Jarle Haugland

Alder: 44
  RSS

Om Jarle

Daglig leder i Tro & Medier

Følgere

Kristentroen står og faller på én ting

Publisert over 4 år siden

Opp igjennom historien er det gjort mange forsøk på å utrydde kristentroen. Ingen har lykkes, til tross for at det er én enkelt ting som skal til for å slå beina under hele kristendommen.

«Jesus lever!» Jubelropet runget fra menneskene som hadde fulgt Jesus i tre år, trodd at han var Messias, frelseren, men så opplevd det utenkelige – at livet hans endte på et henrettelsessted for de verste kriminelle. Og med korsfestelsen forsvant alt håp. Alt de hadde trodd på. Men plutselig begynte ryktene å spre seg. Jesus var stått opp fra de døde! Graven var tom, sa de. Flere av hans nærmeste hadde møtt Jesus i levende live. Tallet på øyenvitner vokste, og etter hvert påstod over fem hundre personer at de hadde sett med egne øyne at Jesus var levende. 

Påstanden er så absurd at de fleste i dag møter den med litt oppgitt hoderisting og forholder seg forholdsvis likegyldig til det de kristne bygger hele sin tro på. Jeg kan ikke bebreide dem. Å påstå at liket av snekkersønnen fra Nasaret skulle gå ut igjen fra graven den tredje dagen etter sin død, fremstår ikke som noe man kan tro på i et opplyst samfunn. Likevel fortsetter vi kristne å påstå det samme. Og sannhetsinnholdet i påstanden er avgjørende for hele den kristne troen. 

Paulus satser alt på ett kort og setter kristentroens troverdighet på spill når han skriver til menigheten i Korint: «Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. Da står vi som falske vitner om Gud. (…)Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening» Det er sterke ord! Og en gavepakke til dem som ønsker å utrydde kristentroen. For hele kristendommen står og faller på et historisk faktum eller falsum. Den er ikke en filosofisk idé som kan diskuteres og se ulikt på, eller et sett med verdier man kan sette pris på, uansett tro. Kristendommen er uten mening – hvor verdifulle verdiene som formidles der enn er – om det ikke er et faktum at Jesus stod opp fra de døde. 

«Dersom forankringen i historien ikke skulle være til stede, burde den kristne kirken i anstendighetens navn demontere seg selv», skriver Stefan Gustavsson i boka «Skeptikerens guide til Jesus 1». 

Hvorfor har da ikke den kristne kirken demontert seg selv? Eller blitt demontert av mennesker som har motbevist påstanden om at Jesus lever? Tross alt spredte ryktet om den angivelige oppstandelsen seg helt fra starten. Og de skriftlige kildene er fra få tiår etter hendelsen, på en tid der mange av øyenvitnene fortsatt levde. Det skulle være enkelt å få stoppet ryktene, og med det fremveksten av et fellesskap av Jesustroende som man ikke ønsket seg. Det skulle ikke mer enn en gravende journalist på saken før det problemet var ryddet av verden. 

Kan det være at de hadde rett? 

I disse dagene går filmen «Risen» på kino. Her møter vi en romersk offiser som setter ut på jakten etter Jesu lik, for å få stoppet ryktene om hans seier over døden. Det er et risikabelt filmprosjekt for den kristne tro. For vi burde vel egentlig få fokuset bort fra spørsmålet om oppstandelsen er et historisk faktum eller ikke? Setter vi ikke for mye på spill når vi holder fast på noe de fleste tenkende mennesker avviser? Det må jo være mer markedsstrategisk å tilpasse den kristne tro til ideer som mange mennesker kan slutte seg til, oppstandelse eller ikke? 

Nei, sier Paulus. Nei, sier skaperne av «Risen». Og nei, sier hele den kristne kirken opp igjennom historien. For uten oppstandelsen, er det kristne budskapet tomt. Uten mening. Ingen seier over ondskapen. Ingen seier over synden. Ingen seier over døden. 

«Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde», fastslår Paulus. Og forankrer Jesu seier over ondskapen, synden og døden i en historisk hendelse. Derfor runger fortsatt jubelropet fra den kristne kirke, to tusen år etter det utenkelige skjedde: «Kristus er oppstanden!» Og får til gjensvar fra alle som har funnet håpet i det faktum at graven er tom: «Ja, han er sannelig oppstanden!» 

God påske!

Gå til innlegget

Kristentroen står og faller på én ting

Publisert over 4 år siden

Opp igjennom historien er det gjort mange forsøk på å utrydde kristentroen. Ingen har lykkes, til tross for at det er én enkelt ting som skal til for å slå beina under hele kristendommen.

«Jesus lever!» Jubelropet runget fra menneskene som hadde fulgt Jesus i tre år, trodd at han var Messias, frelseren, men så opplevd det utenkelige – at livet hans endte på et henrettelsessted for de verste kriminelle. Og med korsfestelsen forsvant alt håp. Alt de hadde trodd på. Men plutselig begynte ryktene å spre seg. Jesus var stått opp fra de døde! Graven var tom, sa de. Flere av hans nærmeste hadde møtt Jesus i levende live. Tallet på øyenvitner vokste, og etter hvert påstod over fem hundre personer at de hadde sett med egne øyne at Jesus var levende.

Påstanden er så absurd at de fleste i dag møter den med litt oppgitt hoderisting og forholder seg forholdsvis likegyldig til det de kristne bygger hele sin tro på. Jeg kan ikke bebreide dem. Å påstå at liket av snekkersønnen fra Nasaret skulle gå ut igjen fra graven den tredje dagen etter sin død, fremstår ikke som noe man kan tro på i et opplyst samfunn. Likevel fortsetter vi kristne å påstå det samme. Og sannhetsinnholdet i påstanden er avgjørende for hele den kristne troen.

Paulus satser alt på ett kort og setter kristentroens troverdighet på spill når han skriver til menigheten i Korint: «Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. Da står vi som falske vitner om Gud. (…)Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening» Det er sterke ord! Og en gavepakke til dem som ønsker å utrydde kristentroen. For hele kristendommen står og faller på et historisk faktum eller falsum. Den er ikke en filosofisk idé som kan diskuteres og se ulikt på, eller et sett med verdier man kan sette pris på, uansett tro. Kristendommen er uten mening – hvor verdifulle verdiene som formidles der enn er – om det ikke er et faktum at Jesus stod opp fra de døde.

«Dersom forankringen i historien ikke skulle være til stede, burde den kristne kirken i anstendighetens navn demontere seg selv», skriver Stefan Gustavsson i boka «Skeptikerens guide til Jesus 1».

Hvorfor har da ikke den kristne kirken demontert seg selv? Eller blitt demontert av mennesker som har motbevist påstanden om at Jesus lever? Tross alt spredte ryktet om den angivelige oppstandelsen seg helt fra starten. Og de skriftlige kildene er fra få tiår etter hendelsen, på en tid der mange av øyenvitnene fortsatt levde. Det skulle være enkelt å få stoppet ryktene, og med det fremveksten av et fellesskap av Jesustroende som man ikke ønsket seg. Det skulle ikke mer enn en gravende journalist på saken før det problemet var ryddet av verden.

Kan det være at de hadde rett?

I disse dagene går filmen «Risen» på kino. Her møter vi en romersk offiser som setter ut på jakten etter Jesu lik, for å få stoppet ryktene om hans seier over døden. Det er et risikabelt filmprosjekt for den kristne tro. For vi burde vel egentlig få fokuset bort fra spørsmålet om oppstandelsen er et historisk faktum eller ikke? Setter vi ikke for mye på spill når vi holder fast på noe de fleste tenkende mennesker avviser? Det må jo være mer markedsstrategisk å tilpasse den kristne tro til ideer som mange mennesker kan slutte seg til, oppstandelse eller ikke?

Nei, sier Paulus. Nei, sier skaperne av «Risen». Og nei, sier hele den kristne kirken opp igjennom historien. For uten oppstandelsen, er det kristne budskapet tomt. Uten mening. Ingen seier over ondskapen. Ingen seier over synden. Ingen seier over døden.

«Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde», fastslår Paulus. Og forankrer Jesu seier over ondskapen, synden og døden i en historisk hendelse. Derfor runger fortsatt jubelropet fra den kristne kirke, to tusen år etter det utenkelige skjedde: «Kristus er oppstanden!» Og får til gjensvar fra alle som har funnet håpet i det faktum at graven er tom: «Ja, han er sannelig oppstanden!»

God påske ønskes fra oss i Familie & Medier!

FØRST PUBLISERT SOM MEDIEKOMMENTAR PÅ FAMILIE OG MEDIERS NETTSIDE

Gå til innlegget

Fra tid til annen kommer kravet om at kristne må si ifra om ting som er galt. Vi må være tydeligere i mediene, i avisspaltene og i debattprogrammene. For noen år siden var jeg helt enig i det. Nå er jeg ikke så sikker lenger.

De ulike stemmene som etterlyser kristne aktører i den offentlige debatten, peker ofte på ulike moralske områder i samfunnet som de mener bør kjempes mot. Men hva skal det kristne budskapet i offentligheten være? Kan det være at ulike verdikamper vi tar, i lengden står i veien for evangeliet? 

Jeg våger meg på et personlig vitnesbyrd her: Da jeg tok over som leder i Familie & Medier i 2010, hadde jeg en viss usikkerhet om hvordan jeg skulle opptre i offentligheten – og jeg valgte da ubevisst å følge noen uuttalte forventninger om hva F&M skulle mene noe om. Det handlet mye om sex i den perioden, for å si det slik. Det gav oss mye oppslag. Og medielandskapet gav oss nok å ta av. Så kunne vi også gjerne mene noe om banning. Eller vold i mediene. Noe som kunne gi litt oppmerksomhet. 

Men etter hvert gikk jeg med en nagende følelse av at noe ikke var helt rett. Vi gikk mange runder på kontoret om diskusjonene vi skulle være med i, og vi opplevde at vi var tydelige på at drivkraften var kjærlighet til mennesker, ikke moralsk indignasjon. Likevel satt jeg med en følelse av at «ordet om korset» forsvant i våre verdikamper. 

En dag leste jeg Jomfrumark av Peter Halldorf, der et avsnitt traff meg midt i magen: 
«Når villfarenheten i samfunnet øker, gamle tabuer overskrides og det ikke lenger går an å skille rett fra galt, da vokser ropene om etikk og moral. Med rette. Innenfor politikk og næringsliv, omsorgstjeneste og utdannelse har etikk de siste årene blitt et honnørbegrep på programmet på alle kurs og konferanser som er i takt med tiden. Ved å hekte seg på trenden ser kirken en gyllen anledning til å gå til kamp for den kristne etikken. For sent innser vi at de signaler vi dermed sender kommuniserer et skjebnesvangert budskap: kirkens viktigste oppgave er samfunnets moralske opprustning. Umerkelig og uten noen egentlig hensikt skjer det en glidning fra moral til moralisme, som fjerner oss fra evangeliet. Til tross for at vi fortsetter å preke over dets tekster, lykkes vi med kunststykket å bomme på det tilsynelatende åpenbare: det er ikke moralske pekefingre som er Jesu metode når han møter mennesker i akutt behov for en ny livsstil. Hans behandling av dem som har forstuet seg på etikken, av alle dem som ikke har lykkes i å leve opp til idealene, blir besværlig for en kirke på marsj for moralen.  

I et samfunn som er fattig på normer og frigjort fra grenser, ligger det nær for hånden at kirken i protest - og mangel på åndelig kraft - profilerer seg som moralens voktere. Men når prester og pastorer ikler seg rollen som etiske rådgivere eller drevne helliggjørelsespredikanter med fariseisk klangbunn, risikerer den kristne etikken, alle de gode budene, å bli en boomerang, som med uventet effekt slår tilbake mot kristendommens egentlige og unike bidrag til menneskene: befrielsens evangelium. (...) Det eneste som kan gjøre den kristne kirke til en folkets frigjøringsbevegelse.» 

Jeg tror det kristne oppdraget er å sette mennesker fri. Fri fra sin synd. Fri fra sin egoisme. Fri fra et liv i mørket, på vei mot fortapelsen. Og fri til å være Guds barn. Fri til å bli elsket av Ham og elske tilbake. Fri til et evig liv. 

Jesus kom for dem som «har forstuet seg på etikken», og møtte dem på en måte som gjorde at prostituerte, tollere og andre i kategorien «syndere» ble trukket til Jesus som ørkendyr mot oasen. Der fant de det levende vann som gjorde dem rene, hele og gav dem fremtid og håp. 

Paulus gikk i Jesu fotspor. En gang var han i Aten. Han så alle avgudene i byen, og han ble rystet. Men hva sa han da han ble ført opp til Areopagos for å tale til avgudsdyrkerne? Ingen pekefinger eller verditale. Han tok utgangspunkt i deres liv, deres tilbedelse av "en ukjent gud", fortalte dem om Jesus og gav dem en invitasjon til å tro på Ham. 

Det er «en tid for å tie, en tid for å tale», som Forkynneren sier. Det er ikke opp til meg å mene hvem som skal si hva, og når. Men jeg observerer at nåden har krevende kår i den offentlige samtalen. Selv om verdikamper enkeltvis kan forsvares, står vi i en gigantisk fare for at det samlede budskapet lukker døren for mennesker i desperat behov for nåde, gjenopprettelse og håp.  

Da hander en lav offentlig profil i verdikampen ikke om frykten for å provosere, men om frykten for at mennesker ikke møter Jesus bak alle våre argumenter. Og den frykten er enormt viktig å ta på alvor.

Så får det heller våge seg at jeg skriver et debattinnlegg om det ...

Gå til innlegget

Misjon i et etterkristent land

Publisert nesten 5 år siden

Hvordan skal vi som kristne forholde oss til samfunnet i et etterkristent land? Ja, for vi er det. Etterkristent.

Selv om det er viktig å ta vare på kristendommens viktige innflytelse på landet, er det likevel tid for en reorientering. Som menighet er det helt essensielt å spørre oss om hva det vil si å være kristen i møte med omgivelsene i 2016. Og for vår del, ikke minst i møte med mediene. 

Noen ganger sitter jeg med opplevelsen av at det er vår kristne kulturarv som skal redde misjonsoppdraget i Norge – og kanskje også kirkens eksistensberettigelse i samfunnet. I et samfunn der relasjonen til kristendommen blir fjernere og fjernere, er det nærliggende å gå inn i en kamp for å bevare, beskytte og holde fast på. Historisk sett har kirken hatt posisjoner, nytt privilegier og bidratt til viktig kulturbygging. Problemet er at det kristne oppdraget ikke handler om å bevare fortiden. Vi skal lære av den. Men hver generasjon trenger å møte Jesus gjennom nåtidens levende tro. 

For en stund siden fant jeg frem en 24 år gammel bok som hadde stått og støvet ned i bokhylla. Boka heter «Ropet fra byene» og er skrevet av Floyd McClung, som har arbeidet som misjonær i Amsterdam i mange år.  

Han forteller en historie om en samtale han hadde med et par som hadde arbeidet som misjonærer i India en liten stund. Da de hadde ankommet landet, hadde de blitt sjokkert og sinte over avgudsdyrkelsen de så, og bestemte seg for å «gå ut på gatene, inn i templene, hjem til hindu-prestene og forkynne hva Bibelen sier om avgudsdyrkelse. De følte de måtte advare folket mot Guds kommende dom». 

McClung synes det hørtes bra ut, men det var likevel noe som manglet. Derfor stilte han dem tre enkle spørsmål. Og de spørsmålene bør utfordre oss også i dag, som lever og bor i et samfunn som i stor grad har vendt Gud ryggen og har laget seg sine egne avguder i mange synlige og usynlige former. Det første var: 

«For det første lurer jeg på om dere har ikke-kristne, indiske venner. Er dere på fornavn med noen av dem, har de vært hjemme hos dere, har dere besøkt dem, liker dere noen av dem som mennesker?» 

Dessverre måtte de besvare spørsmålet med stillhet og noe uklar mumling. Deretter spurte han: 

«Men kan dere nevne tre eller fire ting ved denne kulturen som dere virkelig setter pris på, og som dere har fått respekt for?» 

Noe perplekse benektet de dette. Tross alt var jo landet styrt av demoniske krefter. McClung fortsatte med det tredje spørsmålet: 

«Dere har vært her i åtte måneder. Dere har rukket å oppleve kulturen, møte mennesker, se behovene i dette landet. Har dere fastet for India, har det vært umulig å sove enkelte netter fordi det ligger en bønnebyrde for landet på hjertene deres? Har dere grått for India?» 

Stillheten ble virkelig trykkende. McClung skriver: 

«Med stor sorg i hjertet forklarte jeg at de ikke hadde autoritet til å forkynne evangeliet i India. Før de så det positive i kulturen, hadde indiske venner, fikk sine sosiale og vennskapelige behov dekket gjennom personlig kontakt med ikke-kristne, og deres hjerter var knust av dyp kjærlighet til folket, hadde de ingen rett til å forkynne evangeliet for inderne, eller å løfte fingeren med selv den mest forsiktige irettesettelse av avgudsdyrkelsen i landet.» 

Ekte vennskap, respekt for kulturen, og dyp, Gudgitt kjærlighet til menneskene. Det er ikke bare misjonærer i India som kan la seg utfordre i møte med slike spørsmål. Her er også livgivende visdom å hente for oss som jobber med kristent samfunnsengasjement i et etterkristent land. 

 

Gå til innlegget

Kroppspress, Harald Eia og sunne valg

Publisert nesten 5 år siden

Harald Eia klikker når han hører snakk om kroppspress. Han hevder at det har skjedd en utvikling fra å snakke om kroppsideal til nå å snakke om kroppspress. Og problemet kommer i følge Eia av at vi er blitt for empatiske.

av Alexis Lundh, leder i Ungdom & Medier og Jarle Haugland, daglig leder i Familie & Medier

Bekjennelsen til Harald Eia kom nylig i en kronikk på NRK Ytring, der han også hevder at vi tar for mye hensyn «til den 20 % av befolkningen som er de mest sårbare og nevrotiske blant oss». Det sies ofte at menn ikke klarer å gjøre to ting samtidig. Eias program «Brille» kan kanskje undersøke om dette stemmer eller er en myte, men hans kronikk er i hvert fall et godt eksempel på å ikke klare å tenke to tanker samtidig. For selvsagt skal man kunne snakke om sunnhet og helse, om å ta vare på den vakre kroppen vi har fått – og som forekommer i alle slags fasonger.

Men det er en lang vei fra å forfekte et sunt kroppsideal, over til å bagatellisere kroppspresset som ødelegger mennesker og problematisere menneskers evne til medfølelse. Her virker Eia å være talsmann for en ekstremdarwinisme, der han synes å mene at de som ikke klarer å takle kroppsfokuset heller får ligge igjen i veikanten i vår utvikling av menneskearten. Harald Eia har tidligere snakket på Lindmo på NRK om sin manglende evne til å føle empati. Det kan jo forklare hvordan han her – på en noe arrogantironisk måte – evner å fremstå som fullstendig ignorant for mennesker som lider. De vondeste historiene møter vi i psykiatrien eller selvmordsstatistikkene. Men også for den jevne gutt og jente, mann og kvinne, skaper utseendepresset utfordringer og problemer vi ikke er ment å bære.

I en global undersøkelse gjennomført av YouGov kom det frem at 39 prosent av nordmenn er misfornøyde med kroppen sin. Bak disse tallene finner vi altså to millioner enkeltmennesker i Norge som opplever at de ikke er gode nok, at de ikke strekker til. For oss er disse menneskene mer enn statistikk. I våre møter med dem, ikke minst unge mennesker, ser vi kompleksene, fortvilelsen og løgnene som over tid har festet grepet om selvbilde og identiteten.

Er det noe å gjøre med dette? Finnes det hjelp?

Harald Eia peker i sin kronikk på antikkens statue av diskoskasteren, denne velbygde, vakre grekeren. Han mener at vi må lære av den tiden, da folk visstnok visste at det var snakk om et kroppsideal, ikke et kroppspress. I Familie & Medier og Ungdom & Medier mener vi at det finnes bedre hjelp å få lengre tilbake i historien. Vi må tilbake til utgangspunktet.

Da Gud hadde skapt mennesket «i sitt bilde» og så tilbake på hva han hadde skapt, forteller Bibelen at Gud så at «det var svært godt». Det er merkelappen ethvert menneske bærer i seg: Skapt av Gud, i Guds bilde – og resultatet er svært godt! Om barn, unge og voksne får hjelp til å tolke tilværelsen gjennom dette, vil kroppspresset avta dramatisk. Da kan vi gradvis lære at vår verdi som menneske ligger i noe annet enn vårt utseende.

Dette er ikke en «quick fix», en enkel løsning på komplekse problemer. Vi hevder heller ikke at kristne er hevet over kroppspresset i større grad enn resten av befolkningen. Men vi mener at i den kristne tro finnes en kilde til et sunt kropps- og selvbilde, en kilde vi ønsker å hjelpe hverandre til å drikke av. Å lytte sannheten bak ordene fra skapelsesberetningen, vil gi mennesker et nødvendig hvilepunkt i livet, uansett utseende.

Vi er midt i adventstiden, og julehøytiden som nærmer seg, er nok en bekreftelse på menneskets verdi. Gud elsker menneskene så høyt, setter så høy verdi på oss, at han ikke kunne sitte stille og se menneskeheten gå fortapt. Gud ble menneske. Han bøyde seg ned. Ble en tjener som gav sitt liv for oss. I skapelsen i Edens hage, i krybben i Betlehem og i Jesu død på Golgata, der finner vi de tre viktigste bekreftelsene på vår verdi. Uansett kroppsfasong.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere