Jarle Haugland

Alder: 43
  RSS

Om Jarle

Daglig leder i Tro & Medier

Følgere

En verktøykasse for karakterbygging

Publisert 2 dager siden

Kjære sønn, I dag vil jeg gi deg to verktøy jeg vil at du skal lære deg å bruke. Ikke sånt verktøy som du kan bygge hus med. Nei, dette er verktøy som er inni hodet og hjertet ditt.

Ja, jeg vet det høres rart ut, men inni der skal du fremover bygge noe utrolig viktig. Det heter karakter. Karakter er en slags kommandosentral som bestemmer hva du synes er viktig – og som sender signaler ut til kroppen din om hvordan du skal oppføre deg. 

Jeg, for eksempel, er altfor glad i sjokolade. Min kommandosentral sier noen ganger at jeg får lov til å spise det, selv om det ikke er lørdag. Jeg trenger nok også verktøy for å bygge om karakteren min til å ikke spise sjokolade på tirsdager … 

De to verktøyene jeg vil gi deg i dag, er tilfredshet og takknemlighet. Hæ? sier du og tenker at nå tuller jeg. Man kan jo ikke bygge noe av tilfredshet og takknemlighet! Ikke det? svarer jeg og spør om du vil bli med meg en tur inn i en kommandosentral. 

Tenk deg at vi går inn i en persons karakter, som sender signaler om at han eller hun skulle vært tynnere. Eller penere – hvem nå enn det er som bestemmer hva som er pent og ikke. Eller kanskje personen ønsker seg større muskler. Tenk om karakteren, kommandosentralen, sender ut signaler til kroppen, tankene og følelsene om at det er noe galt. Man er ikke god nok. 

Det er ikke en helt usannsynlig tanke. Syv av ti ungdommer svarte på en undersøkelse som heter Ungdata 2018, at de opplever press om å se bra ut eller ha en fin kropp. Dersom du ser på YouTube, følger bloggere eller liker å se på musikkvideoer – eller reklamer, som jeg synes er gøy – er det mange som forsøker å påvirke kommandosentralen din til å sende misfornøyde signaler til deg. Du er ikke god nok, sier de. 

Deres verktøy er sammenligning og misnøye. Du har ikke nok. Du er ikke fin nok. Ikke populær nok. Bare se på de andre. De får flere likes. De er sprekere, kulere, flinkere i fotball, har flere venner. Og. Så. Videre. 

Jeg vet ikkom du har fått med deg krangelen mellom Kristin Gjelsvik og Sophie Elise. Trolig ikke, men krangelen handler om at Sophie Elise stadig fikser utseendet og opererer bort komplekser (komplekser er forresten et annet ord for at kommandosentralen peker på ting med deg du bør være skikkelig misfornøyd med). Sophie Elise ble kalt for «Norges desidert dårligste og farligste forbilde» av Gjelsvik. Jeg tror det er sant at hun ikke er et godt forbilde. Jeg håper barn bygger karakteren med andre verktøy enn dem hun bruker i bloggen sin. 

Men tenk deg at du tar en tur inn i en slik kommandosentral. Du ser at karakteren er litt skjev, ikke slik som du mener er sunt. Hvordan skal vi da bygge karakteren på en helt annen måte enn misnøye og sammenligning gjør? 

For det første: I stedet for å sammenligne deg med andre, senk skuldrene. I stedet for å streve etter å bli like god, kul eller populær som de andre, velg heller å gjøre ting som former deg slik du mener er bra. Lær nye ting. Bruk kroppen din. Vær god med andre. Bry deg. «Den største glede du kan ha, det er å gjøre andre glad», heter det. På denne veien finnes tilfredsheten. Og den bidrar til å forme valgene dine og bygge karakteren din på en god måte. 

For det andre: I stedet for å se på alt du mangler, lær deg å se ting du har, ting du er glad for. Familie, venner, mat hver dag, skole, en Gud som elsker deg, hobbyer, katten – eller Løve, som sover i senga di hver natt. Hver kveld når du legger deg, finn fem ting du er takknemlig for, og takk Gud for dem. På denne veien vil du fylles med takknemlighet, som er et verktøy som bygger en sunn karakter. 

For lenge, lenge siden var det en mann som skrev en salme, eller et dikt. Det begynner slik: «Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting.» Jeg tror han hadde akkurat samme verktøy som jeg vil gi deg i dag. 

Du vil også trenge flere verktøy enn disse to. I tillegg vil du ha behov for mennesker rundt deg som hjelper deg å bygge. Måten du bygger på, er gjennom valgene du tar hver dag – både store og små valg. Jo flere ganger du velger det gode, jo mer bygger du en sterk og sunn karakter. 

Og du, kan du minne mamma og pappa på at vi også må lære oss å bruke verktøyene tilfredshet og takknemlighet? For ingenting er mer kraftfullt enn når vi bruker dem sammen. 

Innlegget ble først publisert som ukas mediekommentar på troogmedier.no.

Gå til innlegget

Sex med humanistisk underskudd

Publisert 12 dager siden

Det er ikke overraskende at et så potent tema som sex blir et nyttig redskap i ulike kommersielle øyemed.

En ny runde med Ex on the Beach er klar, og vi står parat til å bli tildelt våre roller i Discoverys pr-plan. Tabloidpressen stiller opp med mikrofonstativ, blottet for kritisk journalistikk. Vi i kristenfolket kjenner blodtrykket stige og kvesser pennene for å sende inn klagebrev. TV-titterne tripper av glede over å se hvor langt folk er villige til å gå foran kamera, hvor drøyt det kan bli. Deltakerne er yre over den nye kjendisstatusen som blinker like der fremme. Og Discovery er klar for å trekke i trådene for at dette kan bli nok en kommersiell suksess for kanalen.


Skremmende, underfull

Men før vi setter i gang: Kan vi se litt nærmere på seriens hovedtema, sex?

«Jeg er skapt på skremmende, underfull vis», sier David i en av Bibelens salmer. Og et sentralt element i dette underfulle skaperverket - eller hos mennesket, om du ikke tror på en skaper - er de seksuelle følelsene, som fører mennesker opp på de høyeste høyder og ned i de mørkeste dyp. De knytter sammen og de ødelegger. De befinner seg i utgangspunktet på innsiden av oss, som de næreste, mest intime følelsene. Men når tiden er inne, får de sitt uttrykk i møte med den andre. Forhåpentlig ønsket. Noen ganger dessverre dypt uønsket.

Sex er komplisert. Vakkert og vondt. Nydelig og smertefullt. Levende og dødbringende.

Det er ikke overraskende at et så potent (!) tema blir et nyttig redskap i ulike kommersielle øyemed. Prostitusjon er visstnok verdens eldste yrke, og i dagens hverdag - full av skjermer – er sex en sikker vinner for oppmerksomhet, sjokk-effekt og inntjening. Unge mennesker vet at færre klær er veien til flere likes. Og 20 prosent av alle 15-årige jenter har delt nakenbilde av seg selv sist år, ifølge en Medietilsynets Barn og medier-undersøkelse fra 2018.


Reduseres til et salgsredskap

Er det egentlig et problem? Det kommer an på hva målet med livet er. Hvis det er det gode liv i det lange løp, ikke bare kortvarige nytelser, er svaret ja. Det er et problem når sex reduseres til et salgsredskap, når andre mennesker reduseres til objekt for nytelse eller profitt. Mennesket er mer verdt enn det. Når Bibelens forfattere ser på mennesket og skal definere det, sier den at vi er skapt i Guds bilde, satt «lite lavere enn Gud», med verdighet og verdi. Også som rikt seksuelle vesener. Og med på veien, som rammeverk for at den gode seksualiteten skal blomstre, setter Gud gjerder opp. For å beskytte mot uønskede inntrengere. Og for å beskytte mot at det seksuelle livet forviller seg utenfor det landskapet hvor det gode livet vokser. Gjerdene kan kalles for dyder, om du vil. Eller moralske verdier. De klassiske dydene, kyskhet, barmhjertighet, måtehold, innsatsvilje, tålmodighet, velvilje og ydmykhet, er et godt sted å være for den gode seksualiteten og for et liv som løfter mennesker opp. Andre og seg selv.

Pornografien og den grenseløse seksualiseringen gjør det motsatte. River ned verdigheten. Dehumaniserer mennesket. Og dydene har man kassert som avdankede lenker fra den mørke kristenhet.

Avdød pater Arnfinn Haram skrev en gang i en anmeldelse av Cupidos 75-års jubileumsskrift: «Når 'det naturlege' blir lausrive frå dygdene, er vegen kort til menneskeleg rovdrift både på seg sjølv og andre.»


Hedonistiske holdning

Han kritiserer den hedonistiske holdning om at dyder er for den ulykkelige, mens gleden finnes i det grenseløse. Er vi så endimensjonale, spør Haram, og fortsetter: «Er det ikkje heller slik at den sanselege nytinga har ei uro i seg, noko som søkjer ut over sansinga? Eller som nettopp gjev sansinga intensitet som ei menneskeleg oppleving? Har ikkje moderne psykologi kritisert det einsidige synet på driftene som den djupaste, menneskelege drivkrafta?  Er det ikkje eigentleg lengten etter fullstendig fellesskap, forståing og aksept som er det inste i oss? Det kroppslege er ein del av dette, men er ikkje alt. Pornografi, også den mjuke varianten er seksualitet med humanistisk underskot.»

Er det ikke nettopp dette vi møter i programmer som Ex on the Beach? Et humanistisk underskudd – der nei ikke nødvendigvis betyr nei. Der man overgår hverandre i å fortelle hvor deilig, drøy og kåt man er. Og der homofile Andreas nå kan melde at han har en plan om hvordan han skal få de heterofile guttene til sengs. De må bare være åpensinnede og ha alkohol i blodet. Og slik rydder man slike ubetydelige hindre av veien; dersom man ikke vil, er det bare å tilføre nok sprit.

Skapt på skremmende, underfull vis. Dehumanisert på skremmende effektivt vis.


Sette foten ned

Er det noen voksne hjemme i Discovery? Er det noen der som ønsker å bidra til det gode liv, som kan sette foten ned og si at dette er destruktivt, for deltakere og seere? De reduserer sex til noe mye, mye mindre enn det er ment å være. De fjerner all mystikk, spenning og seksuell rikdom, gjør sex til en forbruksvare og med det gjør oss som mennesker mindre enn vi er ment å være. Og reduserer livets utfoldelse.

Jeg tror ikke på protestaksjoner, for varig endring må skje innenfra. Godheten kan ikke tvinges på andre utenfra. Så serien blir sikkert sendt, selv om jeg inderlig håper kanalen stopper eventuelle overgrep av mennesker i sterkt beruset tilstand. Men jeg har et lite håp om at vi andre kan snakke opp seksualiteten, og innse at det er i de langvarige forholdene sex hører hjemme for å blomstre. I trofasthet, tillit, tilhørighet og kjærlighet.

Gå til innlegget

Hvem er offeret i mediefortellingen om abort?

Publisert rundt 1 måned siden

Jeg ønsker meg en abortsamtale med sannhet og kjærlighet, argumenter og omsorg, tydelighet og lydhørhet. Men når frontene er sterke og virkelighetsoppfatningene fullstendig ulike, blir det svært krevende.

I et seminar jeg var på for en stund siden, underviste Hans-Christian Vadseth fra First House om rollene mediene tildeler aktører i en nyhetssak. I pressens historiefortelling fines det stort sett alltid en skurk, et offer, en helt og en ekspert. Dette definerer forståelsen av rett og galt, styrer vinkling og valg av intervjuobjekter – og styrer publikums sympatier og antipatier.  

Jeg tror denne dynamikken er viktig for å forstå de steile frontene vi opplever i spørsmålet om abort, som har vært sentralt i mediebildet den siste tiden. For her finnes det to fullstendig ulike historier.  

Rådende historien. 

På den ene siden er offeret kvinnen, mer spesifikt: den uønsket gravide kvinnen, som står i fare for å måtte bære frem barnet. Skurkene er alle som er mot abort og som på ulike måter truer dagens abortlov, gjerne religiøse – og helst såkalt kristenkonservative. Heltene er dem som står på barrikadene for å kjempe for kvinnens rett til å bestemme over egen kropp, som står opp mot det de mener er urett og slåss for frihet. Og valg av eksperter styres av hvem som bekrefter denne virkelighetsforståelsen. Dette er den rådende historien i offentligheten. 

På den andre siden ser bildet annerledes ut. Her er det to ofre: først det ufødte barnet, som er uten rettsvern de 12 første ukene, og deretter har et gradert rettsvern også i flere uker etter dette. Deretter er offeret den gravide kvinnen, men ikke av samme grunn som i den første historien. Her er kvinnen offer fordi hun lever i et samfunn der man overlates til seg selv i et så stort spørsmål som abort. På Verdidebatt problematiserer prest Kathrine Tallaksen Skjerdal tanken om at det beste for kvinnen er fri abort: «Når hun står der, 20-åringen, og kjæresten ikke vil ta ansvar for det barnet de har laget sammen: «Du kan jo bare ta abort,» hvem er det da abortloven gir makt til? Når 16-åringen er i tvil om hun vil ligge med den pågående eldre gutten og han med myk stemme avviser at en eventuell graviditet er et problem – hvem er det da abortloven gir makt til?» 

Skurken. 

I denne mediefortellingen er skurkene abortforkjemperne, de som er heltene i den andre fortellingen. Mens heltene er dem som jobber for å beskytte det ufødte barnet og redde et liv, samtidig som de ivaretar mor. Heltene er altså de samme aktørene som er skurker i den andre fortellingen.  

Vi står med andre ord i en situasjon der det er fullstendig motsetning mellom hvem som oppleves som helt og skurk. Når Sigrid Bonde Tusvik og hennes venner står med kostymer fra The Handmaid’s Tale, er det med en overbevisning om at de står i den gode kamp mot undertrykkere, skurker som vil ødelegge kvinners liv. Og når tilsvarende sterke stemmer kritiserer Bonde Tusvik, er overbevisningen like sterk om at det er de som kjemper for den svake, nemlig det ufødte barnet.  

Hvordan skal vi møtes her? Biskopene har nettopp gjort et forsøk gjennom sin abortuttalelse fra 15.februar. Intensjonen er svært god, å legge til rette for en bedre dialog. Men fra mange som mener at abort er å ta liv, fremstår uttalelsen svak og utydelig. Er kirken nå for dagens abortlov? Oslo-biskop Kari Veiteberg uttaler ifølge Dagen at «fleire av oss synes dagens abortlov er eit gode». Men hva med abort da? Er det også et gode, en moralsk riktig handling? De uttaler jo at «et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang». Jeg tror jeg forstår hva de sikter til, men er det udelt riktig at dette «fremmer helse, sikkerhet og trygghet for kvinner»? I den første og rådende samfunnsfortellingen stemmer dette godt. Kvinnen er offeret, og kirken går inn i rollen som den angrende skurken. I den andre fortellingen er dette mer problematisk, om det å ta liv blir fremstilt som et gode og en vei til helse, sikkerhet og trygghet for kvinner. 

Fremstår svakt. 

For oss som tror på menneskets ukrenkelige verdi fra unnfangelsen, fremstår dette svakt, forvirrende og utydelig. Tydelige ståsted trenger ikke bidra til polarisering eller hindre dialog. Tvert imot er det enklere å forholde seg til noen som har ryggrad og konturer å forholde seg til. Om to fullstendig ulike virkelighetsforståelser skal møtes, er ikke løsningen å viske ut grensene og sine ståsted. Nei, vi trenger arenaer der vi lytter, gir hverandre tid til å forklare og lytter nok til å forstå – selv om man ikke er enig. Vi trenger at de gode argumentene får lov til å komme til orde, med innestemme, respekt og saklighet. The Handmaid’s Tale-stuntet var glimrende, PR-messig. Men det bidrar ikke til forståelse og en god vei videre, for usakligheten var så stor og ropene var så høye at det stopper all videre samtale. Biskopenes brev hadde en god intensjon og respektfull tone. Men uklarheten var så stor at det var vanskelig å vite hva de egentlig står for, innerst inne. Forvirring er et dårlig sted å starte en samtale fra. 

Jeg ønsker meg altså en abortsamtale med sannhet og kjærlighet, argumenter og omsorg, tydelighet og lydhørhet. Og her har mediene et stort ansvar for å ikke dyrke konflikter og bidra til polarisering. Til det er spørsmålet om abort for viktig – uansett hvilken historie man tror på.  


Innlegget er ukas mediekommentar fra Tro & Medier.

Gå til innlegget

Phubbing, FoMO og kjærligheten til skjermen

Publisert rundt 2 måneder siden

Det er knapt en overdrivelse å si at mobilen har overtatt hverdagen vår. Men gjør det oss lykkeligere?

Det er elleve år siden iPhone kom til Norge. Tolv år siden Facebook ble tilgjengelig for Ola og Kari Nordmann. Og elleve år siden begrepet «sosiale medier» ble vanlig å bruke. 

Elleve-tolv år er ikke mye. I hvert fall ikke om det handler om samfunnsutvikling eller hvordan vi mennesker formes. Men siden 2007 har det skjedd en digital revolusjon blant oss. Smarttelefon, sosiale medier – med Facebook i spissen – og bredbånd, med wifi og stadig større mobildatapakker, har vært tre sentrale drivere i en endring vi sjelden har sett maken til i historien. 5G-nettet som er under utbygging, vil trolig ta utviklingen enda et digert skritt videre. 

Vi har den hele, vide verden i vår hånd. Men jeg er ikke sikker på at vi alltid klarer å bære den børa. 

Det er knapt en overdrivelse å si at mobilen har overtatt hverdagen vår. Men gjør det oss lykkeligere? 

Jeg dras mellom en glede over teknologien og en frykt for uanede konsekvenser. Er det et sosialt eksperiment med skadelig resultat, eller er vi mennesker så tilpasningsdyktige at vi klarer oss fint? 

Til tross for all glede, læring, fellesskap og moro sosiale medier kan gi oss, vil jeg peke på to potensielle skyggesider, det at vi alltid er tilgjengelige og at vi derfor hele tiden distraheres. 

Alltid tilgjengelige 

I 2000 ble begrepet FoMO (Fear of Missing Out) lansert av markedsstrategen dr. Dan Herman. FoMO har blitt definert som «a pervasive apprehension that others might be having rewarding experiences from which one is absent». Fenomenet er ikke nytt. Vi har aldri ønsket å gå glipp av det våre venner opplever. Men sosiale medier har aktualisert og forsterket denne effekten betydelig.  

I 2013 utgav en gruppe forskere i USA og Storbritannia rapporten: «Motivational, emotional, and behavioral correlates of fear of missing out». Deres konklusjoner var blant annet at det var en tydelig sammenheng mellom bruk av sosiale medier og opplevelsen av FoMO. Og denne frykten for å gå glipp av noe var assosiert med dårligere humør og lavere tilfredshet over livet. 

Distraksjonens tidsalder 

Mens FoMO er en viktig psykologiske driver til vår mobilbruk, er pushvarsler et av de viktigste verktøyene for å dempe vår frykt. Stadig gir mobilen oss beskjed om noe vi bør få med oss i de ulike appene våre. Jeg tror distraksjonene gjør noe med de viktige relasjonene i livene våre: relasjonen til oss selv, til andre og til Gud. 

For det første ødelegger distraksjonene tilstedeværelsen i eget liv. Mobilen tilbyr en kjærkommen flukt bort fra det kjedelige eller vanskelige i livet. De lange tankene og refleksjonene har også vanskelige kår. Problemet er at vi mennesker trenger tid, stillhet og tilstedeværelse for å modnes som mennesker. Mobilen kan lett stjele dette, uten at vi helt er klar over det. 

For det andre bryter distraksjonene inn i relasjonene til andre. Vi har fått et begrep som kalles «phubbing», definert som: «The act of snubbing someone in a social setting by looking at your phone instead of paying attention Mobilen piper, og den analoge samtalen du har med noen settes på vent. Det som skjer på mobilen er viktigere. Kanskje er det en melding som må svares på. Og ubevisst sender vi signal om at den andre er mindre viktig enn det som skjer på mobilen. 

For det tredje påvirker distraksjonene vår kontakt med Gud. «I stillhet og tillit skal deres styrke være», sier Gud i Jes 30,15. I distraksjonens tidsalder er dette en utfordring til oss. For Gud blander seg ikke inn i kampen om vår oppmerksomhet. Han venter til vi gir rom for en tilstand der vi gir informasjonsstrømmen en pause og lar Gud få slippe til. Der dannes det en forventning om at Gud skal tale, at han skal lede og gi oss av sine gaver. Om vi alltid er pålogget, venner hjernen seg til stadig korte stimuli som hindrer roen, stillheten, refleksjonen – og nærværet hos Gud. 

Så kunne jeg ha skrevet noe om hvordan vi sammenligner oss i sosiale medier, og forbannelsen dette er. Vår digitale verden har også bidratt til at hets og mobbing brutaliseres – samtidig som vi har fått nye kanaler til å dele godhet, sannhet og tro. Og vi kunne gått inn på hvordan sosiale medier og spill designes for å få oss til å bruke mest mulig tid hos dem – samtidig som teknologien i økende grad nå forsøker å hjelpe oss til å begrense oss. Men til syvende og sist koker det kanskje ned til spørsmålet: Hva ønsker jeg å bli preget av i livet? Jeg kan enten la medieaktørene vinne kampen om min tid og min oppmerksomhet, eller jeg kan ta bevisste valg som beskytter og styrker det jeg mener er viktig i livet.  

Mitt beste råd på vei til de gode valgene er å snakke sammen. Snakk om hva som er viktig, hva man ønsker å prioritere og hva man ønsker å bli preget av. Og skap skjermfrie soner og perioder. Det vil være en uvurderlig hjelp på veien til tilstedeværelse, refleksjon og gode medievalg. 

Gå til innlegget

Jeg tror Leo Ajkic og bibelens forfatter Jakob kunne blitt gode venner. Begge er lyttingens apostler, noe det er et desperat behov for i vår tid.

Programleder Leo Ajkic har reist rundt i landet og snakket med mennesker om hva som uroer dem. Resultatet har blitt programserien «Uro» på NRK, der Ajkic tar opp uroen for innvandring, velferdsstatens kollaps, sosiale medier og ensomhet, terror og klimaendringer. 

Serien kunne knapt ha kommet på et bedre tidspunkt. På mange områder har den offentlige debatten hardnet til, ikke minst i kommentarfelt og sosiale medier. Dette bidrar til en opplevelse av økt polarisering i samfunnet. Nettroll sprekker ikke i offentlighetens lys, det virker mer som om oppmerksomheten gir dem næring. Og man trenger bare si Trump, Listhaug, innvandring, Pride, norske verdier, islam eller Støre, før trollene våkner til live og på ulike måter lar eder og galle få utløp. Uavhengig av hvor de befinner seg i det politiske landskapet.  

Det er på tide å stoppe opp og spørre oss om dette er en vei vi ønsker å fortsette å gå på. Hvilket samfunn overlater vi til neste generasjon om disse trendene får grobunn? 

«Jeg vil høre hva som uroer det norske folk. For kanskje kan uro bli til håp», sier Ajkic i introen til programserien. Og i programomtalen skriver NRK: «I Uro skal Leo lytte til bekymringer. Han tror at hvis vi lytter til hverandre, kan vi unngå at uroen vokser seg stor og blir til frykt og splittelse.» 

Det kan virke naivt. Er det slik at bare vi snakker sammen, blir alt bra? Nei, det mener verken Leo Ajkic eller jeg. Ondskap må konfronteres, urett bekjempes og vi må få en slutt på undertrykkelse i alle former. Forakten, og dens storebror: hatet, må vi ikke ta lett på og tro at forsvinner bare vi snakker sammen. Det finnes faktisk uro og frykt som er sunn. 

Samtidig tror jeg vi trenger mer naivitet. En forventning om at broer kan bygges over de dypeste kløfter og forståelse oppstå de mest uventede steder. Et samfunn der man elsker sine meningsmotstandere, ja, til og med sine fiender. 

«Det å leve sammen kan være vanskelig,» sier Ajkic. «Det nytter ikke å late som om det alltid er lett. Så lytt til uroen til dem du er uenig med. Kanskje finner dere løsningen. Sammen.» 

Den bibelske forfatteren Jakob skriver i sitt brev: «Dette må dere vite, mine kjære søsken: Enhver skal være rask til å høre, men sen til å tale og sen til å bli sint.» Leo og Jakob kunne blitt gode venner. Begge to er lyttingens apostler. Og jeg heier på dem. For i lyttingen tar vi den andre på alvor. Vi skaper en arena for forståelse – og i beste konsekvens, forsoning. Trolig blir vi ikke alltid enige. Men uenighet er ikke farlig.  

«Slik som kjærligheten til Gud begynner ved at vi hører hans ord, slik begynner kjærligheten til vår bror ved at vi lærer å høre på ham», skrev Dietrich Bonhoeffer, presten som ble drept for sin motstand mot nazistene under andre verdenskrig. Han fortsetter: «Det er Guds kjærlighet til oss at han ikke bare gir oss sitt ord, men også låner oss sitt øre. Derfor er det hans gjerning vi gjør mot vår neste når vi lærer å lytte til ham.»

Jeg tror også lyttingen må starte i det virkelige liv, ikke på nett eller i debattspalter, der kommunikasjonen er svært mangelfull. 80 prosent av vår kommunikasjon er non-verbal. I sosiale medier er stort sett alt dette tatt bort, som tonefall og kroppsspråk – i tillegg til at vi mister evnen til å justere oss fortløpende i møte med den andres reaksjoner på hva vi sier. Det er et dårlig klima for forståelse og forsoning. Nei, la oss heller ta en kopp kaffe sammen. Eller kakao, for oss som liker det bedre. 

«All frykt kommer av at vi elsker noe», skal den katolske helgenen og dominikanermunken Thomas Aquinas ha sagt. Kanskje det er et godt sted å begynne når vi skal forstå hverandres uro og bekymringer. I stedet for å karikere en meningsmotstander, start med å anerkjenne at drivkraften sjeldent er ondskap, men et ønske om å beskytte noe vedkommende holder for dyrebart. Hvis dere lytter godt, vil dere kanskje finne ut at dere kan starte på et felles sted der dere anerkjenner det den andre elsker.  

Og når du har lyttet godt nok til å forstå den andre, kan du selv tale. For bare den som lytter, fortjener å bli hørt. 

Innlegget er en utvidet versjon av mediekommentaren til Tro & Medier, som først ble publisert på troogmedier.no.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ditt ubotferdige hjerte
av
Håvard Nyhus
27 dager siden / 2693 visninger
Uten skam
av
Liv Osnes Dalbakken
16 dager siden / 2527 visninger
Før døden skiller oss ad
av
Ingrid Nyhus
9 dager siden / 2335 visninger
Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
3 dager siden / 2122 visninger
#metoo og oss selv
av
Berit Hustad Nilsen
5 dager siden / 1512 visninger
Uttalelsen er et veiskille
av
Gyrid Gunnes
30 dager siden / 1460 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere