Jarle Haugland

Alder: 42
  RSS

Om Jarle

Daglig leder i Tro & Medier

Følgere

Den som lytter, fortjener å bli hørt

Publisert nesten 3 år siden - 3177 visninger

«Når du snakker, repeterer du bare det du allerede vet, men hvis du lytter, kan du lære noe nytt»,har Dalai Lama sagt. Men er vi kristne for opptatt med å forsvare oss til at vi har tid til å lytte?

Jeg har en ubehagelig følelse av at vi kristne ikke er gode lyttere. Se bort fra den urettferdige generaliseringen et øyeblikk og bli med meg en tur gjennom noen eksempler:

Nylig ble boka «Presten og ateisten» gitt ut, skrevet av presten Stian Kilde Aarebrot og ateisten Didrik Søderlind. Boka gir et innblikk i brevvekslinger og samtaler om tro, tvil, savn og håp. Avisen Dagen velger å lage en hovedsak om en avtale mellom Aarebrot og Søderlind, der ateisten skal be og presten la være. Og vi kristne diskuterer om det er mulig å la være å be eller ikke. Problemet er at vi dermed går glipp av muligheten til å ta opp et usedvanlig viktig tema, som boka gir en gyllen – og kanskje livsnødvendig – anledning til. Nemlig hvordan det står til med lyttingen hos oss kristne.

Et annet eksempel er vår reaksjon da tidligere forkynner, nå aktiv human-etiker, Levi Fagell, for noen år siden gav ut boka «Vi som elsket Jesus», der han fortalte sin livshistorie og tok et oppgjør med sin kristne bakgrunn. Vi kristne svarte med å gi ut en «motbok»: «Vi som elsket Jesus – og fortsatt gjør det». La meg poengtere at jeg ikke har lest noen av disse, og kun uttaler meg om den ytre signaleffekten dette gir. Jeg sitter med en følelse av at vi blir så opptatt av å forsvare oss at vi glemmer å lytte.

Og hvordan reagerer vi når Morgenandakten eksperimenterer med ei uke uten Fader vår og Velsignelsen – og uten en bibelsk forkynnelse, men mer filosofiske betraktninger? Da kommer raskt de sinte stemmene som sier at vi kristne nå må mobilisere slik at vi ikke skal miste andakten. Og noen tar det som en bekreftelse på at NRK vil ha bort all kristendom fra kanalen. Jo, kritikk er berettiget i denne saken, og engasjement hos radiolytterne er svært positivt. Men jeg er overbevist om at vi kommer lengre om vi samtidig spør menneskene bak Morgenandakten om hvorfor de gjorde dette. Jeg skulle ønske at vi i vår kontakt med NRK viser at vi lytter og åpner opp for forståelse, mer enn en toveismonolog der vi ikke evner å lytte til den andre parten.

For når vi lytter, gjør vi oss i større grad fortjent til å bli hørt.

Jeg sier ikke vi skal være noen viljeløse dotter som ikke arbeider for det gode i samfunnet. Langt ifra. Noen ganger er det på sin plass at vi kritiserer det som bryter ned, slik at det som er rett, sant og godt kan få rom. Men slik vi fremstår i offentligheten, lukter det mer av et behov for å forsvare oss selv, våre posisjoner, våre privilegier. Og kanskje ordene fra Jakobs brev er kloke å ha med seg: «Dette må dere vite, mine kjære søsken: Enhver skal være rask til å høre, men sen til å tale og sen til å bli sint.»

Jeg forfekter heller ikke en dialogforståelse som er konturløs og der vi skal forsøke å finne felles minste multiplum. Nei, vi trenger tydelighet. En klarhet i hvem vi er og hva vi tror på. En trygg identitet i Kristus og tillit til Bibelen som Guds levende og livgivende ord. Vi skal stå trygt på en plattform som bærer i tid og evighet.

Det er først da vi kan møte andre med senkede skuldre og åpenhet. Med et inderlig ønske om å lytte, også bak ordene. Lytte til hjertene. Lytte til hvordan de opplever oss og budskapet vårt. Lytte til hvorfor noen vender Gud ryggen så radikalt som Fragell. Lytte til hva som hindrer Søderlind i å tro. Lytte til hva de kan gi oss av kloke innspill. Lytte til hva livssynsavdelingen i NRK mener og gjør, ikke hva vi tror de mener og gjør. Og ikke minst: Lytte til hva Gud har å si inn i den gitte situasjonen, han som kjenner dybdene i alle mennesker. For han har skapt dem. De er hans. Han elsker dem.

Kan det være at vi, som liker å se på oss selv som Ordets folk, har blitt – som forfatter og veileder Magnus Malm peker på i en av sine bøker – til ordenes folk? At vi er så opptatt av å snakke at vi har glemt å lytte. At vi er så usikre på vår identitet at vi ikke våger å gi rom for de stemmene som kommer med kritikk mot oss eller vår tro.

Senk skuldrene. Gud er større. Evangeliet tåler det. Jesus har seiret over synden, djevelen og døden. Han skal vel klare å bære litt kritikk også.

Så kan det være at vi i lyttingen blir litt klokere. At vi blir mer fylt av Guds kjærlighet til våre medmennesker, en kjærlighet som noen ganger forsvinner i alt forsvaret. Og kanskje vi også – etter å ha lyttet – kan dele ord eller handlinger som har så dype kilder som kun stille lytting kan finne frem til. Og som gir liv inn i menneskers hjerter.

Gå til innlegget

Et svar fra glasshuset

Publisert nesten 3 år siden - 233 visninger

Hvorfor spriker svarene fra kristenlederne når vi blir spurt om faste?

Olav Egil Aune skriver en utfordrende og lesverdig kommentar om faste i Vårt Land, «Fastehilsen fra glasshuset», som en respons på en artikkel i Dagen der ulike kristenledere – inkludert undertegnede – fikk spørsmål om hvordan og hvorfor vi fastet.

Slik jeg leser ham, ønsker han å forstå fasten og synes det er naturlig å søke svar hos ledere i kristne organisasjoner. Men han finner svarene i artikkelen forvirrende. Forståelig nok, for de spriker.

I kjølvannet av det ønsker jeg å dele noen refleksjoner.

For det første: Jeg tror de sprikende svarene viser den evangeliske friheten knyttet til faste. Slik vi ikke har fått klare forordninger for hvor, hvordan og når vi skal be – bortsett fra Vår Far, men ikke begrenset av den – har vi heller ikke fått tydelige rammer for fasten. Helse, livssituasjon og Guds ledelse er noen av elementene som påvirker om og hvordan man praktiserer faste.

Men det er ikke hele svaret.

For det andre: Jeg tror de sprikende svarene vi gir, viser en manglende felles erfaring av faste. Vi har en trosutøvelse i vårt land som i liten grad modellerer og lærer opp andre til faste. Kanskje det nevnte sitatet fra Jesus, der han kritiserer en faste som gjennomføres for å vise seg, har ført til en frykt for å dele av sitt trosliv på dette området?

For det tredje: Jeg tror de sprikende svarene er et signal om den splittelsen Guds folk lever i.  Ulik teologi, utformet fra hver sin lille tue, kombinert med innflytelse fra en individualistisk kultur, gjør at hver kvinne og mann må forsøke å finne sin egen vei. Om man i det hele tatt ofrer fasten en tanke.

For det fjerde: Jeg tror de uklare svarene på hvorfor vi faster, i tillegg til manglende kunnskap og erfaring, også er preget av en opplevelse av at fasten er noe større enn det som kan forklares. Jo, stillhet er en del av det. Refleksjon. Å stoppe opp. Å «renses», for å kunne ta imot. Men fasten er mer. Som når Jesus sier til disiplene som ikke hadde klart å helbrede en syk gutt: «Dette slaget drives bare ut ved bønn og faste.» Jeg er ikke i stand til å forklare den åndskraften som her er knyttet til fasten. Men jeg vet at Guds folk er i desperat behov for Guds kraft i møte med en verden som trenger ham.

Hvorfor lot vi oss lokke utpå for å fortelle hvordan vi fastet? spør Aune. Det er et godt spørsmål. Kanskje var vi preget av holdningen om at journalister skal få svar? Kanskje var det en fariseerisk tanke innblandet? Kanskje hadde vi et ønske om å dele av våre trosliv for å hjelpe andre på samme veien? Eller en blanding. Det er mulig det klokeste hadde vært å ikke svare. Men forhåpentligvis kan dette bidra til noen samtaler rundt kjøkkenbordet eller i menighetsrådet om hva faste er – og hvordan vi sammen kan hjelpe hverandre til å gjenoppdage den gaven den er. Uavhengig av våre motiver for å svare journalisten.

Gå til innlegget

Morgenandakten – med eller uten Jesus?

Publisert rundt 3 år siden - 527 visninger

Er det egentlig vi i kirken, og ikke NRK, som må under lupen når vi får en uke med morgenandakter uten kristen forkynnelse?

Det har skapt reaksjoner at morgenandaktene på NRK for et par uker siden ikke hadde med Fader vår eller Velsignelsen, og at budskapet var mellommenneskelige betraktninger mer enn et kristent budskap. En rekke lyttere savnet et ord fra Bibelen, en bønn som Jesus lærte oss og en velsignelse fra Gud, som de kunne ta med seg ut i dagen.

Derfor håper jeg forrige ukes eksperiment legges i en skuff og merkes: «Testet, men ikke videreført.» Det er prisverdig at NRK uttaler at de vil satse på andakten slik at den betyr noe for mange folk, slik Njord Røv, sjef for livssynsavdelingen i NRK, uttalte til Vårt Land. Men da er det ikke en god strategi å ta bort det som virkelig er viktig, sett fra et kristent perspektiv: Bibelen, bønn og en velsignelse fra Gud.

Forandring er sunt. Men forankring er enda viktigere.

Men hvorfor skjer dette? Hvorfor får vi med ujevne mellomrom reaksjoner til oss i Familie & Medier på at andaktene ikke har et klart evangelium – og heldigvis også flere ganger det motsatte: stor takknemlighet over budskapet fra andaktsholderne?

Fordi NRK skal gjenspeile vår kristne arv. Og måten den forvaltes på i kirken i dag er at vi har et mangfold av stemmer, fra det tydelig evangeliske og over til en trosutøvelse der det er vanskelig å få øye på Jesus. «Jeg har nesten glemt at kirken er opptatt av Jesus, for de sier det jo aldri.» Denne spissformuleringen kom den profilerte kommentatoren Elin Ørjasæter med i forbindelse med kirkevalget i 2011. Det er altså kanskje ikke bare NRKs eksperimentering som gjør at det kristne budskapet til tider utvannes i andakten. Kanskje lupen først må settes på oss selv, det kristne fellesskapet?

NRK må selvsagt oppmuntres til å ivareta det tydelig kristne budskapet, og ikke skape en slags livsfilosofisk hybrid som forsøker å imøtekomme alle livssyn. Det fører bare til at ingen blir fornøyde. Men samtidig – og kanskje enda viktigere – må vi gå inn i bønn og arbeid for at vi som tilhører den kristne tro i Norge, kan samles rundt Jesus og la hans lys stråle i oss, mellom oss og gjennom oss. Når NRK da spør seg selv om hvordan de kan gjenspeile den kristne arven i landet, så er det dette de tenker på: Kirken som et fellesskap av mennesker som selv gjenspeiler Jesus og i ord og handling – og er et vitnesbyrd om ham. Det vil også få spennende konsekvenser for Morgenandakten.

Gå til innlegget

Ytringsfriheten trenger et ‘men’

Publisert rundt 3 år siden - 497 visninger

Ti personer er drept og 40 kirker og misjonsbygg brent ned i opptøyer i Niger, utløst av Charlie Hebdo-saken. Samtidig kappes pressen i Vesten om å være modigst til å krenke. Vi er alle Charlie, men kan vi samtidig være de uskyldige ofrene i Niger?

«Kappes om å hedre hverandre», sa Paulus. I dagene etter det tragiske terrorangrepet i Paris har det i større grad vært et kappløp om hvem som er fremst i kampen om retten til å krenke. Naturlig nok. For retten til å krenke er en helt nødvendig bestanddel i et fritt samfunn. Dersom menneskers religiøse følelser skulle definere grensene for lovlige eller ulovlige ytringer, ville vi fått de krenkede følelsers tyranni. Og når dette blir satt under så sterkt angrep, er det grunnleggende at vi står sammen og forsvarer det frie ord.

Samtidig er det noe som uroer meg. For den dype respekten for ytringsfrihet og solidariteten med ofrene i Paris har skapt et felttog mot mennesker som ønsker en mer edruelig debatt som kan gi en dypere forståelse av ytringsfriheten. Skylapper settes på og de som ønsker å si noe om en klok bruk av det frie ord, blir ropt ned av et unisont krav om retten til å krenke.

«Det er det som kjennetegner ytringsfriheten: Det går ikke an å sette et ‘men’ etterpå. Enten er du for, eller så er du mot», sa Trine Skei Grande i Aktuelt på NRK1. Slike utsagn bidrar til å drepe debatten om hvordan friheten brukes – og om hvordan vi kan forvalte denne friheten til menneskers beste.

Paris-terroren har gitt oss nye ofre. Denne gang i Niger. Riktignok med et bredere bakteppe enn kun publiseringen av karikaturene. Men likevel var det en utløsende årsak til drap på mennesker som uskyldig ble stående som representanter for Vestens krenkelse av profeten Muhammed. Ansvaret for opptøyene og drapene ligger hos dem som utfører handlingene. Og ytringsfriheten skal fortsatt forsvares.

Men jeg kan ikke fri meg fra en nagende følelse av at det må være mulig å bruke ytringsfriheten bedre enn å kappes om å krenke andre. Kan vi ivareta denne friheten, samtidig som vi søker å forstå våre medmennesker? Kan vi kjempe for retten til å krenke, samtidig som vi kjemper for et ordskifte som søker å bygge broer mer enn å bygge murer? Kan vi forsøke å forstå de to ulike tankesettene som preger den vestlige og den muslimske verden? Er det mulig å skape en offentlig samtale som ikke skaper tvil om det frie ords kår, samtidig som respekt, kjærlighet og omsorg er vaktposter som står langs veien? Ikke for å sette juridiske grenser for ytringsfriheten, men for å hjelpe oss til å bruke friheten godt.

“De som har makt over ordene bør være edru blant de rasende”, skriver Per Fugelli i en kronikk i Dagbladet.

I en helt annen sammenheng, i brevet til menigheten i Galatia, skriver Paulus at de ikke skal misbruke den kristne friheten de har fått, men tjene hverandre i kjærlighet. Og fortsetter med å sitere Jesus: «Du skal elske din neste som deg selv.»

De ordene er mitt ‘men’ i debatten om ytringsfriheten.

Gå til innlegget

Et nytt år med senkede skuldre

Publisert rundt 3 år siden - 274 visninger

Jeg har et ambivalent forhold til nyttår. Ikke selve feiringen. Den er hyggelig nok. Men nyttårsforsettene som omgir oss, ikke minst i pressen, har jeg litt delte følelser for. Nok et år skal vi bli flinkere enn vi var året før.

For å ta det positive først. Selvfølgelig er det fint når årsskiftet blir en hjelp til å endre livsstil, som å slutte med røyking eller ha et sunnere kosthold. Noen går enda dypere og tar valg som gjør noe med deres trosliv. De bestemmer seg for å lese gjennom Bibelen på ett år. Eller de legger opp til et mer systematisk bønneliv. Kanskje også nyåret for noen kan bringe med seg et nystartet liv i et kristent fellesskap?

Et nytt år kan, om vi bruker det som en anledning for å ta gode valg, bringe nye velsignelser inn i våre liv.

Jeg hadde også tenkt å komme med råd angående nyttårsforsetter, ved å skrive en kommentar om vår mediebruk. Om å bruke årsskiftet til å ta noen gode valg for 2015 også i vår mediehverdag. For hvor mye og hva vi fyller oss av ulikt medieinnhold, vil prege livene våre. Eller for å si som Ordspråkene: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.» Det er vanskelig å understreke nok hvor viktig disse hverdagsvalgene er for våre liv, ikke minst for vår gudsrelasjon.

Men det er likevel noe skummelt her. Jeg kjenner – og observerer – en utslitthet som sniker seg inn, umerkelig, gjerne ikledd gode forsetter. Vi skal bli sprekere, slankere, smartere, sunnere og saligere. Nå er det på tide å luke bort alle feilene vi har og la middelmådigheten bli et tilbakelagt stadium. Også i gudslivet vårt er det nok å ta tak i. Nå er det tid for å bli flinkere. Som om lykken finnes der fremme et sted, gryten med gull i enden av regnbuen. Der fremme skal vi endelig kjenne tilfredsheten over å fikse livet. Denne tankegangen ender i ytterste konsekvens i at verdien som menneske måles ut ifra hvor godt vi lykkes i å slanke oss, jogge lengre eller være mer iherdige bibellesere. Dermed fyller pressen og markedsførere siner forsider og reklamer med råd og produkter som skal hjelpe oss med å finne lykken i et nyttårsforsett. Godt hjulpet av vår selvopptatthet og dårlige selvbilder.

Tomheten og utslittheten venter på oss hvis valgene våre tas på feil grunnlag. Hvis vi tenker at nyttårsforsettene skal føre oss opp på et høyere nivå av trygghet og tilfredshet, har vi kommet skjevt ut fra starten. Da vil lykken vi jakter etter, ikke vare lengre enn vi klarer å holde de gode løftene. For hjertene forandres ikke av forsettenes nakketak.

Bibelen snakker ikke om å bli flinkere. Gud ønsker ikke skippertak fra oss, og han snakker heller ikke i varme ordelag om dem som skaper et ytre skinn av å fikse livet. Bibelen snakker om å dø fra seg selv. Om å finne styrke i svakhet. Om at Gud vil bo hos dem som har et sønderknust hjerte. Om å ha blikket festet på Jesus. Om at hans nåde er nok for oss.

Jo, det krever bevisste valg fra oss. Men valgene handler mer om å dø fra seg selv enn å bli flink. For Gud er ikke opptatt av kompetanse, posisjon eller dyktighet. Han vil ha knuste hjerter. Hjelpeløshet. Rop om nåde.

Der kan noe nytt skapes. Et frø av Guds rike som bærer i seg en vekstkraft vi ikke aner rekkevidden av. En flamme av Den hellige ånd som spres i våre relasjoner. Et nytt hjerte, der vi kan si det samme som Paulus: «Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg.»

Og på det grunnlaget kan vi ta gode valg, også i vår mediehverdag. For nå handler det ikke om den endeløse jakten etter lykken ved enden av regnbuen. Nå handler det om å bli det vi allerede er. I takknemlighet og med senkede skuldre. Ha et velsignet nytt år!

Innlegget ble først publisert som ukas mediekommentar til Familie & Medier.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Gjermund Frøland kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
27 minutter siden / 384 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Til fordel for andre
33 minutter siden / 1415 visninger
Audun Wold kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
36 minutter siden / 384 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
41 minutter siden / 384 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
rundt 1 time siden / 384 visninger
Audun Wold kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
rundt 1 time siden / 384 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
rundt 1 time siden / 384 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
rundt 1 time siden / 384 visninger
Tove Lisbeth Vasvik kommenterte på
Etter fallet kommer hevnen
rundt 1 time siden / 12959 visninger
Audun Wold kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
rundt 2 timer siden / 384 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
rundt 2 timer siden / 384 visninger
Les flere