Jarle Haugland

Alder: 42
  RSS

Om Jarle

Daglig leder i Tro & Medier

Følgere

Morgenandakten – med eller uten Jesus?

Publisert over 3 år siden - 529 visninger

Er det egentlig vi i kirken, og ikke NRK, som må under lupen når vi får en uke med morgenandakter uten kristen forkynnelse?

Det har skapt reaksjoner at morgenandaktene på NRK for et par uker siden ikke hadde med Fader vår eller Velsignelsen, og at budskapet var mellommenneskelige betraktninger mer enn et kristent budskap. En rekke lyttere savnet et ord fra Bibelen, en bønn som Jesus lærte oss og en velsignelse fra Gud, som de kunne ta med seg ut i dagen.

Derfor håper jeg forrige ukes eksperiment legges i en skuff og merkes: «Testet, men ikke videreført.» Det er prisverdig at NRK uttaler at de vil satse på andakten slik at den betyr noe for mange folk, slik Njord Røv, sjef for livssynsavdelingen i NRK, uttalte til Vårt Land. Men da er det ikke en god strategi å ta bort det som virkelig er viktig, sett fra et kristent perspektiv: Bibelen, bønn og en velsignelse fra Gud.

Forandring er sunt. Men forankring er enda viktigere.

Men hvorfor skjer dette? Hvorfor får vi med ujevne mellomrom reaksjoner til oss i Familie & Medier på at andaktene ikke har et klart evangelium – og heldigvis også flere ganger det motsatte: stor takknemlighet over budskapet fra andaktsholderne?

Fordi NRK skal gjenspeile vår kristne arv. Og måten den forvaltes på i kirken i dag er at vi har et mangfold av stemmer, fra det tydelig evangeliske og over til en trosutøvelse der det er vanskelig å få øye på Jesus. «Jeg har nesten glemt at kirken er opptatt av Jesus, for de sier det jo aldri.» Denne spissformuleringen kom den profilerte kommentatoren Elin Ørjasæter med i forbindelse med kirkevalget i 2011. Det er altså kanskje ikke bare NRKs eksperimentering som gjør at det kristne budskapet til tider utvannes i andakten. Kanskje lupen først må settes på oss selv, det kristne fellesskapet?

NRK må selvsagt oppmuntres til å ivareta det tydelig kristne budskapet, og ikke skape en slags livsfilosofisk hybrid som forsøker å imøtekomme alle livssyn. Det fører bare til at ingen blir fornøyde. Men samtidig – og kanskje enda viktigere – må vi gå inn i bønn og arbeid for at vi som tilhører den kristne tro i Norge, kan samles rundt Jesus og la hans lys stråle i oss, mellom oss og gjennom oss. Når NRK da spør seg selv om hvordan de kan gjenspeile den kristne arven i landet, så er det dette de tenker på: Kirken som et fellesskap av mennesker som selv gjenspeiler Jesus og i ord og handling – og er et vitnesbyrd om ham. Det vil også få spennende konsekvenser for Morgenandakten.

Gå til innlegget

Ytringsfriheten trenger et ‘men’

Publisert over 3 år siden - 499 visninger

Ti personer er drept og 40 kirker og misjonsbygg brent ned i opptøyer i Niger, utløst av Charlie Hebdo-saken. Samtidig kappes pressen i Vesten om å være modigst til å krenke. Vi er alle Charlie, men kan vi samtidig være de uskyldige ofrene i Niger?

«Kappes om å hedre hverandre», sa Paulus. I dagene etter det tragiske terrorangrepet i Paris har det i større grad vært et kappløp om hvem som er fremst i kampen om retten til å krenke. Naturlig nok. For retten til å krenke er en helt nødvendig bestanddel i et fritt samfunn. Dersom menneskers religiøse følelser skulle definere grensene for lovlige eller ulovlige ytringer, ville vi fått de krenkede følelsers tyranni. Og når dette blir satt under så sterkt angrep, er det grunnleggende at vi står sammen og forsvarer det frie ord.

Samtidig er det noe som uroer meg. For den dype respekten for ytringsfrihet og solidariteten med ofrene i Paris har skapt et felttog mot mennesker som ønsker en mer edruelig debatt som kan gi en dypere forståelse av ytringsfriheten. Skylapper settes på og de som ønsker å si noe om en klok bruk av det frie ord, blir ropt ned av et unisont krav om retten til å krenke.

«Det er det som kjennetegner ytringsfriheten: Det går ikke an å sette et ‘men’ etterpå. Enten er du for, eller så er du mot», sa Trine Skei Grande i Aktuelt på NRK1. Slike utsagn bidrar til å drepe debatten om hvordan friheten brukes – og om hvordan vi kan forvalte denne friheten til menneskers beste.

Paris-terroren har gitt oss nye ofre. Denne gang i Niger. Riktignok med et bredere bakteppe enn kun publiseringen av karikaturene. Men likevel var det en utløsende årsak til drap på mennesker som uskyldig ble stående som representanter for Vestens krenkelse av profeten Muhammed. Ansvaret for opptøyene og drapene ligger hos dem som utfører handlingene. Og ytringsfriheten skal fortsatt forsvares.

Men jeg kan ikke fri meg fra en nagende følelse av at det må være mulig å bruke ytringsfriheten bedre enn å kappes om å krenke andre. Kan vi ivareta denne friheten, samtidig som vi søker å forstå våre medmennesker? Kan vi kjempe for retten til å krenke, samtidig som vi kjemper for et ordskifte som søker å bygge broer mer enn å bygge murer? Kan vi forsøke å forstå de to ulike tankesettene som preger den vestlige og den muslimske verden? Er det mulig å skape en offentlig samtale som ikke skaper tvil om det frie ords kår, samtidig som respekt, kjærlighet og omsorg er vaktposter som står langs veien? Ikke for å sette juridiske grenser for ytringsfriheten, men for å hjelpe oss til å bruke friheten godt.

“De som har makt over ordene bør være edru blant de rasende”, skriver Per Fugelli i en kronikk i Dagbladet.

I en helt annen sammenheng, i brevet til menigheten i Galatia, skriver Paulus at de ikke skal misbruke den kristne friheten de har fått, men tjene hverandre i kjærlighet. Og fortsetter med å sitere Jesus: «Du skal elske din neste som deg selv.»

De ordene er mitt ‘men’ i debatten om ytringsfriheten.

Gå til innlegget

Et nytt år med senkede skuldre

Publisert over 3 år siden - 274 visninger

Jeg har et ambivalent forhold til nyttår. Ikke selve feiringen. Den er hyggelig nok. Men nyttårsforsettene som omgir oss, ikke minst i pressen, har jeg litt delte følelser for. Nok et år skal vi bli flinkere enn vi var året før.

For å ta det positive først. Selvfølgelig er det fint når årsskiftet blir en hjelp til å endre livsstil, som å slutte med røyking eller ha et sunnere kosthold. Noen går enda dypere og tar valg som gjør noe med deres trosliv. De bestemmer seg for å lese gjennom Bibelen på ett år. Eller de legger opp til et mer systematisk bønneliv. Kanskje også nyåret for noen kan bringe med seg et nystartet liv i et kristent fellesskap?

Et nytt år kan, om vi bruker det som en anledning for å ta gode valg, bringe nye velsignelser inn i våre liv.

Jeg hadde også tenkt å komme med råd angående nyttårsforsetter, ved å skrive en kommentar om vår mediebruk. Om å bruke årsskiftet til å ta noen gode valg for 2015 også i vår mediehverdag. For hvor mye og hva vi fyller oss av ulikt medieinnhold, vil prege livene våre. Eller for å si som Ordspråkene: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.» Det er vanskelig å understreke nok hvor viktig disse hverdagsvalgene er for våre liv, ikke minst for vår gudsrelasjon.

Men det er likevel noe skummelt her. Jeg kjenner – og observerer – en utslitthet som sniker seg inn, umerkelig, gjerne ikledd gode forsetter. Vi skal bli sprekere, slankere, smartere, sunnere og saligere. Nå er det på tide å luke bort alle feilene vi har og la middelmådigheten bli et tilbakelagt stadium. Også i gudslivet vårt er det nok å ta tak i. Nå er det tid for å bli flinkere. Som om lykken finnes der fremme et sted, gryten med gull i enden av regnbuen. Der fremme skal vi endelig kjenne tilfredsheten over å fikse livet. Denne tankegangen ender i ytterste konsekvens i at verdien som menneske måles ut ifra hvor godt vi lykkes i å slanke oss, jogge lengre eller være mer iherdige bibellesere. Dermed fyller pressen og markedsførere siner forsider og reklamer med råd og produkter som skal hjelpe oss med å finne lykken i et nyttårsforsett. Godt hjulpet av vår selvopptatthet og dårlige selvbilder.

Tomheten og utslittheten venter på oss hvis valgene våre tas på feil grunnlag. Hvis vi tenker at nyttårsforsettene skal føre oss opp på et høyere nivå av trygghet og tilfredshet, har vi kommet skjevt ut fra starten. Da vil lykken vi jakter etter, ikke vare lengre enn vi klarer å holde de gode løftene. For hjertene forandres ikke av forsettenes nakketak.

Bibelen snakker ikke om å bli flinkere. Gud ønsker ikke skippertak fra oss, og han snakker heller ikke i varme ordelag om dem som skaper et ytre skinn av å fikse livet. Bibelen snakker om å dø fra seg selv. Om å finne styrke i svakhet. Om at Gud vil bo hos dem som har et sønderknust hjerte. Om å ha blikket festet på Jesus. Om at hans nåde er nok for oss.

Jo, det krever bevisste valg fra oss. Men valgene handler mer om å dø fra seg selv enn å bli flink. For Gud er ikke opptatt av kompetanse, posisjon eller dyktighet. Han vil ha knuste hjerter. Hjelpeløshet. Rop om nåde.

Der kan noe nytt skapes. Et frø av Guds rike som bærer i seg en vekstkraft vi ikke aner rekkevidden av. En flamme av Den hellige ånd som spres i våre relasjoner. Et nytt hjerte, der vi kan si det samme som Paulus: «Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg.»

Og på det grunnlaget kan vi ta gode valg, også i vår mediehverdag. For nå handler det ikke om den endeløse jakten etter lykken ved enden av regnbuen. Nå handler det om å bli det vi allerede er. I takknemlighet og med senkede skuldre. Ha et velsignet nytt år!

Innlegget ble først publisert som ukas mediekommentar til Familie & Medier.

Gå til innlegget

Å kritisere ikke-troende for manglende forkynnelse

Publisert over 3 år siden - 1871 visninger

Hvordan skal vi kristne forholde oss til en julefeiring som handler mindre og mindre om Jesu fødsel? Er det en ikke-troende verdens ansvar å holde historien om Jesus levende?

1. desember valgte avisen Dagen å vie forsiden, lederen og en dobbeltside i avisen til en ny julesang fra artistene Marte Wulff og Charlotte Quale. "Provosert av 'forførende' juleslager", var meldingen på forsiden. Jeg kan være enig i at sangen grenser til å være provoserende dårlig. Men som kristen kan jeg ikke bli provosert over at ikke-troende velger å lage en julesang som ikke handler om Jesus.

"Det er naturlig for troende kristne å bli lei seg når man hører en sang som den vi omtaler i dagens avis", skriver avisen i lederen.

Lei seg på hvilken måte? Slik jeg leser avisens leder, handler det om å bli lei seg på egne vegne – kristne som er støtt og fornærmet over at noen lager en julesang som “stjeler” jula fra oss kristne. Så kan vi godt forsøke å argumentere med at dersom julas budskap forsvinner, vil færre høre budskapet. Men vi kan da ikke mene at det er de ikke-troende som har ansvar for å holde historien om Jesus levende? Det er menighetens oppdrag, og dersom det kristne budskapet forsvinner i julehøytiden, er det menigheten som har feilet i sitt oppdrag. Vi kan jo ikke forvente at en død verden skal være dem som bringer liv til samfunnet – eller til julehøytiden. Det er ikke mørket som gjør det mørkt i samfunnet. Det er fravær av lys.

En helt annen ting, er at vi kan bli lei oss på vegne av artistene, som leverer en så tom sang, og som tyder på at de ikke har møtt den levende og livgivende Gud – som er full av nåde, sannhet, frihet og glede. Men jeg opplever ikke at det er dette aspektet Dagen tenker på når de sier at det er naturlig å bli lei seg over denne sangen.

Som kristne er det vårt oppdrag å dele evangeliet. Og når julen gjennomgår en sekularisering, eller avkristning, om du vil, er det vi som har mulighet til å skape en endring. Ikke ved å kritisere andre, men ved å selv gå ut og være lys som skinner opp, i ord, sang og handling. Slik kan andre få se at for oss handler julen om Jesus som ble menneske for at vi skulle bli Guds barn. La oss ikke være fornærmet på egne religiøse følelsers vegne, men vise at det finnes en kilde som gjør alle tomme surrogater lite attraktive. Det er vi, og ikke verden, som er bærere av budskapet om Veien, Sannheten og Livet!

Gå til innlegget

Jesus gjør at kristendommen kan kritiseres

Publisert over 3 år siden - 941 visninger

«Nordmenn mener det er mer akseptabelt å være negativ til kristendommen enn islam. Det skyldes neppe innholdet i de to religionene,» skriver Ingunn Økland i Aftenposten. Jeg tror hun tar feil.




Institutt for samfunnsforskning lanserte nylig rapporten Status for ytringsfrihet i Norge , der det blant annet går frem at flere nordmenn synes det er greit å snakke nedsettende om kristne enn muslimer. I en kronikk i Aftenposten hevder kommentator Ingunn Økland at nordmenn ikke snakker mindre negativt om islam på grunn av en større sympati for ideologien, men at det derimot er et resultat av høflighet og ubehag. Her tror jeg hun observerer korrekt. Men så skriver hun: "Det medfører ingen fare å kritisere kirken, mens karikaturstriden lærte Norden en lekse om viljen til vold blant religiøst fornærmede." Hvis dette stemmer, må man spørre om hvorfor det er slik? Økland hevder at grunnen til at kirken ikke møter motstand med vold, er at kristendommen er blitt modernisert. Og det er her jeg mener hun tar feil. Vi må grave dypere og finne årsaken i kristendommens sentrale budskap, som forteller om Gud som ble menneske, gav avkall på makt og posisjon, bøyde seg ned, ble spottet og pisket og gav sitt liv på datidens mest fornedrende måte: korsdøden. Uten å gjøre motstand. 

Og Bibelen utfordrer kristne til å følge i Jesu fotspor: "Vis det samme sinnelag som Kristus Jesus", skriver Paulus. Peter følger opp: "Å finne seg i uforskyldte lidelser fordi en er bundet til Gud i sin samvittighet, det er godt i Guds øyne." Og han fortsetter med å peke på Jesus som vårt forbilde: "Han skjelte ikke igjen når han ble utskjelt, han truet ikke når han led, men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig."

Så skal en dessverre ikke lete lenge i kirkehistorien for å finne at det ikke alltid er samsvar mellom liv og lære. Ikke minst når kirkelivet blandes sammen med verdslig makt. Da har vi altfor ofte opplevd at makt korrumperer, og at motstand ikke møtes med Jesu sinnelag, men med kamp for å beholde posisjoner og privilegier. Samtidig forteller kristentroens kjerne  – og hovedlinjene i kirkehistorien – noe annet: Dypest sett er det hos Jesus vi finner årsaken til at kristentroen ikke er farlig å omtale negativt. Ikke fordi kristentroen er blitt så modernisert at den er blitt ufarlig.

Først publisert på aftenposten.no i en revidert utgave. 

Gå til innlegget
Lesetips

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Dag Løkke kommenterte på
Tegn og undre i den arabiske verden
37 minutter siden / 444 visninger
Martin Sandstad kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
rundt 1 time siden / 2152 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 1 time siden / 341 visninger
Terje Furuseth kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
rundt 1 time siden / 2152 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
Hva har jeg lært av NRK-streiken?
rundt 1 time siden / 163 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Grundtvigs ambivalente arv
rundt 2 timer siden / 623 visninger
Arja Larsen kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 2 timer siden / 341 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Grundtvigs ambivalente arv
rundt 2 timer siden / 623 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Tegn og undre i den arabiske verden
rundt 2 timer siden / 444 visninger
Arja Larsen kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 2 timer siden / 341 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Åndens mangfold
rundt 2 timer siden / 2960 visninger
Les flere