Jarle Haugland

Alder: 42
  RSS

Om Jarle

Daglig leder i Tro & Medier

Følgere

Starten på åpenhet om journalisters tro?

Publisert 2 måneder siden - 134 visninger

74 prosent av journalister svarer nei på spørsmålet om de bekjenner seg til en bestemt religion. Dette tallet er høyt og reiser en rekke nye spørsmål.

Journalisters livssyn var ett av temaene da medieundersøkelsen ble presentert på Nordiske Mediedager i år. Selv om det kun stilles ett spørsmål om dette i undersøkelsen, er det å håpe at det signaliserer en begynnende åpenhet om tro og livssyn.

Tro & Medier har i flere år påpekt behovet for en presse som tar menneskers livssyn på alvor. I 2013 skrev vi kommentaren «Livssyn i journalistisk blindsone» i forbindelse med Nordiske Mediedager: «For å utøve vesentlig journalistikk, må man forstå samfunnet. (…)Når kunnskap og forståelse er fraværende, oppstår fordommer og feilaktige stereotypier. Om dette er en reell blindsone, kan det i lengden undergrave journalistenes troverdighet, da de dermed mister evnen til å forstå og speile samfunnet vi lever i.»

Personlig, ikke privat. 

I 2016 skrev vi i kommentaren «Hva tror journalisten på?»: «Det er helt riktig at menneskers livssyn er en personlig ting. Men det er ikke privat. Det påvirker vårt liv i offentligheten, og da må journalister og redaktører gå foran i åpenhet på dette området.»

Og i 2017 fulgte vi opp i kommentaren «Vi trenger journalister som forstår kristen tro»: «På Nordiske Mediedager var livssynsaspektet dessverre fraværende. Betegnende nok. I rekken med glimrende foredrag og paneldebatter hadde det vært bra om programmet også kunne satt journalisters livssynsforståelse i fokus.»

Livssynet fungerer som linser vi ser verden gjennom, der vi vurderer hva vi anser som rett og galt, viktig og uviktig. Hva er verdt å skrive om? Hvilken vinkling ønsker vi å gi det? Hvem skal vi intervjue, og hva ønsker vi fra dem? Det er en rekke sentrale vurderinger som blir gjort i redaksjonen – og som ubevisst eller bevisst også preges av journalistens og redaktørens livssyn.

Tallet er høyt. 

Årets medieundersøkelse viser at 74 prosent av journalister svarer nei på spørsmålet om de bekjenner seg til en bestemt religion. Dette tallet er høyt og reiser en rekke nye spørsmål. For så lenge dette er det eneste spørsmålet som stilles, blir det synsing å analysere hva som ligger bak disse tallene. Hvor mange av disse vil kalle seg ateister? Hvor mange vil kalle seg religiøse, men ønsker ikke å knytte seg til en bestemt religion? Hvem har en religiøs bakgrunn – og hvordan er deres generelle forhold til menneskers religiøse tro?

Spørsmålene er mange, og det er nødvendig å få satt søkelyset på det, øke bevisstheten og åpenheten om det. Slik kan vi få en opplyst debatt om hvordan dette preger journalistikken.Når pressen undervurderer hvordan dette preger journalistikken, står vi i fare for å få en form for maktmisbruk, der man bevisst eller ubevisst bruker mediearenaen til å påvirke publikum med sitt livssyn. 

Viktig, men neglisjert. 

Et annet moment som understreker viktigheten av bevissthet rundt livssyn i journalistikken, er at vi lever i et flerkulturelt samfunn. Her er både institusjonalisert tro og livssyn generelt et sentralt aspekt i viktige samfunnsanliggende. Da er det innlysende at vi både trenger en presse som er åpen om sitt livssyn, som påvirker journalistikken, samt en presse som forstår andre menneskers religiøse og sekulære tro og hvordan det påvirker samfunnet vi lever i. 

Jeg er glad for at de i medieundersøkelsen har tatt med spørsmålet om journalister og redaktører bekjenner seg til en bestemt religion. Håpet er at årets spørsmål er et skritt i å anerkjenne at journalister og redaktører også har et livssyn – og at vi i neste års medieundersøkelse får flere spørsmål som belyser et viktig, men neglisjert, område i journalistikken. 


Trykket i Vårt land 7. mai 2018

Gå til innlegget

Hvordan holde påskebudskapet levende i mediene? 

Publisert 4 måneder siden - 117 visninger

Det er vi kristne som har ansvar for å holde historien om Jesus levende blant oss. Jeg utfordrer oss til en tredelt, langsiktig satsing for det kristne budskapet i mediene.

«Mens julesanger strømmer ut fra både radiostasjoner og kjøpesentra i ukene før jul, er påskesangene fraværende på veg inn i høytiden. Hva er det som gjør at juleevangeliet får så mye sterkere gjennomslag i det offentlige rom enn det påskeevangeliet får?»  spurte biskop Ingeborg Midtømme i Dagen 26.mars.

Spørsmålet er interessant, men svaret er ikke opplagt. Det er nok en rekke sammensatte faktorer som gjør at juleevangeliet har en naturlig plass i vår felles julefeiring, mens påskebudskapet forsvinner i fjell, Kvikk Lunsj og påskekrim. Men enda viktigere er det å spørre hva vi som kristne kan gjøre for at historien om Jesu død og oppstandelse kan prege offentligheten i påsken.  

Først og fremst trenger vi kristne å gjenoppdage påsken som en kristen høytid. Fyll opp kirkene, om det er på fjellet eller i lavlandet. Skap felles skikker eller ritualer som bringer påskens budskap inn i hjemmene, om det er skriftlesing, spesielle måltider eller pynting av hjemmet. Syng! Gjenoppdag gamle, vakre påskesalmer. Skriv nye påskesanger. Og del dem slik at de også kan slå rot utenfor menigheten. «Dere er verdens lys», sier Jesus, og forteller at det er vi som har ansvaret for at lyset fra påsken skal lyse også i fremtiden. 

I tillegg til dette, foreslår jeg også en målrettet og langsiktig satsing for å prege mediene med påskens budskap: 

1. Vi trenger journalister som kjenner påskens budskap og forstår relevansen til vår tid. 
Den objektive journalist finnes ikke. Selv om man skal tilstrebe en objektiv fremstilling, bidrar journalistens egne synspunkter i stor grad til å forme journalistikken. En rekke spørsmål er avhengig journalistens virkelighetsforståelse: Hvilke saker er verdt å dekke? Hvilken vinkling skal saken ha? Hvem skal intervjues? Hvilken rolle ønsker vi å gi intervjuobjektene: skurk, helt, offer, ekspert?

Påskens budskap er viktig i nyhetsbildet også i vår tid, men om dette skal prege mediene, trenger vi journalister som deler den forståelsen.

Historien om påsken må få en naturlig plass i redaksjonsmøtene.  

For det første må journalister få tilbud om kursing og etterutdanning for å forstå livssynsmangfoldet i samfunnet, der den kristne tro er helt sentral. For det andre trenger også pressen journalister med en kristen tro, som kjenner dette landskapet fra innsiden. Her må kristne fellesskap målrettet utruste mennesker til å leve ut sin tro på jobben, slik vi blant annet gjør gjennom konferansen Hellig Hverdag. Dette handler ikke om å gå på kompromiss med journalistisk uavhengighet og integritet, men om å berike journalistikken med sin kompetanse.  

2. Vi trenger programskapere som utfolder seg i påskens dramatiske landskap. 
Påskehistorien er full av nerve. Hele kosmos er i spill, kampen mellom godhet og ondskap når sitt klimaks, menneskene rundt Jesus svikter og bedrar – og i det som fremstår som det endelige nederlaget på korset, vokser det frem en spire til en kirke som har preget en hel verden. Fortsatt blir menneskeliv forvandlet på grunn av en hendelse for 2000 år siden. Her er et enormt potensial for å skape godt innhold som kan prege populærkulturen. 

Jeg er overbevist om at kompetansen og kreativiteten finnes blant kristne programskapere. Men de trenger at vi andre står med dem i neste punkt: 

3. Vi trenger kristne som forstår hvor viktig underholdning er, og som investerer økonomisk i å få påskens budskap delt i mediene. 
Selv om noen av de siste kristne filmene fra USA har gått bra økonomisk, er det norske markedet for lite til at slike prosjekter kan gå rundt her. Skal påskens budskap leve i mediene fremover, må vi kristne stå sammen for å gjøre nyskapende prosjekter økonomisk mulig å gjennomføre.  

Vi har fått inn en rekke gode søknader til Tro & Mediers mediestipend. Noen av disse vil få avslag, ikke på grunn av kvaliteten på prosjektet, men på grunn av begrensede midler til utdeling hos oss. Jeg håper denne trenden kan snu, og at vi allerede i 2019 kan dele ut betydelig større midler for å hjelpe andre å lykkes med å dele påskebudskapet i mediene. Her vil jeg gjerne utfordre kristen-Norge, som har en rik tradisjon i å gi midler til misjon: Norge er en stor misjonsmark, og det er vi kristne som har ansvar for å holde historien om Jesus levende blant oss. 

Gå til innlegget

«Herre, gjør meg til redskap for din fred!» 

Publisert 4 måneder siden - 103 visninger

«Herre, gjør meg til redskap for din fred!» Slik starter Frans av Assisis bønn. Jeg håper mange ber denne bønnen når de deltar i nettdebatten rundt Listhaugs avgang. 

«La meg bringe kjærlighet der hatet rår», fortsetter bønnen. «Siste uka har man sett utrolig mye ondskap i Norge», sa Sylvi Listhaug i avskjedstalen sin. Det kan dessverre politikere fra alle fløyer skrive under på. Både dem fra sentrum, høyre- og venstresiden opplever grusomme personangrep og regelrette drapstrusler. Nettrollene er flere enn vi skulle ønske, og de sprekker ikke i lyset. Tvert imot virker det som om muligheten til å få plass i en offentlig debatt gir dem ny næring. 

Hvorfor dette hatet? Jeg skal ikke være en hobbypsykolog som gir enkle svar på komplekse situasjoner. Men jeg er redd mange har hatt lite erfaring av kjærlighet i eget liv. For «det et menneske sår, skal det også høste», sier Bibelen. Om man sår frykt i andres liv, høster man frykt. Om man sår hat i andres liv, høster man hat. Vi får en hatspiral som er vanskelig å stoppe, konflikten eskalerer og vi får et kaldere klima i landet. Da trenger vi noen som går mot strømmen, som elsker der hatet rår. 

Det betyr ikke at vi skal lukke øynene for urett. Når Frans av Assisis bønn fortsetter: «La meg bringe forlatelse der urett er begått», er det ikke for å glatte over ondskap. Å bringe forlatelse til mennesker betyr for det første at man erkjenner at urett er begått. For det andre plasserer man ansvaret hos den som har begått uretten og trenger tilgivelse. Men for det tredje setter forlatelsen personen fri fra sin skyld og urett. Det siste kan man dypest sett bare gjøre fordi vi selv er tilgitt – og påsken forteller oss den kraftfulle historien om Jesus som gir sitt liv for oss, for å bringe forlatelse for den uretten vi har begått. 

«La meg skape enighet der uenighet rår», ber vi videre. «Vi må puste med magen», sa statsminister Erna Solberg i sin tale etter Listhaugs avgang. Med det manet hun til saklighet og ro i debatten. Urett og uenighet har i seg helt naturlige krefter til splittelse og konflikt. Men det er mulig med en annen vei, en som tar med seg ordene fra Jak 1,19: «Enhver skal være rask til å høre, men sen til å tale og sen til å bli sint.» 

I møte med nettroll og netthat, la oss være nettengler. Vi vil «bringe sannhet der villfarelse rår» og «lys der mørket ruger».
 
Og i siste del av Frans av Assisis bønn lyder tonen fra påsken mot oss, gjenklangen fra ham som gav sitt liv for oss, som elsket sine fiender, tilgav all verdens synd og som vant over døden. «Vis det samme sinnelag som Kristus Jesus!» sier Fil 2,5, og vi vil derfor be: 


La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste.
Ikke så meget å bli forstått som å forstå.
Ikke så meget å bli elsket som å elske!
For det er gjennom at man gir at man får.
Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv.
Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!
Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv! 

 

Gå til innlegget

Seksuelle grenser er elefanten i rommet 

Publisert 6 måneder siden - 943 visninger

Alkoholen kalles for elefanten i rommet i #metoo-debatten. Det er delvis sant, samtidig som samfunnet vårt har tøyd de seksuelle grensene så langt at de nesten er visket ut. Manglende grensesetting er den største elefanten i vår seksualiserte offentlighet. 

Vi har «et samfunn der ingen andre enn puritanerne sier at det er få ting som er så nakent og skjørt som det å gi seg hen til et annet menneske», skrev nylig Anki Gerhardsen i Aftenposten i kronikken «Dette er en tid for fri sex og full angst». Dessverre har hun rett, og vi såkalte «puritanere» vil gjerne invitere til en samtale om seksualitetens plass i offentligheten. Hvordan kan vi beskytte dette vakre, nakne og skjøre? Hvordan kan vi gi ungdommer nok kunnskap til å vurdere de langsiktige konsekvenser av tilfeldig sex? Og hvordan kan mediene bidra til at sex får styrke kjærligheten i trygge relasjoner og ikke brukes som et middel for å stille eget begjær – seksuelt eller økonomisk? 

Syv år etter at vår kritikk mot NRKs serie Trekant ble avfeid som reaksjoner fra kristenkonservative krefter, blant annet av daværende AUF-leder Eskil Pedersen, er det på tide å spørre om vi kan ta debatten om igjen. Ikke om Trekant – selv om det er betenkelig at serien fortsatt ligger ute på NRKs nett-tv – men om ungdom, seksualitet og grenser. Kan vi i kjølvannet av #metoo skape en felles forståelse for at grensesetting er et viktig og godt element i seksualiteten?  

Reklamer, realityserier og musikkvideoer forteller ungdomsgenerasjonen at seksualiteten er grenseløs og kan brukes som et nyttig redskap for å sjokkere, pirre og klatre i anerkjennelse. Som en naturlig konsekvens blir sosiale medier en arena for å spille på egen seksualitet, også langt ned i alder. Færre klær betyr flere likes.  

Det er ikke rart at det er slik. Menneskekroppen er vakkert skapt. Og seksualiteten er en gave som vekker sterke følelser i oss. Da er det forståelig at det er fristende å benytte seg av dette til å oppnå det man ønsker. Men i kjølvannet ligger det sårede mennesker, resultater av grenseoverskridende adferd fra andre eller seg selv. Dette møter vi i #metoo. Men sårene kan også oppstå i frivillige relasjoner, der utforskingen og grenseflyttingen  i etterkant viste seg å ha en vond ettersmak av en såret sjel. 

«Den som er veldig sterk, må også være veldig snill», sier Pippi Langstrømpe. For å omskrive: Seksualdriften er veldig sterk, da må man også sette grenser som beskytter – andre og seg selv.  

«Du må finne dine egne grenser», er et råd som har gått igjen når voksenverden har forsøkt å veilede ungdommer i deres seksualitet. Isolert sett høres det fint ut, og det er sant at grensene må være ungdommenes egne. Men når de i sin mediehverdag møter en gedigen «all inclusive»-buffet av seksuelle retter, giftige og sunne, kan de ikke bli overlatt til egen prøving og feiling. Da trenger de noen som går sammen med dem. Som våger å si at noe er galt og noe er rett. Som våger å sette tydelige grenser. Som modellerer kjærlighet, respekt og trofasthet i seksualiteten. 

Den oppgaven er først og fremst foreldrenes. Skolen må også gi seksualundervisning som lærer ungdommer at seksualitet er noe nakent, skjørt og vakkert – noe som er verdt å beskytte med gode grenser. Noen er så heldige at de har en menighet eller andre fellesskap med voksne som gode rollemodeller. Men også mediene har et ansvar for å bidra til at grenser omfavnes som noe fint, om det er i den offentlige debatten, underholdningsbransjen eller nyhetsmedienes valg av saker og vinkling. Ønsket om mindre av grenseløs seksualitet i mediene handler derfor ikke om å innføre en moral som passer oss kristenkonservative, men et ønske om å beskytte det som er godt for mennesker. Vi må verne om det vakreste vi har – hverandre. 

 

Kommentaren er skrevet av undertegnede og Alexis Lundh, leder for HeltFri.net.

Publisert som mediekommentar på troogmedier.no.

Gå til innlegget

Barn banner på «Nytt på nytt» – hva gjør du?

Publisert 8 måneder siden - 281 visninger

«Fy faen», satt barna og sang på NRKs «Nytt på nytt» for et par uker siden. Og sist søndag etterlignet Are Sende Osen nattverden i programmet «På tro og Are» da han delte ut øl og ost, mens han sa: «Dette er mitt øl. Dette er min ost.»

Det er helt naturlig at vi reagerer når viktige verdier blir krenket. Barn skal ikke læres opp til å banne; det er ikke underholdende å se dem synge «Fy faen» av hjertens lyst. Og nattverden er en hellig handling i den kristne tro. Jeg kjenner det ubehagelig når Are Sende Osen trivialiserer og – forhåpentlig utilsiktet – latterliggjør måltidet der kristne minnes Jesu død for oss. 

Men er det nå likevel sikkert at det beste er å skape en seerstorm av klager til NRK eller Kringkastingsrådet, slik vi ser nå i saken fra «Nytt på nytt»? Begrunnelsen til å klage er forståelig. Intensjonen ved å si ifra er god. Men resultatet blir sjeldent slik vi ønsker, noe jeg har erfart gjennom flere år i dette landskapet. Heldigvis finnes det måter å løse dette på, som jeg mener er mer effektive i lengden. 

Forsvare eller skape?
Før vi går inn i diskusjon med mediene, kan det være sunt å tenke gjennom: Er vår kamp primært for å forsvare noe bestående eller for å skape noe nytt? Vi snakker ofte varmt om den kristne kulturarven, som representerer alt det gode kristendommen har tilført samfunnet. Men som kristne er vi sendt for å forme fremtiden, ikke bevare fortiden. Fortiden er nyttig i den grad røttene evner å bringe frem nye skudd og nytt liv. Programreaksjoner bør derfor være fremtidsrettet, ikke tilbakeskuende. Det kan virke som en uvesentlig nyanse, men jeg mener den er svært viktig i møte med mediene. Å tale varmt om tro og verdier i mediene må ikke oppfattes som bakstreversk. Vi vil være med på å forme fremtiden! 

Vinne diskusjoner eller hjerter?
«Mediene er en misjonsmark, ikke en slagmark», er ett av Tro & Mediers postulater. Noen ganger kan den offentlige debatten glemme menneskene, også debattene der vi kristne er involvert. Tone og argumentasjon gjør at man kanskje intellektuelt vinner debatten, mens man i det lange løp ikke når inn til menneskehjerter. Det hjelper ikke å ha rett, om ikke Guds kjærlighet preger oss. 

Lytte godt
«Enhver skal være rask til å lytte, men sen til å tale og sen til å bli sint», skriver Jakob i sitt brev i Det nye testamentet. Det er kloke ord. Vi har en tendens til å snu rekkefølgen helt om, men Bibelen utfordrer oss til å lytte først. Ved å lytte forstår man bedre. Ved å lytte viser man vilje til å ta budskapet fra avsenderen på alvor. Og ved å lytte evner man i neste omgang å respondere på en måte som treffer bedre. 

Lytt til budskapet og lytt til Gud i bønn. Hva ser han i møte med mediene? Hva gleder han seg over og hva gråter han over? Hvordan vil han lede deg i din respons? 

Overrask og tilfør nye perspektiv
Forventede reaksjoner har dessverre lite gjennomslagskraft. Når barna synger sang med banning på «Nytt på nytt», forventes det at en del vil klage – slik også Johan Golden gav utrykk for umiddelbart etter innslaget. I slike saker oppstår det en slags dynamikk som går på autopilot, der seere reagerer, mediene forsvarer og forklarer og lite endres i det lange løp. 

Hva med å gå litt ut av flokken? Overraske litt? Gjennom lyttingen har du forhåpentlig forstått noe som kan bidra til nye perspektiv i redaksjonene. Jesus var en mester i å overraske. Om det handlet om helligdagen, skatt til keiseren eller teologiske spørsmål, så gikk ofte motdebattantene fra diskusjonen i undring. For han gav dem helt andre perspektiv enn de trange rammene de startet diskusjonen med. 

Kan vi tilføre kreativitet, dybdeforståelse og konstruktive forslag i våre programreaksjoner? 

Konkrete råd 
1. Lytt – før du eventuelt reagerer. 
2. Be – om ledelse, innsikt og Guds kjærlighet. 
3. Vær konkret – hvilket program, tidspunkt og konkret hendelse. 
4. Vær saklig og høflig – ikke bruk «Caps lock», da det oppfattet som å rope til den du skriver til. 
5. Vær kreativ og konstruktiv – gi forslag og innspill til andre måter å gjøre ting på. 
6. Husk å takke – for det gode fortjener en takk. 
7. Send kopi til Tro & Medier – for vi har en relasjon til flere redaksjoner som gjør at vi kan ta opp saker med større tyngde enn enkeltmennesker har mulighet til. 
8. Og skulle dette virke for overveldende: Send en ufiltrert melding til Tro & Medier, så tar vi reaksjonene med oss inn i vår dialog med mediene. 

På denne måten kan vi sammen bidra til å skape en fremtid i mediene der lyset overvinner mørket! Det handler ikke om å trekke seg bort fra et viktig medieengasjement, men om å være sannheten tro i kjærlighet. Slik kan vi også her gjøre Jesus synlig gjennom våre programreaksjoner. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Bibeltime for politikere
rundt 1 time siden / 1948 visninger
Ronnie Johanson kommenterte på
Bibeltime for politikere
rundt 2 timer siden / 1948 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 2 timer siden / 12816 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 10 timer siden / 11340 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 10 timer siden / 11340 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 11 timer siden / 11340 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 11 timer siden / 11340 visninger
Robin Tande kommenterte på
Mening med eller uten Gud?
rundt 11 timer siden / 289 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 11 timer siden / 12816 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 11 timer siden / 11340 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 12 timer siden / 11340 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 12 timer siden / 12816 visninger
Les flere