Jarle Haugland

Alder: 44
  RSS

Om Jarle

Daglig leder i Tro & Medier

Følgere

Hvorfor var NRKs id-feiring viktig?

Publisert 4 måneder siden

Hvordan skal NRK forholde seg til tro og livssyn? Spørsmålet er aktualisert etter kanalens dekning av den muslimske høytiden Id.

Programmet har skapt reaksjoner, og tirsdag var det kommet inn 360 henvendelser til Kringastingsrådet, de fleste av dem negative. Noen gikk så langt at de omtalte programmet som «propaganda for islam». I møte med slik retorikk kan det være på sin plass å oppfordre til å puste med magen.

Tro & Medier er en kristen medieorganisasjon som arbeider for kristen tro og gode verdier i mediene. Vi ønsker å gjøre Jesus synlig i medielandskapet. Betyr det at vi dermed bør være kritiske til at NRK hadde en markering av en muslimsk høytid? Nei, ikke nødvendigvis.

Det kan være klokt å lytte til Os Guinness, forfatter, dr.phil fra Oxford og apologet, som i boka Global Public Square: Religious Freedom and the Making of a World Safe for Diversity tegner opp tre ulike modeller for samfunnets relasjon til livssyn: «The naked public square», «the sacred public square» og «the civil public square».

«The naked public square» vil forfektes av dem som ønsker å holde religioner og religiøse uttrykk borte fra det offentlige rom. Frankrike vil være et eksempel på en mild variant, mens Nord-Korea er et eksempel på en hard og brutal versjon av «the naked public square». I vårt land vil vi finne antydninger til dette ståstedet, for eksempel i argumentet om at «tro er en privatsak».

«The sacred public square», derimot, er en offentlighet der gitte religioner eller ideologier befinner seg i en monopolistisk eller foretrukket posisjon på bekostning av andre livssyn. Guinness trekker frem The Church of England som en mild versjon av denne modellen, og for oss i Norge er det naturlig å se til Den norske kirkes posisjon gjennom flere hundre år. Mens i den strenge enden, finner vi brutale eksempler på modellen i land som Iran, Saudi-Arabia og Afghanistan under Taliban. 

Guinness hevder: «Det som er klart er at ingen av de to modellene, med sine varianter på begge sider, oppfyller kravene for frihet og rettferdighet for alle i møte med det eksploderende mangfoldet i vår globale tidsepoke» (min overs.).

Som et alternativ til de to modellene, lanserer Guinness «a civil public square». Dette er en offentlighet der borgere av alle trosretninger og livssyn står fritt til å engasjere seg i «det offentlige torg». Guinness påpeker at dette må gjøres på en måte som ivaretar rettferdighet og frihet for alle andre livssyn. 

I Norge har Stålsett-utvalget vært inne på noe av det samme i rapporten «Det livssynsåpne samfunn» fra 2013. I ett av åtte grunnleggende prinsipper sier de: «Alle bør akseptere å bli eksponert for andres tros- og livssynspraksis i det offentlige rom» og utdyper: «Utvalget mener at religion og livssyn ikke bare hører hjemme i folks private rom og liv – eller i lukkede fellesskap knyttet til tros- og livssynssamfunnenes interne virksomhet. Tros- og livssynspraksis må også kunne utfolde seg i det offentlige rom».

Guinness peker på at det finnes forskjellige feller å gå i i møte med en slik modell. For eksempel viser han til en vanlig misforståelse at «a civil public square» oppnås gjennom å lete etter en minste fellesnevner, enten ved å fjerne alle «merkelapper» eller særegenheter, eller ved å kun vektlegge religionsdialog. Førstnevnte avskriver Guinness og understreker viktigheten av at man i denne modellen beskytter og debatterer ulikheter, ikke eliminerer dem. Religionsdialog, på sin side, er nyttig, men rekker bare et stykke på vei. Det kan ligge viktig forsoning i slik dialog, men som oftest vil dette kun inkludere noen religioner og ikke alle. Og sekularister vil vanligvis ikke bli inkludert i slik religionsdialog, hevder Guinness. Religionsdialog vil også fort kunne overse ulikhetene, og vi trenger å utforske nærmere hva disse ulikhetene betyr i virkeligheten. Forskjeller gjør en forskjell, sier Guinness, både for individer og for hele samfunn og til og med sivilisasjoner. Ulikhetene er viktige, og de må bli diskutert ærlig og fryktløst. Han påpeker også at «the civil public square» beskytter friheten til å være trofast, ikke minst trofast mot egne trosoverbevisninger. 

I lys av dette er NRKs sending «Festen etter fasten: Id mubarak» viktig. Dette er ikke «propaganda for islam», men en allmennkringkaster som tar på alvor at vårt land består av flere ulike livssyn, og som bidrar til et livssynsåpent samfunn. Livssynsformidling og livssynsjournalistikk er to svært viktige deler av medienes samfunnsoppdrag, noe som ofte havner i medienes blindsone. Vi må hente disse frem, heve statusen på dem og forstå hvor viktig det er at mediene bidrar til økt forståelse for menneskers tro og livssyn. For forståelse forebygger fordommer. Så var «Festen etter fasten» mer formidling enn journalistikk. Det er helt i orden. Journalistikken og religionskritikken kan komme ved andre anledninger.

Tro & Medier mener ikke at alle religioner dypest sett er like og at mange ulike veier fører til Gud. Vi tror det er viktige vesensforskjeller mellom islam og kristen tro. Og forskjellene utgjør en forskjell, for å sitere Guinness. Derfor vil vi frimodig og trygt formidle budskapet om Jesus, Guds sønn, som eneste vei til Gud, som den eneste frelser. Men vi ønsker ikke å gjøre det i en «monopol-situasjon». Vi ønsker å stå sammen med mennesker fra alle livssyn, på det åpne torget, der alle har like rettigheter og like muligheter til å komme til orde. Og her, i det livssynsåpne samfunnet – også med NRK som en viktig plattform – har både forkynnelse, religionsdialog og religionskritikk sin rette plass. Det betyr at man både kan ønske muslimer «Id mubarak» samtidig som man har en aktiv, offentlig debatt om hvilken tro og hvilke verdier som er godt for mennesker og samfunn. Jeg er trygg på at det kristne budskapet består prøven i møte med all verdens livssyn.

Gå til innlegget

1.påskedag, den store seiersdagen for den kristne kirke, fikk vi servert rystende vranglære på Visjon Norge.

David Auke var gjest i Studio Direkte sammen med sin kone, Unn. Her uttalte Auke følgende: «Så har vi en som kaller seg konge som holder en tale som han blir hyllet for den dag i dag, hvor han hyller islam og propaganderer homofili for barn. (…) Og nå har de fått det tilbake som ei kule i sitt eget hus, med selvmord av svigersønn, og en heksemann henger med hu Märtha, som er ei moderne heks. Det er ikke mye velsignelse som kom av at han gikk ut og herja som han gjorde». 

For det første er dette teologisk feil. Auke formidler her et ubibelsk gudsbilde, der logikken er at Gud tar bort sin velsignelse fra kongehuset på grunn av kongens nyttårstale. Vi møter troen på en Gud som straffer mennesker og familier på grunn av deres handlinger, og i dette tilfellet førte – etter Aukes syn – straffen til et selvmord. Dette er ikke tankegods Auke er alene om, og det dukker opp fra tid til annen, gjerne for å forklare alvorlige hendelser. Den mest kjente var debatten om at 22.juli-hendelsene skulle være et resultat av Guds straffedom over landet vårt. Eller, de vil gjerne ikke si at det er en direkte straffedom, men at Gud velger å ta bort sin beskyttelse eller velsignelse. 

Problemet er at Gud her fremstår som en som opererer ganske vilkårlig, der han noen ganger øyensynlig tar bort velsignelser fra mennesker og land, andre ganger ikke. Og der det ikke er noen logisk sammenheng mellom årsak og handling. En helt annen sak er syndens direkte konsekvenser, for eksempel at overforbruk ødelegger kloden, at utroskap ødelegger ekteskap og at egoisme ødelegger både en selv og sine relasjoner. Disse er konsekvenser av menneskers frie valg til å velge livsretning og livsstil. En helt annen ting er å gjøre som Auke gjør her, å koble sammen en hendelse – i dette tilfellet en tale – med en annen konsekvens – her Behns tragiske selvmord.  

Auke velger å bruke oppstandelsesdagen til et slikt budskap. Dette er dagen da langfredagens forsoning fikk sin bekreftelse. Påsken forteller oss om en Gud som ikke straffer verden, men som selv tar straffen. «For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger», skriver Paulus i 2 Kor 5,19. Én gang for alle er verdens synd sonet – så Gud går ikke rundt og straffer kongehus, enkeltpersoner eller samfunn på grunn av deres moralske valg. Det betyr ikke at alle har tatt imot denne nådens gave, men det er et annet spørsmål. Fra Guds side er skyldbrevet utslettet og verdens synd sonet.  

For det andre er det menneskelig og sjelesørgerisk feil. Både ordvalg, tonefall og budskap hus Auke bryter helt med hva vi som kristne er kalt til. «La alle mennesker få merke at dere er vennlige», står det i Fil 4,5. I møte med en familie i sorg er dette så galt som det overhode kan være. Det er majestetsfornærmelse og et åndelig overgrep mot kongefamilien og andre som mistet en kjær venn, sønn og familiemedlem i Ari Behn. 

Hanvold beklaget uttalelsene i et intervju i Dagennoe som er fullstendig på sin plass. Det var det minste han kunne gjøre, og det må være lov å spørre om hvilket redaksjonelt arbeid som er gjort i forkant. Det er for enkelt å unnskylde seg med at dette var en direktesending. Samtidig er det ikke slik at dette fremstår som et unntakets feilskjær. Det føyer seg inn i rekken av kontroverser fra Visjon Norge. I påsken mente også Hanvold å vite at koronaviruset var produsert i et laboratorium og spredt av kinesiske myndigheter, med den hensikt å svekke verdensøkonomien. Og Visjon Norge har nylig formidlet beskyttelse fra viruset gjennom å gi en gave på 2020 kroner til kanalen. Eksemplene er flere. De tegner et bilde av en kanal som for det første har teologiske elementer som bryter med sentral, bibeltro og evangelisk kristendom. Og som for det andre har en ledelse og profil som stiller det kristne vitnesbyrdet i et særdeles dårlig lys. 

Visjon Norge er viktig for mange mennesker. Men de er ikke uunnværlige. Det finnes også andre kristne tv-aktører. Og inntil Visjon Norge har endret teologi og profil, vil jeg dessverre anbefale å ikke støtte opp om kanalen. Det kristne budskapet er for dyrebart til at vi kan fortsette med å svelge kameler. 

Gå til innlegget

La oss bringe håp i en urolig tid

Publisert 7 måneder siden

John F. Kennedy skal ha sagt i en tale i 1959: «På kinesisk består ordet krise av to tegn. Det ene står for fare og det andre for muligheter.» De som kan kinesisk bedre enn meg sier at dette ikke stemmer. Men de siste dagene har kirker og menigheter oppført seg som om det gjør det. De har tatt faren på alvor, og de har samtidig sett etter alternativer og muligheter som en ny situasjon gir.

Vi er midt inne i en tid som oppleves absurd, som en scene fra en fremtidsdystopi, der vi holdes borte fra menneskelig kontakt grunnet et virus vi ikke får kontroll over. Det er krevende, først og fremst med tanke på menneskers helse, men også andre konsekvenser følger med på lasset, som økonomisk usikkerhet, ensomhet og barn som mister skolen som et fristed fra et dysfunksjonelt familieliv.  

Vi skal ikke løpe for fort til eventuelle muligheter som kan oppstå, for først og fremst skal vi bruke kreftene på å ta vare på hverandre, gi trygghet, vise omsorg og gjøre det vi alle kan for at unntakstilstanden varer kortest mulig. Men nettopp i dette ligger det noen muligheter. I disse dager ser vi en rekke tiltak og initiativ, i sosiale medier og i den analoge verden, der omsorgen for våre medmennesker kommer til uttrykk. «Nød lærer naken kvinne å spinne», heter det. Men jeg tror også at «nød for et nakent medmenneske lærer kvinnen å spinne». Slik ser det i hvert fall ut i korona-situasjonen vi er i. 

Kristne fellesskap og menigheter er et viktig eksempel her. På kort tid mistet titusenvis av mennesker sitt faste fellesskap når gudstjenestene ble lagt ned. Det førte til at menighetene snudde seg rundt og laget løsninger der folk kunne se gudstjenestene på YouTube eller Facebook – også menigheter som ikke hadde erfaring med dette fra tidligere. På denne måten kunne man ivareta menneskers behov for å delta i en felles bønn, tilbedelse og forkynnelse. For troen leves i fellesskap, ikke en og en. Vi er lemmer på legemet, også når koronaviruset herjer. 

Det at menigheter gjør gudstjenestene tilgjengelig på internett vil også kunne åpne viktige dører for folk som er nysgjerrige eller søkende, men som ellers ikke ville satt sine ben i et kirkerom. I denne tiden er det mange som begynner å tenke på livets store spørsmål, og forhåpentlig vender tanke, fokus og bønner mot en Gud som kan gi håp i urolige tider. Slik sett må vi be om at disse tiltakene må møte mennesker som tørster etter en himmel over livet. 

Og til slutt: Kan jeg foreslå at det er nok menigheter nå som livestreamer gudstjenestene sine? Kan de resterende bruke sine ressurser på å møte andre behov samfunnet har nå? Til å vise praktisk omsorg i nærmiljøet? Selv om vi ikke kan ha vanlige fellesskap, er det en rekke muligheter til å hjelpe. Det kan være en telefonsamtale, handlehjelp eller andre praktiske gjøremål. Eller det kan være nye, kreative måter å møtes på i den digitale sfæren. Nye behov har oppstått i en tid som denne, og vårt kall som kirke er å elske vår neste – ikke bare i ord, men i praktisk gjerning. Mulighetene er mange, også om man tar smittevernshensyn. Generalsekretær i Blå Kors, Kjetil Haga, utfordret nylig i et innlegg her på Verdidebatt kirken til å bruke sine ressurser fremover på diakoni, og avsluttet innlegget: 

«Det er tid for å tenke kreativt, modig og klokt. 
Det er tid for å handle raskt. 
Det er tid for å bruke det aller sterkeste språket: Omsorg i praktisk handling.» 

Tiden vi er i nå kan være krevende. For noen betyr den en dyp krise. Ikke la det lamme oss, men lev i Guds fred og del den videre til andre.  

Gå til innlegget

Det fremstår bortimot absurd når Dionny Baez står på Visjon Norge og lover at Gud vil fjerne koronaviruset (fra våre barn) dersom vi gir 2020 kroner til kanalen. Men det er en viktig ting vi bør merke oss: Ingen forsvarer dette budskapet fra Baez, faktisk heller ikke Jan Hanvold.

Vi kan mene at aktørene som sender sine programmer på Visjon Norge bør avslutte samarbeidet. Vi kan mene at Hanvolds beklagelse på Dagsnytt 18 var halvhjertet; han beklaget jo bare hva folk oppfattet, og ikke det som faktisk ble sagt. Men realiteten er at alle, også Hanvold, tar avstand fra en forkynnelse som formidler at man kan kjøpe seg frelse, helbredelse eller beskyttelse.

Men Hanvold forsvarer Baez og hevder at sitatene er tatt ut av sin sammenheng. Det er vanskelig å forstå. Baez sier blant annet: «Jeg utfordrer deg til å dekke dine barn med et offer. (…) Som en Guds profet utfordrer jeg deg til å ringe nummeret på skjermen. Den hellige ånd leder meg med et 2020-såkorn, 2020 kroner. Jeg utfordrer deg til å prøve Gud. (…) (Gud sier:) Hvis du gir til mitt rike, skal jeg ta ut gnageren – koronaviruset. Det er en gnager, og den er imot dine barn. (…) Si: Jeg skal gi 2020 kroner. Og jeg skal tro Gud. Som Jakob skal jeg dekke mine barn med et offer, og ikke noe ondt skal røre dem.»

Man kan ikke tolke dette på annen måte enn at han garanterer beskyttelse mot koronaviruset dersom folk gir 2020 kroner.

Det er fint at Hanvold tar avstand fra en slik forkynnelse, eller i det minste en slik forståelse av forkynnelsen. Men noe ligger likevel i bakhodet mitt og gnager. Hvordan kunne Visjon Norge komme dit at en slik forkynnelse får plass i kanalen?

Jeg mener vi finner svaret i Hanvolds forståelse av «loven om å så og høste». Dette er en lov, eller et prinsipp, vi finner i skaperverket. Sår vi blomsterfrø, vil vi – med de rette forutsetningene – høste vakre blomster. Sår vi ugressfrø, vil hagen snart være full av ugress. 

Prinsippet gjelder også i våre medmenneskelige relasjoner. Sår vi tillit og trofasthet i relasjonen til vår ektefelle, vil vi kunne høste et ekteskap der kjærlighet og trygghet får vokse. Sår vi rykter og baktalelse, vil mistanker, usikkerhet og forakt kunne vokse frem. Vi høster det vi sår.

Vi ser det også på et globalt plan. Vi har sådd forbruk og fråtsing, og vi høster en jord – og mennesker – som lider under vår rovdrift. Vi sår politisk forakt og maktkamp, og vi høster en polarisert verden. Vi høster det vi sår.

Og vi ser det i den åndelige verden, i vår relasjon til Gud. Paulus skriver til menigheten i Galatia: «Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte. Det et menneske sår, skal det også høste». Deretter peker han på at den som «sår» i sine onde lyster, vil høste ut fra det – men den som «sår» i Den hellige ånd, vil høste evig liv. Og – hold dere fast – til menigheten i Korint omtaler faktisk Paulus prinsippet om å så og høste i forbindelse med innsamlingen av gaver: «Den som sår sparsomt, skal høste sparsomt, og den som sår med velsignelse, skal høste med velsignelse» (2 Kor 9, 6). 

2 Kor 8 og 9 viser for det første at kristen givertjeneste har sin kilde i evangeliet: «Dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde: Enda han var rik, ble han fattig for deres skyld, så dere skulle bli rike ved hans fattigdom» (2 Kor 8, 9). Jesus gav oss alt, ja til og med sitt liv. Og vi kalles til å gå i Jesu fotspor, med samme sinn som han. Vi gir ikke for å få; vi gir fordi vi har blitt gitt.

For det andre er kristen givertjeneste en takknemlighetshandling. I takknemlighet til han som har gitt oss alt, gir vi av det vi har fått til andre. 

For det tredje er det en kjærlighetshandling, der våre pengegaver gis i kjærlighet til Gud og våre medmennesker. «Gi derfor menighetene et synlig bevis på deres kjærlighet til dem», skriver Paulus i 2 Kor 8, 24. 

For det fjerde er det en tillitshandling. Det er krevende å gi fra seg sine penger, for det ligger mye trygghet i dem. Men Paulus utfordrer oss på hva eller hvem vi har vår trygghet og tillit i: «Gud makter å gi dere all sin gave i rikt mål, så dere alltid og under alle forhold har nok av alt, ja, har overflod til all god gjerning» (2 Kor 9, 8)

Og for det femte er det en bekjennelseshandling. I sin kommentar til 2 Korinterbrev, skriver Hans Kvalbein: «En bekjennelse til evangeliet om Jesus Kristus innebærer offervilje og giverglede! Det å delta i kollekten og gi til dem som trenger det, hører like mye med til en kristen gudstjeneste som det å fremsi trosbekjennelsen! Pengegaven vil vise om bekjennelsen til Kristus er ekte.» Disse ordene kommer ikke fra trosbevegelsen eller en tv-pastor, men fra en tidligere professor på MF.

Så langt vil jeg tro Hanvold er enig. Men så tar han noen skritt videre i sin teologi, og det er da problemene oppstår. I sin bok Himmelsk økonomi skriver Hanvold: «Det er viktig å så med forventning og å så spesifikt. (…) Trenger du et mirakel, – det være seg av fysisk eller materiell art, så si: nå sår jeg dette beløpet inn til mine barns frelse, eller vi har bedt om et barn, men er barnløse: nå sår vi inn i foreldreløse barn, og forventer at Gud skal gi oss barn. (…) Du kan selvfølgelig ikke kjøpe dine barns frelse, men du kan så inn i dem.» 

Her gir Hanvold løfter det ikke er bibelsk belegg for. Jo, Bibelen lover at det følger velsignelser med å gi. Men Bibelen snakker aldri om å «så spesifikt» for å «høste» noe man mener man trenger. Vi skal så, i takknemlighet, kjærlighet, tillit og bekjennelse. Så skal Gud velsigne og lønne oss med det han ser vi trenger – ja, med så mye at vi kan være til velsignelse for andre.

Hanvolds forståelse av «så og høste» er klassisk herlighets- eller fremgangsteologi. Når så Baez går et skritt lenger og formidler sine garantier, ser vi hvor galt det kan gå når en slik teologi får styre innsamlingen til arbeidet. Jeg tror det er her vi må være for å forstå og samtale om og med Hanvold og Visjon Norge. Hvis ikke, diskuterer vi symptomer og ikke årsaker. Men jeg håper virkelig at kanalens samarbeidspartnere tar en grundig samtale med Hanvold og jobber målrettet for å endre kanalens teologiske profil, til en sunn og sann evangelisk tv-kanal som kan nå mennesker med et frigjørende budskap om at vi har fått alt av nåde. Helt gratis, for Jesus har betalt prisen for oss.

Så håper jeg aldri jeg igjen får se to kristne på Dagsnytt 18 slå hverandre i hodet med omtaler som «moderne fariseer» og bibelvers om forførelser og kvernstein rundt halsen.

 

Gå til innlegget

Jeg har et ønske for 2020. Eller, det er kanskje bedre å kalle det en lengsel: At mennesker får oppleve det uendelig vakre i livet med Gud.

2019 var et spesielt år for den kristne troen i det norske samfunnet. Ikke minst var det flere saker i offentligheten som utfordret kristen samlivsetikk, og det virker som om menneskers innstilling til kristendommen endret seg. Jeg tror det er riktig å si at den kristne tro gikk fra å være noe man behandlet med mild likegyldighet – og over til at den nå oppfattes som å være årsak til at mennesker lider og til og med tar sitt liv. Hvordan har vi kommet dit? Er det vi kristne som har feilet i vårt oppdrag med å gi mennesker et møte med Jesus, han som elsker oss så høyt at han gir sitt liv for oss? Svaret på det er sikkert sammensatt, men jeg håper 2020 kan være året der det vakre i troen kommer i forgrunnen. Der evangeliet, de gode nyhetene, igjen blir fortalt inn i vår tid.  

For det kristne budskapet har noe godt å gi inn i enhver livssituasjon: Når vi mister noen kjære, lengter vi etter et håp om et liv som strekker seg forbi døden. Da forteller den kristne tro om en som har vunnet over døden og inviterer oss til et evig liv. Når skammen kveler oss, lengter vi etter noe som kan sette oss fri. Da gir den kristne tro oss Jesus, Guds sønn, som tar bort all skam. Når vi har knust relasjoner gjennom våre feilvalg, våre synder, lengter vi etter tilgivelse og helbredelse. Da forteller den kristne tro oss at vår synd er fullt ut sonet og tilgitt på korset. Når jorden sukker under vår syndige fråtsing, trenger vi å se at det er håp for fremtiden. Da lover vår Skaper oss at han skal gjenskape alt - en himmel og jord uten nød, smerte og død.  
 
Livet med Jesus er så uendelig rikt at det sprenger grenser for vår fatteevne. Det tar ikke bort alle livets mørke tråder. Det løser ikke opp alle livets vonde knuter. Men det gir mening, retning, håp og hvile. Den historien håper jeg blir fortalt i 2020. I mediene. I hjemmene. På arbeidsplassen. I møte med nysgjerrige, skeptiske eller søkende. Og vevd inn i Guds store historie, finnes en rekke enkeltfortellinger – mennesker som hver dag lever livet sammen med Gud, sin himmelske Far. La de historiene også bli hørt. Snakk frimodig og naturlig om troen, bønnen, Bibelen og livet i det kristne fellesskapet. Del bibelvers i sosiale medier, spre gode ord og omsorg, stå opp for de svake, mot urett og undertrykkelse.  

For, som Jesus sier i Bergprekenen: «Når en tenner et lys, setter en det ikke under et kar, men i en stake, så det lyser for alle i huset. Slik skal også deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør, og prise deres Far i himmelen!» Ha et velsignet 2020! 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3750 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
18 dager siden / 1252 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
23 dager siden / 904 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
15 dager siden / 860 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
15 dager siden / 662 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
27 dager siden / 572 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 547 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere