John Eivind Marstad

Alder: 63
  RSS

Om John Eivind

Rutebilsjåfør. Pensjonert offiser fra Sjøforsvaret.

Følgere

Kampen om KrF - svikt heller enn svik

Publisert rundt 1 år siden

Emil André Erstad har skrevet bok om prosessen som er i ferd med å rive KrF i stykker. Det fremkommer blant annet at han opplevde nestledernes opptredener som svik. Sett utenfra ser det imidlertid ut til at det primært var sviktende dømmekraft som lå bak at denne prosessen overhodet ble startet.

1. Før valget i 2017 var budskapet fra KrF at man ville danne regjering sammen med Høyre og Venstre. Hvis dette ikke lot seg gjøre, ville KrF være i opposisjon. At partilederen allerede etter ett år ville gå bort fra "kontrakten" med velgerne, er for meg lite tillitvekkende. At "kontrakten" kanskje viste seg å være ugunstig, gir ikke uten videre akseptabel grunn til å bryte den.

2. Det virker uforståelig at partilederen startet en slik prosess uten å ha nestlederne og stortingsgruppa i ryggen. For mange av oss var partilederens anbefaling et radikalt brudd med slik vi har oppfattet KrF.

3. Hvordan så man for seg aksept i opinionen for at "et lite flertall i et lite parti" - for å låne Erstads formulering  - skulle kaste den sittende regjeringen uten noen som helst åpenbar grunn?

Gå til innlegget

KrF’s veivalg – vingling i sentrum?

Publisert rundt 2 år siden

Når Knut Arild Hareide vil velge samarbeidspartner ut fra hvem som har felles mål på ulike samfunnsområder, står han i fare for å bomme på hovedmålet om et kristendemokratisk samfunn. Det er i realiteten i liten grad målene som skiller politikk. Det er virkemidlene for å nå målene som er interessante.

Når Kristelig folkeparti ble dannet var hovedmotivet å få kristne politikere inn i politikken. Politikere som skulle motarbeide avkristningen og sørge for at kirka fikk gode vilkår, kristendommen fortsatt skulle ha en sentral plass i skolen og et lovverk preget av kristen moral. Hvilket politisk syn den enkelte ellers hadde var underordnet.

Med en valgordning der muligheten for personvalg er borte og partiet søker politisk makt i regjering, kreves det av partiet et langt bredere politisk program. Dette har vært og er partiets dilemma. Man har endt opp med et felles minste multiplum av politiske oppfatninger og definerer seg som et sentrumsparti.  Dette gjør imidlertid partiet konturløst og uklart for mange velgere. Man spør seg derfor: Hva skal vi med Kristelig folkeparti?

Flere har beflittet seg på å understreke at man ikke er borgerlig, men heller ikke sosialistisk. Hva er man da? Er sentrum midt mellom konservatisme og radikalisme, mellom markedsøkonomi og planøkonomi, mellom kollektivisme og liberalisme. Det finnes grader av eksempelvis markedsøkonomi og planøkonomi, men jeg vil hevde at det finnes ikke noe midt i mellom. Det er to ulike utgangspunkt for tenkning om økonomisk politikk.

Mange har derfor sett med forventning på den ideologiske avklaringen av eget ståsted og framtidig retning som har foregått siden forrige valg.

Når partilederen nå gir uttrykk for at man bør søke samarbeid med andre partier som har sammenfallende mål med Kristelig folkeparti, er det en tilforlatelig tanke.  Imidlertid er det i realiteten i liten grad målene som skiller politikk. De fleste politikere fra alle partier ønsker jo at alle skal ha det bra, lav arbeidsledighet, god velferd for alle, ikke forurensning og at vi skal leve i fred og fordragelighet med omverden der alle bør ha det like bra som oss. Man bruker litt ulike ord og vekting i retorikken.  Det er ikke målene, men midlene som skiller politikken. Det hjelper lite å ha felles mål hvis ikke kart og kompass er riktig og brukes med forstand.

Forvalteransvar, menneskeverd og nestekjærlighet fremheves som sentrale for Kristelig folkepartis politikk. Dette sier imidlertid lite uten atskillig mer konkret innholdsbestemmelse.  Som individer og familier har vi klare holdepunkt i Jesu lære om hva som forventes av oss og hva nestekjærlighet betyr: Vi skal dele med hverandre («yte etter evne og motta etter behov»), vende det andre kinnet til og være gjestfrie. Som norm for politikk og samfunnsstyring derimot kan slike prinsipp lede til resultater de færreste ønsker.

Individuell moral og felles verdier er utvilsomt viktig for et velfungerende samfunn. Våre vestlige demokratier forutsetter tillit og noenlunde felles normer for rett og galt. Her har Kristelig folkeparti fortsatt sin primære berettigelse: Å arbeide for at kristen forkynnelse og undervisning får gode rammevilkår og at kristne normer holdes i hevd.

Når det politiske perspektivet skal utvides ut over dette, trengs en ideologisk opprydding i spørsmål knyttet til omfang, mål og grenser for statlig styring og markedets rolle og rammevilkår.

Når partilederen ønsker å dreie partiet i sosialistisk retning, kan det godt hende at det vil gi økt oppslutning. Det er et tydelig retningsvalg og mange toneangivende kristne henter heller politisk inspirasjon fra sosialistisk tenkning heller enn fra moralfilosofen Adam Smith og markedsliberalismen.

Det er imidlertid ikke på sosialistisk side tyngdepunktet blant Kristelig folkeparti sine velgere tradisjonelt har ligget. Professor Sigbjørn Sødals undersøkelse av velgerbevegelser gjennom de siste 40 år (Samfunnsøkonomen nr 3/2018) viser langt sterkere slektskap mellom Kristelig folkeparti og partiene på borgerlig side, inkludert Fremskrittspartiet, enn mot sosialistisk side.

Å skifte side vil derfor for mange av oss bidra ytterligere til å skape inntrykk av et vingleparti.  Å felle den sittende regjeringen og sende nasjonen ut i regjeringskrise, fordi man sliter på gallupen, fremstår som direkte uanstendig. I anstendighetens navn får man gjøre det man sa i forrige valgkamp og etter valget, ikke gå inn i noen regjering. Så kan man evaluere hvor klokt det var og gjøre et tydelig linjevalg før neste valg. Uansett vil partiet gjøre klokt i å foreta en ideologisk opprydding og fremstå med en klarere politikk for ansvarlig virkemiddelbruk. Målene kjenner vi.

Gå til innlegget

Ikke forlat kirken!

Publisert nesten 4 år siden

Vi må anerkjenne at de som støtter vigsel og velsignelse av likekjønnet samliv, gjør det av oppriktighet og kjærlighet.

Mange aktive og engasjerte menighetslemmer har allerede forlatt Den norske kirke. Andre vurderer utmeldelse. Jeg forstår reaksjonen.

Jeg vil allikevel oppfordre til å bli og styrke engasjementet. Den norske kirke representerer svært lange linjer i vår kultur. Kirken har en plass i de fleste nordmenns bevissthet, og har et innpass blant folk som de fleste frimenighetene bare kan drømme om. Kirkebyggene er markerte bygg i bygd og by som har rommet sorger og gleder i generasjoner. Skal vi bare gi dette fra oss? Gi det opp? Overlate det til dem vi mener lærer feil?Ikke bagateller. Når jeg mener at det blir galt å trekke seg tilbake, skyldes ikke det at uenigheten vi nå ser i kirken er bagatellmessig. Tvert om dreier det seg i bunn og grunn om langt mer enn ulik lesning av enkeltord i Bibelen.

Kirken har tradisjonelt basert sin lære på en oppfatning av at noe er objektivt sant, rett og godt. Dette er sant, rett og godt til alle tider, uavhengig av hvordan det oppfattes av den enkelte. Vi forstår stykkevis, og ser ikke hele bildet. Det avgjørende er hvordan det «trådte i Guds tanke fram». Filosofen Platon kalte dette idéverden. Bibelen speiler i en slik tanke objektive og evige sannheter om Gud, mennesket og verden. «Gud er Gud, om alle mann var døde.» Å karakterisere dette som et konservativt ståsted er lite dekkende, mer presist kan det benevnes som objektivisme eller idealisme.

Oppsiktsvekkende

Det er ganske oppsiktsvekkende at oppfatningen av hva som er rett kirkelære har snudd 180 grader i løpet av kort tid. Det er nærliggende å se dette som utslag av en relativistisk grunnfilosofi. Relativismen hevder at noe er sant eller gyldig bare i forhold til noe annet, og ikke som sådan.

I Vårt Land 18. januar kommer dette tydelig fram i professor Halvor Moxnes sin beskrivelse av visjon for en Åpen folkekirke: «Å se at kristen tro ikke er statisk, men åpen for møter med menneskers erfaring og problemer, vil gi trygghet for egen refleksjon og utvikling av troen. Teologer vil ha en rolle i et slikt arbeid, men det viktigste vil være menneskers kunnskap og erfaring med livet i alt sitt mangfold.»

Oppriktig

Er Bibelen en kilde til evige sannheter om Gud og hva som er godt og rett, eller er den en samling gode tanker som vi plukker fram etter behov og for å underbygge egne erfaringer? Når det siste er tilfelle tenker jeg at gud skapes i menneskets bilde. Her står mye fortsatt på spill.

Vi må imidlertid anerkjenne at de som støtter vigsel og velsignelse av likekjønnet samliv, gjør det av oppriktig kjærlighet og medfølelse med mennesker i en vanskelig situasjon. Det må forstås som et genuint ønske om å vise nestekjærlighet. Å argumentere mot dette blir av mange oppfattet som ukjærlighet. Vi kan derfor i kamp for sannheten risikere å støte folk bort fra kirke og troen gjennom argumentasjon som ikke blir forstått.

Tapt sak

Slik sett er dette nå en tapt sak. Som militær befalingsmann er jeg imidlertid opplært til å «gjøre motstand selv om en blir stående alene og selv om situasjonen ser vanskelig eller håpløs ut.» (Kongelig resolusjon som henger oppslått i alle militære etablissementer.) Jeg tenker at i stedet for å trekke seg tilbake, bør vi nå slutte helhjertet opp om gudstjenestene og fylle kirkene med mennesker, ånd og liv. Vi må bidra til å skape gode og åpne fellesskap, heie fram troende ungdom til å gå inn i heltidstjeneste og be Gud gi oss tjenere som lever og lærer rett.

Jesus deltok i synagogen, selv om han var på kraftig kollisjonskurs med overprestene og de skriftlærde. Jeg har levd så lenge at jeg vet at trender og oppfatninger kan skifte. Ser vi lenger bakover i historien har kirken rommet litt av hvert. Vi må stole på at kirken er mer enn meningene til de som til en hver tid befolker den.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND, 09.02.2017

Gå til innlegget

Ikke forlat kirken!

Publisert nesten 4 år siden

Mange aktive og engasjerte menighetslemmer har allerede forlatt Den norske kirke. Andre vurderer utmeldelse. Jeg forstår reaksjonen. Jeg vil allikevel oppfordre til å bli, og styrke engasjementet.

Den norske kirke representerer svært lange linjer i vår kultur. Kirken har en plass i de fleste nordmenns bevissthet, og har et innpass blant folk som de fleste frimenighetene bare kan drømme om. Kirkebyggene er markerte bygg i bygd og by som har rommet sorger og gleder i generasjoner. Skal vi bare gi dette fra oss? Gi det opp? Overlate det til dem vi mener lærer feil?

Når jeg mener at det blir galt å trekke seg tilbake, skyldes ikke det at uenigheten vi nå ser i kirken er bagatellmessig. Tvert om dreier det seg i bunn og grunn om langt mer enn ulik lesning av enkeltord i Bibelen.

Kirken har tradisjonelt basert sin lære på en oppfatning av at noe er objektivt sant, rett og godt. Dette er sant, rett og godt til alle tider, uavhengig av hvordan det oppfattes av den enkelte. Vi forstår stykkevis, og ser ikke hele bildet. Det avgjørende er hvordan det «trådte i Guds tanke fram». Filosofen Platon kalte dette idé-verden. Bibelen speiler i en slik tanke objektive og evige sannheter om Gud, mennesket og verden. «Gud er Gud, om alle mann var døde.» Å karakterisere dette som et konservativt ståsted er lite dekkende, mer presist kan det benevnes objektivisme eller idealisme.

Det er ganske oppsiktsvekkende at oppfatningen av hva som er rett kirkelære har snudd 180 grader i løpet av kort tid. Det er nærliggende å se dette som utslag av en relativistisk grunnfilosofi. Relativismen hevder at noe er sant eller gyldig bare i forhold til noe annet, og ikke som sådan. I Vårt Land 18. januar kommer dette tydelig fram i Professor Halvor Moxnes sin beskrivelse av visjon for en Åpen folkekirke: «Å se at kristen tro ikke er statisk, men åpen for møter med menneskers erfaring og problemer, vil gi trygghet for egen refleksjon og utvikling av troen. Teologer vil ha en rolle i et slikt arbeid, men det viktigste vil være menneskers kunnskap og erfaring med livet i alt sitt mangfold.»

Er Bibelen en kilde til evige sannheter om Gud og hva som er godt og rett, eller er den en samling gode tanker som vi plukker fram etter behov og for å underbygge egne erfaringer?  Når det siste er tilfelle tenker jeg at gud skapes i menneskets bilde. Her står mye fortsatt på spill.

Vi må imidlertid anerkjenne at de som støtter vigsel og velsignelse av likekjønnet samliv, gjør det av oppriktig kjærlighet og medfølelse med mennesker i en vanskelig situasjon. Det må forstås som et genuint ønske om å vise nestekjærlighet.  Å argumentere mot dette blir av mange oppfattet som ukjærlighet. Vi kan derfor i kamp for sannheten risikere å støte folk bort fra kirke og troen gjennom argumentasjon som ikke blir forstått.

Slik sett er dette nå en tapt sak. Som militær befalingsmann er jeg imidlertid opplært til å «gjøre motstand selv om en blir stående alene og selv om situasjonen ser vanskelig eller håpløs ut.» (Kongelig resolusjon som henger oppslått i alle militære etablissementer.) Jeg tenker at i stedet for å trekke seg tilbake, bør vi nå slutte helhjertet opp om gudstjenestene og fylle kirkene med mennesker, ånd og liv. Vi må bidra til å skape gode og åpne fellesskap, heie fram troende ungdom til å gå inn i heltidstjeneste og be Gud gi oss tjenere som lever og lærer rett.

Jesus deltok i synagogen, selv om han var på kraftig kollisjonskurs med overprestene og de skriftlærde. Jeg har levd så lenge at jeg vet at trender og oppfatninger kan skifte. Ser vi lenger bakover i historien har kirken rommet litt av hvert. Vi må stole på at kirken er mer enn meningene til de som til en hver tid befolker den.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere