Jan Risan

Vi blir stadig utsatt for sterke meninger. Mennesker som brenner for sine merkesaker ivrer for å påvirke oss. De ønsker at jeg skal se saken som dem, og har ofte vanskelig for å forstå at ikke jeg engasjerer meg.

Nylig leste jeg et innlegg om kreasjonisme, en bibelsk basert motvekt til den allment aksepterte evolusjonslæren. Det ble hevdet at vi har all grunn til å tro at jorden kun er mellom seks og syv tusen år gammel. At mange av oss kristne ikke har problemer med om jorden er flere milliarder år gammelt, ble i en påfølgende samtale møtt med hoderysting av en meget skolert venn av meg. Han kunne vanskelig godta at denne saken ikke var viktig for meg og at jeg ikke delte hans overbevisning. Jeg kunne ikke argumentere sterkt mot hans syn, siden jeg ikke har brukt mye tid på å studere denne siden av naturvitenskapen. Jeg anser meg likevel som fullverdig kristen. Jeg påstår heller ikke at min venn har feil syn, selv om jeg, fram til i dag, har et annet.

En annen venn av meg står på barrikadene på vegne av det jødiske folk og staten Israel. Han argumenterer sterk mot det han mener er både uopplyst og fiendtlig propaganda som framstiller både palestinere, arabere og Islam i et alt for positivt og feilaktig lys. Jeg er enig i mye av det han står for, men jeg deltar ikke i det offentlige ordskiftet. Det kan han heldigvis leve godt med.

Andre sloss for å berge kloden fra global oppvarming. Midlene er mange og de lærde strides om hvor kritisk situasjonen er og hva vi eventuelt kan gjøre. Men karbonfangst, ny energi og minst mulig kull- og oljeutvinning er kampsak nummer en for mange. Jeg mener at vi skal ta vare på skaperverket,  forurense mindre og redusere forbruket. Jeg mener også at mye som hevdes både er naivt, perspektivløst og direkte feil, men jeg står ikke på barrikadene her heller.

Atter andre slåss mot fattigdom i verden, prøver å fremme rettferdig handel og fornuftig bistand. Her er det nød nok til alle, men heller ikke alle prioriterer å engasjere seg for den tredje verdens elendighet. Men litt rettferdig kaffe, kjøp av produkter som ikke er besmittet av barnearbeid eller tropisk regnskog og en årlig gave til Leger uten grense får nøye seg.

Det er nok av kampsaker. For min del skulle jeg ønske at jeg også gjorde mer for å redusere menneskehandel, prostitusjon, barnemishandling, antall provoserte aborter, samlivsbrudd, samt å fremme et sunt kosthold blant folk, større omsorg mellom naboer, et enda bedre norsk språk (ikke minst nynorsk) og bedre sykkelstier i Norge.

Jeg ønsker ikke å støtte kampen for lavere alkohol- og bensinavgifter, lavere skatt, færre bomringer, nedprioritering av NRK og mindre religionsfrihet. For meg er det allerede for mange som slåss for disse sakene. For andre er det de nære ting som har høyest prioritet, som en sikrere lekeplass for barna sine, bedre støyskjerming av nabolaget eller de eierløse kattene som lider nød eller plager oss.

Jeg har, utenom den tid jeg sover og spiser, mindre enn 15 timer til rådighet i døgnet. Det er ikke lite, men jeg skal også jobbe og ta meg av min nærmeste familie innenfor disse timene. Jeg kan rekke å prioritere noen viktige saker, men ikke alle. Jeg kan heller ikke forandre hele verden, helt alene. Jeg vet dessuten ikke hva som er rett og riktig i alle saker.

Men må jeg mene noe om alt? Eller blir det sånn at jeg ikke trenger å mene noe om noe? Ikke kjempe for noe, eller tro at jeg kan gjøre en forskjell på noe område?

Arnulf Øverland sier: ”Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv”. Jeg vil så gjerne leve opp til dette, men kan ikke klare det. Det er så mye urett i verden som ikke rammer meg, og må leve med å tåle mesteparten.

Det er grøfter på begge sider. Man resignerer fort om man har for mange og for store ambisjoner, mens alt kan virke meningsløst om man ikke engasjerer seg på noe område som er utenfor seg selv. Det siste mener jeg er en stor fare i dag.

Alt for mange er ekstremt selvopptatte, kun opptatt av sitt eget beste og å realisere seg selv. Selv et snev av gode gjerninger for andre har som egentlig motivasjon å gi seg selv en god følelse.

Jeg har ikke svar på hva som er meningen med livet, i hvert fall ikke på vegne av andre. Men for meg er det ikke først og fremst å elske seg selv og sitt eget, men å utgjøre en forskjell på saker jeg tror på, som for meg er viktige og som gjør verden til et litt bedre sted. Men jeg makter ikke å engasjere meg på alle områder og forventer at andre respekterer mine valg. Samtidig er jeg villig til å lytte, i tilfelle noen av mine prioriteringer bør gjøres om.

I Vårt Land har nylig Espen Ottosen, fra Misjonssambandet og Tor Martin Ødegaard, som tilhører Frelsesarmeen kritisert hverandre. Ottosen svarer et leserbrev der Ødegaard kritiserte ham, og Ødegaard svarer en gang til. Ottosen er informasjonsleder i NLM, mens Ødegaard oppgir at han er soldat i Frelsesarmeen. Det er med andre ord koplinger til kristne organisasjoner, men Ottosens meningsytringer knyttes nok i sterkere grad til NLM enn Ødegaard til Frelsesarmeen. De fleste forstår sikkert at Ødegaard opptrer som privatperson, og at det synliggjør spennvidde og takhøyde i Frelsesarmeen, selv om nok noen i Frelsesarmeen misliker hans utspill. Ottosen, derimot, jobber i sin organisasjon, i en ledende stilling med ansvar for kommunikasjon ut mot hele det norske folk.

Dette eksempelet er for meg uproblematisk. Men det tilskynder meg til å takke for at det også finnes helt frie sjeler, som uten hensyn til en gruppe, en organisasjon eller et parti, fritt kan gi uttrykk for sine meninger på den offentlige arenaen. De trenger ikke ta hensyn til noe partiprogram, noen troslære eller noen strategiske dokumenter. De representerer bare seg selv og har det privilegium å fritt kunne prøve å påvirke andres tanker og holdninger og gjennom det gjøre verden til et litt bedre sted å leve, slik de selv ser det.

Derfor takker jeg Gud for at vi også har slike som Hanne Nabintu Herland, Nina Karin Monsen og Per Fuggeli blant oss. Ingen må lide for at de sier sin hjertens mening. De er frie sjeler.

Min venn, Kjell Skartveit, skriver også mange leserbrev, han blogger og har sterke og verdibaserte meninger. Han blir ofte kritisert for det han skriver. At han er soldat i Frelsesarmeen holder han en lav profil på, men det er jo en risiko for at noen kopler hans meninger negativt mot den organisasjonen som har plass til både Ødegaard og Skartveit, forskjeller til tross. Men har den plass til min fetter, advokat Brynjar Meling? Frelsesarmeen sier den har plass, og Meling har fortsatt en fot innenfor. Men begge føttene ble for vanskelig. Av hensyn til organisasjonen han er så glad i, trakk han seg litt til siden, for at ikke hans profesjonelle engasjement for straffeforfulgte skulle skade Frelsesarmeen. Jeg ønsker å se på både Skartveit, Meling og Ødegaard som frie sjeler og tror og håper at ikke Frelsesarmeen heftes med annet enn at den har medlemmer med engasjement og ulike meninger.

Jeg er selv offiser i Frelsesarmeen, og har sittet i lederstillinger i organisasjonen. Som sosialsjef kunne jeg for eksempel uttale meg til media om fattigdomsspørsmål og rusomsorg, vel og merke om det var innenfor det en samlet ledelse og våre fagfolk kunne stå inne for. Som konsernsjef i Fretex hadde jeg gleden av å kunne snakke om miljø og attføring. I andre lederstillinger hadde jeg andre avgrensede områder som var relevante. Men du verden så ofte jeg hadde lyst til å si min mening om mange andre ting, men det var verken riktig eller naturlig. Frelsesarmeen er partipolitisk nøytral og aktive utspill skal være både forankret i de godkjente standpunkt, og ha en konstruktiv hensikt. Man skal heller ikke avkreves å mene noe om ett og alt. Jeg er glad for at Frelsesarmeen i dag ofte er på den offentlige arena, spesielt som en røst for mange svake grupper.

Nå jobber jeg ikke som offiser, men er i en lederstilling i Oljedirektoratet. Her møter jeg det samme. Vi har ingen politiske meninger, men skal holde vår eksterne informasjon innenfor det som er relevant for petroleumsvirksomheten på norsk sokkel. Vi skal ha en faktabasert informasjon og gi politikere og petroleumsnæringen et kunnskapsbasert grunnlag slik at det kan bli tatt beslutninger som er til det beste for det norske folk. Jeg er stolt av å kunne være en del av dette kollegiet som bidrar til en best mulig forvaltning av de enorme naturressursene.

Jeg har ikke opplevd at ansatte i Oljedirektoratet, og knapt heller Frelsesarmeens ansatte, har kommet med ukoordinerte og skadelige uttalelser i mediene. Potensielle løse kanoner på dekk krever det bevissthet og godt arbeid for å eliminere. Men det er dessverre mange eksempler på at slike løse kanoner har fått slippe litt for løs, både i regjeringer og i mange organisasjoner.

Likevel er det ikke et enten eller; helt fri sjel, eller å være bastet og bundet. Det må være rom for offentlige meningsbrytninger også for ledende personer i for eksempel et politisk parti. Hansen-debatten i KrF viser likevel hvor vanskelig dette kan være.

Jeg liker ikke å bli tatt til inntekt for en mening jeg ikke har. Som kristen må jeg leve med mange myter og holdninger folk har til oss som gruppe. Det var likevel med sterkt ubehag jeg stilltiende måtte være vitne til biskop Jørgensens utspill om stopp i oljeleting for et års tid siden. Han måtte gjerne mene dette, men som biskop drar han mange med seg i sine meningsytringer. Verre ble det da mange kristenledere stilte seg bak og avisene skrev at et samlet kirke-Norge krevde stans i all letevirksomhet i fem år. Som kristen er jeg helt enig i at vi skal forvalte skaperverket best mulig, noe jeg definitivt kjenner jeg bidrar til, ikke minst i min nåværende jobb. Men å gå så konkret ut at man foreslår et virkemiddel utenfor sitt eget kompetanseområde nærmest sjokkerte meg.  Hensynet til miljøet og verdens fattige ble det argumentert med, men med motsatt fortegn enn det jeg personlig så som en fornuftig argumentasjon.

Nei, frie sjeler kan si hva de vil, selvsagt med en så kunnskapsrik og konstruktiv vinkling som mulig. Men vi som i større eller mindre grad knyttes til organisasjoner og grupper må veie våre ord for å unngå å bli løse kanoner på dekk.

Hver morgen, etter litt oppvåkning og morgenstell på badet, og etter at kaffen er satt på, rusler jeg på tøflene til postkassen for å hente min morgenavis. Verre start på dagen enn uteblitt avis kan vanskelig tenkes. Heldigvis skjer det sjelden, og søndager har jeg annen litteratur som jeg har samlet opp til frokostlesing. Søndagsaviser er ikke velkommen i vårt hjem, for denne dagen vil vi at skal være annerledes. Men de seks andre dagene i uken har jeg min lange luksustid, alene med en god frokost og en god avis. Dette har vært en fast rutine hele mitt voksne liv, selv den gang vi hadde småbarn. En god start på dagen, for et A-menneske, (ikke A4).

Joda, jeg leser også nyheter på nettet, men først og fremst er det papiravisen som betyr noe for meg. Vårt Land er morgenavisen min. Papiravisen har så mange fordeler, spesielt nå når alle omsider har kommet i tabloidformat. Lett å holde i, den kan tas med overalt, kjapp å finne fram i, og ikke minst: Den har sortert ut lesestoffet for meg på forhånd, etter et oversiktlig og tematisk system. Og på toppen av det hele har Vårt Land artikler og lesestoff som samsvarer svært godt med mine interesser og verdier.

Jeg leser også Norges, etter min mening, beste regionavis, Stavanger Aftenblad, men den tar jeg i lenestolen etter arbeidstid. Nå for tiden leser jeg også Aftenposten, mens tidligere har jeg i perioder holdt Morgenbladet, Dagsavisen, Klassekampen, Dagen og ulike regionaviser.

Jeg takker for at papiravisene fortsatt finnes. Jeg takker ikke Gud, men faktisk ganske mye den norske stat som har gode ordninger, spesielt for å sikre mangfoldet av aviser. Det gis pressestøtte til noen av disse landsdekkende avisene som gjerne kalles nisjeaviser.
Uten pressestøtten hadde disse sannsynligvis ikke kommet ut på samme gode måte som i dag. Nå diskuteres, igjen, denne ordningen. Ta den for all del ikke bort! For Guds skyld, for klassekampens skyld, for min skyld! 

Nå  hører vi det, igjen, at opplaget for papiraviser sank fra 2008 til 2009. Det er nok mange grunner for dette, men årsaken er vel først og fremst at lesernes medievaner endrer seg. Jeg er ikke særlig bekymret på kort sikt. På lang sikt tror jeg også at papirformatet vil holde seg, både for bøker og aviser, om enn tilpasset en framtidig digital medieverden vi i dag knapt kan ane hvordan blir. Den verdenen er i ustoppelig endring. Papiravisen er noe trygt som ikke kan forandre seg så mye. Jeg, og folk flest, setter pris på at noe er stabilt i tilværelsen.