John Egil Bergem

Alder: 66
  RSS

Om John Egil

Advokat. Tidligere sorenskriver. Aktiv i lokalt kirke- og misjonsarbeid. Har tidligere bl.a. vært medlem av Lærenemnda og flere kirkelige utredningsutvalg. Er medlem av styret i Mentor Medier AS og Vårt Land AS.

Følgere

Nominasjon til kirkevalg

Publisert 10 dager siden

Bønnelista i Møre faller kanskje for eget grep. Men saken om nominasjonen i Møre reiser spørsmål ved om valgreglene er hensiktsmessig utformet.

Dag Brekke uttrykker i sitt innlegg 09.05.2019 en oppgitthet over de kompliserte reglene for nominasjon ved kirkevalg. Hans beskrivelse av arbeidet i valgrådet i Møre bispedømme gjør det lett å ha en viss forståelse for dette. Det er neppe mulig å gi så enkle regler at det aldri blir komplikasjoner, men samtidig vil det alltid være rom for forbedringer av denne type regelverk.

LES DAG BREKKES INNLEGG HER

sky valgfusk som pesten

Utformingen av valgreglene må ses i lys av at det har vært et klart ønske fra Kirkemøtet og brede lag i kirken om å gi de kirkelige organene demokratisk legitimitet. Det innebærer at man også har hentet inspirasjon og innhold fra valgreglene ved Stortings- og kommunevalg. I åpent valg i en organisasjon med flere millioner medlemmer, er det også all grunn til å ha et omfattende regelverk. Både norsk demokratisk tradisjon og kristen etikk tilsier at vi må sky alle former for valgfusk som pesten. Derfor må reglene være nokså formelle, tydelige og firkantede, og det fører til at partier og nominasjonsgrupper av og til blir offer for utløpte frister eller andre formelle feil.

I Møre bispedømme forstår jeg det slik at nominasjonskomitéens liste ble innlevert i tide, og at den senere er godtatt supplert slik at den fylte de formelle kravene. Bønnelista ba derimot om utsettelse for å kunne levere en formelt fullstendig liste. Saken skal klagebehandles, men jeg er redd Bønnelista har falt for eget grep heller enn å bli diskriminert.

Absolutt frist

Fristen for innlevering er etter valgreglenes § 7-1 absolutt. Derimot åpner § 7-5 for at valgmyndighetene kan forhandle med listens tillitsvalgte om å få listen bragt i samsvar med reglene hvis det er krav som ikke er oppfylt. Det er ingen begrensninger i reglene for hva som kan rettes, men jeg antar at det går en grense for hvor ufullstendig listen kan være. Mangler ved kjønns-, alders- og bostedsfordeling er nok godt innenfor det som kan rettes. 

Dette innebærer at det er viktigere å levere en liste i tide enn å få listen helt korrekt. Det er nok på det punktet at Bønnelista i Møre har bommet, og det får de kanskje svi for, uten at det kan kobles til diskriminering. 

Rigide krav

Men sakene som nå er avdekket i Møre og flere steder gir grunn til å spørre om kravene til kandidatfordeling er for rigide når det ved bispedømmerådsvalget skal være minst 40 prosent av hvert kjønn, 20 prosent under 30 år og kandidater fra minst tre prostier. 

Det er et faktum at det ved alle kirkelige valg er en større utfordring å finne villige kandidater enn å sile kandidater som er villige. Når dette også rammer nominasjonskomiteens liste, som i utgangspunktet skal representere den store bredden, er det et tankekors. Etter det jeg har forstått, har dette rammet flere bispedømmer enn Møre. 

Men hvis man mener alternative lister er positivt, er det heller ikke gunstig å ha regler som hindrer ellers representative grupper i å få stille til valg. Dette er et prinsipielt viktigere problem enn at kravene også gir valgrådene ekstra arbeid.   

Gode intensjoner

Eksemplet fra Møre viser at man under visse forutsetninger kunne endt opp med bare en liste fra Åpen folkekirke. Man skal ikke kjenne det bispedømmet godt for å kunne stille spørsmål ved den reelle representativiteten fra kirkefolket av et bispedømmeråd etter et slikt valg. 

Men i en slik situasjon ville det blitt flertallsvalg, og da ville § 8-1 andre ledd åpne opp for supplerende nominasjon, der grupper på 75 fra tre ulike sokn kunne nominere en hver til å stå nederst på listen. Det er ingen krav til kjønns- og aldersfordeling for slik nominasjon, men den kan godt påvirke listens samlede fordeling slik at den faller utenfor kravene. 

Det er gode intensjoner bak reglene om kjønns- og aldersfordeling på listene. For menighetsrådsvalg er kravene utformet som bør-regler. Når det kommende valget skal evalueres, kan det være grunn til å vurdere om reglene ved bispedømmerådsvalget skal endres tilsvarende, eller om det er andre måter å unngå uheldige utslag for nominasjonsprosessen. 

Gå til innlegget

Sjansespill og muligheter

Publisert rundt 1 år siden

KAs høringsuttalelse framstår som et forsøk på å verne om ­etablerte ­posisjoner i gjeldende kirke­ordning.

Ingrid B. Tenfjord og ­Øystein Dahle i KA ­synes i Vårt Land 17. mars at jeg ikke har lagt god­viljen til KAs høringsuttalelse om ­utkastet til ny kirkelov. Jeg har nok spissformulert meg, men uttalelsen sto også laglig til for hogg.

Spissformulert. Tenfjord og Dahle bekrefter forøvrig at KA kanskje også har spiss­formulert noe i sin hørings­uttalelse. Jeg mener ­likevel fortsatt at KA trekker for sterke konsekvenser av at Den norske kirke reguleres i en særlov. Dette gjelder ikke minst behovet for særlovs­regulering på det arbeidsrettslige området.

KA argumenterer for at det trengs særslovsregulering for å beholde en ordning med et fellesorgan for flere sokn som arbeidsgiver/virksomhet uten selv å være rettssubjekt. Dette er jeg uenig i.

Både i det offentlige og private kan arbeidsgiver­ansvaret innad i en virksomhet ­deles opp slik at ulike personer ­eller myndighetsnivåer i virksomheten, skal ivareta ulike ­deler av ­arbeidsgiveransvaret. ­Dette ligger innenfor ­rammen av arbeidsmiljøloven § 1-8 ­andre ledd. På ­tilsvarende måte kan funksjoner bli delt der flere virksomheter samarbeider om aktiviteter i felles­skap, som i joint ventures, ­interkommunale virksom­heter eller i andre samarbeidsformer. En ordning der et fellesråd ivaretar arbeids­giverfunksjoner på vegne av flere sokn, føyer seg godt inn i et slikt bilde. Noen lov­hjemmel for ordningen som sådan, er ikke nødvendig. Men det er selvsagt viktig at organiseringen er basert på et klart regelverk, slik at man unngår uklarhet om styringsrett og ansvar.

Etablerte posisjoner. I lys av dette mener jeg fortsatt at KAs høringsuttalelse i for stor grad framstår som et forsøk på å verne om ­etablerte ­posisjoner i gjeldende kirke­ordning. Jeg holder fast på at departementets lov­forslag i seg selv ikke er noe sjansespill, men at det åpner ­muligheter som kan brukes godt eller dårlig.

John Egil Bergem

Advokat i Arntzen de Besche

Gå til innlegget

Grip sjansen

Publisert rundt 1 år siden

Dersom Dnk skal være en fristilt sammenslutning på linje med andre trossamfunn, må den nødvendigvis ha et organ med endelig beslutningsmyndighet.

Høringen av Kulturdepartementets utkast til ny tros- og livssynssamfunnslov kjennetegnes ikke uventet blant annet av en intern kirkelig maktkamp som vanskeliggjør en enhetlig og funksjonell organisering av Den norske kirke (Dnk). Fløyene flokker seg igjen om sine fanebærere, Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon (KA) og Presteforeningen, uten store forsøk på å gå for noe som kan være samlende.

Dette er først og fremst en utfordring når Den norske kirkes egne organer skal lage kirkeordning innenfor rammen av den nye loven. Men jeg ser med noe bekymring at det også gjøres forsøk på å vinne denne kampen gjennom rammeloven.

Jeg synes ikke alt i departementets høringsutkast er vellykket. Jeg er for eksempel enig med KA i at det trengs sterkere og mer konkrete føringer for statens og kommunens økonomiske forpliktelser. Men KA har i sin høringsuttalelse stilt spørsmål ved andre sider som trenger kommentar.

KA sier blant annet: «Den norske kirke er en særlovsregulert virksomhet, og er avhengig av egen lovgivning for at det skal sikres videreføring og kontinuitet. Hovedformålet med den særlige lovgivningen er derfor å understøtte Den norske kirke som en demokratisk og landsdekkende folkekirke.»

Uttalelsen gir inntrykk av at det er rettslig nødvendig med en særlov for å opprettholde Dnk. Dnk er imidlertid som andre trossamfunn ikke avhengig av noen særlov for sin eksistens. Begrunnelsen for en særlig lovgivning for Dnk ligger i politiske og historiske årsaker. Med utgangspunkt i forfatningen fra 1814 har de kirkelige organer utledet sin myndighet fra staten og ikke fra medlemmene. Derfor var det nødvendig at staten ved lov ga tilstrekkelig grunnlag for Dnk’s selvbestemmelse som trossamfunn. Dette ble gjort ved lov 27.05.2016 nr. 17, som endret § 2 i kirkeloven og fastslo at Dnk er et selvstendig rettssubjekt. Kirkeforliket i 2008 forutsatte at Dnk fortsatt skal ha en spesiell tilknytning til staten, slik det har kommet til uttrykk i grunnloven § 16. Det er dette som begrunner den særlige lovreguleringen for Dnk i gjeldende kirkelov og i det nye lovutkastet. Men dette bygger på en forutsetning om at staten ikke skal gripe mer inn i Dnk’s rettslige stilling enn grunnlovens særstilling tilsier. Dnk er derfor «løftet ut» av forvaltningen, både når det gjelder styring, tjenestemannsrett og saksbehandling.

I lys av dette forundrer det at KA ikke vil akseptere at Kirkemøtet skal ha en generell organiseringskompetanse. Dersom Dnk skal være en fristilt sammenslutning på linje med andre trossamfunn, må den nødvendigvis ha et organ med endelig beslutningsmyndighet. Særstillingen i grunnloven § 16 kan ikke begrunne at staten legger vesentlige føringer på den interne organiseringen. Tiden bør være forbi da man kan utpeke staten som vokter i slike spørsmål.

KA mener at den generelle organiseringsmyndigheten til Kirkemøtet både undergraver soknets status som selvstendig arbeidsgiver og muligheten for å legge arbeidsgiveransvaret til et fellesråd. Etter mitt syn er det ikke grunnlag for noen av disse slutningene.

Kirkeloven § 2 kan ikke tolkes slik at kirken og soknene rettslig er noe helt annet enn andre trossamfunn og deres forsamlinger. Det er ikke tale om en særegen rettslig konstruksjon som skiller seg vesentlig fra andre trossamfunn. Dnk er allerede gjennom lovendringen i 2016 plassert på linje med disse, med de unntakene som utledes av grunnloven § 16.

Jeg er også uenig i KA’s vektlegging av lovfestingen av kirkelig fellesråd i 1996 som en nødvendig forutsetning for rasjonell organisering av arbeidsgiveransvaret lokalt i kirken.

Ordningen fra 1996 var et kompromiss som gjorde det mulig innenfor rammen av en statskirke å legge arbeidsgiveransvaret til et organ på kommunenivå. Felles­rådets myndighet skulle imidlertid utøves på vegne av soknene, og fellesrådene er definitivt ikke selvstendige rettssubjekter.

Også etter departementets forslag vil arbeidsgiveransvaret være forankret i soknet. Fellesrådets myndighet er ikke omtalt, men det betyr ikke at det er grunnlag for KA’s påstand om at «Den rettslige status et eventuelt nytt, Kirkemøteetablert kirkelig fellesråd vil ha vis a vis de ansatte, vil ikke i samme grad kunne opptre tilsvarende selvstendig.»

Som selvstendig trossamfunn vil Dnk ha rom for ulike løsninger for plassering av arbeidsgiveransvar på hensiktsmessige nivåer. Departementet har da også foreslått en hjemmel for Kirkemøtet til å tillegge myndighet til særskilte organer.

Det er absolutt argumenter for å beholde arbeidsgiveransvaret for lokalt tilsatte på et nivå tilsvarende fellesrådet. Men dette er ikke den eneste løsningen, og det er forfeilet når man forsøker å argumentere for at det er rettslige hindringer for en annen løsning.

Min største bekymring er imidlertid at sentrale aktører innenfor Dnk sitter fast i etablerte posisjoner som hindrer en mer rasjonell og effektiv organisering av Dnk som selvstendig trossamfunn. Det nye lovforslaget gir tross alt kirken selv mulighet for å finne en slik løsning, og den løsningen må brukes.

John Egil Bergem

Advokat i Arntzen de Besche

Gå til innlegget

Hvem skal dømme sin neste?

Publisert nesten 3 år siden

En fersk frifinnelse i en voldtektssak har igjen vekket debatten om juryordningen. Saken er en god illustrasjon av problemene med dagens ordning, men det er vanskelig å debattere generelle ordninger i det følelsesladede kjølvannet av en enkeltsak.

Vårt Land gjengir 5.august uttalelser fra bla. stortingsrepresentant Kjell Ingolf Ropstad, som er opprørt over utfallet av en voldtektssak som nylig endte med frifinnelse i Borgarting lagmannsrett. Reaksjonen er forståelig, men Ropstad balanserer på slakk line, i alle fall på to måter.

For det første bør stortingsrepresentanter av hensyn til maktfordelingsprinsippet vokte seg for å havne som overdommere over domstolene i enkeltsaker. For det andre uttaler han seg om saken på grunnlag av gjengivelser i media. Det siste er ikke uheldig fordi media nødvendigvis tar feil, men det som gjengis er alltid et utsnitt, gjerne kombinert med en bestemt vinkling.

Jeg har lang erfaring som sorenskriver og har selv administrert flere drapssaker og andre alvorlige saker. Jeg har vært med som fagdommer i lagmannsretten i ganske mange saker under den gamle juryordningen. Selv om jeg nå lenge har vært advokat uten særlig befatning med straffesaksfeltet, følger jeg selvsagt med på det som skjer på området og omtalen av enkeltsaker. Men min erfaring sier meg at jeg bør være forsiktig med bastante meninger om utfallet av enkeltsaker som jeg ikke har vært til sted i, og langt mindre om jeg heller ikke har lest dommen.Derfor vil jeg heller ikke si mer om den aktuelle sakens innhold og utfall.

Når det er sagt, er den siste avgjørelsen en god illustrasjon på noen av de problemene som vår juryordning reiser. Den siste dommen ble avsagt av meddomsrett, men det er en følge av et intrikat system for å sikre seg mot uheldige utslag av juryordningen. 

Juryordningen, som historisk har røtter langt tilbake, men i moderne form i Norge stammer fra 1887, er basert på prinsippet om at man skal dømmes av likemenn. Selve prinsippet er på mange måter et paradoks. Det er kanskje det eneste området hvor det er en kvalifikasjon å treffe avgjørelser på vegne av samfunnet at man ikke har spesialfaglig kompetanse. Har man selv vært straffet, er man for øvrig diskvalifisert som lagrettemedlem. Vi bruker den også bare i straffesaker, mens viktige sivile saker avgjøres i tingretten av en juridisk dommer alene.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
8 dager siden / 5054 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
19 dager siden / 4758 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
8 dager siden / 2677 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
24 dager siden / 2320 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
22 dager siden / 1802 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
9 dager siden / 1767 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
3 dager siden / 1529 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
21 dager siden / 1527 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
14 dager siden / 1390 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
13 dager siden / 1309 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere