overfylte flyktning­leirer med umenneskelige forhold. På øyer bare noen få timer unna, der vi ynder å tilbringe ferien, sitter det fortvilte mennesker nesten uten håp for framtiden. Hva er vår unnskyldning for ikke å ønske å ta imot flere flyktninger?

Tverrpolitisk enighet

Her er det tilsynelatende tverrpolitisk enighet om at «innvandringspreventive hensyn» skal trumfe alt som kan minne om empati, omsorg og ansvar for våre medsøsken. Jeg følger en Facebook-side som skrives av journalisten og aktivisten Kristina Quintano, med den talende tittelen «Budbringeren fra helvete». Daglig deler hun faktainformasjon om mennesker på flukt, som ankommer et Europa der alle dører er stengt. Der politiske vedtak gjør det nærmest umulig å finne en trygg havn, både billedlig og fysisk. Og hun avslutter nesten hvert eneste innlegg med «Unnskyld».

Jeg nekter å tro at folk flest i Norge er enige med våre folkevalgte politikere. Jeg vil så gjerne tro at vi innerst inne vil være rausere, mer imøtekommende og vel­villig innstilt til dem som ønsker seg hit – midlertidig eller permanent. Nei, vi kan ikke hjelpe alle, verken der eller her. Men vi kan hjelpe noen. Og vi kan hjelpe fler. Det er rom i herberget.

Gå til innlegget

Våre LGBTQ+ søsken er ikke feilvare. De er ikke ødelagt. De trenger ikke å fikses.

Jeg har med stigende uro fulgt debatten om forbud mot konversjonsterapi. På den ene siden de som frykter at et forbud går ut over religionsfriheten, og på den andre de som mener at en praksis som er skadelig for enkeltindividers følelsesliv og mentale helse må avskaffes, og helst kriminaliseres.

Noen kristne påstår at Gud «ikke liker homofili», mens andre står i kø for å vise hvor mye de støtter og aksepterer LGBTQ+ personers menneskerettigheter og krav.


Ikke sjelesorg

Dette er en vanskelig og komplisert sak. Eller kanskje ikke. Den beste kommentaren jeg har lest til nå, kommer fra biskop Olav Øygard i Den norske kirke. Han skriver i en kommentar på Facebook:

«I går kveld så jeg debatten på NRK om konverteringsterapi. Det er altså snakk om at kristen sjelesorg skal være terapi slik at homofile mennesker blir heterofile. Men kristen sjelesorg er ikke terapi. Det hører ikke hjemme i sjelesorgen å ha et prosjekt om å endre menneskers følelser. Det hører med til kristen sjelesorg å be for dem som ber oss om det, men å endre følelser og drifter, hører ikke med til sjelesorgen. Ordet konvertering handler om skifte av religiøs tro. I noen sammenhenger kaller vi gjerne det for omvendelse. Og det er noe helt annet.»

Nettopp.

Det er ikke LGBTQ+ som trenger konvertering. Det er alle oss andre som trenger å omvende oss fra homofobi og fordømmelse av våre søsken. Særlig dersom vi bruker vår religiøse overbevisning til å rettferdiggjøre holdningene og handlingene våre.

Konversjonsterapi funker ikke, er traumatiserende og helt feil bruk av ressurser. Våre LGBTQ+ søsken er ikke feilvare. De er ikke ødelagt. De trenger ikke å fikses.


Offisiell uttalelse

Som her hjemme, raser debatten om forbud av konversjonsterapi også i delstaten Utah, der Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har sitt hovedkvarter. Kirkens egen sosialtjeneste i USA og Canada; Family Services, tilbyr terapi i ulike former. I forbindelse med en høringsrunde om et lovforslag rettet mot psykologer, som også inkluderte et forbud mot konversjonsterapi, gikk Family Services imot ordlyden i det nyeste forslaget. De mente det «gikk for langt på enkelte områder, og ikke langt nok på andre». Reaksjonene lot ikke vente på seg, og kirken valgte nylig å komme med en offisiell uttalelse om saken:

«Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige motsetter seg «konversjonsterapi», og det praktiseres ikke av våre terapeuter. Family Services har en langvarig og tydelig policy mot å benytte seg av terapiformer som forsøker å «reparere», «konvertere» eller «endre» seksuell legning, som for eksempel fra homoseksuell til heteroseksuell. Forskning viser at elektrosjokk, aversjonsterapi eller andre analoge terapimetoder ikke virker, og er skadelige for unge mennesker som opplever tiltrekning til samme kjønn. De personer, også ungdom, som etterlyser terapi som innebærer forsøk på legningsendring, vil ikke få det fra Family Services’ medarbeidere. Kirken fordømmer all terapi, inkludert konversjons – og reparativ terapi, som utsetter et individ for krenkende praksis, ikke bare i Utah, men over hele verden.»  


Læren er at det er synd

Det er vel og bra i profesjonell sammenheng, men hva betyr det i en lekmannskirke, der det enkelte medlem forholder seg til sin lokale biskop (forstander), som i beste fall er en velmenende amatør? Den homofile sønnen til en av kirkens øverste ledere delte nylig sin opplevelse av å være homofil i et strengt konservativt kirkesamfunn. «Bishop Roulette is a thing», skrev han, og hentydet til nettopp dette. For selv om kirken fordømmer konversjonsterapi, og er klar på at vi skal behandle våre LGBTQ+ søsken med kjærlighet, omsorg og forståelse, så er læren fortsatt den at homofil praksis er synd, på linje med andre brudd på kyskhetsloven.

Sex hører ekteskapet til. Og ekteskap er forbeholdt mann og kvinne. Er det mulig å ha to tanker i hodet på en gang? Ja. Ikke forsøk å endre noen, og pass på deg selv. Den eneste du skal og kan omvende, er deg selv.

Gå til innlegget

170 år med misforståelser

Publisert 4 måneder siden

Hvor mange ganger må vi gjenta at Mormons Bok ikke står i noen motsetning til Bibelen, men bekrefter den og dens budskap?

To helger i året, den første i april og den første i oktober, går Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige sin verdensomspennende generalkonferanse av stabelen.

I motsetning til hva navnet skulle tilsi, 
har den ingenting med generaler eller 
militærøvelser å gjøre. Her har nok lange tradisjoner med direkte oversettelse fra engelsk spilt oss et lite puss, og ordet er nå så innarbeidet i ordforrådet vårt etter 170 år at vi lar det passere. Vi snakker altså 
om en «generell» konferanse, eller en konferanse for hele kirkens medlemskap.


Samlingspunkt 

Det er faktisk 189 år siden den aller første generalkonferansen fant sted, og den gangen var det en langt smalere sak å samle kirkens medlemmer på ett sted. 27 personer møttes i et privat hjem i byen Lafayette i staten New York.

Konferansene har alltid vært en anledning for medlemmene av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige til å samles, for kirkens ledere til å undervise og oppmuntre kirkens medlemmer, og foreta endringer eller justeringer i kirkens organisasjon.


Viktig misjonsfelt 

Forrige helgs konferanse markerte at det er 170 år siden de aller første misjonærene som skulle til Skandinavia ble kalt. Kirken hadde sendt misjonærer til de britiske øyer og andre steder i verden allerede fra 1837, men i 1849 skulle den europeiske misjonen 
utvides til å inkludere Danmark, Sverige og Norge. Skandinavia ble et svært viktig misjonsfelt for kirken, og 100 år senere utgjorde etterkommere av skandinaviske konvertitter halvparten av kirkens totale medlemstall.


Millioner så talene 

Forrige helg benket altså kirkens 16 millioner medlemmer seg i hjem og kirkebygg over hele verden, og så eller lyttet til de fem konferansemøtene overført fra Salt Lake City i delstaten Utah i USA, via radio, TV, satellitt eller internett. Konferansene overføres til 175 land og oversettes til omtrent 100 språk. Totalt nesten ti timer, fordelt på to dager.

Talerne velges blant kirkens første presidentskap, det vil si profeten og hans to rådgivere, de tolv apostlers råd, og øvrige ledere i kirkens organisasjoner. Selve innholdet er ikke samkjørt på forhånd, men visse temaer utpeker seg alltid. Denne gangen merket jeg meg at mange av budskapene dreide seg om ens personlig forhold til Gud og Jesus, om å finne glede i evangeliet, om omsorg og nestekjærlighet, og vårt individuelle ansvar til å holde vår dåpspakt og være «villige til å bære hverandres byrder, så de kan være lette» og «villige til å sørge med dem som sørger, ja, og trøste dem som trenger trøst» (Mormons bok).


Oppgitt

Derfor ble jeg både overrasket og lei meg da jeg for noen dager siden leste gjennom kommentarer på kirkens norske Facebook-side. En av mine oppgaver i ­kirken er å koordinere innholdet på digitale flater, og dermed moderere kommentarene der. I oppkjøringen til konferansen ble det delt flere korte ­videosnutter med sitater fra tidligere konferanser, med en invitasjon til å få med seg den nært forestående.

Kritiske kommentarer får som regel stå, og jeg forsøker å komme i dialog med kommentatorene, oppklare misforståelser eller komme med forklarende tilleggsopplysninger. Men denne gangen ble jeg oppgitt.


Ingen motsetning

«Ikke la deg lure. Dette er Mormonere og det har ingenting med kristen lære å gjøre».

«I kristen tankegang er det å anse en annen hellig bok enn Bibelen for likeverdig eller endog av høyere verdi, regnet som kjetteri».

Hvor mange ganger må vi gjenta at Mormons Bok ikke står i noen motsetning til Bibelen, men bekrefter den og dens budskap; at Jesus Kristus er verdens frelser og forløser?

Tydeligvis flere.

Et av mine absolutt favoritt-vers i Mormons Bok er dette: «Vi taler om Kristus, vi gleder oss i Kristus, vi forkynner om Kristus, vi profeterer om Kristus, og vi skriver i overensstemmelse med våre profetier så våre barn kan vite hvilken kilde de kan se hen til for å få forlatelse for sine synder» (Mormons Bok, 2 Nephi 25:26).

Men vi er visst kjettere. Sukk.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere