Jarle Haugland

Alder: 43
  RSS

Om Jarle

Daglig leder i Tro & Medier

Følgere

Hanvold sparker nedover

Publisert 17 dager siden

Jan Hanvolds Facebook-innlegg starter bra. Deretter går det forferdelig galt.

«I en tid med stor forvirring og medie hysteri. Er det godt, å være godt forankret i bibelen Guds ord», starter Jan Hanvold et innlegg på sin Facebookside. Så langt i innlegget følger jeg Hanvold, selv om vi kanskje har ulik forståelse av mediehysteri. Vi er enige i at Guds ord er levende og virkekraftig, kilden til en frigjørende tro og et liv sammen med vår himmelske Far. Bibelen er «en lykt for min fot og et lys for min sti», og forankringen der er helt essensiell for oss som kristne og som kirke. Så langt, så bra. Men deretter går det forferdelig galt i Hanvolds tirade på Facebook.

Først angriper han såkalte «globalister og fanatiske grønnskollinger» som forteller oss om verdens undergang. Deretter går han til et personangrep på Greta Thunberg, som han omtaler som «en psykisk syk jente ifra nabo landet, som hyler ut sitt budskap om verdens undergang. Bare ,å se uttrykket i ansiktet hennes, vet vi at hun ikke er vel bevart.» 

Etter å ha tatt en tur innom Donald Trump («som godt etablert i Guds ord og Ånd, vet vi at Donald Trump vil bli gjenvalgt for nye 4 år»), går han til angrep på mennesker som forteller om sine vonde opplevelser i kristne sammenhenger. Bakgrunnen for dette angrepet er Disco, en film om en tenårings vanskelige liv i en karismatisk sammenheng. 

Hanvold omtaler disse menneskene som kristofobiske avhoppere og beskriver dem på følgende måte: «Det som er felles for disse, er at de har overført sine personlige problemer til menigheter og organisasjoner. Og er ikke istand til, å se sine egne feil og mangler. De har aldri fungert sosialt, å har store personlige problemer. Som de ikke tar et oppgjør med.» 

Når det gjelder angrepet på Thunberg, har det kommet en rekke kritiske reaksjoner. Forståelig og på sin plass. Det er langt over grensen å omtale mennesker på denne måten, som «psykisk syk» og «ikke vel bevart».    

Hanvold gleder seg over å være godt forankret i Bibelen. «Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse», skriver Paulus i sitt brev til menigheten i Galatia. Det er dessverre lite å spore av dette i hans angrep mot Greta Thunberg. 

Men om dette angrepet har møtt motbør, er det stillere rundt Hanvolds angrep på mennesker som forlater troen og forteller om vonde opplevelser i det kristne fellesskapet. Om hans omtale av disse skulle vært forankret i Guds ord, måtte vi ha omskrevet lignelsen om den bortkomne sønnen til omtrent følgende variant: 

«Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini få høre hvor galt det stod fatt med den ene? Den hadde store personlige problemer og hadde aldri fungert sosialt. Om han en dag kommer over sauen som var mistet, lar han den få høre leksa, at den er en avhopper som har overført sine problemer på resten av flokken. Da vil sauen forstå hvor galt det er fatt med den, og hyrden kan være trygg på at sauen ikke kommer tilbake. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: ‘Gled dere med meg, for nå slipper vi å bakse mer med problemene den sauen påførte oss.’» 

Jeg tror absolutt ikke det er Hanvolds intensjon å møte mennesker på denne måten. I flere andre tilfeller har han vist en nød for menneskers frelse. Jeg vil hevde at det er hele drivkraften i Visjon Norge. Likevel er jeg redd den omskrevne lignelsen er en logisk konsekvens av Facebookinnlegget. Og jeg kjenner på en dyp sorg over at Hanvold omtaler dyrebare mennesker på denne måten. Dette er kvinner og menn som Gud elsker med en evig kjærlighet, som Jesus gav sitt liv for og som han lengter etter å føre hjem igjen. Hvor er kjærligheten? Omsorgen? Nøden? Ydmykheten? 

Det er skummelt å kritisere andre i offentligheten, ikke minst sine kristne søsken. Jesus fortalte jo ikke lignelsen om bjelken og flisen uten grunn. Men Jan Hanvold er en offentlig person som når langt med sin virksomhet i Visjon Norge og gjennom sine uttalelser i sosiale medier. Og jeg tror dem som blir rammet av hans angrep trenger å høre noen stemmer fra kristen-Norge som formidler noe annet enn Hanvold. Jeg ønsker at mennesker som har forlatt troen og bærer med seg vonde opplevelser fra tiden i det kristne fellesskapet får høre at vi er takknemlige for at de forteller sine historier. At det gjør vondt å høre at Gud har blitt representert på en måte som har hindret dem i å få et ekte og sant møte med Ham. At det er utrolig trist at kristne fellesskap har bidratt til sår og bindinger som mennesker fortsatt bærer med seg.  

«Du skal ikke misbruke Herren, din Guds navn», sier ett av budene. Å representere Gud på en slik måte er brudd mot dette budet. Og jeg vet at jeg står i fare for å kaste stein i glasshus, men i så tilfelle slipper det forhåpentlig frisk luft inn i mitt liv også. 

«Den som er veldig sterk, må også være veldig snill», sier Pippi Langstrømpe. Det er kloke ord å ta med seg, ikke minst for oss som står i et kristent lederskap. 

Så vet jeg at det vil være mennesker som reagerer sterkt på at jeg kritiserer Hanvold. Han blir jo brukt av Gud! sier de. Det er sant at Visjon Norge har betydd mye for mennesker, og mennesker har møtt Jesus gjennom dette arbeidet. La det være til trøst og oppmuntring til oss alle, at Gud kan bruke oss ufullkomne mennesker. Men det fratar oss ikke ansvar for å påtale urett, kjempe for sannhet og stå på ofrenes side. Og det siste er kanskje det viktigste. I dette innlegget sparker Hanvold nedover, i motsetning til Jesus, som bøyde seg ned og løftet de nederste opp. 

Kommentaren er først publisert som ukas mediekommentar hos Tro & Medier.

Gå til innlegget

Hvordan kan vi som kirke møte unge mennesker, generasjon y, slik at de får en sterk, levende og smittende tro, midt i det digitale Babylon?

Dette spørsmålet blir tatt opp i boka «Faith for Exiles», som nylig ble lansert. Her presenteres forskning fra Barna Group som viser hva som gjør at unge mennesker bevarer troen i et «digitalt Babylon». Jeg frykter at vi har sovet i timen og en dag våkner opp til en digital hverdag som er fremmed for oss som kirke. Hvordan preger det digitale Babylon vårt oppdrag, vår måte å være kirke på, forståelsen av spørsmål og behov mennesker har – og svarene vi gir? 

Til tross for hederlige unntak, lekker kristenheten i vesten som en sil. Mennesker forlater troen og nye generasjoner vokser opp uten å ha en anelse om hvem Jesus er og hva kristen tro innebærer. Og vi, som kristen-Norge, tar i alt for stor grad utgangspunkt i at vi befinner oss i «Jerusalem». Eller vi lengter tilbake til en tid da vi var der. Det er på tide å realitetsorientere seg. 

Fremmed kultur

Bakgrunnen for begrepet «digitalt Babylon» er historien om da israelsfolket – inkludert Daniel og hans venner – ble bortført fra Jerusalem til Babylon. De gikk fra en homogen, monoreligiøs kultur, til et flerkulturelt og pluralistisk samfunn. Fra trygghet til usikkerhet. Fra kjente jødiske omgivelser til et land med fremmede guder og religiøse skikker.  

På samme måte har det skjedd en forflytning i vesten. Vi har gått fra en kristen majoritetskultur til et flerkulturelt og -religiøst samfunn. Og en av de sterkeste driverne for endringene, er vår digitale mediehverdag. Her pushes et kommersialisert budskap av ulike verdier, verdensbilder og livssyn. Troslivet vårt rives og slites fra skjermer på alle kanter, som vil ha vår tid, prege våre holdninger og forme våre prioriteringer.  

Oppslukende glitter

«Dype åndelige lengsler, som burde være omsorgsfullt pleid og dyktig dyrket, blir kvalt i hjel av «binge»-TV, altoppslukende spill og sosiale medier. (…) Teknologien og de opplyste rektanglene vi ser på hele tiden er ikke dårlig i og for seg selv. Men hvis vi ikke er årvåkne og målrettede, vil det digitale Babylons glitter og blitzing oppta våre dager så fullstendig, så vi aldri kommer i gang med å følge livets dypere spørsmål» (min overs.), skriver forfatterne David Kinnaman og Mark Matlock i boka. 

Parallelt med «Faith for Exiles» og forskningen bak, publiserte Barna Group og World Vision undersøkelsen «The Connected Generation». Her har man spurt 15 000 personer mellom 18 og 35 år i 25 forskjellige land om deres mål, frykt, relasjoner, rutiner og tro. Funnene er interessante, om ikke sjokkerende: 

Generasjon Y, eller millennials, er påkoblet, men ensomme. De er åndelig søkende. Forskerne skriver: «Det er en generell (og til tider overraskende) åpenhet for spiritualitet, religion og, i mange tilfeller, kirken.» Det er også en generasjon preget av angst og uro. Og de søker svar, men nesten halvparten av respondentene som har en kobling til kristen tro, opplever at kirken ikke gir svar på deres spørsmål. 

Tro i Babylon

Hvordan kan vi som kirke møte unge mennesker, generasjon y, slik at de får en sterk, levende og smittende tro, midt i det digitale Babylon? 

Det finnes ingen enkel oppskrift på det. Det krever målrettet og langsiktig arbeid der vi anerkjenner at vi lever i et digitalt Babylon. Og der må vi – som Daniel og vennene – praktisere vår dyrking av en levende Gud, selv når andre stemmer drar oss mot de digitale avgudene. Selv når det koster å tilbe Gud. Vi må gjøre det sammen, som et fellesskap i en individualistisk tid. Vi må gjøre det med ekte liv, midt i de sosiale medienes glansbilder. Vi må gjøre det med forståelse for og kompetanse på tiden vi lever i, for lettvinne løsninger aksepteres ikke. Vi må gjøre det med en kjærlighet som gir, i et landskap av egoismens begjær. Vi må gjøre det med senkede skuldre, i en tid fylt av krav om suksess. Vi må gjøre det med en trygg identitet i Kristus, midt i en generasjon som jakter etter bekreftelser og hauger av likerklikk. 

Digital misjon

Jeg tror vi trenger en strategi med to bein (noe som gjør det lettere å bevege seg i en tid med kontinuerlig endring). For det første må vi være på de digitale arenaene som denne generasjonen er på, med et frigjørende budskap om Jesus og et kall til disippelskap. Samtidig må vi utruste generasjonen til å bruke mediene på en måte som styrker deres etterfølgelse av Jesus. Vi lanserer nå Preach! som en liten, men forhåpentlig viktig, brikke i dette store puslespillet. Kanskje kan vi se en oppvåkning i kristenheten i vesten, slik kirken endelig kan ta misjon og disippelgjøring på alvor i en digital tid?

Gå til innlegget

Jeg må dessverre si at jeg er pessimistisk på vegne av den offentlige debatten. Det handler altfor ofte om å vinne – mer enn å lytte og bli klokere. Men det finnes lysglimt, for eksempel i NRKs «Einig?». Programmet tenner et håp om at det er mulig å forme den offentlige debatten på en annen måte i fremtiden.

«Dette må dere vite, mine kjære søsken: Enhver skal være rask til å høre, men sen til å tale og sen til å bli sint.» Ordene kommer fra Jakob, forfatteren av Jakobs brev i Bibelen. Versene kunne stått som en overskrift over NRKs programserie «Einig?».  

Jeg er dessverre ganske pessimistisk på vegne av den offentlige debatten i samfunnet i dag. I altfor stor grad har det blitt en arena for «toveismonolog», for å låne et begrep fra Sondre Lerche. Målet er ikke en samtale som kan gjøre en selv, motdebattanten og publikum klokere, men å få sagt sin mening. Gjerne spissformulert, så folk husker hva du har sagt. Gjerne provoserende, så du skaper engasjement. Gjerne polariserende, så folk kan stå sammen med deg i kampen mot en felles fiende. Inn i dette kommer «Einig?» på NRK som et lysglimt og tenner håp om at det er mulig å forme den offentlige debatten på en annen måte i fremtiden. 

«TV-debattar er ofte ein kamp som skal vinnast, men kva viss dei same deltakarane må lytte til kvarandre, ikkje får avbryte og må prøve å forstå motstandaren. Kva skjer då?» spør NRK i sin presentasjon av programserien. Her skal meningsmotstandere sette seg ned og snakke sammen om tema de er sterkt uenige i, uten innblanding fra programleder, og uten å slåss om å få komme til orde. 

«Det er på tide å være rolig og snakke ordentlig om ting», uttalte Faten Mahdi al-Hussaini etter å ha deltatt i en episode der innvandring var temaet. Og hun omtaler Aina Stenersen fra Fremskrittspartiet på følgende måte: «Jeg følte hun var genuint opptatt av å forstå meg. Jeg følte ikke at hun var ute etter å vinne. Det var så deilig.» 

Jeg kan ikke annet enn å synes det er vakkert. Og viktig. For når utgangspunktet er at vi må lytte til hverandre, skaper man et helt annet klima for forståelse. Ikke nødvendigvis enighet, men man går bak argumentene og ser – som Aina Stenersen poengterte i programmet – at man har samme mål, selv om man har forskjellige løsninger.  

SV-politiker Omar Gamal sier i den nevnte episoden: «Jeg tror måten vi snakker på nå, selv om vi er uenige om ting, er nøkkelen til å løse de utfordringene vi ser i samfunnet.»  

I en av de andre episodene er abort tema, med to unge politikere, Ina Libak fra AUF og Joel Ystebø fra KrF, i samtale. I stedet for «Handmaid´s Tale»-kostymer og rop om strikkepinner, sitter to tydelige meningsmotstandere og snakker sammen på en måte som gjør oss klokere. Det fortjener ros. Ystebø sier mot slutten av programmet: «Det er viktig å ikke tvile på hverandres motiver», og påpeker dermed det samme som Stenersen, den store majoriteten av politikere ønsker å skape et godt samfunn å leve i. Også når det kommer til et vanskelig og kontroversielt tema som abort. Når følelsene og meningene er som sterkest, det er da man har godt av å prøve å forstå hverandre, understreker Libak 

Slike samtaler vil vi ha mer av! Men for at programserien ikke bare skal bli et blaff, har mediene et ansvar for hvordan de tilrettelegger den offentlige debatten i fremtiden. Og vi i publikum har et like stort ansvar for hva vi etterspør. For kontroverser selger, polarisering skaper høyere engasjement og få av oss klikker på saker med nyanser og innestemme. Derfor må både presse og publikum bidra til å forme fremtidens debatt. Med lytting og forståelse som sentrale bestanddeler. For, som Dalai Lama har sagt: «Når du snakker, repeterer du bare det du allerede vet, men hvis du lytter, kan du lære noe nytt.» 

Gå til innlegget

En historie verdt å kjempe for

Publisert 4 måneder siden

Ingen historier bør stenges inne i skammens landskap. Men når historier blir fortalt, ønsker vi at mennesker skal få vite at det finnes en enda større historie de lever under. Denne historien handler om Guds uendelige kjærlighet til ethvert menneske. Uansett.

Av Jarle Haugland, daglig leder i Tro & Medier og Alexis Lundh, leder i HeltFri.net.

Hvilke historier lytter vi til og hvilke historier forteller vi? Vi omgis av historier, små og store fortellinger som utgjør livet. Noen historier utspilles i ens hverdag, mens andre historier ligger mer i bakgrunnen, som grunnfortellinger i samfunnet vi lever i. 

Foreningen FRI setter i år fokus på historie i sine PRIDE-parader og inviterer skeive til å fortelle sine historier. Vi har lest mange av historiene, de gjør inntrykk. Vi leser også historiene om hat og om vold mot mennesker som lever sitt liv annerledes enn oss. Slike fortellinger skal gjøre vondt for oss som leser dem, og nok engang passer Arnulf Øverlands ord inn: «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!» Vi vil gjerne være med i stemmene som står opp mot urett, vold og hat mot lhbti-personer. Hele grunntanken i vår kristne tro er ethvert menneskes uendelige verdi – og også menneskers frihet til å velge sin livskurs, uten å møte fysiske eller psykiske represalier.  

Samtidig tror vi på en historie som er bedre enn den FRI ønsker å fremme. Men historien er vanskelig å formidle gjennom en kort kommentar. For den er så dyp, bred, vid og rik at den ikke kan rommes inne i noen tekstavsnitt. Den omfavner mennesket med Guds evige kjærlighet, en historie der livet kan blomstre. Og historien er også brutalt ærlig med våre mørke sider.  

Den historien vi tror på, har rammer. Ekte frihet er ikke grenseløs. Mens FRI arbeider for fri sex, så lenge det er samtykke, vil vi hevde at deres historie binder mennesket fast i egne begjær og lyster. Friheten blomstrer kun der rammene er gode. Presten og forfatteren John Stott skrev: «Sann frihet er frihet til å være oss selv, slik Gud skapte oss og mente at vi skulle være.»  

Ta fisken, for eksempel. Fisken opplever kun full frihet i elementet vann, selv om den er fri til å hoppe opp i elementet luft.  Slik kan også mennesket bare oppleve full frihet innenfor det elementet vi er skapt til å leve i. Og hva slags element er det? John Stott hevder at det er kjærlighet vi er skapt til. Uten kjærlighet fra Gud og mennesker vil vi før eller siden tørke ut og dø. Dette viser mange historier oss. Vi kan kun oppleve full frihet så lenge vi elsker og blir elsket.  

Stott fortsetter: «Sann kjærlighet setter imidlertid opp restriksjoner for den elskende, for kjærligheten er i sitt vesen ´selv-givende´. Det fører oss til et oppsiktsvekkende kristent paradoks. Sann frihet er frihet til å være meg selv, slik Gud skapte meg og mente at jeg skulle være. Og Gud skapte meg til å elske. Men kjærlighet er å gi, det er å gi seg selv. Derfor må jeg for å være meg selv, fornekte meg selv og gi meg selv. For å være fri, må jeg tjene. For å leve, må jeg dø fra min egen selvopptatthet. For å finne meg selv, må jeg miste meg selv i kjærlighet.» 

Dette er historien vi tror på og lever for. Historien om Gud som elsker mennesket så høyt at Jesus gav sitt liv for oss. Og om at vi kalles til et liv der vi får ta imot og spre denne kjærligheten, som gir rammer som beskytter det sårbare i oss. 

Vi vil oppmuntre mennesker til å fortelle sin historie, uansett hva denne inneholder. Noen skal fortelles i offentligheten, andre til mennesker man stoler på. Ingen historier bør bli stengt inne i skammens skap. Men når historien blir fortalt, vit at det er en enda større historie over ditt liv: En historie om en Gud som elsker deg med en evig kjærlighet og som inviterer deg inn i frihetens landskap. 

Innlegget er også publisert som ukas mediekommentar hos Tro & Medier.

Gå til innlegget

NRK Super forveksler sensur med ansvar

Publisert 5 måneder siden

«Vi driver ikke med sensur», svarte NRK Super etter at Julie Bergan hadde stått på MGPjr og sunget: «Shut the fuck up and get the fuck out!» Men er det sant? Foretas det ingen redaksjonelle vurderinger i NRKs barnekanal? Er det ingen grenser for hva som er greit og hva som ikke er det?

Selvsagt har NRK Super grenser. Min opplevelse av dem er at de er svært bevisste på hva de formidler til barn og har en høy kvalitet – også i de verdimessige vurderingene. Derfor var pauseinnslaget på MGPjr et feilskjær. Når skoler arbeider aktivt for å bedre språket blant elevene, fordi de vet at ordene former skolemiljøet, skulle det være unødvendig å oppleve seg motarbeidet av NRK Super og deres enorme barneshow MGPjr. 

«Vi driver ikke med sensur» er en argumentasjon jeg har møtt tidligere også. Den oppstår ofte der aktøren ikke er villig til å ta et standpunkt til hva som er rett og galt, i hvert fall ikke offentlig. Og siden begrepet «sensur» har en så negativ klang i vår viktige kamp for ytringsfrihet, godtar vi altfor lett dette argumentet. Men det er fullstendig feil. Alle driver med sensur. Det er en del av både det private og offentlige ordskiftet. Og mediene er blant de fremste til å bedrive sensur, eller redigering av innhold og redaksjonelle vurderinger.  

På mange måter er banningen på MGPjr underordnet. Det kunne vært andre ting som hadde utløst vegringen mot å sette grenser, sunn sensur. Men hendelsen fungerer som et godt eksempel på en ansvarsfraskrivelse som for enkelt får passere. For når «sensur»-kortet trekkes, fraskriver man seg i realiteten ansvar for ytringen som man har formidlet gjennom sin kanal. Og da undervurderer man sitt normative ansvar og sin rolle som påvirker. 

For når man har foretatt en vurdering, å slippe noe gjennom sensuren eller ikke, må man stå ansvarlig for denne. Slik også NRK Super må stå ansvarlig for å la «shutshut the fuck, shut the fuck, shut the fuck up and get the fuck out» runge utover Telenor Arena og ut til barn i hele landet. Det holder ikke å si at «Julie Bergan er en etablert artist som får stå for sine egne tekstvalg» og at «mange barn har nok allerede hørt denne sangen». 

Jeg tror ord preger virkeligheten. Det preger relasjoner og måten vi omgås på. Så stedet for å bidra til å lære barn å rope «fuck» til hverandre, skulle NRK Super tatt ansvar og satt en naturlig strek ved den sangen. Det er ikke sensur i negativ forstand. Det er å ta ansvar som landets største barnekanal. 



Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
27 dager siden / 1906 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
19 dager siden / 1636 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1616 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
27 dager siden / 1592 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
18 dager siden / 1453 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
16 dager siden / 1370 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1369 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1126 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
6 dager siden / 921 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere