Jarle Haugland

Alder: 42
  RSS

Om Jarle

Daglig leder i Tro & Medier

Følgere

"Kristent" netthets, og å elske sine meningsmotstandere

Publisert over 3 år siden - 866 visninger

Vårt Land har de siste dagene skrevet om "kristent" netthets mot Jens Brun-Pedersen. Jeg bruker anførselstegn på "kristent", for slike holdninger og ord er det tvers motsatte av hva Kristus selv lærte oss, med andre ord antikristelig.

Å formidle hat, sjikane, forakt, hets og skitne personangrep i en kristen drakt er rett til kjernen av hva det vil si å misbruke Herren vår Guds navn. Og jeg kjenner jeg blir trist. Trist over at Hans navn blir dratt ned i søla.

Jeg registrerer at det i avisen Dagen etterlyses kristen folkeskikk på nett. Det er et betimelig ønske. Men jeg mener vi som kristne er kalt til noe større enn å oppføre oss som folk. Vi er kalt til å møte motstandere, ja til og med fiender, dem som forbanner oss og forfølger oss, hetser oss, opptrer urimelig overfor oss, ønsker å hindre evangeliet i landet – jeg sier ikke dette gjelder Brun-Pedersens utspill – vi er kalt til å elske, be for, velsigne og gjøre godt mot.

Hvordan ser netthets – og annen hets eller forakt – i kristennavnet ut i lys av Jesu ord fra Bergprekenen:«Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen.»Eller ordene fra Paulus’ brev til Romerne: «Velsign dem som forfølger dere, velsign, og forbann ikke. (...) Er din fiende sulten, så gi ham mat, er han tørst, så gi ham å drikke.» Og vi kan fortsette med Peters ord i sitt første brev: «For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skulle følge i hans spor. Han gjorde ingen synd og det fantes ikke svik i hans munn. Han svarte ikke med hån når han ble hånt, han truet ikke når han led, men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig

Som kristne er vi først og fremst kalt til å elske. Og hva er kjærlighet? Ser vi på Jesus, er kjærlighet å gi avkall på posisjoner, privilegier og trygghet, å stige ned, så langt ned at en kan løfte andre opp, å gi sitt liv for å redde andre, ikke bare sine venner, men også sine fiender.

Det finnes tider da vi skal uttale oss. Men vi trenger, jeg trenger, å først gå innom Jesus med saken. Gi ham rom til å legge sin kjærlighet for vår meningsmotstander ned i vårt hjerte, hviske sine ord inn i oss og sette oss i stand til å tale et budskap som bærer med seg Guds rikes forandringskraft og Hans liv ut til mennesker.

Gå til innlegget

Hvordan være kristen i offentligheten?

Publisert over 3 år siden - 1230 visninger

Hvordan skal vi som kristne forholde oss til samfunnet vi lever i? Hva betyr det gamle begrepet «i verden, men ikke av verden» i dag? I en tid der den landets kristne arv står i fare for å smuldre bort mellom hendene våre, hvordan møter vi det?

Vi i Familie & Medier har en tid arbeidet med disse spørsmålene, og landet på tolv grunnholdninger vi ønsker skal prege vårt arbeid, som skal veilede oss i møte med offentligheten. Kanskje de også kan være til inspirasjon for andre?

1. Guds rike er som et frø
Jesus sammenligner Guds rike med et sennepsfrø. Det kan se lite ut, men har i seg kraften til å vokse og utbre seg. Guds rike sammenlignes ikke med noe som er på vikende front, og som gjør at vi må stå på barrikadene for å stanse fiendene. Jo, det er noe å forsvare, men det er enda mer å innta. Når vi skal møte mediene, vil vi bære med oss denne forventningsfulle holdningen, at vi kan få så et frø som på sikt kan bære frukt for Guds rike.

2. Det handler ikke om oss
«Kjærligheten søker ikke sitt eget,» sier 1.Kor.13.Gud vil at hans navn skal helliges, at hans rike skal komme, at hans vilje skal skje. Det handler ikke om oss, men om Gud og hans ære. Og det handler om de menneskene vi er satt til å vinne for Ham. Vi skal ha blikket vendt oppover og utover i vårt arbeid. Det handler altså ikke om hva vi liker eller ikke liker, men hva som ærer Gud og tjener evangeliet.

3. Mediene er en misjonsmark, ikke en slagmark
Vi arbeider ikke inn mot mediene for å vinne “våre” kamper for hva vi liker eller ikke. Vi vil bære med oss Jesu hjerte, som kom for “å søke og frelse det som var fortapt”. Når vi ser på mediene som en misjonsmark, må vi forstå kulturen, ha respekt for den og søke klokskap og visdom til å være et vitne om Jesus i våre ord og arbeidsmetoder.

4. Vi er kalt til å tjene, ikke kreve
I Joh.13 står historien om da Jesus vasket disiplenes føtter, og sa: «Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.» Dette tjenersinnet vil vi ta med oss i kontakten med medieaktørene og mediebrukerne. Vi er her for å tjene, med Guds kjærlighet, og søke måter å være til velsignelse for andre.

5. Oppdraget er for stort til at vi kan være alene
Gud har satt sin menighet til å være ett legeme. Fellesskapet og misjonsoppdraget er gitt til legemet, ikke til enkeltlemmene. Familie & Medier vil stå sammen med Guds folk i misjonsoppdraget, lete etter muligheter for samarbeid, nettverk eller andre initiativ som kan styrke Guds rikes arbeid.

6. Vi skal fortelle et større «ja»
Gud er en skapende og frigjørende Gud. Han vil sette ting i riktig stand, slik det var ment fra begynnelsen av. Dermed er grunntonen i hans møte med mennesker og samfunn et rungende «ja!». Dette vil vi formidle videre. Også de gangene vi må tiltale ondskap, stå opp mot urett og undertrykkelse.

7. Lyset overvinner alltid mørket
«Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket,» sa Konfucius. Truls Åkerlund har skrevet i bokenFeil fortelling fortalt: «Det blir for dumt når lyset skylder på mørket for at det er for lite lys i verden.» Det betyr ikke at vi skal være tannløse, for lyset kan avdekke det ubehagelige eller kritikkverdige. Men i alt vi gjør skal vi søke å tenne lys i mediehverdagen.

8. Å gjøre utretter mer enn å mene
I arbeidet vårt vil vi se etter muligheter for å gjøre noe med det vi mener noe om. For skal vi spre Guds kjærlighet, skal budskapet nå inn i menneskers hjerter, må vi gå ned fra gjerdet og la handling følge ord. Vi vil gjøre noe, og vi vil gjøre det av godhet.

9. Varig forandring kommer innenfra
Vi tror at indre ovebevisning om veivalg i lengden vil være en sterkere drivkraft enn ytre press eller overtalelse. Skal vi se et mediebilde preget av kristen tro og gode verdier, må disse holdningene befinne seg på innsiden av personene som skaper mediene. Derfor vil vi møte medieaktørene med mål om langsiktig bygging av relasjoner og tillit. Og med forventning om at de bønnene vi vet mange ber, forandrer hjerter!

10. All sannhet, godhet og skjønnhet kommer fra Gud
Gud er opphavet til og skaperen av all sannhet, godhet og skjønnhet. Til tross for syndefallet, ser vi fortsatt spor av dette over alt, ikke bare der det følges av et tydelig kristent budskap. De aller fleste mediebudskap har i seg elementer av både sannhet og løgn. I vår respons til mediene, vil vi derfor gjenkjenne og anerkjenne all sannhet, godhet og skjønnhet, løfte det frem og takke dem som formidler dette. Samtidig vil vi, med kjærlighet, påtale det motsatte, løgnen og ondskapen.

11. Bare den som lytter, fortjener å bli hørt
«Dette må dere vite, mine kjære søsken: Enhver skal være rask til å høre, men sen til å tale og sen til å bli sint,» sier Jakob 1,19  Ved å lytte, viser man respekt og interesse for den andre. Ved å lytte, forstår man bedre. Ved å lytte, er det lettere å gi relevante svar. Ved å lytte, gjør man seg i større grad fortjent til å bli hørt.

12. Menighetens kall er å følge Jesus
«Følg meg,» sa Jesus. Dette kallet er fortsatt kjernen av hva det vil si å være en disippel, en etterfølger av Jesus. Når alt kommer til alt, er det dette vi ønsker: Å følge Jesus og gi andre mennesker et møte med ham – så de også blir hans disipler.




Gå til innlegget

Et skjermfritt møte med Livet

Publisert nesten 4 år siden - 384 visninger

I skrivende stund er jeg litt over halvveis i min skjermfrie uke. Og jeg må innrømme at det er mer krevende enn jeg hadde forventet. Men jeg er overbevist om at det er verdt det.


Selvfølgelig skulle jo jeg – leder av Familie & Medier, som arrangerer Skjermfri uke – ha lovprist stillheten og refleksjonene. Og ett eller annet sted i meg er det noe som sier at dette er godt for meg. Selv om jeg kjeder meg. Selv om jeg blir litt rastløs. For jeg tror, og merker, at jeg trenger det.

Kanskje det er omtrent som om jeg i en lengre periode skulle hatt åpen dør til i hjemmet vårt, der hvem som helst kunne komme og gå som de ville. Om jeg da en dag ville ønske å ta kontroll, lukke døren og selv velge når jeg ønsket besøk, antar jeg at det hadde blitt en ganske masete uke i etterkant. Misnøye og banking på døren fra den som var vant med å ha fri tilgang og ville inn, til de etter hvert lærte de nye reglene. Nå var det husherren som selv bestemte, som hadde gått til det skritt å sette grenser rundt eget liv.

Jeg har for tiden en del digitale distraksjoner som banker på min mentale husdør. Om en uke er nok til å trekke nye grenser, spørs vel. Målet for en slik uke er uansett ikke å gjennomføre et stunt på syv dager, men å trekke erfaringene med seg inn i resten av året. På den måten kan vi skape de nødvendige rommene for stillhet, refleksjon, oppmerksomhet og relasjoner. For relasjoner trenger oppmerksomhet, tilstedeværelse og tid for å bygges.

For det første handler det om relasjonen til oss selv, der det er alt for lett å ty til de digitale distraksjonene for å unngå å se seg selv i ansiktet. En krangel kan glemmes gjennom flukten inn i de digitale stimuli. Samlivsproblemer løses med pornografi. Det usikre selvbildet løses gjennom en statusoppdatering som skaffer deg likes. Og rastløsheten, en følge av den hurtige livsstilen som hindrer røttene å hente næring fra de dypere kildene, møtes ikke gjennom å ta et analogt hvileskjær, men ved å fortsette det digitale løpet. Skjermfrie perioder vil da bli noe vi trenger å gjennomføre for å møte oss selv igjen, hvor ubehagelig det enn blir. For i andre enden kan du komme ut som et mer helt menneske.

For det andre handler det om relasjonen til våre medmennesker. Det første vi mister når øynene våre er festet på skjermer, er blikkontakten. Det neste som forsvinner, er oppmerksomheten og tilstedeværelsen, og dermed forståelsen for hvordan andre mennesker har det. Dersom denne tilstanden griper for dypt inn i dagliglivet, vil relasjonene til menneskene vi omgås, bli skadelidende. Det er svært trist om historien viser oss at vi sviktet de viktigste menneskene rundt oss til fordel for en skjerm. Med ganske enkle, men kanskje krevende, grep kan vi igjen løfte blikket og se inn i andres ansikt med oppmerksomhet og tilstedeværelse – og viktige relasjoner ivaretas og styrkes.

For det tredje handler det om vår relasjon til Gud. Han blander seg ikke inn i ropene som kjemper om vår oppmerksomhet. Han ønsker å lede oss inn i stillheten, der vi er tilstede i oss selv – og der hviske sitt levende og livgivende budskap til oss. Derfor trenger vi å lære oss å stenge døren for de digitale distraksjonene, hvor nyttige, morsomme eller spennende de enn er, og være stille hos Gud. Og når vi lar andre røster bli stille, kan vi høre jubelropet som danner kirkens grunnvoll, som springer ut fra påskehøytiden vi går inn i og sprer seg inn i alle kirkens blodårer og ut i alle lemmene: "Jesus lever! Døden er oppslukt, seieren vunnet!"
 
Ha en velsignet påske!

Gå til innlegget

Unnskyld at du føler det slik!

Publisert nesten 4 år siden - 1121 visninger

«Vi er veldig lei oss hvis vi har krenket noen med trykket på denne T-skjorten», sier Kristin Fjeld, presseansvarlig for H&M Norge etter at kjeden hadde trukket tilbake T-skjorter med nazistisk symbolikk. Hvor dypt stikker egentlig slike beklagelser?

Vårt Land skriver om en T-skjorte hos H&M som hadde påtrykt et dødningehode med en Davidstjerne i bakgrunnen. Jeg forstår godt at leder av Det Mosaiske Trossamfund, Ervin Kohn, reagerer sterkt og kaller det for «makabert» og «historieløst». Det er på sin plass at T-skjorten er trukket tilbake fra butikkene, og forhåpentlig har kleskjeden blitt litt klokere.

Men legg merke til beklagelsen. De er lei seghvis de har krenketnoen. De beklager altså ikke handlingen, men følelsen og reaksjonen hos den andre. Om det er en ubevisst språkbruk fra Fjeld, er ikke godt å si, men med sine formuleringer er hun dessverre i godt selskap. Det er blitt vanlig å beklage dersom folk føler seg støtt, såret eller krenket. Det høres fint ut, men viser en manglende evne til å ta inn over seg hva de har gjort og hvilket ansvar de har for sine handlinger.

Det høres kanskje ut som flisespikkeri, men på minst to områder kan dette få ganske store konsekvenser. For det første står vi i fare for å bli fanger av andres følelser. Det er andres reaksjoner som skal bestemme om vi skal beklage eller ikke, ikke handlingene våre. Da får vi «de krenkedes diktatur», noe som vil kvele mange nødvendige og ubehagelige meningsytringer i offentligheten. For vi må jo ikke såre.

For det andre – og det kan være tilfellet i denne konkrete saken – kan vi få et etisk klima der en mister evnen til å se det store bildet som handlingene blir gjort i. Det fører til at vi får en nærsynt konsekvensetikk som kun strekker seg til den andre partens reaksjoner. Og umerkelig flytter vi ansvaret for handlingen over på dem som blir støtt eller såret. For om de ikke forstår intensjonen med det vi sa eller gjorde, er det deres følelser som beklages. Men selv trenger vi ikke ta ansvar for våre handlinger utover det.

For Hennes & Mauritz sin del var det ikke de krenkede følelsene til jøder og oss andre som var problemet, men at de produserte og la ut for salg en T-skjorte som trivialiserer nazistisk symbolikk. Det er det som skal beklages.

Det er mulig jeg er urettferdig med Kristin Fjeld, og at H&M virkelig ønsker å ta ansvar for denne tabben. Men hun, og en rekke andre med henne, kan ha godt av å bli bevisst på en språkbruk der en tar ansvar for sine handlinger – og ikke for følelsene de har skapt.

Debattinnlegget er tidligere publisert på fom.no.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Bortforklaringer i særklasse
av
Hogne Hongset
16 minutter siden / 22 visninger
0 kommentarer
Hva er alder?
av
Tove S. J Magnussen
rundt 2 timer siden / 49 visninger
0 kommentarer
Å helbrede våre spedalske
av
Andreas Masvie
rundt 5 timer siden / 96 visninger
0 kommentarer
BCC og andre kristne
av
Bernt Aksel Larsen
rundt 5 timer siden / 203 visninger
1 kommentarer
Dommedag og benektelse
av
Vårt Land
rundt 5 timer siden / 121 visninger
1 kommentarer
Ungt opprør mot våpen
av
Une Bratberg
rundt 16 timer siden / 371 visninger
4 kommentarer
Idear og deira forførande makt
av
Per Steinar Runde
rundt 19 timer siden / 257 visninger
3 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Hvorfor akkurat Bibelen?
8 minutter siden / 2033 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvorfor akkurat Bibelen?
27 minutter siden / 2033 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Lignelsen om navlestrengen
30 minutter siden / 164 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Tro på himmelen
36 minutter siden / 119 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Idear og deira forførande makt
rundt 1 time siden / 257 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
BCC og andre kristne
rundt 1 time siden / 203 visninger
Roald Øye kommenterte på
"The New State Solution"
rundt 1 time siden / 346 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Hvorfor akkurat Bibelen?
rundt 1 time siden / 2033 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Hvorfor akkurat Bibelen?
rundt 1 time siden / 2033 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
La ungene være, kristne venner!
rundt 1 time siden / 1604 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
En seier for det livssynsåpne samfunn
rundt 1 time siden / 116 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
Hvem skal oppdra barna våre?
rundt 1 time siden / 733 visninger
Les flere