Jarle Haugland

Alder: 42
  RSS

Om Jarle

Daglig leder i Tro & Medier

Følgere

Øyet som ser

Publisert nesten 4 år siden - 224 visninger

Hva du ser, har enorm innvirkning på ditt liv. Nå forventer du kanskje at jeg skal mene noe om hva du ser på tv eller internett. Nei, jeg ønsker å grave litt dypere enn det. Det handler om hvordan du ser på deg selv.

Jeg er fargeblind. På skolen tegnet jeg det norske flagget i brunt, hvitt og blått. Mennesker rundt meg kan forsøke å lære meg forskjellen på brun, rød og grønn, eller blå og lilla. De klarer det ikke. Fordi det er noe galt med øynene mine. Det er ikke kunnskapen det står på. Det er heller ikke omgivelsene som tar feil – selv om jeg har forsøkt meg med det argumentet. Problemet ligger i hva jeg ser. Og selv om fargeblindheten ikke får de største konsekvenser i hverdagen, er det likevel noe som preger min tilværelse. For hva jeg ser, former hvordan jeg forstår verden.

Men hva skjer når synet ikke har en fysisk skavank, men det er vårt hjertets øyne som ser feil? Som et speilrom i en fornøyelsespark, der virkelighetsforståelsen avgjøres av hvilket speil en ser inn i? Det handler ikke først og fremst om hva du ser på, men hvordan du ser på deg selv. Og det du ser, vil få stor innvirkning på ditt liv, på valgene du tar i hverdagen.

La meg ta et eksempel: Bibelen omtaler oss som tror på Jesus for «hellige». Min påstand er at jo mer vi forstår av det begrepet, jo mer vil det prege våre valg i hverdagen. Å være hellig handler blant annet om å være utskilt, å tilhøre Gud, å være fullkommen, ren. Og når vi ser på oss selv som hellige, vil det prege våre medievalg. Å klikke seg inn på pornografiske nettsider blir mindre tiltrekkende. Utroskap eller bestialske drap som ren underholdning blir mer frastøtende. Og det oppleves viktig å legge vinn på «alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros», som Paulus oppfordrer menigheten i Filippi til. Vi er jo hellige! Vi tilhører Den Hellige Gud!

Dine medievalg gjør deg ikke hellig. Langt derifra. Du blir like lite hellig av å gjøre ytre valg, som du blir ung av å smøre deg inn med antialdringskrem. Men den indre helligheten som Gud gir deg, preger livet ditt.

På samme måte vil det å se seg selv som elsket av Gud, bremse jakten på bekreftelse i sosiale medier. Eller å se seg selv som barn av Gud, vil gjøre noe med hva vi bruker tid på og gir oppmerksomhet til. Og det å se seg selv som utsendt av Gud, vil forme hvordan vi søker å være et Jesusvitne, også i vår mediehverdag. Alltid: Identitet før handling. Hvordan du ser på deg selv, preger hva du gjør.

Hvorfor skriver jeg dette? Fordi jeg er redd vi ofte begynner i feil ende. Til tross for at det finnes mye god og evangelisk forkynnelse i menighetene, virker det som om vi har problemer med å integrere dette i vår mediebruk, en del av våre liv som opptar flere timer av vår hverdag. Jeg opplever for ofte at vi snakker om medievalgene uten å snakke om identitet. At vi fordømmer pornografi uten å snakke om at vi i Kristus er fullkomne og hellige. At vi formaner til å ikke utlevere seg og søke bekreftelse i sosiale medier, uten å snakke om at vi er elsket av Gud. At vi oppfordrer til å slå av tv og prioritere tid med Gud, uten at vi helt forstår hva det vil si å være barn som har en åpen adgang til vår himmelske Far.

Dermed står vi i fare for å få en flokk med slitne kristne som enten ikke orker å se på sin mediebruk som en del av etterfølgelsen av Jesus, og velger å ha det som en frisone i hverdagen. Eller vi får kristne som går med en konstant opplevelse av å ikke strekke til, ikke nå opp til de høye standardene Guds ord tegner opp.

Da, som alltid, er det bare én medisin. Kun ett tiltak som nytter for å få en trygg identitet hos Gud. Å se på Jesus. Ikke å bruke krefter på å opparbeide seg en trygg identitet på egenhånd. Men å ha «blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender», som Hebreerbrevet maner oss til. Der, og bare der, kan Gud forme vår identitet. Han kan åpne våre hjertes øyne, så vi ser hvem Jesus er. Så vi ser hvem vi er i Jesus. Det er en befriende vei til en mediebruk som ærer Gud og bygger Hans rike!

Innlegget blir publisert i morgen på fom.no som ukens mediekommentar til Familie & Medier.

Gå til innlegget

Det viktigste er ikke å vinne, men å elske

Publisert nesten 4 år siden - 156 visninger

«Det viktigste er ikke å vinne, men å delta», sies det i den olympiske bekjennelse. Helt ærlig, er ikke det en temmelig tom floskel?

Bekjennelsen hjelper lite for tilhengerne av Oslo-OL i 2022, som tapte før løpet kom skikkelig i gang, og som nå trolig sitter og slikker sårene etter et sviende nederlag. Eller fortell det til Rikard Norling, Roald Bruun-Hanssen og tusener av bergensere som river seg i håret, biter negler og feller tårer for tap etter tap for fotballklubben Brann. Si det til gutten som alltid blir valgt sist når det skal spilles fotball i friminuttene. Eller hva med tenåringsjenta som aldri klarer å holde tritt i konkurransen som sier «tynnere, penere, mer populær» – som en underholdningsindustriens parallell til de olympiske «raskere, høyere, sterkere»? Spør disse menneskene om de lever godt med at de deltar uten å vinne.

Min fredsæle svigerfar sier alltid når vi ser fotball sammen: «Jeg synes de kan vinne litt hver». Inni meg rister jeg mentalt på hodet og tenker oppgitt at da tar du bort hele moroa med idretten. Det er meningen at noen skal vinne og noen tape. Ikke at målene og poengene skal deles jevnt utover til alle.

Men kanskje svigerfar har mer rett enn jeg vil innse. For problemet er at moroa har blitt alvor. Leken har blitt business. Konkurransene har blitt Viktige med stor V. Og mennesker oppleves som interessante eller betydningsfulle ut fra hvor høyt opp de har nådd i konkurransen. Det gjelder ikke bare i idretten. Sykdommen finnes over alt. Stort sett alle steder hvor det finnes mennesker, finnes det konkurranse. Om å være mest betydningsfull, mest populær eller mektigst, som den avdøde katolske presten Henri J.M. Nouwen omtaler som tre store fristelser i dagens konkurransesamfunn. Vi ser det i medienes dyrking av stjerner, kjendiser og helter. Men om vi kjenner etter, kan vi finne det godt forankret i oss selv også. Konkurransen kan ha ulike navn, men de fleste av oss ønsker å være vinnere, ikke tapere. For i konkurransesamfunnet finnes det ikke noe alternativ til disse to.

Samtidig godter djevelen seg over en menneskehet som strever etter å bli «raskere, høyere, sterkere». Opptatt av å dyrke frem vinnere, med tapere som et nødvendig biprodukt. Uten tid til å elske. For ekte kjærlighet «søker ikke sitt eget», som Bibelen sier, og er lite forenlig med denne konkurransen.

«Never give up on your dreams» står det på en tegning jeg så på Facebook, av et neshorn som løper på en tredemølle med et bilde av en enhjørning hengende på veggen som motivasjon. En tegning som treffer spikeren på hodeti en kultur som prøver å fortelle deg at du kan bli hva du vil, bare du tror nok på deg selv og jobber hardt nok. Neida. Det kan du ikke. De fleste av oss er helt middelmådige. Passe gode i noe og mindre gode i noe annet. Så er det bra at noen er veldig gode i noe. Men jeg ønsker å slå et slag for å avslutte konkurransen. Slutte med dyrkingen av den sterke, og heller bruke ens evner til å løfte andre opp. Til å elske.

For kjærligheten konkurrerer ikke. Den skaper ikke tapere. Den «misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig,» som Bibelen sier.

Det viktigste er ikke å delta. Det viktigste er å elske.

Gå til innlegget

Styrke gjennom svakhet

Publisert nesten 4 år siden - 1417 visninger

Vi har skapt et samfunn av klatrere. Vi må bli flinkere, komme høyere, bli mer lykkelige. Problemet er at klatringen fører oss nedover. Bort fra livet som sanne mennesker. Spørsmålet er om det finnes en annen vei å gå?

«Salige er de rike,
de eier verden.

Salige er de som alltid er glade,
de trenger ingen trøst.

Salige er de selvsikre,
de skal innta landet.

Salige er de vellykkede,
de skal mettes.

Salige er de sosialt kompetente,
de trenger ingen barmhjertighet.

Salige er de høyt utdannede,
de er verdens guder.

Salige er de som får være i fred,
de skal kalles lykkens sønner.

Salige er de som har et fleksibelt syn på rettferdighet,
de tar seg frem i verden.»

Med denne omskrivingen av Jesu ord i Bergprekenen beskriver forfatter og veileder Magnus Malm vårt samfunn i boka «Et hjerte større enn verden». Og han fortsetter: «Verden er i de sterkestes vold». Har han rett? Mye kan dessverre tyde på det. Jeg er redd for at det finnes krefter – djevelsk udefinerbare og uadresserbare, for enkle løsninger finnes ikke her – som binder mennesker, holder dem fanget i en stadig klatring etter lykken. Fanget i jakten etter skatten ved regnbuens ende, en jakt der en vil oppleve at målet stadig flytter seg. Vi når aldri frem. Det blir aldri godt nok. Aldri mye nok. Vi blir aldri lykkelige nok.

Dermed endres målsetningen. Om vi ikke oppnår denne lykken, er det nest beste å gi andre et inntrykk av at vi har lykkes. Da gjelder det å skape et bilde av perfeksjon, å skaffe seg et image som andre ser opp til.

Livsfarlig. For oss selv. For andre. «Når vi alle spiller sikre, skaper vi en verden av ytterste usikkerhet», har Dag Hammarskjöld sagt.

VG har over flere reportasjer satt ungdommers prestasjonskultur på dagsorden. I kronikken «Det tause opprøret», skriver skriver politisk redaktør Hanne Skartveit om «stadig flere unge som sulter seg syke, skader seg selv – eller dropper ut av skolen» som en taus protest mot å ikke nå opp, å være en del av en utmattende prestasjonskarusell der hvert individ er overlatt til seg selv. Kronikken er delt over 35 000 ganger, noe som dessverre viser en altfor stor gjenkjennelse i det hun skriver. For nå kan jo enhver bli det han eller hun vil. På den måten skaper vi, uten å ønske det, et samfunn for de sterkeste. For om man ikke klarer klatringen, har man strengt tatt bare seg selv å takke. Det er jo opp til deg. Så tyr man til det nest beste. Man skaper seg et image av perfeksjon. I vennegjengen. I familien. I sosiale medier. Hvordan folk opplever deg, er viktigere enn hvem du er.

Problemet er at et slikt image er drepende. Det hindrer frisk luft å komme inn til den du er, under kostymet. Hindrer sann frihet. Hindrer sår å bli leget. Hindrer de livsnødvendige, ekte relasjonene mellom deg og den andre – om det er Gud eller dine medmennesker. Så har vi skapt et samfunn av klatrere, som i realiteten fører oss nedover som mennesker, bort fra de vi er skapt til å være. Bort fra friheten.

«Salige er de rike ...»

Hva var det Jesus egentlig sa? Hvis vi stopper opp litt, går av tredemøllen vi befinner oss på – den som gir en opplevelse av at vi er fryktelig aktive, spreke og flinke, men som ikke flytter oss av flekken – og lytter til Jesu ord i Bergprekenen, hva hører vi da? Kanskje er det slik at de ordene som i første omgang kan virke defensive, en hyllest til svakheten og det middelmådige, er frigjørende ord som skaper et rom av luft rundt oss som vi kan puste fritt i. Senke skuldrene. Finne hvile. Fordi det er en annen som bærer oss, som bekrefter oss, som gir kraft. Det er en annen som er Gud. Ikke vi. Kanskje vi i Jesu ord møter sannheten i det Paulus mente da han sa: «Når jeg er svak, da er jeg sterk»:

«Salige er de som er fattige i ånden,
for himmelriket er deres.

Salige er de som sørger,
for de skal trøstes.

Salige er de ydmyke,
for de skal arve jorden.

Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten,
for de skal mettes.   

Salige er de barmhjertige,
for de skal få barmhjertighet.    

Salige er de rene av hjertet,
for de skal se Gud.

Salige er de som skaper fred,
for de skal kalles Guds barn.

Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
for himmelriket er deres.»


Gå til innlegget

"Kristent" netthets, og å elske sine meningsmotstandere

Publisert nesten 4 år siden - 874 visninger

Vårt Land har de siste dagene skrevet om "kristent" netthets mot Jens Brun-Pedersen. Jeg bruker anførselstegn på "kristent", for slike holdninger og ord er det tvers motsatte av hva Kristus selv lærte oss, med andre ord antikristelig.

Å formidle hat, sjikane, forakt, hets og skitne personangrep i en kristen drakt er rett til kjernen av hva det vil si å misbruke Herren vår Guds navn. Og jeg kjenner jeg blir trist. Trist over at Hans navn blir dratt ned i søla.

Jeg registrerer at det i avisen Dagen etterlyses kristen folkeskikk på nett. Det er et betimelig ønske. Men jeg mener vi som kristne er kalt til noe større enn å oppføre oss som folk. Vi er kalt til å møte motstandere, ja til og med fiender, dem som forbanner oss og forfølger oss, hetser oss, opptrer urimelig overfor oss, ønsker å hindre evangeliet i landet – jeg sier ikke dette gjelder Brun-Pedersens utspill – vi er kalt til å elske, be for, velsigne og gjøre godt mot.

Hvordan ser netthets – og annen hets eller forakt – i kristennavnet ut i lys av Jesu ord fra Bergprekenen:«Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen.»Eller ordene fra Paulus’ brev til Romerne: «Velsign dem som forfølger dere, velsign, og forbann ikke. (...) Er din fiende sulten, så gi ham mat, er han tørst, så gi ham å drikke.» Og vi kan fortsette med Peters ord i sitt første brev: «For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skulle følge i hans spor. Han gjorde ingen synd og det fantes ikke svik i hans munn. Han svarte ikke med hån når han ble hånt, han truet ikke når han led, men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig

Som kristne er vi først og fremst kalt til å elske. Og hva er kjærlighet? Ser vi på Jesus, er kjærlighet å gi avkall på posisjoner, privilegier og trygghet, å stige ned, så langt ned at en kan løfte andre opp, å gi sitt liv for å redde andre, ikke bare sine venner, men også sine fiender.

Det finnes tider da vi skal uttale oss. Men vi trenger, jeg trenger, å først gå innom Jesus med saken. Gi ham rom til å legge sin kjærlighet for vår meningsmotstander ned i vårt hjerte, hviske sine ord inn i oss og sette oss i stand til å tale et budskap som bærer med seg Guds rikes forandringskraft og Hans liv ut til mennesker.

Gå til innlegget

Hvordan være kristen i offentligheten?

Publisert nesten 4 år siden - 1235 visninger

Hvordan skal vi som kristne forholde oss til samfunnet vi lever i? Hva betyr det gamle begrepet «i verden, men ikke av verden» i dag? I en tid der den landets kristne arv står i fare for å smuldre bort mellom hendene våre, hvordan møter vi det?

Vi i Familie & Medier har en tid arbeidet med disse spørsmålene, og landet på tolv grunnholdninger vi ønsker skal prege vårt arbeid, som skal veilede oss i møte med offentligheten. Kanskje de også kan være til inspirasjon for andre?

1. Guds rike er som et frø
Jesus sammenligner Guds rike med et sennepsfrø. Det kan se lite ut, men har i seg kraften til å vokse og utbre seg. Guds rike sammenlignes ikke med noe som er på vikende front, og som gjør at vi må stå på barrikadene for å stanse fiendene. Jo, det er noe å forsvare, men det er enda mer å innta. Når vi skal møte mediene, vil vi bære med oss denne forventningsfulle holdningen, at vi kan få så et frø som på sikt kan bære frukt for Guds rike.

2. Det handler ikke om oss
«Kjærligheten søker ikke sitt eget,» sier 1.Kor.13.Gud vil at hans navn skal helliges, at hans rike skal komme, at hans vilje skal skje. Det handler ikke om oss, men om Gud og hans ære. Og det handler om de menneskene vi er satt til å vinne for Ham. Vi skal ha blikket vendt oppover og utover i vårt arbeid. Det handler altså ikke om hva vi liker eller ikke liker, men hva som ærer Gud og tjener evangeliet.

3. Mediene er en misjonsmark, ikke en slagmark
Vi arbeider ikke inn mot mediene for å vinne “våre” kamper for hva vi liker eller ikke. Vi vil bære med oss Jesu hjerte, som kom for “å søke og frelse det som var fortapt”. Når vi ser på mediene som en misjonsmark, må vi forstå kulturen, ha respekt for den og søke klokskap og visdom til å være et vitne om Jesus i våre ord og arbeidsmetoder.

4. Vi er kalt til å tjene, ikke kreve
I Joh.13 står historien om da Jesus vasket disiplenes føtter, og sa: «Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.» Dette tjenersinnet vil vi ta med oss i kontakten med medieaktørene og mediebrukerne. Vi er her for å tjene, med Guds kjærlighet, og søke måter å være til velsignelse for andre.

5. Oppdraget er for stort til at vi kan være alene
Gud har satt sin menighet til å være ett legeme. Fellesskapet og misjonsoppdraget er gitt til legemet, ikke til enkeltlemmene. Familie & Medier vil stå sammen med Guds folk i misjonsoppdraget, lete etter muligheter for samarbeid, nettverk eller andre initiativ som kan styrke Guds rikes arbeid.

6. Vi skal fortelle et større «ja»
Gud er en skapende og frigjørende Gud. Han vil sette ting i riktig stand, slik det var ment fra begynnelsen av. Dermed er grunntonen i hans møte med mennesker og samfunn et rungende «ja!». Dette vil vi formidle videre. Også de gangene vi må tiltale ondskap, stå opp mot urett og undertrykkelse.

7. Lyset overvinner alltid mørket
«Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket,» sa Konfucius. Truls Åkerlund har skrevet i bokenFeil fortelling fortalt: «Det blir for dumt når lyset skylder på mørket for at det er for lite lys i verden.» Det betyr ikke at vi skal være tannløse, for lyset kan avdekke det ubehagelige eller kritikkverdige. Men i alt vi gjør skal vi søke å tenne lys i mediehverdagen.

8. Å gjøre utretter mer enn å mene
I arbeidet vårt vil vi se etter muligheter for å gjøre noe med det vi mener noe om. For skal vi spre Guds kjærlighet, skal budskapet nå inn i menneskers hjerter, må vi gå ned fra gjerdet og la handling følge ord. Vi vil gjøre noe, og vi vil gjøre det av godhet.

9. Varig forandring kommer innenfra
Vi tror at indre ovebevisning om veivalg i lengden vil være en sterkere drivkraft enn ytre press eller overtalelse. Skal vi se et mediebilde preget av kristen tro og gode verdier, må disse holdningene befinne seg på innsiden av personene som skaper mediene. Derfor vil vi møte medieaktørene med mål om langsiktig bygging av relasjoner og tillit. Og med forventning om at de bønnene vi vet mange ber, forandrer hjerter!

10. All sannhet, godhet og skjønnhet kommer fra Gud
Gud er opphavet til og skaperen av all sannhet, godhet og skjønnhet. Til tross for syndefallet, ser vi fortsatt spor av dette over alt, ikke bare der det følges av et tydelig kristent budskap. De aller fleste mediebudskap har i seg elementer av både sannhet og løgn. I vår respons til mediene, vil vi derfor gjenkjenne og anerkjenne all sannhet, godhet og skjønnhet, løfte det frem og takke dem som formidler dette. Samtidig vil vi, med kjærlighet, påtale det motsatte, løgnen og ondskapen.

11. Bare den som lytter, fortjener å bli hørt
«Dette må dere vite, mine kjære søsken: Enhver skal være rask til å høre, men sen til å tale og sen til å bli sint,» sier Jakob 1,19  Ved å lytte, viser man respekt og interesse for den andre. Ved å lytte, forstår man bedre. Ved å lytte, er det lettere å gi relevante svar. Ved å lytte, gjør man seg i større grad fortjent til å bli hørt.

12. Menighetens kall er å følge Jesus
«Følg meg,» sa Jesus. Dette kallet er fortsatt kjernen av hva det vil si å være en disippel, en etterfølger av Jesus. Når alt kommer til alt, er det dette vi ønsker: Å følge Jesus og gi andre mennesker et møte med ham – så de også blir hans disipler.




Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Geir Wigdel kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
3 minutter siden / 311 visninger
Chiek Er kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
10 minutter siden / 311 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
26 minutter siden / 311 visninger
Hallvard Jørgensen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 311 visninger
Morten Andreas Horn kommenterte på
Vil også kirken støtte aktiv dødshjelp?
rundt 1 time siden / 383 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Det vi står sammen om
rundt 2 timer siden / 987 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Morfars kristendom
rundt 2 timer siden / 192 visninger
Frode Meland kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 2 timer siden / 311 visninger
Levi Fragell kommenterte på
Vil også kirken støtte aktiv dødshjelp?
rundt 2 timer siden / 383 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 3 timer siden / 311 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Miraklet i Leipzig
rundt 4 timer siden / 201 visninger
Les flere