Jarle Haugland

Alder: 44
  RSS

Om Jarle

Daglig leder i Tro & Medier

Følgere

Det er for lite kjærlighet i verden

Publisert rundt 5 år siden

Jeg mener litt om krig og fred og flyktninger og sånt.

Du rister sikkert litt på hodet av tittelen på denne mediekommentaren, lettere oppgitt over at jeg ligger på et så naivt og enkelt nivå. Eller kanskje du heller møter det med en mild likegyldighet. Tross alt kan ordene virke livsfjerne. Som om de ikke helt orker å forholde seg til omgivelsene, problemene, ondskapen, løgnene, forakten, hatet vi ser rører seg blant oss.  

Jeg tenker spesielt på flyktningesituasjonen vi har i landet nå. Man kan ikke behandle det temaet med silkehansker, virker å være en rådende holdning. Meningsmotstandere må jo få høre hvor skapet skal stå, om de befinner seg på høyre- eller venstresiden. Og mennesker som kommer til landet må forstå at de skal være takknemlige for å få lov å være her, spise den maten de får og vaske doene selv. Ellers får de heller reise hjem igjen. Som stortingsrepresentant for FrP Ulf Leirstein skrev på Twitter: «Asylsøkere klager på dårlig renhold??? Så vask selv da!!! Dere har vel ikke så mye annet å gjøre???»  

Enda verre er det kanskje at Trine Overå Hansen, nestleder i partiet De Kristne skriver på Twitter: «Slike lykkejegere som er misfornøyde med norsk service kan bare reise tilbake om det er det de vil». Hun skriver det om noen som uttrykker at de ble behandlet som dyr og møtte rasisme og latterliggjøring da de kom til Norge. Sannhetsgehalten i syrernes uttalelser har vi på avstand ingen mulighet til å mene noe om. Heller ikke vet vi hva som ligger bak deres opplevelse. Men mennesker som skal representere De Kristne – og er det da også riktig å si at de skal representere Kristus? – kan vel ikke la en slik forakt skinne ut mellom linjene? 

Derfor tror jeg at påstanden om at det er for lite kjærlighet i verden, har noe for seg, også inn i flytningedebatten. Dette gjelder ikke bare for stemmer som er kritiske til innvandring. Også aktører som FrP, Hege Storhaug og Human Rights Service eller andre som går mot hovedstrømningene i mediebildet blir møtt med ufin mistenkeliggjøring, anklager om rasisme og forakt. For eksempel har flere innvandringskritiske stemmer, som Jon Hustad, Elin Ørjasæter og Asle Toje, den siste tiden valgt å si nei til å delta i debatten. De begrunner det i forakten og hatet de blir møtt med, flere ganger med kobling til nazisme og folkemord. 

Forakten er hatets lillebror. Og likegyldigheten befinner seg også i samme søskenflokk. Verdens håp ligger ikke i å møte hverandre med denne forakten, som kan lure i bakhodet til enhver av oss som møter på en man er uenig med. Som kristen, som en etterfølger av Kristus, trenger jeg å se til ham – og utfordre også flyktningedebatten i offentligheten å lære av Jesu møter med menneskene.  

Jeg tar ikke til orde for en naiv snillisme, men ønsker at også det kompromissløse, tydeligheten, grensesettingen og de vanskelige avgjørelsene skal være preget av en grunnleggende omsorg for mennesket og kjærlighet til enhver person. 

Og her kommer vi til det vanskelige. For hva vil det si å elske? Skal Jesus være et forbilde, ligger kjærligheten i det å gi seg selv til andre. Kjærlighet er å oppgi sitt ego, sine ambisjoner og egen trygghet for min neste. Om jeg holder fast på kravet om å være sentrum i mitt eget univers, lurer forakten og hatet like rundt hjørnet. 

En venn av meg skrev oppgitt på Facebook etter å ha vært på et møte der de kom inn på flyktningekrisen: «Hvor er det blitt av den “naive” kjærligheten hvor Jesus ber oss om å elske våre fiender, velsigne dem som forbanner oss, gjøre vel imot dem som hater oss, og be for dem som forfølger oss, for at vi kan være barn av vår Far i himmelen? Ja, det er mulig at det finnes noen ekstreme islamister blant dem som kommer til landet vårt nå. La oss be for dem og velsigne dem!» 

Naivt? Kanskje. Men jeg er overbevist om at vi undervurderer forandringskraften i kjærligheten. 

  

 

Gå til innlegget

Et redaksjonsmøte med livssynsforståelse

Publisert rundt 5 år siden

Hans Chr. Vadseth beskrev hvilke aktører vi finner i nyhtene – en skurk, et offer, en ekspert og en helt – og han hevdet at det var bestemt på forhånd hvilken rolle du skulle spille når du ble kontaktet av mediene.

"90 prosent av saken er bestemt på redaksjonsmøtet", hevdet en journalist jeg snakket med en gang. Prosentandelen var ikke faglig begrunnet, men et uttrykk for at utvalg av saker, vinkling, valg av intervjuobjekter og hva man ønsker at de skal si, i stor grad er bestemt før saken lages. Hva intervjuobjektet sier, har liten påvirkning på sakens vinkling. 

I et foredrag jeg var på for en tid tilbake, snakket Hans Christian Vadseth, seniorrådgiver i First House, om mediedynamikken og historien som fortelles i nyhetene. Han beskrev hvilke aktører vi finner der – en skurk, et offer, en ekspert og en helt – og han hevdet at det var bestemt på forhånd hvilken rolle du skulle spille når du ble kontaktet av mediene. Hadde du først fått tildelt en rolle, var det lite du kunne gjøre for å endre denne, mente Vadseth.

Om disse to har rett, er det altså på redaksjonsmøtet svært mye av journalistikken foregår. Vi kan – og bør – problematisere denne dynamikken og utfordre pressen til en mindre forutinntatt historiefortelling og mer åpen tilnærming til et område de vil belyse.  

Samtidig viser dette også viktigheten av journalister og redaktører som har kjennskap og kunnskap til de områdene de skal dekke. Ikke minst gjelder dette kjennskap til troens innvirkning på mennesker og samfunn, både den kristne tro og andre religiøse og ikke-religiøse livssyn. Alle har et livssyn, og så lenge det befinner seg i en blindsone i journalistikken, har man betydelig mindre grunnlag for å forstå menneskers holdninger og handlinger. 

Og det viser viktigheten av å utdanne kristne til å gå inn i journalistyrket med integritet, og med en trygghet på at en kan og skal ta med seg sin tro inn på arbeidsplassen. Ikke for å bruke mediene til såkalt snikevangelisering, men for styrke journalistikken gjennom sine holdninger og handlinger som kristne. 

Derfor inviterer vi til mediedagen «Troens plass i medieyrket» på Litteraturhuset i Oslo 21.november. Vi er overbevist om at livssyn spiller en viktig rolle i god journalistikk. Og vi er overbevist om at god livssynsjournalistikk, god religionskritikk, et livssynsåpent redaksjonslokale vil tjene samfunnet og bidra til å fremme det som er rett, sant og godt. Velkommen på mediedag!

Gå til innlegget

Trenger ytringsfriheten et 'men'?

Publisert rundt 5 år siden

Det er krevende å balansere mellom en uforbeholden kamp for ytringsfrihet og en diskusjon om hvordan friheten forvaltes best. Om vi tar en av disse for gitt, er veien kort til at den siden forsvinner. Og det frie samfunnet blir skadelidende.

Det var på sin plass at Vebjørn Selbekk og Flemming Rose fikk Fritt Ords Honnør forrige uke. Omsider. I den forbindelse uttalte politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit, at Selbekk er den viktigste stemmen vi har i debatten om ytringsfrihet. Familie & Medier stiller seg i rekken av gratulanter. For i et samfunn der mennesker blir forfulgt og drept på grunn av sine religionskritiske ytringer, er det helt grunnleggende at vi står sammen i kampen for det frie ord. Og Selbekk stod alene altfor lenge.

I et fritt samfunn må det alltid være frihet til å uttrykke sine holdninger, meninger og ideer. Selv om andre blir krenket. Selv om jeg blir krenket. Dermed er det også positivt at blasfemiparagrafen ble fjernet i år . For hvor mye jeg enn opplever at det er vondt når min tro blir latterliggjort og Gud blir trukket ned i søla, er det en pris vi må være villig til å betale. For vi trenger et juridisk, udiskutabelt handlingsrom for ytringer som pirker borti de mest sårbare områdene av vår tro. På sitt beste kan de bidra til å avdekke religiøse overgrep. Hvis vi gir slipp på denne friheten, får vi "de krenkede følelsers diktatur". Selv om det er med et ønske om å forsvare Gud og beskytte landet vårt mot destruktiv gudsbespottelse. Og ved neste veikryss kan det være vi kristne – med en del motstrøms holdninger – som møter stengte dører for våre ytringer om rett og galt. Gud klarer seg. Han som har all makt i himmel og på jord, er også den som dømmer.

Men har ytringsfriheten noen grenser? Svaret på dette et klart "ja". Det vet selvsagt også nevnte Skartveit. Men når hun i sin kommentar i lørdagens VG skriver: "Et problem nå er alle de som putter på et "men" når de snakker om ytringsfrihet", er jeg redd det får andre konsekvenser enn hun har tenkt. For samtidig som det er nødvendig med en kontinuerlig kamp for ytringsfriheten, er det også nødvendig med en kontinuerlig bevisstgjøring om dens grenser. Først og fremst juridisk. For ikke alle ytringer er lovlige. I tilfeller der ytringsfriheten brukes til å oppfordre til ulovlige handlinger, er det andre lovparagrafer som trer inn og begrenser det frie ord. Og all trakasseringen og sexistiske meldinger som kvinnelige samfunnsdebattanter møtes med – og som i praksis hindrer deres ytringsfrihet – viser at altfor mange har slettet dette "men" i sin bruk av ytringsfriheten.

I tillegg har denne saken også en moralsk side. For ikke alle ytringer som er lovlige, er ønskede. Samtidig som vi forsvarer det frie ord, må vi også ha en kontinuerlig samtale om hvilket samfunn vi vil ha, om hvilke ytringer som bygger opp, fremmer menneskeverd og former et varmere fellesskap. Vi kan ikke forby alt krenkende eller nedbrytende med lov eller sensur. Men det er essensielt at vi likevel går i kampen for å fremme det som er rett, sant og godt.

Forrige uke skrev Enrique Drageseth kronikken "Lei av å skjule at jeg er jøde" i Dagbladet. Der setter han ord på latterliggjøringen, forakten og jødehatet han og familien har møtt. På bussen, på skolen, i middagsselskap. Hitler skulle ha fått mulighet til å fullføre det han startet, var et av utsagnene de hadde møtt. Noen av utsagnene ville kanskje blitt dømt av norsk lov. Men de fleste utsagnene mot Drageseth ville trolig ikke vært ulovlige. Ytringsfrihetens vide rammer gir rom for forakt. Men gjenspeiler de et samfunn vi ønsker?

Om vi skal forby alle ytringer vi ikke liker, vil vi få et følelsesmessig diktatur og en brutal innskrenkning av det frie ord. Men like mye: Om ytringsfriheten ikke får bli fulgt av en samtale om dens "men", er jeg redd vi kommer til å se stadig flere som bruker sin lovlige frihet til å utrykke destruktive holdninger og meninger. Derfor må vi klare å både holde frem en uforbeholden støtte til de frie ytringer og samtidig holde samtalen varm om frihetens juridiske og moralske "men".

Gå til innlegget

Den fraværende gråten

Publisert rundt 5 år siden

Noen ganger har jeg bare lyst til å sitte stille i båten og vente til stormen går over. Slik har jeg det nå. Skal jeg skrive noe om 22.juli-terroren og Guds rolle i denne?

Skal jeg mene noe om at evangelist Jan Ernst Gabrielsen er sitert i alle landets medier, der han uttaler at Gud hadde en finger med i spillet i tragedien på Utøya? Han gir ikke Gud skylden, men sier følgende til Fædrelandsvennen: «Det faller ikke en spurv til jorda uten at Gud vet det. Når Han har omsorg for hver spurv, så har han selvsagt også en finger med i spillet når det er så mange mennesker som blir drept. Men det er klart at det ikke er de konkrete ungdommene det gjelder, men det som ligger bak. Det er den politikken Arbeiderpartiet har ført fram som har gjort at vi har mistet Guds velsignelse.» 

Gabrielsen mener at grunnlaget for Utøya-tragedien ble lagt ved at Norge har innført lover i strid med Bibelen og forholdt seg til Israel på en måte som gjør at vi har mistet Guds velsignelse og åpnet opp for det onde. Dette finner han også støtte for i boka «22.juli-profetien» av Jeremy Hoff, som han anbefaler varmt. 

Som en umiddelbar og forståelig konsekvens,  kommer det skarpe reaksjoner fra en rekke folk, både Arbeiderparti-politikere, kristne ledere og andre. Og i kommentarfelt og sosiale medier er temperaturen høy. For de ser det som en uhyrlig påstand at Gud skulle ha vært involvert i hendelsene 22.juli. 

Og jeg har lyst til å sitte stille i båten. For jeg tror mediene er en lite egnet arena til slike samtaler. Nyanser forsvinner, misforståelser oppstår og medmenneskelighet blir vanskelig å få øye på når kontakten mellom mennesker går gjennom pressen. 

Men jeg skriver likevel. Ikke fordi jeg mener så mye om saken – jo, det gjør jeg nok også. Men jeg savner gråten. På begge sider. Jeg savner å se tydeligere den kjærligheten til mennesker som førte Jesus i døden for å sette dem fri. Den nøden som fikk Paulus til å si i Romerbrevet: «Jeg bærer stor sorg i hjertet og plages uavbrutt. Ja, jeg skulle gjerne vært forbannet og skilt fra Kristus, om det bare kunne være til hjelp for mine søsken som er av samme folk som jeg.» Det er en som har sagt at vi må gråte før vi profeterer. Det tror jeg er kloke ord. 

Jeg vil tro nøden og kjærligheten er der. På begge sider. Den driver Gabrielsen og hans meningsfeller til å gå ut med et budskap de vet vil koste, for å vekke folket til omvendelse. Og den driver meningsmotstanderne til å protestere, av kjærlighet til de pårørende og det norske folk – og av et ønske om å gi mennesker et møte med den evige kjærlige Gud. 

Men det kommer lite frem i mediebildet. Der er det ferdige meninger som frontes – også mellom kristne. Sikre uttalelser på den ene eller andre siden. Noen ganger mer preget av forakt enn av kjærlighet. Og det bidrar mer til å skape steile fronter mellom Guds folk, mer enn det som preget de første kristne, der det ble sagt: «Se hvor de elsker hverandre». Nå ser folk mer hvor splittet vi er. 

Det er helt klart nødvendig med en teologisk diskusjon om dette temaet. Hvordan ser vi på en profetisk tjeneste i dag? Hvilket Gudsbilde former vår teologi, og har vi bibelsk – og kirkehistorisk – belegg for det vi hevder? For vi er ikke de første i historien som opplever en dyp tragedie og vender oss til Gud for å få svar. Evner vi å møte en så sårbar tematikk med ydmykhet? Ikke minst i møte med Gud, som er både hellig og kjærlig – og som ikke lar seg fange av våre systemer eller vår logikk? 

Men jeg tror teologiske debatter fungerer bedre på kne for Gud – billedlig talt – mer enn i polariserte mediesaker. 

Jeg drømmer om at Guds folk går sammen for å søke Gud. Hva ser han når han ser landet vårt? Er det noe han gråter for? Har vi en kontakt med ham som gjør at vi deler hans nød og kjærlighet til menneskene han har skapt i sitt bilde og gitt sin sønn for? Deler vi den smerten som ligger i de fire siste ordene når Jesus utbryter over Jerusalem: «Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke.» 

Jeremy Hoff skriver i boka: «... vi kommer ikke unna at det også er behov for en dyptgående omvendelse i dette landet.» Det er en alvorlig sannhet. Men det bør heller drive oss på kne for Gud i bønn for oss selv og folket, enn ut i mediene for en debatt om Guds rolle 22.juli. 

  

  

 

Gå til innlegget

Et pappaopprør mot kroppspresset

Publisert over 5 år siden

«Nesten ingen unge er fornøyd med egen kropp», skrev Dagbladet på sin forside 28. mai. Må det være slik? Nei! Og jeg mener det er på tide at vi fedre kommer på banen.

Et pappaopprør mot kroppspresset

«Du er ikke god nok.» Kroppspresset i mediene er enormt – ikke minst mot unge jenter. Retusjerte modeller lyser mot dem og hvisker sitt forførende budskap inn i hjertet. «Du mangler noe for å være lykkelig. Kroppen din må være tynnere. Du må være mer sexy. Pass på å ha sommerkroppen i orden! Lykken finnes i en perfekt kropp.» Og hjertet lokkes til å tro løgnen.

Sjefredaktør i Bergens Tidende, Gard Steiro, tok i en kommentar til orde for et pappaopprør: «Selv om det kan virke håpløst, er det på tide å protestere høyt. Mot kroppspress. Mot seksualisering av det offentlige rom. Mot kvinneforakt og trakassering.» Jeg er med! Ikke bare for min egen datters skyld, men for at verdifulle jenter i alle former skal få oppleve friheten i å senke skuldrene og være tilfreds med seg selv.

BT laget også en oppfølgingssak der flere fedre tok til orde for at vi menn måtte komme på banen mot kroppspresset. Og Dina Dæmring Hillesøy (14) responderte: «Hvis jeg leser blogger, blader eller ser bikinireklamer fra for eksempel Cubus, er det lett å føle seg feil. Da er pappa flink til å si at «dette er ikke virkeligheten» eller «den kroppen er ikke naturlig»». Jeg ser opp til pappa, og han er jo en mann. Derfor betyr det ekstra mye når han sier det.»

I samme reportasje utfordret mannsforsker Jørgen Lorentzen til engasjement og tilstedeværelse og uttalte: « Far er nødt til å ta en større rolle nå med alle de usunne rolle­modellene jentene har rundt seg. Far må inn og korrigere, inn og si ifra om bildemanipulering og retusjering. De må si hva som er sant, og hva som ikke er sant, og at ingen forskning viser at man blir lykkeligere av en rumpe med silikon. Selv om far er far, er også far en mann, og jentene vil speile seg i sin far i møte med voksne menn senere i livet.»

Du som er far, les den siste setningen en gang til: «Jentene vil speile seg i sin far i møte med voksne menn senere i livet.» Hva har du da, gjennom liv og ord, lært din datter om hva som er sant, godt og verdt å elske?

I en svensk studie blant 1000 ungdommer kom forskerne Kristina Holmqvist Gattario og Ann Frisén ved Gøteborgs universitet frem til noen svært interessante kjennetegn på dem som var fornøyd med sin egen kropp, i følge forskning.no.

Disse ungdommene var for det første opptatt av hva kroppen deres kunne gjøre, mer enn hvordan den så ut. Mange av disse drev med idrett og ulike aktiviteter. Ikke på grunn av at det var sunt, men fordi det var gøy. Et pappaopprør handler altså ikke om å være en far som tvinger sine barn til å trene fordi det er sunt, eller som skal leve ut sitt vinnerinstinkt og sine ambisjoner gjennom sine barn. Det handler om å bidra til at barna finner gleden i å bruke kroppen sin, dette fantastiske skaperverket, på ulike måter.

Det andre kjennetegnet blant de fornøyde ungdommene var at det var lite snakk om kropp og utseende i hjemmet. «Disse ungdommene hadde ofte fått hørt fra foreldrene sine at de ikke skulle bry seg så mye om utseendet, at det viktigste er hvordan de er som mennesker», uttalte Holmquist Gattario til forskning.no. Du må altså ikke sette opp en undervisningsplan for din datter i sunt kroppsbilde, men senke skuldrene i møte med eget og andres utseende. Vær takknemlig og tilfreds. Det smitter.

Og det tredje kjennetegnet var at ungdommene hadde et bevisst og kritisk forhold til medienes kroppsideal. Troll sprekker i sola. Og om vi i vår hverdag setter lyset på det løgnaktige, uoppnåelige i skjønnhetsidealet som formidles, er muligheten stor for at trollene i våre døtres liv også sprekker – de som daglig hvisker til dem at de ikke er gode nok, pene nok, sexy nok.

Som fedre, som menn, som voksne hviler det et stort ansvar på oss. For gjennom våre ord og handlinger er vi en større påvirkningskraft enn mediene. Om våre døtre kan speile seg i oss og møte ubetinget kjærlighet, uendelig verdi, stolthet og glede, har vi gitt dem et sterkt våpen som kan ta knekken på løgnen de møter i det uoppnåelige skjønnhetsidealet.

Og dypest sett finnes kilden til vår verdi i hvordan Gud, vår himmelske far, ser på oss, slik han sier hos profeten Jesaja: «Du er dyrebar i mine øyne, høyt aktet og jeg elsker deg.» Der finner vi et pappaopprør som virkelig setter fri.

Innlegget ble først publisert som ukas mediekommentar på fom.no.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere