Knut Nygaard

Alder: 66
  RSS

Om Knut

Er bare en "simple man" som er glad i Jesus og mennesker. Er gift med Sidsel og vi har fire barn. Vokste opp på Hamar og bodde 12 år på Gjøvik før vi endte opp i byen mellom de syv fjell...en by som vi trives i. Jobber i den kommunale barneverntjeneste og har gjennom årene gjort meg mange erfaringer i ulike miljø. Av og til tar skrivekløa meg og er opptatt av mangt innenfor etikk, livssyn, politikk og samfunnsspørmål.

Følgere

Syria og partilederene

Publisert nesten 4 år siden

Hva vet vi om Syria? I partilederdebatten igår hørte vi at dette ikke er hvem som helst - vel å merke - hvis vi visste hvem de var - for dette er i partilederes hode tydeligvis "syrere" an mass. Og i disse hodene finnes tydeligvis en chip som sier

at disse skal bli vellykket å integrere - dette er akkurat hva vi er i behov av - dette er kremmigranter.  Er de det?  Vel å merke - hvis de er syrere?

19,3% av befolkningnen levde før alt ble mye verre i slumstrøk i byene.  Hver femte person.  Hvis alt er så bra, så synes det å være en høy prosent.  Landet har fått noen dollar i bistand - 1.671.520.000.  1,7 % av befolkningen levde under ekstrem fattigdom.  Fattiges andel av landets forbruk 7.7%.  MPI fattigdomsindeks 0,024 - 0-1 der 0,0 er best.

Det hevdes at dette er et utdannet folk som er akkurat det vi trenger ... hmmm... på våre aldershjem.  Den første analfabeten jeg møtte i mitt virke var fra Syria - kvinne.  Obligatorisk skole fra barna er 6 til 15 år. I 2002 gikk 98 % av barna i den obligatoriske skolen. Det er 3-årig videregående skole med allmennfaglig og yrkesfaglig studieretning. Undervisningsspråket er arabisk; engelsk og fransk er første fremmedspråk. Syria har 4 universiteter: Damaskus (grunnlagt 1903), Aleppo (1960), Latakia (1971), Homs (1979). Ifølge UNESCO (2003) er ca. 23 % av den voksne befolkningen analfabeter (10 % av mennene, 36 % av kvinnene).  

I fredlige tider har arbeidsledigheten ligget på rundt 10%.  Til sammenligning, så har Norge ligget på rundt 3%. 

Syria har - eller hadde - et innbyggertall på 82 millioner.  Det er 22 millioner over antall flyktninger i verden.  Det sier seg selv at alle disse ikke kan migrere. 

I 2010 - før elendigheten - lå Syrian i gruppen middelse HDI ( levestandardsindeks) - på plass 111 i verdenssammenheng med 0.589 - opp 0.005.  Til sammenligning lå Tyrkia, Iran, Irak, Libya og Bosnia i gruppen Høy HDI.  Og- neonlyset på toppen er rettet mot .. Norge.

I 2014 - med krig og elendighet - har Syria bare sunket til plass 118 - ned 0.004 - fortsatt i gruppen medium HDI.  Norge er fortsatt på topp - Saudi-Arabia har og en topp-plassering nr. 34.  Israel er nr. 19.  Qatar nr. 31.  De forente arabiske emirater nr. 40.  Bahrain nr. 44 og Kuwait nr. 46.  Libya nr. 55 og mottakerlandet Libanon nr. 65 - opp 0.001.  Tyrkia nr. 69- opp 0.003.  Jordan nr. 77 - opp 0.001.

I bunnsjiktet finner vi bl.a. Pakistan nr. 146, Jemen 154 og etter det er det stort sett bare afrikanske land.  Helt i bunnen finner vi Eritrea, Sierra Leone, Tjad, Den sentralafrikanske republikk, Den demokratiske republikken Kongo og Niger.

Nrk hadde hentet inn Elisabeth Grieg - shippingkvinne fra Bergen som sa til Dagens næringsliv "Det er klart vi er priviligerte - hun har tredoblet farsarven over 10 år og tjenste 3,2 mill. og hadde en nettoformue på drøye 173 mill. for inntektsåret 2012.  

Jo, Grieg skal ha for sitt engasjement - men - hun er ikke i posisjon til å sette seg inn i hva det vil si for velferdsNorge og de som er avhengige av at dette er oppe og går på et forsvarlig nivå. 

Det skal ikke bki lett å være fattig i Norge med den ekstrabyrden som nå innvaderer oss.  Rasmus Hansson tok svært lett på dette tema - hvordan det ville gå med velferdsstaten - det er dette som er velferd, sa han- å gjøre døren høy og porten vid.  Skjønner ingen at det å finne balansepunktet vil bli avgjørende for hvorvidt dette for det første lar seg gjennomføre og for det andre å få en rimelig oversikt over hva som blir konsekvensen for de som ligger på fattigdomsgrensen og ihvertfall prøve å ivareta disse - også i nær framtid?

Selvsagt er ikke bosniere i samme kategori som de som ankommer oss nå - de hadde med seg noe fra gamle Jugoslavia som disse ikke har.  Hareide oppfører seg som en skolegutt der han tror at det er prognostisk overførbart at disse som nå er tilsammen 17.000 er en blåkopi av disse som vi ikke vet er som ankommer oss nå i fortroppen er.

De fleste bosniere gifter seg med en bosnier.  De får som gjennomsnittet i Norge i snitt 2 barn pr. familie.  De bor spredt over hele Norge - flest finner vi i disse kommunene:  Ørskog, Lyngdal, Sarpsborg og Tolga.  Bar 13% har adresse Oslo spredt over bydelene - ingen spesiell bydelspreferanse. 

Bosniere er godt integrert, med høy deltagelse i utdanning, høy sysselsetting og liten andel sysselsatte i «typiske innvandrernæringer».[1]  En stor del av bosnierene har aldri vært flyktninger - de har vært arbeidsinnvandrere.

Retorikken i "godhetslauget" har vært pågående og oppmuntrende til at den motivasjon som utvilsomt finnes i den norske befolkning blir preget av at denne fortroppen som nå ankommer skal ønskes "Velkommen" uten at det er sjekket hvem de er eller om de er "syrere" eller hvem som helst som ønsker seg en annen og bedret hverdag uten dermed å ha sagt at de er i behov av beskkyttelse jfr regelverket. 

Tydeligvis tenker ikke politikere på signalene og effekten vår håndtering av førstbølgen vil gi for den kommende tsunami.  Partiledere burde forventes å ha en og annen refleksjon om hva deres politiske syn er med på å bygge opp under. 

Sannheten er jo, som vi konkluderte med i tråden "Takk til Siv og Erna"  at vi hverken vet eller har noen garantier som vil gi oss det korrekte svaret på konsekvensene av det som skjer akkurat nå.  For meg virker det nesten som om enkelte partiledere overhode ikke bryr seg om konsekvensene på kort og lang sikt - andre ser ut som de sitter på en garantiseddel som ikke finnes. 

Det hele fremstår bevisst og følelsesmessig ignorant og vil kun ha som resultat - nasjonalt selvmord, men .. det er kanskje det som er målet for noen av disse?  Nysvensker snakker om å fly migranter inn .. ja, jo flere det blir av de "nye" dess verre blir det å snu ... men det er kanskje ikke lenger så farlig ... lenger ... for dette gir jo en god følelse .. idag  . og .. whatever?

Gå til innlegget

Takk til Siv og Erna

Publisert nesten 4 år siden

FrpSiv får mediahatet og poltikerforakten slengt i bøtter i en tid der flere enn dette ene partiet burde ta inn over seg konsekvensene av det som skjer i Europa og Norge akkurat nå. Vi, som har levd en stund, ser gjerne dette som en skjebnetime

- de yngre har ikke det samme historiske perspektiv i seg.  I partilederdebatten ble det forsøkt gnidd inn at Frp er en alenegåer i det poltiske landskap fordi de ikke - som de andre - og i særdeleshet Krf og SV - har kastet seg på godhetsekspressen.   Gjør døren høy og porten vid er budskapet som tydeligvis kun tolkes ut fra en oppfatning - den som statskanalen og media har pumpet inn i alle føleleskroker i vårt langstrakte land. 

Alle mann skal tydeligvis på dekk.  Det skal være landskappleik i godhetsmottaking av ?? - ikke vet vi hvem de faktisk er - her kommer en miks av alt mulig - jo, noen er syrere - andre afghanere, pakistanere, fra Bangla Desh og Balkan - alle kaster seg inn i en miks for å fremstå som papirløse syrere eller "syrere" med falsk innkjøpt for anledningen reisedokumentasjon - ikke vet vi hva de har med seg av bagasje - bortsett fra at de fleste mennene er fortroppen og har full familie ventende på ubestemt tid inntil det papirmessige mest sannsynlig går seg til. 

Men- Frp og andre histen og pisten i det politiske landskap vil ikke lystre på kommando - de tar et steg tilbake og prøver å få andre til å tenke klokskap - altså bruke hodet og ikke legge seg i følelsesgearet.  Det skal de tydeligvis straffes for - ja, ikke bare straffes - her tenderer det til utstøtelse som SD i Sverige.  Ta gjerne den rollen Frp - om nødvendig - i Sverige er nå SD Sveriges største parti - og de andre ter seg fortsatt som om det ikke er tilfelle, men den dag kommer.

Selvsagt er ikke Frp og Siv likeglade med de som vandrer - riktignok vandrer de noen korte km - bildene fra Rødby blir mindre imponerende når vi går inn på kartet og finner stedet noen svært få km inn i Danmark - Lolland ble fort Sjelland i media.

Alle partier burde skjønne at her er det ikke godhet for akkurat disse som vil bli hverdagen - vår framtid i Mangfoldssamdfunnet og nasjonen Norge avhenger av hvordan vi takler denne fortroppen for den vil legge føringer for hvordan de resterende 60 millioner flyktninger og alle verdens fattige tolker sin situasjon- slik det ligger an til nå, så er budskapet at her er det bare å sette seg i bevegelse og ankomme et annonsert himmelrike.

En gang i tiden - for ikke mange dagene siden - var en nasjon det samme som en enhet som var opptatt av å sikre den interne sikkerhet og de ytre grensers ukrenkelighet - faktisk på alle måter, men ... det var tydeligvis da, men ikke nå lenger.

En gang i tiden - for ikke mange dagene siden - trodde vi at vårt Storting var bevisst på at de ikke ville ha kaos og anarki i landet, men ikke nå lenger.

En gang i tiden - for ikke mange dagene siden - trodde vi at våre folkevalgte skjønte hva de satte i gang med sin følelsespolitikk og at de ville finne tilbake til hjernevirksomhet, men ikke nå lenger.  Nå forlanges det fra partiene på sperregrensen at Erna skal klones til å bli en Merkel - noe Merkel selv angrer på allerede.

Takk til Siv for at du prøver og fremstår tydelig.

Takk til Erna fordi dere framstår som samlet selv om dere har deres ulikheter.

Lykke til med valget!

Gå til innlegget

Vi er mange i Bergen som har kjenneskap til Ali Watti. Ali er kurder, oppvokst i Syria, utdannet lege i Ukraina, og fikk i 2012 permanent opphold. . Han hadde da bodd i Norge i to og et halvt år på asylmottak. I april 2011 bestemte norske

myndigheter seg for å avvente behandlingen av søknadene til syriske asylsøkere på grunn av urolighetene i Syria. Det har ført til at syrerne i Norge har vært her uten å vite noe om fremtiden. 

Vi, som bor i Bergen, har via BT blitt kjent med fortvilelsen Ali kjente på.  Jeg er lege, men jeg får ikke jobbe, jeg får ikke studere. Jeg er en person helt uten mening i livet, sa han til BT i mars 2012.

I midten av juni kunne Utlendingsdirektoratet fortelle at søknadene gjenopptas og «behandles nå individuelt og fortløpende på vanlig måte». UDI hadde også skrevet at de antar at de fleste søknadene vil bli innvilget. 

Ali ante ikke hva morgendagen ville bringe. For å takle usikkerheten, søkte han ut i naturen.

- UDI ser at det er en vanskelig situasjon for asylsøkere fra Syria, som har blitt boende lenge i asylmottak i uvisshet, skrev direktoratet i en pressemelding.

Ali Watti er en av dem som fikk innvilget asyl.  Det var 13 andre syrere som bodde sammen med han.  Jeg fikk opphold, jeg fikk beskjeden i dag. Jeg kan ikke forklare følelsen med ord ... jeg er veldig glad, sier Watti til bt.no. 

Nå håper han å få godkjent utdannelsen sin i Norge, slik at han kan jobbe som lege. Men skal også kjempe videre for de aktiviterer han er involvert i, sier han.

Watti har tatt på seg en lang rekke verv, blant annet i Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Bergen internasjonale kultursenter og Kurdisk kulturforum i Hordaland. Han har også startet en støttegruppe for syriske flyktninger.

- Jeg skal ikke feire nå, men venter til de andre her også får like gode nyheter, sier han.

Hvordan det gikk med de tretten andre vet vi ikke for de var ikke i media, men Ali har vært svært så synlig og jobber nå i et felt også jeg aom fagperson søker kompetanse og bistand fra.

Han er politisk aktiv, jobber for de som er i en lignende situasjon som han var i. Han har vært aktiv i mange frivillige organisasjoner; Bergen internasjonale kultursenter (BIKS), Røde kors, Norsk folkehjelp, Kirkens bymisjon, Amnesty, Together – i tillegg er han aktiv i Bergen turlag.  Han jobber trolig fortsatt i RVTS - Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging region Vest ( yeah, come to the West!) 

I BT i dag har han et innlegg med overskrift:  "Flukten fra dødsmaskinen" - dødsmaskinen er Assad og IS.  I 2012, da Ali fikk permanent opphold, var ikke IS kommet i gang slik at UDI må da ha vurdert Ali kun etter hva Assad bedrev.

Ali:  "Jeg er kurder, oppvokst i Syria, utdannet lege i Ukraina. Da jeg var ferdig utdannet, kunne jeg ikke dra tilbake og søkte asyl i Norge. Jeg kom hit fordi jeg visste at Nobels fredspris deles ut i Norge, og at jeg her kan gjøre mer for dem som lider. Jeg er heldig som kom før krigen begynte i Syria."

Ja, vi kan vel være enige med Ali at han har vært heldig.  Merker meg og hans bevisste tankegang ved valg av Norge som ankomstland.  Vi er via fredsprisen verden rundt forbundet med menneskerettigheter og fredsarbeid. 

Ali kom til Norge i 2009.  Hva som da foregikk i Syria var det ikke mange i media som brydde seg om eller visste.  Ali: "Mange hadde en forestilling om Syria som reisemål for turister, landet har mange vakre steder og en lang og spennende historie. Men flere trodde ikke på meg da jeg fortalte om hva som skjedde i regi av regimets hemmelige politi, og at landet har et autoritært regime. Jeg fortalte hvordan kurdere og aktivister blir undertrykket." 

UDI har nok mange slike litt ullne beskrivelser av et regime som for noen er slik som beskrevet ovenfor, men som for den store majoritet ikke er noe problem m.m. regimet utfordres eller vedkommendes navn kommer på bordet.  Hadde UDI jobbet raskere, så kunne Ali ha vært så uheldig at han mest sannsynlig hadde fått avslag.

Ali: "Siden har mye forandret seg i Syria. Jeg ser flere som mister livet. Jeg ser flere som sulter og fryser, men få som kjemper for å gi dem mat, varme tepper og medisin. 2011 kom med en opprørsbølge i flere land, kjent som Den arabiske våren.

Syria var ett av landene der våren kom, folk hadde lyst til å bo i et mer rettferdig land, et land med reelt demokrati. Det var bruken av vold som gjorde at en liten andel av syrere begynte å flytte til naboland. De tenkte at FN kom til å gripe inn og stanse uroen. Ingenting skjedde.

2012 ble mer brutalt, og i 2013 fant ekstremister arbeidsrom på grunn av politiske vakuum i Syria. I 2014 begynte vi å høre om IS, og i 2015 har den brutale dødsmaskinen gjort situasjonen enda verre. Det er naturlig at antallet flyktninger øker." 

Ali forlot familie og venner - de forble i situasjonen.  Jeg har mang en gang forundret meg over at enkeltpersoner og familie returnerer til hjemlandet de forlot av ulike årsaker ikke framstår som mer truende enn at de returnerer så fort muligheten og økonomien byr seg - og da er det lange opphold det er snakk om.  Skolepulter står tomme flere uker. 

http://www.bt.no/meninger/debatt/Flukten-fra-dodsmaskinen-3434654.html

Ali begynner med Aylan - og han er for meg et offer for uheldig migrasjon.  I det siste har jeg tenkt hva som foregikk mellom mor og far før tragedien skjedde.  Vi er kjent med at mor ikke ville være med på båtreisen, da hun ikke var svømmedyktig.  Det var heller ikke Aylan.  Vi vet og at generelt er barn i denne alder og i særdeleshet i denne kultur mer knyttet til mor enn til far, så - hvorfor skulle da Aylan var med far på reisen?

Ja, hva tror du?  Jeg antar at noe av grunnen til at det er mange unge menn/menn i fortroppen er at familiene har tatt en beslutning om at far reiser og ordner sin asylstatus en eller annen plass - så en gang i fremtiden - så raskt som mulig - kommer den øvrige familie etter.

Men så ikke i tilfelle Aylan.  Min hypotese er at familien anså det som sannsynlig at far ville møte større medfølelse og velvilje med barn i følget enn uten.  Det har også jeg tatt til ordet for - hjelpe barnefamilier fortrinnsvis - unge menn/menn skal ha midlertidlige opphold hvis opphold i det hele tatt. 

Ali er politisk aktiv og på hans twitter gjenkjenner vi fra en annen konflikt hvordan tragedier brukes for å vekke medfølelse og velvilje

https://twitter.com/wattiali

For meg er Aylan et symbol for den uheldige migrant.

Gå til innlegget

Angola er et land vi hører svært lite - eller ingenting om i media. Vi vet knapt hvor i Afrika landet ligger - på vestkysten med Namibia, Den demokratiske republikken Kongo, Republikken Kongo og Zambia. Her bor det drøye 13 millioner mennesker.

Angola har store naturressurser som olje, gass og diamanter - likevel er landet fattig - ligger på 149 plass på FN-s utviklingsindeks. 

Angola var en portugisisk koloni og senter for den portugisiske salvehandelen til Brasil helt fra 1500-tallet. Rundt 1960 ga de andre europeiske kolonimaktene opp sine kolonier i Afrika, men Portugal nektet fortsatt å gi opp sine. Dette førte til at angolanerne tok til våpen for å frigjøre seg, og i 1975 trakk også Portugal seg ut av sine afrikanske kolonier. Etter dette brøt det ut borgerkrig mellom frigjøringsbevegelsen MPLA som ble støttet av Østblokken, og UNITA som ble støttet av USA og apartheidregimet i Sør-Afrika. Kubanske og sørafrikanske styrker deltok på hver sin side i borgerkrigen. Borgerkrigen resulterte i at om lag fire av Angolas fjorten millioner innbyggere måtte flykte.

De første forsøkene på å inngå en fredsavtale ble innledet i 1991. Det ble avholdt et valg i 1992 som MPLA vant, noe som gjorde at UNITA fortsatte borgerkrigen. Andre runde ble ikke gjennomført og krangel om resultatet medførte en oppblussing av borgerkrigen. Resultat av borgerkrigen ble massiv fattigdom, flyktninger og en skakkjørt økonomi. I 1994 ble det igjen forsøkt å inngå en fredsavtale, Lusakaavtalen. FN-styrker ble innsatt for å sikre avtalen, men det ble aldri oppnådd fullstendig fred og i 1998 brøt avtalen fullstendig sammen. UNITAs leder Jonas Savimbi ble drept i februar 2002, og en ny fredsavtale ble påbegynt i april 2002. Avtalen bygger på Lusakaavtalen og har innebært at en rekke av UNITAs soldater er blitt integrert i Angolas hær. De øvrige soldatene befinner seg i egne leire.

Generelt er landet preget av de store ødeleggelsene etter borgerkrigene, og det anslås at cirka 4 millioner av landets 14 millioner innbyggere er interne flyktninger. Landet står derfor overfor et stort gjenoppbyggingsarbeide.  

Kan ikke påstå at jeg i mitt levende liv har møtt en eneste med adresse Angola, men det kan kanskje endre seg.

Det er mer enn 1000 kristne samfunn i Angola - 75% av disse er katolske - resten i hovedsak protestantiske.  Omsatt i tall - mer enn halvparten av befolkningen regnes som katolske - en fjerdel er protestanter eller tilhørende samfunn - Nærmere en halv million tilhører den muslimske minoritet, men nå blir islam forbudt og alle rundt 80 moskeer skal rives.

Det er iranske Press-tv som formidler dette.  Dette grunngis med at islam"clashes" med "it's customs og statsreligionen - islam er ikke en religion, men en sekt

https://www.youtube.com/watch?v=F6eu12TBXMI 

Tja, den var ny.... og hva det vil medføre vites ikke ... kanskje en muslimsk flyktningestrøm - og bevegelse oppover på kartet?....

Gå til innlegget

"Ein av oss"

Publisert nesten 4 år siden

er overskriften knyttet til en mann med et ansikt som trolig hver og en har sett i bybildet her i Bergen. Det er noe "furet og værbitt" over denne mannen som kan ha råka til å plukke ut deg som den neste han skulle spørre "Har du ei krone?". Vi har

gjennom årenes løp reagert ulikt på denne henvendelsen som gjerne kan komme litt brått på deg slik at du skvetter eller føler deg usikker.  Har du barn med deg vet du gjerne ikke helt hvordan du skal takle situasjonen, men etter hvert som du gjenkjenner han i bybildet så kommer undringen, tankene - hvem er denne mannen og hva er historien bak? 

Får ikke lagt inn foto av Tore, men han kommer fram på profilsiden min - legger inn en link som og viser foto

http://www.flammeforlag.no/har-du-noen-kroner/

BT prøvde med tilnærende journalistikk mens Tore Syvert Moen fortsatt var i livet.  Kjersti, som jounalisten het, møtte "Smiley" som var et av oppnavnene hans på en kafe i sentrum og samtalen gikk rimelig greit til å begynne med.

Tore fortalte at hans far hadde vært krigsseiler og hadde blitt torpedert under krigen.  Om mor, som hadde jobbet med klippfisken i Sandviken.  Begge var døde og han bodde nå i leiligheten etter dem på Møhlenpris.

 "Han hadde ingen andre, sa han. Han snakka om skuletida si, om at han ikkje rørte alkohol. Trygda gjekk til sigarettar, 30 Prince om dagen, og kaffi. På ein god dag kunne han få inn 500-600 kroner på gata.

Brått var det som om radaren hans skifta retning og peila seg inn mot alle som passerte kafebordet vårt. Dei var slett ikkje få, og kvar einaste var ein potensiell sponsor:

«Har du en krone?»

Intervjuet gjekk i stå. Det vart ingen artikkel i fjor sommar. I mai i år døydde han.

Bergensarar flest kjende «Smiley» som ein ustelt tiggar, men han var meir. «Han hadde et navn, han var noens barn, og han levde sitt liv, samme hvilken retning det tok», skreiv kusina Inger Torill Jørgensen i sitt minneord i BT i juni."

Journalisten har jobbet fram et portrett av Tore - "Ein av oss" - et verdig sådan om en mann som trolig mange byer har sin versjon av, men detaljene kjenner vi ikke.

Hele portrettet med bilder finner du ved å scrolle noe ned på siden på den linken som legges inn

https://www.facebook.com/bergenstidende?fref=ts

"Ingen som hadde si daglege rute gjennom Bergen sentrum, kunne unngå å leggje merke til mannen med frakken. Ein høg, vindskeiv skikkelse med uflidd skjegg og sneipen mellom fingrane.

Han vaska seg aldri. Du kunne av og til lukte han på fleire meter, og du visste at spørsmålet ville kome.

«Har du en krone?»

Kvar dag spurde han eit hundretals menneske om denne krona. Neste dag, neste år, neste tiår var han der igjen. Alltid rett på sak.

«Har du en krone?»

Mange såg bort eller gjekk utanom, andre gav han ein slant.

Få ante noko om han. På folkemunne fekk han tilnamn som «Smiley» og «Smailet», men også «Verdens Gang», fordi han var så rask på foten i yngre år.

Etter 50 år i gatebildet i Bergen var han blitt ei vandrande legende, og mytane om han var mange. Eit seigt rykte ville ha det til at «Smiley» skulle ha vore stjernestudent på realfag ved Universitetet på slutten av 1960-talet. Plutseleg klikka det for han. Andre hadde høyrt at han var lobotomert. Men ingen visste sikkert.

Ein maidag i år fall han om på gata på Møhlenpris. Same dag døydde han, 68 år gammal.

Mange hugsar han som ein ustelt tiggar i bybildet i Bergen, men også han hadde eit namn og ei historie. BTMagasinet har prøvd å pusle saman bitar av livet hans.

Kven var «Smiley»?

Ein februardag i 1946 gifta eit ungt par seg i Sandviken kirke i Bergen. Han var sjømann, ho gjekk i Frelsesarmeen. Krigen var over, freden ung og framtida spirte. Dei venta barn.

Ein augustmorgon, knappe seks månader seinare, var to blitt tre. Ein gut kom til verda på Kvinneklinikken i Bergen. Foreldra fekk berre dette eine barnet. Dei døypte han Tore Syvert. 

Faren, Syvert Magnus Moen, var fødd i Ål i Hallingdal. Son av ein gardbrukar og lokomotivpussar, eldst i ein søskenflokk på fire. Far til Tore var knapt ti år då livet vart snudd opp ned. Foreldra skilde lag, og mor, som kom frå Sunnfjord, tok barneflokken med seg til Vestlandet. Eit nytt kapittel tok til i Skivebakken i Bergen, der ho livnærte seg og sine ved å vaske.

Etter alt å døme hadde besteforeldra til Tore gjort noko såpass uvanleg på 1920-talet som å ta ut skilsmisse, sjølv om opplysningane er motstridande. I 1937 vart ei setning tilføydd nedst på folkeregisterkortet til farmor:

«Har aldri vært skilt - mannen sinnsyk de siste år».

Mor til Tore var frå Sandviken. Esther Vågenes vaks opp på Wilhelmineborg, i brakkene som vart oppførte for husville etter bybrannen i 1916.

Familien var musikalsk. Alle i søskenflokken på fire spelte eit instrument; munnspel, kornett, fiolin - eller gitar, som Esther.

Mormor gjekk i Frelsesarmeen i Ladegården. Også tre av barna, inkludert Esther, engasjerte seg sterkt i Frelsesarmeen.

Esther var pen og svært pertentleg. Ho skal ha vore ei alvorleg kvinne, utan det lyse, lette sinnet til søstera Anna. Esther fall for ein eitt år eldre mann som var merkt for livet av krigen.

Som 19-åring hadde Syvert Magnus reist til sjøs. Førstereisguten tok hyre som dekks- og messegut i utanriksfart, og segla på fleire båtar dei neste fem åra. I 1937 rykte han opp til fyrbøtar.

15. februar 1940 mønstra Syvert Magnus på eit skip med kurs for Donges, Frankrike. Då uteseglaren tok farvel med mor, ante han ikkje at han segla rett inn i andre verdskrig. Det skulle gå over fem år før dei såg kvarandre igjen.

15. september 1941 var Syvert Magnus Moen om bord på M/S «Vinja». Den norske tankbåten hadde kurs for dei vestindiske øyane, då eit tysk bombefly torpederte skipet i nattemørkeret.

Minst åtte omkom, mange vart hardt skadde. Syvert Magnus var i live, men ein granatsplint hadde punktert ei av lungene hans. Sjømannen prøvde likevel å segle vidare. Han tok hyre på tre skip det neste året, men var for sjuk og måtte mønstre av. Hausten 1942 gjekk han i land for godt.

Resten av krigsåra hadde han fleire lengre sjukehusopphald i Skottland. Først i august 1945 kom krigsseglaren heim med D/S «Stavangerfjord». Kort tid etter må Syvert Magnus ha møtt Esther.

Etter krigen var bustadmangelen i Bergen prekær. Esther måtte flytte inn hos svigermor, som no budde i Sigurds gate. Vesle Tore var 11 månadar før foreldra fann eit krypinn for tre.

For 36 kroner månaden fekk dei leige to rom og kjøkken i ein kjellar i Nye Sandviksvei. 26 kvadratmeter utan bad, klosett eller elektrisk lys.

Åra som kom, må ha lukta nyvaska tøy. Eit vaskeri heldt til i same hus.

Det var trongt under bakkeplan. Når Inger Torill, kusina til Tore, kom på overnatting, måtte dei to liggje andføttes i stova. Han hadde moro av å prøve å skremme henne.

Frå divanen såg søskenbarna rett på eit lite, innramma bilde med underlege skapningar på kjøkkenveggen. Når det vart mørkt, vart dei levande og kom ut i rommet, sa Tore.

Fire år yngre Inger Torill låg livredd i mørkeret og venta.

Tore vart sju år og skulegut. I 1953 førte frøken Vinje namnet hans inn i klasselistene på Sandviken skole med sirleg løkkeskrift. Ho noterte også vekt og lengde. 125 cm og 22 kg.

I rubrikken «Forsørgers navn og stilling» vart Syvert Magnus Moen, maskinarbeider, oppført. På dette tidspunktet heva han også krigsinvalidepensjon. Den stille, alvorlege sonen hans gjekk i rein guteklasse og sat bakerst i klasserommet. Elevar i same klasse kan knapt hugse at Tore sa eitt ord. Dei hadde ei oppleving av at han ikkje var heilt som andre.

Då dei møtte opp til 2. klasse året etter, kom ikkje Tore. Nokon hadde snappa opp eit rykte om at han måtte gå om igjen, men Tore vart heller ikkje registrert ved andre skular den hausten.

Namnet hans står derimot på eit registerkort på Solhaug skole. Den herskaplege bygningen på Årstad var hjelpeskule for barn med spesielle behov. Men Tore vart aldri elev ved spesialskulen, sjølv om han etter alt å døme vart vurdert.

Først i februar 1955 dukka den høge, tynne guten opp i ei klasseliste igjen, denne gongen på Slettebakken skole. Ryktet var i og for seg riktig. For Tore var det på 'an igjen i 1. klasse.

Å flytte til Wiers Jenssens vei, like bak det som i dag er Sletten senter, må ha føltest som ei oppstiging. Etter fem år i ein mørk kjellar i Sandviken, budde familien Moen no i ei splitter ny lågblokk på Landås. Den vesle leilegheita i 3. etasje hadde skråtak, ein liten altan, og best av alt: innlagt lys og WC.

Landås var Bergens første drabantby. På 1950-talet spratt blokkene opp på det tidlegare åkerlandet.

Eit myldrande lokalsamfunn vaks fram på kort tid, og overalt var barna. Barn som hoppa paradis, leikte politi og røvarar, cowboy og indianarar; gutegjengar som avtalte slosskampar med sprettert, pil og boge etter skuletid.

Slettebakken skole var ikkje ferdig utbygd, og klassen til Tore heldt til i eit brakkebygg. Han las som ein prest, men sleit i andre fag. Når klassen skulle skrive stil, fortel ein klassekamerat, skreiv Tore berre eit par ord på kvar side og var ferdig lenge før dei andre.

Han hadde aldri gymnastikk. Til gutar i klassen sa Tore at det var fordi faren hans hadde så vondt i ryggen.

Tore var ein forsiktig og sårbar type. Han kunne få gjennomgå i friminutta, og måtte tole kommentarar også i klasserommet. Dei var 30 gutar. Tonen var røff. Ein som Tore klarte ikkje å ta igjen.

Ingen av dei BTMagasinet har snakka med frå Landås-perioden, veit korleis Tore hadde det heime. Dei kan knapt hugse å ha sett foreldra hans. Faren, som levde med granatsplintar i kroppen, var fysisk og psykisk prega av krigen. Familien heldt seg mykje for seg sjølv.

Sonen var av og til med på leiken ute i gata, og likte å spele fotball. Likevel oppfatta nabogutar Tore som ein einstøing; ein som var utanfor, også når han var med.

Tore var lett å lokke med på dumme ting.

Ein populær revestrek var å binde eit stramt tau mellom rekkverk og dørklinke i ein oppgang, og så ringe på. Når folk strevde med å opne døra, ropte ungane «ditt rævholl!» og sprang. Ein dag kom turen til naboen i etasjen over familien Moen, som no budde i Slettebakksveien.

Tore var med på kjøtt og flesk då ein gjeng gutar batt tauet til dørhandtaket og ringde på. Døra gjekk opp. Ut gjennom sprekken kom eit langt sverd. Mannen innanfor hogde tauet rett av og ropte: «Ja, nå skal dere få!».

Alle barna sprang for livet. Bortsett frå Tore. Han stod igjen og lo. Tore var den einaste ungen naboen fekk tak i, men han slapp lettare unna, fordi han ikkje var heilt som andre barn.

Slik berga Tore resten av gjengen den dagen.

Tores klasseforstandar var Lars Gjendemsjø, motstandsmann og dekorert krigshelt. Ein i same klasse fortel at han hadde eit bestemt inntrykk av at Gjendemsjø heldt ei hand over Tore.

Læraren hadde engasjert seg i sosialt arbeid etter krigen, og særleg banka hjarta hans for krigsseglarane. Kanskje forstod Gjendemsjø betre enn andre at livet for barn av krigsskadde kunne vere vanskeleg.

På 1990-talet møtte ein tidlegare elev igjen den pensjonerte læraren på Torget. Dei vart ståande og snakke lenge om Tore. Gjendemsjø sa at han hadde aldri gløymt han. Det hadde vore ein tabbe av skulen, sa han, å ikkje gi Tore ekstra oppfølging.

I 7. klasse tok Gjendemsjø klassen med seg til Göteborg. Tore, som skal ha vore mykje borte dette siste året på folkeskulen, var ikkje med. Han er heller ikkje på klassebildet. Og då klassen mange år seinare møttest igjen, var Tore ikkje invitert på festen.

Ekteparet Moen var stadig på flyttefot i søndre bydel med ein etter kvart vaksen son på lasset. I løpet av 13 år budde dei på seks ulike adresser i søndre bydel, alle kommunale bustader.

Av og til besøkte Tore tante Anna i Inndalsveien, gjerne rundt kaffitider. Han svarte når han vart spurt, og takka alltid høfleg for maten. Kusina Inger Torill kan ikkje hugse at han snakka om vener. Så sa heller ikkje Tore særleg mykje, men han fniste når tante Anna tøysa med han, og han kunne deklamere salmevers med patos. Tore lærte bort yndlingssalmen sin, «Herre Gud ditt dyre navn og ære», til Inger Torill. Han var også glad i «Vår Gud Han er så fast en borg».

Tore fylte 18 år, han begynte å røykje. I 1968 flytta familien igjen, denne gongen til Møhlenpris. Tore var ikkje i jobb. Far skaffa maten på bordet, og dette året hadde han ei nettoinntekt på 25.600 kroner pluss krigsinvalidepensjon. Det var no, på tampen av 1960-talet, at tidlegare naboar og klassekameratar første gong såg Tore gå rundt i sentrum og be folk om pengar.

Han var i ferd med å utvikle dyrare vanar enn sigarettar.

Tore dukka første gong opp i skattelistene i 1972, rett nok med null i inntekt. Han vart ført opp som «lagerarbeider» i Folkeregisteret, og i nokre få år på 1970-talet ser det ut til at han har hatt lønsinntekter. Men dei var små, variable og på langt nær høge nok til å finansiere hans store lidenskap.

Hesteveddeløp.

Han frekventerte mange av byens tippekioskar, og drog på Travparken, først Nesttun, seinare Åsane. Tapte han, kunne han bli observert springande bortover vegen, som i sinne, før løpet var slutt. Vann han, vart han så opprømt at han stoppa folk på gata. «Eg har vunnet 11.000 kroner på travbanen. Er det mye penger?».

Han kunne vinne store summar og spele alt bort like etterpå. Ein gong bongen gjekk inn, vann Tore 96.000 kroner. «Er det mye penger», spurde han.

Så mykje av kvardagen og livet hans kom til å dreie seg om kroner og øre. Likevel forstod han ikkje verdien av pengar. Tore kunne stå på gata med bukselomma full av tusenlappar og be deg om ei krone.

I mange år hadde Tore fast følgje. Britt var sju år eldre. Ein dag ringde han på døra hennar og inviterte på Kafe Engen. Tore spanderte kaffi og las BT.

Britt budde på Danmarks plass. Tore pleidde å hente henne fredag ettermiddag. Dei gjekk hand i hand under Nygårdsbroen og gjennom parken til Professor Hansteens gate på Møhlenpris.

«Følg no Britt hem», sa mor Esther når kjærastane tok farvel sundag kveld.

«Eg ringer til deg», sa Tore kvar gong dei skildest.

«Vi har ei gammal tante, som heter Monika» ... Britt hugsar den flotte songstemma til Tore, at han likte å ta opp si eiga stemme på lydband. Av og til var ho med på travbanen, og seinare, då ho vart sjuk, kom han med mat kvar fredag. Men han ville aldri inn. Han følte sterkt ubehag ved tanken på å gå inn til folk, også til Britt, men han ville gjerne ha besøk. Då Britt flytta på sjukeheim i ein annan bydel, heldt Tore kontakt gjennom brev og telefon.

Britt er redusert etter mange år med sjukdom, og seier ikkje mykje. Men ein ting gjentek ho fleire gonger:

At Tore var så mange, «sikkert hundre», typar i ein og same person.

I 1980 døydde far heime i Professor Hansteens gate, 64 år gammal. Dei to som sat igjen, hadde lite å rutte med. Enkja var ikkje gammal nok til å få folketrygd på vanlege vilkår. Ho hadde ei netto inntekt på 39.400 kroner det året, sonen 6400 kroner.

Fire år etter at faren gjekk bort, vart Tore uføretrygda, 38 år gammal.

Han var ofte med mor, nærmast som haleheng, på møte i Frelsesarmeen. Dei to kom helst når det var matservering. Ikkje alle var like glade for at døra var høg og porten vid for ein som Tore. Folk utanfrå meinte at han med sitt nærvær øydela for Frelsesarmeen, at andre ikkje ville kome når han var der.

Folk undervurderte Tore, meiner frelsessoldat Ola H. Grytten. Han møtte Tore første gong i 1986, og lærte han å kjenne som ein audmjuk, ærleg mann med humoristisk sans og interesse for musikk. Gryttens inntrykk var at mor og son på kvar sitt vis tok vare på kvarandre. Han var svært trufast mot henne; ho var snill og bestemt overfor han.

Men Esther hadde sine eigne utfordringar. Noko hadde skjedd med henne som ein gong hadde vore så reinsleg at ho insisterte på å vaske appelsinane før dei vart skrelte. Esther klarte ikkje å ta seg av heimen lenger og vart meir og meir inneslutta. Slumsøstrene stelte for mor og son i ein periode, heilt til Esther takka nei til hjelp.

På eit tidspunkt må ting ha gått over styr.

Då Esther døydde i leilegheita i august 1990, vart politiet tilkalla. Heimen bar preg av dårleg stell, stod det i politirapporten: «Det var skittent over alt, boss og andre ting lå nærmest strødd over hele leiligheten».

44-åringen som skulle bu aleine for første gong i sitt liv, var ein svært engsteleg person. Han fekk heimehjelp, men dei første åra var han så uroleg at dei kom to og to for å stelle hos han. Leilegheita vart vaska ned, men snart var alt som før. Storrøykjaren gjekk heller ikkje ut for å ta ein blås. Veggar og tak var brune av nikotin.

I Professor Hansteens gate var Tore aleine. Ute i byen var han éin blant mange. Å vandre gatelangs var kanskje også ein måte å døyve uro i kroppen på.

Grytidleg om morgonen la Tore i veg til sentrum med lange byks, eller buss, då han vart eldre. Ofte fekk han sitje på gratis gjennom Nygårdstunnelen.

Han kunne stå utanfor Godt Brød på Vestre Torggate før klokka seks. Han venta på morgonkaffien sin, som han fekk gratis. «Hei, Majken, har du en kopp kaffi til meg? Med mye melk?» ropte han.

Majken Amelius bak disken fekk spesielt god kontakt med Tore. Av og til song han muntre viser for henne. Majken hugsar Tore som ein som alltid var glad.

Også på dagsenteret til Blå Kors i Magnus Barfots gate var han på pletten før opningstid. Han bad alltid om det same. Brunostskiver og kaffi med fløyte.

Av og til var han heilt stille, innimellom høglydt. Tore kunne plutseleg stemme i med ei bergensvise eller ein salme. Han bad alltid om å få låne telefonen, ofte for å be sosialkontoret om forskot.

Tore var gjerne den siste som gjekk frå dagsenteret, og av og til vart han sitjande etter stengjetid, sjølv om personalet sa at alle måtte gå.

«Litt til», sa Tore, «bare litt til».

«Vil du komme på besøk til meg?»

Tore skjønte seg ikkje heilt på sosiale kodar og konvensjonar. Han forstod ikkje at vilt framande reagerte når han bad om nokre kroner, eller plutseleg inviterte dei heim.

Veslejulaftan i 2003 gav ein ung mann han ein slant på gata. Tore kvitterte med å invitere han til Møhlenpris. Han skulle vere aleine på julekvelden, fortalde han, og Tor Kristian Liseth syntest synd han. Neste dag kom han på det første av mange besøk dei neste ti åra.

Verten sat i godstolen og fortalde om barndommen sin, om ting han hadde sett og opplevd, og om kor mykje han hadde vunne eller tapt på travbanen i det siste. Han tende den eine sigaretten med den andre. På bordet framfor han låg Bibelen og kortstokken. Tore var god i Casino.

Han snakka ofte om at foreldra hadde døydd heime. Det hadde gjort inntrykk.

Kvar gong bad han om å få låne mobilen til Tor Kristian. Ei av dei han alltid ringde til, var Britt.

Tor Kristian la merke til at det sakte, men sikkert vart færre og færre ting inne hos Tore. Ei lampe mangla sidan sist; ein radio, eit kjøleskåp. Tore selde unna for å gamble. Vann han, tok han gjerne runden til Møhlenpris-butikkane for å betale ned gjeld, før han spelte vidare.

Ein gong drog Tor Kristian og Tore til Flesland. Tore, som aldri hadde flydd, likte seg på flyplassen, og særleg på kafeen med kaffi og kaker.

Sjølv om Tore nok var ei einsam sjel, opplevde Tor Kristian han som tilfreds. Gjesten i Professor Hansteens gate hugsar skrønene, latteren og gleda som alltid låg på lur.

Cathrine Konings hadde vore på fjelltur. Ho var nesten heime i Professor Hansteens gate då ho såg naboen sin hengje over eit gjerde like ved Puddefjordsbroen. «Er du dårleg», spurde Cathrine. «Nei», sa Tore og fall om.

Ho ringde 113. Ein medisinarstudent som kom forbi, gav Tore hjartemassasje medan dei venta på ambulansen.

Cathrine var den einaste i oppgangen Tore hadde kontakt med. Dei slo ofte av ein prat, og det var Cathrine han banka på hos når han hadde rota bort nøkkelen eller hadde lekkasje på kjøkkenet. Av og til stakk katten hennar av inn til han. Cathrine visste at det fantest folk som var redd Tore, men ho kjende han som ein snill og høfleg mann.

Forbipasserande stimla saman rundt mannen som låg på gata. Cathrine veit ikkje kva Tore fekk med seg. Men ho kjende at ho var glad for at ho var der. Glad for at Tore slapp å liggje der, aleine blant framande, glad for at det iallfall var eit menneske han kjende.

Legen kom, sa det var alvorleg. Tore forsvann med ambulansen. Etterpå ringde Cathrine sjukehuset, men fekk ikkje vite noko, ikkje før ein nabo fortalde at Tore var død.

Juni syng og kvitrar utanfor vindauga i Lille kapell på Møllendal. Ei kvit kiste står midt på golvet.

Kvart år blir nokre få personar gravlagde på Bergen kommune si rekning. Tore Syvert Moen er ein av dei. 25 personar har møtt fram for å ta farvel. Kusina Inger Torill, tidlegare klassekameratar, naboar, kjenningar og andre som ikkje kjende han, men som pleidde å gi han ei krone på gata eller slå av ein prat.

«Er det du som er presten i Johanneskirken?»

«Ja, det er meg».

«Er det gudstjeneste på søndag?»

«Ja, kanskje vi sees?»

«Er det kirkekaffe?»

«Ja, vi har alltid kaffi etterpå».

Prest Anna Bæckström Hovda held minneord over Tore. Også ho møtte ofte Tore på veg gjennom byen. Av og til kom han til gudsteneste, men for han var kaffien etterpå viktigast. Tore ville gjerne ha kjeks og, men berre dei beste, dei med fyll.

Før ei gudsteneste for nokre år sidan spurde Tore presten om han kunne få syngje ein salme han hadde lært av mor. Hovda, som ikkje ante om han kunne syngje, sa ja. Og frå plassen sin bakerst i kyrkja, song Tore ein salme ho aldri hadde høyrt før:

«Jeg skulle ei sørge, jeg har jo en venn

som bær på sitt hjerte min nød.

Den vennen er Jesus, Han elsker meg enn.

Han elsker i liv og i død.»

Han hadde ei nydeleg stemme, litt rufsete i kanten som han sjølv, og med ein sår styrke og varme som løfta heile kyrkjerommet. Seinare song Tore ofte i Johanneskirken. Han stemde i, ofte overraskande, men alltid med sans for timing, og alltid den same salmen.

I bergensgatene tek ei kvinne seg i å gå og kikke etter han enno. Eli Andersen har ikkje heilt vent seg til at han er borte. Kanskje kjende ho han best av alle.

Fem dagar før han døydde, var Eli heime hos Tore og stelte for han. Neste gong var han ikkje der. Ho banka på ruta hans, slik ho alltid gjorde, men han svarte ikkje. Ho leitte etter han i gatene, men fann han ikkje.

Først ei veke etterpå fekk Eli vite at Tore var død.

Ho hadde kjent han i 25 år, først som heimehjelp, seinare som støttekontakt. For Eli var Tore ein ven som trong hjelp.

Ho hadde alltid med ferdiglaga pølsestapp eller lapskaus til han. Etter kvart måltid falda han hendene: «Takk for mat i Jesu navn. Amen».

Eli passa på at han bytte klede kvar veke. Ho reparerte frakkane hans, ho sydde i knappar og bøtte bukser. Ho hadde alltid måla hans i portemonéen sin, i tilfelle ho kom over plagg han kanskje kunne bruke.

Tore var så glad kvar gong Eli banka på ruta. « du gå», spurde han når ho tok på kåpa.

Eli hadde lagt merke til at han var blitt meir redusert for kvart besøk. Han, som alltid hadde stått ekstremt tidleg opp, sov til langt på dag, og hadde lite matlyst.

Tore var glad i dyr og hadde gode minne frå Hylkje, der mormor og morfar hadde hatt hytte. «Er kyrne kommet ut», spurde han siste gong Eli var hos han.

På mange måtar var Tore som eit barn, seier ho, og det var barndommen han kom tilbake til, når han fortalde om lengslane sine.

Han ønskte at faren hadde vore frisk. Han lengta etter søsken. Han drøymde om at heimen hans var som andre heimar. At slekta kom til middag, og alle sette seg ned rundt bordet, som ein stor familie, for å ete saman.

Han lengta etter å vere ein av oss."

Vi har gitt denne mannen noen kroner gjennom årene her i Bergen.  I den tid ungene fortsatt var små var hans bråe tilnærming skremmende for disse, men etter hvert kommer det en tilnærming.  Etter å ha lest dette portrettet kan en jo og undre seg over hva som gjorde at Tore ville ha disse kronene av oss.  Det fremstilles som om han ikke hadde greie på penger.  Hvorfor var det da ingen gjennom årenes løp som hjalp han til å forstå husholdningsøkonomi?  Trolig var det ingen som hadde denne nærhet og "jobben" gjorde vel heller ikke at det offentlige kunne komme i posisjon til å hjelpe han, men noe sier meg at det hadde blitt et vanskelig og krevende kapitel å komme i en relasjon til mannen som gjorde at han byttet ut "jobben" med forståelse av penger ......

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
24 dager siden / 8335 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
25 dager siden / 6292 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
19 dager siden / 3360 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
14 dager siden / 2627 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
22 dager siden / 2156 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
10 dager siden / 1963 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
8 dager siden / 1708 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
12 dager siden / 1706 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
8 dager siden / 1559 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere