Jarle Haugland

Alder: 42
  RSS

Om Jarle

Daglig leder i Tro & Medier

Følgere

Å kritisere ikke-troende for manglende forkynnelse

Publisert rundt 3 år siden - 1867 visninger

Hvordan skal vi kristne forholde oss til en julefeiring som handler mindre og mindre om Jesu fødsel? Er det en ikke-troende verdens ansvar å holde historien om Jesus levende?

1. desember valgte avisen Dagen å vie forsiden, lederen og en dobbeltside i avisen til en ny julesang fra artistene Marte Wulff og Charlotte Quale. "Provosert av 'forførende' juleslager", var meldingen på forsiden. Jeg kan være enig i at sangen grenser til å være provoserende dårlig. Men som kristen kan jeg ikke bli provosert over at ikke-troende velger å lage en julesang som ikke handler om Jesus.

"Det er naturlig for troende kristne å bli lei seg når man hører en sang som den vi omtaler i dagens avis", skriver avisen i lederen.

Lei seg på hvilken måte? Slik jeg leser avisens leder, handler det om å bli lei seg på egne vegne – kristne som er støtt og fornærmet over at noen lager en julesang som “stjeler” jula fra oss kristne. Så kan vi godt forsøke å argumentere med at dersom julas budskap forsvinner, vil færre høre budskapet. Men vi kan da ikke mene at det er de ikke-troende som har ansvar for å holde historien om Jesus levende? Det er menighetens oppdrag, og dersom det kristne budskapet forsvinner i julehøytiden, er det menigheten som har feilet i sitt oppdrag. Vi kan jo ikke forvente at en død verden skal være dem som bringer liv til samfunnet – eller til julehøytiden. Det er ikke mørket som gjør det mørkt i samfunnet. Det er fravær av lys.

En helt annen ting, er at vi kan bli lei oss på vegne av artistene, som leverer en så tom sang, og som tyder på at de ikke har møtt den levende og livgivende Gud – som er full av nåde, sannhet, frihet og glede. Men jeg opplever ikke at det er dette aspektet Dagen tenker på når de sier at det er naturlig å bli lei seg over denne sangen.

Som kristne er det vårt oppdrag å dele evangeliet. Og når julen gjennomgår en sekularisering, eller avkristning, om du vil, er det vi som har mulighet til å skape en endring. Ikke ved å kritisere andre, men ved å selv gå ut og være lys som skinner opp, i ord, sang og handling. Slik kan andre få se at for oss handler julen om Jesus som ble menneske for at vi skulle bli Guds barn. La oss ikke være fornærmet på egne religiøse følelsers vegne, men vise at det finnes en kilde som gjør alle tomme surrogater lite attraktive. Det er vi, og ikke verden, som er bærere av budskapet om Veien, Sannheten og Livet!

Gå til innlegget

Jesus gjør at kristendommen kan kritiseres

Publisert rundt 3 år siden - 936 visninger

«Nordmenn mener det er mer akseptabelt å være negativ til kristendommen enn islam. Det skyldes neppe innholdet i de to religionene,» skriver Ingunn Økland i Aftenposten. Jeg tror hun tar feil.




Institutt for samfunnsforskning lanserte nylig rapporten Status for ytringsfrihet i Norge , der det blant annet går frem at flere nordmenn synes det er greit å snakke nedsettende om kristne enn muslimer. I en kronikk i Aftenposten hevder kommentator Ingunn Økland at nordmenn ikke snakker mindre negativt om islam på grunn av en større sympati for ideologien, men at det derimot er et resultat av høflighet og ubehag. Her tror jeg hun observerer korrekt. Men så skriver hun: "Det medfører ingen fare å kritisere kirken, mens karikaturstriden lærte Norden en lekse om viljen til vold blant religiøst fornærmede." Hvis dette stemmer, må man spørre om hvorfor det er slik? Økland hevder at grunnen til at kirken ikke møter motstand med vold, er at kristendommen er blitt modernisert. Og det er her jeg mener hun tar feil. Vi må grave dypere og finne årsaken i kristendommens sentrale budskap, som forteller om Gud som ble menneske, gav avkall på makt og posisjon, bøyde seg ned, ble spottet og pisket og gav sitt liv på datidens mest fornedrende måte: korsdøden. Uten å gjøre motstand. 

Og Bibelen utfordrer kristne til å følge i Jesu fotspor: "Vis det samme sinnelag som Kristus Jesus", skriver Paulus. Peter følger opp: "Å finne seg i uforskyldte lidelser fordi en er bundet til Gud i sin samvittighet, det er godt i Guds øyne." Og han fortsetter med å peke på Jesus som vårt forbilde: "Han skjelte ikke igjen når han ble utskjelt, han truet ikke når han led, men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig."

Så skal en dessverre ikke lete lenge i kirkehistorien for å finne at det ikke alltid er samsvar mellom liv og lære. Ikke minst når kirkelivet blandes sammen med verdslig makt. Da har vi altfor ofte opplevd at makt korrumperer, og at motstand ikke møtes med Jesu sinnelag, men med kamp for å beholde posisjoner og privilegier. Samtidig forteller kristentroens kjerne  – og hovedlinjene i kirkehistorien – noe annet: Dypest sett er det hos Jesus vi finner årsaken til at kristentroen ikke er farlig å omtale negativt. Ikke fordi kristentroen er blitt så modernisert at den er blitt ufarlig.

Først publisert på aftenposten.no i en revidert utgave. 

Gå til innlegget

Øyet som ser

Publisert over 3 år siden - 222 visninger

Hva du ser, har enorm innvirkning på ditt liv. Nå forventer du kanskje at jeg skal mene noe om hva du ser på tv eller internett. Nei, jeg ønsker å grave litt dypere enn det. Det handler om hvordan du ser på deg selv.

Jeg er fargeblind. På skolen tegnet jeg det norske flagget i brunt, hvitt og blått. Mennesker rundt meg kan forsøke å lære meg forskjellen på brun, rød og grønn, eller blå og lilla. De klarer det ikke. Fordi det er noe galt med øynene mine. Det er ikke kunnskapen det står på. Det er heller ikke omgivelsene som tar feil – selv om jeg har forsøkt meg med det argumentet. Problemet ligger i hva jeg ser. Og selv om fargeblindheten ikke får de største konsekvenser i hverdagen, er det likevel noe som preger min tilværelse. For hva jeg ser, former hvordan jeg forstår verden.

Men hva skjer når synet ikke har en fysisk skavank, men det er vårt hjertets øyne som ser feil? Som et speilrom i en fornøyelsespark, der virkelighetsforståelsen avgjøres av hvilket speil en ser inn i? Det handler ikke først og fremst om hva du ser på, men hvordan du ser på deg selv. Og det du ser, vil få stor innvirkning på ditt liv, på valgene du tar i hverdagen.

La meg ta et eksempel: Bibelen omtaler oss som tror på Jesus for «hellige». Min påstand er at jo mer vi forstår av det begrepet, jo mer vil det prege våre valg i hverdagen. Å være hellig handler blant annet om å være utskilt, å tilhøre Gud, å være fullkommen, ren. Og når vi ser på oss selv som hellige, vil det prege våre medievalg. Å klikke seg inn på pornografiske nettsider blir mindre tiltrekkende. Utroskap eller bestialske drap som ren underholdning blir mer frastøtende. Og det oppleves viktig å legge vinn på «alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros», som Paulus oppfordrer menigheten i Filippi til. Vi er jo hellige! Vi tilhører Den Hellige Gud!

Dine medievalg gjør deg ikke hellig. Langt derifra. Du blir like lite hellig av å gjøre ytre valg, som du blir ung av å smøre deg inn med antialdringskrem. Men den indre helligheten som Gud gir deg, preger livet ditt.

På samme måte vil det å se seg selv som elsket av Gud, bremse jakten på bekreftelse i sosiale medier. Eller å se seg selv som barn av Gud, vil gjøre noe med hva vi bruker tid på og gir oppmerksomhet til. Og det å se seg selv som utsendt av Gud, vil forme hvordan vi søker å være et Jesusvitne, også i vår mediehverdag. Alltid: Identitet før handling. Hvordan du ser på deg selv, preger hva du gjør.

Hvorfor skriver jeg dette? Fordi jeg er redd vi ofte begynner i feil ende. Til tross for at det finnes mye god og evangelisk forkynnelse i menighetene, virker det som om vi har problemer med å integrere dette i vår mediebruk, en del av våre liv som opptar flere timer av vår hverdag. Jeg opplever for ofte at vi snakker om medievalgene uten å snakke om identitet. At vi fordømmer pornografi uten å snakke om at vi i Kristus er fullkomne og hellige. At vi formaner til å ikke utlevere seg og søke bekreftelse i sosiale medier, uten å snakke om at vi er elsket av Gud. At vi oppfordrer til å slå av tv og prioritere tid med Gud, uten at vi helt forstår hva det vil si å være barn som har en åpen adgang til vår himmelske Far.

Dermed står vi i fare for å få en flokk med slitne kristne som enten ikke orker å se på sin mediebruk som en del av etterfølgelsen av Jesus, og velger å ha det som en frisone i hverdagen. Eller vi får kristne som går med en konstant opplevelse av å ikke strekke til, ikke nå opp til de høye standardene Guds ord tegner opp.

Da, som alltid, er det bare én medisin. Kun ett tiltak som nytter for å få en trygg identitet hos Gud. Å se på Jesus. Ikke å bruke krefter på å opparbeide seg en trygg identitet på egenhånd. Men å ha «blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender», som Hebreerbrevet maner oss til. Der, og bare der, kan Gud forme vår identitet. Han kan åpne våre hjertes øyne, så vi ser hvem Jesus er. Så vi ser hvem vi er i Jesus. Det er en befriende vei til en mediebruk som ærer Gud og bygger Hans rike!

Innlegget blir publisert i morgen på fom.no som ukens mediekommentar til Familie & Medier.

Gå til innlegget

Det viktigste er ikke å vinne, men å elske

Publisert over 3 år siden - 156 visninger

«Det viktigste er ikke å vinne, men å delta», sies det i den olympiske bekjennelse. Helt ærlig, er ikke det en temmelig tom floskel?

Bekjennelsen hjelper lite for tilhengerne av Oslo-OL i 2022, som tapte før løpet kom skikkelig i gang, og som nå trolig sitter og slikker sårene etter et sviende nederlag. Eller fortell det til Rikard Norling, Roald Bruun-Hanssen og tusener av bergensere som river seg i håret, biter negler og feller tårer for tap etter tap for fotballklubben Brann. Si det til gutten som alltid blir valgt sist når det skal spilles fotball i friminuttene. Eller hva med tenåringsjenta som aldri klarer å holde tritt i konkurransen som sier «tynnere, penere, mer populær» – som en underholdningsindustriens parallell til de olympiske «raskere, høyere, sterkere»? Spør disse menneskene om de lever godt med at de deltar uten å vinne.

Min fredsæle svigerfar sier alltid når vi ser fotball sammen: «Jeg synes de kan vinne litt hver». Inni meg rister jeg mentalt på hodet og tenker oppgitt at da tar du bort hele moroa med idretten. Det er meningen at noen skal vinne og noen tape. Ikke at målene og poengene skal deles jevnt utover til alle.

Men kanskje svigerfar har mer rett enn jeg vil innse. For problemet er at moroa har blitt alvor. Leken har blitt business. Konkurransene har blitt Viktige med stor V. Og mennesker oppleves som interessante eller betydningsfulle ut fra hvor høyt opp de har nådd i konkurransen. Det gjelder ikke bare i idretten. Sykdommen finnes over alt. Stort sett alle steder hvor det finnes mennesker, finnes det konkurranse. Om å være mest betydningsfull, mest populær eller mektigst, som den avdøde katolske presten Henri J.M. Nouwen omtaler som tre store fristelser i dagens konkurransesamfunn. Vi ser det i medienes dyrking av stjerner, kjendiser og helter. Men om vi kjenner etter, kan vi finne det godt forankret i oss selv også. Konkurransen kan ha ulike navn, men de fleste av oss ønsker å være vinnere, ikke tapere. For i konkurransesamfunnet finnes det ikke noe alternativ til disse to.

Samtidig godter djevelen seg over en menneskehet som strever etter å bli «raskere, høyere, sterkere». Opptatt av å dyrke frem vinnere, med tapere som et nødvendig biprodukt. Uten tid til å elske. For ekte kjærlighet «søker ikke sitt eget», som Bibelen sier, og er lite forenlig med denne konkurransen.

«Never give up on your dreams» står det på en tegning jeg så på Facebook, av et neshorn som løper på en tredemølle med et bilde av en enhjørning hengende på veggen som motivasjon. En tegning som treffer spikeren på hodeti en kultur som prøver å fortelle deg at du kan bli hva du vil, bare du tror nok på deg selv og jobber hardt nok. Neida. Det kan du ikke. De fleste av oss er helt middelmådige. Passe gode i noe og mindre gode i noe annet. Så er det bra at noen er veldig gode i noe. Men jeg ønsker å slå et slag for å avslutte konkurransen. Slutte med dyrkingen av den sterke, og heller bruke ens evner til å løfte andre opp. Til å elske.

For kjærligheten konkurrerer ikke. Den skaper ikke tapere. Den «misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig,» som Bibelen sier.

Det viktigste er ikke å delta. Det viktigste er å elske.

Gå til innlegget

Styrke gjennom svakhet

Publisert over 3 år siden - 1411 visninger

Vi har skapt et samfunn av klatrere. Vi må bli flinkere, komme høyere, bli mer lykkelige. Problemet er at klatringen fører oss nedover. Bort fra livet som sanne mennesker. Spørsmålet er om det finnes en annen vei å gå?

«Salige er de rike,
de eier verden.

Salige er de som alltid er glade,
de trenger ingen trøst.

Salige er de selvsikre,
de skal innta landet.

Salige er de vellykkede,
de skal mettes.

Salige er de sosialt kompetente,
de trenger ingen barmhjertighet.

Salige er de høyt utdannede,
de er verdens guder.

Salige er de som får være i fred,
de skal kalles lykkens sønner.

Salige er de som har et fleksibelt syn på rettferdighet,
de tar seg frem i verden.»

Med denne omskrivingen av Jesu ord i Bergprekenen beskriver forfatter og veileder Magnus Malm vårt samfunn i boka «Et hjerte større enn verden». Og han fortsetter: «Verden er i de sterkestes vold». Har han rett? Mye kan dessverre tyde på det. Jeg er redd for at det finnes krefter – djevelsk udefinerbare og uadresserbare, for enkle løsninger finnes ikke her – som binder mennesker, holder dem fanget i en stadig klatring etter lykken. Fanget i jakten etter skatten ved regnbuens ende, en jakt der en vil oppleve at målet stadig flytter seg. Vi når aldri frem. Det blir aldri godt nok. Aldri mye nok. Vi blir aldri lykkelige nok.

Dermed endres målsetningen. Om vi ikke oppnår denne lykken, er det nest beste å gi andre et inntrykk av at vi har lykkes. Da gjelder det å skape et bilde av perfeksjon, å skaffe seg et image som andre ser opp til.

Livsfarlig. For oss selv. For andre. «Når vi alle spiller sikre, skaper vi en verden av ytterste usikkerhet», har Dag Hammarskjöld sagt.

VG har over flere reportasjer satt ungdommers prestasjonskultur på dagsorden. I kronikken «Det tause opprøret», skriver skriver politisk redaktør Hanne Skartveit om «stadig flere unge som sulter seg syke, skader seg selv – eller dropper ut av skolen» som en taus protest mot å ikke nå opp, å være en del av en utmattende prestasjonskarusell der hvert individ er overlatt til seg selv. Kronikken er delt over 35 000 ganger, noe som dessverre viser en altfor stor gjenkjennelse i det hun skriver. For nå kan jo enhver bli det han eller hun vil. På den måten skaper vi, uten å ønske det, et samfunn for de sterkeste. For om man ikke klarer klatringen, har man strengt tatt bare seg selv å takke. Det er jo opp til deg. Så tyr man til det nest beste. Man skaper seg et image av perfeksjon. I vennegjengen. I familien. I sosiale medier. Hvordan folk opplever deg, er viktigere enn hvem du er.

Problemet er at et slikt image er drepende. Det hindrer frisk luft å komme inn til den du er, under kostymet. Hindrer sann frihet. Hindrer sår å bli leget. Hindrer de livsnødvendige, ekte relasjonene mellom deg og den andre – om det er Gud eller dine medmennesker. Så har vi skapt et samfunn av klatrere, som i realiteten fører oss nedover som mennesker, bort fra de vi er skapt til å være. Bort fra friheten.

«Salige er de rike ...»

Hva var det Jesus egentlig sa? Hvis vi stopper opp litt, går av tredemøllen vi befinner oss på – den som gir en opplevelse av at vi er fryktelig aktive, spreke og flinke, men som ikke flytter oss av flekken – og lytter til Jesu ord i Bergprekenen, hva hører vi da? Kanskje er det slik at de ordene som i første omgang kan virke defensive, en hyllest til svakheten og det middelmådige, er frigjørende ord som skaper et rom av luft rundt oss som vi kan puste fritt i. Senke skuldrene. Finne hvile. Fordi det er en annen som bærer oss, som bekrefter oss, som gir kraft. Det er en annen som er Gud. Ikke vi. Kanskje vi i Jesu ord møter sannheten i det Paulus mente da han sa: «Når jeg er svak, da er jeg sterk»:

«Salige er de som er fattige i ånden,
for himmelriket er deres.

Salige er de som sørger,
for de skal trøstes.

Salige er de ydmyke,
for de skal arve jorden.

Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten,
for de skal mettes.   

Salige er de barmhjertige,
for de skal få barmhjertighet.    

Salige er de rene av hjertet,
for de skal se Gud.

Salige er de som skaper fred,
for de skal kalles Guds barn.

Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
for himmelriket er deres.»


Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Øystein Bjaanes Lemvik kommenterte på
Argumentasjon i klimadebatten
42 minutter siden / 183 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Satan, hvor er du?
rundt 7 timer siden / 373 visninger
Robin Tande kommenterte på
Satan, hvor er du?
rundt 8 timer siden / 373 visninger
Øyvind Norderval kommenterte på
Mine drømmer for Kirken
rundt 8 timer siden / 1927 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Til forsvar for mennesket
rundt 8 timer siden / 425 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
En konge til Ingrid Alexandra
rundt 8 timer siden / 753 visninger
Øyvind Norderval kommenterte på
Mine drømmer for Kirken
rundt 8 timer siden / 1927 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Satan, hvor er du?
rundt 8 timer siden / 373 visninger
Torvid Høiland kommenterte på
Mine drømmer for Kirken
rundt 8 timer siden / 1927 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Satan, hvor er du?
rundt 9 timer siden / 373 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Mine drømmer for Kirken
rundt 9 timer siden / 1927 visninger
Les flere