Jarle Haugland

Alder: 43
  RSS

Om Jarle

Daglig leder i Tro & Medier

Følgere

Misjon i et etterkristent land

Publisert rundt 3 år siden

Hvordan skal vi som kristne forholde oss til samfunnet i et etterkristent land? Ja, for vi er det. Etterkristent.

Selv om det er viktig å ta vare på kristendommens viktige innflytelse på landet, er det likevel tid for en reorientering. Som menighet er det helt essensielt å spørre oss om hva det vil si å være kristen i møte med omgivelsene i 2016. Og for vår del, ikke minst i møte med mediene. 

Noen ganger sitter jeg med opplevelsen av at det er vår kristne kulturarv som skal redde misjonsoppdraget i Norge – og kanskje også kirkens eksistensberettigelse i samfunnet. I et samfunn der relasjonen til kristendommen blir fjernere og fjernere, er det nærliggende å gå inn i en kamp for å bevare, beskytte og holde fast på. Historisk sett har kirken hatt posisjoner, nytt privilegier og bidratt til viktig kulturbygging. Problemet er at det kristne oppdraget ikke handler om å bevare fortiden. Vi skal lære av den. Men hver generasjon trenger å møte Jesus gjennom nåtidens levende tro. 

For en stund siden fant jeg frem en 24 år gammel bok som hadde stått og støvet ned i bokhylla. Boka heter «Ropet fra byene» og er skrevet av Floyd McClung, som har arbeidet som misjonær i Amsterdam i mange år.  

Han forteller en historie om en samtale han hadde med et par som hadde arbeidet som misjonærer i India en liten stund. Da de hadde ankommet landet, hadde de blitt sjokkert og sinte over avgudsdyrkelsen de så, og bestemte seg for å «gå ut på gatene, inn i templene, hjem til hindu-prestene og forkynne hva Bibelen sier om avgudsdyrkelse. De følte de måtte advare folket mot Guds kommende dom». 

McClung synes det hørtes bra ut, men det var likevel noe som manglet. Derfor stilte han dem tre enkle spørsmål. Og de spørsmålene bør utfordre oss også i dag, som lever og bor i et samfunn som i stor grad har vendt Gud ryggen og har laget seg sine egne avguder i mange synlige og usynlige former. Det første var: 

«For det første lurer jeg på om dere har ikke-kristne, indiske venner. Er dere på fornavn med noen av dem, har de vært hjemme hos dere, har dere besøkt dem, liker dere noen av dem som mennesker?» 

Dessverre måtte de besvare spørsmålet med stillhet og noe uklar mumling. Deretter spurte han: 

«Men kan dere nevne tre eller fire ting ved denne kulturen som dere virkelig setter pris på, og som dere har fått respekt for?» 

Noe perplekse benektet de dette. Tross alt var jo landet styrt av demoniske krefter. McClung fortsatte med det tredje spørsmålet: 

«Dere har vært her i åtte måneder. Dere har rukket å oppleve kulturen, møte mennesker, se behovene i dette landet. Har dere fastet for India, har det vært umulig å sove enkelte netter fordi det ligger en bønnebyrde for landet på hjertene deres? Har dere grått for India?» 

Stillheten ble virkelig trykkende. McClung skriver: 

«Med stor sorg i hjertet forklarte jeg at de ikke hadde autoritet til å forkynne evangeliet i India. Før de så det positive i kulturen, hadde indiske venner, fikk sine sosiale og vennskapelige behov dekket gjennom personlig kontakt med ikke-kristne, og deres hjerter var knust av dyp kjærlighet til folket, hadde de ingen rett til å forkynne evangeliet for inderne, eller å løfte fingeren med selv den mest forsiktige irettesettelse av avgudsdyrkelsen i landet.» 

Ekte vennskap, respekt for kulturen, og dyp, Gudgitt kjærlighet til menneskene. Det er ikke bare misjonærer i India som kan la seg utfordre i møte med slike spørsmål. Her er også livgivende visdom å hente for oss som jobber med kristent samfunnsengasjement i et etterkristent land. 

 

Gå til innlegget

Kroppspress, Harald Eia og sunne valg

Publisert rundt 3 år siden

Harald Eia klikker når han hører snakk om kroppspress. Han hevder at det har skjedd en utvikling fra å snakke om kroppsideal til nå å snakke om kroppspress. Og problemet kommer i følge Eia av at vi er blitt for empatiske.

av Alexis Lundh, leder i Ungdom & Medier og Jarle Haugland, daglig leder i Familie & Medier

Bekjennelsen til Harald Eia kom nylig i en kronikk på NRK Ytring, der han også hevder at vi tar for mye hensyn «til den 20 % av befolkningen som er de mest sårbare og nevrotiske blant oss». Det sies ofte at menn ikke klarer å gjøre to ting samtidig. Eias program «Brille» kan kanskje undersøke om dette stemmer eller er en myte, men hans kronikk er i hvert fall et godt eksempel på å ikke klare å tenke to tanker samtidig. For selvsagt skal man kunne snakke om sunnhet og helse, om å ta vare på den vakre kroppen vi har fått – og som forekommer i alle slags fasonger.

Men det er en lang vei fra å forfekte et sunt kroppsideal, over til å bagatellisere kroppspresset som ødelegger mennesker og problematisere menneskers evne til medfølelse. Her virker Eia å være talsmann for en ekstremdarwinisme, der han synes å mene at de som ikke klarer å takle kroppsfokuset heller får ligge igjen i veikanten i vår utvikling av menneskearten. Harald Eia har tidligere snakket på Lindmo på NRK om sin manglende evne til å føle empati. Det kan jo forklare hvordan han her – på en noe arrogantironisk måte – evner å fremstå som fullstendig ignorant for mennesker som lider. De vondeste historiene møter vi i psykiatrien eller selvmordsstatistikkene. Men også for den jevne gutt og jente, mann og kvinne, skaper utseendepresset utfordringer og problemer vi ikke er ment å bære.

I en global undersøkelse gjennomført av YouGov kom det frem at 39 prosent av nordmenn er misfornøyde med kroppen sin. Bak disse tallene finner vi altså to millioner enkeltmennesker i Norge som opplever at de ikke er gode nok, at de ikke strekker til. For oss er disse menneskene mer enn statistikk. I våre møter med dem, ikke minst unge mennesker, ser vi kompleksene, fortvilelsen og løgnene som over tid har festet grepet om selvbilde og identiteten.

Er det noe å gjøre med dette? Finnes det hjelp?

Harald Eia peker i sin kronikk på antikkens statue av diskoskasteren, denne velbygde, vakre grekeren. Han mener at vi må lære av den tiden, da folk visstnok visste at det var snakk om et kroppsideal, ikke et kroppspress. I Familie & Medier og Ungdom & Medier mener vi at det finnes bedre hjelp å få lengre tilbake i historien. Vi må tilbake til utgangspunktet.

Da Gud hadde skapt mennesket «i sitt bilde» og så tilbake på hva han hadde skapt, forteller Bibelen at Gud så at «det var svært godt». Det er merkelappen ethvert menneske bærer i seg: Skapt av Gud, i Guds bilde – og resultatet er svært godt! Om barn, unge og voksne får hjelp til å tolke tilværelsen gjennom dette, vil kroppspresset avta dramatisk. Da kan vi gradvis lære at vår verdi som menneske ligger i noe annet enn vårt utseende.

Dette er ikke en «quick fix», en enkel løsning på komplekse problemer. Vi hevder heller ikke at kristne er hevet over kroppspresset i større grad enn resten av befolkningen. Men vi mener at i den kristne tro finnes en kilde til et sunt kropps- og selvbilde, en kilde vi ønsker å hjelpe hverandre til å drikke av. Å lytte sannheten bak ordene fra skapelsesberetningen, vil gi mennesker et nødvendig hvilepunkt i livet, uansett utseende.

Vi er midt i adventstiden, og julehøytiden som nærmer seg, er nok en bekreftelse på menneskets verdi. Gud elsker menneskene så høyt, setter så høy verdi på oss, at han ikke kunne sitte stille og se menneskeheten gå fortapt. Gud ble menneske. Han bøyde seg ned. Ble en tjener som gav sitt liv for oss. I skapelsen i Edens hage, i krybben i Betlehem og i Jesu død på Golgata, der finner vi de tre viktigste bekreftelsene på vår verdi. Uansett kroppsfasong.

Gå til innlegget

Det er for lite kjærlighet i verden

Publisert over 3 år siden

Jeg mener litt om krig og fred og flyktninger og sånt.

Du rister sikkert litt på hodet av tittelen på denne mediekommentaren, lettere oppgitt over at jeg ligger på et så naivt og enkelt nivå. Eller kanskje du heller møter det med en mild likegyldighet. Tross alt kan ordene virke livsfjerne. Som om de ikke helt orker å forholde seg til omgivelsene, problemene, ondskapen, løgnene, forakten, hatet vi ser rører seg blant oss.  

Jeg tenker spesielt på flyktningesituasjonen vi har i landet nå. Man kan ikke behandle det temaet med silkehansker, virker å være en rådende holdning. Meningsmotstandere må jo få høre hvor skapet skal stå, om de befinner seg på høyre- eller venstresiden. Og mennesker som kommer til landet må forstå at de skal være takknemlige for å få lov å være her, spise den maten de får og vaske doene selv. Ellers får de heller reise hjem igjen. Som stortingsrepresentant for FrP Ulf Leirstein skrev på Twitter: «Asylsøkere klager på dårlig renhold??? Så vask selv da!!! Dere har vel ikke så mye annet å gjøre???»  

Enda verre er det kanskje at Trine Overå Hansen, nestleder i partiet De Kristne skriver på Twitter: «Slike lykkejegere som er misfornøyde med norsk service kan bare reise tilbake om det er det de vil». Hun skriver det om noen som uttrykker at de ble behandlet som dyr og møtte rasisme og latterliggjøring da de kom til Norge. Sannhetsgehalten i syrernes uttalelser har vi på avstand ingen mulighet til å mene noe om. Heller ikke vet vi hva som ligger bak deres opplevelse. Men mennesker som skal representere De Kristne – og er det da også riktig å si at de skal representere Kristus? – kan vel ikke la en slik forakt skinne ut mellom linjene? 

Derfor tror jeg at påstanden om at det er for lite kjærlighet i verden, har noe for seg, også inn i flytningedebatten. Dette gjelder ikke bare for stemmer som er kritiske til innvandring. Også aktører som FrP, Hege Storhaug og Human Rights Service eller andre som går mot hovedstrømningene i mediebildet blir møtt med ufin mistenkeliggjøring, anklager om rasisme og forakt. For eksempel har flere innvandringskritiske stemmer, som Jon Hustad, Elin Ørjasæter og Asle Toje, den siste tiden valgt å si nei til å delta i debatten. De begrunner det i forakten og hatet de blir møtt med, flere ganger med kobling til nazisme og folkemord. 

Forakten er hatets lillebror. Og likegyldigheten befinner seg også i samme søskenflokk. Verdens håp ligger ikke i å møte hverandre med denne forakten, som kan lure i bakhodet til enhver av oss som møter på en man er uenig med. Som kristen, som en etterfølger av Kristus, trenger jeg å se til ham – og utfordre også flyktningedebatten i offentligheten å lære av Jesu møter med menneskene.  

Jeg tar ikke til orde for en naiv snillisme, men ønsker at også det kompromissløse, tydeligheten, grensesettingen og de vanskelige avgjørelsene skal være preget av en grunnleggende omsorg for mennesket og kjærlighet til enhver person. 

Og her kommer vi til det vanskelige. For hva vil det si å elske? Skal Jesus være et forbilde, ligger kjærligheten i det å gi seg selv til andre. Kjærlighet er å oppgi sitt ego, sine ambisjoner og egen trygghet for min neste. Om jeg holder fast på kravet om å være sentrum i mitt eget univers, lurer forakten og hatet like rundt hjørnet. 

En venn av meg skrev oppgitt på Facebook etter å ha vært på et møte der de kom inn på flyktningekrisen: «Hvor er det blitt av den “naive” kjærligheten hvor Jesus ber oss om å elske våre fiender, velsigne dem som forbanner oss, gjøre vel imot dem som hater oss, og be for dem som forfølger oss, for at vi kan være barn av vår Far i himmelen? Ja, det er mulig at det finnes noen ekstreme islamister blant dem som kommer til landet vårt nå. La oss be for dem og velsigne dem!» 

Naivt? Kanskje. Men jeg er overbevist om at vi undervurderer forandringskraften i kjærligheten. 

  

 

Gå til innlegget

Et redaksjonsmøte med livssynsforståelse

Publisert over 3 år siden

Hans Chr. Vadseth beskrev hvilke aktører vi finner i nyhtene – en skurk, et offer, en ekspert og en helt – og han hevdet at det var bestemt på forhånd hvilken rolle du skulle spille når du ble kontaktet av mediene.

"90 prosent av saken er bestemt på redaksjonsmøtet", hevdet en journalist jeg snakket med en gang. Prosentandelen var ikke faglig begrunnet, men et uttrykk for at utvalg av saker, vinkling, valg av intervjuobjekter og hva man ønsker at de skal si, i stor grad er bestemt før saken lages. Hva intervjuobjektet sier, har liten påvirkning på sakens vinkling. 

I et foredrag jeg var på for en tid tilbake, snakket Hans Christian Vadseth, seniorrådgiver i First House, om mediedynamikken og historien som fortelles i nyhetene. Han beskrev hvilke aktører vi finner der – en skurk, et offer, en ekspert og en helt – og han hevdet at det var bestemt på forhånd hvilken rolle du skulle spille når du ble kontaktet av mediene. Hadde du først fått tildelt en rolle, var det lite du kunne gjøre for å endre denne, mente Vadseth.

Om disse to har rett, er det altså på redaksjonsmøtet svært mye av journalistikken foregår. Vi kan – og bør – problematisere denne dynamikken og utfordre pressen til en mindre forutinntatt historiefortelling og mer åpen tilnærming til et område de vil belyse.  

Samtidig viser dette også viktigheten av journalister og redaktører som har kjennskap og kunnskap til de områdene de skal dekke. Ikke minst gjelder dette kjennskap til troens innvirkning på mennesker og samfunn, både den kristne tro og andre religiøse og ikke-religiøse livssyn. Alle har et livssyn, og så lenge det befinner seg i en blindsone i journalistikken, har man betydelig mindre grunnlag for å forstå menneskers holdninger og handlinger. 

Og det viser viktigheten av å utdanne kristne til å gå inn i journalistyrket med integritet, og med en trygghet på at en kan og skal ta med seg sin tro inn på arbeidsplassen. Ikke for å bruke mediene til såkalt snikevangelisering, men for styrke journalistikken gjennom sine holdninger og handlinger som kristne. 

Derfor inviterer vi til mediedagen «Troens plass i medieyrket» på Litteraturhuset i Oslo 21.november. Vi er overbevist om at livssyn spiller en viktig rolle i god journalistikk. Og vi er overbevist om at god livssynsjournalistikk, god religionskritikk, et livssynsåpent redaksjonslokale vil tjene samfunnet og bidra til å fremme det som er rett, sant og godt. Velkommen på mediedag!

Gå til innlegget

Trenger ytringsfriheten et 'men'?

Publisert over 3 år siden

Det er krevende å balansere mellom en uforbeholden kamp for ytringsfrihet og en diskusjon om hvordan friheten forvaltes best. Om vi tar en av disse for gitt, er veien kort til at den siden forsvinner. Og det frie samfunnet blir skadelidende.

Det var på sin plass at Vebjørn Selbekk og Flemming Rose fikk Fritt Ords Honnør forrige uke. Omsider. I den forbindelse uttalte politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit, at Selbekk er den viktigste stemmen vi har i debatten om ytringsfrihet. Familie & Medier stiller seg i rekken av gratulanter. For i et samfunn der mennesker blir forfulgt og drept på grunn av sine religionskritiske ytringer, er det helt grunnleggende at vi står sammen i kampen for det frie ord. Og Selbekk stod alene altfor lenge.

I et fritt samfunn må det alltid være frihet til å uttrykke sine holdninger, meninger og ideer. Selv om andre blir krenket. Selv om jeg blir krenket. Dermed er det også positivt at blasfemiparagrafen ble fjernet i år . For hvor mye jeg enn opplever at det er vondt når min tro blir latterliggjort og Gud blir trukket ned i søla, er det en pris vi må være villig til å betale. For vi trenger et juridisk, udiskutabelt handlingsrom for ytringer som pirker borti de mest sårbare områdene av vår tro. På sitt beste kan de bidra til å avdekke religiøse overgrep. Hvis vi gir slipp på denne friheten, får vi "de krenkede følelsers diktatur". Selv om det er med et ønske om å forsvare Gud og beskytte landet vårt mot destruktiv gudsbespottelse. Og ved neste veikryss kan det være vi kristne – med en del motstrøms holdninger – som møter stengte dører for våre ytringer om rett og galt. Gud klarer seg. Han som har all makt i himmel og på jord, er også den som dømmer.

Men har ytringsfriheten noen grenser? Svaret på dette et klart "ja". Det vet selvsagt også nevnte Skartveit. Men når hun i sin kommentar i lørdagens VG skriver: "Et problem nå er alle de som putter på et "men" når de snakker om ytringsfrihet", er jeg redd det får andre konsekvenser enn hun har tenkt. For samtidig som det er nødvendig med en kontinuerlig kamp for ytringsfriheten, er det også nødvendig med en kontinuerlig bevisstgjøring om dens grenser. Først og fremst juridisk. For ikke alle ytringer er lovlige. I tilfeller der ytringsfriheten brukes til å oppfordre til ulovlige handlinger, er det andre lovparagrafer som trer inn og begrenser det frie ord. Og all trakasseringen og sexistiske meldinger som kvinnelige samfunnsdebattanter møtes med – og som i praksis hindrer deres ytringsfrihet – viser at altfor mange har slettet dette "men" i sin bruk av ytringsfriheten.

I tillegg har denne saken også en moralsk side. For ikke alle ytringer som er lovlige, er ønskede. Samtidig som vi forsvarer det frie ord, må vi også ha en kontinuerlig samtale om hvilket samfunn vi vil ha, om hvilke ytringer som bygger opp, fremmer menneskeverd og former et varmere fellesskap. Vi kan ikke forby alt krenkende eller nedbrytende med lov eller sensur. Men det er essensielt at vi likevel går i kampen for å fremme det som er rett, sant og godt.

Forrige uke skrev Enrique Drageseth kronikken "Lei av å skjule at jeg er jøde" i Dagbladet. Der setter han ord på latterliggjøringen, forakten og jødehatet han og familien har møtt. På bussen, på skolen, i middagsselskap. Hitler skulle ha fått mulighet til å fullføre det han startet, var et av utsagnene de hadde møtt. Noen av utsagnene ville kanskje blitt dømt av norsk lov. Men de fleste utsagnene mot Drageseth ville trolig ikke vært ulovlige. Ytringsfrihetens vide rammer gir rom for forakt. Men gjenspeiler de et samfunn vi ønsker?

Om vi skal forby alle ytringer vi ikke liker, vil vi få et følelsesmessig diktatur og en brutal innskrenkning av det frie ord. Men like mye: Om ytringsfriheten ikke får bli fulgt av en samtale om dens "men", er jeg redd vi kommer til å se stadig flere som bruker sin lovlige frihet til å utrykke destruktive holdninger og meninger. Derfor må vi klare å både holde frem en uforbeholden støtte til de frie ytringer og samtidig holde samtalen varm om frihetens juridiske og moralske "men".

Gå til innlegget

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere