Jarle Haugland

Alder: 42
  RSS

Om Jarle

Daglig leder i Tro & Medier

Følgere

Kjære sinte kristne, besinn dere! 

Publisert 15 dager siden - 1361 visninger

«La alle mennesker merke at dere er vennlige», skrev Paulus for et par tusen år siden. I de sosiale mediers tidsalder er det igjen på tide å minne hverandre på at Bibelen fortsatt er Guds levende ord, som vi er kalt til å leve etter.

At Knut Arild Hareide gav sitt råd til KrF om å velge et samarbeid med Sp og Ap, uten SV, har vekt sterkt engasjement i sosiale medier. Flere av reaksjonene er helt ut av proporsjoner, og noen tar i bruk mørkets virkemidler i det de mener er den gode kamp. 

For eksempel har Hareide blitt kalt for Judas av flere. En kristen vet godt at Judas var disippelen som forrådte Jesus og solgte ham for 30 sølvpenger. Det er en av de mørkeste historiene i Bibelen, og begrepet «Judas» er et av de sterkeste som kan brukes i møte med andre mennesker. Som regel innebærer ordbruken også forakt og hat mot den andre personen. Det er både misbruk av Bibelen og et overgrep mot Knut Arild Hareide å ta i bruk slike ord overfor et medmenneske, en kristen bror.  

En annen kommenterte at det bare er «to KrF’ere igjen som er personlig kristne», og det er kanskje ikke en overraskelse at vedkommende ikke regnet Hareide som en av de to. Man dømmer altså mennesker til fortapelsen på bakgrunn av et politisk valg. Altfor lett tyr mennesker til det å bedømme andres gudsliv basert på hvor man står politisk. Kan man være kristen og Ap-velger? Eller SV? Eller hva med Høyre eller FrP, som har en rekke ståsteder som utfordrer kristen etikk. Politikk er kompromissenes arena, der man bringer sine meninger til torgs og forsøker å finne løsninger også der man står langt fra hverandre.  

Et politisk veivalg er ikke det man blir frelst eller fortapt gjennom! Det er kun Jesus som frelser, hans nåde alene. For å omskrive Paulus, som rystet skrev til menigheten i Galatia da de ville supplere Jesu nåde med egne gjerninger: «Uforstandige nordmenn! Hvem har forhekset dere, dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som den korsfestede? Svar meg på én ting: Fikk dere Ånden ved politiske ståsted eller ved å høre og tro?» 

Det er livsfarlig å bedømme mennesker ut fra hvor man står politisk! Det er i troen på Kristus, og bare der, menneskets frelse finnes. Ikke om man mener høyresidens, sentrums eller venstresidens politiske løsninger er de beste for landet vårt. Det skulle være unødvendig å skrive dette til mine søsken i Kristus. Men det jeg leser i kommentarfeltene gjør det nødvendig å si ifra. Det står om selve kjernen i evangeliet! Er troen på Kristus veien til frelse – eller er den ikke? Paulus omtaler mennesker som vil supplere troen som grunnlag for evig liv på denne måten: «Dere som vil bli rettferdige ved loven, er skilt fra Kristus; dere er falt ut av nåden.» Så alvorlig er det å legge noe til grunnlaget for vår frelse. 

«Den som sier han er i lyset, men hater sin bror, er ennå i mørket», sier Guds ord. Kjære sinte, kristne bror og søster. En gang fant du Kristus, ble renset i hans nåde og kjærlighet. Ikke la en politisk diskusjon lede deg bort fra ham.  

En tredje person mente (i affekt?) at Kristelig Folkeparti heller burde kalles «helvetes parti». Altså skulle KrF ha blitt et parti som går djevelens ærend, han som bare er ute etter å «stjele, drepe og ødelegge». Nå må vi som bærer kristennavnet for alvor besinne oss! Gjenspeiler vi Jesus gjennom dette – enten ved å skrive eller mene slike ting, eller ved å stilltiende registrere at dette skjer? Bærer vi vitnesbyrdet om ham som elsket oss alle mens vi ennå var syndere?  

Noen vil kanskje hevde at dette kun er en liten gruppe mennesker som skriver slikt. Det er riktig nok. Men det er en gradvis overgang fra forakt til hets og hat. Fravær av kjærlighet gir seg utslag i eksemplene over – og i mer sofistikerte varianter som har en viss anstendighet. Som kristne har vi ikke bare ansvar for anstendighet. Vårt kall er mye høyere enn det! 

Vi skal elske vår neste, til og med våre fiender. Vi skal velsigne dem som forbanner oss. Vi skal gjøre godt mot dem som hater oss. Dette er hva vi er kalt til! Dette er hva som kan gi mennesker et glimt av himmel, en smak av Jesus og en opplevelse av hjemlengsel.

Gå til innlegget

Nakenbilder og Bibelen 

Publisert rundt 2 måneder siden - 211 visninger

Er evangeliet gode nyheter for hun som har delt nakenbilde av seg selv? Eller for dem som har spredt dem videre? Hvilken relevans har Bibelen for deres situasjon? 

En fersk undersøkelse fra InFact/YouGov, utført for UNICEF og Telenor, viser at 40 prosent av unge mellom 18 og 20 år har tatt nakenbilde av seg selv, og 75 prosent av disse har delt dette videre. Videre viser den at en tredjedel av disse angrer i etterkant på det de har gjort. Andre tall fra Medietilsynet viser at 20 prosent av 15-årige jenter har delt nakenbilde av seg sist år.  

Bak disse tallene befinner det seg sårbare, dyrebare ungdommer. For noen handler nakenbildet om en overgrepshistorie. For andre handler det om et ubetenksomt øyeblikk eller et ønske om å bli sett og bekreftet. Og mange angrer. Ikke minst når bildet kommer på avveie. 

Jeg ønsker å oppmuntre oss kristne til å finne hjelp i Bibelen i møte med dette temaet. Her møter vi et budskap som gir håp, retning og faste skritt. 

Seks eksempler:
For det første forteller Bibelen oss at vi er skapt av Gud, i Guds bilde. Vi er ønsket av Skaperen, bekreftet av ham. Gud har stemplet oss med et evig «liker» i hjertet vårt. Vi er ingen tilfeldighet, et feiltrinn eller en feilvare. Fra begynnelsen av er mennesket gitt en uendelig verdi. 

For det andre forteller Bibelen oss at vi er sett av Gud. «Du er en gud som ser meg», sa slavekvinnen Hagar da hun var drevet på flukt ut i ørkenen og ble møtt med omsorg og ledelse fra Gud. Vi har et behov for å bli sett og bekreftet, et behov for noen som med sitt blikk viser at vi betyr noe. Veien til å søke den på feil steder, er kort. Det kan være i antall likes – eller ved å sende et nakenbilde til ham som sa at han elsket henne. Guds blikk gir en bekreftelse som går mye dypere.  

For det tredje forteller Bibelen oss at vi er elsket av Gud. Uansett. Han elsker alle. Alltid. Så høyt at Jesus gav sitt liv for oss. Han elsker den som deler nakenbilder. Han elsker den som ber om nakenbilder. Han elsker den som sprer nakenbilder av andre. For noen er deling av et nakenbilde et stille rop om å bli elsket. Men når Bibelen forteller om ekte kjærlighet, den som kommer fra Gud, sier den at «kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten.» Og den kjærligheten tar aldri slutt. 

For det fjerde forteller Bibelen oss at det finnes rett og galt. Forståelsen av rett og galt, ondt og godt, er ikke bare en sosial konstruksjon eller en subjektiv opplevelse. Bibelen forteller om noe som er over grensene for hvordan Gud vil at vi skal leve i relasjon til ham, til oss selv og til andre. Gud er en hellig Gud, en som ikke tåler urett og synd. Forkynnelsen om synd er på sitt beste noe av det mest frigjørende som finnes. For gjennom det snakker vi sant om livet. Gjennom det plasserer vi ansvaret der det hører hjemme, enten hos meg når jeg har syndet, eller hos den andre når jeg har blitt såret. Gjennom det skaper vi rammer som beskytter det dyrebare i livet. Og gjennom å snakke sant om synd, rett og galt, finner vi vei til Jesus, som har båret bort all verdens synd og utslettet den på korset. 

Det fører oss til det femte punktet, at Bibelen forteller oss at Gud ønsker å gi tilgivelse for synd og helbredelse for sår. Alt håp er ikke ute for den som har syndet, eller for den som har blitt såret. Disse to er svært viktig å skille fra hverandre, men Gud vil møte begge to. Med tilgivelse og helbredelse. Guds hellighet og kjærlighet møtes på korset, og der finner vi håpet for verden i dag. 

Og for det sjette forteller Bibelen oss om at det alltid er mulig med et nytt liv. Bibelen – og historien – er full av mennesker som det gikk veldig galt for, men som fikk hjelp til et nytt liv. Helt fra Adam og Eva og frem til vår tid, har vi mennesker hatt evnen til å ta valg som kjører livet ut i grøfta. Eller utenfor stupet. Noen opplever å ha kommet til «the point of no return». Til dem som har opplevd å få spredt et nakenbilde av seg selv – eller til dem som har spredt nakenbilder av andre: I Guds verden finnes ikke det punktet. Det er alltid mulig med et nytt liv. Med nye valg. Til en fremtid, tilgitt og helbredet, med rak rygg og takknemlig hjerte. 

Bibelens budskap om skapelse, kjærlighet, synd og forsoning er levende og virkekraftig. Det bringer lys inn i håpløshet og løfter mennesker opp på fast grunn. Også for dem som har delt nakenbilde av seg selv.
 

Gå til innlegget

Starten på åpenhet om journalisters tro?

Publisert 6 måneder siden - 135 visninger

74 prosent av journalister svarer nei på spørsmålet om de bekjenner seg til en bestemt religion. Dette tallet er høyt og reiser en rekke nye spørsmål.

Journalisters livssyn var ett av temaene da medieundersøkelsen ble presentert på Nordiske Mediedager i år. Selv om det kun stilles ett spørsmål om dette i undersøkelsen, er det å håpe at det signaliserer en begynnende åpenhet om tro og livssyn.

Tro & Medier har i flere år påpekt behovet for en presse som tar menneskers livssyn på alvor. I 2013 skrev vi kommentaren «Livssyn i journalistisk blindsone» i forbindelse med Nordiske Mediedager: «For å utøve vesentlig journalistikk, må man forstå samfunnet. (…)Når kunnskap og forståelse er fraværende, oppstår fordommer og feilaktige stereotypier. Om dette er en reell blindsone, kan det i lengden undergrave journalistenes troverdighet, da de dermed mister evnen til å forstå og speile samfunnet vi lever i.»

Personlig, ikke privat. 

I 2016 skrev vi i kommentaren «Hva tror journalisten på?»: «Det er helt riktig at menneskers livssyn er en personlig ting. Men det er ikke privat. Det påvirker vårt liv i offentligheten, og da må journalister og redaktører gå foran i åpenhet på dette området.»

Og i 2017 fulgte vi opp i kommentaren «Vi trenger journalister som forstår kristen tro»: «På Nordiske Mediedager var livssynsaspektet dessverre fraværende. Betegnende nok. I rekken med glimrende foredrag og paneldebatter hadde det vært bra om programmet også kunne satt journalisters livssynsforståelse i fokus.»

Livssynet fungerer som linser vi ser verden gjennom, der vi vurderer hva vi anser som rett og galt, viktig og uviktig. Hva er verdt å skrive om? Hvilken vinkling ønsker vi å gi det? Hvem skal vi intervjue, og hva ønsker vi fra dem? Det er en rekke sentrale vurderinger som blir gjort i redaksjonen – og som ubevisst eller bevisst også preges av journalistens og redaktørens livssyn.

Tallet er høyt. 

Årets medieundersøkelse viser at 74 prosent av journalister svarer nei på spørsmålet om de bekjenner seg til en bestemt religion. Dette tallet er høyt og reiser en rekke nye spørsmål. For så lenge dette er det eneste spørsmålet som stilles, blir det synsing å analysere hva som ligger bak disse tallene. Hvor mange av disse vil kalle seg ateister? Hvor mange vil kalle seg religiøse, men ønsker ikke å knytte seg til en bestemt religion? Hvem har en religiøs bakgrunn – og hvordan er deres generelle forhold til menneskers religiøse tro?

Spørsmålene er mange, og det er nødvendig å få satt søkelyset på det, øke bevisstheten og åpenheten om det. Slik kan vi få en opplyst debatt om hvordan dette preger journalistikken.Når pressen undervurderer hvordan dette preger journalistikken, står vi i fare for å få en form for maktmisbruk, der man bevisst eller ubevisst bruker mediearenaen til å påvirke publikum med sitt livssyn. 

Viktig, men neglisjert. 

Et annet moment som understreker viktigheten av bevissthet rundt livssyn i journalistikken, er at vi lever i et flerkulturelt samfunn. Her er både institusjonalisert tro og livssyn generelt et sentralt aspekt i viktige samfunnsanliggende. Da er det innlysende at vi både trenger en presse som er åpen om sitt livssyn, som påvirker journalistikken, samt en presse som forstår andre menneskers religiøse og sekulære tro og hvordan det påvirker samfunnet vi lever i. 

Jeg er glad for at de i medieundersøkelsen har tatt med spørsmålet om journalister og redaktører bekjenner seg til en bestemt religion. Håpet er at årets spørsmål er et skritt i å anerkjenne at journalister og redaktører også har et livssyn – og at vi i neste års medieundersøkelse får flere spørsmål som belyser et viktig, men neglisjert, område i journalistikken. 


Trykket i Vårt land 7. mai 2018

Gå til innlegget

Hvordan holde påskebudskapet levende i mediene? 

Publisert 7 måneder siden - 126 visninger

Det er vi kristne som har ansvar for å holde historien om Jesus levende blant oss. Jeg utfordrer oss til en tredelt, langsiktig satsing for det kristne budskapet i mediene.

«Mens julesanger strømmer ut fra både radiostasjoner og kjøpesentra i ukene før jul, er påskesangene fraværende på veg inn i høytiden. Hva er det som gjør at juleevangeliet får så mye sterkere gjennomslag i det offentlige rom enn det påskeevangeliet får?»  spurte biskop Ingeborg Midtømme i Dagen 26.mars.

Spørsmålet er interessant, men svaret er ikke opplagt. Det er nok en rekke sammensatte faktorer som gjør at juleevangeliet har en naturlig plass i vår felles julefeiring, mens påskebudskapet forsvinner i fjell, Kvikk Lunsj og påskekrim. Men enda viktigere er det å spørre hva vi som kristne kan gjøre for at historien om Jesu død og oppstandelse kan prege offentligheten i påsken.  

Først og fremst trenger vi kristne å gjenoppdage påsken som en kristen høytid. Fyll opp kirkene, om det er på fjellet eller i lavlandet. Skap felles skikker eller ritualer som bringer påskens budskap inn i hjemmene, om det er skriftlesing, spesielle måltider eller pynting av hjemmet. Syng! Gjenoppdag gamle, vakre påskesalmer. Skriv nye påskesanger. Og del dem slik at de også kan slå rot utenfor menigheten. «Dere er verdens lys», sier Jesus, og forteller at det er vi som har ansvaret for at lyset fra påsken skal lyse også i fremtiden. 

I tillegg til dette, foreslår jeg også en målrettet og langsiktig satsing for å prege mediene med påskens budskap: 

1. Vi trenger journalister som kjenner påskens budskap og forstår relevansen til vår tid. 
Den objektive journalist finnes ikke. Selv om man skal tilstrebe en objektiv fremstilling, bidrar journalistens egne synspunkter i stor grad til å forme journalistikken. En rekke spørsmål er avhengig journalistens virkelighetsforståelse: Hvilke saker er verdt å dekke? Hvilken vinkling skal saken ha? Hvem skal intervjues? Hvilken rolle ønsker vi å gi intervjuobjektene: skurk, helt, offer, ekspert?

Påskens budskap er viktig i nyhetsbildet også i vår tid, men om dette skal prege mediene, trenger vi journalister som deler den forståelsen.

Historien om påsken må få en naturlig plass i redaksjonsmøtene.  

For det første må journalister få tilbud om kursing og etterutdanning for å forstå livssynsmangfoldet i samfunnet, der den kristne tro er helt sentral. For det andre trenger også pressen journalister med en kristen tro, som kjenner dette landskapet fra innsiden. Her må kristne fellesskap målrettet utruste mennesker til å leve ut sin tro på jobben, slik vi blant annet gjør gjennom konferansen Hellig Hverdag. Dette handler ikke om å gå på kompromiss med journalistisk uavhengighet og integritet, men om å berike journalistikken med sin kompetanse.  

2. Vi trenger programskapere som utfolder seg i påskens dramatiske landskap. 
Påskehistorien er full av nerve. Hele kosmos er i spill, kampen mellom godhet og ondskap når sitt klimaks, menneskene rundt Jesus svikter og bedrar – og i det som fremstår som det endelige nederlaget på korset, vokser det frem en spire til en kirke som har preget en hel verden. Fortsatt blir menneskeliv forvandlet på grunn av en hendelse for 2000 år siden. Her er et enormt potensial for å skape godt innhold som kan prege populærkulturen. 

Jeg er overbevist om at kompetansen og kreativiteten finnes blant kristne programskapere. Men de trenger at vi andre står med dem i neste punkt: 

3. Vi trenger kristne som forstår hvor viktig underholdning er, og som investerer økonomisk i å få påskens budskap delt i mediene. 
Selv om noen av de siste kristne filmene fra USA har gått bra økonomisk, er det norske markedet for lite til at slike prosjekter kan gå rundt her. Skal påskens budskap leve i mediene fremover, må vi kristne stå sammen for å gjøre nyskapende prosjekter økonomisk mulig å gjennomføre.  

Vi har fått inn en rekke gode søknader til Tro & Mediers mediestipend. Noen av disse vil få avslag, ikke på grunn av kvaliteten på prosjektet, men på grunn av begrensede midler til utdeling hos oss. Jeg håper denne trenden kan snu, og at vi allerede i 2019 kan dele ut betydelig større midler for å hjelpe andre å lykkes med å dele påskebudskapet i mediene. Her vil jeg gjerne utfordre kristen-Norge, som har en rik tradisjon i å gi midler til misjon: Norge er en stor misjonsmark, og det er vi kristne som har ansvar for å holde historien om Jesus levende blant oss. 

Gå til innlegget

«Herre, gjør meg til redskap for din fred!» 

Publisert 7 måneder siden - 119 visninger

«Herre, gjør meg til redskap for din fred!» Slik starter Frans av Assisis bønn. Jeg håper mange ber denne bønnen når de deltar i nettdebatten rundt Listhaugs avgang. 

«La meg bringe kjærlighet der hatet rår», fortsetter bønnen. «Siste uka har man sett utrolig mye ondskap i Norge», sa Sylvi Listhaug i avskjedstalen sin. Det kan dessverre politikere fra alle fløyer skrive under på. Både dem fra sentrum, høyre- og venstresiden opplever grusomme personangrep og regelrette drapstrusler. Nettrollene er flere enn vi skulle ønske, og de sprekker ikke i lyset. Tvert imot virker det som om muligheten til å få plass i en offentlig debatt gir dem ny næring. 

Hvorfor dette hatet? Jeg skal ikke være en hobbypsykolog som gir enkle svar på komplekse situasjoner. Men jeg er redd mange har hatt lite erfaring av kjærlighet i eget liv. For «det et menneske sår, skal det også høste», sier Bibelen. Om man sår frykt i andres liv, høster man frykt. Om man sår hat i andres liv, høster man hat. Vi får en hatspiral som er vanskelig å stoppe, konflikten eskalerer og vi får et kaldere klima i landet. Da trenger vi noen som går mot strømmen, som elsker der hatet rår. 

Det betyr ikke at vi skal lukke øynene for urett. Når Frans av Assisis bønn fortsetter: «La meg bringe forlatelse der urett er begått», er det ikke for å glatte over ondskap. Å bringe forlatelse til mennesker betyr for det første at man erkjenner at urett er begått. For det andre plasserer man ansvaret hos den som har begått uretten og trenger tilgivelse. Men for det tredje setter forlatelsen personen fri fra sin skyld og urett. Det siste kan man dypest sett bare gjøre fordi vi selv er tilgitt – og påsken forteller oss den kraftfulle historien om Jesus som gir sitt liv for oss, for å bringe forlatelse for den uretten vi har begått. 

«La meg skape enighet der uenighet rår», ber vi videre. «Vi må puste med magen», sa statsminister Erna Solberg i sin tale etter Listhaugs avgang. Med det manet hun til saklighet og ro i debatten. Urett og uenighet har i seg helt naturlige krefter til splittelse og konflikt. Men det er mulig med en annen vei, en som tar med seg ordene fra Jak 1,19: «Enhver skal være rask til å høre, men sen til å tale og sen til å bli sint.» 

I møte med nettroll og netthat, la oss være nettengler. Vi vil «bringe sannhet der villfarelse rår» og «lys der mørket ruger».
 
Og i siste del av Frans av Assisis bønn lyder tonen fra påsken mot oss, gjenklangen fra ham som gav sitt liv for oss, som elsket sine fiender, tilgav all verdens synd og som vant over døden. «Vis det samme sinnelag som Kristus Jesus!» sier Fil 2,5, og vi vil derfor be: 


La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste.
Ikke så meget å bli forstått som å forstå.
Ikke så meget å bli elsket som å elske!
For det er gjennom at man gir at man får.
Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv.
Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!
Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv! 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Høyres maktdemonstrasjon
av
Berit Aalborg
25 minutter siden / 86 visninger
1 kommentarer
Løftebrudd å gå til høyre
av
Otto Strand
rundt 2 timer siden / 180 visninger
0 kommentarer
Plutselig verdikonservatisme?
av
Mathias Slettholm
rundt 3 timer siden / 152 visninger
0 kommentarer
Radikal aksjonsform fra KFUK-KFUM
av
Ernst Harbakk
rundt 5 timer siden / 127 visninger
1 kommentarer
Bibelen til Østfold
av
Vårt Land
rundt 10 timer siden / 180 visninger
1 kommentarer
Vær varsom
av
Didrik Søderlind
rundt 10 timer siden / 482 visninger
3 kommentarer
KrFU står sammen
av
Martine Tønnessen
rundt 10 timer siden / 84 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Isak BK Aasvestad kommenterte på
Høyres maktdemonstrasjon
4 minutter siden / 86 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
11 minutter siden / 2207 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
17 minutter siden / 2207 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 1 time siden / 2207 visninger
Karl Johan Hallaråker kommenterte på
Støtte til ærlig og åpen prosess
rundt 1 time siden / 1312 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 1 time siden / 2207 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 1 time siden / 2207 visninger
Dag Løkke kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 2 timer siden / 2207 visninger
Otto Strand kommenterte på
Et sosialdemokratisk eller kristendemokratisk retningsvalg?
rundt 2 timer siden / 99 visninger
Otto Strand kommenterte på
KrFU står sammen
rundt 2 timer siden / 84 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 2 timer siden / 2207 visninger
Otto Strand kommenterte på
KrF’s veivalg – vingling i sentrum?
rundt 2 timer siden / 78 visninger
Les flere