Jarle Haugland

Alder: 42
  RSS

Om Jarle

Daglig leder i Tro & Medier

Følgere

Den fraværende gråten

Publisert rundt 3 år siden - 261 visninger

Noen ganger har jeg bare lyst til å sitte stille i båten og vente til stormen går over. Slik har jeg det nå. Skal jeg skrive noe om 22.juli-terroren og Guds rolle i denne?

Skal jeg mene noe om at evangelist Jan Ernst Gabrielsen er sitert i alle landets medier, der han uttaler at Gud hadde en finger med i spillet i tragedien på Utøya? Han gir ikke Gud skylden, men sier følgende til Fædrelandsvennen: «Det faller ikke en spurv til jorda uten at Gud vet det. Når Han har omsorg for hver spurv, så har han selvsagt også en finger med i spillet når det er så mange mennesker som blir drept. Men det er klart at det ikke er de konkrete ungdommene det gjelder, men det som ligger bak. Det er den politikken Arbeiderpartiet har ført fram som har gjort at vi har mistet Guds velsignelse.» 

Gabrielsen mener at grunnlaget for Utøya-tragedien ble lagt ved at Norge har innført lover i strid med Bibelen og forholdt seg til Israel på en måte som gjør at vi har mistet Guds velsignelse og åpnet opp for det onde. Dette finner han også støtte for i boka «22.juli-profetien» av Jeremy Hoff, som han anbefaler varmt. 

Som en umiddelbar og forståelig konsekvens,  kommer det skarpe reaksjoner fra en rekke folk, både Arbeiderparti-politikere, kristne ledere og andre. Og i kommentarfelt og sosiale medier er temperaturen høy. For de ser det som en uhyrlig påstand at Gud skulle ha vært involvert i hendelsene 22.juli. 

Og jeg har lyst til å sitte stille i båten. For jeg tror mediene er en lite egnet arena til slike samtaler. Nyanser forsvinner, misforståelser oppstår og medmenneskelighet blir vanskelig å få øye på når kontakten mellom mennesker går gjennom pressen. 

Men jeg skriver likevel. Ikke fordi jeg mener så mye om saken – jo, det gjør jeg nok også. Men jeg savner gråten. På begge sider. Jeg savner å se tydeligere den kjærligheten til mennesker som førte Jesus i døden for å sette dem fri. Den nøden som fikk Paulus til å si i Romerbrevet: «Jeg bærer stor sorg i hjertet og plages uavbrutt. Ja, jeg skulle gjerne vært forbannet og skilt fra Kristus, om det bare kunne være til hjelp for mine søsken som er av samme folk som jeg.» Det er en som har sagt at vi må gråte før vi profeterer. Det tror jeg er kloke ord. 

Jeg vil tro nøden og kjærligheten er der. På begge sider. Den driver Gabrielsen og hans meningsfeller til å gå ut med et budskap de vet vil koste, for å vekke folket til omvendelse. Og den driver meningsmotstanderne til å protestere, av kjærlighet til de pårørende og det norske folk – og av et ønske om å gi mennesker et møte med den evige kjærlige Gud. 

Men det kommer lite frem i mediebildet. Der er det ferdige meninger som frontes – også mellom kristne. Sikre uttalelser på den ene eller andre siden. Noen ganger mer preget av forakt enn av kjærlighet. Og det bidrar mer til å skape steile fronter mellom Guds folk, mer enn det som preget de første kristne, der det ble sagt: «Se hvor de elsker hverandre». Nå ser folk mer hvor splittet vi er. 

Det er helt klart nødvendig med en teologisk diskusjon om dette temaet. Hvordan ser vi på en profetisk tjeneste i dag? Hvilket Gudsbilde former vår teologi, og har vi bibelsk – og kirkehistorisk – belegg for det vi hevder? For vi er ikke de første i historien som opplever en dyp tragedie og vender oss til Gud for å få svar. Evner vi å møte en så sårbar tematikk med ydmykhet? Ikke minst i møte med Gud, som er både hellig og kjærlig – og som ikke lar seg fange av våre systemer eller vår logikk? 

Men jeg tror teologiske debatter fungerer bedre på kne for Gud – billedlig talt – mer enn i polariserte mediesaker. 

Jeg drømmer om at Guds folk går sammen for å søke Gud. Hva ser han når han ser landet vårt? Er det noe han gråter for? Har vi en kontakt med ham som gjør at vi deler hans nød og kjærlighet til menneskene han har skapt i sitt bilde og gitt sin sønn for? Deler vi den smerten som ligger i de fire siste ordene når Jesus utbryter over Jerusalem: «Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke.» 

Jeremy Hoff skriver i boka: «... vi kommer ikke unna at det også er behov for en dyptgående omvendelse i dette landet.» Det er en alvorlig sannhet. Men det bør heller drive oss på kne for Gud i bønn for oss selv og folket, enn ut i mediene for en debatt om Guds rolle 22.juli. 

  

  

 

Gå til innlegget

Et pappaopprør mot kroppspresset

Publisert over 3 år siden - 902 visninger

«Nesten ingen unge er fornøyd med egen kropp», skrev Dagbladet på sin forside 28. mai. Må det være slik? Nei! Og jeg mener det er på tide at vi fedre kommer på banen.

Et pappaopprør mot kroppspresset

«Du er ikke god nok.» Kroppspresset i mediene er enormt – ikke minst mot unge jenter. Retusjerte modeller lyser mot dem og hvisker sitt forførende budskap inn i hjertet. «Du mangler noe for å være lykkelig. Kroppen din må være tynnere. Du må være mer sexy. Pass på å ha sommerkroppen i orden! Lykken finnes i en perfekt kropp.» Og hjertet lokkes til å tro løgnen.

Sjefredaktør i Bergens Tidende, Gard Steiro, tok i en kommentar til orde for et pappaopprør: «Selv om det kan virke håpløst, er det på tide å protestere høyt. Mot kroppspress. Mot seksualisering av det offentlige rom. Mot kvinneforakt og trakassering.» Jeg er med! Ikke bare for min egen datters skyld, men for at verdifulle jenter i alle former skal få oppleve friheten i å senke skuldrene og være tilfreds med seg selv.

BT laget også en oppfølgingssak der flere fedre tok til orde for at vi menn måtte komme på banen mot kroppspresset. Og Dina Dæmring Hillesøy (14) responderte: «Hvis jeg leser blogger, blader eller ser bikinireklamer fra for eksempel Cubus, er det lett å føle seg feil. Da er pappa flink til å si at «dette er ikke virkeligheten» eller «den kroppen er ikke naturlig»». Jeg ser opp til pappa, og han er jo en mann. Derfor betyr det ekstra mye når han sier det.»

I samme reportasje utfordret mannsforsker Jørgen Lorentzen til engasjement og tilstedeværelse og uttalte: « Far er nødt til å ta en større rolle nå med alle de usunne rolle­modellene jentene har rundt seg. Far må inn og korrigere, inn og si ifra om bildemanipulering og retusjering. De må si hva som er sant, og hva som ikke er sant, og at ingen forskning viser at man blir lykkeligere av en rumpe med silikon. Selv om far er far, er også far en mann, og jentene vil speile seg i sin far i møte med voksne menn senere i livet.»

Du som er far, les den siste setningen en gang til: «Jentene vil speile seg i sin far i møte med voksne menn senere i livet.» Hva har du da, gjennom liv og ord, lært din datter om hva som er sant, godt og verdt å elske?

I en svensk studie blant 1000 ungdommer kom forskerne Kristina Holmqvist Gattario og Ann Frisén ved Gøteborgs universitet frem til noen svært interessante kjennetegn på dem som var fornøyd med sin egen kropp, i følge forskning.no.

Disse ungdommene var for det første opptatt av hva kroppen deres kunne gjøre, mer enn hvordan den så ut. Mange av disse drev med idrett og ulike aktiviteter. Ikke på grunn av at det var sunt, men fordi det var gøy. Et pappaopprør handler altså ikke om å være en far som tvinger sine barn til å trene fordi det er sunt, eller som skal leve ut sitt vinnerinstinkt og sine ambisjoner gjennom sine barn. Det handler om å bidra til at barna finner gleden i å bruke kroppen sin, dette fantastiske skaperverket, på ulike måter.

Det andre kjennetegnet blant de fornøyde ungdommene var at det var lite snakk om kropp og utseende i hjemmet. «Disse ungdommene hadde ofte fått hørt fra foreldrene sine at de ikke skulle bry seg så mye om utseendet, at det viktigste er hvordan de er som mennesker», uttalte Holmquist Gattario til forskning.no. Du må altså ikke sette opp en undervisningsplan for din datter i sunt kroppsbilde, men senke skuldrene i møte med eget og andres utseende. Vær takknemlig og tilfreds. Det smitter.

Og det tredje kjennetegnet var at ungdommene hadde et bevisst og kritisk forhold til medienes kroppsideal. Troll sprekker i sola. Og om vi i vår hverdag setter lyset på det løgnaktige, uoppnåelige i skjønnhetsidealet som formidles, er muligheten stor for at trollene i våre døtres liv også sprekker – de som daglig hvisker til dem at de ikke er gode nok, pene nok, sexy nok.

Som fedre, som menn, som voksne hviler det et stort ansvar på oss. For gjennom våre ord og handlinger er vi en større påvirkningskraft enn mediene. Om våre døtre kan speile seg i oss og møte ubetinget kjærlighet, uendelig verdi, stolthet og glede, har vi gitt dem et sterkt våpen som kan ta knekken på løgnen de møter i det uoppnåelige skjønnhetsidealet.

Og dypest sett finnes kilden til vår verdi i hvordan Gud, vår himmelske far, ser på oss, slik han sier hos profeten Jesaja: «Du er dyrebar i mine øyne, høyt aktet og jeg elsker deg.» Der finner vi et pappaopprør som virkelig setter fri.

Innlegget ble først publisert som ukas mediekommentar på fom.no.

Gå til innlegget

Kampen om tiden og sjelen

Publisert over 3 år siden - 596 visninger

«Vi er i konkurranse om menneskers tid», sa Naja Nielsen fra Danmarks Radio under Nordiske Mediedager. Og i en konkurranse er det alltid tapere. Om du ikke er våken, kan det bli deg.

De siste 20 årene har det vært en revolusjon verden ikke har sett maken til. Medierevolusjonen har endret vår hverdag i større grad enn de fleste av oss er bevisst på. Tidsbruk, verdier, relasjoner og tilstedeværelse er områder som preges og utfordres av at vi har hele verden ett tastetrykk unna.

Hvordan forholder vi oss til at det finnes en kamp om å vinne størst andel av vår våkne tid? Er vi passive tilskuere til denne kampen? Eller tar vi styringen, bestemmer selv, ut ifra hva vi mener er viktig i våre liv?

Dersom vi gir opp kampen, gir vi dem altfor sterk råderett over våre tanker og sinn. Ta hodet og hjertet tilbake! Ta gode og bevisste medievalg!

Du er midt i en kamp. Og i den kampen er det ikke spørsmål om TV 2, NRK, Facebook, YouTube eller Netflix skal vinne over hverandre, men om du skal vinne over dem. Når du vinner, blir alle disse kanalene positive elementer som kan gi læring, utvikling og glede i hverdagen. Om du taper, kan du stå i fare for å ta skade på din sjel, som det står om i Salomos ordspråk 4, 23: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.»

Her er åtte punkt som jeg håper kan være til hjelp i tidskampen mot mediene:

1. Stopp

De viktige livsvalgene fortjener oppmerksomhet. Du kan ikke vinne kampen om tiden om du ikke stopper opp. Ta deg tid nok til å gå gjennom hvert av de neste punktene på en måte som berører livet ditt.

2. Observer din mediebruk

Hvor mye, når og hvordan bruker du mediene? Og hvorfor? Kanskje du blir overrasket når du tar et skritt tilbake og betrakter deg selv. Skaff deg et sant bilde av din mediebruk.

3. Reflekter over din mediebruk

Hva tenker du om bildet i punkt 2? Er det skremmende eller oppmuntrende? Hva er motivasjonen for dine medievalg? Hva vil du med livet ditt? Fører din mediebruk deg i den retningen? Blir Gud æret og vokser du som kristen? Lytt til Den hellige ånds stemme. Hva sier den?

4. Diskuter med en medvandrer eller venn

De viktige livsvalgene styrkes når du har en å gå sammen med. Finn en venn, mentor eller medvandrer som du kan tenke høyt sammen med. Som kan stille de ærlige spørsmålene.

5. Legg en konkret medieplan

Skriv ned konkrete mål for din mediehverdag. Er det noe du ønsker å gjøre mer eller mindre av? Trenger du å skape rom for stillhet og tid med Gud? Hvordan? Og hvorfor vil du det? Vær konkret og realistisk. Be til Gud om visdom.

6. Forplikt deg

Det er lettere å holde seg til planen om du står ansvarlig overfor noen. Jo, du står ansvarlig overfor Gud for hva du fyller deg med og hvordan du bruker tiden din. Men gode planer er lettere å gjennomføre om noen spør hvordan det går.

7. Sett planen ut i handling

Ikke stopp med de gode intensjonene. Gjennomfør den konkrete planen du bestemte deg for. Sett det viktigste først. Skriv ned motivasjonen for medieplanen i én setning og gjør den synlig, om det er på mobilskjermen eller en Post-it-lapp på baderomsspeilet.

8. Gjenta valgene dine

Ikke la de gode valgene bli en engangshendelse. Du kommer til å trå feil. Du kommer til å måtte begynne på nytt. Vær nådig. Jesus er full av nåde. Bekjenn og begynn på nytt.

Når valg tas ofte nok, blir de gradvis en større del av deg. Og du bygger karakter basert på hva du selv aktivt har valgt som viktig i ditt liv.

På denne måten kan du vinne kampen om din tid. Og trolig vil du vinne mer enn bare det. Det kan være en vei til å bevare ditt hjerte.

Gå til innlegget

Menneskesyn i kommentarfeltene

Publisert over 3 år siden - 1948 visninger

Hvor langt må vi bort fra våre nære relasjoner før andre ting blir viktigere enn den andres liv?

Tenk deg at du oppdager at det brenner i huset ditt. Familien kommer seg trygt og raskt ut, men i huset er fortsatt du, din trofaste hund og den syv år gamle venninnen til datteren din. Både hunden og jenta trenger hjelp for å komme seg ut, og du har bare mulighet til å hjelpe en av dem. Hvem velger du?

De aller, aller fleste av oss hadde selvsagt reddet jenta. Men hva hvis jenta i stedet hadde vært en voksen, narkoman innbruddstyv? Eller hva om det hadde vært en båtflyktning fra Libya? Hvor langt strekker vår medmenneskelighet seg? Hvor langt må vi bort fra våre nære relasjoner før andre ting – som et kjæledyr, eller kanskje egen komfort og overforbruk – blir viktigere enn den andres liv? Jeg er redd for at menneskeverdet, med påfølgende vilje til å hjelpe den som trenger det, har vanskelige kår i et land der den store majoriteten, økonomisk sett, lever livets glade dager.

VGs oppringing av mennesker som har hetset båtflyktningene i kommentarfeltene har ført til debatt om det var presseetisk riktig å gjøre. Den debatten håper jeg fortsetter, for dette bildet er komplisert. Men vi er nødt til å ha en offentlig debatt der vi ansvarliggjør angrep på menneskeverdet – som uttalelsen: «La dem nå bare drukne sier nå jeg».

Lignende holdninger kom frem da TV 2 på deres Facebook-sidedelte historien om elefantjegeren Ian Gibson som var blitt drept av en elefant han jaktet på. I kommentarfeltet var det jubel over jegerens skjebne, over at han var blitt likvidert av elefanten. Logikken var at siden Gibson gjorde noe de mente var uetisk og ondt, var det verdt å feire at han ble drept. Det var bare til pass for ham, ble det skrevet. Og Gibson hadde definitivt blitt værende igjen i det brennende huset.

Er det bare noen få som mener dette? Eller er flere av oss influert av holdningen der menneskeverdet defineres ut fra avstanden til oss selv, eller ut fra om mennesker oppfører seg godt?

Hvor mye er et menneske verdt? Sett fra kristent ståsted, er det sterkeste beviset på vår verdi at Gud elsket oss så høyt at han gav sin sønn, slik «Den lille bibel» i Johannes 3,16 forteller oss. Og han gav ikke bare livet for de gode. Langt derifra. Paulus skriver til menigheten i Roma: «Selv for en rettskaffen mann ville vel neppe noen gå i døden. Eller kanskje ville noen våge livet for en som er god. Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss da vi ennå var syndere.» Derfor kan Jesus utfordre oss til etterfølgelse av ham, til en vei der vi kalles til å gi avkall på vårt eget, bøye oss ned, tjene og løfte andre opp. Akkurat slik Jesus gjorde. Om det er en elefantjeger, båtflyktning eller din datters venninne.

Gå til innlegget

Å være krenket eller ikke være krenket

Publisert over 3 år siden - 975 visninger

«Hva er edel ferd?» spør Hamlet i Shakespeares kjente tragedie. Kunne debatten rundt «Trygdekontoret», pornosketsj og Kari Jaquesson fått en annen dybde om man hadde startet med dette spørsmålet?

Ja, jeg ønsker et mer edelt samfunn, i betydningen renere, med mindre skitt som forringer kvaliteten. Et samfunn der vi ser hverandre som medmennesker og vil hverandre vel. Ble dette litt vel pompøst i konteksten av et satireprogram? Tja, det får våge seg. Ønsket står seg, uavhengig av omgivelsene.

Med det som bakgrunn har jeg nå satt meg ned for å skrive en kommentar om denne debatten. Den startet med pornosketsjen på NRKs «Trygdekontoret» i februar – og eskalerte da Seltzer og co. valgte å lage en ny pornoskjetsj med «Kari Jack-off-son» i en av rollene. Men å skrive noe fornuftig her er lettere sagt enn gjort. For flere debatter foregår samtidig og har skapt en uoversiktlig situasjon. Og vi har fått den offentlige samtalens versjon av det Sondre Lerche kaller for «toveismonolog».

For det første har vi Kari Jaquesson som protesterer mot NRKs kjøp av tjenester fra pornoskuespillere. Hun avstår fra å uttale om hun personlig er krenket, men kjører en pornodebatt hun er ganske alene om. Dessverre. For selv om det nok er en avsporing å politianmelde NRK, er det relevant å diskutere om det er rett av vår allmennkringkaster å bestille en pornosketsj. Om det er aldri så mye parodi eller satire. Det er fortsatt porno, og i et edelt samfunn hjelper vi mennesker bort fra dette destruktive landskapet.

Dette er en diskusjon NRK i liten grad har gått inn i. Juridisk har de sitt på det tørre. Og det er tross alt satire, argumenteres det. Dermed settes motstanderne sjakk matt. For det å ta til orde mot humor og satire er garantert tap i dagens offentlige samtale.

Så er det dem som reagerer på hva som signaliseres i pornoparodien, der Jaquesson blir tatt bakfra av Seltzer. Disse debattantene diskuterer ikke porno, men hvordan NRK møter dem de er uenig med. Som Torstein Hvattum i Aftenposten skriver: «Det er definitivt ikke satire å se Thomas Seltzer penetrere en kvinne han misliker meningene til.» og fortsetter: «Det var rett og slett ynkelig å se ham ty til klassisk seksuell krenkelse som svar på Kari Jaquessons kritikk av et tidligere pornoinnslag i ‘Trygdekontoret’.» Når Seltzer selv i tillegg uttrykker på Dagsnytt Attenat Jaquesson har tatt «en seksualisert og snodig posisjon i offentligheten som trikotkledd fitnessdronning», for å rettferdiggjøre at hun trekkes inn i en pornofilm, er det mildt sagt underlig at det ikke reageres fra ledelsen i NRK.

I en kronikk i VG uttrykker Seltzer forståelse for noen av reaksjonene og sier at pornosketsjen ikke var ment som et innlegg i debatten. Men han beklager ikke handlingen. Et unnskyld hadde vært på sin plass her. Ikke unnskyld for hva andre føler. Da beveger vi oss mot «de krenkedes diktatur». Men et unnskyld for hva NRK har gjort med denne sketsjen – og med de påfølgende uttalelsene til Seltzer. Uavhengig av hva intensjonen var, er faren stor for at hendelsene påvirker kvinnelige samfunnsdebattanters kår i offentligheten i negativ retning. Det er et stort samfunnsproblem at kvinner som ytrer seg i offentligheten blir seksuelt krenket. Og i et edelt samfunn gjør man det man kan for å bidra til å gjøre ytringsrommet størst og tryggest mulig for alle, uansett kjønn.

Noen humrer litt i skjegget over Jaquesson som tok åtet «Trygdekontoret» hadde lagt ut. Hennes problem er at hun «ikke mestrer spillet», men går rett på limpinnen, som satiriker Dagfinn Nordbø skriver i VG. Dermed avskrives hun og de andre som har gått ut og kritisert programmet. De forstår ikke satiren. De mester ikke spillet. Og det offentlige rommet overlates til eliten, de som er smarte nok til å gå bak krenkelsen og se at den hadde en høyere hensikt. Om den hadde det. Og meningsmotstanderne umyndiggjøres, i stedet for at satirikerne forsøker å lytte og vise ydmykhet. Eller ser vi her ett av satirens største problem, at den mister sin kraft om man må si unnskyld? Og at man sjeldent evner å gå inn i en debatt på likefot, men fortsetter i den satiriske sjangeren – og unngår å møte menneskene ansikt til ansikt som medmennesker.

Jeg skulle ønske at NRK i større grad lyttet til denne omskrivingen av Hamlet: «Å være krenket eller ikke være krenket. Det er ikke det viktigste spørsmålet. Men dette: Hva er edel ferd?»

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Arvid Merkesvik kommenterte på
KrFs skjebnesvangre veivalg - et svik mot de svake i samfunnet
12 minutter siden / 940 visninger
Karl Øyvind Jordell kommenterte på
La rett gå for nåde
13 minutter siden / 221 visninger
Gerard Oord kommenterte på
En trist nyhet om Smiths Venner
27 minutter siden / 1849 visninger
Vidar Gander Skrindo kommenterte på
Skoleverket som forsvar for demokratiet
34 minutter siden / 451 visninger
Anders Ekström kommenterte på
Du skal ikke stjele Det gamle testamentet
rundt 1 time siden / 1565 visninger
Erlend Sundar kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 1 time siden / 1058 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Du skal ikke stjele Det gamle testamentet
rundt 1 time siden / 1565 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Hva er kristendom idag - og imorgen?
rundt 1 time siden / 170 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Du skal ikke stjele Det gamle testamentet
rundt 1 time siden / 1565 visninger
Les flere