Jarle Haugland

Alder: 42
  RSS

Om Jarle

Daglig leder i Tro & Medier

Følgere

Trygghet i et samfunn preget av frykt

Publisert over 1 år siden - 221 visninger

Et blikk på nyhetsbildet viser oss et ustabilt vestlig samfunn, i noens øyne på vei mot sammenbrudd. Hva gjør det med oss? Jeg er redd det fører til et samfunn styrt av frykt. For å overleve som samfunn og medmennesker trenger vi å bevege oss i en annen retning.

«Politisk kaos i USA, politisk kaos i Europa, svake internasjonale institusjoner og en stadig større fascinasjon for det autoritære. Vesten er i ferd med å miste grepet. På verden og seg selv», skriver VG-kommentator Frithjof Jacobsen i kronikken «Frykt og kaos i Vesten». Hvis vi i tillegg tar med flyktningkrise, økonomisk usikkerhet, terrortrusler og miljøkriser, kan vi risikere at frykten blir den viktigste drivkraft for våre holdninger og handlinger. Det kan få fatale følger. 

På sitt beste er frykten helt nødvendig. Den skal hindre oss i å gjøre hasardiøse ting, og den skal hjelpe oss til å unngå farer. Derfor skal man ikke lukke øynene for strømningene i samfunnet og farene som kan oppstå i kjølvannet av dem. Men om frykten blir den primære kraften, dannes det fiendebilder, man blir selvsentrert og møter verden fra skyttergraven.  

Medmenneskelighet, omsorg for vår neste og kjærlighet til den fremmede har dårlige vekstvilkår der frykten råder.  

Ingen enkel kur
Det finnes dessverre ingen enkel kur mot et samfunn, eller et liv, styrt av frykt. Temaet er for komplekst til det. Og for vondt. Det finnes ingen firetrinns-kur for mennesker som har opplevd overgrep, tragedier og ondskap i eget liv. Og politikere som styrer landet må også ta samfunnets farer på alvor. Derfor skal man være varsom i møte med mennesker som frykter. Men jeg tror samtidig vi som fellesskap og enkeltmennesker må forsøke å bevege oss mot fryktens motsats, tillit og trygghet. På den veien tror jeg vi finner noen veiskilt underveis.  

Første veiskilt
På det første veiskiltet står det «Finn din forankring». Det sies at forandring fryder. I vår tid tror jeg det er riktigere å si at forankring fryder. I fredstid er det ikke så viktig med forankring. Da går livet i medvind og selv trær med grunne røtter klarer seg. Men når stormene slår inn, er man avhengig av forankring, røtter som henter næring fra noe annet enn samfunnets skiftende vinder. Røtter som går dypere og som gjør at treet står trygt i stormen. 

Frykt er en skummel følgesvenn når forankringen uteblir. Da står panikken klar for å ta over roret. Handlinger foretatt uten fotfeste enser ikke mennesker rundt seg. Man blir innadvendt og kreftene settes inn på å overleve, på å sikre seg. På den andre side vil en person med forankring kunne finne trygghet selv når frykten presser på. 

Et blikk på nyhetsbildet viser oss et ustabilt vestlig samfunn, i noens øyne på vei mot sammenbrudd. Hva gjør det med oss? Jeg er redd det fører til et samfunn styrt av frykt. For å overleve som samfunn og medmennesker trenger vi å bevege oss i en annen retning.

Andre veiskilt
På det neste veiskiltet står det «La Gud være Gud». Hvis vi leter i oss selv etter et trygt ståsted, blir vi avhengig av egen dagsform, personlighet eller ressurser til å stå imot stormen. Å finne forankringen i seg selv er en utrygg forankring. Jeg tror Hanne Skartveit er på sporet når hun i en kommentar i forbindelse med Kong Haralds 80-årsdag skriver: «Kong Harald samler Norge. Han er limet vi trenger i en urolig tid.» Hun har et godt poeng, men jeg tror også hun går for lite dypt i jakten på en trygg forankring. Kong Harald er også et menneske, med alle de begrensningene det innebærer. Den tryggeste forankringen – som også vår konge vitner om – finnes hos kongenes konge, han som i Salme 74 sier: «Stans og innse at jeg er Gud.» Den svenske forfatteren og veilederen Magnus Malm skriver tankevekkende i boken Under mandeltreet: «Den største frihet: Å slippe å være Gud.» Den påstanden er verdt å bruke noen minutter på å reflektere over. 

Tredje veiskilt
Det tredje veiskiltet påpeker: «Kjærligheten beskytter og setter grenser». Ondskap og overgrep er ikke noe man skal se gjennom fingrene på. Å møte verden med kjærlighet og ikke frykt, handler ikke om en tilværelse uten grenser. Ondskap er ondskap og skal ikke tolereres. Det er helt essensielt å sette gode grenser i eget liv. Et velfungerende samfunn må ha rammer som ivaretar og beskytter mennesker.  

Fjerde veiskilt
Samtidig møter vi et skilt som forteller oss at «Den endelige dommen tilhører Gud». Dommedag blir ofte fremstilt som noe mørkt, katastrofefylt, noe man må frykte. Ikke minst har Hollywood bidratt til å forsterke dette bildet. Men i dommen ligger det et håp, et lys. Det ligger en trygghet i sannheten om at Gud skal holde dom. Det skal bli et oppgjør med ondskapen, et oppgjør som utsletter det vonde. Den endelige dommen skal vi overlate til Gud og finne en fred i at Gud er rettferdig, midt i verdens ondskap og farer. 

En nødvendig vei å gå
Skiltene forteller ikke om en enkel vei. Men jeg tror den er nødvendig. Vi trenger å bevege oss mot et liv som ikke er drevet av frykt, men av tillit. Ikke av forakt, men av kjærlighet. Ikke av redsel, men trygghet. Som kristne er vi kalt til å elske vår neste. Om han så dreper oss, elsker vi. Om han forfølger oss, viser vi omsorg. Om han forbanner oss, velsigner vi ham. Det er ikke en enkel vei. Den førte Jesus i døden. Men det er samtidig veien til en trygghet som stikker dypere enn omgivelsenes truende vinder.

Gå til innlegget

Å gjøre Jesus synlig 

Publisert nesten 2 år siden - 109 visninger

Jeg leder en organisasjon som ønsker å gjøre Jesus synlig i mediene. Det er ikke et ufarlig oppdrag. Synligheten kan fort vise seg å være en destruktiv venn.

I et mediesamfunn som vårt, trenger vi en tydelig mediestrategi for det kristne budskapet. Jesus var til stede der mennesker var, og i dag befinner mennesker seg i flere timer daglig foran en skjerm. Der ønsker vi at de skal møte Jesus, han som er veien, sannheten og livet. Derfor jobber Familie & Medier aktivt for at kristne medieaktører sammen kan gi mennesker i hele landet et møte med Jesus i mediene. 

Men denne synligheten er ikke uten farer. Det er noe farlig berusende ved å bli sett, kjent og anerkjent.  I jakten på synlighet, står selvhevdelsen, dobbeltmoralismen og egendyrkelsen på lur for å ødelegge vår integritet. Er man ikke våken for den faren, plasserer man fort sin identitet i nettopp dette, og man skaper et avhengighetsforhold til et godt likt ytre. Hva folk synes og mener om deg – eller hvor mange «liker» man får på Facebook – blir det viktige. For noen er rampelyset integritetens største fare. 

Gjelder dette oss kristne ledere også? Ja, i høyeste grad. Det er livsfarlig å være en leder med posisjon, makt – og synlighet. Det kreves en Kristus-lik karakter i oss for å tåle den rollen. 

Disse farene er ikke av nyere dato. På Jesu tid var det fariseerne som fikk sitt pass påskrevet av Jesus selv. De ble stemplet som dobbeltmoralister, ledere som var mer opptatt av synlighet enn karakter, av anerkjennelse enn kjærlighet. Jesus kalte dem for «hvitkalkede graver. Utvendig er de vakre å se på, men innvendig er de fulle av dødningebein og all slags urenhet».  De var synlige. Men de var døde innvendige. Deres gudsliv var preget av et ønske om å bli sett. De gav almisser, ba bønner og fastet slik at andre skulle se deres flotte åndelige liv. Gud ser forbi dette. Han, som er livets Herre, ser om det er liv i hjertet. Om det elsker. Om det er sant. Han er opptatt av det skjulte livet.  

Må vi som kristne være synlige i mediene? Jeg tror vi først må stille et annet spørsmål: Hvordan kan vi bygge en identitet og integritet som er forankret hos Gud og ikke i andre menneskers anerkjennelse? Det er først på den veien vi kan tåle medienes rampelys. Svaret på spørsmålet ligger i å velge det viktige i det skjulte. Når du gir gaver, ber og faster, sier Jesus, ikke gjør det i det synlige.  Ikke søk oppmerksomhet for ditt åndelige liv. La det få være i det skjulte. «Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.» Dette er noe helt annet enn en privatisering av troen, eller en feighet som hindrer oss i å dele det kristne vitnesbyrdet i offentligheten. Vi vil ha et frimodig og tydelig Jesus-vitnesbyrd fra oss kristne! Men vår forankring må være hos Gud, i det skjulte. 

Og når livene våre i det skjulte er en gjenspeiling av hvem Jesus er,  da vil lyset skinne i det synlige – også i mediene. 

 

Gå til innlegget

Evangeliet og Snøfall

Publisert nesten 2 år siden - 1338 visninger

Kan en koselig tv-serie, foreløpig uten referanser til julebudskapet, fortelle oss noe om menneskers dypeste behov?

«Du har skapt oss til deg, Gud, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.» Sitatet fra Augustin slår meg idet jeg sitter og ser Snøfall, årets julekalender på NRK. Kan en koselig tv-serie, foreløpig uten referanser til julebudskapet, fortelle oss noe om menneskers dypeste behov?

Snøfall handler om niårige Selma, som bor midlertidig hos naboen Rut etter at foreldrene døde seks år tidligere. Men Selma lengter etter en familie. En dag kommer hun ved en tilfeldighet inn i en parallell verden, til byen Snøfall. Her bor julenissen, og det viser seg at han er bestefar til Selma.

Uansett hva skaperne av serien har ment, forteller serien oss noe viktig, både om menneskets problem og om vårt dypeste behov.

Menneskets første problem er stolthet. Urhistorien vår forteller om menneskets stolthet, denne åndelige klatringen, helt fra starten av. Adam og Eva var gitt en Edens hage å leve i. Men det var ikke nok for dem. De spiste av den forbudte frukten, de valgte bort Gud til fordel for sitt eget begjær etter å bli lik Gud. Siden den gang har mennesket klatret. Det gudgitte behovet for å bli elsket, sett og bekreftet er forvrengt – og mennesket har satt seg selv i tilværelsens sentrum. Der vil vi aldri bli helt og fullt tilfredsstilt, for vi er ikke skapt til å være guder i eget liv. I Snøfall er det Winter som representerer denne siden av mennesket, en side som finnes i oss alle. Vi vil bli noe vi ikke er ment å være. Dette begjæret fører Winter til skogen Mørke, hvor ondskapen råder. Så vet jeg det fremstår som svært pessimistisk å påstå at Mørke finnes i oss alle, men jeg er overbevist om at det er sant, og at denne erkjennelsen er nødvendig på vei til frihet.

Det fører oss til menneskets andre problem: Adskillelse. I Snøfall er foreløpig ingen logisk sammenheng mellom Winters begjær etter makt og Selmas adskillelse fra sin familie. Men i vår tilværelse går disse to sammen som brutale bødler over liv, frihet og tilhørighet. Vår egoisme skiller oss fra Gud. Vi har tatt den plassen bare Gud skal ha, og vi har mistet den friheten og det livet vi er ment å leve. Og skal vi ta Bibelens budskap om livet etter døden på alvor, vil adskillelsen og Mørke være realiteter også inn i evigheten.

Men julen bringer håp og forteller oss om en som gikk motsatt vei. Når mennesket klatret, steg Gud ned. Han ble et menneskebarn, født i fattigdom, bar verdens synd og døde i skam. Og ved sin død og oppstandelse, åpnet Jesus en vei ut av Mørke og inn til et fullverdig liv i frihet hos Gud, som dypest sett er vår Far.

I Snøfall synger Eva Weel Skram: «Inni deg brenn det ei stjerne så sterk og klar. I lyset fra den skal du finne tilbake til det som var», og spør: «Kor høyrer du til?»

Svaret finnes i Augustins bekjennelse: «Du har skapt oss til deg, Gud, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.»

Kanskje denne julen er tiden da du kan «finne tilbake til det som var», tilbake til Gud? Velkommen hjem.

FØRST PUBLISERT SOM MEDIEKOMMENTAR PÅ NETTSIDEN TIL FAMILIE OG MEDIER.

Gå til innlegget

Pressen trenger en djevelens advokat 

Publisert rundt 2 år siden - 299 visninger

Hvordan kunne pressen unngå å se att Donald Trump kunne bli valgt?

«Hva i all verden skjedde nå?» Dette spørsmålet fór gjennom hodet på journalister og politiske kommentatorer morgenen 9.november. Stikk i strid med meningsmålinger, prognoser og politiske analyser, var Trump blitt valgt til president. Hvordan kunne de unngå å se at det kunne skje? Og kan pressen i Norge lære noe av dette?

Jeg skal ikke gå inn på de samfunnsmessige strømningene som førte til valg av ny president. Heller ikke vil jeg mene noe om dette gjør verden til et farligere sted eller om Trump blir en god president. Mange hoder, klokere enn meg, har ment mye om dette i etterkant av sjokkvalget. Men jeg tror dette valget er en gyllen anledning for pressen til selvransakelse.  

Gard Steiro, nyhetsredaktør i VG, hadde en svært interessant refleksjon i podkasten «Giæver og Joffen». Han uttalte at journalistene som dekket valget sto i fare for å tegne et karikert bilde av Trump, uten å virkelig forstå de strømningene som drev folk til å stemme på ham. Og han fortsatte: 

«Medier har tradisjonelt sett vært en folkets vaktbikkje mot makten og eliten. Men i alle land har mediene i de siste årene gått i mye større grad over til å bli eliten. Journalister og kommentatorer er en nokså homogen gruppe. Dere er, med respekt å melde, ikke ekstremt folkelige i alt dere foretar dere. Og det gjør at dere kanskje ikke forstår folk, og det bilde som tegnes av velgerne, blir karikert.» 

Denne dynamikken gjelder ikke bare i USA, påpeker Steiro.  
«Selv om Norge er et mye likere samfunn, skal vi være oppmerksom på det samme her også. Det er forskjell på å bo på Bømlo og innenfor Ring 3 i Oslo. Når det er snakk om tilliten til mediene fremover, er det å forstå folk som bor andre steder enn den boblen vi befinner oss i, ganske viktig for å kunne rapportere skikkelig inn mot et valg.» 

Jeg tror dette problemet gjelder journalistikken generelt, ikke bare i forbindelse med et valg. Norge er et mangfoldig land, med ulike livssyn, verdier og perspektiv på tilværelsen. Det er ulike geografiske forskjeller og ulike samfunnslag. Eliten står i fare for å betrakte verden ovenfra, ofte med en begrenset forståelse for «folket». Hvis det stemmer at pressen i større grad er blitt en del av eliten, står vi i fare for å få et demokratisk problem på sikt. For pressen er den fjerde statsmakt, en viktig vaktbikkje mot makten. Det fungerer dårlig om man selv blir en del av denne makten.  

«90 prosent av vinkling på saken er bestemt på redaksjonsmøtet, før journalistene kontakter intervjuobjektene», uttalte en journalist til meg en gang. Fortellingene skapes på forhånd, ut fra redaksjonens innsyn, antakelser og forventninger til hva de vil møte blant «folket». Hvem som får rollen som helt eller skurk, offer eller ekspert, farges – helt naturlig – av hva redaksjonen mener er viktig eller uvesentlig, rett eller galt. Da er det usedvanlig viktig å ha et mangfold av meninger i redaksjonen, å fremelske det ukorrekte, provoserende og de ulike perspektivene på en sak. 

Journalister har ofte blitt beskylt for å løpe i flokk. Man velger samme vinkling, og i mediefortellingen tildeles aktørene de samme rollene. I denne situasjonen kreves det mot for å være en motstemme, den ene som forsøker å fortelle flokken at det finnes nyanser de ikke ser.  

«Djevelens advokat» er betegnelsen på en kirkelig embedsmann som hadde en spesiell oppgave under helgenkåringer. Han skulle komme med argumenter som tilsa at kandidaten ikke skulle bli kåret til helgen. Dette skulle kvalitetssikre kanoniseringsprosessen og gjøre at alle viktige perspektiv kom frem. Enhver redaksjon bør utpeke en «djevelens advokat», en person som skal tale mindretallets sak. En som kan gå ut av flokken og si at keiseren er naken, ja som også våger å si at redaksjonen er naken. Slik kan pressen unngå å bli et ekkokammer og øke sin forståelse for mangfoldet av perspektiv og livssyn som finnes i samfunnet.  

Gå til innlegget

Et møte ved Kristi kors 

Publisert rundt 2 år siden - 143 visninger

Det er vondt å se hvordan situasjonen rundt Visjon Norge har utviklet seg i etterkant av programmet «Pengepredikanten». Finnes det en god vei ut av krisen?  

Hanvold har reagert på kritikken med en «angrep er beste forsvar»-taktikk. En ukjent medarbeider stemples som Judas, med henvisning til at han tok selvmord – og med en melding om Guds straff. Vebjørn Selbekk, sjefredaktør i Dagen, har blitt beskylt for å operere «i kjent Stasi-stil, når han kaller tyveri av dokumenter for varsling», med henvisning til Selbekks tyske mor, som i sin tid rømte fra Stasi. Det er ingen selvkritikk eller ydmykhet å spore, tvert imot. Det gjør meg bekymret. For Hanvold, for staben rundt ham og for kanalens fremtid. Og det gjør meg svært trist. For det er ikke slik kristenledere skal oppføre seg, med hatske beskyldninger som skudd fra hofta.  

Det er verdt å lese Peters ord fra 1.Pet 2,21-23 både én og to ganger: 

For Kristus led for dere 
og etterlot dere et eksempel, 
for at dere skulle følge i hans spor.  
 
Han gjorde ingen synd, 
og det fantes ikke svik i hans munn.            
 
Han svarte ikke med hån når han ble hånt 
han truet ikke når han led, 
men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig.   

Har Hanvold og Visjon Norge blitt urettferdig behandlet? Det kan godt være. Men det har også kommet frem kritikk som fortjener en større grad av ydmykhet. 

Noen mener vi som kristne ikke skal kritisere hverandre i offentligheten. Det er en holdning som er forståelig og verdt å reflektere over. Ikke alle debatter er tjenlig å ta gjennom mediene, ikke minst fordi nyanser forsvinner og fiendebilder lettere oppstår. Samtidig er jeg redd for at dette ikke holder mål i denne situasjonen. Visjon Norge driver selv en offentlig virksomhet, og noe av denne offentlige virksomheten fortjener et kritisk søkelys. At det også skjer gode ting, må ikke gjøre kanalen immun mot sunn, offentlig kritikk. Å holde samtalene inne i det lukkede rom, gjør at man ikke når ut til dem som er berørt av kanalens offentlige virksomhet.  

Det beste for Visjon Norge nå, er ikke å styrke «oss mot dem»-holdningen, men å få seg venner som er kritiske. Jeg tror de trenger noen som kan være «tro mot sannheten i kjærlighet», som Paulus skriver i Efeserbrevet – hvor han fortsetter «så vi i ett og alt kan vokse opp til ham som er hodet, Kristus». For det er ikke Hanvold det til syvende og sist handler om. Heller ikke Visjon Norge. Men Kristus. Blir han æret? Gjenspeiler vi Jesus i våre liv, også når kriser og konflikter oppstår? Vi har en vei å gå som Guds folk, også i denne konkrete saken.

Min bønn er at vi må møtes på det stedet som beskrives i Salme 85, stedet der miskunn og sannhet møter hverandre, der rettferd og fred kysser hverandre. Det stedet er ved Kristi kors, der vår synd, vår egoisme, vår egenrettferdighet blir avslørt. Her møter vi ikke en billig nåde der synd glattes over, siden det tross alt finnes så mye annet fint hos oss. Ved korset utfordes vi til erkjennelse og oppgjør. Vi møter den hellige Gud som ikke tåler synden. Samtidig er korset stedet der denne synden blir sonet, hvor vi blir korsfestet med Kristus – og reist opp til et nytt liv i ham.  

Derfor er Kristi kors veien ut av krisen, for Visjon Norge og for Guds folk. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Gerard Oord kommenterte på
En trist nyhet om Smiths Venner
4 minutter siden / 1846 visninger
Vidar Gander Skrindo kommenterte på
Skoleverket som forsvar for demokratiet
12 minutter siden / 447 visninger
Anders Ekström kommenterte på
Du skal ikke stjele Det gamle testamentet
23 minutter siden / 1556 visninger
Erlend Sundar kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
23 minutter siden / 1037 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Du skal ikke stjele Det gamle testamentet
23 minutter siden / 1556 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Hva er kristendom idag - og imorgen?
39 minutter siden / 159 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Du skal ikke stjele Det gamle testamentet
41 minutter siden / 1556 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
42 minutter siden / 1037 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
rundt 1 time siden / 5837 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Du skal ikke stjele Det gamle testamentet
rundt 1 time siden / 1556 visninger
Les flere