Jens Petter Gitlesen

Alder:
  RSS

Om Jens Petter

Forbundsleder i Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU). Spesielt engasjert i sosialpolitikk og skolepolitikk.

Følgere

Funksjonshemmedes rettigheter, –gjemt, glemt og ignorert

Publisert 5 måneder siden - 1467 visninger

I dag er FNs internasjonale dag for funksjonshemmede og en passende anledning for å stille spørsmålet om hvor det ble av rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Det finnes et langt og et kort svar på spørsmålet. Det korte svaret er at myndigheter og profesjoner ser seg tjent med å gjemme, glemme og ignorere rettighetene. Et lenger svar kommer i brødteksten.

Ignorering av funksjonshemmedes menneskerettigheter

Historien om mennesker med nedsatt funksjonsevne er historien om diskriminering, utestengelse og manglende rettsikkerhet. I 1948 ble FNs Menneskerettighetserklæringen vedtatt. Etter den tid har det kommet en rekke konvensjoner og overnasjonale forpliktelser som sier hva som er riktig og galt av myndighetene å gjøre overfor egen befolkning. Menneskerettighetene skal spesielt beskytte de mest sårbare. Men til tross for konvensjoner og rettigheter, så fortsatte diskrimineringen av mennesker med nedsatt funksjonsevne. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen avsa sin første dom om diskriminering av mennesker med funksjonsnedsettelser i 2009. 

På grunn av den utstrakte diskrimineringen, vedtok FN i 2006 en egen konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Konvensjonen ble iverksatt i 2008 og Norge sluttet seg til konvensjonen i 2013. Kortversjonen av CRPD er at menneskerettighetene også gjelder for mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Til nå har Norge gjort lite for å etterleve konvensjonen.

Vergemålslov i strid med FN-konvensjonen

Artikkel 12 i FN-konvensjonen sier at "Partene skal erkjenne at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rettslig handleevne på lik linje med andre, på alle livets områder". Vergemålslovens § 22 omhandeler vilkår for å frata mennesker med nedsatt funksjonsevne deres rettslige handleevne. Men lovbestemmelsen benyttes lite, ikke for at vergemålsmyndighetene forsøker å følge FN-konvensjonen, men fordi den krever mye behandling, blant annet må det domstolsbehandling til. 

Vergemålsloven har imidlertid en snarvei til umyndiggjøring gjennom § 33. Dersom det skaffes en legeattest som sier at personen under vergemål ikke har samtykkekompetanse, så kan vergen bestemme over personen. Rettsikkerheten er totalt fraværende. En legeattest er ikke en gang et enkeltvedtak som kan påklages. Det finnes mange med utviklingshemming som i praksis er umyndiggjort med grunnlag i en legeattest. Noen av disse opplever en større frihetsberøvelse enn innsatte. 

I sitt doktorgradsarbeid, så Kjersti Skarstad på praktiseringen av vergemålsloven. Hun fant at halvparten av personene under vergemål var fratatt sin samtykkekompetanse, dvs. at de i praksis var umyndiggjort.

Både i forhandlingene som lå til grunn for FN-konvensjonen, i konvensjonsteksten og i veilederne fra komitéen som overvåker statenes etterlevelse av konvensjonen, går fremgår det klart at det er personens vilje og preferanser som skal ligge til grunn for personens valg. I Norge er det i stor grad vergen, Fylkesmannen og Statens sivilrettsforvaltning som bestemmer hva som er best for personer under vergemål.

Helse- og omsorgslovgivningen

Helsehjelp er frivillig, men slik er det slett ikke for alle. Pasient- og brukerrettighetslovens kapittel 4a heter "Helsehjelp til pasienter uten samtykkekompetanse som motsetter seg helsehjelpen mv." og inneholder regler for tvangsbehandling av mennesker med nedsatt funksjonsevne. Psykisk helsevernlov inneholder et hav med tvangsbestemmelser. Helse- og omsorgstjenestelovens kapittel 9 omhandler bruk av tvang og makt overfor mennesker med utviklingshemming. Kapittel 10 heter "Tvangstiltak overfor rusmiddelavhengige".

Helse- og omsorgsminister Bent Høie har heldigvis innsett problemet og nedsatt Tvangslovutvalget som skal foreslå et nytt lovverk i samsvar med FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne

Uansett hva Tvangslovutvalget måtte komme frem til, så kan en regne med protester og debatt. Siden vi fikk våre første sykehus i middelalderen og frem til i dag, har det vært opplest, vedtatt og akseptert å bruke tvang overfor mennesker med nedsatt funksjonsevne. Forkledd som den barmhjertige samaritan og med henvisning til funksjonshemmedes behov for beskyttelse, har helse- og omsorgstjenestene hatt mer eller mindre fritt spillerom og fratatt funksjonshemmede grunnleggende rettigheter og friheter gjennom frihetsberøvelse, tvang og inngripen i privatliv. Profesjoner er opplært i tvangsbruk og tvangsbruken er institusjonalisert. Når tvangssaker en sjelden gang har vært ført for domstolene, har dommerne stort sett velsignet tvangen og ikke vektlagt det at funksjonshemmede blir fratatt grunnleggende rettigheter. 

En finner også mye positivt i norsk helse- og omsorgslovgivning. Men for mennesker med utviklingshemming, blir lovverket ofte ikke fulgt. De verste tilfellene omhandler unødvendig død som følge av manglende helseoppfølging og ødelagte liv som følge av manglende, mangelfulle eller totalt uakseptable tjenester. Det har vært fire nasjonale tilsyn med tjenestene til mennesker med utviklingshemming:

I rapporten fra Helsetilsynet fra 2005, ble det rapportert ulovlige forhold knyttet til bruken av tvang og makt/tjenester til personer med utviklingshemming i 75 av 86 tilsyn, dvs. at i 87 prosent av tilfellene, ble det avdekket ulovligheter.

I 2006 rapporteres det om ulovlig bruk av tvang og makt i I 41 av 53 undersøkte kommuner, dvs. ulovligheter i 77 prosent av tilfellene.

I 2010 kom rapporten fra det nasjonale tilsynet med avlastningsboliger og barneboliger. Det ble gjennomført tilsyn i 75 kommuner og påvist ulovligheter i 59 av tilsynene, dvs. i 77 prosent av tilfellene.

I 2017 fikk vi resultatet av tilsynet med tjenestene til voksne med utviklingshemming. Tilsynet avdekket ulovligheter i 45 av 57 kommuner, dvs. i 79 prosent av tilfellene. 

Tilsyn dokumenterer at lovverket ikke følges og at det heller ikke har vært tegn til bedring. Alle, utenom Helse- og omsorgsdepartementet, forstår at når kommunene ikke makter å styre sektoren, så må staten styre sektoren sterkere.

Skole og utdanning

Skolens formålsparagraf vektlegger likeverd, menneskerettigheter og forplikter skolen til å motarbeide diskriminering. Lite tyder på at verken Kunnskapsdepartementet, Utdanningsdirektoratet eller skoleeierne kjenner til formålsparagrafen. Den norske skolen drives i strid med FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Skolen bygger opp om diskriminering av mennesker med nedsatt funksjonsevne. Både skolen og skoleforvaltningen diskriminerer elever med utviklingshemming. 

Allerede fra 1. årstrinn, lærer elever flest at det er noen elever som ikke passer inn og som ikke kan være en del av elevfellesskapet. Elever med utviklingshemming plasseres i spesialklasser og på spesialskoler. Det er vanskelig å se at verken kommunale-, fylkeskommunale eller statlige myndigheter har gjort noe som helst for å etablere en god og inkluderende skole. Til nå har ikke Kunnskapsdepartementet maktet å produsere en eneste stortingsmelding som inkluderer alle elevene. Elever med utviklingshemming inngår i spesialmeldinger hvor det skrives mye om viktigheten av inkludering.

Elever med utviklingshemming undervises i stor grad av assistenter, de har fritak fra fagplanene, fritak fra evaluering, fritak fra lærebøker og i hovedsak fritak fra å lære.

Våren 2017 ble "Ekspertgruppe for barn og unge med behov for særskilt tilrettelegging" nedsatt. Ekspertgruppens mandat omfatter det meste, utenom FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Det kan godt være at ekspertgruppen kommer med forslag som kan være positive for elever med mindre tilretteleggingsbehov. Ekspertgruppen mangler ekspertise både på utviklingshemming og CRPD. Det er all grunn til å dempe forventningene.

Arbeid

FN-konvensjonens artikkel 27 sier at en skal legge til rette både for yrkesutdanning og yrkesdeltakelse for mennesker med utviklingshemming. Yrkesutdanning er det knapt noen med utviklingshemming som får. Andelen som kommer inn i arbeidsmarkeder er i dag lavere enn i 1991. Den gang var det en politisk målsetning å øke arbeidsmarkedstiltakene. Imidlertid har det kommet visse signaler som kan tyde på at arbeidsminister Anniken Hauglie er bekymret for situasjonen og kan tenke seg å gjøre noen grep for å bedre situasjonen.

Boligpolitikk

Den statlige boligpolitikken styres av Husbanken. Når det gjelder vanskeligstilte på boligmarkedet, så styres Husbanken av Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Mennesker med utviklingshemming er ikke lenger blant de vanskeligstilte i boligmarkedet. Vi er blitt inkludert, –i eldreomsorgen. Boligpolitikken for mennesker med utviklingshemming springer ut fra Demensplan 2020. Her styres Husbanken av Helse- og omsorgsdepartementet. FN-konvensjonens artikkel 19, sier blant annet at "mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform". Men denne artikkelen synes verken Helse- og omsorgsdepartementet eller kommunene å kjenne til. Mennesker med utviklingshemming plasseres i bofellesskap som blir stadig større og mer institusjonspreget.

Skal myndighetene markere FNs internasjonale dag for funksjonshemmede, så kan de gjøre det med å lese FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Det er på tide at også Norge gjør et forsøk på å etterleve konvensjonen. En god begynnelse vil være om barne- og likestillingsminister Solveig Horne får med seg sine kolleger i sektordepartementene slik at vi får en politisk oppfølging av Rettighetsutvalget innstilling, godt forankret i Stortinget.

Gå til innlegget

Rektor Ottersens ytringsfrihet

Publisert 12 måneder siden - 2374 visninger

I takt med rektor Ole Petter Ottersen presiseringer av egne standpunkt, får forklaringene karakter av en uforståelig rundans. Lite tyder på at rektor Ottersen selv fatter innholdet i det han skriver.

I sitt første blogginnlegg angrep rektor Ole Petter Ottersen statssekretær Bjørnar Laabak for å inngå i regjeringens konspirasjon om å rasere universitetssektoren. Rektor Ole Petter Ottersen fungerte som bjellesauen og resten av professorstanden fulgte etter. Ingen av akademikerne syntes å forstå at Bjørnar Laabak kort og godt var en far som med god grunn ble forbannet på Aksel Braanen Sterris karakterisering av mennesker med Downs syndrom. Ingen skal måtte forsvare egne barns menneskeverd.

Kritisk tenkning er en høyt verdsatt egenskap i akademia. Egenskapen forsvinner når en går i flokk.

I sitt andre blogginnlegg endres rektors fokus fra norsk universitetspolitikk til ytringsfriheten. Jeg oppfordret rektor om å unnskylde overfor mennesker med Downs syndrom og andre som Aksel Braanen Sterri plasserer lang nede på skalaen over hva som er fullverdig liv. Rektor kom ikke med noen unnskyldning, men hevdet at "Som rektor må jeg hegne om det store meningsmangfoldet på campus. De som er uenig med Braanen Sterri, står selvfølgelig fritt til å kritisere hans uttalelser kraftig. Å nekte ham retten til å uttale seg, eller mene at hans syn bør medføre et yrkesforbud ved Universitetet i Oslo, er ikke i tråd med ytringsfriheten. Vi kan ikke ha et meningsfilter, men må ansette på grunnlag av kvalifikasjoner". Utsagnet er ytterst problematisk og trangsynt.

Det er ikke veldig lenge siden at en historieprofessor kom med påstander om den genetiske beskaffenheten til mennesker fra Punjab. Høgskolen i Oslo etterlyste ikke en debatt om utsagnet og inkluderte heller ikke yttringen som en del av høgskolens meningsmangfold. Heller ikke Universitetet i Stavanger viste til meningsmangfoldet på campus da den samme historikeren uttalte seg om folk fra Pakistan. Mange er glade for meningsfiltrene ved Høgskolen i Oslo og ved Universitetet i Stavanger.

Rektor viser til vår grunnlovfestede ytringsfrihet. Men hvordan Universitetet i Oslo betrakter FNs menneskerettighetserklæring sier rektor Ole Petter Ottersen ikke noe om. Artikkel 1 sier blant annet at "Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter".

Universitetet burde følge menneskerettighetserklæringen. Få vil betrakte den som en trussel mot ytringsfriheten. En kan finne flere velbegrunnede prinsipper som rektor Ottersen også burde vurdert å innføre for universitetes forskning og formidling uten å komme på kant med ytringsfriheten.

I sitt foreløpig siste blogginnlegg, hevder rektor Ottersen ganske riktig at "Det er ødeleggende både for universitet og samfunn dersom rektor skal gå inn i den enkelte ytring og være meningspoliti". Men rektor har et ansvar for institusjonen. Skal rektor Ottersen ta det ansvaret, så trengs mer enn grunnlovens § 100. Det er ikke urimelig om universitetet følger konvensjonene som Norge har forpliktet seg til å følge. Universitets- og høgskoleloven nevner også noe om ansvar knyttet til faglig og etisk nivå. Ansvaret gjelder både forskning og formidling.

Rektor Ottersen refererer John Henry Newman, men sitatets innhold står i skarp kontrast både til Sterris forskning og formidling. Hvilke sannheter er det Sterri har funnet? Hvilke oppdagelser har Sterri verifisert? Sitatet av John Henry Newman uttrykker manglene ved Aksel Braanen Sterris budskap.

Referansen gir imidlertid en viktig historiske ramme. På den tiden John Henry Newman levde, ble mennesker med utviklingshemming regnet som mindreverdige. De manglet evnen til å ta imot guds ord og hadde derfor et redusert menneskeverd, mente man. John Henry Newman godtok situasjonen og problematiserte den aldri. Aksel Braanen Sterris uttrykker den samme typen holdninger som eksisterte på John Henry Newmans tid, holdninger som vi gradvis har forlatt etter siste verdenskrig. Det var heller ikke tilfeldig at siste verdenskrig ble et vendepunkt.

"Meninger skal møtes med motargumenter og kritisk debatt, ikke med sensur. Alle meninger - også de mest kontroversielle - bør diskuteres i det åpne rom", hevder rektor Ottersen uten å se at utsagnet er en problematisk overforenkling:

1. Det er god plass mellom den anarkiske ytringsfrihet og den totalitære sensur. Rektor Ottersen kan tenke over egen atferd. Hadde han ikke startet i rollen som bjellesauen som gikk i feil retning, så hadde trolig flere i universitetsflokken tenkt selv.

Foreldre korrigerer sine barn for å lære dem å fungere godt i samfunnet, uten å komme i konflikt med grunnloven. Tiltak av denne typen, knyttet til det å formidle, kan Universitetet i Oslo også iverksette. Det finnes også organer for forskningsetikk og det finnes fagmiljøer for kvalifisering og uttesting av påstander.


2. Rektor Ottersen har ingen grunn til å etterlyse den inkluderende debatten. Han forventer neppe at så veldig mange personer med utviklingshemming vil komme med motargumenter og kritiske innlegg til Sterris karakterisering av deres menneskeverd. Universitetet i Oslo har ikke lagt tilrette for en debatt som inkluderer dem Sterri tråkker på.

3. Universitetet i Oslo har heller ikke gjort noe for å etablere åpne rom. Det åpne rommet som rektor viser til er temmelig lukket. Sterri har uttrykker seg gjennom Minerva, NRK og moralistene.no, informasjonskanaler som få har anledning til å benytte.

Rektors flagging av ytringsfrihetene er en avsporing. Oppfordringen til en inkluderende debatt er meningsløs. I tillegg er oppfordringen nedverdigende. Jeg ser ingen grunn til å måtte argumentere for min datters menneskeverd.

Ole Petter Ottersen bør, på vegne av Universitetet i Oslo, gi en unnskyldning overfor dem som Sterri rammet med sine karakteristikker og sitt menneskesyn.

Gå til innlegget

Akademia er en trussel mot mennesker med utviklingshemming

Publisert 12 måneder siden - 4864 visninger

I Tyrkia og Ungarn er akademia truet av myndighetene. I Norge er mennesker med utviklingshemming truet av akademia.

Stipendiat Aksel Braanen Sterri har i intervju, blogginnlegg, leserinnlegg og på Dagsnytt atten, brukt svært stor plass på å fortelle hvor ille det er med Downs syndrom og hvor problematiske liv syndromet medfører både for dem som har syndromet og for samfunnet. Blant de grove påstandene Sterri kommer med, er:

Downs syndrom er "...begrenset i akkurat de kapasiteter som vi gjerne holder fram som spesielt attråverdige ved det å være menneske, som blant annet vår rasjonalitet, vår evne til å styre våre liv og evne til å søke sannhet". (Intervju i Minerva den 02.04.2017)


"De som har Downs, vil aldri kunne leve fullverdige liv, uansett hvor mye vi som samfunn legger til rette for det." (Intervju i Minerva den 02.04.2017)

"En person med Downs syndrom trenger hjelp og er en økonomisk belastning for samfunnet." (Intervju i Minerva den 02.04.2017)

"Rent subjektivt og hedonistisk kan kanskje personer med Downs ha gode liv, men jeg tviler sterkt på at noen ville valgt å ha Downs heller enn å være homofile."  (Intervju i Minerva den 02.04.2017)

"Å få et barn med Downs syndrom er for det første en betydelig kostnad for foreldrene sammenliknet med det å få et friskt barn." (Udatert blogginnlegg på Moralistene.no fra april 2017)

"Og når vi vurderer om barn, hunder eller personer med Downs syndrom lever gode liv, er den relevante standarden hva som er et godt liv, gitt de muligheter de har."  (Udatert blogginnlegg på Moralistene.no fra april 2017)

"Hvis det var mulig å finne opp en vaksine slikt at ingen ble født med Downs syndrom, så ville det vært en bra ting". (Intervju i NRK, Dagsnytt atten den 18.04.2017)

"... du kunne blitt lam, du kunne blitt blind, du kunne blitt døv eller du kunne blitt hva det måtte være, eller du kunne fått Downs syndrom. Og Downs syndrom ville vært den siste tingen jeg ville valgt å få, for det ville gjort at hele mitt liv, alle de tingene jeg synes er viktig i mitt liv ville ha forsvunnet". (Intervju i NRK, Dagsnytt atten den 18.04.2017)

Grunnlaget for utsagnene er Sterris egne synspunkter. Han har ikke tatt seg bryet med å undersøke hvordan mennesker med Downs syndrom har det, langt mindre spurt mennesker med Downs syndrom om hvordan de har det.

Hatefulle ytringer er kommunikasjon som nedverdiger en person eller en gruppe på grunnlag av rase, kjønn, etnisitet, nasjonalitet, religion, seksuell legning eller funksjonsnedsettelse. For meg framstår Sterris formidling nettopp på denne måten.

Rektor ved UiO, Ole Petter Ottersen, har ansvaret for at UiO holder seg innenfor kravene til faglig- og etisk nivå, et ansvar Ole Petter Ottersen ikke synes å ville ta. Det faglige nivået som ligger til grunn for Sterris uttalelser kan betviles. Det etiske nivået synes å ligge under kravene til universitetets eget etiske regelverk. En kan også stille spørsmål med om universitetet følger FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Konvensjonens artikkel 1 påpekter at formålet med konvensjonen blant annet er å bidra til å styrke funksjonshemmedes iboende verdighet. 

Sterri og flere av hans kolleger viser til at Sterri benytter seg av en bestemt filosofisk tradisjon som bygger på nyttetenkning. Uavhengig av filosofisk tradisjon, så forblir hatprat krenkende, både akseptabelt etisk nivå og verdighet kan strykes og svekkes i de fleste teoretiske tradisjoner. Filosofisk tradisjon er ingen unnskyldning for noe som helst.

Det å sikre egen nytte kan medføre mye bra, men når realisering av egen nytte påfører andre mennesker negative konsekvenser, så har vi den samme situasjonen som vi er velkjent med fra forurensningsproblematikken. Universitetet i Oslo bør ikke være et forurensningsproblem.

Gå til innlegget

Rektor Ole Petter Ottersen må beklage

Publisert rundt 1 år siden - 6665 visninger

Rektor Ole Petter Ottersen ved Universitetet i Oslo bør unnskylde seg overfor mennesker med utviklingshemming. Den akademiske friheten rommer ikke krenkelser.

Få dager etter at Aksel Braanen Sterri ble ansatt som stipendiat ved Universitet i Oslo, kom han med krenkende uttalelser om mennesker med Downs syndrom. 

Statssekretær i kommunal- og modernigseringsdepartementet, Bjørnar Laabak, er selv far til en kvinne med Downs syndrom. Han reagerte i harme overfor Sterris uttalelser og sammenlignet Sterris argumentasjon med tankene som lå bak T4, Hitlers program for å utrydde mennesker med utviklingshemming og andre store funksjonsnedsettelser. Statssekretær Bjørnar Laabak ba Sterri trekke seg fra sin stipendiatstilling hvor han skal jobbe med etikk.

Rektor ved Universitetet i Oslo, Ole Petter Ottersen, reagerte kraftig overfor Bjørnar Laabaks utspill som han betraktet som et angrep på den akademiske friheten.

Ole Petter Ottersen bør takke statssekretær Laabak for hans reaksjon. Når universitetsansatte får fritt rom i media og fratar ens barn deres menneskeverd, så er harme en forståelig reaksjon. Når Ole Petter Ottersen ikke så ikke problemet og heller ingen andre universitetsansatte sa i fra, skal han være glad for at Bjørnar Laabak gjorde det.

I sitt blogginnlegg viser Rektor Ole Petter Ottersen til diskusjonen om hvilke ytringer studentene skal eksponeres for. Han glemmer å problematisere hvilke ytringer andre samfunnsmedlemmer skal rammes av.

Rektor Ole Petter Ottersen er både selektiv og tendensiøs i sitt valg av referanser når han omtaler den akademiske friheten. Han kunne like godt nevnt Max Planck som regnes blant verdens ledende forskningsmiljø. Det var ved Max Planck at institutt for antropologi, menneskelig arvelære og eugenikk ble opprettet. I 1938 ble den unge og lovende legen, Josef Mengele, ansatt som assistent for instituttdirektøren. Max Plancks ideologisk medansvar for nazismens forbrytelser er veldokumentert. Ingen forsvarer den umenneskelige delen av Max Plancks historie med akademisk frihet.

Akademiske friheten er hjemlet i universitets- og høgskolelovens § 1-5. Den samme paragrafen pålegger også universitetet å holde et høyt faglig og etisk nivå. Det finnes forskere ved Universitetet i Oslo som har jobbet lange liv både med menneskeverdet, funksjonsnedsettelser og etikk. Krenkende utsagn som Sterri kommer med, er svært uvanlige fra universitetshold. Den nyansatte stipendiat Sterri har ikke noe som helst faglig å vise til på feltet. Han leker seg med lettvektstanker som hensynsløst involverer og karakteriserer medmennesker.

Når Sterri i gjentatte intervjuer, innlegg og mediaopptredener kommer med krenkende uttalelser overfor mennesker med Downs syndrom, så er det verken høyt faglig eller etisk nivå. Sterri definerer sine Übermensch som sannhetssøkende personer med stor tankeevne, uten bistandsbehov. Slikt tankegods er er det god grunn til å ta avstand fra selv om en har akademisk frihet.

Rektor Ole Petter Ottersens blogginnlegg ble delt på hans egen facebookvegg og fikk hundrevis av likerklikk, spesielt fra universitetsansatte. Det er både trist og ugreit når velkjente professorer i blant annet jus, biologi og samfunnsfag ikke ser hvilken vei de går og hvem de tråkker på. Jeg vil håpe at disse velkjente professorene som støttet rektor Ole Petter Ottersen i form av likerklikk, ikke betrakter den akademiske friheten som en rett til å opptre krenkende.

Verken faglig dyktighet eller akademiske grader garanterer for etisk nivå. Alexander Graham Bell var en ivrig talsmann for tvangssterilisering av personer som var bærere av uheldige arveegenskaper. Nobelprisvinner William Shockley, la seg på en mer moderat linje og ville betale folk med lav intelligens for å la seg sterilisere. William Shockley var også bekymret over at fargede fikk flere barn enn hvite. I Norge har vi hatt problemer med Knut Hamsunds posisjon. Nederland sliter med kjemikeren Peter Debye som mottok nobelprisen i 1936. Zoologen og nobelprisvinneren Konrad Lorenz ble fratatt sitt æresdoktorat ved Universitetet i Salzburg. Slik kan man fortsette å liste opp. Historien har lært oss at akademisk frihet må følges opp med ansvar.

I debatt i Politisk kvarter fikk Ole Martin Moen ved Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk spørsmål om de kunne ansatt en nazist.

– Hvis det var en nazist som faktisk viste seg å være faglig veldig sterk, var den faglige sterkeste kandidaten, noe jeg tror en nazist ikke ville vært. Ja, da vil jeg tro det kunne vært mulig, svarte Moen.

Noen ved Universitetet i Oslo bør lære Ole Martin Moen litt historie.

Det minste rektor Ole Petter Ottersen bør gjøre, er å unnskylde overfor mennesker med Downs syndrom og andre som Aksel Braanen Sterri plasserer lang nede på skalaen over hva som er fullverdig liv. 

Gå til innlegget

Dødelig diskriminering av barn med trisomi

Publisert over 4 år siden - 4619 visninger

Professor Thor Willy Ruud Hansen har publisert et notat om medisinsk tilbud til barn med trisomi 13 og 18. Notatet er ulovlig diskriminerende. Alle barn har rett til det samme tilbudet uavhengig av kromosomtall.

Trisomi 13 og 18 er tilstander med dårlig prognose. Innen legestanden er det vanlig å beskrive tilstandene som «uforenelig med liv». Beskrivelsen er riktig for de fleste, men i en viss grad er dette et selvoppfyllende profeti. Barn med trisomi 13 og 18 er i praksis fratatt retten til helsehjelp.

De som har sett tenåringer med trisomi 18 leke, vil se glade og lykkelige barn. Helga ble 38 år, hun ble det eldste medlemmet i NFU med trisomi 18 som jeg er kjent med.

Ingen er utsatt for mer alvorlig diskriminering enn barn med trisomi 13 og 18. Mange diskrimineres til døde. På grunn av diagnosen, blir de nektet selv triviell medisinsk behandling. Helga var født med innoverbøyde føtter, en vanlig tilstand som er lett å rette opp. Men fordi Helga skulle dø, fikk hun aldri den behandlingen som andre barn i tilsvarende situasjon får. Helga måtte leve et liv i rullestol.

Endelig har ledende barneleger forstått at mennesker som kategoriseres som «uforenelig med liv» kan leve opp. Professor Thor Willy Ruud Hansen har forfattet et refleksjonsnotat om behandling av barn med trisomi 13 og 18. Notatet løsner litt opp i de kategoriske oppfatningene av barn som «uforenelig med liv». Betydningen som det kan ha for foreldre å få noen timer eller dager sammen med sitt barn, vektlegges. Refleksjonsnotatet kan være et verdifullt bidrag i å påvirke legenes forhold til trisomi 13 og 18. Men notatet må trekkes tilbake og kraftig omarbeides. Slik notatet nå fremstår, er det både diskriminerende og ulovlig.

Det finnes en mengde retningslinjer og veiledere i behandling av ulike lidelser, noe en selvsagt skal verdsette. Men refleksjonsnotatet dreier seg ikke om behandling av trisomiene.Notatet drøfter kun hvilke helsetjenester barn med trisomi 13 og 18 skal tilbys.

Diskriminerings- og tilgjengelighetslovens § 4 to først ledd, sier at:

«Direkte og indirekte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne er forbudt.

Med direkte diskriminering menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon.»

Kjære professor Thor Willy Ruud Hansen.Takk for at du tenker nytt og problematiserte den feilaktige og misbrukte kategoriseringen «uforenelig med liv».Tenk videre:Helsetjenester skal være like tilgjengelige for barn med trisomi 13 og 18 som for alle andre.Behandling skal gis i ut i fra barnets tilstand og barnets evne til å tåle behandlingen.I denne sammenhengen er kromosomtall komplett uinteressant.Gruppetenkning ut i fra kromosomtall er både diskriminerende og ulovlig.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Martin Sandstad kommenterte på
Farlig omskjærings-vedtak fra SV
2 minutter siden / 2027 visninger
Anne Jensen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 1 time siden / 97 visninger
Jørgen Lund kommenterte på
Farlig omskjærings-vedtak fra SV
rundt 1 time siden / 2027 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 2 timer siden / 8645 visninger
Robin Tande kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 8 timer siden / 8645 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 8 timer siden / 8645 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 8 timer siden / 8645 visninger
Robin Tande kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 8 timer siden / 8645 visninger
Rune Staven kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 8 timer siden / 97 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
Tanker om kirketilhørighet
rundt 8 timer siden / 122 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 8 timer siden / 8645 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Far fortsatt savnet
rundt 9 timer siden / 11921 visninger
Les flere