Jan Risan

I Vårt Land har nylig Espen Ottosen, fra Misjonssambandet og Tor Martin Ødegaard, som tilhører Frelsesarmeen kritisert hverandre. Ottosen svarer et leserbrev der Ødegaard kritiserte ham, og Ødegaard svarer en gang til. Ottosen er informasjonsleder i NLM, mens Ødegaard oppgir at han er soldat i Frelsesarmeen. Det er med andre ord koplinger til kristne organisasjoner, men Ottosens meningsytringer knyttes nok i sterkere grad til NLM enn Ødegaard til Frelsesarmeen. De fleste forstår sikkert at Ødegaard opptrer som privatperson, og at det synliggjør spennvidde og takhøyde i Frelsesarmeen, selv om nok noen i Frelsesarmeen misliker hans utspill. Ottosen, derimot, jobber i sin organisasjon, i en ledende stilling med ansvar for kommunikasjon ut mot hele det norske folk.

Dette eksempelet er for meg uproblematisk. Men det tilskynder meg til å takke for at det også finnes helt frie sjeler, som uten hensyn til en gruppe, en organisasjon eller et parti, fritt kan gi uttrykk for sine meninger på den offentlige arenaen. De trenger ikke ta hensyn til noe partiprogram, noen troslære eller noen strategiske dokumenter. De representerer bare seg selv og har det privilegium å fritt kunne prøve å påvirke andres tanker og holdninger og gjennom det gjøre verden til et litt bedre sted å leve, slik de selv ser det.

Derfor takker jeg Gud for at vi også har slike som Hanne Nabintu Herland, Nina Karin Monsen og Per Fuggeli blant oss. Ingen må lide for at de sier sin hjertens mening. De er frie sjeler.

Min venn, Kjell Skartveit, skriver også mange leserbrev, han blogger og har sterke og verdibaserte meninger. Han blir ofte kritisert for det han skriver. At han er soldat i Frelsesarmeen holder han en lav profil på, men det er jo en risiko for at noen kopler hans meninger negativt mot den organisasjonen som har plass til både Ødegaard og Skartveit, forskjeller til tross. Men har den plass til min fetter, advokat Brynjar Meling? Frelsesarmeen sier den har plass, og Meling har fortsatt en fot innenfor. Men begge føttene ble for vanskelig. Av hensyn til organisasjonen han er så glad i, trakk han seg litt til siden, for at ikke hans profesjonelle engasjement for straffeforfulgte skulle skade Frelsesarmeen. Jeg ønsker å se på både Skartveit, Meling og Ødegaard som frie sjeler og tror og håper at ikke Frelsesarmeen heftes med annet enn at den har medlemmer med engasjement og ulike meninger.

Jeg er selv offiser i Frelsesarmeen, og har sittet i lederstillinger i organisasjonen. Som sosialsjef kunne jeg for eksempel uttale meg til media om fattigdomsspørsmål og rusomsorg, vel og merke om det var innenfor det en samlet ledelse og våre fagfolk kunne stå inne for. Som konsernsjef i Fretex hadde jeg gleden av å kunne snakke om miljø og attføring. I andre lederstillinger hadde jeg andre avgrensede områder som var relevante. Men du verden så ofte jeg hadde lyst til å si min mening om mange andre ting, men det var verken riktig eller naturlig. Frelsesarmeen er partipolitisk nøytral og aktive utspill skal være både forankret i de godkjente standpunkt, og ha en konstruktiv hensikt. Man skal heller ikke avkreves å mene noe om ett og alt. Jeg er glad for at Frelsesarmeen i dag ofte er på den offentlige arena, spesielt som en røst for mange svake grupper.

Nå jobber jeg ikke som offiser, men er i en lederstilling i Oljedirektoratet. Her møter jeg det samme. Vi har ingen politiske meninger, men skal holde vår eksterne informasjon innenfor det som er relevant for petroleumsvirksomheten på norsk sokkel. Vi skal ha en faktabasert informasjon og gi politikere og petroleumsnæringen et kunnskapsbasert grunnlag slik at det kan bli tatt beslutninger som er til det beste for det norske folk. Jeg er stolt av å kunne være en del av dette kollegiet som bidrar til en best mulig forvaltning av de enorme naturressursene.

Jeg har ikke opplevd at ansatte i Oljedirektoratet, og knapt heller Frelsesarmeens ansatte, har kommet med ukoordinerte og skadelige uttalelser i mediene. Potensielle løse kanoner på dekk krever det bevissthet og godt arbeid for å eliminere. Men det er dessverre mange eksempler på at slike løse kanoner har fått slippe litt for løs, både i regjeringer og i mange organisasjoner.

Likevel er det ikke et enten eller; helt fri sjel, eller å være bastet og bundet. Det må være rom for offentlige meningsbrytninger også for ledende personer i for eksempel et politisk parti. Hansen-debatten i KrF viser likevel hvor vanskelig dette kan være.

Jeg liker ikke å bli tatt til inntekt for en mening jeg ikke har. Som kristen må jeg leve med mange myter og holdninger folk har til oss som gruppe. Det var likevel med sterkt ubehag jeg stilltiende måtte være vitne til biskop Jørgensens utspill om stopp i oljeleting for et års tid siden. Han måtte gjerne mene dette, men som biskop drar han mange med seg i sine meningsytringer. Verre ble det da mange kristenledere stilte seg bak og avisene skrev at et samlet kirke-Norge krevde stans i all letevirksomhet i fem år. Som kristen er jeg helt enig i at vi skal forvalte skaperverket best mulig, noe jeg definitivt kjenner jeg bidrar til, ikke minst i min nåværende jobb. Men å gå så konkret ut at man foreslår et virkemiddel utenfor sitt eget kompetanseområde nærmest sjokkerte meg.  Hensynet til miljøet og verdens fattige ble det argumentert med, men med motsatt fortegn enn det jeg personlig så som en fornuftig argumentasjon.

Nei, frie sjeler kan si hva de vil, selvsagt med en så kunnskapsrik og konstruktiv vinkling som mulig. Men vi som i større eller mindre grad knyttes til organisasjoner og grupper må veie våre ord for å unngå å bli løse kanoner på dekk.

Hver morgen, etter litt oppvåkning og morgenstell på badet, og etter at kaffen er satt på, rusler jeg på tøflene til postkassen for å hente min morgenavis. Verre start på dagen enn uteblitt avis kan vanskelig tenkes. Heldigvis skjer det sjelden, og søndager har jeg annen litteratur som jeg har samlet opp til frokostlesing. Søndagsaviser er ikke velkommen i vårt hjem, for denne dagen vil vi at skal være annerledes. Men de seks andre dagene i uken har jeg min lange luksustid, alene med en god frokost og en god avis. Dette har vært en fast rutine hele mitt voksne liv, selv den gang vi hadde småbarn. En god start på dagen, for et A-menneske, (ikke A4).

Joda, jeg leser også nyheter på nettet, men først og fremst er det papiravisen som betyr noe for meg. Vårt Land er morgenavisen min. Papiravisen har så mange fordeler, spesielt nå når alle omsider har kommet i tabloidformat. Lett å holde i, den kan tas med overalt, kjapp å finne fram i, og ikke minst: Den har sortert ut lesestoffet for meg på forhånd, etter et oversiktlig og tematisk system. Og på toppen av det hele har Vårt Land artikler og lesestoff som samsvarer svært godt med mine interesser og verdier.

Jeg leser også Norges, etter min mening, beste regionavis, Stavanger Aftenblad, men den tar jeg i lenestolen etter arbeidstid. Nå for tiden leser jeg også Aftenposten, mens tidligere har jeg i perioder holdt Morgenbladet, Dagsavisen, Klassekampen, Dagen og ulike regionaviser.

Jeg takker for at papiravisene fortsatt finnes. Jeg takker ikke Gud, men faktisk ganske mye den norske stat som har gode ordninger, spesielt for å sikre mangfoldet av aviser. Det gis pressestøtte til noen av disse landsdekkende avisene som gjerne kalles nisjeaviser.
Uten pressestøtten hadde disse sannsynligvis ikke kommet ut på samme gode måte som i dag. Nå diskuteres, igjen, denne ordningen. Ta den for all del ikke bort! For Guds skyld, for klassekampens skyld, for min skyld! 

Nå  hører vi det, igjen, at opplaget for papiraviser sank fra 2008 til 2009. Det er nok mange grunner for dette, men årsaken er vel først og fremst at lesernes medievaner endrer seg. Jeg er ikke særlig bekymret på kort sikt. På lang sikt tror jeg også at papirformatet vil holde seg, både for bøker og aviser, om enn tilpasset en framtidig digital medieverden vi i dag knapt kan ane hvordan blir. Den verdenen er i ustoppelig endring. Papiravisen er noe trygt som ikke kan forandre seg så mye. Jeg, og folk flest, setter pris på at noe er stabilt i tilværelsen.