Jarle Haugland

Alder: 41
  RSS

Om Jarle

Daglig leder i Tro & Medier

Følgere

Hijab-reaksjonene kan skade evangeliet 

Publisert rundt 1 måned siden - 778 visninger

Når korset trekkes inn i en debatt preget av fremmedfrykt og muslimhat, har man beveget seg bort fra ham som gav sitt liv på korset.

Det er blitt satt klagerekord til Kringkastingsrådet etter at NRK annonserte programmet «Faten tar valget», der Faten skal finne ut hvilket parti hun ønsker å stemme på ved stortingsvalget. Klagerne reagerer på at Faten bruker hijab som programleder. Dette settes så i sammenheng med «korsnekt-saken» fra 2013, der nyhetsoppleser Siv Kristin Sællmann ble nektet å bruke kors i nyhetssendingen. Klagerne hevder at NRK driver forskjellsbehandling, til fordel for muslimer. 

I første omgang er det forståelig at det stilles spørsmål ved NRKs vurderinger. For det er ikke umiddelbart enkelt for utenforstående å se den prinsipielle forskjellen. Men forskjellen er der. Og NRK har svart ryddig og greit på reaksjonene.  

Det er en rekke av NRKs medarbeidere som bruker religiøse symboler på jobb, også kors. Men nyhetsprogramledere har ikke lov til å bruke dette. «Vi er veldig opptatt av å være en uavhengig nyhetsformidler og skal fremstå som upåvirket og at folk ikke skal få et inntrykk av at vi er påvirket av noe annet enn redaksjonelle prioriteringer. Da ønsker vi at programlederne våre skal fremstå nøytrale på sending i klesveien», sier etikkredaktør Per Arne Kalbakk til Medier24. I tilfellet med Faten er det motsatt. Hun skal være seg selv, en subjektiv programleder som leter etter sitt politiske ståsted. I slike tilfeller vil både hijab, kors eller kippa være greit å bruke. 

Så langt er alt greit. Folk reagerer og stiller spørsmål. NRK gir et ryddig svar. Men så viser det seg at saken har en mye mørkere side ved seg. I følge kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen, er mange av klagene hatefulle og flere egner seg ikke på trykk. «Er det sant at dere er i ferd med å begå landssvik ved å ansette en kvinnelig programleder med hijab?» spør en av klagerne, og kan med det stå som representant for reaksjoner basert på fremmedfrykt og muslimhat. Når i tillegg reaksjonene settes i sammenheng med «korsnekt-saken» og behandlingen av kristne, er det som kristen viktig å sette foten ned.  

Det er helt greit – ja, viktig – at det stilles spørsmål ved NRKs vurderinger. NRK er folkets kanal og har et spesielt ansvar for redelighet og balanse. Men å beskylde NRK for landssvik hører ikke hjemme noe sted. 

I et livssynsåpent samfunn bør det drives religionskritikk, gjerne også mot bruken av hijab. Men hat mot en kvinnelig programleder med hijab er fullstendig uakseptabelt.  

Og vi kan gjerne snakke om norske verdier og peke på kristendommens gode innflytelse på samfunnet. Men ikke dra korset ned i en nasjonalistisk, hatefull søle som perverterer korsets livgivende og frigjørende budskap. Korset er et symbol på stedfortredende lidelse, forsoning og gjenopprettelse. Det er budskapet om Jesus som gav avkall på makt, posisjon og trygghet for å føre mennesker tilbake til Gud, også muslimer med hijab.  

Gå til innlegget

Den livsviktige ventingen

Publisert 4 måneder siden - 150 visninger

I en tid der smarttelefonen alltid er innenfor rekkevidde, klar til å underholde oss, har venting dårlige kår. Og dermed forsvinner også forventningen. Pinsehøytiden kaller oss til å gå en annen vei.

«Raskt er bedre enn sakte» er et av Googles postulater, en av grunnsetningene som har dannet grunnlaget for deres suksess. I Googles verden er det et godt postulat. Jeg husker tiden da jeg tok med meg en bok når jeg skulle på internett, for å ha noe å gjøre mens sidene lastet. Jeg er glad for at ting går raskere på nettet nå.

Samtidig bærer setningen med seg en stor fare for oss. For dersom postulatet infiltrerer – eller infiserer – andre deler av livet, kan vi stå i fare for å miste noe svært viktig. For det er ikke alt i livet som skal gå raskt. Refleksjon, modning, relasjoner og hvile er eksempler på områder som trenger sakte tid. Tilstedeværelse. Lavere puls. Mister vi det, blir vi rotløse og overfladiske.

Den umiddelbare tilfredsstillelsen kan også ødelegge fremtidsforventningene. For forventninger krever venting. Og venting har dårlige kår i en tid der smarttelefonen alltid er innenfor rekkevidde, klar til å gi oss underholdning, adspredelser og bekreftelser.

Vi er i en tid av kirkeåret som innebærer venting. Kristi Himmelfartsdag, som ligger bak oss, minner oss på at Jesus kommer igjen. Og vi er kalt til å vente med forventning. Ikke la oss sløve av omgivelsene, bli bundet til livet på jorden, men være våkne. Den kristne kirke har til alle tider hatt en forventning til at Jesus kommer igjen og hatt en bevissthet om at «vi har vårt hjemland i himmelen», som Paulus skriver til menigheten i Filippi. Den fremtidsforventningen må vi ta vare på, også i en verden full av skjermer.

Pinsehøytiden innebar også venting. Ikke passiv, resignert venting. Men aktiv forventning. «Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Far har lovet», sa Jesus til disiplene, og fortsatte: «Dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.» Dette gjorde at disiplene samlet seg i Jerusalem og holdt sammen i trofast bønn, i forventning – til pinsedagen kom med en kraft som rystet verden, og som fortsatt forvandler liv.

Noen ganger er raskt bedre enn sakte. Men skal vi være et kristenfolk som forandrer verden, trenger vi også noe annet i våre liv. Vi trenger stillhet, utholdende bønn med forventning og et sinn som er rettet mot Gud, midt i en verden full av skjermer. Slik vil vi gi rom for Den hellige ånd i våre liv – og vi vil få kraft til å være Jesu vitner, midt inn i vår hverdag.

Gå til innlegget

Derfor blir vi Tro & Medier 

Publisert 5 måneder siden - 123 visninger

Hva vil det si å være en kristen medieorganisasjon i et etterkristent land? Svarene har ført til en styrket misjonsstrategi og endret navn på organisasjonen som inntil 28.april het Familie & Medier


Medielandskapet endrer seg raskt. Det kristne misjonsoppdraget står fast. Samfunnets relasjon til kristentroen og «den store historien» endrer seg dramatisk. Guds kjærlighet til menneskene er evig. 
 
Midt i dette står vi, Guds menighet. Utsendt med liv, håp, forsoning og gjenopprettelse til menneskene. Utsendt for å bringe Jesus til mennesker i vår samtid, i vår kultur – og på tvers av alle kulturer, landegrenser og sosiale lag. Dette er et oppdrag vi må ta på dypeste alvor. 
 
Lausannebevegelsen definerer i Cape Town-erklæringen det kristne oppdraget til at vi er sendt for «å bære vitnesbyrd om Jesus Kristus og alt han lærte, blant alle folk, på alle samfunnets områder og på ideenes område». Dette er en viktig grunntanke  i endringsprosessen Familie & Medier har vært i gjennom flere år. 
 
Vi har spurt oss om hva vil det si å være et vitnesbyrd om Jesus Kristus i dag, i Norge, på mediearenaen. Hvordan kan vi gjøre Jesus synlig i en sekularisert mediehverdag, der troen i stor grad anses som noe som hører privatlivet til? 
 
Vi har identifisert tre områder på mediearenaen der vi vil jobbe:  
Mediebevisstgjøring – om å følge Jesus i en verden full av skjermer,  
Mediedialog – for å styrke kristen tilstedeværelse i allmenne medier  
Mediemisjon – så evangeliet når ut til hele landet gjennom mediene. 
 
En naturlig konsekvens av endringene er at organisasjonen skifter navn til Tro & Medier – med det formelle navnet: Senter for tro og medier. Både endret navn og strategien som ligger bak, gjør oss tydeligere. Og vår tid kaller på tydelighet, klare ståsted og rake rygger, i kombinasjon med varme hjerter. Jeg har ikke tro på å gjøre oss mer sekulære og tone ned vårt kristne ståsted for å bli mer spiselige for omgivelsene. I et multikulturelt samfunn som leter etter sin identitet, skal vi som kristne – Tro & Medier inkludert – være et vitnesbyrd om en forankring som holder, Jesus Kristus.  
 
Vi beskriver endringen som å gå fra å være vaktbikkje til å bli en gartner. Vi vil bidra til vekst og nytt liv. Vi vil arbeide for at kristne medieaktører bærer frukt som gir mennesker en smak av Jesus. Og grunnlaget for alt vi gjør i Tro & Medier, er en brann for å gi mennesker et møte med Jesus i en verden full av stemmer, full av skjermer. Vi gleder oss til veien videre! 

Gå til innlegget

Trygghet i et samfunn preget av frykt

Publisert 7 måneder siden - 141 visninger

Et blikk på nyhetsbildet viser oss et ustabilt vestlig samfunn, i noens øyne på vei mot sammenbrudd. Hva gjør det med oss? Jeg er redd det fører til et samfunn styrt av frykt. For å overleve som samfunn og medmennesker trenger vi å bevege oss i en annen retning.

«Politisk kaos i USA, politisk kaos i Europa, svake internasjonale institusjoner og en stadig større fascinasjon for det autoritære. Vesten er i ferd med å miste grepet. På verden og seg selv», skriver VG-kommentator Frithjof Jacobsen i kronikken «Frykt og kaos i Vesten». Hvis vi i tillegg tar med flyktningkrise, økonomisk usikkerhet, terrortrusler og miljøkriser, kan vi risikere at frykten blir den viktigste drivkraft for våre holdninger og handlinger. Det kan få fatale følger. 

På sitt beste er frykten helt nødvendig. Den skal hindre oss i å gjøre hasardiøse ting, og den skal hjelpe oss til å unngå farer. Derfor skal man ikke lukke øynene for strømningene i samfunnet og farene som kan oppstå i kjølvannet av dem. Men om frykten blir den primære kraften, dannes det fiendebilder, man blir selvsentrert og møter verden fra skyttergraven.  

Medmenneskelighet, omsorg for vår neste og kjærlighet til den fremmede har dårlige vekstvilkår der frykten råder.  

Ingen enkel kur
Det finnes dessverre ingen enkel kur mot et samfunn, eller et liv, styrt av frykt. Temaet er for komplekst til det. Og for vondt. Det finnes ingen firetrinns-kur for mennesker som har opplevd overgrep, tragedier og ondskap i eget liv. Og politikere som styrer landet må også ta samfunnets farer på alvor. Derfor skal man være varsom i møte med mennesker som frykter. Men jeg tror samtidig vi som fellesskap og enkeltmennesker må forsøke å bevege oss mot fryktens motsats, tillit og trygghet. På den veien tror jeg vi finner noen veiskilt underveis.  

Første veiskilt
På det første veiskiltet står det «Finn din forankring». Det sies at forandring fryder. I vår tid tror jeg det er riktigere å si at forankring fryder. I fredstid er det ikke så viktig med forankring. Da går livet i medvind og selv trær med grunne røtter klarer seg. Men når stormene slår inn, er man avhengig av forankring, røtter som henter næring fra noe annet enn samfunnets skiftende vinder. Røtter som går dypere og som gjør at treet står trygt i stormen. 

Frykt er en skummel følgesvenn når forankringen uteblir. Da står panikken klar for å ta over roret. Handlinger foretatt uten fotfeste enser ikke mennesker rundt seg. Man blir innadvendt og kreftene settes inn på å overleve, på å sikre seg. På den andre side vil en person med forankring kunne finne trygghet selv når frykten presser på. 

Et blikk på nyhetsbildet viser oss et ustabilt vestlig samfunn, i noens øyne på vei mot sammenbrudd. Hva gjør det med oss? Jeg er redd det fører til et samfunn styrt av frykt. For å overleve som samfunn og medmennesker trenger vi å bevege oss i en annen retning.

Andre veiskilt
På det neste veiskiltet står det «La Gud være Gud». Hvis vi leter i oss selv etter et trygt ståsted, blir vi avhengig av egen dagsform, personlighet eller ressurser til å stå imot stormen. Å finne forankringen i seg selv er en utrygg forankring. Jeg tror Hanne Skartveit er på sporet når hun i en kommentar i forbindelse med Kong Haralds 80-årsdag skriver: «Kong Harald samler Norge. Han er limet vi trenger i en urolig tid.» Hun har et godt poeng, men jeg tror også hun går for lite dypt i jakten på en trygg forankring. Kong Harald er også et menneske, med alle de begrensningene det innebærer. Den tryggeste forankringen – som også vår konge vitner om – finnes hos kongenes konge, han som i Salme 74 sier: «Stans og innse at jeg er Gud.» Den svenske forfatteren og veilederen Magnus Malm skriver tankevekkende i boken Under mandeltreet: «Den største frihet: Å slippe å være Gud.» Den påstanden er verdt å bruke noen minutter på å reflektere over. 

Tredje veiskilt
Det tredje veiskiltet påpeker: «Kjærligheten beskytter og setter grenser». Ondskap og overgrep er ikke noe man skal se gjennom fingrene på. Å møte verden med kjærlighet og ikke frykt, handler ikke om en tilværelse uten grenser. Ondskap er ondskap og skal ikke tolereres. Det er helt essensielt å sette gode grenser i eget liv. Et velfungerende samfunn må ha rammer som ivaretar og beskytter mennesker.  

Fjerde veiskilt
Samtidig møter vi et skilt som forteller oss at «Den endelige dommen tilhører Gud». Dommedag blir ofte fremstilt som noe mørkt, katastrofefylt, noe man må frykte. Ikke minst har Hollywood bidratt til å forsterke dette bildet. Men i dommen ligger det et håp, et lys. Det ligger en trygghet i sannheten om at Gud skal holde dom. Det skal bli et oppgjør med ondskapen, et oppgjør som utsletter det vonde. Den endelige dommen skal vi overlate til Gud og finne en fred i at Gud er rettferdig, midt i verdens ondskap og farer. 

En nødvendig vei å gå
Skiltene forteller ikke om en enkel vei. Men jeg tror den er nødvendig. Vi trenger å bevege oss mot et liv som ikke er drevet av frykt, men av tillit. Ikke av forakt, men av kjærlighet. Ikke av redsel, men trygghet. Som kristne er vi kalt til å elske vår neste. Om han så dreper oss, elsker vi. Om han forfølger oss, viser vi omsorg. Om han forbanner oss, velsigner vi ham. Det er ikke en enkel vei. Den førte Jesus i døden. Men det er samtidig veien til en trygghet som stikker dypere enn omgivelsenes truende vinder.

Gå til innlegget

Å gjøre Jesus synlig 

Publisert 8 måneder siden - 90 visninger

Jeg leder en organisasjon som ønsker å gjøre Jesus synlig i mediene. Det er ikke et ufarlig oppdrag. Synligheten kan fort vise seg å være en destruktiv venn.

I et mediesamfunn som vårt, trenger vi en tydelig mediestrategi for det kristne budskapet. Jesus var til stede der mennesker var, og i dag befinner mennesker seg i flere timer daglig foran en skjerm. Der ønsker vi at de skal møte Jesus, han som er veien, sannheten og livet. Derfor jobber Familie & Medier aktivt for at kristne medieaktører sammen kan gi mennesker i hele landet et møte med Jesus i mediene. 

Men denne synligheten er ikke uten farer. Det er noe farlig berusende ved å bli sett, kjent og anerkjent.  I jakten på synlighet, står selvhevdelsen, dobbeltmoralismen og egendyrkelsen på lur for å ødelegge vår integritet. Er man ikke våken for den faren, plasserer man fort sin identitet i nettopp dette, og man skaper et avhengighetsforhold til et godt likt ytre. Hva folk synes og mener om deg – eller hvor mange «liker» man får på Facebook – blir det viktige. For noen er rampelyset integritetens største fare. 

Gjelder dette oss kristne ledere også? Ja, i høyeste grad. Det er livsfarlig å være en leder med posisjon, makt – og synlighet. Det kreves en Kristus-lik karakter i oss for å tåle den rollen. 

Disse farene er ikke av nyere dato. På Jesu tid var det fariseerne som fikk sitt pass påskrevet av Jesus selv. De ble stemplet som dobbeltmoralister, ledere som var mer opptatt av synlighet enn karakter, av anerkjennelse enn kjærlighet. Jesus kalte dem for «hvitkalkede graver. Utvendig er de vakre å se på, men innvendig er de fulle av dødningebein og all slags urenhet».  De var synlige. Men de var døde innvendige. Deres gudsliv var preget av et ønske om å bli sett. De gav almisser, ba bønner og fastet slik at andre skulle se deres flotte åndelige liv. Gud ser forbi dette. Han, som er livets Herre, ser om det er liv i hjertet. Om det elsker. Om det er sant. Han er opptatt av det skjulte livet.  

Må vi som kristne være synlige i mediene? Jeg tror vi først må stille et annet spørsmål: Hvordan kan vi bygge en identitet og integritet som er forankret hos Gud og ikke i andre menneskers anerkjennelse? Det er først på den veien vi kan tåle medienes rampelys. Svaret på spørsmålet ligger i å velge det viktige i det skjulte. Når du gir gaver, ber og faster, sier Jesus, ikke gjør det i det synlige.  Ikke søk oppmerksomhet for ditt åndelige liv. La det få være i det skjulte. «Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.» Dette er noe helt annet enn en privatisering av troen, eller en feighet som hindrer oss i å dele det kristne vitnesbyrdet i offentligheten. Vi vil ha et frimodig og tydelig Jesus-vitnesbyrd fra oss kristne! Men vår forankring må være hos Gud, i det skjulte. 

Og når livene våre i det skjulte er en gjenspeiling av hvem Jesus er,  da vil lyset skinne i det synlige – også i mediene. 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
16 minutter siden / 1272 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Vi trenger KrFs Line Hjemdal som landbruksminister..
34 minutter siden / 208 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 1 time siden / 1272 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Her er ikke jøde eller greker
rundt 2 timer siden / 1678 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 2 timer siden / 1272 visninger
Marte Ugedal kommenterte på
Mot til å håpe
rundt 2 timer siden / 573 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Sekularistenes tapte århundre
rundt 2 timer siden / 170 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 2 timer siden / 1272 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 2 timer siden / 1272 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 3 timer siden / 1272 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Dette er for dårlig, journalister!
rundt 3 timer siden / 142 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Hvor ble det av Jesus?
rundt 3 timer siden / 2776 visninger
Les flere