Jarle Haugland

Alder: 42
  RSS

Om Jarle

Daglig leder i Tro & Medier

Følgere

Kampen om tiden og sjelen

Publisert rundt 3 år siden - 594 visninger

«Vi er i konkurranse om menneskers tid», sa Naja Nielsen fra Danmarks Radio under Nordiske Mediedager. Og i en konkurranse er det alltid tapere. Om du ikke er våken, kan det bli deg.

De siste 20 årene har det vært en revolusjon verden ikke har sett maken til. Medierevolusjonen har endret vår hverdag i større grad enn de fleste av oss er bevisst på. Tidsbruk, verdier, relasjoner og tilstedeværelse er områder som preges og utfordres av at vi har hele verden ett tastetrykk unna.

Hvordan forholder vi oss til at det finnes en kamp om å vinne størst andel av vår våkne tid? Er vi passive tilskuere til denne kampen? Eller tar vi styringen, bestemmer selv, ut ifra hva vi mener er viktig i våre liv?

Dersom vi gir opp kampen, gir vi dem altfor sterk råderett over våre tanker og sinn. Ta hodet og hjertet tilbake! Ta gode og bevisste medievalg!

Du er midt i en kamp. Og i den kampen er det ikke spørsmål om TV 2, NRK, Facebook, YouTube eller Netflix skal vinne over hverandre, men om du skal vinne over dem. Når du vinner, blir alle disse kanalene positive elementer som kan gi læring, utvikling og glede i hverdagen. Om du taper, kan du stå i fare for å ta skade på din sjel, som det står om i Salomos ordspråk 4, 23: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.»

Her er åtte punkt som jeg håper kan være til hjelp i tidskampen mot mediene:

1. Stopp

De viktige livsvalgene fortjener oppmerksomhet. Du kan ikke vinne kampen om tiden om du ikke stopper opp. Ta deg tid nok til å gå gjennom hvert av de neste punktene på en måte som berører livet ditt.

2. Observer din mediebruk

Hvor mye, når og hvordan bruker du mediene? Og hvorfor? Kanskje du blir overrasket når du tar et skritt tilbake og betrakter deg selv. Skaff deg et sant bilde av din mediebruk.

3. Reflekter over din mediebruk

Hva tenker du om bildet i punkt 2? Er det skremmende eller oppmuntrende? Hva er motivasjonen for dine medievalg? Hva vil du med livet ditt? Fører din mediebruk deg i den retningen? Blir Gud æret og vokser du som kristen? Lytt til Den hellige ånds stemme. Hva sier den?

4. Diskuter med en medvandrer eller venn

De viktige livsvalgene styrkes når du har en å gå sammen med. Finn en venn, mentor eller medvandrer som du kan tenke høyt sammen med. Som kan stille de ærlige spørsmålene.

5. Legg en konkret medieplan

Skriv ned konkrete mål for din mediehverdag. Er det noe du ønsker å gjøre mer eller mindre av? Trenger du å skape rom for stillhet og tid med Gud? Hvordan? Og hvorfor vil du det? Vær konkret og realistisk. Be til Gud om visdom.

6. Forplikt deg

Det er lettere å holde seg til planen om du står ansvarlig overfor noen. Jo, du står ansvarlig overfor Gud for hva du fyller deg med og hvordan du bruker tiden din. Men gode planer er lettere å gjennomføre om noen spør hvordan det går.

7. Sett planen ut i handling

Ikke stopp med de gode intensjonene. Gjennomfør den konkrete planen du bestemte deg for. Sett det viktigste først. Skriv ned motivasjonen for medieplanen i én setning og gjør den synlig, om det er på mobilskjermen eller en Post-it-lapp på baderomsspeilet.

8. Gjenta valgene dine

Ikke la de gode valgene bli en engangshendelse. Du kommer til å trå feil. Du kommer til å måtte begynne på nytt. Vær nådig. Jesus er full av nåde. Bekjenn og begynn på nytt.

Når valg tas ofte nok, blir de gradvis en større del av deg. Og du bygger karakter basert på hva du selv aktivt har valgt som viktig i ditt liv.

På denne måten kan du vinne kampen om din tid. Og trolig vil du vinne mer enn bare det. Det kan være en vei til å bevare ditt hjerte.

Gå til innlegget

Menneskesyn i kommentarfeltene

Publisert over 3 år siden - 1941 visninger

Hvor langt må vi bort fra våre nære relasjoner før andre ting blir viktigere enn den andres liv?

Tenk deg at du oppdager at det brenner i huset ditt. Familien kommer seg trygt og raskt ut, men i huset er fortsatt du, din trofaste hund og den syv år gamle venninnen til datteren din. Både hunden og jenta trenger hjelp for å komme seg ut, og du har bare mulighet til å hjelpe en av dem. Hvem velger du?

De aller, aller fleste av oss hadde selvsagt reddet jenta. Men hva hvis jenta i stedet hadde vært en voksen, narkoman innbruddstyv? Eller hva om det hadde vært en båtflyktning fra Libya? Hvor langt strekker vår medmenneskelighet seg? Hvor langt må vi bort fra våre nære relasjoner før andre ting – som et kjæledyr, eller kanskje egen komfort og overforbruk – blir viktigere enn den andres liv? Jeg er redd for at menneskeverdet, med påfølgende vilje til å hjelpe den som trenger det, har vanskelige kår i et land der den store majoriteten, økonomisk sett, lever livets glade dager.

VGs oppringing av mennesker som har hetset båtflyktningene i kommentarfeltene har ført til debatt om det var presseetisk riktig å gjøre. Den debatten håper jeg fortsetter, for dette bildet er komplisert. Men vi er nødt til å ha en offentlig debatt der vi ansvarliggjør angrep på menneskeverdet – som uttalelsen: «La dem nå bare drukne sier nå jeg».

Lignende holdninger kom frem da TV 2 på deres Facebook-sidedelte historien om elefantjegeren Ian Gibson som var blitt drept av en elefant han jaktet på. I kommentarfeltet var det jubel over jegerens skjebne, over at han var blitt likvidert av elefanten. Logikken var at siden Gibson gjorde noe de mente var uetisk og ondt, var det verdt å feire at han ble drept. Det var bare til pass for ham, ble det skrevet. Og Gibson hadde definitivt blitt værende igjen i det brennende huset.

Er det bare noen få som mener dette? Eller er flere av oss influert av holdningen der menneskeverdet defineres ut fra avstanden til oss selv, eller ut fra om mennesker oppfører seg godt?

Hvor mye er et menneske verdt? Sett fra kristent ståsted, er det sterkeste beviset på vår verdi at Gud elsket oss så høyt at han gav sin sønn, slik «Den lille bibel» i Johannes 3,16 forteller oss. Og han gav ikke bare livet for de gode. Langt derifra. Paulus skriver til menigheten i Roma: «Selv for en rettskaffen mann ville vel neppe noen gå i døden. Eller kanskje ville noen våge livet for en som er god. Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss da vi ennå var syndere.» Derfor kan Jesus utfordre oss til etterfølgelse av ham, til en vei der vi kalles til å gi avkall på vårt eget, bøye oss ned, tjene og løfte andre opp. Akkurat slik Jesus gjorde. Om det er en elefantjeger, båtflyktning eller din datters venninne.

Gå til innlegget

Å være krenket eller ikke være krenket

Publisert over 3 år siden - 969 visninger

«Hva er edel ferd?» spør Hamlet i Shakespeares kjente tragedie. Kunne debatten rundt «Trygdekontoret», pornosketsj og Kari Jaquesson fått en annen dybde om man hadde startet med dette spørsmålet?

Ja, jeg ønsker et mer edelt samfunn, i betydningen renere, med mindre skitt som forringer kvaliteten. Et samfunn der vi ser hverandre som medmennesker og vil hverandre vel. Ble dette litt vel pompøst i konteksten av et satireprogram? Tja, det får våge seg. Ønsket står seg, uavhengig av omgivelsene.

Med det som bakgrunn har jeg nå satt meg ned for å skrive en kommentar om denne debatten. Den startet med pornosketsjen på NRKs «Trygdekontoret» i februar – og eskalerte da Seltzer og co. valgte å lage en ny pornoskjetsj med «Kari Jack-off-son» i en av rollene. Men å skrive noe fornuftig her er lettere sagt enn gjort. For flere debatter foregår samtidig og har skapt en uoversiktlig situasjon. Og vi har fått den offentlige samtalens versjon av det Sondre Lerche kaller for «toveismonolog».

For det første har vi Kari Jaquesson som protesterer mot NRKs kjøp av tjenester fra pornoskuespillere. Hun avstår fra å uttale om hun personlig er krenket, men kjører en pornodebatt hun er ganske alene om. Dessverre. For selv om det nok er en avsporing å politianmelde NRK, er det relevant å diskutere om det er rett av vår allmennkringkaster å bestille en pornosketsj. Om det er aldri så mye parodi eller satire. Det er fortsatt porno, og i et edelt samfunn hjelper vi mennesker bort fra dette destruktive landskapet.

Dette er en diskusjon NRK i liten grad har gått inn i. Juridisk har de sitt på det tørre. Og det er tross alt satire, argumenteres det. Dermed settes motstanderne sjakk matt. For det å ta til orde mot humor og satire er garantert tap i dagens offentlige samtale.

Så er det dem som reagerer på hva som signaliseres i pornoparodien, der Jaquesson blir tatt bakfra av Seltzer. Disse debattantene diskuterer ikke porno, men hvordan NRK møter dem de er uenig med. Som Torstein Hvattum i Aftenposten skriver: «Det er definitivt ikke satire å se Thomas Seltzer penetrere en kvinne han misliker meningene til.» og fortsetter: «Det var rett og slett ynkelig å se ham ty til klassisk seksuell krenkelse som svar på Kari Jaquessons kritikk av et tidligere pornoinnslag i ‘Trygdekontoret’.» Når Seltzer selv i tillegg uttrykker på Dagsnytt Attenat Jaquesson har tatt «en seksualisert og snodig posisjon i offentligheten som trikotkledd fitnessdronning», for å rettferdiggjøre at hun trekkes inn i en pornofilm, er det mildt sagt underlig at det ikke reageres fra ledelsen i NRK.

I en kronikk i VG uttrykker Seltzer forståelse for noen av reaksjonene og sier at pornosketsjen ikke var ment som et innlegg i debatten. Men han beklager ikke handlingen. Et unnskyld hadde vært på sin plass her. Ikke unnskyld for hva andre føler. Da beveger vi oss mot «de krenkedes diktatur». Men et unnskyld for hva NRK har gjort med denne sketsjen – og med de påfølgende uttalelsene til Seltzer. Uavhengig av hva intensjonen var, er faren stor for at hendelsene påvirker kvinnelige samfunnsdebattanters kår i offentligheten i negativ retning. Det er et stort samfunnsproblem at kvinner som ytrer seg i offentligheten blir seksuelt krenket. Og i et edelt samfunn gjør man det man kan for å bidra til å gjøre ytringsrommet størst og tryggest mulig for alle, uansett kjønn.

Noen humrer litt i skjegget over Jaquesson som tok åtet «Trygdekontoret» hadde lagt ut. Hennes problem er at hun «ikke mestrer spillet», men går rett på limpinnen, som satiriker Dagfinn Nordbø skriver i VG. Dermed avskrives hun og de andre som har gått ut og kritisert programmet. De forstår ikke satiren. De mester ikke spillet. Og det offentlige rommet overlates til eliten, de som er smarte nok til å gå bak krenkelsen og se at den hadde en høyere hensikt. Om den hadde det. Og meningsmotstanderne umyndiggjøres, i stedet for at satirikerne forsøker å lytte og vise ydmykhet. Eller ser vi her ett av satirens største problem, at den mister sin kraft om man må si unnskyld? Og at man sjeldent evner å gå inn i en debatt på likefot, men fortsetter i den satiriske sjangeren – og unngår å møte menneskene ansikt til ansikt som medmennesker.

Jeg skulle ønske at NRK i større grad lyttet til denne omskrivingen av Hamlet: «Å være krenket eller ikke være krenket. Det er ikke det viktigste spørsmålet. Men dette: Hva er edel ferd?»

Gå til innlegget

Den som lytter, fortjener å bli hørt

Publisert over 3 år siden - 3229 visninger

«Når du snakker, repeterer du bare det du allerede vet, men hvis du lytter, kan du lære noe nytt»,har Dalai Lama sagt. Men er vi kristne for opptatt med å forsvare oss til at vi har tid til å lytte?

Jeg har en ubehagelig følelse av at vi kristne ikke er gode lyttere. Se bort fra den urettferdige generaliseringen et øyeblikk og bli med meg en tur gjennom noen eksempler:

Nylig ble boka «Presten og ateisten» gitt ut, skrevet av presten Stian Kilde Aarebrot og ateisten Didrik Søderlind. Boka gir et innblikk i brevvekslinger og samtaler om tro, tvil, savn og håp. Avisen Dagen velger å lage en hovedsak om en avtale mellom Aarebrot og Søderlind, der ateisten skal be og presten la være. Og vi kristne diskuterer om det er mulig å la være å be eller ikke. Problemet er at vi dermed går glipp av muligheten til å ta opp et usedvanlig viktig tema, som boka gir en gyllen – og kanskje livsnødvendig – anledning til. Nemlig hvordan det står til med lyttingen hos oss kristne.

Et annet eksempel er vår reaksjon da tidligere forkynner, nå aktiv human-etiker, Levi Fagell, for noen år siden gav ut boka «Vi som elsket Jesus», der han fortalte sin livshistorie og tok et oppgjør med sin kristne bakgrunn. Vi kristne svarte med å gi ut en «motbok»: «Vi som elsket Jesus – og fortsatt gjør det». La meg poengtere at jeg ikke har lest noen av disse, og kun uttaler meg om den ytre signaleffekten dette gir. Jeg sitter med en følelse av at vi blir så opptatt av å forsvare oss at vi glemmer å lytte.

Og hvordan reagerer vi når Morgenandakten eksperimenterer med ei uke uten Fader vår og Velsignelsen – og uten en bibelsk forkynnelse, men mer filosofiske betraktninger? Da kommer raskt de sinte stemmene som sier at vi kristne nå må mobilisere slik at vi ikke skal miste andakten. Og noen tar det som en bekreftelse på at NRK vil ha bort all kristendom fra kanalen. Jo, kritikk er berettiget i denne saken, og engasjement hos radiolytterne er svært positivt. Men jeg er overbevist om at vi kommer lengre om vi samtidig spør menneskene bak Morgenandakten om hvorfor de gjorde dette. Jeg skulle ønske at vi i vår kontakt med NRK viser at vi lytter og åpner opp for forståelse, mer enn en toveismonolog der vi ikke evner å lytte til den andre parten.

For når vi lytter, gjør vi oss i større grad fortjent til å bli hørt.

Jeg sier ikke vi skal være noen viljeløse dotter som ikke arbeider for det gode i samfunnet. Langt ifra. Noen ganger er det på sin plass at vi kritiserer det som bryter ned, slik at det som er rett, sant og godt kan få rom. Men slik vi fremstår i offentligheten, lukter det mer av et behov for å forsvare oss selv, våre posisjoner, våre privilegier. Og kanskje ordene fra Jakobs brev er kloke å ha med seg: «Dette må dere vite, mine kjære søsken: Enhver skal være rask til å høre, men sen til å tale og sen til å bli sint.»

Jeg forfekter heller ikke en dialogforståelse som er konturløs og der vi skal forsøke å finne felles minste multiplum. Nei, vi trenger tydelighet. En klarhet i hvem vi er og hva vi tror på. En trygg identitet i Kristus og tillit til Bibelen som Guds levende og livgivende ord. Vi skal stå trygt på en plattform som bærer i tid og evighet.

Det er først da vi kan møte andre med senkede skuldre og åpenhet. Med et inderlig ønske om å lytte, også bak ordene. Lytte til hjertene. Lytte til hvordan de opplever oss og budskapet vårt. Lytte til hvorfor noen vender Gud ryggen så radikalt som Fragell. Lytte til hva som hindrer Søderlind i å tro. Lytte til hva de kan gi oss av kloke innspill. Lytte til hva livssynsavdelingen i NRK mener og gjør, ikke hva vi tror de mener og gjør. Og ikke minst: Lytte til hva Gud har å si inn i den gitte situasjonen, han som kjenner dybdene i alle mennesker. For han har skapt dem. De er hans. Han elsker dem.

Kan det være at vi, som liker å se på oss selv som Ordets folk, har blitt – som forfatter og veileder Magnus Malm peker på i en av sine bøker – til ordenes folk? At vi er så opptatt av å snakke at vi har glemt å lytte. At vi er så usikre på vår identitet at vi ikke våger å gi rom for de stemmene som kommer med kritikk mot oss eller vår tro.

Senk skuldrene. Gud er større. Evangeliet tåler det. Jesus har seiret over synden, djevelen og døden. Han skal vel klare å bære litt kritikk også.

Så kan det være at vi i lyttingen blir litt klokere. At vi blir mer fylt av Guds kjærlighet til våre medmennesker, en kjærlighet som noen ganger forsvinner i alt forsvaret. Og kanskje vi også – etter å ha lyttet – kan dele ord eller handlinger som har så dype kilder som kun stille lytting kan finne frem til. Og som gir liv inn i menneskers hjerter.

Gå til innlegget

Et svar fra glasshuset

Publisert over 3 år siden - 242 visninger

Hvorfor spriker svarene fra kristenlederne når vi blir spurt om faste?

Olav Egil Aune skriver en utfordrende og lesverdig kommentar om faste i Vårt Land, «Fastehilsen fra glasshuset», som en respons på en artikkel i Dagen der ulike kristenledere – inkludert undertegnede – fikk spørsmål om hvordan og hvorfor vi fastet.

Slik jeg leser ham, ønsker han å forstå fasten og synes det er naturlig å søke svar hos ledere i kristne organisasjoner. Men han finner svarene i artikkelen forvirrende. Forståelig nok, for de spriker.

I kjølvannet av det ønsker jeg å dele noen refleksjoner.

For det første: Jeg tror de sprikende svarene viser den evangeliske friheten knyttet til faste. Slik vi ikke har fått klare forordninger for hvor, hvordan og når vi skal be – bortsett fra Vår Far, men ikke begrenset av den – har vi heller ikke fått tydelige rammer for fasten. Helse, livssituasjon og Guds ledelse er noen av elementene som påvirker om og hvordan man praktiserer faste.

Men det er ikke hele svaret.

For det andre: Jeg tror de sprikende svarene vi gir, viser en manglende felles erfaring av faste. Vi har en trosutøvelse i vårt land som i liten grad modellerer og lærer opp andre til faste. Kanskje det nevnte sitatet fra Jesus, der han kritiserer en faste som gjennomføres for å vise seg, har ført til en frykt for å dele av sitt trosliv på dette området?

For det tredje: Jeg tror de sprikende svarene er et signal om den splittelsen Guds folk lever i.  Ulik teologi, utformet fra hver sin lille tue, kombinert med innflytelse fra en individualistisk kultur, gjør at hver kvinne og mann må forsøke å finne sin egen vei. Om man i det hele tatt ofrer fasten en tanke.

For det fjerde: Jeg tror de uklare svarene på hvorfor vi faster, i tillegg til manglende kunnskap og erfaring, også er preget av en opplevelse av at fasten er noe større enn det som kan forklares. Jo, stillhet er en del av det. Refleksjon. Å stoppe opp. Å «renses», for å kunne ta imot. Men fasten er mer. Som når Jesus sier til disiplene som ikke hadde klart å helbrede en syk gutt: «Dette slaget drives bare ut ved bønn og faste.» Jeg er ikke i stand til å forklare den åndskraften som her er knyttet til fasten. Men jeg vet at Guds folk er i desperat behov for Guds kraft i møte med en verden som trenger ham.

Hvorfor lot vi oss lokke utpå for å fortelle hvordan vi fastet? spør Aune. Det er et godt spørsmål. Kanskje var vi preget av holdningen om at journalister skal få svar? Kanskje var det en fariseerisk tanke innblandet? Kanskje hadde vi et ønske om å dele av våre trosliv for å hjelpe andre på samme veien? Eller en blanding. Det er mulig det klokeste hadde vært å ikke svare. Men forhåpentligvis kan dette bidra til noen samtaler rundt kjøkkenbordet eller i menighetsrådet om hva faste er – og hvordan vi sammen kan hjelpe hverandre til å gjenoppdage den gaven den er. Uavhengig av våre motiver for å svare journalisten.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Magne Kongshaug kommenterte på
Kampen mot polarisering: et gode?
rundt 1 time siden / 46 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 1109 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 1 time siden / 701 visninger
Robin Tande kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 1109 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Imran khan gir inspirasjon, motivasjon og håp til en hel nasjon!
rundt 2 timer siden / 153 visninger
Sondre Bjørdal kommenterte på
Forhåndsmoderering
rundt 2 timer siden / 3346 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Lutherdommens syn på bilder
rundt 2 timer siden / 686 visninger
Robin Tande kommenterte på
Niqab-bilder gir misvisende fremstilling av muslimer i Norge
rundt 4 timer siden / 545 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Nyprotestantisk revisjonisme
rundt 5 timer siden / 335 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 5 timer siden / 701 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
"The New State Solution" og den norske regjering.
rundt 5 timer siden / 348 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 5 timer siden / 1109 visninger
Les flere