Jan Harsem

Alder: 60
  RSS

Om Jan

Jeg leverer utleid saksbehandling, presse-, organisasjons- og informasjonstjenester til offentlige virksomheter, bedrifter, media, menigheter, trossamfunn, bransjeforeninger og nettverk. Salme 119, 50

Følgere

Hvem diskriminerer?

Publisert rundt 1 måned siden

Aksjonene mot NLAs verdidokument og deres nyansatte studentprest fremstår som diskriminerende og kan være brudd på straffelovens §185.

Vårt Land har publisert flere artikler hvor enkelte studenter og tillitsvalgte ved NLA kritiserer NLA for to forhold:

1) NLAs verdidokument, som fremhever ekteskapet mellom mann og kvinne

2) Ansettelse av studentprest

Undertegnede og Verdialliansen har ingen tilknytning til sakene som er beskrevet, men kritikken føyer seg inn i et større bilde med offentlig interesse og konsekvenser.

De Vårt Land har intervjuet hevder at verdidokumentets henvisning til ekteskapet mellom mann og kvinne formidler holdninger som er diskriminerende.

Dette er ikke korrekt.

Det  kan vises til prosessen i forkant av Stortingets vedtak i 2008 om felles ekteskapslov, og dokumenter som inngikk i denne politiske prosessen:

Fra regjeringens første høringsnotat til forslaget om felles ekteskapslov, våren 2007:

Ulik behandling av registrerte partnerskap og ekteskap har til dels vært oppfattet som diskriminering av homofile og lesbiske.  Med hensyn til internasjonal privatrett kan det imidlertid neppe være grunnlag for å se en eventuell ulik behandling av likekjønnede og forskjelligkjønnede ekteskap som diskriminerende.

Høringsnotatet til felles ekteskapslov, pkt. 6.3.1


 Fra regjeringens lovforslag om felles ekteskapslov i februar 2008:

Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) har tolket EMK artikkel 12 slik at bestemmelsen bare beskytter den tradisjonelle form for ekteskap, med det menes ekteskap mellom to personer av ulikt kjønn. Homofiles rett til å inngå ekteskap er dermed ikke direkte beskyttet av konvensjonen.

Lovforslaget om felles ekteskapslov: Ot.prp. nr. 33 2007–2008, side 12


Den svenske utredningen felles ekteskapslov i Sverige, SOU 2007: 17:

Att äktenskapet inte står öppet för par med samma kön torde dock varken enligt regeringsformen eller enligt Europakonventionen i och för sig innebära en diskriminering på grund af sexuell läggning, men det torde ändå innebära en form af särbehandling.

Äktenskap för par med samma kön: SOU 2007: 17, sammenfatning s. 17


Den europeiske menneskerettskonvensjonen er i sin helhet tatt inn i den norske menneskerettsloven. Art. 12 beskytter retten til å inngå ekteskap for mann og kvinne.


Samme rettighet er også nedfelt i verdenserklæringen om menneskerettigheter Artikkel 16.

Som menneskerettighet er retten til å inngå ekteskap avgrenset til ekteskap mellom mann og kvinne. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har ikke felt dom som pålegger noen stat å innføre lovhjemmel for inngåelse av likekjønnet ekteskap.

En teologisk forståelse av relasjonen mellom mann og kvinne som prioritert grunnlag for ekteskap, menneskelig reproduksjon og etablering av familie er altså ikke i konflikt med verken menneskerettighetene eller barnekonvensjonen. Anklager om dette er derfor uten hjemmel.

 Det kritiseres også ansettelse av en studentprest, begrunnet i holdninger som det påstås at vedkommende har til homofile, og at vedkommende er styreleder i en norsk organisasjon som kritikerne er uenige med.

Likestillings- og diskrimineringsloven regulerer forbud mot å diskriminere. Religion og livssyn er listet opp som diskrimineringsgrunnlag. Det er like forbudt å diskriminere noen på grunn av religion som seksuell orientering.

Hans Bratterud ble på 1980-tallet dømt i Høyesterett etter den såkalte «rasismeparagrafen», den gang straffelovens § 135a, i dag videreført i § 185 om hatefulle ytringer. Bakgrunnen var uttalelser i bønn om å fjerne alle i ledende samfunnsstillinger som arbeidet for å fremme homofili.

Det er trist at organiserte grupper nå argumenterer med likhetstrekk til saken fra 1980-tallet for å fjerne en person fra sin stilling, men denne gangen begrunnet i et annet diskrimineringsgrunnlag. Dersom det er likhet for loven kan det hevdes at kampanjen mot studentpresten beveger seg i et område som bryter med straffelovens § 185.

Bratterud talte på egne vegne. Aksjonen mot studentpresten fremstår som organisert. Det bør vurderes som skjerpende.

Det finnes antakelig studenter, lærere og annet personell ved norske høgskoler og universiteter som deler verdiene i NLAs verdidokument og verdigrunnlaget til studentpresten.

Dersom høyskoler og universiteter begynner å gi etter for denne type aksjoner, så vil utdanningsinstitusjonen samtidig meddele at studenter og andre som deler de verdiene som er under angrep, ikke er skikket for studiene, og heller ikke til arbeidslivet.

Det kan gjøre utdanningsinstitusjonen inhabil ved forvaltning av forskriften om vurdering av skikkethet

I så fall representerer slike aksjoner åpenbart ikke interessene til de studentgruppene de hevder å være talspersoner for.

Jan Harsem, daglig leder i Verdialliansen - Nettverk for menneskerettigheter og kristne verdier

Gå til innlegget

Skolen som arena for cannabiskampanje

Publisert rundt 1 år siden

I forrige uke ble Unge Venstres kampanjemateriell, i form av roll-up, klistremerker og buttons, avvist fra en videregående skole i Troms.

Også i flere andre skoler og fylker har Unge Venstres kampanjemateriell vært kontroversielt.

Utdanningsetaten i Troms beklaget senere hendelsen ved Breivang VGS, med henvisning til vurdering av kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner, som er tydelig på at fylkene har tatt feil når de har vurdert Unge Venstres kampanjemateriell som reklame i opplæringslovens forståelse.

Høyres medlem og andre nestleder i justiskomiteen, Peter Frølich, uttaler i et debattinnlegg at «grunnloven brytes for åpen scene».

Statsministeren gir i FB-innlegg 30. august motstand til Unge Venstres forslag, men hevder at forbud mot materiell er «i strid med de verdiene som vi inviterer ungdommene til å støtte opp under».

Jurist og fagdirektør Anine Kierulf ved Norges institusjon for menneskerettigheter kommenterer at hendelsene i Tromsø er «et tydelig brudd på menneskerettighetene og dermed grunnloven»

Advokatene Jon Wessel-Aas og Mathilde Strand Wilhelmsen hevder i et notat på oppdrag fra Unge Venstre at «fylkeskommuner og deres representanter har handlet både uten lovhjemmel og i strid med Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10.»

Sterke kapitalkrefter søker legalisering og markedsadgang for cannabis. Legalisering, etablering av nye selskaper og børsnoteringer har skapt store formuer. De sosiale kostnadene begynner å bli dokumentert, og belastes de mest sårbare. Internasjonalt skjer kampanjen for legalisering med uklare grenser mellom politikk og økonomiske interesser.

Global Commission on Drug Policy har i flere år fremstått med offisielt preg ved å knytte til seg tidligere statsledere og fremstående profiler. Initiativtager og finansiell støttespiller Richard Branson gir grunn til å anta at produksjonen av premissgrunnlag for legalisering, også er økonomisk motivert.

Den norske stats pensjonsfond utland har hatt betydelig verdiøkning på investeringene i børsnoterte cannabisselskaper, som er etablert de senere årene på bakgrunn av legalisering. I mars 2019 hadde investert kapital på 910 millioner kroner økt til markedsverdi rundt 1,36 milliarder kroner.

Norge har betydelige interesser i samme industri som vil ha økonomisk gevinst av gjennomslag for Unge Venstres kampanje. Det tilsier at regjeringen bør være varsom med å overstyre fylkenes og de videregående skolenes ansvarlige og balanserte forståelse og praktisering av Utdanningsdirektoratets «Veileder om reklame i skolen». Politiske signaler må ikke styres av disse økonomiske interessene.

Lørdagens leder i Dagbladet, kobler Unge Venstres kampanje til engasjement mot overdoser.

Unge Venstre selv sier de vil legalisere og regulere omsetningen for å kontrollere markedet. Overdoser og skadevirkninger nevnes ikke. Altså en ren markedsreform, og ikke et behandlingspolitisk initiativ vedr reaksjonsformer overfor rusavhengige.

Det er vanskelig å se at kampanjemateriellet problematiserer cannabis som rusmiddel. Dette fremstår som en «kul» kampanje med sterke visuelle virkemidler, som kommuniserer legalisering av rusmidler som i dag er oppført på narkotikalisten.

Kampanjen vil etter det jeg forstår kreve at Norge må ta forbehold mot FNs narkotikakonvensjon, som legger til grunn at illegal befatning med opiater, kokain og cannabis, eksport, import, omsetning og innehav skal være forbudt, bortsett fra til medisinsk og vitenskapelig bruk.


Den europeiske nettverksorganisasonen European Cities Against Drugs, Ecad, legger FNs konvensjoner til grunn for sitt arbeid. Dette grunnlaget er under press fra kommersielle interesser som vil ikke vil avgrense narkotiske stoffer til medisin og vitenskapelig bruk, men også legalisere til formål rus. Det er oppsiktsvekkende dersom norsk politikk medfører at norske kommuner og byer ikke kan søke deltagelse i et europeisk nettverk som bygger på disse verdiene.

De regionale kompetansesentrene på rusfeltet har viktig kunnskap om sårbarhet og faktorer som inngår i risikobildet for rusavhengighet. Ansvarlig politisk styring må konsultere denne type fagmiljøer før fylkene og de videregående skolenes vurderinger overstyres.

Hva angår ytringsfriheten, og grunnlovsvernet av denne verdien i vårt samfunn, så er det urimelig og åpenbart ikke korrekt at dette har vært truet.

Det er ikke grunnlag for de dramatiske kommentarene som er gitt av enkelte. Ingen har hindret, eller forsøkt å hindre, Unge Venstre i å ytre synspunkter for legalisering av omsetningen av cannabis.

Konklusjonen til advokatene Wessel-Aas og Strand Wilhelmsen kan ikke anerkjennes som en objektiv og juridisk korrekt oppsummering. Det er uforståelig at Unge Venstres anledning til åpen og fri debatt kan karakteriseres som et «alvorlig inngrep i ytringsfriheten».

Kommentar fra fagdirektør Anine Kierulf ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter er særlig beklagelige. Politisering av hvordan menneskerettighetene tolkes er uheldig, særlig når kommentaren gis med utgangspunkt i den nasjonale institusjonen.

Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter er regulert ved lov og instruks gitt av Stortinget. Institusjonen skal bistå Stortinget og andre myndighetsorganer med vurderinger som legger grunnlag for norsk forvaltning og politikkutforming. Da bør det være meget høyt faglig nivå på kommentarer som gis, og vurderingene bør kunne stå seg også i et internasjonalt samfunn.

En rekke avveininger og nyanser, som svekker påstandene om angrep på ytringsfriheten, har vært fraværende i kommentarene som er gitt. Elevenes rett til et forsvarlig læringsmiljø, og selv kunne velge hvilke kampanjetiltak de ønsker å bli eksponert for, er ett eksempel. Foreldres rettigheter i forhold til hva deres barn blir eksponert for i skolen har heller ikke vært tema.

Anine Kierulf sier i sin kommentar at «det står ikke «bruk hasj» det står «legaliser». Det er en oppfordring til å ende en lov og ikke en oppfordring til å bruke et ulovlig stoff».

Dette er ingen objektiv vurdering men et partsinnlegg. Sosialfaglig kompetanse og alminnelig sunn fornuft vil antakelig korrigere juristen, og bekrefte at målgruppe, kontekst og materiellets utforming, tilsier at kampanjemateriellet av enkelte i praksis nettopp vil bli mottatt som oppfordring.

Det betviles at en rettslig prøving for norsk eller utenlandsk domstol, ville ha konkludert at fylkenes og de videregående skolenes opprinnelige tolkning og praktisering av Utdanningsdirektoratets veileder brøt Unge Venstres menneskerettigheter.

Gå til innlegget

Det er en urimelig stor kontrast mellom de forskjellige årsaker kan medføre oversittelse av frist, og den konsekvens fristbruddet kan medføre for det enkelte trossamfunnet.

Førstkommende fredag, 1 mars, er siste frist for tros- og livssynssamfunn utenfor den norske kirke til å kreve det årlige tilskuddet fra staten og kommuner hvor det bor medlemmer.

Tilskudd til tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke har hjemmel i Lov om trudomssamfunn.

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1969-06-13-25/KAPITTEL_3#%C2%A727a

1. MARS ER UFRAVIKELIG FRIST

Regjeringen skriver 28. januar på sine hjemmesider at fristen for tros- og livssynssamfunn til å sende krav til Fylkesmannen om statlig og kommunalt tilskudd er 1. mars hvert år (faller 1. mars på en lørdag, søndag eller annen helligdag, forskyves fristen til første påfølgende hverdag).

Fristen kan ikke fravikes!

Tros- og livssynssamfunn skal også sendes inn årsmelding og regnskap. Fristen for dette er 10. april, men denne fristen kan det søkes om å få forlenget.

Instruks for tilskuddsordningen fremkommer i årlige rundskriv. I 2019 gjelder rundskriv V-002/19B.

https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/rundskriv-v-00219b-tilskudd-til-tros--og-livssynssamfunn-utenom-den-norske-kirke/id2626963/

FYLKESMANNEN

Tilskuddsordningen forvaltes av Fylkesmannen.

https://www.fylkesmannen.no/

Krav om tilskudd sendes eller leveres til Fylkesmannen i det fylket der tros- eller livssynssamfunnet er hjemmehørende.

Fylkesmannsembetene har lagt opp til en mindre uklarhet ved at de allerede nå presenterer seg på hjemmesidene med kontaktinformasjon som følger den nye organiseringen etter kommende sammenslåing av fylkene fra 1.1.2020.

Henvendelse til Fylkesmannen i Innlandet besvares da kun på vegne av Oppland. Det må foretas egen henvendelse til Hedmark, selv om Fylkesmannen profilerer seg som en samlet administrasjon for det nye fylket Innlandet.

BRØNNØYSUNDREGISTRENE

Gode argumenter taler for at fylkesmennene, på oppdrag fra regjeringen v/ Kulturdepartementet, håndhever fristen for å fremme krav for strengt.

På henvendelse oppgis det at grunnen til den ufravikelige fristen er den kontrollen som Brønnøysundregistrene gjennomfører av medlemslistene fra tros- og livssynssamfunnenes medlemslister. Denne kontrollen består i å sjekke eventuelle doble registreringer.

Brønnøysundregistrene starter imidlertid dette arbeidet flere uker etter den fristen regjeringen v/ Kulturdepartementet har fastsatt for å fremme kravet til Fylkesmannen. Det kan derfor ikke være noe praktisk problem at enkelte medlemslister kommer inn litt på overtid.

TROSSAMFUNNSLOVEN

Tilskuddsordningen til tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke har en helt annen forankring og hjemmel enn andre politisk vedtatte tilskuddsordninger.

I trossamfunnslovens § 19 er tilskuddet regulert med følgende ordlyd:

Registerført trudomssamfunn kan krevja årleg tilskot frå rikskassen. Tilskotet skal vera så stort at det etter måten svarar om lag til det som staten har budsjettert til Den norske kyrkja, og skal utreknast etter kor mange som høyrer til samfunnet. Løyvingar som kjem som ei følgje av at tenestebustad- og bupliktordninga for prestane har falle bort, skal ikkje reknast med i tilskottsgrunnlaget. Løyvingar til eigenkapital ved skipinga av rettssubjektet Den norske kyrkja og til den delen av kyrkja sin pensjonspremie som er knytt til pensjonsrettar som dei tilsette i Den norske kyrkja har opptent som tenestemenn i staten, skal heller ikkje reknast med i tilskottsgrunnlaget.

Alle trudomssamfunn som får rikstilskot, kan kvart år krevja tilsvarande tilskot frå kommunar der det bur nokon som høyrer til trudomssamfunnet. Dette tilskotet vert utrekna med grunnlag i dei budsjetterte utlegg kommunen har til Den norske kyrkja.

Offentlege utlegg som gjeld alle, skal ikkje takast med når tilskotet vert utrekna. Departementet kan gjeva nærare føresegner om utrekning og oppgjerd.

Tilskota skal gå til religiøse føremål. For mottekne tilskot skal det sendast inn rekneskap.

Kommunale avgjerder om tilskot kan trudomssamfunnet klaga over til departementet.

Lov om trudomssafunn og ymist anna, §19

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1969-06-13-25

Da loven ble vedtatt i 1969, ble spørsmålet om tilskudd behandlet i Innst. O. XVI (1968 – 69), Tilråding frå justisnemnda om lov om trudomssamfunn og ymist anna. Det siteres fra avsnitt IV: Skattelette eller tilskot:

Dissentarnemnda tilrår at individuell skattelette vert bytt ut med årlege tilskot til trudomssamfunna. Tilsotet skal svarast både av stat og kommune i høve til dei utlegga staten og kommunane har til statskyrkja utrekna etter kor mange over atten år som høyrer til statskyrkja.

Justisdepartementet meiner det er rett å halde oppe den gamle skipnaden med ei vissmotyting til dissidentarar for dei offentlege utlegga til statskyrkja. Store praktiske vanskar vil fylgja med ein individuell fritakings- eller attendebetalingsskipnad. Denne vansken fell bort om tilskota går til registrerførde trudomssamfunn. Sjølve utrekningsmåten bør byggja på budjsetterte utgifter til statskyrkja, så ein slepp å venta på rekneskapstala. Det bør gjerast fårdrag for utlegg som er sams for alle ibuarar. Elles bør det gjerast frådragh for driftsutgifter og ymse anndre utlegg som gjeld eigedomar og ann som høyrer til kyrkjefond. Like eins bør utlegg til kulturføremål dragast frå, t.d. restaureringsutlegg til Nidarosdomen.

Justisdepartementet meiner at vanskane med å finna ut kor mange som er over atten år, er så store at det er meir tenleg å taka bort aldersgrensa. Derimot er departementet samd i at det lyt vera minst ti med i trudomssamfunnet i kommunen for at det skal ha krav på kommunalt tilskot.

Fra Innst. O. XVI (1968-69), side 2 – 3

https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1968-69&paid=6&wid=b&psid=DIVL1401

MENNESKERETTIGHETENE OG GRUNNLOVEN

Tilskuddsordningen kan også begrunnes med menneskerettighetenes regulering av trosfrihet, og kan dessuten utledes av grunnlovens § 16 om likebehandling:

Alle innbyggjarane i riket har fri religionsutøving. Den norske kyrkja, ei evangelisk-luthersk kyrkje, står ved lag som den norske folkekyrkja og blir stødd som det av staten. Nærare føresegner om kyrkjeskipnaden blir fastsette i lov. Alle trus- og livssynssamfunn skal bli stødde på lik line.

Grunnloven §16

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1814-05-17-nn

Antakelig vil mange medlemmer i trossamfunn utenfor Den norske kirke, ha stor respekt for DnK og den rolle DnK har som folkekirke, men når finansieringen av eget trossamfunn har en slik hjemmel i lovens ordlyd, forarbeider, grunnloven, menneskerettighetene og likebehandlingsprinsippet, så bør dette respekteres ved statens administrasjon av ordningen.

Kort oppsummert så er tilskuddsordningen begrunnet i, og kan forstås som, organiseringen av tros- og livssynssamfunns tilbakeføring av den finansiering deres medlemmer har bidratt med til Den norske kirke, ved betaling av skatt. Loven regulerer at krav kan fremsettes årlig, uten begrensning i en så rigid fristfastsettelse som nå praktiseres.

FRISTBRUDD

Jeg har de siste årene hatt kontakt med Fylkesmannsembetene for å avdekke omfanget av avslag på krav om statsstøtte og bortfall kommunalt tilskudd, grunnet oversittet frist. Hvert år er det en rekke trossamfunn, både kristne og samfunn tilhørende andre religioner, som kommer i slik situasjon. Sjekk av de enkelte sakene avdekker flere årsaker til at krav om tilskudd har blitt levert til Fylkesmannen etter fristen:

* Sykdom hos den som hadde ansvaret for å levere kravet

* Svake rutiner og interne misforståelser i trossamfunnet

* Rundskrivet fra Kulturdepartementet med informasjon er ikke mottatt

* Frist har variert fra år til år, og sen frist tidligere år er feilaktig lagt til grunn

* Tidligere ansvarlig for å levere krav har sluttet, nye personer kjenner ikke rutinen

* Trossamfunnet har ikke ajourført Brønnøysund med kontaktinformasjon

Fristoverskridelsene jeg har hatt innsyn i varierer fra et par dager til 2 – 3 uker. I flere tilfeller opplyser trossamfunnet at det har vært sykdom. Klagesaker har vært underbygget med legeerklæring, men likevel er krav avvist og klage har ikke ført frem.

Det er viktig å merke seg at mange tros- og livssynssamfunn drives med stor grad av frivillighet. Det kan være en utfordring for frivillige å følge opp så strenge formalkrav som Fylkesmennene på regjeringens oppdrag praktiserer for denne ordningen.

Frem til for et par år siden varierte fristdatoen fra år til år, men de siste årene har fristen ligget fast den 1. mars.

Flere av trossamfunnene jeg har hatt kontakt med er basert på medlemmer og ansvarlige med innvandrerbakgrunn. Personene er ansvarsfulle og forsøker å forstå rutinene, men manglende informasjon, språklige utfordringer, utskiftninger av de ansvarlige i trossamfunnet og etterslep på oppdateringer i Brønnøysundregistrene er åpenbare grunner til at fristen kan bli oversittet.

Statens rigide praktisering av fristen er etter min mening i konflikt med andre målsettinger som f.eks integrering, veiledning og hjelp til å forstå og komme i kontakt med norsk offentlig administrasjon.

URIMELIG KONTRAST

Uavhengig av årsaker internt i det enkelte trossamfunnet, fremstår det som en urimelig stor kontrast mellom den rutinesvikt / forsømmelse som av forskjellige årsaker har medført oversittelse av frist, og den konsekvens fristbruddet kan medføre for det enkelte trossamfunnet.

For tros- eller livssynssamfunn kan det statlige og kommunale tilskuddet utgjøre en betydelig andel av samlet økonomi. Bortfall av denne inntekten kan ramme barne- og ungdomsarbeidet, diakonale tiltak og fellesskapets verdi som motkraft til isolasjon og ensomhet.

Det er ganske brutalt når det inntreffer negative konsekvenser som vi dessverre ser hvert eneste år, og ansvaret kanskje blir lagt på personer som har gjort så godt de kan, men likevel av forskjellige årsaker har mistet fristen.

Etter å ha bistått trossamfunn flere steder i landet de siste årene er det min vurdering at kontrasten mellom forsømmelse og konsekvens er altfor stor.

VEILEDNINGSPLIKT

Det er fullt mulig å praktisere en mer fleksibel frist, som samtidig ivaretar intensjonen og hjemlene for tilskuddsordningen til tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske Kirke.

Fylkesmennene har god oversikt over alle registrerte tros- og livssynssamfunn. Umiddelbart etter fristens utløp kan Fylkesmannen sende en påminnelse til registrerte tros- og livssynssamfunn som ikke har fremmet krav. Dette er midler som trossamfunnet har krav på, ikke noe de søker en velvillig stat om.

En slik oppfølging ville være i samsvar med veiledningsplikten som er godt regulert i Forvaltningslovens § 11. Dagens håndheving av tilskuddsordningen ivaretar ikke veiledningsplikten

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1967-02-10

En annen og mer fleksibel forvaltning bør åpne for å ta imot krav selv om en praktisk frist skulle være noe oversittet. Det kan eventuelt gjøres fradrag i tilskuddet for de merkostnadene som fristbruddet medfører. Hvis f.eks Brønnøysundregistrene krever ekstra kompensasjon for sjekk av medlemslister som kommer utenom tur, så bør det likevel ikke være noe til hinder for at listene tas til behandling. Merkostnaden kan da dekkes av tros- eller livssynssamfunnet.

FORSLAG

Nå er ny trossamfunnslov til politisk behandling. Forslaget og debatten avdekker et press på dagens tilskuddsordning og begrunnelsen og hjemlene for denne. Inntil videre gjelder imidlertid fortsatt dagens lov. Noen enkle forslag til justering i forvaltningen foreslås:

* Det må etableres mer fleksible rutiner for behandling av krav om tilskudd. Avtalen med Brønnøysundregistrene er ikke være til hinder for dette.

* Kulturdepartementet må justere dagens praksis og åpne for mer praktiske ordninger og rutiner som ivaretar likebehandling og rettigheter som fremkommer av trossamfunnsloven, grunnloven og menneskerettighetene.

* Ingen tros- og livssynssamfunn, som ellers ville mottatt tilskudd, skal miste dette kun begrunnet i oversittet frist.

HUSK 1. MARS!

Uansett hvordan tilskuddsordningen mer ideelt bør forvaltes: Årets frist er 1. mars!

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere