Jan Harsem

Alder: 58
  RSS

Om Jan

Jeg leverer presse - organisasjons- og informasjonstjenester til offentlige virksomheter, bedrifter, media, bransjeforeninger og nettverk. Livsskuta seiler fremover med flagget heist: Jesus lever! Jesus er Herre!

Følgere

Støtte til Kjell Ingolf Ropstad!

Publisert 25 dager siden

På den ene siden gis det inntrykk av gjennomslaget for KrF og Ropstad i regjeringsplattformen er mikroskopisk, marginalt og uten reell betydning. Samtidig angripes Ropstad hans team for de samme gjennomslagene.

I samsvar med vedtak i KrFs ekstraordinære landsmøtet 2 november 2018 har de tillitsvalgte som partiet utpekte forhandlet frem en regjeringsplattform.

https://hoyre.no/aktuelt/nyheter/2019/politisk-prosjekt-et-baerekraftig-velferdssamfunn/#Les%20plattformen

Torsdag 17 januar var den politiske plattformen for den nye borgerlige flertallsregjeringen klar for forankring i de fire partienes organer. Stortingsgruppen i KRF sluttet seg enstemmig til plattformen, mens det landsstyret var 19 som stemte for og 17 som stemte mot. Plattformen ble vedtatt.

Vårt Land har sluttet seg til en rekke andre riksmedier og den politiske opposisjonen, med kritikk av Kjell Ingolf Ropstad. I lederartikkelen «Seier uten verdi» mener Vårt Land at gjennomslaget vedr tvillingabort er symbolsk, og ikke mye mer. Vårt Land mener at:

«Hele diskusjonen bærer preg av den ulykksalige måten saken er kommet opp på: som et ledd i et taktisk maktspill initiert av en statsminister som ville redde prosjektet sitt og en parti-nestleder som ville i regjering».

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11750505-seier-uten-verdi

Dette er sterke påstander og insinuasjoner om både statsministerens og Ropstads integritet.

Vårt Land ser bort fra den mulighet at både Ropstad og Solberg muligens virkelig står for de synspunktene de har fremført hva angår paragraf 2c, og at de reelt har forsøkt å vinne frem med dette i regjeringsforhandlingene, men ikke maktet å få flertall.

Noe som definitivt synes å være avklart etter reaksjonene på regjeringsplattformen, er at gjennomslag på de aktuelle verdiområdene ville vært null og niks i forhandlinger med Arbeiderpartiet og Støre.

Kommentarene fra en rekke riksmedier, Vårt Land og den politiske opposisjonen avdekker for øvrig resonnementer der argumentene er på kollisjonskurs med hverandre:

På den ene siden gis det inntrykk av gjennomslaget for KrF og Ropstad i regjeringsplattformen er mikroskopisk, marginalt og uten reell betydning. Samtidig angripes Ropstad hans team for de samme gjennomslagene. Hvorfor denne støyen og dette raseriet mot det KRF har oppnådd, dersom dette egentlig ikke er annet enn marginale symbolsaker uten betydning?

En myte som forsøkes etablert er at KRF og Ropstad er lurt og manipulert. I Dagsavisen, eid av samme kristne organisasjoner og utgiverkonsern som Vårt Land, hevder at KRF ikke hadde valgt som partiet gjorde den 2 november, dersom det ikke var for Solbergs og Ropstads bløff og falske budskap:

«Det hele var en gigantisk politisk bløff. Statsminister Solberg hadde ikke dekning for det hun lovet. Ropstad sjekket ikke innholdet før han løp til fylkesårsmøtene med det falske budskapet».

https://www.dagsavisen.no/nyemeninger/krf-lurt-trill-rundt-1.1263298

Støyen mot Ropstad kommer ikke bare fra riksmedier, Vårt Land og den politiske opposisjonen. Krefter internt i KRF, som ikke vant frem på det ekstraordinære landsmøtet 2 november, mener åpenbart at landsmøtevedtaket ikke forplikter. NRK melder, også med referanse til tilsvarende oppslag i Aftenposten, at flere fylkesledere avviser Ropstad som partileder:

https://www.nrk.no/nordland/mener-ropstad-ikke-er-den-samlende-lederen-krf-trenger-1.14392799

https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/l1oaXk/KrF-topper-Ropstad-er-dessverre-ikke-samlende-nok

Det hadde vært interessant om NRK og Aftenposten også snakket med representanter for de mange som har merket seg resultatene Ropstad & co har oppnådd!

Jeg hadde gleden av å lese kommentaren til Kjetil B. Alstadheim i Dagens Næringsliv sist lørdag. Under overskriften «Tre og et halvt parti i regjering», skriver Alstadheim bl.a.:

«Samtidig viser plattformen at KrF har oppnådd svært store gjennomslag når det gjelder partiets virkelige hjertesaker.

Det ble ingen endring av paragraf 2c i abortloven. Men partiet får en innstramning av bestemmelsene som regulerer fosterreduksjon, eller «tvillingabort», som KrF foretrekker å kalle det.

Minst like viktig for KrF er at partiet har sikret seg en vetorett mot endringer av bioteknologiloven. Slik kan partiet hindre at eggdonasjon blir tillatt, selv om det egentlig er flertall for det. Partiet kan hindre assistert befruktning for enslige. Partiet kan stanse liberalisering av bruken av nipt-testen som kan gi kvinner bedre informasjon om fosteret på et tidlig tidspunkt. Og partiet kan hindre tidlig ultralyd.

Noe av dette er store innrømmelser som KrF ikke klarte å få da bioteknologiloven ble behandlet i Stortinget i fjor vår. Og som det ville vært vanskelig for KrF å få hvis partiet skulle forhandlet om samarbeid med Arbeiderpartiet. Men for en del på rød side av partiet er Hareides martyrium viktigere.»

https://www.dn.no/kommentar/erna-solberg/knut-arild-hareide/simen-bondevik/tre-og-et-halvt-parti-i-regjering/2-1-522190

Det bør være hyggelig for Ropstad og hans forhandlere at politiske kommentatorer har notert seg betydelig gjennomslag i viktige verdispørsmål. Så bør Vårt Land kanskje evaluere sin egen dekning av KRFs nye politiske plattform, og finne ut hvorfor vi må gå til DN og ikke Vårt Land for å bli opplyst om resultatene Kjell Ingolf Ropstad, Olaug Bollestad, Erik Lunde og Jorunn Hallaråker har oppnådd.

Gå til innlegget

Manipulerende om representasjon

Publisert 4 måneder siden

Det pågår en kampanje for å undergrave legitimiteten til Rogaland KrFs valg av delegater til det ekstraordinære landsmøtet.

Dagen skriver «Etter at den blå delen av KrF gjorde nærmest rent bord på fylkesårsmøte i Rogaland tar nå flere fylkeslag grep for å sikre at delegatene speiler begge syn på KrFs veivalg».

- Speiler begge syn?

- Foreligger det bare to syn?

Det etableres nærmest som et premiss at det å følge vedtekter og etablerte spilleregler er udemokratisk og ikke legitimt.

Det underslås at landsmøtet 2. november har to avstemningstemaer på dagsorden:

Først skal det stemmes over hvorvidt KrF i det hele tatt skal søke å gå i regjering eller om partiet skal forbli i opposisjon.

Dersom det blir flertall for å søke å gå i regjering, vil man gå videre til neste avstemning. Her skal det stemmes over følgende alternativer:

- Regjeringssamarbeid med Senterpartiet og Arbeiderpartiet

- Gå inn i Solberg-regjeringen bestående av Høyre, FrP og Venstre

Dersom fylkeslagenes delegater ikke skal velges på vanlig måte etter vedtektene, men med krav om representativitet basert på forsamlingenes målte holdning til de to alternativene i avstemningstema 2, så betyr det en usynliggjøring av det første avstemningstemaet.

Nå skjer fylkeslagenes valg av utsendinger med press på å se bort fra avstemning nr 1 og gå direkte på tema 2. Det åpenbare alternativet om å forbli i opposisjon er usynliggjort.

Hvordan skal representativitet ivaretas i det vesentlige spørsmålet om KrF i det hele tatt skal gi fra seg dagens unike vippeposisjon?

Gå til innlegget

Forrige uke var det møte i Asker KrF med inspirerende og gode innlegg om regjeringsalternativene ved Knut Arild Hareide og Martine Tønnessen. Begge fremsto med stor troverdighet.

Problemet er at alt hele tiden handler om dette: - Hvilken regjeringskabal vil KrF være med å legge? Ikke før er et valg over, så er spørsmålet der igjen. - Hvilke alternativer og konstellasjoner er mulig neste gang? Politiske verdier og prioriteringer kommer i bakgrunnen. Alt handler om regjering.

Mange politiske aktører understreker at politikk handler om å vinne makt for å kunne gjennomføre egen politikk. Det unndras ofte at regjeringsdeltagelse krever kompromisser. Det undervurderes også hvilken makt og innflytelse som kan utøves i parlamentet, utenfor regjering. Dette betyr ikke at ansvarlige partier skal unndra seg ansvar og makt, men det bør være et politisk grunnlag for dette.

I talen til landsstyret 28 september pekte Hareide på de mulighetene og resultatene ved dagens situasjon, der KrF har unik vippeposisjon. Slik jeg leste talen er ikke problemet manglende innflytelse i dag, men slitasjen ved hele tiden å bli definert av andre. Sitat:

«Å være på vippen i Stortinget gir utvilsomt store muligheter til å få gjennomslag. Og det er helt naturlig for et sentrumsparti å samarbeide begge veier – slik vi har gjort i flere tiår. Men det er en krevende posisjon for et lite parti. Andre partier vil ønske å definere oss. Det gir et krevende utgangspunkt når vi skal profilere KrF»

Det er altså det stadige fokuset på regjeringsalternativer som fjerner oppmerksomheten fra politikken. Dette er så slitsomt at KrFs stortingsgruppe, bortsett fra Grøvan og Reiten, ikke ser noen annen utvei enn å gå inn i regjering. Fredag 2 november besluttes det hvilken regjering som velges.

Aldri har vel noen kunnet ta stilling til regjeringsdeltagelse med mindre ydmykhet enn det KrF viser i disse dager. Fallet blir stort dersom noe skulle skje knyttet til det ene eller begge av alternativene KrF nå velger mellom, og det likevel ikke blir opp til KrF selv å velge på øverste hylle. Det ville virkelig være opp som en løve og ned som en skinnfell.

Jeg tror KrF har noe ansvar selv for den slitasjen Hareide uttrykte til landsstyret. KrF bekrefter den ytre definisjonsmakten som usynliggjør potensialet ved dagens unike vippeposisjon når partiet veksler inn den unike vippeposisjonen i regjeringsdeltagelse, underordnet hvilken.

Når hørte vi en offensiv og entusiastisk avvisning fra KrF av alt maset om valg av regjering?

Pussig nok legges det ikke opp til parallelle undersøkelser av begge alternativene, for deretter ta stilling til veivalg. Først skal det ene alternativet velges fremfor det andre. Deretter starter samtalene med det valgte alternativet. Når resultatet av disse samtalene foreligger skal stortingsgruppen i samråd med landsstyret håndtere situasjonen, i tråd med de politiske prioriteringene.

Alt dette skal skje samtidig som budsjettbehandlingen for 2019 settes på vent. Dersom landsmøtet 2 november velger å danne regjering med AP og SP, kan det ikke være tvil om at KrF har skapt en stressituasjon som umulig kan være noe godt utgangspunkt for en sterk forhandlingsposisjon.

I følge Stortingets presentasjon av saksgangen for statsbudsjettet, skal finanskomiteen avgi innstilling 20. november. Stortingets behandling er satt opp 27. november. Dette kan sikkert forskyves, men det er mange politiske avklaringer som skal finne sted først. Jeg skulle gjerne hørt hvordan saksordfører Henrik Asheim vurderer budsjettbehandlingen denne høsten.

Kanskje har det allerede funnet sted uformelle sonderinger med det ene eller begge regjeringsalternativene? Det må vel i så fall eventuelt ha skjedd utenfor KrFs organer. Jeg har ikke sett at dette er beskrevet noe sted.

Hvilken boligselger trekker først lodd om hvem som foretrekkes som kjøper av eiendommen, for deretter å diskutere prisen med den utvalgte, mens andre mulige kjøpere bes holde seg unna?

Nå er det møter hver eneste dag i lokallag og fylkeslag over hele landet. Det stemmes for og mot Erna og Jonas. Noen husker kanskje å ta med dagens vippeposisjon som alternativ også.

Det velges også utsendinger til ekstraordinære fylkesårsmøter, som igjen skal velge utsendinger til det ekstraordinære landsmøtet 2 november hvor det skal besluttes om KrF skal gå i regjering, og i så fall med hvem.

Hvilken funksjon disse avstemningene har er imidlertid mildt sagt uklart. Det er ingen sammenheng mellom debattene i lokallag landet rundt og vedtakene som blir gjort 2 november. Utsendingene til landsmøtet skal ikke ha bundet mandat. En rekke uformelle nettverk, strukturer, motiver, påvirkninger, personlige vurderinger og manglende etterprøvbare forhold vil dermed også påvirke de endelige vedtakene.

Dette er politikk og partidemokrati i Bakvendtland.

Hvorfor inviteres ikke først hele partiorganisasjonen, og gjerne støttespillere utenfor partiet, til en gjennomgående prosess for debatt, dugnad, grasrotengasjement, workshop, dialog og innspill? Ikke først og fremst til debatt om regjeringsspørsmålet, men til verksted om hvordan KrFs formål kan utvikles til politisk prosjekt og program?

«KrFs formål er å fremme en kristendemokratisk politikk bygget på det kristne menneskesynet, nestekjærligheten og forvalteransvaret. KrFs verdigrunnlag er hentet fra Bibelen, den kristne kulturarven og grunnleggende menneskerettigheter.»

I 2018 er det betydelige brytninger mellom det som har vært forstått og formulert som kristne verdier og samfunnet. Disse utfordringene berører ikke bare KrF, men hele det kristne fellesskapet.

Spørsmålet er relevant for KrF selv om partiet ikke er et trossamfunn.

Hva menes det helt konkret med kristne verdier? Er kristne verdier kun relevant i lukkede hjerter og rom, eller er de klart forstått og formulert, åpne for innsyn, legitime og relevante for deltagelse i demokratiske prosesser? Hvordan skal disse verdiene forvaltes i det politiske systemet? Hvordan kan KrFs gode formålsparagraf utledes i konkret program, tiltak og reformer?

Den aktuelle debatten i KrF er kanskje bare en midlertidig agenda, en tynn hinne over mer grunnleggende spenninger? Disse brytningene vil komme til overflaten igjen. Dette løses nok ikke ved godkjent vedtak og protokoll 2. november.

Prosessen frem til kortene ble vist på landsstyremøtet 28 september virker for øvrig heller ikke veldig åpen. Hvorfor deltok ikke partiorganisasjonen på forhånd, da premissene ble lagt for de diskusjonene som nå pågår?

VG siterte i februar Hareide slik:

– Samarbeidsspørsmålet er ikke på vår agenda nå. VGs opplysninger medfører ikke riktighet. KrF har en helt åpen strategiprosess der ingen løp har vært lagt, og der alle skal få si sitt. Dette innebærer en tydeliggjøring av partiets politiske prosjekt. Det er i denne tydeliggjøringen nøkkelen til å snu trenden for KrF ligger. Først senere er det tid for å drøfte hvilke konsekvenser vi trekker av dette, både når det gjelder prioritering av saker og samarbeid. Dette skal avklares senere i stortingsperioden.

Hvis regjeringssamarbeid ikke var på KrFs agenda 11. februar, når kom den da på agendaen? Jeg hørte ikke noe før landsstyremøtet 28. september.

Hvilken åpen strategiprosess der alle skal få si sitt er det KrF har hatt?

Vurderes prosessen som ble startet 28. september som en slik prosess?

Er det et reelt demokrati som avgjør spørsmålet om hvem som skal være Norges regjering, når avstemninger og delegatvalg skjer i et betydelig tidspress, der alle premisser allerede er lagt, og ingen møter med bundet mandat?

VG skrev i artikkelen i februar også at KrF har engasjert konsulentselskapet Sprint Consulting som ekstern rådgiver. Konsulentens jobb skulle være å hjelpe partiorganisasjonen til å holde en omfattende strategiprosess effektiv, fokusert og innenfor på forhånd fastsatte tidsfrister. KrF har ifølge VG aldri tidligere sluppet eksterne rådgivere så tett inn i interne og delikate partiprosesser.

Hvilken rolle har det eksterne konsulentselskapet hatt i prosessen frem til Hareide leverte sin tale til landsstyret 28. september?

På hvilken måte har de forskjellige partiorganene i KrF vært involvert i gjennomføringen av oppdraget til Sprint Consulting?

Har Sprint Consulting fortsatt oppdrag, og hva består dette i?

KrF bekrefter etter min vurdering selv at den problematiske definisjonsmakten som ble adressert i landsstyremøtet ikke bare er et ytre problem, men også et indre. Et integrert parti med avklart og omforent verdigrunnlag, politisk prosjekt og program hadde ikke kommet i en slik situasjon som KrF er i nå.

Inntrykket som er etablert, tross kort fartstid som medlem, er at KrF med fordel kan bli mindre toppstyrt. Nominasjonsprosesser, politiske prioriteringer og programarbeid, bør skje med aktiv invitasjon til deltagelse fra hele grunnplanet. Prosesser som går den andre veien passiviserer.

Ønskedrømmen er at det settes en ny dagsorden for det ekstraordinære landsmøtet 2. november. Regjeringsspørsmålet tas av programmet. En samlet partiledelse og stortingsgruppe blir enige om, å understreke og fremheve den unike posisjonen partiet har i Stortinget i dag.

Hver gang andre vil definere KrF i lys av regjeringsalternativer, er tilbakemeldingen heretter et lynkurs i parlamentarisme. Slagordet - Ikke mobb kameraten min! kan tas frem igjen. Nå er kameraten det norske Stortinget, som ikke skal være noen takeaway-sjappe for den ene eller den andre regjeringen. – All makt i denne sal, må bli den realiteten KrF har mulighet til å gjøre det til.

Landsmøtet 2 november må ikke bli KrFs Røros, men startskuddet for mobilisering til en politisk, verdibasert dugnad som bør involvere alle med engasjement for hvordan den kristne arven skal forvaltes i møte med fremtiden, ikke bare av individer, familier, menigheter og trossamfunn, men også inn i det politiske systemet som regulerer våre felles institusjoner og arenaer.

KrF kan velge å ta et annet grep enn det nå er lagt opp til. Det er 20 år siden Bondevik ga mandat til Verdikommisjonen.

Hareide & Co kan tilrettelegge og utarbeide et diskusjonsgrunnlag av tilsvarende format, men nå som et oppdrag til alle som vil delta, strukturert som prosess i alle fylkes- og lokallag, med utgangspunkt i KrFs eget formulerte formål som er godt og dekkende.

Alle gode bidrag kanaliseres til programarbeidet mot stortingsvalget 2021. Landsmøtet våren 2021 kan da gjøre vedtak på bakgrunn av en gjennomgripende behandling i hele partiorganisasjonen.

Med politisk prosjekt og program konkretisert på en tydeligere måte og mer forankret enn i dag, kan landsmøtet 2021 ta stilling til fortsatt opposisjon, eventuelt regjeringsdeltagelse, på et bedre grunnlag enn i dag.

Gå til innlegget

Politikk eller tro?

Publisert 6 måneder siden

De siste dagene har flere understreket skillet mellom politikk og tro, og brukt dette som begrunnelse for at det er irrelevant å ta stilling til ekteskapet som tema for politikk.

Ekteskapet reguleres av ekteskapsloven, som har innvirkning på barnelovens fastsettelse av juridisk foreldreskap.

Ekteskap og foreldreskap er relevant for bioteknologilovens regulering av diverse former for assistert befruktning, som igjen virker tilbake på fastsettelse av juridisk foreldreskap.

Endringene i ekteskapsloven, barneloven og bioteknologiloven, har nok hatt betydning for at adopsjonsloven nylig åpnet for egne bestemmelser ved adopsjon etter anvendelse av metoder for assistert befruktning i utlandet som ikke er tillatt i Norge, for eksempel surrogati.

Samfunnets regulering av livet til hver enkelt av oss er i dramatisk endring. Språket endres. Arveloven må endres i takt med øvrige endringer. Trosfriheten er under press, fordi samfunnets reformer på familieområdet kreves implementert som verdigrunnlag og praksis også i trossamfunnene. Norges tolkning av menneskerettighetene blir justert og tilpasset endringene som Stortinget vedtar i lovverket.

Alt dette er politikk.

Trossamfunnenes vigselspraksis kan nok overlates til trossamfunnene, men å kreve at dette handler om tro og ikke politikk avdekker kunnskapsløshet. Da er det mer realt å erkjenne politisk uenighet, eventuelt kaste kortene og fristille representantene.

Trykket i Vårt Land 23. august 2018.

Gå til innlegget

Når kommunen er velferdsprofitør

Publisert over 1 år siden

Kampen mot kommersielle velferdsprofitører som valgkampstrategi hadde blitt mer troverdig hvis kommunale velferdsprofitører ble utfordret i samme grad.

Begrepet "velferdsprofitører" tildekker utfordringene i helse og omsorgssektoren, slik det nå benyttes i valgkampen.

Utfordringen må først og fremst være forsvarlighet i tjenestene, uavhengig av hvem som utfører tjenestene.

Alle verger, pårørende og brukere vet at forsvarlighet i tjenestene er en utfordring, uavhengig av om tjenesteyter er privat, ideell eller kommunal.

Når kommunen mangedobler husleien for gamle og uføre, enslige og vanskeligstilte, dropper vedlikehold og drar gigantutbytter ut av samme brukergruppe, kjører brukeren helt blakk, for så å dra bostøtten ut av staten, da grenser det til manipulasjon å gi inntrykk av at det største problemet i helse og omsorgssektoren er private velferdsprofitører.

Utfordringen er å få verdens beste helse og omsorgslov, som Norge er velsignet med, til å fungere i praksis.

Denne utfordringen kan ikke tildekkes ved den vinkling valgkampen nå har fått.

Hvor er samme kritikk av kommunen som velferdsprofitør?

Kampanjen mot kommersielle velferdsprofitører som valgkampstrategi hadde blitt mer troverdig hvis kommunale velferdsprofitører ble utfordret i samme grad.

Troverdig omsorg for brukerne forutsetter samme krav til forsvarlighet og nøkternhet i kostnadene bak tjenestene overfor både private, ideelle og kommunale etater.

Gå til innlegget

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere