Jarle Haugland

Alder: 41
  RSS

Om Jarle

Daglig leder i Tro & Medier

Følgere

Barn banner på «Nytt på nytt» – hva gjør du?

Publisert 4 dager siden - 224 visninger

«Fy faen», satt barna og sang på NRKs «Nytt på nytt» for et par uker siden. Og sist søndag etterlignet Are Sende Osen nattverden i programmet «På tro og Are» da han delte ut øl og ost, mens han sa: «Dette er mitt øl. Dette er min ost.»

Det er helt naturlig at vi reagerer når viktige verdier blir krenket. Barn skal ikke læres opp til å banne; det er ikke underholdende å se dem synge «Fy faen» av hjertens lyst. Og nattverden er en hellig handling i den kristne tro. Jeg kjenner det ubehagelig når Are Sende Osen trivialiserer og – forhåpentlig utilsiktet – latterliggjør måltidet der kristne minnes Jesu død for oss. 

Men er det nå likevel sikkert at det beste er å skape en seerstorm av klager til NRK eller Kringkastingsrådet, slik vi ser nå i saken fra «Nytt på nytt»? Begrunnelsen til å klage er forståelig. Intensjonen ved å si ifra er god. Men resultatet blir sjeldent slik vi ønsker, noe jeg har erfart gjennom flere år i dette landskapet. Heldigvis finnes det måter å løse dette på, som jeg mener er mer effektive i lengden. 

Forsvare eller skape?
Før vi går inn i diskusjon med mediene, kan det være sunt å tenke gjennom: Er vår kamp primært for å forsvare noe bestående eller for å skape noe nytt? Vi snakker ofte varmt om den kristne kulturarven, som representerer alt det gode kristendommen har tilført samfunnet. Men som kristne er vi sendt for å forme fremtiden, ikke bevare fortiden. Fortiden er nyttig i den grad røttene evner å bringe frem nye skudd og nytt liv. Programreaksjoner bør derfor være fremtidsrettet, ikke tilbakeskuende. Det kan virke som en uvesentlig nyanse, men jeg mener den er svært viktig i møte med mediene. Å tale varmt om tro og verdier i mediene må ikke oppfattes som bakstreversk. Vi vil være med på å forme fremtiden! 

Vinne diskusjoner eller hjerter?
«Mediene er en misjonsmark, ikke en slagmark», er ett av Tro & Mediers postulater. Noen ganger kan den offentlige debatten glemme menneskene, også debattene der vi kristne er involvert. Tone og argumentasjon gjør at man kanskje intellektuelt vinner debatten, mens man i det lange løp ikke når inn til menneskehjerter. Det hjelper ikke å ha rett, om ikke Guds kjærlighet preger oss. 

Lytte godt
«Enhver skal være rask til å lytte, men sen til å tale og sen til å bli sint», skriver Jakob i sitt brev i Det nye testamentet. Det er kloke ord. Vi har en tendens til å snu rekkefølgen helt om, men Bibelen utfordrer oss til å lytte først. Ved å lytte forstår man bedre. Ved å lytte viser man vilje til å ta budskapet fra avsenderen på alvor. Og ved å lytte evner man i neste omgang å respondere på en måte som treffer bedre. 

Lytt til budskapet og lytt til Gud i bønn. Hva ser han i møte med mediene? Hva gleder han seg over og hva gråter han over? Hvordan vil han lede deg i din respons? 

Overrask og tilfør nye perspektiv
Forventede reaksjoner har dessverre lite gjennomslagskraft. Når barna synger sang med banning på «Nytt på nytt», forventes det at en del vil klage – slik også Johan Golden gav utrykk for umiddelbart etter innslaget. I slike saker oppstår det en slags dynamikk som går på autopilot, der seere reagerer, mediene forsvarer og forklarer og lite endres i det lange løp. 

Hva med å gå litt ut av flokken? Overraske litt? Gjennom lyttingen har du forhåpentlig forstått noe som kan bidra til nye perspektiv i redaksjonene. Jesus var en mester i å overraske. Om det handlet om helligdagen, skatt til keiseren eller teologiske spørsmål, så gikk ofte motdebattantene fra diskusjonen i undring. For han gav dem helt andre perspektiv enn de trange rammene de startet diskusjonen med. 

Kan vi tilføre kreativitet, dybdeforståelse og konstruktive forslag i våre programreaksjoner? 

Konkrete råd 
1. Lytt – før du eventuelt reagerer. 
2. Be – om ledelse, innsikt og Guds kjærlighet. 
3. Vær konkret – hvilket program, tidspunkt og konkret hendelse. 
4. Vær saklig og høflig – ikke bruk «Caps lock», da det oppfattet som å rope til den du skriver til. 
5. Vær kreativ og konstruktiv – gi forslag og innspill til andre måter å gjøre ting på. 
6. Husk å takke – for det gode fortjener en takk. 
7. Send kopi til Tro & Medier – for vi har en relasjon til flere redaksjoner som gjør at vi kan ta opp saker med større tyngde enn enkeltmennesker har mulighet til. 
8. Og skulle dette virke for overveldende: Send en ufiltrert melding til Tro & Medier, så tar vi reaksjonene med oss inn i vår dialog med mediene. 

På denne måten kan vi sammen bidra til å skape en fremtid i mediene der lyset overvinner mørket! Det handler ikke om å trekke seg bort fra et viktig medieengasjement, men om å være sannheten tro i kjærlighet. Slik kan vi også her gjøre Jesus synlig gjennom våre programreaksjoner. 

Gå til innlegget

Hijab-reaksjonene kan skade evangeliet 

Publisert 3 måneder siden - 808 visninger

Når korset trekkes inn i en debatt preget av fremmedfrykt og muslimhat, har man beveget seg bort fra ham som gav sitt liv på korset.

Det er blitt satt klagerekord til Kringkastingsrådet etter at NRK annonserte programmet «Faten tar valget», der Faten skal finne ut hvilket parti hun ønsker å stemme på ved stortingsvalget. Klagerne reagerer på at Faten bruker hijab som programleder. Dette settes så i sammenheng med «korsnekt-saken» fra 2013, der nyhetsoppleser Siv Kristin Sællmann ble nektet å bruke kors i nyhetssendingen. Klagerne hevder at NRK driver forskjellsbehandling, til fordel for muslimer. 

I første omgang er det forståelig at det stilles spørsmål ved NRKs vurderinger. For det er ikke umiddelbart enkelt for utenforstående å se den prinsipielle forskjellen. Men forskjellen er der. Og NRK har svart ryddig og greit på reaksjonene.  

Det er en rekke av NRKs medarbeidere som bruker religiøse symboler på jobb, også kors. Men nyhetsprogramledere har ikke lov til å bruke dette. «Vi er veldig opptatt av å være en uavhengig nyhetsformidler og skal fremstå som upåvirket og at folk ikke skal få et inntrykk av at vi er påvirket av noe annet enn redaksjonelle prioriteringer. Da ønsker vi at programlederne våre skal fremstå nøytrale på sending i klesveien», sier etikkredaktør Per Arne Kalbakk til Medier24. I tilfellet med Faten er det motsatt. Hun skal være seg selv, en subjektiv programleder som leter etter sitt politiske ståsted. I slike tilfeller vil både hijab, kors eller kippa være greit å bruke. 

Så langt er alt greit. Folk reagerer og stiller spørsmål. NRK gir et ryddig svar. Men så viser det seg at saken har en mye mørkere side ved seg. I følge kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen, er mange av klagene hatefulle og flere egner seg ikke på trykk. «Er det sant at dere er i ferd med å begå landssvik ved å ansette en kvinnelig programleder med hijab?» spør en av klagerne, og kan med det stå som representant for reaksjoner basert på fremmedfrykt og muslimhat. Når i tillegg reaksjonene settes i sammenheng med «korsnekt-saken» og behandlingen av kristne, er det som kristen viktig å sette foten ned.  

Det er helt greit – ja, viktig – at det stilles spørsmål ved NRKs vurderinger. NRK er folkets kanal og har et spesielt ansvar for redelighet og balanse. Men å beskylde NRK for landssvik hører ikke hjemme noe sted. 

I et livssynsåpent samfunn bør det drives religionskritikk, gjerne også mot bruken av hijab. Men hat mot en kvinnelig programleder med hijab er fullstendig uakseptabelt.  

Og vi kan gjerne snakke om norske verdier og peke på kristendommens gode innflytelse på samfunnet. Men ikke dra korset ned i en nasjonalistisk, hatefull søle som perverterer korsets livgivende og frigjørende budskap. Korset er et symbol på stedfortredende lidelse, forsoning og gjenopprettelse. Det er budskapet om Jesus som gav avkall på makt, posisjon og trygghet for å føre mennesker tilbake til Gud, også muslimer med hijab.  

Gå til innlegget

Den livsviktige ventingen

Publisert 6 måneder siden - 152 visninger

I en tid der smarttelefonen alltid er innenfor rekkevidde, klar til å underholde oss, har venting dårlige kår. Og dermed forsvinner også forventningen. Pinsehøytiden kaller oss til å gå en annen vei.

«Raskt er bedre enn sakte» er et av Googles postulater, en av grunnsetningene som har dannet grunnlaget for deres suksess. I Googles verden er det et godt postulat. Jeg husker tiden da jeg tok med meg en bok når jeg skulle på internett, for å ha noe å gjøre mens sidene lastet. Jeg er glad for at ting går raskere på nettet nå.

Samtidig bærer setningen med seg en stor fare for oss. For dersom postulatet infiltrerer – eller infiserer – andre deler av livet, kan vi stå i fare for å miste noe svært viktig. For det er ikke alt i livet som skal gå raskt. Refleksjon, modning, relasjoner og hvile er eksempler på områder som trenger sakte tid. Tilstedeværelse. Lavere puls. Mister vi det, blir vi rotløse og overfladiske.

Den umiddelbare tilfredsstillelsen kan også ødelegge fremtidsforventningene. For forventninger krever venting. Og venting har dårlige kår i en tid der smarttelefonen alltid er innenfor rekkevidde, klar til å gi oss underholdning, adspredelser og bekreftelser.

Vi er i en tid av kirkeåret som innebærer venting. Kristi Himmelfartsdag, som ligger bak oss, minner oss på at Jesus kommer igjen. Og vi er kalt til å vente med forventning. Ikke la oss sløve av omgivelsene, bli bundet til livet på jorden, men være våkne. Den kristne kirke har til alle tider hatt en forventning til at Jesus kommer igjen og hatt en bevissthet om at «vi har vårt hjemland i himmelen», som Paulus skriver til menigheten i Filippi. Den fremtidsforventningen må vi ta vare på, også i en verden full av skjermer.

Pinsehøytiden innebar også venting. Ikke passiv, resignert venting. Men aktiv forventning. «Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Far har lovet», sa Jesus til disiplene, og fortsatte: «Dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.» Dette gjorde at disiplene samlet seg i Jerusalem og holdt sammen i trofast bønn, i forventning – til pinsedagen kom med en kraft som rystet verden, og som fortsatt forvandler liv.

Noen ganger er raskt bedre enn sakte. Men skal vi være et kristenfolk som forandrer verden, trenger vi også noe annet i våre liv. Vi trenger stillhet, utholdende bønn med forventning og et sinn som er rettet mot Gud, midt i en verden full av skjermer. Slik vil vi gi rom for Den hellige ånd i våre liv – og vi vil få kraft til å være Jesu vitner, midt inn i vår hverdag.

Gå til innlegget

Derfor blir vi Tro & Medier 

Publisert 7 måneder siden - 127 visninger

Hva vil det si å være en kristen medieorganisasjon i et etterkristent land? Svarene har ført til en styrket misjonsstrategi og endret navn på organisasjonen som inntil 28.april het Familie & Medier


Medielandskapet endrer seg raskt. Det kristne misjonsoppdraget står fast. Samfunnets relasjon til kristentroen og «den store historien» endrer seg dramatisk. Guds kjærlighet til menneskene er evig. 
 
Midt i dette står vi, Guds menighet. Utsendt med liv, håp, forsoning og gjenopprettelse til menneskene. Utsendt for å bringe Jesus til mennesker i vår samtid, i vår kultur – og på tvers av alle kulturer, landegrenser og sosiale lag. Dette er et oppdrag vi må ta på dypeste alvor. 
 
Lausannebevegelsen definerer i Cape Town-erklæringen det kristne oppdraget til at vi er sendt for «å bære vitnesbyrd om Jesus Kristus og alt han lærte, blant alle folk, på alle samfunnets områder og på ideenes område». Dette er en viktig grunntanke  i endringsprosessen Familie & Medier har vært i gjennom flere år. 
 
Vi har spurt oss om hva vil det si å være et vitnesbyrd om Jesus Kristus i dag, i Norge, på mediearenaen. Hvordan kan vi gjøre Jesus synlig i en sekularisert mediehverdag, der troen i stor grad anses som noe som hører privatlivet til? 
 
Vi har identifisert tre områder på mediearenaen der vi vil jobbe:  
Mediebevisstgjøring – om å følge Jesus i en verden full av skjermer,  
Mediedialog – for å styrke kristen tilstedeværelse i allmenne medier  
Mediemisjon – så evangeliet når ut til hele landet gjennom mediene. 
 
En naturlig konsekvens av endringene er at organisasjonen skifter navn til Tro & Medier – med det formelle navnet: Senter for tro og medier. Både endret navn og strategien som ligger bak, gjør oss tydeligere. Og vår tid kaller på tydelighet, klare ståsted og rake rygger, i kombinasjon med varme hjerter. Jeg har ikke tro på å gjøre oss mer sekulære og tone ned vårt kristne ståsted for å bli mer spiselige for omgivelsene. I et multikulturelt samfunn som leter etter sin identitet, skal vi som kristne – Tro & Medier inkludert – være et vitnesbyrd om en forankring som holder, Jesus Kristus.  
 
Vi beskriver endringen som å gå fra å være vaktbikkje til å bli en gartner. Vi vil bidra til vekst og nytt liv. Vi vil arbeide for at kristne medieaktører bærer frukt som gir mennesker en smak av Jesus. Og grunnlaget for alt vi gjør i Tro & Medier, er en brann for å gi mennesker et møte med Jesus i en verden full av stemmer, full av skjermer. Vi gleder oss til veien videre! 

Gå til innlegget

Trygghet i et samfunn preget av frykt

Publisert 9 måneder siden - 156 visninger

Et blikk på nyhetsbildet viser oss et ustabilt vestlig samfunn, i noens øyne på vei mot sammenbrudd. Hva gjør det med oss? Jeg er redd det fører til et samfunn styrt av frykt. For å overleve som samfunn og medmennesker trenger vi å bevege oss i en annen retning.

«Politisk kaos i USA, politisk kaos i Europa, svake internasjonale institusjoner og en stadig større fascinasjon for det autoritære. Vesten er i ferd med å miste grepet. På verden og seg selv», skriver VG-kommentator Frithjof Jacobsen i kronikken «Frykt og kaos i Vesten». Hvis vi i tillegg tar med flyktningkrise, økonomisk usikkerhet, terrortrusler og miljøkriser, kan vi risikere at frykten blir den viktigste drivkraft for våre holdninger og handlinger. Det kan få fatale følger. 

På sitt beste er frykten helt nødvendig. Den skal hindre oss i å gjøre hasardiøse ting, og den skal hjelpe oss til å unngå farer. Derfor skal man ikke lukke øynene for strømningene i samfunnet og farene som kan oppstå i kjølvannet av dem. Men om frykten blir den primære kraften, dannes det fiendebilder, man blir selvsentrert og møter verden fra skyttergraven.  

Medmenneskelighet, omsorg for vår neste og kjærlighet til den fremmede har dårlige vekstvilkår der frykten råder.  

Ingen enkel kur
Det finnes dessverre ingen enkel kur mot et samfunn, eller et liv, styrt av frykt. Temaet er for komplekst til det. Og for vondt. Det finnes ingen firetrinns-kur for mennesker som har opplevd overgrep, tragedier og ondskap i eget liv. Og politikere som styrer landet må også ta samfunnets farer på alvor. Derfor skal man være varsom i møte med mennesker som frykter. Men jeg tror samtidig vi som fellesskap og enkeltmennesker må forsøke å bevege oss mot fryktens motsats, tillit og trygghet. På den veien tror jeg vi finner noen veiskilt underveis.  

Første veiskilt
På det første veiskiltet står det «Finn din forankring». Det sies at forandring fryder. I vår tid tror jeg det er riktigere å si at forankring fryder. I fredstid er det ikke så viktig med forankring. Da går livet i medvind og selv trær med grunne røtter klarer seg. Men når stormene slår inn, er man avhengig av forankring, røtter som henter næring fra noe annet enn samfunnets skiftende vinder. Røtter som går dypere og som gjør at treet står trygt i stormen. 

Frykt er en skummel følgesvenn når forankringen uteblir. Da står panikken klar for å ta over roret. Handlinger foretatt uten fotfeste enser ikke mennesker rundt seg. Man blir innadvendt og kreftene settes inn på å overleve, på å sikre seg. På den andre side vil en person med forankring kunne finne trygghet selv når frykten presser på. 

Et blikk på nyhetsbildet viser oss et ustabilt vestlig samfunn, i noens øyne på vei mot sammenbrudd. Hva gjør det med oss? Jeg er redd det fører til et samfunn styrt av frykt. For å overleve som samfunn og medmennesker trenger vi å bevege oss i en annen retning.

Andre veiskilt
På det neste veiskiltet står det «La Gud være Gud». Hvis vi leter i oss selv etter et trygt ståsted, blir vi avhengig av egen dagsform, personlighet eller ressurser til å stå imot stormen. Å finne forankringen i seg selv er en utrygg forankring. Jeg tror Hanne Skartveit er på sporet når hun i en kommentar i forbindelse med Kong Haralds 80-årsdag skriver: «Kong Harald samler Norge. Han er limet vi trenger i en urolig tid.» Hun har et godt poeng, men jeg tror også hun går for lite dypt i jakten på en trygg forankring. Kong Harald er også et menneske, med alle de begrensningene det innebærer. Den tryggeste forankringen – som også vår konge vitner om – finnes hos kongenes konge, han som i Salme 74 sier: «Stans og innse at jeg er Gud.» Den svenske forfatteren og veilederen Magnus Malm skriver tankevekkende i boken Under mandeltreet: «Den største frihet: Å slippe å være Gud.» Den påstanden er verdt å bruke noen minutter på å reflektere over. 

Tredje veiskilt
Det tredje veiskiltet påpeker: «Kjærligheten beskytter og setter grenser». Ondskap og overgrep er ikke noe man skal se gjennom fingrene på. Å møte verden med kjærlighet og ikke frykt, handler ikke om en tilværelse uten grenser. Ondskap er ondskap og skal ikke tolereres. Det er helt essensielt å sette gode grenser i eget liv. Et velfungerende samfunn må ha rammer som ivaretar og beskytter mennesker.  

Fjerde veiskilt
Samtidig møter vi et skilt som forteller oss at «Den endelige dommen tilhører Gud». Dommedag blir ofte fremstilt som noe mørkt, katastrofefylt, noe man må frykte. Ikke minst har Hollywood bidratt til å forsterke dette bildet. Men i dommen ligger det et håp, et lys. Det ligger en trygghet i sannheten om at Gud skal holde dom. Det skal bli et oppgjør med ondskapen, et oppgjør som utsletter det vonde. Den endelige dommen skal vi overlate til Gud og finne en fred i at Gud er rettferdig, midt i verdens ondskap og farer. 

En nødvendig vei å gå
Skiltene forteller ikke om en enkel vei. Men jeg tror den er nødvendig. Vi trenger å bevege oss mot et liv som ikke er drevet av frykt, men av tillit. Ikke av forakt, men av kjærlighet. Ikke av redsel, men trygghet. Som kristne er vi kalt til å elske vår neste. Om han så dreper oss, elsker vi. Om han forfølger oss, viser vi omsorg. Om han forbanner oss, velsigner vi ham. Det er ikke en enkel vei. Den førte Jesus i døden. Men det er samtidig veien til en trygghet som stikker dypere enn omgivelsenes truende vinder.

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
13 dager siden / 6609 visninger
296 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
16 dager siden / 6886 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
21 dager siden / 2236 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
24 dager siden / 3585 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 1 måned siden / 486 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 1 måned siden / 494 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3549 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 8053 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2688 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Show i kirken
av
Paul Nergård Wirkola
rundt 7 timer siden / 132 visninger
1 kommentarer
Reis deg og gå inn
av
Ida Marie Haugen Gilbert
rundt 9 timer siden / 155 visninger
1 kommentarer
Et symboldokument
av
Vårt Land
rundt 11 timer siden / 131 visninger
1 kommentarer
Klarere på grensene
av
Joav Melchior
rundt 11 timer siden / 401 visninger
1 kommentarer
Makten og ærbødigheten
av
Alf Gjøsund
rundt 23 timer siden / 1394 visninger
11 kommentarer
Forfølgelsesvanvidd
av
Anne Jensen
rundt 24 timer siden / 852 visninger
17 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Are Karlsen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
4 minutter siden / 1996 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ateisme og humanisme II
8 minutter siden / 1996 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ateisme og humanisme II
11 minutter siden / 1996 visninger
Laurits Hallum kommenterte på
Ateisme og humanisme II
11 minutter siden / 1996 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
15 minutter siden / 1996 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
18 minutter siden / 1996 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
23 minutter siden / 1996 visninger
On Elpeleg kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
24 minutter siden / 1664 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Spor i ørkensanda
35 minutter siden / 613 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
Noahs Gud hadde nåde med Noah
39 minutter siden / 350 visninger
Anders Ekström kommenterte på
Noahs Gud hadde nåde med Noah
rundt 1 time siden / 350 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Hvorfor stemmer så mange blått? - Jeg stemmer Rødt
rundt 1 time siden / 181 visninger
Les flere