Jarle Haugland

Alder: 44
  RSS

Om Jarle

Daglig leder i Tro & Medier

Følgere

Pappa og begeistret Pokémon Go-spiller

Publisert rundt 4 år siden

Nå har jeg spilt Pokémon Go i et par uker. Og jeg må innrømme at jeg – med begrenset interesse for spill – er begeistret. Men hva om spillet inneholder okkulte symboler?

For de som ikke har fått det med seg, er Pokémon Go et mobilspill som kobler sammen virkeligheten med den virtuelle verden, såkalt «augmented reality». Spillet krever at du går ut på tur for å fange Pokémon-figurer eller overta såkalte gymmer, og det har fått de mest ihuga stuegrisene ut av huset for å spille.

Selv om jeg er begeistret, ser jeg at vi bør ha noen få kjøreregler med spillet. For eksempel er det ikke klokt å legge bort sunn fornuft, slik som da noen klatret opp på utsiden av et hus for å fange en Pokémon. Det er heller ikke klokt å legge bort trafikkvett, enten det er barn som løper over veien uten å se seg for eller voksne som spiller mens de kjører bil. Og som i alle aktiviteter som inkluderer skjerm, er det viktig å være til stede i de viktige relasjonene og ikke la dem lide til fordel for spillet.

Nå kan det se ut som om den verste Pokémon-feberen har avtatt, noe som er helt naturlig. Men trolig vil dette fortsatt være et spill som en rekke mennesker forholder seg til, direkte eller indirekte. Og brukt riktig, kan Pokémon Go bidra både til fysisk og sosial aktivitet og man blir mer kjent i områdene man går i, ikke minst fordi pokéstoppene ofte er landemerker, forsamlingshus og kunstverk.

Men hva med oss kristne? Er det å anbefale at vi eller våre barn bruker tid på et spill som angivelig inneholder symbolikk som er hentet fra et mystisk univers? Det finnes artikler og filmklipp på nettet som sterkt advarer mot Pokémon Go og spillet omtales som demonisk og en vei inn i det okkulte. Samtidig er det mer positive historier om kirker som åpner dørene for spillere.

Jeg ønsker ikke å ta for lett på problemet, for også jeg er overbevist om at det finnes en åndelig virkelighet som inkluderer Gud og hans engler, djevelen og hans åndehær. Men jeg tror også det er klokt å ha litt is i magen i møte med dette. Myter, eventyr og det magiske har vært en del av vår fortellerkultur gjennom alle tider. Om det er folkeeventyrene, «Legenden om Narnia», «Ringenes herre» eller Magica fra Tryll i Donald Duck & co., så møter vi på en forestillingsverden som inneholder magi og symbolikk som man også kan finne igjen i okkulte miljø. Er det dermed farlig og er det en åndskraft knyttet til disse symbolene og historiene? Nei, jeg tror ikke det.

Like lite som jeg tror at alle som bærer et kristent kors er under påvirkning av Guds ånd, tror jeg at mennesker som spiller spill med okkulte symboler er under påvirkning av onde ånder. Det må være et trosrom til stede, et verdensbilde og et livssyn som setter mening til symbolene. Slik jeg ser det, er Pokémon Go et tydelig eventyrunivers som ikke krever en tilslutning til noe som helst livssyn, men som involverer deg i en eventyrlig jakt på ulike Pokémon. Vi skal ikke ta lett på det okkulte, men i dette tilfellet tror jeg vi har mer godt av å senke skuldrene og se på det som eventyr.

Uansett, spillet gir oss som foreldre en god anledning til en prat med våre barn, om hva som er eventyr og ikke. Om hva som er sant og godt. Om at det finnes noe i virkeligheten vi ikke ser, men som er der – tross alt tror vi at Jesus er reelt til stede i vår hverdag!

Og det gir oss en anledning til en annerledes spasertur med våre barn.

FØRST PUBLISERT SOM MEDIEKOMMENTAR HOS FAMILIE OG MEDIER 25.8.2016

Gå til innlegget

Bill.mrk. «Mann 40»

Publisert over 4 år siden

Jeg har lyst til å være med på en bevegelse der vi menn på 40+ snur statistikker, tar vare på våre ekteskap og gjør pornobransjen mindre lukrativ.

I vinter opplevde jeg at det begynte å komme inn venneforespørsler på Facebook fra unge, pene og gjerne lettkledde kvinner. Jeg forstod raskt at profilene var falske, men lurte på hva som hadde forårsaket denne plutselige tilstrømningen. Så gikk det opp for meg: Jeg hadde fylt 40.

Den svenske avisen Metro ville undersøke hva som skjedde dersom de takket ja til disse forespørslene. I begynnelsen var det ganske stille, men så begynte det å strømme inn med invitasjoner til pornografiske sider.

Forhåpentlig blir de færreste av oss lurt. For bak de falske profilene befinner det seg kyniske bakmenn som ser nye muligheter til å lure penger ut av oss. Men likevel var det noe som lå og gnaget i bakhodet mitt, der jeg slettet den ene venneforespørselen etter den andre. Hvorfor var det slik at jeg plutselig kom inn i radaren da jeg fylte 40 år? Var det noe med den alderen som gjorde meg til et lettere bytte for noen som utga seg for å være unge og attraktive?

Statistisk Sentralbyrå forteller at i 2014 var skilsmisseraten høyest for menn i aldersgruppen 45-49 år, nest høyest for aldersgruppen 40-44 år. Kan noe av svaret finnes her? Har de foretatt en markedsmessig beregning av at den beste aldersgruppen å få lurt er 40+? For her sliter flest med ekteskapene, tankene om å «realisere seg selv» blir sterkere, barna vokser – slik at ansvarsfølelsen for familien blir mindre – og man begynner å tenke at gresset på den andre siden virker fristende grønt. Kanskje er det disse som lettest vil kunne bli med på en «uskyldig» digital flørt – og etter hvert digital utroskap.

Jeg ønsker ikke å stå med en egenrettferdig pekefinger dirrende mot mennesker som opplever at pornoens tiltrekningskraft er for sterk. De fleste menn vil forstå dem, om vi er ærlige.

Men jeg har lyst til å være med på en bevegelse der vi menn på 40+ snur statistikker, tar vare på våre ekteskap og gjør pornobransjen mindre lukrativ. Derfor er vi i Familie & Medier nå i startfasen for et nytt arbeid der vi ønsker å sette mennesker fri fra pornografiens kvelertak. Vi vil ikke møte dette med hoderystende moralsk forargelse, men med kjærlighet, ærlighet og sannhet. Slik kan vi kanskje etterlate oss en forståelse av at menn 40+ er et dårlig marked for å selge inn digital utroskap og falske venneforespørsler på Facebook.

Trygve Skaug har skrevet følgende vakre ord:

– Finnes det noe kraftigere enn å si «Jeg elsker deg» og mene det, sa han.
– Ja. Å si «Jeg vil bli hos deg» og gjennomføre det, sa hun.

FØRST PUBLISERT SOM MEDIEKOMMENAR HOS FAMILIE OG MEDIER

Gå til innlegget

Hva tror journalisten på?

Publisert over 4 år siden

Journalistenes storting er rødt. Slik det har vært hver gang medieundersøkelsen har blitt presentert på Nordiske Mediedager. Men hvordan ville svarene sett ut om de ble spurt om hvilket livssyn de har?

Nordiske Mediedager har siden 1999 gjennomført Medieundersøkelsen, en omfattende opinionsundersøkelse for mediesektoren. Her avdekkes blant annet publikums tillit til mediene, hvordan journalister og redaktører seg på seg selv og sitt arbeid – og hvordan de ville stemt om det var stortingsvalg i dag. Også i år ville det blitt flertall for Ap, SV og Rødt om bare journalistene fikk stemme. For redaktørene er bildet litt mer nyansert.

Men en ting er hva journalistene stemmer. En annen ting er i hvor stor grad dette påvirker journalistikken. Dette er en diskusjon som fortløpende må holdes varm, for når ikke journaliststanden gjenspeiler den politiske bredden blant befolkningen, må vi forvente at de forstår den og tilstreber en dekning som gjenspeiler samfunnet vårt.

I den sammenhengen er Medieundersøkelsen viktig. For journalister har politiske meninger, og faren for at dette påvirker journalistikken er størst der det ikke er åpenhet om dette. Åpenhet om ståsted er ikke et klarsignal til å kjøre egen agenda i journalistikken. Tvert imot. Det ansvarliggjør journalistene til å ikke ha en uryddig slagside som bekrefter egne politiske syn. Og det avdekker hvilke kompetansebehov en redaksjon har. Om redaksjonslokalet er politisk rødt, krever det at man bruker ekstra ressurser på å forstå andre politiske ståsted.

På samme måte med livssyn. Og da snakker jeg ikke kun om institusjonaliserte, religiøse livssyn. Alle har et livssyn, en måte å tolke og forstå verden på. Dette former deres syn på meningen med livet og hva som er rett og galt, løgn og sannhet.

Når dette blir unndratt offenligheten, står vi i fare for at journalistikken blir mindre uavhengig enn vi liker. For det første kan det skape en blindsone i journalistens egen virkelighetsforståelse, noe som ubevisst påvirker ens arbeid. Og for det andre fører det til at livssyn som fagområde i redaksjonslokalene fortsatt blir nedprioritert. Dette bidrar til at pressen ikke forstår godt nok hvordan livssyn påvirker holdninger og handlinger, og journalistikken blir skadelidende.

«Hvilket livssyn har du?» ble paneldeltakerne spurt under mediedagen «Troens plass i medieyrket», som Familie & Medier arrangerte. Arne Jensen, generalsekretær i Norsk Redaktørforening, uttalte: «Jeg har et forhold til min tro som jeg ikke flyr rundt og snakker så veldig høyt om. Tro er som humor og tannbørster, en strengt personlig ting.»

Det er helt riktig at menneskers livssyn er en personlig ting. Men den er ikke privat. Den påvirker vårt liv i offentligheten, og da må journalister og redaktører gå foran i åpenhet på dette området. Defor håper jeg Medieundersøkelsen 2017 inkluderer spørsmål om journalisters og redaktørers livssyn. Det vil journalistikken – og den offentlige debatten – tjene på.

FØRST PUBLISERT SOM MEDIEKOMMENTAR PÅ FAMILIE OG MEDIERS HJEMMESIDER

Gå til innlegget

Er Facebook en fare for demokratiet?

Publisert over 4 år siden

Jeg er bekymret for Facebooks innflytelse – eller potensielle innflytelse – på våre holdninger. I verste fall kan gigantselskapet være en fare for ytringsfriheten.

Jeg vet jeg står i fare for å havne i konspirasjonsteorifellen nå. Men jeg må likevel si at jeg er bekymret for Facebooks innflytelse – eller potensielle innflytelse – på våre holdninger. I verste fall kan gigantselskapet være en fare for ytringsfriheten.

I hverdagen har de fleste av oss et uproblematisk forhold til Facebook. Vi liker mulighetene det digitale, sosiale nettverket gir oss. Riktignok er det problematiske sider med vår tidsbruk, jakten på likes eller distraksjonen det gir oss i våre analoge relasjoner. Men i det store og hele liker vi oss på Facebook.

Men hva hvis Facebook lykkes i sin uuttalte plan med å «bli internett», at deres ulike plattformer er det folk bruker for informasjon, underholdning og deling? «Facebook (vil) bli sentralen for alt innhold på internett», skriver utviklingsredaktør i Adresseavisen Ingeborg Volan i en kommentar. Hun viser til Facebooks utviklingskonferanse som nylig fant sted. Der presenterte Facebooksjef Mark Zuckerberg en tiårsplan med en rekke nysatsinger. Volan konkluderer med at «de prøver rett og slett å fjerne alle grunner til å forlate Facebooks univers i løpet av dagen».

Hvis dette blir virkeligheten, står vi overfor noen store demokratiske utfordringer. Strengt tatt er disse utfordringene en realitet allerede. For Facebook er en viktig informasjonskilde for mange. For eksempel viste en undersøkelse at 63 prosent av Facebooks brukere i USA har det sosiale nettstedet som sin nyhetskilde.

Hvordan forvalter Facebook dette ansvaret? Det har kommet nyheter om at selskapet har eksperimentert med sine algoritmer – utregningene som styrer hva du får se i din nyhetsstrøm – ikke minst i forbindelse med valg i USA. I første omgang har det vært kampanjer for å få folk til å stemme, noe som jo er et prisverdig initiativ. Men de har også innrømmet at de har styrt nyhetsstrømmen til nærmere 700 000 brukere for å eksperimentere med deres følelser. Noen av brukerne fikk se positive statuser i sin nyhetsstrøm, mens andre fikk se mer negative statuser. Deretter ble det undersøkt hvordan dette preget hva de igjen postet på nettstedet. Med andre ord gikk Facebook inn i rollen som et psykologisk laboratorium.

Micah L. Sifry, grunnlegger av Personal Democracy Media, skriver i en kronikk i magasinet Mother Jones at «de aller fleste (Facebook)brukerne har ingen ide om at selskapet kontant manipulerer hva de ser i sin nyhetsstrøm». Om det er sant, står vi i fare for å gå Facebook i møte uten en nødvendig mediekritisk holdning. For vi tenker at det tross alt er våre venner som deler med oss og at Facebook bare tilbyr en plattform, et digitalt fellesskap, der disse tingene kan bli delt. Dermed gir vi selskapet lov til å eksperimentere og styre informasjonsflyten uten at vi møter det med et våkent og kritisk blikk. Sifry fortsetter: «Dette er tidsepoken for 'Big Data' og kraftfulle algoritmer som kan sortere mennesker og manipulere dem på mange skjulte måter».

«Facebook har ikke et juridisk ansvar for å gi et ufiltrert bilde av hva som skjer på deres nettverk», skriver Michael Nunez, redaktør i teknologibloggen Gizmodo i en kronikk på eget nettsted. Han er kritisk til at Facebookansatte spurte Mark Zuckerberg om selskapet har et ansvar for å hindre at Donald Trump blir president i USA.

Facebook kan, som andre medier eller nettsteder, velge hva som skal publiseres eller ikke – og hva som skal nå frem til oss brukere. Men når de infiltrerer stadig større deler av vår mediebruk og informasjonsflyt, oppstår det en situasjon der de får stor makt over hvilken informasjon vi får tilgang til. Og når de samtidig manipulerer nyhetsstrømmen for interne eksperimenter, eller i verste fall i skjulte kampanjer, bør det blinke noen kraftige varsellamper. Ikke fordi Facebook nødvendigvis har gjort noe juridisk galt. Men fordi vi har gitt dem usedvanlig stor makt.

Jeg er spørrende til om det er mulig å gjøre så mye på det juridiske området for å begrense deres innflytelse. Men som brukere av nettstedet bør vi gå inn med åpne øyne, ta med oss en mediekritisk holdning og samtidig hente inn informasjon om samfunn og nyhetsbildet fra flere andre kilder enn Facebook. Jeg tror mediebevisstgjøring og bruk av forbrukermakten er det mektigste våpen vi har i møte med et gigantselskap som vil ha mest mulig kontroll over din mediehverdag.

FØRST PIUBLISERT SOM MEDIEKOMMENTAR PÅ FAMILIE OG MEDIER

Gå til innlegget

Takk til VGTV for «Frelst»

Publisert over 4 år siden

Det er uendelig mye mer alvorlig at mennesker mister troen enn at vi mister ansikt.

Det finnes altfor mange historier om mennesker som har brent seg på troen. Ethvert forsøk på å hjelpe mennesker til å sette ord på sin historie, er viktig. Derfor fortjener Rut Helen Gjævert og VGTV takk for serien «Frelst».

Med denne personlige serien, blir Gjævert en viktig representant for alle dem som har brent seg på troen – eller på de troende. Dem er det dessverre mange av. Det er dem som har tatt avstand fra alt de tidligere stod for. Det er dem som fortsatt tror, men ikke klarer å være en del av det kristne fellesskapet. Og det er dem som fortsatt er en del av en menighet – men som opplever det krevende på mange måter.

Hvorfor brant de seg på troen? Og hvordan kunne vi unngått det? Det må være spørsmålene som roper til oss i møte med «Frelst». Og jeg kjenner kristen-Norge og mitt eget liv som kristen leder godt nok til å vite at vi har mye å lære ved å lytte. Og det kan være mye helbredelse i å si unnskyld.

Jeg skulle gjerne si at menigheten er det beste og tryggeste stedet å være for et menneske. Og i de aller fleste tilfeller er det slik. Disse historiene fortjener selvsagt å bli hørt. Men det er først og fremst menighetens ansvar å spre disse historiene – ikke VGTVs.

En journalists oppgave er å avsløre løgn, avdekke sannheten og være den svakes stemme i møte med makten. Og som kristne ledere representerer vi makten, hvor mye vi enn ønsker å være et tjenende lederskap. En journalist som gjør jobben sin, ser ikke alt det hvite på et ark med en liten prikk. Journalisten er interessert i prikken. Hva er det? Hvorfor er den der? Og hva vil skje hvis vi lar den være der?

Rut Helen Gjævert sier i siste program at hun ønsker at serien skal få andre til å dele sine historier, uansett hvordan de er. Og hun ønsker å få kristne ledere på banen. For det fortjener hun en stor takk. Det er uendelig mye mer alvorlig at mennesker mister troen enn at vi mister ansikt. Derfor ønsker jeg slike historier – også om de inkluderer meg – velkommen. For jeg tror helt og fullt på det Jesus sa til sine disipler, at sannheten setter fri.

FØLG DEBATTEN HER:

Kristine Banggren: Kirken trenger kritikerne

• Birgit S. Holtebekk: Jeg fant Guds plan med mitt liv etter å ha sett serien Frelst

Johannes Morken: Ansvaret for brente barn

• Tonje Haugeto Stang: Livet etter begeistringen

• Mirjam Leijis: Egne betraktninger etter Frelst

• Andreas Nordli i Ungdom i Oppdrag: I brann for saken

• Helje Solberg i VGTV sitt svar til Stephan Christiansen: Underlige påstander

• Hans Eskil Vigdel: Stephan Christiansen tar ikke nødvendig oppgjør

• Arve E. Aarskog: Er angrep alltid beste forsvar, Stephan Christiansen?

• Kai Roger Tøtlandsmo: Tusen takk, Jesus Revolution

• Stephan Christiansen: Lei for belastningen, men det finnes andre historier enn Gjæverts

• Per Søetorp: De 99 og den ene

• Øystein Gjerme: Vi er ikke en dyneløftende menighet

• Paul Hockley i Jesus Revolution: Jeg har store ører og ingen pekefinger

• Hans Eskil Vigdel: Brev til et brent barn

• Hans Eskil Vigdel: Jesus Revolution var ikke det jeg trengte

• Bjørn Aslaksen: Halvbror i Herren

• Erling Rimehaug: Innta landet

• Helge Simonnes: Oppgjør med usunn teologi

• Helge Simonnes: Nei til Jesus-soldater

• Arve E. Aarskog: Dødsslitne i tjeneste for Jesus Revolution

• Arne Lauvhjell: Jesus Revolution - frå brann til oske

• Ingvild Ofte Arntsen: Offetlige oppgjør trengs

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere