Jarle Haugland

Alder: 44
  RSS

Om Jarle

Daglig leder i Tro & Medier

Følgere

La oss bringe håp i en urolig tid

Publisert 18 dager siden

John F. Kennedy skal ha sagt i en tale i 1959: «På kinesisk består ordet krise av to tegn. Det ene står for fare og det andre for muligheter.» De som kan kinesisk bedre enn meg sier at dette ikke stemmer. Men de siste dagene har kirker og menigheter oppført seg som om det gjør det. De har tatt faren på alvor, og de har samtidig sett etter alternativer og muligheter som en ny situasjon gir.

Vi er midt inne i en tid som oppleves absurd, som en scene fra en fremtidsdystopi, der vi holdes borte fra menneskelig kontakt grunnet et virus vi ikke får kontroll over. Det er krevende, først og fremst med tanke på menneskers helse, men også andre konsekvenser følger med på lasset, som økonomisk usikkerhet, ensomhet og barn som mister skolen som et fristed fra et dysfunksjonelt familieliv.  

Vi skal ikke løpe for fort til eventuelle muligheter som kan oppstå, for først og fremst skal vi bruke kreftene på å ta vare på hverandre, gi trygghet, vise omsorg og gjøre det vi alle kan for at unntakstilstanden varer kortest mulig. Men nettopp i dette ligger det noen muligheter. I disse dager ser vi en rekke tiltak og initiativ, i sosiale medier og i den analoge verden, der omsorgen for våre medmennesker kommer til uttrykk. «Nød lærer naken kvinne å spinne», heter det. Men jeg tror også at «nød for et nakent medmenneske lærer kvinnen å spinne». Slik ser det i hvert fall ut i korona-situasjonen vi er i. 

Kristne fellesskap og menigheter er et viktig eksempel her. På kort tid mistet titusenvis av mennesker sitt faste fellesskap når gudstjenestene ble lagt ned. Det førte til at menighetene snudde seg rundt og laget løsninger der folk kunne se gudstjenestene på YouTube eller Facebook – også menigheter som ikke hadde erfaring med dette fra tidligere. På denne måten kunne man ivareta menneskers behov for å delta i en felles bønn, tilbedelse og forkynnelse. For troen leves i fellesskap, ikke en og en. Vi er lemmer på legemet, også når koronaviruset herjer. 

Det at menigheter gjør gudstjenestene tilgjengelig på internett vil også kunne åpne viktige dører for folk som er nysgjerrige eller søkende, men som ellers ikke ville satt sine ben i et kirkerom. I denne tiden er det mange som begynner å tenke på livets store spørsmål, og forhåpentlig vender tanke, fokus og bønner mot en Gud som kan gi håp i urolige tider. Slik sett må vi be om at disse tiltakene må møte mennesker som tørster etter en himmel over livet. 

Og til slutt: Kan jeg foreslå at det er nok menigheter nå som livestreamer gudstjenestene sine? Kan de resterende bruke sine ressurser på å møte andre behov samfunnet har nå? Til å vise praktisk omsorg i nærmiljøet? Selv om vi ikke kan ha vanlige fellesskap, er det en rekke muligheter til å hjelpe. Det kan være en telefonsamtale, handlehjelp eller andre praktiske gjøremål. Eller det kan være nye, kreative måter å møtes på i den digitale sfæren. Nye behov har oppstått i en tid som denne, og vårt kall som kirke er å elske vår neste – ikke bare i ord, men i praktisk gjerning. Mulighetene er mange, også om man tar smittevernshensyn. Generalsekretær i Blå Kors, Kjetil Haga, utfordret nylig i et innlegg her på Verdidebatt kirken til å bruke sine ressurser fremover på diakoni, og avsluttet innlegget: 

«Det er tid for å tenke kreativt, modig og klokt. 
Det er tid for å handle raskt. 
Det er tid for å bruke det aller sterkeste språket: Omsorg i praktisk handling.» 

Tiden vi er i nå kan være krevende. For noen betyr den en dyp krise. Ikke la det lamme oss, men lev i Guds fred og del den videre til andre.  

Gå til innlegget

Det fremstår bortimot absurd når Dionny Baez står på Visjon Norge og lover at Gud vil fjerne koronaviruset (fra våre barn) dersom vi gir 2020 kroner til kanalen. Men det er en viktig ting vi bør merke oss: Ingen forsvarer dette budskapet fra Baez, faktisk heller ikke Jan Hanvold.

Vi kan mene at aktørene som sender sine programmer på Visjon Norge bør avslutte samarbeidet. Vi kan mene at Hanvolds beklagelse på Dagsnytt 18 var halvhjertet; han beklaget jo bare hva folk oppfattet, og ikke det som faktisk ble sagt. Men realiteten er at alle, også Hanvold, tar avstand fra en forkynnelse som formidler at man kan kjøpe seg frelse, helbredelse eller beskyttelse.

Men Hanvold forsvarer Baez og hevder at sitatene er tatt ut av sin sammenheng. Det er vanskelig å forstå. Baez sier blant annet: «Jeg utfordrer deg til å dekke dine barn med et offer. (…) Som en Guds profet utfordrer jeg deg til å ringe nummeret på skjermen. Den hellige ånd leder meg med et 2020-såkorn, 2020 kroner. Jeg utfordrer deg til å prøve Gud. (…) (Gud sier:) Hvis du gir til mitt rike, skal jeg ta ut gnageren – koronaviruset. Det er en gnager, og den er imot dine barn. (…) Si: Jeg skal gi 2020 kroner. Og jeg skal tro Gud. Som Jakob skal jeg dekke mine barn med et offer, og ikke noe ondt skal røre dem.»

Man kan ikke tolke dette på annen måte enn at han garanterer beskyttelse mot koronaviruset dersom folk gir 2020 kroner.

Det er fint at Hanvold tar avstand fra en slik forkynnelse, eller i det minste en slik forståelse av forkynnelsen. Men noe ligger likevel i bakhodet mitt og gnager. Hvordan kunne Visjon Norge komme dit at en slik forkynnelse får plass i kanalen?

Jeg mener vi finner svaret i Hanvolds forståelse av «loven om å så og høste». Dette er en lov, eller et prinsipp, vi finner i skaperverket. Sår vi blomsterfrø, vil vi – med de rette forutsetningene – høste vakre blomster. Sår vi ugressfrø, vil hagen snart være full av ugress. 

Prinsippet gjelder også i våre medmenneskelige relasjoner. Sår vi tillit og trofasthet i relasjonen til vår ektefelle, vil vi kunne høste et ekteskap der kjærlighet og trygghet får vokse. Sår vi rykter og baktalelse, vil mistanker, usikkerhet og forakt kunne vokse frem. Vi høster det vi sår.

Vi ser det også på et globalt plan. Vi har sådd forbruk og fråtsing, og vi høster en jord – og mennesker – som lider under vår rovdrift. Vi sår politisk forakt og maktkamp, og vi høster en polarisert verden. Vi høster det vi sår.

Og vi ser det i den åndelige verden, i vår relasjon til Gud. Paulus skriver til menigheten i Galatia: «Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte. Det et menneske sår, skal det også høste». Deretter peker han på at den som «sår» i sine onde lyster, vil høste ut fra det – men den som «sår» i Den hellige ånd, vil høste evig liv. Og – hold dere fast – til menigheten i Korint omtaler faktisk Paulus prinsippet om å så og høste i forbindelse med innsamlingen av gaver: «Den som sår sparsomt, skal høste sparsomt, og den som sår med velsignelse, skal høste med velsignelse» (2 Kor 9, 6). 

2 Kor 8 og 9 viser for det første at kristen givertjeneste har sin kilde i evangeliet: «Dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde: Enda han var rik, ble han fattig for deres skyld, så dere skulle bli rike ved hans fattigdom» (2 Kor 8, 9). Jesus gav oss alt, ja til og med sitt liv. Og vi kalles til å gå i Jesu fotspor, med samme sinn som han. Vi gir ikke for å få; vi gir fordi vi har blitt gitt.

For det andre er kristen givertjeneste en takknemlighetshandling. I takknemlighet til han som har gitt oss alt, gir vi av det vi har fått til andre. 

For det tredje er det en kjærlighetshandling, der våre pengegaver gis i kjærlighet til Gud og våre medmennesker. «Gi derfor menighetene et synlig bevis på deres kjærlighet til dem», skriver Paulus i 2 Kor 8, 24. 

For det fjerde er det en tillitshandling. Det er krevende å gi fra seg sine penger, for det ligger mye trygghet i dem. Men Paulus utfordrer oss på hva eller hvem vi har vår trygghet og tillit i: «Gud makter å gi dere all sin gave i rikt mål, så dere alltid og under alle forhold har nok av alt, ja, har overflod til all god gjerning» (2 Kor 9, 8)

Og for det femte er det en bekjennelseshandling. I sin kommentar til 2 Korinterbrev, skriver Hans Kvalbein: «En bekjennelse til evangeliet om Jesus Kristus innebærer offervilje og giverglede! Det å delta i kollekten og gi til dem som trenger det, hører like mye med til en kristen gudstjeneste som det å fremsi trosbekjennelsen! Pengegaven vil vise om bekjennelsen til Kristus er ekte.» Disse ordene kommer ikke fra trosbevegelsen eller en tv-pastor, men fra en tidligere professor på MF.

Så langt vil jeg tro Hanvold er enig. Men så tar han noen skritt videre i sin teologi, og det er da problemene oppstår. I sin bok Himmelsk økonomi skriver Hanvold: «Det er viktig å så med forventning og å så spesifikt. (…) Trenger du et mirakel, – det være seg av fysisk eller materiell art, så si: nå sår jeg dette beløpet inn til mine barns frelse, eller vi har bedt om et barn, men er barnløse: nå sår vi inn i foreldreløse barn, og forventer at Gud skal gi oss barn. (…) Du kan selvfølgelig ikke kjøpe dine barns frelse, men du kan så inn i dem.» 

Her gir Hanvold løfter det ikke er bibelsk belegg for. Jo, Bibelen lover at det følger velsignelser med å gi. Men Bibelen snakker aldri om å «så spesifikt» for å «høste» noe man mener man trenger. Vi skal så, i takknemlighet, kjærlighet, tillit og bekjennelse. Så skal Gud velsigne og lønne oss med det han ser vi trenger – ja, med så mye at vi kan være til velsignelse for andre.

Hanvolds forståelse av «så og høste» er klassisk herlighets- eller fremgangsteologi. Når så Baez går et skritt lenger og formidler sine garantier, ser vi hvor galt det kan gå når en slik teologi får styre innsamlingen til arbeidet. Jeg tror det er her vi må være for å forstå og samtale om og med Hanvold og Visjon Norge. Hvis ikke, diskuterer vi symptomer og ikke årsaker. Men jeg håper virkelig at kanalens samarbeidspartnere tar en grundig samtale med Hanvold og jobber målrettet for å endre kanalens teologiske profil, til en sunn og sann evangelisk tv-kanal som kan nå mennesker med et frigjørende budskap om at vi har fått alt av nåde. Helt gratis, for Jesus har betalt prisen for oss.

Så håper jeg aldri jeg igjen får se to kristne på Dagsnytt 18 slå hverandre i hodet med omtaler som «moderne fariseer» og bibelvers om forførelser og kvernstein rundt halsen.

 

Gå til innlegget

Jeg har et ønske for 2020. Eller, det er kanskje bedre å kalle det en lengsel: At mennesker får oppleve det uendelig vakre i livet med Gud.

2019 var et spesielt år for den kristne troen i det norske samfunnet. Ikke minst var det flere saker i offentligheten som utfordret kristen samlivsetikk, og det virker som om menneskers innstilling til kristendommen endret seg. Jeg tror det er riktig å si at den kristne tro gikk fra å være noe man behandlet med mild likegyldighet – og over til at den nå oppfattes som å være årsak til at mennesker lider og til og med tar sitt liv. Hvordan har vi kommet dit? Er det vi kristne som har feilet i vårt oppdrag med å gi mennesker et møte med Jesus, han som elsker oss så høyt at han gir sitt liv for oss? Svaret på det er sikkert sammensatt, men jeg håper 2020 kan være året der det vakre i troen kommer i forgrunnen. Der evangeliet, de gode nyhetene, igjen blir fortalt inn i vår tid.  

For det kristne budskapet har noe godt å gi inn i enhver livssituasjon: Når vi mister noen kjære, lengter vi etter et håp om et liv som strekker seg forbi døden. Da forteller den kristne tro om en som har vunnet over døden og inviterer oss til et evig liv. Når skammen kveler oss, lengter vi etter noe som kan sette oss fri. Da gir den kristne tro oss Jesus, Guds sønn, som tar bort all skam. Når vi har knust relasjoner gjennom våre feilvalg, våre synder, lengter vi etter tilgivelse og helbredelse. Da forteller den kristne tro oss at vår synd er fullt ut sonet og tilgitt på korset. Når jorden sukker under vår syndige fråtsing, trenger vi å se at det er håp for fremtiden. Da lover vår Skaper oss at han skal gjenskape alt - en himmel og jord uten nød, smerte og død.  
 
Livet med Jesus er så uendelig rikt at det sprenger grenser for vår fatteevne. Det tar ikke bort alle livets mørke tråder. Det løser ikke opp alle livets vonde knuter. Men det gir mening, retning, håp og hvile. Den historien håper jeg blir fortalt i 2020. I mediene. I hjemmene. På arbeidsplassen. I møte med nysgjerrige, skeptiske eller søkende. Og vevd inn i Guds store historie, finnes en rekke enkeltfortellinger – mennesker som hver dag lever livet sammen med Gud, sin himmelske Far. La de historiene også bli hørt. Snakk frimodig og naturlig om troen, bønnen, Bibelen og livet i det kristne fellesskapet. Del bibelvers i sosiale medier, spre gode ord og omsorg, stå opp for de svake, mot urett og undertrykkelse.  

For, som Jesus sier i Bergprekenen: «Når en tenner et lys, setter en det ikke under et kar, men i en stake, så det lyser for alle i huset. Slik skal også deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør, og prise deres Far i himmelen!» Ha et velsignet 2020! 

Gå til innlegget

Hanvold sparker nedover

Publisert 6 måneder siden

Jan Hanvolds Facebook-innlegg starter bra. Deretter går det forferdelig galt.

«I en tid med stor forvirring og medie hysteri. Er det godt, å være godt forankret i bibelen Guds ord», starter Jan Hanvold et innlegg på sin Facebookside. Så langt i innlegget følger jeg Hanvold, selv om vi kanskje har ulik forståelse av mediehysteri. Vi er enige i at Guds ord er levende og virkekraftig, kilden til en frigjørende tro og et liv sammen med vår himmelske Far. Bibelen er «en lykt for min fot og et lys for min sti», og forankringen der er helt essensiell for oss som kristne og som kirke. Så langt, så bra. Men deretter går det forferdelig galt i Hanvolds tirade på Facebook.

Først angriper han såkalte «globalister og fanatiske grønnskollinger» som forteller oss om verdens undergang. Deretter går han til et personangrep på Greta Thunberg, som han omtaler som «en psykisk syk jente ifra nabo landet, som hyler ut sitt budskap om verdens undergang. Bare ,å se uttrykket i ansiktet hennes, vet vi at hun ikke er vel bevart.» 

Etter å ha tatt en tur innom Donald Trump («som godt etablert i Guds ord og Ånd, vet vi at Donald Trump vil bli gjenvalgt for nye 4 år»), går han til angrep på mennesker som forteller om sine vonde opplevelser i kristne sammenhenger. Bakgrunnen for dette angrepet er Disco, en film om en tenårings vanskelige liv i en karismatisk sammenheng. 

Hanvold omtaler disse menneskene som kristofobiske avhoppere og beskriver dem på følgende måte: «Det som er felles for disse, er at de har overført sine personlige problemer til menigheter og organisasjoner. Og er ikke istand til, å se sine egne feil og mangler. De har aldri fungert sosialt, å har store personlige problemer. Som de ikke tar et oppgjør med.» 

Når det gjelder angrepet på Thunberg, har det kommet en rekke kritiske reaksjoner. Forståelig og på sin plass. Det er langt over grensen å omtale mennesker på denne måten, som «psykisk syk» og «ikke vel bevart».    

Hanvold gleder seg over å være godt forankret i Bibelen. «Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse», skriver Paulus i sitt brev til menigheten i Galatia. Det er dessverre lite å spore av dette i hans angrep mot Greta Thunberg. 

Men om dette angrepet har møtt motbør, er det stillere rundt Hanvolds angrep på mennesker som forlater troen og forteller om vonde opplevelser i det kristne fellesskapet. Om hans omtale av disse skulle vært forankret i Guds ord, måtte vi ha omskrevet lignelsen om den bortkomne sønnen til omtrent følgende variant: 

«Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini få høre hvor galt det stod fatt med den ene? Den hadde store personlige problemer og hadde aldri fungert sosialt. Om han en dag kommer over sauen som var mistet, lar han den få høre leksa, at den er en avhopper som har overført sine problemer på resten av flokken. Da vil sauen forstå hvor galt det er fatt med den, og hyrden kan være trygg på at sauen ikke kommer tilbake. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: ‘Gled dere med meg, for nå slipper vi å bakse mer med problemene den sauen påførte oss.’» 

Jeg tror absolutt ikke det er Hanvolds intensjon å møte mennesker på denne måten. I flere andre tilfeller har han vist en nød for menneskers frelse. Jeg vil hevde at det er hele drivkraften i Visjon Norge. Likevel er jeg redd den omskrevne lignelsen er en logisk konsekvens av Facebookinnlegget. Og jeg kjenner på en dyp sorg over at Hanvold omtaler dyrebare mennesker på denne måten. Dette er kvinner og menn som Gud elsker med en evig kjærlighet, som Jesus gav sitt liv for og som han lengter etter å føre hjem igjen. Hvor er kjærligheten? Omsorgen? Nøden? Ydmykheten? 

Det er skummelt å kritisere andre i offentligheten, ikke minst sine kristne søsken. Jesus fortalte jo ikke lignelsen om bjelken og flisen uten grunn. Men Jan Hanvold er en offentlig person som når langt med sin virksomhet i Visjon Norge og gjennom sine uttalelser i sosiale medier. Og jeg tror dem som blir rammet av hans angrep trenger å høre noen stemmer fra kristen-Norge som formidler noe annet enn Hanvold. Jeg ønsker at mennesker som har forlatt troen og bærer med seg vonde opplevelser fra tiden i det kristne fellesskapet får høre at vi er takknemlige for at de forteller sine historier. At det gjør vondt å høre at Gud har blitt representert på en måte som har hindret dem i å få et ekte og sant møte med Ham. At det er utrolig trist at kristne fellesskap har bidratt til sår og bindinger som mennesker fortsatt bærer med seg.  

«Du skal ikke misbruke Herren, din Guds navn», sier ett av budene. Å representere Gud på en slik måte er brudd mot dette budet. Og jeg vet at jeg står i fare for å kaste stein i glasshus, men i så tilfelle slipper det forhåpentlig frisk luft inn i mitt liv også. 

«Den som er veldig sterk, må også være veldig snill», sier Pippi Langstrømpe. Det er kloke ord å ta med seg, ikke minst for oss som står i et kristent lederskap. 

Så vet jeg at det vil være mennesker som reagerer sterkt på at jeg kritiserer Hanvold. Han blir jo brukt av Gud! sier de. Det er sant at Visjon Norge har betydd mye for mennesker, og mennesker har møtt Jesus gjennom dette arbeidet. La det være til trøst og oppmuntring til oss alle, at Gud kan bruke oss ufullkomne mennesker. Men det fratar oss ikke ansvar for å påtale urett, kjempe for sannhet og stå på ofrenes side. Og det siste er kanskje det viktigste. I dette innlegget sparker Hanvold nedover, i motsetning til Jesus, som bøyde seg ned og løftet de nederste opp. 

Kommentaren er først publisert som ukas mediekommentar hos Tro & Medier.

Gå til innlegget

Hvordan kan vi som kirke møte unge mennesker, generasjon y, slik at de får en sterk, levende og smittende tro, midt i det digitale Babylon?

Dette spørsmålet blir tatt opp i boka «Faith for Exiles», som nylig ble lansert. Her presenteres forskning fra Barna Group som viser hva som gjør at unge mennesker bevarer troen i et «digitalt Babylon». Jeg frykter at vi har sovet i timen og en dag våkner opp til en digital hverdag som er fremmed for oss som kirke. Hvordan preger det digitale Babylon vårt oppdrag, vår måte å være kirke på, forståelsen av spørsmål og behov mennesker har – og svarene vi gir? 

Til tross for hederlige unntak, lekker kristenheten i vesten som en sil. Mennesker forlater troen og nye generasjoner vokser opp uten å ha en anelse om hvem Jesus er og hva kristen tro innebærer. Og vi, som kristen-Norge, tar i alt for stor grad utgangspunkt i at vi befinner oss i «Jerusalem». Eller vi lengter tilbake til en tid da vi var der. Det er på tide å realitetsorientere seg. 

Fremmed kultur

Bakgrunnen for begrepet «digitalt Babylon» er historien om da israelsfolket – inkludert Daniel og hans venner – ble bortført fra Jerusalem til Babylon. De gikk fra en homogen, monoreligiøs kultur, til et flerkulturelt og pluralistisk samfunn. Fra trygghet til usikkerhet. Fra kjente jødiske omgivelser til et land med fremmede guder og religiøse skikker.  

På samme måte har det skjedd en forflytning i vesten. Vi har gått fra en kristen majoritetskultur til et flerkulturelt og -religiøst samfunn. Og en av de sterkeste driverne for endringene, er vår digitale mediehverdag. Her pushes et kommersialisert budskap av ulike verdier, verdensbilder og livssyn. Troslivet vårt rives og slites fra skjermer på alle kanter, som vil ha vår tid, prege våre holdninger og forme våre prioriteringer.  

Oppslukende glitter

«Dype åndelige lengsler, som burde være omsorgsfullt pleid og dyktig dyrket, blir kvalt i hjel av «binge»-TV, altoppslukende spill og sosiale medier. (…) Teknologien og de opplyste rektanglene vi ser på hele tiden er ikke dårlig i og for seg selv. Men hvis vi ikke er årvåkne og målrettede, vil det digitale Babylons glitter og blitzing oppta våre dager så fullstendig, så vi aldri kommer i gang med å følge livets dypere spørsmål» (min overs.), skriver forfatterne David Kinnaman og Mark Matlock i boka. 

Parallelt med «Faith for Exiles» og forskningen bak, publiserte Barna Group og World Vision undersøkelsen «The Connected Generation». Her har man spurt 15 000 personer mellom 18 og 35 år i 25 forskjellige land om deres mål, frykt, relasjoner, rutiner og tro. Funnene er interessante, om ikke sjokkerende: 

Generasjon Y, eller millennials, er påkoblet, men ensomme. De er åndelig søkende. Forskerne skriver: «Det er en generell (og til tider overraskende) åpenhet for spiritualitet, religion og, i mange tilfeller, kirken.» Det er også en generasjon preget av angst og uro. Og de søker svar, men nesten halvparten av respondentene som har en kobling til kristen tro, opplever at kirken ikke gir svar på deres spørsmål. 

Tro i Babylon

Hvordan kan vi som kirke møte unge mennesker, generasjon y, slik at de får en sterk, levende og smittende tro, midt i det digitale Babylon? 

Det finnes ingen enkel oppskrift på det. Det krever målrettet og langsiktig arbeid der vi anerkjenner at vi lever i et digitalt Babylon. Og der må vi – som Daniel og vennene – praktisere vår dyrking av en levende Gud, selv når andre stemmer drar oss mot de digitale avgudene. Selv når det koster å tilbe Gud. Vi må gjøre det sammen, som et fellesskap i en individualistisk tid. Vi må gjøre det med ekte liv, midt i de sosiale medienes glansbilder. Vi må gjøre det med forståelse for og kompetanse på tiden vi lever i, for lettvinne løsninger aksepteres ikke. Vi må gjøre det med en kjærlighet som gir, i et landskap av egoismens begjær. Vi må gjøre det med senkede skuldre, i en tid fylt av krav om suksess. Vi må gjøre det med en trygg identitet i Kristus, midt i en generasjon som jakter etter bekreftelser og hauger av likerklikk. 

Digital misjon

Jeg tror vi trenger en strategi med to bein (noe som gjør det lettere å bevege seg i en tid med kontinuerlig endring). For det første må vi være på de digitale arenaene som denne generasjonen er på, med et frigjørende budskap om Jesus og et kall til disippelskap. Samtidig må vi utruste generasjonen til å bruke mediene på en måte som styrker deres etterfølgelse av Jesus. Vi lanserer nå Preach! som en liten, men forhåpentlig viktig, brikke i dette store puslespillet. Kanskje kan vi se en oppvåkning i kristenheten i vesten, slik kirken endelig kan ta misjon og disippelgjøring på alvor i en digital tid?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
19 dager siden / 1218 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
25 dager siden / 1210 visninger
Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
7 dager siden / 1115 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
11 dager siden / 851 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 602 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 572 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere