Jarle Haugland

Alder: 43
  RSS

Om Jarle

Daglig leder i Tro & Medier

Følgere

Jeg har et ønske for 2020. Eller, det er kanskje bedre å kalle det en lengsel: At mennesker får oppleve det uendelig vakre i livet med Gud.

2019 var et spesielt år for den kristne troen i det norske samfunnet. Ikke minst var det flere saker i offentligheten som utfordret kristen samlivsetikk, og det virker som om menneskers innstilling til kristendommen endret seg. Jeg tror det er riktig å si at den kristne tro gikk fra å være noe man behandlet med mild likegyldighet – og over til at den nå oppfattes som å være årsak til at mennesker lider og til og med tar sitt liv. Hvordan har vi kommet dit? Er det vi kristne som har feilet i vårt oppdrag med å gi mennesker et møte med Jesus, han som elsker oss så høyt at han gir sitt liv for oss? Svaret på det er sikkert sammensatt, men jeg håper 2020 kan være året der det vakre i troen kommer i forgrunnen. Der evangeliet, de gode nyhetene, igjen blir fortalt inn i vår tid.  

For det kristne budskapet har noe godt å gi inn i enhver livssituasjon: Når vi mister noen kjære, lengter vi etter et håp om et liv som strekker seg forbi døden. Da forteller den kristne tro om en som har vunnet over døden og inviterer oss til et evig liv. Når skammen kveler oss, lengter vi etter noe som kan sette oss fri. Da gir den kristne tro oss Jesus, Guds sønn, som tar bort all skam. Når vi har knust relasjoner gjennom våre feilvalg, våre synder, lengter vi etter tilgivelse og helbredelse. Da forteller den kristne tro oss at vår synd er fullt ut sonet og tilgitt på korset. Når jorden sukker under vår syndige fråtsing, trenger vi å se at det er håp for fremtiden. Da lover vår Skaper oss at han skal gjenskape alt - en himmel og jord uten nød, smerte og død.  
 
Livet med Jesus er så uendelig rikt at det sprenger grenser for vår fatteevne. Det tar ikke bort alle livets mørke tråder. Det løser ikke opp alle livets vonde knuter. Men det gir mening, retning, håp og hvile. Den historien håper jeg blir fortalt i 2020. I mediene. I hjemmene. På arbeidsplassen. I møte med nysgjerrige, skeptiske eller søkende. Og vevd inn i Guds store historie, finnes en rekke enkeltfortellinger – mennesker som hver dag lever livet sammen med Gud, sin himmelske Far. La de historiene også bli hørt. Snakk frimodig og naturlig om troen, bønnen, Bibelen og livet i det kristne fellesskapet. Del bibelvers i sosiale medier, spre gode ord og omsorg, stå opp for de svake, mot urett og undertrykkelse.  

For, som Jesus sier i Bergprekenen: «Når en tenner et lys, setter en det ikke under et kar, men i en stake, så det lyser for alle i huset. Slik skal også deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør, og prise deres Far i himmelen!» Ha et velsignet 2020! 

Gå til innlegget

Hanvold sparker nedover

Publisert 4 måneder siden

Jan Hanvolds Facebook-innlegg starter bra. Deretter går det forferdelig galt.

«I en tid med stor forvirring og medie hysteri. Er det godt, å være godt forankret i bibelen Guds ord», starter Jan Hanvold et innlegg på sin Facebookside. Så langt i innlegget følger jeg Hanvold, selv om vi kanskje har ulik forståelse av mediehysteri. Vi er enige i at Guds ord er levende og virkekraftig, kilden til en frigjørende tro og et liv sammen med vår himmelske Far. Bibelen er «en lykt for min fot og et lys for min sti», og forankringen der er helt essensiell for oss som kristne og som kirke. Så langt, så bra. Men deretter går det forferdelig galt i Hanvolds tirade på Facebook.

Først angriper han såkalte «globalister og fanatiske grønnskollinger» som forteller oss om verdens undergang. Deretter går han til et personangrep på Greta Thunberg, som han omtaler som «en psykisk syk jente ifra nabo landet, som hyler ut sitt budskap om verdens undergang. Bare ,å se uttrykket i ansiktet hennes, vet vi at hun ikke er vel bevart.» 

Etter å ha tatt en tur innom Donald Trump («som godt etablert i Guds ord og Ånd, vet vi at Donald Trump vil bli gjenvalgt for nye 4 år»), går han til angrep på mennesker som forteller om sine vonde opplevelser i kristne sammenhenger. Bakgrunnen for dette angrepet er Disco, en film om en tenårings vanskelige liv i en karismatisk sammenheng. 

Hanvold omtaler disse menneskene som kristofobiske avhoppere og beskriver dem på følgende måte: «Det som er felles for disse, er at de har overført sine personlige problemer til menigheter og organisasjoner. Og er ikke istand til, å se sine egne feil og mangler. De har aldri fungert sosialt, å har store personlige problemer. Som de ikke tar et oppgjør med.» 

Når det gjelder angrepet på Thunberg, har det kommet en rekke kritiske reaksjoner. Forståelig og på sin plass. Det er langt over grensen å omtale mennesker på denne måten, som «psykisk syk» og «ikke vel bevart».    

Hanvold gleder seg over å være godt forankret i Bibelen. «Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse», skriver Paulus i sitt brev til menigheten i Galatia. Det er dessverre lite å spore av dette i hans angrep mot Greta Thunberg. 

Men om dette angrepet har møtt motbør, er det stillere rundt Hanvolds angrep på mennesker som forlater troen og forteller om vonde opplevelser i det kristne fellesskapet. Om hans omtale av disse skulle vært forankret i Guds ord, måtte vi ha omskrevet lignelsen om den bortkomne sønnen til omtrent følgende variant: 

«Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini få høre hvor galt det stod fatt med den ene? Den hadde store personlige problemer og hadde aldri fungert sosialt. Om han en dag kommer over sauen som var mistet, lar han den få høre leksa, at den er en avhopper som har overført sine problemer på resten av flokken. Da vil sauen forstå hvor galt det er fatt med den, og hyrden kan være trygg på at sauen ikke kommer tilbake. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: ‘Gled dere med meg, for nå slipper vi å bakse mer med problemene den sauen påførte oss.’» 

Jeg tror absolutt ikke det er Hanvolds intensjon å møte mennesker på denne måten. I flere andre tilfeller har han vist en nød for menneskers frelse. Jeg vil hevde at det er hele drivkraften i Visjon Norge. Likevel er jeg redd den omskrevne lignelsen er en logisk konsekvens av Facebookinnlegget. Og jeg kjenner på en dyp sorg over at Hanvold omtaler dyrebare mennesker på denne måten. Dette er kvinner og menn som Gud elsker med en evig kjærlighet, som Jesus gav sitt liv for og som han lengter etter å føre hjem igjen. Hvor er kjærligheten? Omsorgen? Nøden? Ydmykheten? 

Det er skummelt å kritisere andre i offentligheten, ikke minst sine kristne søsken. Jesus fortalte jo ikke lignelsen om bjelken og flisen uten grunn. Men Jan Hanvold er en offentlig person som når langt med sin virksomhet i Visjon Norge og gjennom sine uttalelser i sosiale medier. Og jeg tror dem som blir rammet av hans angrep trenger å høre noen stemmer fra kristen-Norge som formidler noe annet enn Hanvold. Jeg ønsker at mennesker som har forlatt troen og bærer med seg vonde opplevelser fra tiden i det kristne fellesskapet får høre at vi er takknemlige for at de forteller sine historier. At det gjør vondt å høre at Gud har blitt representert på en måte som har hindret dem i å få et ekte og sant møte med Ham. At det er utrolig trist at kristne fellesskap har bidratt til sår og bindinger som mennesker fortsatt bærer med seg.  

«Du skal ikke misbruke Herren, din Guds navn», sier ett av budene. Å representere Gud på en slik måte er brudd mot dette budet. Og jeg vet at jeg står i fare for å kaste stein i glasshus, men i så tilfelle slipper det forhåpentlig frisk luft inn i mitt liv også. 

«Den som er veldig sterk, må også være veldig snill», sier Pippi Langstrømpe. Det er kloke ord å ta med seg, ikke minst for oss som står i et kristent lederskap. 

Så vet jeg at det vil være mennesker som reagerer sterkt på at jeg kritiserer Hanvold. Han blir jo brukt av Gud! sier de. Det er sant at Visjon Norge har betydd mye for mennesker, og mennesker har møtt Jesus gjennom dette arbeidet. La det være til trøst og oppmuntring til oss alle, at Gud kan bruke oss ufullkomne mennesker. Men det fratar oss ikke ansvar for å påtale urett, kjempe for sannhet og stå på ofrenes side. Og det siste er kanskje det viktigste. I dette innlegget sparker Hanvold nedover, i motsetning til Jesus, som bøyde seg ned og løftet de nederste opp. 

Kommentaren er først publisert som ukas mediekommentar hos Tro & Medier.

Gå til innlegget

Hvordan kan vi som kirke møte unge mennesker, generasjon y, slik at de får en sterk, levende og smittende tro, midt i det digitale Babylon?

Dette spørsmålet blir tatt opp i boka «Faith for Exiles», som nylig ble lansert. Her presenteres forskning fra Barna Group som viser hva som gjør at unge mennesker bevarer troen i et «digitalt Babylon». Jeg frykter at vi har sovet i timen og en dag våkner opp til en digital hverdag som er fremmed for oss som kirke. Hvordan preger det digitale Babylon vårt oppdrag, vår måte å være kirke på, forståelsen av spørsmål og behov mennesker har – og svarene vi gir? 

Til tross for hederlige unntak, lekker kristenheten i vesten som en sil. Mennesker forlater troen og nye generasjoner vokser opp uten å ha en anelse om hvem Jesus er og hva kristen tro innebærer. Og vi, som kristen-Norge, tar i alt for stor grad utgangspunkt i at vi befinner oss i «Jerusalem». Eller vi lengter tilbake til en tid da vi var der. Det er på tide å realitetsorientere seg. 

Fremmed kultur

Bakgrunnen for begrepet «digitalt Babylon» er historien om da israelsfolket – inkludert Daniel og hans venner – ble bortført fra Jerusalem til Babylon. De gikk fra en homogen, monoreligiøs kultur, til et flerkulturelt og pluralistisk samfunn. Fra trygghet til usikkerhet. Fra kjente jødiske omgivelser til et land med fremmede guder og religiøse skikker.  

På samme måte har det skjedd en forflytning i vesten. Vi har gått fra en kristen majoritetskultur til et flerkulturelt og -religiøst samfunn. Og en av de sterkeste driverne for endringene, er vår digitale mediehverdag. Her pushes et kommersialisert budskap av ulike verdier, verdensbilder og livssyn. Troslivet vårt rives og slites fra skjermer på alle kanter, som vil ha vår tid, prege våre holdninger og forme våre prioriteringer.  

Oppslukende glitter

«Dype åndelige lengsler, som burde være omsorgsfullt pleid og dyktig dyrket, blir kvalt i hjel av «binge»-TV, altoppslukende spill og sosiale medier. (…) Teknologien og de opplyste rektanglene vi ser på hele tiden er ikke dårlig i og for seg selv. Men hvis vi ikke er årvåkne og målrettede, vil det digitale Babylons glitter og blitzing oppta våre dager så fullstendig, så vi aldri kommer i gang med å følge livets dypere spørsmål» (min overs.), skriver forfatterne David Kinnaman og Mark Matlock i boka. 

Parallelt med «Faith for Exiles» og forskningen bak, publiserte Barna Group og World Vision undersøkelsen «The Connected Generation». Her har man spurt 15 000 personer mellom 18 og 35 år i 25 forskjellige land om deres mål, frykt, relasjoner, rutiner og tro. Funnene er interessante, om ikke sjokkerende: 

Generasjon Y, eller millennials, er påkoblet, men ensomme. De er åndelig søkende. Forskerne skriver: «Det er en generell (og til tider overraskende) åpenhet for spiritualitet, religion og, i mange tilfeller, kirken.» Det er også en generasjon preget av angst og uro. Og de søker svar, men nesten halvparten av respondentene som har en kobling til kristen tro, opplever at kirken ikke gir svar på deres spørsmål. 

Tro i Babylon

Hvordan kan vi som kirke møte unge mennesker, generasjon y, slik at de får en sterk, levende og smittende tro, midt i det digitale Babylon? 

Det finnes ingen enkel oppskrift på det. Det krever målrettet og langsiktig arbeid der vi anerkjenner at vi lever i et digitalt Babylon. Og der må vi – som Daniel og vennene – praktisere vår dyrking av en levende Gud, selv når andre stemmer drar oss mot de digitale avgudene. Selv når det koster å tilbe Gud. Vi må gjøre det sammen, som et fellesskap i en individualistisk tid. Vi må gjøre det med ekte liv, midt i de sosiale medienes glansbilder. Vi må gjøre det med forståelse for og kompetanse på tiden vi lever i, for lettvinne løsninger aksepteres ikke. Vi må gjøre det med en kjærlighet som gir, i et landskap av egoismens begjær. Vi må gjøre det med senkede skuldre, i en tid fylt av krav om suksess. Vi må gjøre det med en trygg identitet i Kristus, midt i en generasjon som jakter etter bekreftelser og hauger av likerklikk. 

Digital misjon

Jeg tror vi trenger en strategi med to bein (noe som gjør det lettere å bevege seg i en tid med kontinuerlig endring). For det første må vi være på de digitale arenaene som denne generasjonen er på, med et frigjørende budskap om Jesus og et kall til disippelskap. Samtidig må vi utruste generasjonen til å bruke mediene på en måte som styrker deres etterfølgelse av Jesus. Vi lanserer nå Preach! som en liten, men forhåpentlig viktig, brikke i dette store puslespillet. Kanskje kan vi se en oppvåkning i kristenheten i vesten, slik kirken endelig kan ta misjon og disippelgjøring på alvor i en digital tid?

Gå til innlegget

Jeg må dessverre si at jeg er pessimistisk på vegne av den offentlige debatten. Det handler altfor ofte om å vinne – mer enn å lytte og bli klokere. Men det finnes lysglimt, for eksempel i NRKs «Einig?». Programmet tenner et håp om at det er mulig å forme den offentlige debatten på en annen måte i fremtiden.

«Dette må dere vite, mine kjære søsken: Enhver skal være rask til å høre, men sen til å tale og sen til å bli sint.» Ordene kommer fra Jakob, forfatteren av Jakobs brev i Bibelen. Versene kunne stått som en overskrift over NRKs programserie «Einig?».  

Jeg er dessverre ganske pessimistisk på vegne av den offentlige debatten i samfunnet i dag. I altfor stor grad har det blitt en arena for «toveismonolog», for å låne et begrep fra Sondre Lerche. Målet er ikke en samtale som kan gjøre en selv, motdebattanten og publikum klokere, men å få sagt sin mening. Gjerne spissformulert, så folk husker hva du har sagt. Gjerne provoserende, så du skaper engasjement. Gjerne polariserende, så folk kan stå sammen med deg i kampen mot en felles fiende. Inn i dette kommer «Einig?» på NRK som et lysglimt og tenner håp om at det er mulig å forme den offentlige debatten på en annen måte i fremtiden. 

«TV-debattar er ofte ein kamp som skal vinnast, men kva viss dei same deltakarane må lytte til kvarandre, ikkje får avbryte og må prøve å forstå motstandaren. Kva skjer då?» spør NRK i sin presentasjon av programserien. Her skal meningsmotstandere sette seg ned og snakke sammen om tema de er sterkt uenige i, uten innblanding fra programleder, og uten å slåss om å få komme til orde. 

«Det er på tide å være rolig og snakke ordentlig om ting», uttalte Faten Mahdi al-Hussaini etter å ha deltatt i en episode der innvandring var temaet. Og hun omtaler Aina Stenersen fra Fremskrittspartiet på følgende måte: «Jeg følte hun var genuint opptatt av å forstå meg. Jeg følte ikke at hun var ute etter å vinne. Det var så deilig.» 

Jeg kan ikke annet enn å synes det er vakkert. Og viktig. For når utgangspunktet er at vi må lytte til hverandre, skaper man et helt annet klima for forståelse. Ikke nødvendigvis enighet, men man går bak argumentene og ser – som Aina Stenersen poengterte i programmet – at man har samme mål, selv om man har forskjellige løsninger.  

SV-politiker Omar Gamal sier i den nevnte episoden: «Jeg tror måten vi snakker på nå, selv om vi er uenige om ting, er nøkkelen til å løse de utfordringene vi ser i samfunnet.»  

I en av de andre episodene er abort tema, med to unge politikere, Ina Libak fra AUF og Joel Ystebø fra KrF, i samtale. I stedet for «Handmaid´s Tale»-kostymer og rop om strikkepinner, sitter to tydelige meningsmotstandere og snakker sammen på en måte som gjør oss klokere. Det fortjener ros. Ystebø sier mot slutten av programmet: «Det er viktig å ikke tvile på hverandres motiver», og påpeker dermed det samme som Stenersen, den store majoriteten av politikere ønsker å skape et godt samfunn å leve i. Også når det kommer til et vanskelig og kontroversielt tema som abort. Når følelsene og meningene er som sterkest, det er da man har godt av å prøve å forstå hverandre, understreker Libak 

Slike samtaler vil vi ha mer av! Men for at programserien ikke bare skal bli et blaff, har mediene et ansvar for hvordan de tilrettelegger den offentlige debatten i fremtiden. Og vi i publikum har et like stort ansvar for hva vi etterspør. For kontroverser selger, polarisering skaper høyere engasjement og få av oss klikker på saker med nyanser og innestemme. Derfor må både presse og publikum bidra til å forme fremtidens debatt. Med lytting og forståelse som sentrale bestanddeler. For, som Dalai Lama har sagt: «Når du snakker, repeterer du bare det du allerede vet, men hvis du lytter, kan du lære noe nytt.» 

Gå til innlegget

En historie verdt å kjempe for

Publisert 7 måneder siden

Ingen historier bør stenges inne i skammens landskap. Men når historier blir fortalt, ønsker vi at mennesker skal få vite at det finnes en enda større historie de lever under. Denne historien handler om Guds uendelige kjærlighet til ethvert menneske. Uansett.

Av Jarle Haugland, daglig leder i Tro & Medier og Alexis Lundh, leder i HeltFri.net.

Hvilke historier lytter vi til og hvilke historier forteller vi? Vi omgis av historier, små og store fortellinger som utgjør livet. Noen historier utspilles i ens hverdag, mens andre historier ligger mer i bakgrunnen, som grunnfortellinger i samfunnet vi lever i. 

Foreningen FRI setter i år fokus på historie i sine PRIDE-parader og inviterer skeive til å fortelle sine historier. Vi har lest mange av historiene, de gjør inntrykk. Vi leser også historiene om hat og om vold mot mennesker som lever sitt liv annerledes enn oss. Slike fortellinger skal gjøre vondt for oss som leser dem, og nok engang passer Arnulf Øverlands ord inn: «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!» Vi vil gjerne være med i stemmene som står opp mot urett, vold og hat mot lhbti-personer. Hele grunntanken i vår kristne tro er ethvert menneskes uendelige verdi – og også menneskers frihet til å velge sin livskurs, uten å møte fysiske eller psykiske represalier.  

Samtidig tror vi på en historie som er bedre enn den FRI ønsker å fremme. Men historien er vanskelig å formidle gjennom en kort kommentar. For den er så dyp, bred, vid og rik at den ikke kan rommes inne i noen tekstavsnitt. Den omfavner mennesket med Guds evige kjærlighet, en historie der livet kan blomstre. Og historien er også brutalt ærlig med våre mørke sider.  

Den historien vi tror på, har rammer. Ekte frihet er ikke grenseløs. Mens FRI arbeider for fri sex, så lenge det er samtykke, vil vi hevde at deres historie binder mennesket fast i egne begjær og lyster. Friheten blomstrer kun der rammene er gode. Presten og forfatteren John Stott skrev: «Sann frihet er frihet til å være oss selv, slik Gud skapte oss og mente at vi skulle være.»  

Ta fisken, for eksempel. Fisken opplever kun full frihet i elementet vann, selv om den er fri til å hoppe opp i elementet luft.  Slik kan også mennesket bare oppleve full frihet innenfor det elementet vi er skapt til å leve i. Og hva slags element er det? John Stott hevder at det er kjærlighet vi er skapt til. Uten kjærlighet fra Gud og mennesker vil vi før eller siden tørke ut og dø. Dette viser mange historier oss. Vi kan kun oppleve full frihet så lenge vi elsker og blir elsket.  

Stott fortsetter: «Sann kjærlighet setter imidlertid opp restriksjoner for den elskende, for kjærligheten er i sitt vesen ´selv-givende´. Det fører oss til et oppsiktsvekkende kristent paradoks. Sann frihet er frihet til å være meg selv, slik Gud skapte meg og mente at jeg skulle være. Og Gud skapte meg til å elske. Men kjærlighet er å gi, det er å gi seg selv. Derfor må jeg for å være meg selv, fornekte meg selv og gi meg selv. For å være fri, må jeg tjene. For å leve, må jeg dø fra min egen selvopptatthet. For å finne meg selv, må jeg miste meg selv i kjærlighet.» 

Dette er historien vi tror på og lever for. Historien om Gud som elsker mennesket så høyt at Jesus gav sitt liv for oss. Og om at vi kalles til et liv der vi får ta imot og spre denne kjærligheten, som gir rammer som beskytter det sårbare i oss. 

Vi vil oppmuntre mennesker til å fortelle sin historie, uansett hva denne inneholder. Noen skal fortelles i offentligheten, andre til mennesker man stoler på. Ingen historier bør bli stengt inne i skammens skap. Men når historien blir fortalt, vit at det er en enda større historie over ditt liv: En historie om en Gud som elsker deg med en evig kjærlighet og som inviterer deg inn i frihetens landskap. 

Innlegget er også publisert som ukas mediekommentar hos Tro & Medier.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
25 dager siden / 1681 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
4 dager siden / 1580 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
24 dager siden / 1178 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
20 dager siden / 1152 visninger
White Christmas
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 1075 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
14 dager siden / 822 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 2 måneder siden / 802 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere