Jostein Ådna

Alder:
  RSS

Om Jostein

Professor Misjonshøgskolen

Følgere

Nominasjonskomitelistens fortrinn

Publisert 15 dager siden

Gard Sandaker-Nielsen, leder i Åpen folkekirke (ÅF), misliker Nominasjonskomiteens liste, slik det fremgår av flere innlegg fra hans hånd. I stedet for at en nominasjonskomite i hvert bispedømme, bestående av personer valgt av menighetsrådene, setter sammen en representativ liste av kandidater til bispedømmerådet, foretrekker han at utelukkende interessegrupper eller partidannelser skal få stille lister. Denne modellen for kirkedemokrati henter han fra politikken: «Som i politikken er [valg mellom ulike lister] nødvendig for å gjøre veivalgene tilgjengelige for velgerne» (Sandaker-Nielsen, Vårt Land, 5. juli).

Lover for mye

Slik Erling Birkedal, 1. kandidat på Nominasjonskomiteens liste i Borg bispedømme, har påpekt (Vårt Land, 2. juli), lover Sandaker-Nielsen på vegne av ÅF her mer enn de kan holde. I kommende valgperiode vil spørsmål som organiseringen av Den norske kirke og plasseringen av arbeidsgiveransvar for de kirkelig ansatte stå sentralt. Dette reflekteres i ÅFs valgprogram, der de skriver at ÅF særlig vil jobbe for at «alle ansatte skal ha samme arbeidsgiver», og at «det fattes vedtak om en ny, endelig kirkeordning som ivaretar alle kirkelig tilsatte». Men så lenge programmet tier om hvilken instans som skal inneha det felles arbeidsgiveransvaret, og om hvilken modell for kirkeordning som etter ÅFs mening best ivaretar alle kirkelig tilsatte, holdes velgerne i villrede om hvordan ÅFs representanter faktisk vil stemme i disse sakene i Kirkemøtet. Det stemmer derfor ikke hva Sandaker-Nielsen påstår: «Med Åpen folkekirke vet velgerne hva de får» (Vårt Land, 5. juli).

Beste alternativ 

Kirkevalgordningen opererer med en forskjell mellom Nominasjonskomiteens liste og alle andre lister som stiller til valg til bispedømmeråd og kirkemøte: Det skal være en nominasjonskomiteliste i hvert bispedømme; det kan også fremmes lister fra nomineringsgrupper. I mine øyne reflekterer denne distinksjonen en grunnleggende forskjell i hvordan vi tenker kirkedemokrati. Nominasjonskomiteens liste er blitt til gjennom en prosess som tar sitt utgangspunkt i menighetene. Menighetsrådene velger prostivis sine representanter til nominasjonskomiteen, der også ungdomsrådet i bispedømmet er representert. De samme instanser fremmer forslag på kandidater, og nominasjonskomiteen sørger for at listen blir representativt sammensatt med henblikk på geografi, kjønn, alder og meningsmangfold. 

Felles for alle på listen er at vi ser på oss selv som tillitspersoner på vegne av menighetene med en forpliktelse til å arbeide for den lokale kirkens beste. Hvordan den enkelte på listen for sin del vil omsette denne forpliktelsen i prioriteringer og stillingtagen, legger vi hver for oss åpent frem, bl.a. på felles nettside og som deltakere i debatt. Dermed gir vi velgerne et godt grunnlag for å velge, f.eks. ved å gi ekstra stemme til personer de foretrekker. For alle som ønsker at medlemmene av bispedømmerådene og Kirkemøtet skal ha sin basis i menighetene, representert av menighetsrådene og deres nominasjonskomite, er Nominasjonskomiteens liste det beste alternativet.

Jostein Ådna, 1. kandidat på Nominasjonskomiteens liste, Stavanger bispedømme

Gå til innlegget

KFUK-KFUMs syn på samboerskap

Publisert 23 dager siden

Det eksklusive synet på ekteskapet bør støttes i en tid hvor individualisme og privatisering får prege sex- og samliv.

I sitt tilsvar til meg i Vårt Land 28. juni tar Øystein Magelssen, generalsekretær i KFUK-KFUM, selvkritikk på sin tidligere karakteristikk av Bispemøtets nei til vigsling av samboende som trenering av en nødvendig justering av samlivsetikken.

Han innrømmer også at det ikke var bra å gi inntrykk av at han i sitt krav om aksept for samboerskap hadde ryggdekning i den kirkelige utredningen Sammen fra 2013, når det kun var et mindretall i utvalget som stod bak tekstpassasjen han siterte derfra.

Trass i disse innrømmelsene modererer Magelssen ikke sitt grunnleggende syn på samboerskap som et akseptabelt forbi­gående eller varig alternativ til ekteskapet, selv om «KFUK-KFUM holder ekteskapet som den beste ordning for samlivet mellom to mennesker».

Historisk uholdbart 

Den viktigste forskjellen mellom Magelssen og meg er trolig vår ulike vurdering av individualistisk mangfold contra forpliktende gruppe­fellesskapsnormer og -regler. Med sin ­henvisning til at vår tids oppbrudd fra ­«forhenværende allmenne normer og ­regler» best lar seg «studere nærmere i perspektiv av Jesu oppgjør med ­fariseernes lovrettferdighet», høres det ut som om han vil gjøre Jesus til en alliert av dem som vil åpne opp for samboerskap. De derimot som fastholder ekteskapet ikke bare som «den beste rammen omkring et livslangt, ansvarlig og tillitsfullt samliv, men også den rette» (Sammen, s. 68, flertallstekst), sidestilles med fariseerne.

Dette er historisk og eksegetisk ­uholdbart. Jesus holdt fast ved det 
sjette bud (2 Mos 20,14; Matt 19,18), og 
ingen av stridssamtalene hans med 
skriftlærde som ­berørte spørsmål om seksualitet (for ­eksempel kvinnen grepet i 
ekteskapsbrudd, Joh 7,53–8,11), rokker 
ved ekteskapet som innstiftet av Gud 
og den eneste legitime rammen rundt samlivet. Dette eksklusive synet på 
ekte­skapet videre­føres og bekreftes i 
apostelen ­Paulus' nyanserte under
visning og ­veiledning om samlivs
spørsmål.

Støtt ekteskapet 

Som leder for en stor kristen barne- og ungdomsorganisasjon burde Magelssen vise støtte til kristne 
ungdommer som ønsker å holde fast ved ekteskapet som den rette rammen for samlivet – slik for eksempel mer enn 40 teologistudenter gav uttrykk for det i et innlegg i Vårt Land 24. mars 2017 etter Bispemøtets uttalelse – istedenfor å gi 
etter for samtidskulturens individualistiske privatisering av sex og samliv.

Gå til innlegget

Pride og kristen samlivsetikk

Publisert 29 dager siden

Magelssen konstruerer et spenningsforhold mellom ytre rammeverk for samliv og innholdet av samlivet.

Øystein Magelssen, generalsekretær i KFUK-KFUM, benytter sesongen for Pride-parader som foranledning til å ytre seg om sin organisasjons samlivsetikk i et innlegg i Vårt Land 20. juni.

Også i fjor sommer var Magelssen ute i Vårt Lands spalter med et forsvar av KFUK-KFUMs deltagelse i Pride og et forsøk på teologisk legitimering av likekjønnet ­ekteskap. I debatt med ham påviste jeg at hans argumentasjon innebar teologisk sakkritikk av Bibelens tekster om samliv og seksualitet.

Nå tar Magelssen minst ett nytt skritt i sitt felttog mot tradisjonell kristen samlivsetikk ved å forsvare samboerskap for personer i kirkelige stillinger og med lederverv. At Bispemøtet i mars 2017 fastholdt at samboerskap gir grunnlag for ordinasjonsnekt, kaller Magelssen en trenering. I artikkelen siterer han tre setninger fra dokumentet Sammen (2013), som er en utredning fra et utvalg oppnevnt av Bispemøtet. Den siterte teksten støtter samboerskap, og uinnvidde lesere kan oppfatte det dit hen 
at Bispemøtets trenering består i biskopenes uvillighet til å følge rådet gitt av utvalget.

Saken er imidlertid den at Magelssen siterer fra en passasje kun mindretallet i utvalget står bak (Sammen, s. 69), og at det derfor er full konsistens mellom ­argumentasjonen og tilrådingen fra flertallet i utvalget om «at samboere ikke bør ordineres/vigsles eller tilsettes i kirkelig stilling som krever ordinasjon/vigsling» 
(side 88), og Bispemøtets fastholdelse av denne praksis i 2017.

Magelssen konstruerer et spenningsforhold mellom ytre rammeverk for samliv og innholdet av samlivet. Men eksempler på hykleri og dobbeltmoral kan ikke ­underminere det faktum at livene våre ­leves innenfor gitte rammer, og at det livslange monogame ekteskap er den rette rammen for det seksuelle samliv, ifølge ­Bibelen. Å påberope seg «et kristent helhetlig menneskesyn og Jesu etiske forkynnelse» som støtte for individualistisk mangfold på bekostning av gruppefellesskapsnormer og -regler er teologisk uberettiget.

Jostein Ådna, 
professor i Det nye testamente 
ved VID vitenskapelige høgskole

Gå til innlegget

Uheldigvis for Jordell bygger begge argumentene hans på gale premiss.

I et debattinnlegg i Vårt Land 5. mars hevder Karl Øyvind Jordell at uro rundt utnevnelse av biskoper i Den norske kirke i hovedsak begrenser seg til Stavanger bispedømme. Hans beroligende konklusjon for resten av Kirke-Norge lyder: «Rogalendingenes stridbarhet bør ikke få avgjørende innflytelse på hvordan ordningen [for utnevning av biskop] ­utformes.»

Denne konklusjonen er basert på to argumenter: 1) Fordi Stavanger var det eneste bispedømmet hvor Åpen folkekirke ikke stilte egen liste ved kirke­valget 2015, og 2) fordi «velgerne bare fikk anledning til å velge fire av sju representanter» og de øvrige leke medlemmene av bispedømmerådet ble valgt av «den indre krets i menighetene», representert av menighetsrådene, er Stavanger bispedømmeråd lite representativt som folkekirkelig organ.

Uheldigvis for Jordell er begge argumentene feilaktige påstander. 1) Heller ikke i Bjørgvin bispedømme stilte Åpen folkekirke egen liste, og 2) i Stavanger ble alle syv leke medlemmer av bispedømmerådet valgt direkte i kirkevalget.

Det første momentet teller lite, men det er et merkelig resonnement å klandre det valgte bispedømmerådet for Åpen folkekirkes beslutning om ikke å stille egen liste. At det andre momentet, som figurerer som kronargument hos Jordell, ikke stemmer, avslører uholdbarheten i hans urimelige diagnose av Stavanger bispedømme. Kritikken av at prost Helge Gaard ble forbigått i utnevnelsen av ny biskop, er ikke begrenset til en elitistisk og isolert indre krets i menighetene, men kommer fra bredden av grasrota i Den norske kirke i Stavanger bispedømme.

Jostein Ådna, nestleder i Stavanger bispedømmeråd

Gå til innlegget

Etterrettelig bibelbruk

Publisert rundt 1 år siden

For meg ser det ut som at Magelssen argumenterer på grunnlag av vår tids forståelse av kjønnsidentitet.

Svaret fra Øystein Magelssen, generalsekretær i KFUK-KFUM, til meg i VL 17. juli (og på verdidebatt.no) om Bibelens og bibelfortolkningens rolle i en teologisk begrunnelse for likekjønnet ekteskap bekrefter etter min oppfatning at jeg hadde helt rett i min vurdering (VL 13. juli) av hans opprinnelige forsvar for KFUK/Ms deltagelse i Pride-festivalen i Oslo (VL 5. juli).

 

Det eneste nye argumentet Magelssen fremfører, er en henvisning til at kirken forut for innføringen av kjønnsnøytral vigselsliturgi også har endret syn på slaveri, kvinners posisjon og skilsmisse/gjengifte. Den bibelteologiske forskjellen mellom disse sakskompleksene og ekteskapsspørsmålet er imidlertid at Bibelen selv modifiserer godtagelse av slaveriet, kvinners underordning og skilsmisseforbudet (bl.a. Gal 3,28; 1 Kor 7,10–16.21–22; Filem 15–20). Urkirken brøt til dels med dominerende kjønnshierarkiske mønstre i den gresk-romerske antikke kulturen ved å gi kvinner lederfunksjoner. Når det gjelder homoseksualitet, ytret den tidlige kirkens motkulturelle linje seg derimot ikke som mer åpen, men som langt mer restriktiv enn omgivelsene. På dette området inntok den gresk-romerske kulturen en differensiert holdning og forkastet visse former for homoseksuell utfoldelse og godtok andre, mens jøder og kristne i den aktuelle perioden ca. 300 f.Kr. – 300 e.Kr. konsekvent avviste all homoseksualitet som brudd med Guds skaperordning. Bibelen taler fra første til siste side – med Jesus selv som eksplisitt vitne (Matt 19,4–6; Mark 10,6–9) – om ekteskapet som en utelukkende heterofil relasjon; det er en gudgitt skaperordning (1 Mos 1,26–28; 2,24) og en pakt mellom ektefellene analogt med pakten mellom Gud og hans folk (Mal 2,10–16; Ef 5,21–33).

 

Magelssen går i rette med min påstand om at det er andre kilder enn Bibelen som har fått ham og likesinnede til å godta likekjønnet ekteskap. I den systematisk-teologiske drøfting av aktuell kirkelig lære er ved siden av Skriften også tradisjon, fornuft og erfaring viktige informasjonskilder. For det endrede synet på ekteskapet har kirkens bekjennelsesskrifter eller den kirkelige tradisjon i mer allmenn forstand hatt liten betydning. Derimot har fornuft i form av en radikalt endret forståelse av homofili i samfunnsliv og vitenskap og erfaring i form av homofile menneskers fortellinger om sine liv hatt stor betydning. For meg ser det ut som at Magelssen argumenterer på grunnlag av vår tids forståelse av kjønnsidentitet, homofile menneskers erfaringer og det moderne Vestens verdiforestillinger, og derav slutter at kirken i dag må definere ekteskapet som kjønnsnøytralt. Hva jeg har appellert om, er at han vedkjenner seg at denne positive vurderingen av likekjønnet ekteskap innebærer teologisk sakkritikk av Bibelens ekteskapssyn. Verken en eventuell påstand om at homofili må forstås som en skapelsesgitt variant ved siden av heterofili eller en påberopelse av nestekjærlighetsbudet vil rokke ved at dette er sakkritikk. Og så gjelder diskusjonen hvorvidt den, til tross for bruddet med eksegese og bibelteologi, er teologisk berettiget eller ikke.

 

Magelssen stiller spørsmål ved min egnethet som leder i Den norske kirke. Er dette en trussel om at de av oss i Kirkemøtet som både i 2016 og 2017 konsekvent holdt fast på vår kirkes tradisjonelle ekteskapslære ved ikke å slutte oss til kompromissvedtakene om at to gjensidig motstridende syn skal få eksistere side om side som kirkens lære, bør stenges ute fra alle lederfunksjoner?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere