Jarle Haugland

Alder: 44
  RSS

Om Jarle

Daglig leder i Tro & Medier

Følgere

Når Leo lytter, er det verdt å høre etter

Publisert nesten 2 år siden

Jeg tror Leo Ajkic og bibelens forfatter Jakob kunne blitt gode venner. Begge er lyttingens apostler, noe det er et desperat behov for i vår tid.

Programleder Leo Ajkic har reist rundt i landet og snakket med mennesker om hva som uroer dem. Resultatet har blitt programserien «Uro» på NRK, der Ajkic tar opp uroen for innvandring, velferdsstatens kollaps, sosiale medier og ensomhet, terror og klimaendringer. 

Serien kunne knapt ha kommet på et bedre tidspunkt. På mange områder har den offentlige debatten hardnet til, ikke minst i kommentarfelt og sosiale medier. Dette bidrar til en opplevelse av økt polarisering i samfunnet. Nettroll sprekker ikke i offentlighetens lys, det virker mer som om oppmerksomheten gir dem næring. Og man trenger bare si Trump, Listhaug, innvandring, Pride, norske verdier, islam eller Støre, før trollene våkner til live og på ulike måter lar eder og galle få utløp. Uavhengig av hvor de befinner seg i det politiske landskapet.  

Det er på tide å stoppe opp og spørre oss om dette er en vei vi ønsker å fortsette å gå på. Hvilket samfunn overlater vi til neste generasjon om disse trendene får grobunn? 

«Jeg vil høre hva som uroer det norske folk. For kanskje kan uro bli til håp», sier Ajkic i introen til programserien. Og i programomtalen skriver NRK: «I Uro skal Leo lytte til bekymringer. Han tror at hvis vi lytter til hverandre, kan vi unngå at uroen vokser seg stor og blir til frykt og splittelse.» 

Det kan virke naivt. Er det slik at bare vi snakker sammen, blir alt bra? Nei, det mener verken Leo Ajkic eller jeg. Ondskap må konfronteres, urett bekjempes og vi må få en slutt på undertrykkelse i alle former. Forakten, og dens storebror: hatet, må vi ikke ta lett på og tro at forsvinner bare vi snakker sammen. Det finnes faktisk uro og frykt som er sunn. 

Samtidig tror jeg vi trenger mer naivitet. En forventning om at broer kan bygges over de dypeste kløfter og forståelse oppstå de mest uventede steder. Et samfunn der man elsker sine meningsmotstandere, ja, til og med sine fiender. 

«Det å leve sammen kan være vanskelig,» sier Ajkic. «Det nytter ikke å late som om det alltid er lett. Så lytt til uroen til dem du er uenig med. Kanskje finner dere løsningen. Sammen.» 

Den bibelske forfatteren Jakob skriver i sitt brev: «Dette må dere vite, mine kjære søsken: Enhver skal være rask til å høre, men sen til å tale og sen til å bli sint.» Leo og Jakob kunne blitt gode venner. Begge to er lyttingens apostler. Og jeg heier på dem. For i lyttingen tar vi den andre på alvor. Vi skaper en arena for forståelse – og i beste konsekvens, forsoning. Trolig blir vi ikke alltid enige. Men uenighet er ikke farlig.  

«Slik som kjærligheten til Gud begynner ved at vi hører hans ord, slik begynner kjærligheten til vår bror ved at vi lærer å høre på ham», skrev Dietrich Bonhoeffer, presten som ble drept for sin motstand mot nazistene under andre verdenskrig. Han fortsetter: «Det er Guds kjærlighet til oss at han ikke bare gir oss sitt ord, men også låner oss sitt øre. Derfor er det hans gjerning vi gjør mot vår neste når vi lærer å lytte til ham.»

Jeg tror også lyttingen må starte i det virkelige liv, ikke på nett eller i debattspalter, der kommunikasjonen er svært mangelfull. 80 prosent av vår kommunikasjon er non-verbal. I sosiale medier er stort sett alt dette tatt bort, som tonefall og kroppsspråk – i tillegg til at vi mister evnen til å justere oss fortløpende i møte med den andres reaksjoner på hva vi sier. Det er et dårlig klima for forståelse og forsoning. Nei, la oss heller ta en kopp kaffe sammen. Eller kakao, for oss som liker det bedre. 

«All frykt kommer av at vi elsker noe», skal den katolske helgenen og dominikanermunken Thomas Aquinas ha sagt. Kanskje det er et godt sted å begynne når vi skal forstå hverandres uro og bekymringer. I stedet for å karikere en meningsmotstander, start med å anerkjenne at drivkraften sjeldent er ondskap, men et ønske om å beskytte noe vedkommende holder for dyrebart. Hvis dere lytter godt, vil dere kanskje finne ut at dere kan starte på et felles sted der dere anerkjenner det den andre elsker.  

Og når du har lyttet godt nok til å forstå den andre, kan du selv tale. For bare den som lytter, fortjener å bli hørt. 

Innlegget er en utvidet versjon av mediekommentaren til Tro & Medier, som først ble publisert på troogmedier.no.

Gå til innlegget

Makt, privilegier og julens budskap

Publisert nesten 2 år siden

I et etterkristent land trenger kirken å gjenoppdage julens budskap for å finne sin sjel.

Den kristne tro har mistet sitt fotfeste som rådende tro i Norge. Vi kristne kan godt gjemme oss bak statistikk som viser at 71 prosent er medlemmer i Den norske kirke, i tillegg til en rekke andre kristne trossamfunn og organisasjoner. Men bak disse tallene ser vi at trenden er sterkt nedadgående. 86,5 prosent var medlem i Dnk ved tusenårsskiftet. I tillegg viser undersøkelser at flertallet av medlemmene ikke regner seg som kristne. Og kun noen få prosent av medlemmene går jevnlig til gudstjenester.

Et etterkristent land. 

Vi er et flerreligiøst samfunn der vi ikke lenger deler en felles «kristelig» overbygning, slik tilfellet var i en tid der så å si alle ble døpt og konfirmert og skolen tok seg av trosopplæringen i kristendomsfaget. Nå sliter vi kristne med å finne vår plass i et etterkristent land.

Kan julens budskap gi retning på viktige veivalg kirken står overfor? Og kan disse veivalgene, i større grad enn man aner, være nettopp det samfunnet ellers trenger i en tid av konflikt, maktkamp og usikkerhet?

Jeg tar meg den frihet å gi leserne en kort bibelundervisning. Med tanke på Bibelens volum, vil dette selvsagt bli selektivt, men min påstand er at følgende er helt essensielt å forstå for at kirken skal finne sin plass i vårt samfunn.

Mennesket har alltid klatret, med spisse albuer, maktbegjær og selvhevdelse. Historien om Adam og Eva som spiste av den forbudte frukten, er kjent for mange. Med dette kom synden inn i verden. Drivkraften i fruktspisingen var menneskets drøm om å bli lik Gud. Det var dette djevelen lokket mannen og kvinnen med. Drømmen om å klatre opp på rangstigen og oppnå en guddommelig status. Avsette Gud som Den høyeste og selv innta sentrum i tilværelsen.

Tårn opp til Gud. 

Noen kapitler senere i Bibelen finner vi historien om folket i Babel som ville bygge et tårn opp til Gud. «La oss skape oss et navn», sa de til hverandre, og ekkoet lyder fortsatt i vår kultur som hyller vinnere, kjendiser og suksessrike.

Siden da har mennesket klatret. I Det nye testamentet møter vi de åndelige klatrerne, fariseerne og de skriftlærde. De hadde haugevis av bud og regler, jobbet aktivt for at både de og resten av folket skulle følge de gammeltestamentlige skikkene. Klatringen kan fint også ha religiøse farger … Men det er dødens vei å gå.

I starten av Jesu offentlige tjeneste møter vi den spesielle, nesten mytiske, fortellingen om djevelen som frister Jesus. Satan spiller på menneskets drøm om å være iøynefallende, mektig og populær, men Jesus står imot fristelsen. Han vet at den gode vei ikke er gjennom makt, personlige ambisjoner og suksess.

Jesu vei, den kristne vei, går i den andre retning. Julen forteller oss om Guds sønn som i kjærlighet gir avkall på sin guddommelige posisjon, stiger ned og blir et menneske og en tjener som gir sitt liv for verdens synd. Her er veien for den kristne kirke i dag: Nedover. For å tjene.

Med Bibelen i hånd.

Dette var også veien de kristne gikk de første tre århundrene, med forfølgelse som konsekvens, før de fikk sine privilegerte posisjoner hos keiser Konstantin på 300-tallet. Intensjonene ved å samarbeide med makten har som regel vært gode, og en rekke konsekvenser skal vi være takknemlig for. Barneofringer forsvant i Romerriket når den kristne tro fikk prege lovgivingen. William Wilberforce nedkjempet den britiske slavehandelen, med Bibelen i hånd. Og det kristne verdensbildet har bidratt til en rekke vitenskapelige institusjoner, i motsetning til hva noen myter forteller om forholdet mellom tro og vitenskap.

Samtidig er maktens vei en farlig vei å gå. Makt korrumperer, gir spisse albuer, fraksjoner og maktkamp. I stedet for forsoning, skapes splittelser. Dette skjer i samfunnet hele tiden. Og det skjer når vi kristne forsøker å finne en plass i et samfunn der vi tidligere har vært en majoritetskultur. Veien videre går ikke gjennom å bevare spesielle fordeler, begrunnet ved den kristne kulturarven, men gjennom å tjene andre mennesker.

Livssynsåpent samfunn. 

Vil jeg ha Morgenandakten bort fra NRK eller fjerne K-en i KRLE-faget? Og hva med skolegudstjenestene? Det er vanskelig å gi et enkelt svar på det, men om kirken skal være en tillitsvekkende, tiltrekkende og troverdig stemme inn i vår tid, må vi også kunne snakke om hva det innebærer å ha et livssynsåpent samfunn og hvordan vi kan gå Jesu vei i dette landskapet. Den kristne tro tåler godt en slik samtale.

I Bibelen brukes ofte vann som et bilde på Guds godhet, nåde og liv. Og slik vannet alltid søker det laveste punktet, er også det veien å gå for oss mennesker for å finne livet. Og det er veien den kristne kirke må gå for å finne sin sjel i et etterkristent land.

Julen forteller om Jesus som ble menneske, født i en skitten stall, som bøyde seg ned til det laveste for å løfte mennesker opp. Der, på det laveste punktet, der få vil lete i en klatrekultur, finner vi håpet for verden i dag.

Gå til innlegget

Makt, privilegier og julens budskap

Publisert nesten 2 år siden

I et etterkristent land trenger kirken å gjenoppdage julens budskap for å finne sin sjel.

Den kristne tro har mistet sitt fotfeste som rådende tro i Norge. Vi kristne kan godt gjemme oss bak statistikk som viser at 71 prosent er medlem i Den norske kirke, i tillegg til en rekke andre kristne trossamfunn og organisasjoner. Men bak disse tallene ser vi at trenden er sterkt nedadgående. 86,5 prosent var medlem i DNK ved tusenårsskiftet. I tillegg viser undersøkelser at flertallet av medlemmene ikke regner seg som kristne. Og kun noen få prosent av medlemmene går jevnlig til gudstjenester.  

Vi er et flerreligiøst samfunn der vi ikke lenger deler en felles «kristelig» overbygning, slik tilfellet var i en tid der så og si alle ble døpt og konfirmert – og skolen tok seg av trosopplæringen i kristendomsfaget. Nå sliter vi kristne med å finne vår plass i et etterkristent land. 

Kan julens budskap gi retning på viktige veivalg kirken står overfor? Og kan disse veivalgene, i større grad enn man aner, være nettopp det samfunnet ellers trenger – i en tid av konflikt, maktkamp og usikkerhet? 

Jeg tar meg den frihet å gi leserne en kort bibelundervisning. Med tanke på Bibelens volum, vil dette selvsagt bli selektivt, men min påstand er at følgende er helt essensielt å forstå for at kirken skal finne sin plass i vårt samfunn.  

Mennesket har alltid klatret, med spisse albuer, maktbegjær og selvhevdelse. Historien om Adam og Eva som spiste av den forbudte frukten, er kjent for mange. Med dette kom synden inn i verden. Drivkraften i fruktspisingen var menneskets drøm om å bli lik Gud. Det var dette djevelen lokket mannen og kvinnen med. Drømmen om å klatre opp på rangstigen og oppnå en guddommelig status. Avsette Gud som Den høyeste og selv innta sentrum i tilværelsen.  

Noen kapitler senere i Bibelen finner vi historien om folket i Babel som ville bygge et tårn opp til Gud. «La oss skape oss et navn», sa de til hverandre, og ekkoet lyder fortsatt i vår kultur som hyller vinnere, kjendiser og suksessrike.  

Siden da har mennesket klatret. I Det nye testamentet møter vi de åndelige klatrerne, fariseerne og de skriftlærde. De hadde haugevis av bud og regler, jobbet aktivt for at både de og resten av folket skulle følge de gammeltestamentlige skikkene. Klatringen kan fint også ha religiøse farger … Men det er dødens vei å gå. 

I starten av Jesu offentlige tjeneste møter vi den spesielle, nesten mytiske, fortellingen om djevelen som frister Jesus. Satan spiller på menneskets drøm om å være iøynefallende, mektig og populær, men Jesus står imot fristelsen. Han vet at den gode vei ikke er gjennom makt, personlige ambisjoner og suksess. 

Jesu vei, den kristne vei, går i den andre retning. Julen forteller oss om Guds sønn som i kjærlighet gir avkall på sin guddommelige posisjon, stiger ned og blir et menneske og en tjener som gir sitt liv for verdens synd. Her er veien for den kristne kirke i dag: Nedover. For å tjene.  

Dette var også veien de kristne gikk de første tre århundrene, med forfølgelse som konsekvens, før de fikk sine privilegerte posisjoner hos keiser Konstantin på 300-tallet. Intensjonene ved å samarbeide med makten har som regel vært gode, og en rekke konsekvenser skal vi være takknemlig for. Barneofringer forsvant i Romerriket når den kristne tro fikk prege lovgivingen. William Wilberforce nedkjempet den britiske slavehandelen, med Bibelen i hånd. Og det kristne verdensbildet har bidratt til en rekke vitenskapelige institusjoner, i motsetning til hva noen myter forteller om forholdet mellom tro og vitenskap.  

Samtidig er maktens vei en farlig vei å gå. Makt korrumperer, gir spisse albuer, fraksjoner og maktkamp. I stedet for forsoning, skapes splittelser. Dette skjer i samfunnet hele tiden. Og det skjer når vi kristne forsøker å finne en plass i et samfunn der vi tidligere har vært en majoritetskultur. Veien videre går ikke gjennom å bevare spesielle fordeler, begrunnet ved den kristne kulturarven, men gjennom å tjene andre mennesker.  

Vil jeg ha Morgenandakten bort fra NRK eller fjerne K-en i KRLE-faget? Og hva med skolegudstjenestene? Det er vanskelig å gi et enkelt svar på det, men om kirken skal være en tillitsvekkende, tiltrekkende og troverdig stemme inn i vår tid, må vi også kunne snakke om hva det innebærer å ha et livssynsåpent samfunn – og hvordan vi kan gå Jesu vei i dette landskapet. Den kristne tro tåler godt en slik samtale. 

I Bibelen brukes ofte vann som et bilde på Guds godhet, nåde og liv. Og slik vannet alltid søker det laveste punktet, er også det veien å gå for oss mennesker for å finne livet. Og det er veien den kristne kirke må gå for å finne sin sjel i et etterkristent land.  

Julen forteller om Jesus som ble menneske, født i en skitten stall, som bøyde seg ned til det laveste for å løfte mennesker opp. Der, på det laveste punktet, der få vil lete i en klatrekultur, finner vi håpet for verden i dag. 

Gå til innlegget

Kjære sinte kristne, besinn dere! 

Publisert rundt 2 år siden

«La alle mennesker merke at dere er vennlige», skrev Paulus for et par tusen år siden. I de sosiale mediers tidsalder er det igjen på tide å minne hverandre på at Bibelen fortsatt er Guds levende ord, som vi er kalt til å leve etter.

At Knut Arild Hareide gav sitt råd til KrF om å velge et samarbeid med Sp og Ap, uten SV, har vekt sterkt engasjement i sosiale medier. Flere av reaksjonene er helt ut av proporsjoner, og noen tar i bruk mørkets virkemidler i det de mener er den gode kamp. 

For eksempel har Hareide blitt kalt for Judas av flere. En kristen vet godt at Judas var disippelen som forrådte Jesus og solgte ham for 30 sølvpenger. Det er en av de mørkeste historiene i Bibelen, og begrepet «Judas» er et av de sterkeste som kan brukes i møte med andre mennesker. Som regel innebærer ordbruken også forakt og hat mot den andre personen. Det er både misbruk av Bibelen og et overgrep mot Knut Arild Hareide å ta i bruk slike ord overfor et medmenneske, en kristen bror.  

En annen kommenterte at det bare er «to KrF’ere igjen som er personlig kristne», og det er kanskje ikke en overraskelse at vedkommende ikke regnet Hareide som en av de to. Man dømmer altså mennesker til fortapelsen på bakgrunn av et politisk valg. Altfor lett tyr mennesker til det å bedømme andres gudsliv basert på hvor man står politisk. Kan man være kristen og Ap-velger? Eller SV? Eller hva med Høyre eller FrP, som har en rekke ståsteder som utfordrer kristen etikk. Politikk er kompromissenes arena, der man bringer sine meninger til torgs og forsøker å finne løsninger også der man står langt fra hverandre.  

Et politisk veivalg er ikke det man blir frelst eller fortapt gjennom! Det er kun Jesus som frelser, hans nåde alene. For å omskrive Paulus, som rystet skrev til menigheten i Galatia da de ville supplere Jesu nåde med egne gjerninger: «Uforstandige nordmenn! Hvem har forhekset dere, dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som den korsfestede? Svar meg på én ting: Fikk dere Ånden ved politiske ståsted eller ved å høre og tro?» 

Det er livsfarlig å bedømme mennesker ut fra hvor man står politisk! Det er i troen på Kristus, og bare der, menneskets frelse finnes. Ikke om man mener høyresidens, sentrums eller venstresidens politiske løsninger er de beste for landet vårt. Det skulle være unødvendig å skrive dette til mine søsken i Kristus. Men det jeg leser i kommentarfeltene gjør det nødvendig å si ifra. Det står om selve kjernen i evangeliet! Er troen på Kristus veien til frelse – eller er den ikke? Paulus omtaler mennesker som vil supplere troen som grunnlag for evig liv på denne måten: «Dere som vil bli rettferdige ved loven, er skilt fra Kristus; dere er falt ut av nåden.» Så alvorlig er det å legge noe til grunnlaget for vår frelse. 

«Den som sier han er i lyset, men hater sin bror, er ennå i mørket», sier Guds ord. Kjære sinte, kristne bror og søster. En gang fant du Kristus, ble renset i hans nåde og kjærlighet. Ikke la en politisk diskusjon lede deg bort fra ham.  

En tredje person mente (i affekt?) at Kristelig Folkeparti heller burde kalles «helvetes parti». Altså skulle KrF ha blitt et parti som går djevelens ærend, han som bare er ute etter å «stjele, drepe og ødelegge». Nå må vi som bærer kristennavnet for alvor besinne oss! Gjenspeiler vi Jesus gjennom dette – enten ved å skrive eller mene slike ting, eller ved å stilltiende registrere at dette skjer? Bærer vi vitnesbyrdet om ham som elsket oss alle mens vi ennå var syndere?  

Noen vil kanskje hevde at dette kun er en liten gruppe mennesker som skriver slikt. Det er riktig nok. Men det er en gradvis overgang fra forakt til hets og hat. Fravær av kjærlighet gir seg utslag i eksemplene over – og i mer sofistikerte varianter som har en viss anstendighet. Som kristne har vi ikke bare ansvar for anstendighet. Vårt kall er mye høyere enn det! 

Vi skal elske vår neste, til og med våre fiender. Vi skal velsigne dem som forbanner oss. Vi skal gjøre godt mot dem som hater oss. Dette er hva vi er kalt til! Dette er hva som kan gi mennesker et glimt av himmel, en smak av Jesus og en opplevelse av hjemlengsel.

Gå til innlegget

Nakenbilder og Bibelen 

Publisert rundt 2 år siden

Er evangeliet gode nyheter for hun som har delt nakenbilde av seg selv? Eller for dem som har spredt dem videre? Hvilken relevans har Bibelen for deres situasjon? 

En fersk undersøkelse fra InFact/YouGov, utført for UNICEF og Telenor, viser at 40 prosent av unge mellom 18 og 20 år har tatt nakenbilde av seg selv, og 75 prosent av disse har delt dette videre. Videre viser den at en tredjedel av disse angrer i etterkant på det de har gjort. Andre tall fra Medietilsynet viser at 20 prosent av 15-årige jenter har delt nakenbilde av seg sist år.  

Bak disse tallene befinner det seg sårbare, dyrebare ungdommer. For noen handler nakenbildet om en overgrepshistorie. For andre handler det om et ubetenksomt øyeblikk eller et ønske om å bli sett og bekreftet. Og mange angrer. Ikke minst når bildet kommer på avveie. 

Jeg ønsker å oppmuntre oss kristne til å finne hjelp i Bibelen i møte med dette temaet. Her møter vi et budskap som gir håp, retning og faste skritt. 

Seks eksempler:
For det første forteller Bibelen oss at vi er skapt av Gud, i Guds bilde. Vi er ønsket av Skaperen, bekreftet av ham. Gud har stemplet oss med et evig «liker» i hjertet vårt. Vi er ingen tilfeldighet, et feiltrinn eller en feilvare. Fra begynnelsen av er mennesket gitt en uendelig verdi. 

For det andre forteller Bibelen oss at vi er sett av Gud. «Du er en gud som ser meg», sa slavekvinnen Hagar da hun var drevet på flukt ut i ørkenen og ble møtt med omsorg og ledelse fra Gud. Vi har et behov for å bli sett og bekreftet, et behov for noen som med sitt blikk viser at vi betyr noe. Veien til å søke den på feil steder, er kort. Det kan være i antall likes – eller ved å sende et nakenbilde til ham som sa at han elsket henne. Guds blikk gir en bekreftelse som går mye dypere.  

For det tredje forteller Bibelen oss at vi er elsket av Gud. Uansett. Han elsker alle. Alltid. Så høyt at Jesus gav sitt liv for oss. Han elsker den som deler nakenbilder. Han elsker den som ber om nakenbilder. Han elsker den som sprer nakenbilder av andre. For noen er deling av et nakenbilde et stille rop om å bli elsket. Men når Bibelen forteller om ekte kjærlighet, den som kommer fra Gud, sier den at «kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten.» Og den kjærligheten tar aldri slutt. 

For det fjerde forteller Bibelen oss at det finnes rett og galt. Forståelsen av rett og galt, ondt og godt, er ikke bare en sosial konstruksjon eller en subjektiv opplevelse. Bibelen forteller om noe som er over grensene for hvordan Gud vil at vi skal leve i relasjon til ham, til oss selv og til andre. Gud er en hellig Gud, en som ikke tåler urett og synd. Forkynnelsen om synd er på sitt beste noe av det mest frigjørende som finnes. For gjennom det snakker vi sant om livet. Gjennom det plasserer vi ansvaret der det hører hjemme, enten hos meg når jeg har syndet, eller hos den andre når jeg har blitt såret. Gjennom det skaper vi rammer som beskytter det dyrebare i livet. Og gjennom å snakke sant om synd, rett og galt, finner vi vei til Jesus, som har båret bort all verdens synd og utslettet den på korset. 

Det fører oss til det femte punktet, at Bibelen forteller oss at Gud ønsker å gi tilgivelse for synd og helbredelse for sår. Alt håp er ikke ute for den som har syndet, eller for den som har blitt såret. Disse to er svært viktig å skille fra hverandre, men Gud vil møte begge to. Med tilgivelse og helbredelse. Guds hellighet og kjærlighet møtes på korset, og der finner vi håpet for verden i dag. 

Og for det sjette forteller Bibelen oss om at det alltid er mulig med et nytt liv. Bibelen – og historien – er full av mennesker som det gikk veldig galt for, men som fikk hjelp til et nytt liv. Helt fra Adam og Eva og frem til vår tid, har vi mennesker hatt evnen til å ta valg som kjører livet ut i grøfta. Eller utenfor stupet. Noen opplever å ha kommet til «the point of no return». Til dem som har opplevd å få spredt et nakenbilde av seg selv – eller til dem som har spredt nakenbilder av andre: I Guds verden finnes ikke det punktet. Det er alltid mulig med et nytt liv. Med nye valg. Til en fremtid, tilgitt og helbredet, med rak rygg og takknemlig hjerte. 

Bibelens budskap om skapelse, kjærlighet, synd og forsoning er levende og virkekraftig. Det bringer lys inn i håpløshet og løfter mennesker opp på fast grunn. Også for dem som har delt nakenbilde av seg selv.
 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere