Jens-Petter Jørgensen

Jeg har vært sykemeldt i høst etter en større skulderoperasjon. Følgelig har min aksjonsradius vært svært begrenset. Men det er likevel lenge siden jeg har hørt så mange oppbyggelige taler som de siste ukene. Den predikanten som best har fanget min oppmerksomhet, heter Magnus Persson og er pastor i Øresundskyrkan i Malmø. Foran skjermen på min lille laptop har jeg sugd til meg ærlig, livsnær og bibelsk forkynnelse. Det har blitt bortimot 20 møter med denne menigheten, som må være blant de fremste i Skandinavia når det gjelder å gjøre evangeliet relevant for dagens mennesker.

Da folk kom til denne kirken for et par søndager siden, fikk de imidlertid en totalt annerledes gudstjenesteopplevelse enn de var vant til. Lokalet var mørkt, stille og goldt. Det var ingen team til stede for å ønske velkommen eller utføre praktiske oppgaver. Verken taleren eller lovsangerne hadde mikrofon, og barna hang med så godt de kunne i den voksne gudstjenesten. Det var ikke noe eget opplegg tilpasset dem. Hensiktet med dette stuntet var å vise hvor verdifulle de frivillige medarbeiderne er i en menighet, og hvor avhengig en er av at alle deltar med sine gaver og talenter.

Menigheten kalles i Skriften Kristi kropp. Den er kalt til å fortsette Jesu gjerninger på jord. Det skjer ved at den enkelte kristne finner sin plass på dette legemet. Eller sagt med andre ord: Finner sine nådegaver og den utrustningen som Herren har for den enkelte. Dersom jeg ikke blir klar over hva min funksjon er i denne sammenhengen, vil hele fellesskapet lide. I de fleste menigheter er det en trofast kjerne som utfører det meste av arbeidet, mens flertallet ofte mer eller mindre deltar i de aktivitetene som disse arrangerer. Det finnes ekstremt mye innefrosset og ubrukt kapital rundt om i norske forsamlinger. Derfor må det være en av ledernes hovedoppgaver i kirkene våre å løse ut denne kapitalen – eller utruste de hellige, for å si det med Paulus. Utover det å være frelst, tror jeg ikke det finnes noe dypere lykke og glede i livet enn å tjene Herren med den utrustningen han har gitt nettopp til meg. I stedet for å hjelpe mennesker til å finne deres unike plass som skaper frihet og overskudd, har vårt kall til tjeneste ofte mer hatt preg av masete og skyldbeleggende appeller hvor vi nøder folk til å ”fylle hullene” i virksomheten. ”Nå må vi ha noen til søndagsskolen, til den komiteen eller til koret, hvis vi ikke….” Vi må i mange sammenhenger i livet ta tak i ting vi ikke liker eller er kvalifisert til. Men fagfolkene sier at minst 70 prosent av det vi gjør på jobben og i frivillig sammenheng må stemme med den grunnleggende utrustningen vår. Hvis ikke går det mot utbrenning.

Når det gjelder å finne sin plass tror jeg vi i mange pinsekarismatiske sammenhenger har snakket altfor snevert om dette. Det handler om mer enn nådegaver! Jeg har fått god hjelp av pastor Rich Warren i Saddleback når han sier at vi må finne vår ”Shape” – det vil si kombinasjonen av nådegaver, hjertesak, evner, personlighet og erfaringer – om vi skal oppdage vårt gudgitte potensiale.

For meg blir det stadig viktigere å starte med å finne ut hva jeg egentlig brenner for. Jeg er overbevist om at Herren har lagt ned en lengsel i alle menneskers hjerte etter å bety noe for noe eller noen. Det kan være barna, de ufrelste, miljøet eller de utslåtte. Denne lidenskapen er helt uavhengig av alder, evner, temperament og personlighetstype. Det er ikke primært de rike og smarte som har forandret den lille og den store verden. Det var de som virkelig brant for noe!

Jeg har tilbrakt den siste uka i Roma på en konferanse i regi av det økumeniske nettverket Eurochurch. 50 personer fra mange europeiske land, og fra enda flere teologiske og kirkelige tradisjoner, var samlet på et katolsk retreat- og konferansesenter for å samtale om hvordan kirken kan oppleves mer relevant i det postkristne Europa. Temaet var Incarnation (inkarnasjon) - et sentralt teologisk begrep, som også er i ferd med å bli et mote- og løsenord i mange kristne sammenhenger i dag for å få folk tilbake til kirkene. Det spesielle med denne samlingen var sammensetningen av deltakerne. Her var det en god blanding av teologiske lærere og forskere og pastorer og menighetsplantere som kjenner problemene med å kommunisere med postmoderne mennesker på kroppen.

Fra mange land ble det rapportert om en stadig større åpenhet for åndelige og eksistensielle spørsmål. Men bare et fåtall av disse søkende menneskene tror at den tradisjonelle kirken har noe svar på denne lengselen. Det startes derfor mange nye menigheter og fellesskap (fresh expressions, som engelskmennene kaller det) som ønsker å ta folks behov og spørsmål på alvor. Og skape samværsformer hvor folk kan få komme med livene sine, slik de faktisk er. Fordi postmoderne mennesker flest ikke lenger forholder seg til autoriteter som tidligere generasjoner gjorde, og opplever at kirken er både fordømmende, moraliserende og ikke-relevant, blir det viktigere enn noen gang med autentiske kristne som lever ut troen både på arbeidsplassen og i fritiden. Og bygger relasjoner med ikke-troende venner. Kirken står lavt i kurs i mange land. Men mange som har gitt den opp som institusjon, lar seg fortsatt begeistre og utfordre av Mannen fra Nasaret.

Den såkalte postmoderne tiden som vi lever i, gir oss mange muligheter. Og kanskje større utfordringer enn vi liker å snakke om. I en kultur hvor manges liv styres av det som kjennes godt og riktig for meg nå, er det også stor åpenhet for å høre andres fortellinger om hvordan de har ordnet livet. Det synes å være en helt annen åpenhet og respekt for å dele det kristne vitnesbyrdet - eller troshistorien - i dag enn for bare 10-20 år siden. Fortellingen har fått en sentral plass. Folk "kjøper" gjerne det vi har på hjertet og som har betydd så mye for oss. Problemet oppstår i det øyeblikket vi hevder at vi tror det finnes en sannhet som gjelder alle mennesker. Det postmoderne tabu nummer en er, etter min mening, Sannheten. Med stor bokstav og i bestemt form.

Det fører meg til det som var den største utfordringen for meg personlig under dagene i Roma. En av de to hovedforedragsholderne var en russer som ble utvist fra det tidligere Sovjetunionen på 70-tallet på grunn av sin kristne tro. Professor i teologi, Johannes Reimer, som nå både underviser ved et sørafrikansk universitet og planter nye menigheter i Tyskland, tegnet et relativt dystert bilde av fremtiden for den levende kristne kirke i Vesten. "De tause kristne ble ikke fengslet i gamle Sovjet. De vil heller ikke bli forfulgt i Vesten i årene fremover", hevdet Reimer. "I toleransens navn tåles ikke mennesker som har en annen oppfatning enn den rådende og politiske korrekte", fortsatte han. "Vi ser det tydelig i mange land hva som skjer med folk som har en annen oppfatning enn flertallets , for eksempel i verdispørsmål som angår familien. Jeg tror ikke det går så mange år før det virkelige slaget vil stå. Om det blir lov å proklamere, som kirken har gjort til alle tider, at det finnes bare en vei til Gud. Han heter Jesus."

"Vil vi som hevder det risikere å havne i fengsel?, spør jeg forsiktig. "Nei, ikke nødvendigvis. Det er mer sannsynlig at vi blir brakt til taushet, usynliggjort og plassert utenfor det gode selskap. Mobbet."

Vet ikke helt hva jeg skal tenke om dette. Hva mener dere som leser denne bloggen?

For snart 20 år siden lanserte jeg begrepet ærlighetsteologi i norsk kristenliv. Det var ikke primært behovet for å si noe nytt og fiffig som lå bak. Det var mer resultatet av å ha jobbet i lengre tid med å finne en slitesterk tro. Jeg trengte på det tidspunktet, både i livet mitt og i tjenesten min, en teologi og en kristendomsforståelse hvor jeg kunne tale sant om Gud og sant om livet på samme tid. Valget syntes å stå mellom en "luthersk elendighetsteologi" og en "pinsekarismatisk herlighetsteologi". Jeg ville ha noe av begge deler -  og helst samtidig! Jeg fikk stor hjelp og frimodighet av å lese hvordan Paulus i sitt liv og i sin undervisning holder sammen svakhet og kraft - og gjør nettopp samtidigheten til det store poenget: "Når jeg er svak, da er jeg sterk!"

Jeg har utfoldet dette i min bok "Sterk nok til å være svak". Der skriver jeg at vi trenger menigheter hvor man taler sant om hvor stor og god Gud er. At han er aktivt nærværende i denne falne verden vi lever i. Og hvor man kan snakke om livet slik det faktisk er. For meg er en gudstjeneste et sted hvor Guds ressurser og muligheter møter menneskelivet slik det nå en gang er. I dette møtepunktet ligger dynamikken i det kristne livet og i den troende forsamling. Her skjer det alltid under - om ikke nødvendigvis av det spektakulere slaget.

En av de aller største utfordringer for dagens menigheter, slik jeg ser det, er å skape et fellesskap hvor stadig flere mennesker får mer mot til å vedstå seg mer av seg selv. For det er bare når en inviterer Gud og andre mennesker inn i ens svakhet, nød og konflikter at en reelt får erfare hva tilgivelse, kjærlighet og kraft er. Et av norsk kristenhets største problemer er at vi møtes og møtes og møtes og møtes - uten egentlig å møtes! Det lyder kanskje litt svulstig, men jeg tror vi trenger et paradigmeskifte fra "program-menigheter" til "relasjons-menigheter". Er redd at det ikke er nok bare å gå på gudstjenester og møter - hvor gode de enn måtte være - om en vil vokse som en kristen. Det trengs livsnære grupper hvor en deler liv i tillegg.

Jeg har hatt to sterke opplevelser av hva et autentisk fellesskap kan bety det siste året. Hvordan åpenhet og ærlighet gir en del i noe av det vi har til gode både fra Gud og hverandre.

Den første var under Leadership Summit i Willow Creek i Chicago i august. Den amerikanske megakirken med de verdenskjente predikantene og gudstjenester regisserte som de beste tv-show. Forestillingene er mange fra utsiden. Jeg kjenner knapt noen mer ærlig pastor enn Bill Hybels. Det som ble formidlet gjennom ord og toner de dagene vi var der, handlet om seier, tvil, nederlag og kamp på en slik måte at det ga tillatelse til meg å ha det på samme måte. Hele meg var berørt og beveget. Og jeg fikk lyst og mot til å snakke om mitt liv - slik det faktisk var - med de andre etterpå.

Den andre var i et klasserom på Ansgarskolen i Kristiansand en regntung høstdag i oktober. Studentene mine i praktisk teologi delte livs- og troshistorien med hverandre. Ærlig og sårbart. Om glede, smerte, tap, frustrasjoner og håp. De andre lyttet intenst og aktivt. Og ga sin respons. Ikke belærende og forklarende, men støttende og nærværende. De ba for hverandre. Takk, men også fortvilede skrik. Og denne gruppen som var så forskjellig i alder, erfaring, meninger - ja, i det meste - ble bundet sammen i kjærlighet og omsorg på en måte som jeg sjelden har sett i mitt 60-årige lange liv.

Jeg måtte bryte av midt inni der et sted og si: Glem alt dere har lært om å bygge menighet og kristne fellesskap dette året! Frys fast bildet av det dere opplever nå på netthinnen. Dette er menighet i sin dypeste grunn!

Det var på den tiden da det ennå fantes indremisjonshøvdinger, og mediafolkene dro i flokk til de såkalte Geilo-møtene for å høre hva lederne av misjonsorganisasjonene hadde på hjertet. Dette året var det bekymringen for at helvete var blitt borte i forkynnelsen som var den store saken. Nils Gunnar Lie gjorde et lengre intervju med Gunnar Prestegård foran peisilden(!) i hotellets storstue for Lørdagsrevyen i NRK. Prestegårds bekymring, en gang på 80-tallet, viste seg nok å være berettiget. For det skal mye til om en blir utsatt for helvetesforkynnelse om en skulle bevege seg inn i en kirke - eller et bedehus for den saks skyld - i dag.

Jeg er mer bekymret for at Himmelen er i ferd med å bli borte i vår forkynnelse og undervisning! Kan knapt huske sist gang en prest eller predikant malte et bilde for meg av livet etter døden som inspirerte og utfordret meg skikkelig. Om jeg lytter til unge eller eldre forkynnere, menn eller kvinner, det gjør ingen forskjell. Himmelen og håpet er nesten totalt fraværende når Ordet utlegges i våre forsamlinger. Jeg vet inderlig godt at jeg sitter i glasshus når jeg sier dette. For når jeg tenker tilbake på de temaene jeg har berørt i talene mine det siste året, må jeg innrømme at det kristne håp bare har vært på agendaen to-tre ganger. Det er altfor lite.

Jeg ønsker meg absolutt ikke tilbake til tiden da Jesu gjenkomst og livets to utganger ble brukt som skremsel i slutten av vekkelsesmøtene. For de mest sårbare og lydige blant oss satte denne type forkynnelse dype, negative spor i sjelen. Savner heller ikke mer snakk om gullgater, perleporter og harpespill. For meg var det revolusjonerende da jeg etter hvert fikk høre om livet før døden også. Gud hadde en god plan for mitt her og nå. Han ønsket å være en ressurs i hverdagslivet mitt. Jeg skulle ikke bli en kristen bare for å unngå fortapelsen, men for å opleve et rikt og spennende liv også mens jeg var på jorden.

Men montro om ikke den berømmelige pendelen har svingt over til den andre siden igjen nå? Hvis kirkens forkynnelse bare handler om livet her og nå, kan det få skjebnesvangre konsekvenser. For det er bare når håpet er nærværende at den kristne hverdag virkelig blir meningsfull. Håpet er den dypeste og viktigste inspirasjon til å leve rett i hverdagen. Mister vi den helt nødvendige forbindelsen mellom håp og hverdag, står vi i fare for å havne utenfor - i grøftene med livene våre.

Håper og ber om at en og annen predikant i tiden fremover i små glimt kan hjelpe meg til å få et større og riktigere bilde av hva Himmelen er. Himmelen er vel det virkelige livet? Livet i full utfoldelse? Der de mange ting som hindrer oss i å leve livet fullt ut, er borte. Men der jeg først og sist skal få kjenne Jesus fullt ut.

Er det ikke snart på tide å ta konsekvensen av det vi prester og predikanter ofte med stor patos proklamerer: "Du er helt unik! Det finnes ingen andre som deg! Du skal få være den Gud har skapt deg til å være!"

Jeg har gjennom et langt liv som pastor og sjelesørger oppdaget at mange sliter med å leve sterkt og godt med Gud på den måten som predikanten og de toneangivende i miljøet beskriver og praktiserer det. Resultatet av disse føringene er at det i våre forsamlinger finnes en mengde mennesker som oser av dårlig samvittighet. Bundne og nedtrykte strever de - hvis de ikke allerede har gitt opp! - med å leve fortrolig med Herren på en måte som kanskje er frigjørende for presten og hans likesinnede, men som ofte blir en trellevei for andre.

I mye av vår vekkelsesforkynnelse - både av pinsekarismatisk og luthersk tapning - har vi lagt stor vekt på erfaringenes plass i kristenlivet. Ikke så underlig kanskje, for i Bibelen snakkes det jo stadig vekk om at tro staves relasjon. Å være kristen synes å være langt mer enn å delta i kirkelige aktiviteter, eller ha rette meninger om teologi og kirkepolitikk. Det handler om et åpent, nært og fortrolig livssamfunn med Jesus.

Det er denne relasjonen som er den dypeste kilden til liv, vekst og forvandling. Derfor trenger vi stadig å bli oppmuntret til aktivt å pleie dette forholdet. For svært mange blir det dessverre lett en salderingspost i hverdagens kav og mas. Med alle de negative konsekvensene det får når det gjelder frimodighet, glede og kraft i troslivet.

Hvordan skal vi komme ut av loviskhet og stress på dette området og finne en slitesterk tro? Hvordan kan denne relasjonen bli god og frigjørende for oss?

Ved å forstå at det finnes en måte å leve rett og godt med Gud på som samsvarer med den måten han selv har skrudd oss sammen på. Eller sagt med andre ord: Det finnes en spiritualitet som matcher den måten du er skapt på. Derfor vil forskjellige personligheter måtte relatere ulikt til Gud. Det er et herlig, frigjørende budskap for en selv, og det hjelper oss også til å forstå at andre er skrudd sammen helt annerledes. Utfordringen blir å gjøre ulikheter til ressurser og god dynamikk, i stedet for problemer og konflikter.

Stadig vekk står vi i fare for å miste denne friheten og bevisst og ubevisst tvinge hverandre inn i våre rammer og mønstre. Det vi har gjort gode erfaringer med!

Jeg husker selv hvordan noen ivrige og frimodige kristne holdt på å ta motet fra meg da jeg midt på 70-tallet studerte sosiologi i Trondheim. Med overbevisning og tyngde fortalte de stadig om hvilken glede det skapte i kristenlivet deres hver morgen å stå opp ved 6-tiden, og i en times tid systematisk memorere bibelvers og be seg gjennom en - for meg - meget lang og krevende bønneliste. Dette fikk jeg absolutt ikke til, og lurte til tider på om det var rett fatt med meg som kristen. For det første var tidspunktet helt umulig. Fram til da hadde jeg bare hatt et teoretisk forhold til klokkeslettet 06.00! Redningen min kom da jeg begynte å skjønne hva slags mennesketyper som stort sett utgjorde denne gruppa av overgitte kristne. Det var folk som skulle bli sivilingeniører hele bunten! De var rett og slett skrudd sammen sånn at denne måten å ha andaktsliv på passet dem perfekt.

Seinere har jeg møtt meg selv i døra da jeg som Oase-leder ble utfordret av en del skikkelige mannfolk av type "følelser hører mer hjemme i forakelsen enn i troen" med følgende utsagn: "Er det meningen at alle må synge disse klissete og banale lovsangene igjen og igjen om en ønsker å komme nær Herren? Om hvor deilig det er på Jesu fang og kjenner hvordan han legger armene rundt meg..."

Vi er heldigvis forskjellige. Noen av oss henter energi fra den ytre verden, andre fra den indre. Noen er jordnære og faktaorienterte, andre mer oppfinnsomme og visjonære. Noen foretar valg med hodet, andre gjør det med hjertet. Noen organiserer livet strukturert, andre mer fleksibelt. Bare for å nevne noen få av de gudgitte forskjellene mellom oss mennesker.

Jeg tror det bare finnes en vei til Gud. Han heter Jesus Kristus. Men jeg er overbevist at det finnes mange veier til Jesu hjerte. Den amerikanske teologen Gary Thomas skriver i sin bok "Sacred Pathways" at de fleste kristne har en eller to hovedveier inn til fellesskapet med Jesus. Det kan ifølge Thomas for eksempel være fellesskapets vei, tilbedelsens vei, en intellektuell tilnærming, tjenestens vei, en kontemplativ vei eller naturen som innfallsport.

Det er på tide å sette hverandre fri!