Jens Fredrik Brenne

Alder: 66
  RSS

Om Jens Fredrik

Følgere

Homofile som overses og sviktes av kirken

Publisert over 5 år siden

Homofile som ønsker støtte til å leve som single, avklare usikkerhet i forhold til kjønnsidentitet og hjelp for å komme til rette med sin uønskede seksuelle tiltrekning, overses og sviktes.

Den norske kirke står ved en milepæl i sin homoteologiske utvikling. Det har skjedd lite av ny teologisk innsikt og kunnskap på dette området de siste årene, men ulike erfaringer i møte med homofile medmennesker kan nå drive kirken mot nye liturgier og ny lære. Andre pådrivere er mediatrykk, frykt og det kulturelle klima.

Etter vår mening preges kirkens erfaringsmessige kompetanse av ensidighet. Kirkens ledelse har valgt å lytte mest til en talefør gruppe av homofile som krever sine «rettigheter», og nå kirkelig ekteskap. Samtidig har kirken overhørt og sviktet en annen gruppe som er like sterkt berørt av denne type homoteologi. Vi snakker om medmennesker med samme seksuelle orientering som folk i LLH og Åpen Kirkegruppe, men som ikke bedriver polemikk, lobbyvirksomhet eller offentlig påvirkning på kirketorget. De ønsker å bli hørt på egne premisser. 

Som ledere i ulike nettverk med fokus på relasjoner, identitet, seksualitet og samliv, har vi i henholdsvis åtte og 20 år levd tett på mange homofile medvandrere, både som kolleger og konfidenter. Det dreier seg faktisk om flere hundre til sammen, altså flere enn alle i Åpen Kirkegruppe. Blant disse deltakerne i våre nettverk er behovene forskjellige. Men i hovedsak ønsker majoriteten å gå i en annen retning enn flertallsbiskopene. 

For de fleste er det uaktuelt med likekjønnede ekteskap eller partnerskap. De ønsker i stedet støtte til å leve som single, avklare usikkerhet i forhold til kjønnsidentitet, hjelp for å komme til rette med sin uønskede seksuelle tiltrekning, motivasjon til å fortsette ulike sjelesørgeriske prosesserer, mulighet for utprøving av sitt heteroseksuelle potensiale, eller få noen medvandrere på den lange veien mot ønsket endring av seksuell identitet. Dette er bestillingen fra mange av dem som kirken ignorerer.

Disse menneskene er ikke undertrykte personer. De er heller ikke en sær gruppe innenfor visse konservative miljøer i kirke og bedehus. En god del har levd i homofile forhold, og de opplever ikke noe ytre sosialt press for å avslutte slike relasjoner. Men dette var ingen farbar vei for dem, verken teologisk eller psykologisk. Mange har erfart tomhet og frustrasjon i slike relasjoner. De kan naturligvis fristes til å vende tilbake, men homoseksualitet tilfredsstiller ikke deres dypeste lengsler etter kjærlighet, bekreftelse, kjønnsidentitet og komplettering. De søker i høyeste grad vennskap, inkludering og kjærlighet fra samme kjønn. Men ikke sex med samme kjønn. De ønsker ikke å blande sammen kjærlighet og sex, slik det nå gjøres i kirken.

Den norske kirke diskriminerer denne store gruppen, både deres erfaringer og deres innsikt. Vil kirkens ledere, med sine nye kirkelige homomodeller, fortsette å motarbeide det som disse kjempende trossøsken forsøker å bygge opp? De søker en kirke med et varmt hjerte for deres liv, en kirke som gir støtte og motivasjon til de valg de har tatt. Men hvor skal de finne det i Den norske kirke? Et håpstegn er mindretallsbiskopenes utsagn: «De homofile som velger å gå denne veien [leve singel], trenger kirkens anerkjennelse og støtte.»

Vi er klar over at det er lett å tråkke noen på tærne i dette vanskelige terrenget. Men det er svært trist å registrere kirkens ensidighet, dens sjelesørgeriske svikt, og dens mangel på kunnskap og kompetanse overfor folk som ønsker å følge den smale vei i seksualitetens landskap. Det er tungt å tilhøre en kirke som overser og diskriminerer den mest sårbare gruppen av våre homofile brødre og søstre. De har det mye mer krevende enn homofile som får støtte av politikere, medier og kirkeledere. Når skal kirken ta disse «stille i landet» på alvor?

 

 

Jens Fredrik Brenne og Stein Solberg

Prester og ledere i Til Helhet og Living Waters.

Gå til innlegget

Se og bli sett

Publisert over 5 år siden

Jeg vil løfte fram en essay Erland Kiøsterud har utgitt i boken, Stillhet og fortelling, forlaget Oktober 2013. Samtidig vil jeg dele de tanker jeg fikk ved å lese hans essay.

 

           "Vi lever i den første kultur i verdenshistorien som greier seg uten en gud som vi kan speile oss i og se oss selv ifra. Troen på en ytre styrelse er avskaffet. I praksis har vi befridd oss fra det som alle tidligere samfunn har erfart som helt nødvendig for å overleve; en instans som vi blir sett av. Vi lever uten en instans utenfor oss selv som har skapt oss og ser oss."

           Slik åpner Erland Kiøsterud sitt essay 'Når ingen ser deg'. Og jeg vil legge til: Ja, slik er det i et sekulært samfunn. Likevel minner julens budskap oss om at Gud ser til oss. Der blir vi oppfordret til å se. Da Josef gikk med tanker om å bryte sin trolovelse med Maria, fordi hun var gravid uten han, dukket en engel opp og minnet om profetien: "Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn". Evangeliet ønsker å gi oss det speil som EK etterlyser, et speil der vi kan se hva et menneske er.

           Erland Kiøsterud innvender tankefullt. "Det finnes intet univers annet enn de planeter vi utforsker og den naturen som er rundt oss. Vi tror ikke på noe annet enn oss selv og vår egen viten, og med den har vi virkelig kommet langt. Vi er altså alene om å se oss selv og vi er i ferd med å skape oss et samfunn som har seg selv som overbygning."

           Jeg kjenner meg på bølgelengde. Vi bygger og planlegger ut fra denne overbevisning. Vi bestemmer og lager de nødvendige lover som vi synes er rette og rimelige. Andre instanser som kan si noe annet lyttes ikke til, for vi er altså alene om å forstå oss selv. Ingen kan derfor reservere seg. Slik er det bare.

           "Det var noe annet i middelalderen." sier forfatteren. "Gjennom Ikonet ble menneskene sett av Gud og så Gud." Og jeg repliserer at for enda lenger siden, da Israelsfolket var slaver, da var Moses redd for å se Gud, men Herren sa: "Jeg ha sett mitt folks nød i Egypt og hørt skrikene deres under slavedriverne. Jeg kjenner deres smerte. Jeg har steget ned for å fri dem ut. ..Gå nå! Jeg sender deg til farao. Du skal føre mitt folk ut av Egypt." 2. Mos 3,7-10

           Det var før. Nå har "vi blitt guder, men uten Guds blikk. Vi søker fortvilet etter vårt eget bilde, men vet ikke lenger hvor det er og hva det er. Ingen sikrer lenger vår identitet i denne flytende verden. Kampen for å bli sett i familie, på skolen, på gata, på TV og på facebook, er et forsøk på tilblivelse. Vi oversvømmes av bilder, men er blottet for det urokkelige bildet. Det er ingen som egentlig ser, ingen som blir sett og vi ser heller ikke oss selv. Perspektivet er gått tapt.

           Likevel synes vi som lever nå at vi lever i den beste av alle verdener. Ja, vi er til og med best, vi kan det, sa vår tidligere statsminister. Bare noen små justeringer må til, så er vi der, sa vår forrige leder i sin nyttårstale."

           Ut fra det EK sier, framstår disse to stasministere som selvgode, ja hovmodige. De forstår ikke at vår livsform er basert på et farlig bedrag. Han spør vider: "Men hva gjør vi hvis vår livsform skulle bli truet? Hvilke redskaper har vi hvis vi en dag møter livets nådeløshet, den brutalitet som ligger innebygget i naturen?" EK er bekymret for at vi ikke har tatt oppgjør med tankegangen som førte til to verdenskriger, terror og folkemord. Mye tyder på at vi bygger videre på en tankegang som gjør oss blinde for mord. Vårt naturforbruk har sannsynligvis ødelagt livsgrunnlaget for flere av våre medbeboere på kloden.

           "Har vi et sted i sekulariseringen gitt avkall på håpet, gitt avkall på bildet av mennesket som en som aldri viker fra sin bestemmelse, som alltid tar ansvar for det andre mennesket, som hinsides all fornuft, tar ansvar for livet?" Jeg fortsetter spørrende hans tanke: Det skulle vel ikke være Menneskesønnen? Han som ifølge visjonen fra Gud skulle befri oss fra egoisme, han som skulle være større enn Moses, og som skulle fødes av en jomfru! Kanskje han kan gi oss tilbake det blikket som vi gjør hverandre virkelige med?

           Erland Kiøsterud sier at problemet er større enn som så. Mysteriet er gått tapt for oss... "Den store fortellingen er erstattet av mange små, likestilte fortellinger."

           Jeg blir takknemlig for at han utfordrer vår blindhet og åpner øynene opp for en tankegang som hindrer oss i å se. "Vi må stoppe opp for at vi igjen skal få mot til å se, og få tilbake blikket som gjør oss til mennesker," sier han.  

           Jeg vil gi EK rett. Hans kritiske perspektiv på vår livsform gjør at jeg aner grunnen til at få ikke ser og forstår budskapet i juleevangeliet. Kanskje det kan hjelpe på forståelsen at vi ser at det går en vei fra krybben til korset. Guds sønn, Menneskesønnen, ble også nedkjempet av det mest brutale og urettferdige som våre ledere på høyden kan få seg til å iverksette. Han døde virkelig av det, men han stod opp og lever fortsatt. Han kan derfor fortsatt gi oss håp! Gjennom ham kan vi ane at det fortsatt er en instans som har skapt oss og ser oss. En instans som gir oss øyne til å se med, øyne til å se hvem vi er, øyne til å se Guds ansikt selv i det andre menneske som har gjort det vanskelig for oss å leve. Det privilegerte stedet å se oss selv og verden fra er ikke borte! Gud Far ser deg!

Jens Fredrik Brenne,

Oslo 09.12.2013

Gå til innlegget

Ærlig debatt om uønskede homofile følelser

Publisert nesten 8 år siden

De som strever med å komme til rette med uønskede homofile følelser, kjemper vanligvis ikke politisk for å oppnå anerkjennelse. Deres vei er ofte en stille personlig kamp. I vårt samfunn synes disse å bli sviktet både av politikere og kirkeledere.

Et synspunkt som vant fram i den politiske kampen for homofili var: ”Født sånn!” Også innen kirkene i Norge, tross innvendinger fra flere hold, vant dette synspunktet fram, og mange kristne slo seg til ro med det. Mange prester og frikirkepastorer våger ikke lenger å berøre temaet homofili. Temaet synes dødt. Aktivistene som ønsker endret ekteskapsliturgi innen kirken etc. arbeider ufortrødent videre.

I den senere tid har det imidlertid fra homofilt hold kommet mange signaler på at homofili kan ha sin bakgrunn i den enkeltes mange bevisste eller ubeviste valg. Dette synspunktet kom tydelig fram på f.eks. NRK1 Trygdekontoret ved Aftenpostenredaktør Knut Olav Åmås. Dette er også bekreftet i tidsskriftet BLIKK i et intervju med den nye lederen Bård Nylund. Intervjueren sier: ”Jeg har lest LLHs prinsipprogram, og der står det mye, blant annet ‘ens seksualitet kan endre seg og må betraktes deretter.’ Den gang jeg var homopolitisk aktiv, ville kristne ‘reorientere’ oss, og vi sa at det ikke gikk. Nå er reorientering nærmest programfestet i LLH.” Bård Nylund svarer: Vi var opptatt av essensialisme så lenge vi ble diskriminert. Den strategien var vellykket. Nå som rettighetene er på plass, og samfunnet muligens har endret seg noe, kan nok noen oppleve at ens liv har mange aspekter  (BLIKK no.3, mars 2011, s. 27).

Her har det etter mitt skjønn foregått en uærlig politisk kamp. Likevel forblir debatten død. Jeg er tilbøyelig til å sitere Bob Dylan: ”How many times can a man turn his head to pretend that he just doesn´t see”? Hvem vil ta opp igjen deler av denne debatten? Jeg hadde i VL 29. august i år et innlegg om uønskede homofile følelser. Dette innlegget er jeg er utfordret til å legge ut på verdidebatt.no i en litt lenger versjon:

I slutten av juni var en gruppe fra Til Helhet med på en konferanse i Stuttgart i regi av LinC (Live in Christ), en paraplyorganisasjon som på forskjellige måter søker å finne en vei for å håndtere uønskede homofile følelser. Her var det deltakere og medvandrere fra land som England, Tyskland, Sveits, Nederland, Danmark, Slovakia, Østerrike, Russland og Canada. Her var ledere, sjelesørgere og terapeuter som har hjulpet mange kristne homofile til å leve etter klassisk kristen etikk. Tema for konferansen var ”Let change follow your hope.”

Til Helhet har respekt for at mange homofile ikke ser på sine følelser som uønskede, men vi vet at mange andre likevel ikke vil leve ut sin tiltrekning til samme kjønn av ulike grunner, noen på grunn av et klassisk kristent syn på seksualitet og samliv. Derfor brukes ordene uønskede homofile følelser.

I Stuttgart møtte vi menn og kvinner som kjenner seg forpliktet på Guds ord, har kjærlighet til Jesus Kristus og ønsker å følge ham. Disse har funnet andre måter å forholde seg til homofile følelser enn å leve dem ut i en homofil livsstil. Ved å bearbeide egne erfaringer, skaffe seg gode kunnskaper i sjelesorg og terapi hjelper de menn og kvinner som strever med sin identitet og sin seksualitet.

Foredragene gav oss innblikk i hvordan identitet bygges og ulike metoder for å hjelpe dem som sliter med sin seksuelle identitet. Størst inntrykk gjorde likevel de uformelle samtalene hvor kjempende mennesker delte raust sine livshistorier.

Sterke historier

En 40-åring fortalte at han hadde levd i en homofil livsstil i mange år. I voksen alder hadde han kommet til tro på Jesus Kristus, og han hadde erfart endring på mange plan i livet, d.e. endret tankegang, språkbruk, livsstil, syn på seg selv og endrede seksuelle følelser. Han er i dag gift med en kvinne og de har fått barn sammen. Nå er de engasjert i å hjelpe unge mennesker til å leve som Jesu disipler i et sekularisert Europa. 

En ung kvinne hadde levd i et lesbisk forhold. Forholdet tok slutt og hun kom til tro på Jesus Kristus. Deretter fikk hun hjelp til å bearbeide usunne bånd til en dominerende mor. Gledelig var det nå å møte en trygg og glad kvinne fortelle om sin eksistensielle kamp. Resultatet hadde blitt en kristen tro og endret seksuell tiltrekning.

En kvinnelig medarbeider som aldri hadde levd ut sine lesbiske følelser fortalte at hun hadde vært med i samtaleterapi og sjelesorg. Hun hadde fortsatt tiltrekning til samme kjønn, men hadde akseptert sin situasjon og levde i sølibat.

Den hjelp som gis er god terapi og sjelesorg, undervisning og fellesskap. Vanlige anerkjente terapiformer brukes. Poenget er å ta ansvar for eget liv og egne følelser, komme til rette med barndom, oppvekst og erotiske følelser.

En mann fortalte om hvordan avvisning og svak selvfølelse hadde ført til lengsel etter og erotisert identifikasjon med sterke menn. Han opplevde at en mannlig venn satte grenser for ham i forhold til å leve dette ut som homofil. Det ble starten på en lang, men vellykket prosess. Først følte han seg avvist og skitten, men da kameraten ikke forkastet han som venn, begynte det å vokse fram et styrket egenverd og følelser for det motsatte kjønn ble også vekket.

 

Vi må gå bak de homofile følelsene

Det som er påfallende å registrere er hvor forskjellig homofile følelser kan være. Noen kan oppleve en sterk og eksplisitt seksuell tiltrekning, mens for andre handler det mer om beundring av, og et ønske om å bli som den andre. En hjelper er opptatt av å forstå hvordan tiltrekningen arter seg, hva man lengter etter, for så å se på bakenforliggende erfaringer og årsaker til slike behov. Man er også opptatt av hvor forskjellig hjelpen kan være i det enkelte tilfelle.

Etter å ha vært med på lignende konferanser over flere år er vi i LinC og Til Helhet overbevist om at den hjelp mange homofile og lesbiske ber om ikke er så spesiell. Den er heller ikke mye forskjellig fra den opprydding og bevisstgjøring som svært mange av oss burde ta før eller senere i livet for å komme til rette med våre ulike livsproblem.

Etter å ha hørt mange livshistorier fra homofile og lesbiske, er jeg forundret over at homofiles kamporganisasjon, biskoper og prester som støtter homofil livsstil ikke er opptatt av hvor forskjellig homofil tiltrekning kan være og hvilket spekter av årsaker som kan ligge bak slike behov.

LinC understreker behovet for å utvikle vanlige menighetsfellesskap som er i stand til å anerkjenne, støtte og gi hjelp til de som strever med uønskede homofile følelser. Det handler om å utvikle en kultur der det er innsikt og forståelse for å streve med sin seksuelle identitet som etterfølgere av Jesu Kristus. Det handler om å stå sammen med mennesker som strever med å komme til rette med sitt liv.

 

Kraftig diskriminering

Nytt av året var den informasjon vi fikk om den politiske kampen for retten til å bearbeide uønskede homofile følelser. På dette punktet var vi nordmenn ekstra lydhøre fordi her i landet er det jo i praksis et forbud mot å medvirke til å bearbeide slike følelser.

I Wien ble det i 2010 arrangert et møte av FN/OSCE, «Supplementary Human Dimension Meeting on Freedom of Religion or Belief». Unge menn stod fram og fortalte om at de representerte et nettverk av mennesker som strever med sin seksuelle identitet, spesielt uønsket tiltrekning til samme kjønn. De ønsker å leve sine liv i henhold til prinsipper i deres kristne tro. En konsekvens av dette er at de ikke vil leve i et samkjønnet forhold.

Videre understreket de sitt ønske om å søke forandring i den seksuelle orientering så langt som det er mulig. De ba om politisk støtte til å kunne utdanne frivillige medarbeidere i sitt arbeid i tråd med sine etiske prinsipper. I sine innlegg orienterte de også om den motstand de hadde møtt fra politisk hold. De ba derfor om at politikere merket seg den diskriminering deres organisasjon var utsatt for.

Homofile kamporganisasjoner ønsker anerkjennelse for sin livsstil og kjemper politisk for å oppnå dette. De som derimot strever med å komme til rette med uønskede homofile følelser, kjemper vanligvis ikke politisk for å oppnå anerkjennelse. Deres vei er ofte en stille personlig kamp. I vårt samfunn synes disse å bli sviktet både av politikere og kirkeledere som ensidig støtter en homofil livsstil.                                                               

 

Jens Fredrik Brenne

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
20 dager siden / 3303 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
26 dager siden / 2425 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
14 dager siden / 2362 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
28 dager siden / 2355 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
14 dager siden / 1812 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
11 dager siden / 1641 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
27 dager siden / 1494 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
8 dager siden / 1393 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere