Jostein Ådna

Alder:
  RSS

Om Jostein

Professor Misjonshøgskolen

Følgere

Også en bekjennende og misjonerende kirke

Publisert 2 måneder siden

I sitt visjonsdokument erklærer Den norske kirke at den ønsker å være en bekjennende, åpen, tjenende og misjonerende kirke. Det er påfallende at Åpen folkekirke har plukket ut ett av disse fire kjennetegnene på Den norske kirke og gjort det til sitt parti- og listenavn.

Også en bekjennende og misjonerende kirke  

JOSTEIN ÅDNA

1. kandidat på Nominasjonskomiteens liste, Stavanger bispedømme


Åpen folkekirkes ubalanserte kirkeforståelse

I Åpen folkekirkes program leter man forgjeves etter en referanse til den helhetlige kirkeforståelsen som de fire stikkordene uttrykker. I tillegg til diverse konkretiseringer av yndlingsordet «åpen» omtaler programmet eksplisitt kirken som «tjenende» og diakonal. Ordene «bekjennende» og «misjonerende» forekommer derimot overhodet ikke. Riktignok kan muligens erklæringen om at «Den norske kirke skal forkynne evangeliet», og to omtaler av trosopplæringen oppfattes som implisitte referanser til disse sidene ved kirkens oppdrag og liv. Men det forblir like fullt påfallende at det som fremheves i programmet angående trosopplæringen, er å sikre at den «tar opp viktige etiske og sosiale spørsmål, som for eksempel klima, sosial rettferdighet, kjønn og seksualitet», og at den «inspirerer til engasjement for skaperverket, mot sosial urettferdighet og for solidaritet med fattige og forfulgte». Alt dette er aktverdige anliggender, men når de alene omtales, vekkes usikkerhet og engstelse om hvilken plass det sentrale dogmatiske trosinnholdet, definert av Bibelen og Den norske kirkes fem bekjennelsesskrifter, tilkjennes.

Åpen og tjenende

Også jeg ønsker en åpen og tjenende kirke, som ikke bare i lettvinte, fromme ord, men med varm troverdighet inviterer alle mennesker inn i fellesskapet i Kristus. Som professor i Det nye testamente ved Fakultet for teologi, diakoni og ledelsesfag i VID vitenskapelige høgskole er jeg dessuten akkurat nå stolt over å ha fått bidra til en rykende fersk bok om den tjenende kirke, The Diaconal Church, som rett før kirkevalget, fredag 6. september kl. 13–15, presenteres på VID Oslo av min fakultetskollega Stephanie Dietrich og de andre redaktørene.

Bekjennende og misjonerende

Jeg antar at Åpen folkekirke og jeg greit kan enes om at våre ønsker og mål for Den norske kirke må ta sine utgangspunkt både i hva Det nye testamente sier om kirken, og i den konkrete historiske sammenhengen vår kirke som en evangelisk-luthersk (folke)kirke befinner seg. Fra Det nye testamente er det åpenbart at «bekjennende» og «misjonerende» er helt sentrale og uoppgivelige kjennetegn ved kirken: Som kirkens døpte (med)lemmer bekjenner vi at Jesus Kristus er vår Herre, som gjennom sin stedfortredende død har rettferdiggjort oss fortapte syndere og forsonet oss med Gud Fader. Kirken sendes til alle mennesker som ennå ikke eller ikke lenger bekjenner denne troen, med vitnesbyrd om frelsen i Kristus og kall til omvendelse og tro på ham. Hvordan disse bibelske føringene konkret skal appliseres på vår kirke – med henblikk på dens kirkeordning og prioriteringer, er ikke selvinnlysende. Men at det trenges å sies langt mer om saken enn det som står i Åpen folkekirkes program, er like åpenbart. De mest spennende impulsene til samtalen om krysningspunktene mellom Det nye testamente og Den norske kirke anno 2019, har etter min oppfatning MF-professor Oskar Skarsaune gitt oss i sin bok Etterlyst: Bergprekenens Jesus. Har folkekirken glemt ham? (Oslo: Luther Forlag, 2018), som herved anbefales for alle som er opptatt av hva slags kirke Den norske kirke kan og bør bli i årtiene som ligger foran oss.

Gå til innlegget

Nominasjonskomitelistens fortrinn

Publisert 4 måneder siden

Gard Sandaker-Nielsen, leder i Åpen folkekirke (ÅF), misliker Nominasjonskomiteens liste, slik det fremgår av flere innlegg fra hans hånd. I stedet for at en nominasjonskomite i hvert bispedømme, bestående av personer valgt av menighetsrådene, setter sammen en representativ liste av kandidater til bispedømmerådet, foretrekker han at utelukkende interessegrupper eller partidannelser skal få stille lister. Denne modellen for kirkedemokrati henter han fra politikken: «Som i politikken er [valg mellom ulike lister] nødvendig for å gjøre veivalgene tilgjengelige for velgerne» (Sandaker-Nielsen, Vårt Land, 5. juli).

Lover for mye

Slik Erling Birkedal, 1. kandidat på Nominasjonskomiteens liste i Borg bispedømme, har påpekt (Vårt Land, 2. juli), lover Sandaker-Nielsen på vegne av ÅF her mer enn de kan holde. I kommende valgperiode vil spørsmål som organiseringen av Den norske kirke og plasseringen av arbeidsgiveransvar for de kirkelig ansatte stå sentralt. Dette reflekteres i ÅFs valgprogram, der de skriver at ÅF særlig vil jobbe for at «alle ansatte skal ha samme arbeidsgiver», og at «det fattes vedtak om en ny, endelig kirkeordning som ivaretar alle kirkelig tilsatte». Men så lenge programmet tier om hvilken instans som skal inneha det felles arbeidsgiveransvaret, og om hvilken modell for kirkeordning som etter ÅFs mening best ivaretar alle kirkelig tilsatte, holdes velgerne i villrede om hvordan ÅFs representanter faktisk vil stemme i disse sakene i Kirkemøtet. Det stemmer derfor ikke hva Sandaker-Nielsen påstår: «Med Åpen folkekirke vet velgerne hva de får» (Vårt Land, 5. juli).

Beste alternativ 

Kirkevalgordningen opererer med en forskjell mellom Nominasjonskomiteens liste og alle andre lister som stiller til valg til bispedømmeråd og kirkemøte: Det skal være en nominasjonskomiteliste i hvert bispedømme; det kan også fremmes lister fra nomineringsgrupper. I mine øyne reflekterer denne distinksjonen en grunnleggende forskjell i hvordan vi tenker kirkedemokrati. Nominasjonskomiteens liste er blitt til gjennom en prosess som tar sitt utgangspunkt i menighetene. Menighetsrådene velger prostivis sine representanter til nominasjonskomiteen, der også ungdomsrådet i bispedømmet er representert. De samme instanser fremmer forslag på kandidater, og nominasjonskomiteen sørger for at listen blir representativt sammensatt med henblikk på geografi, kjønn, alder og meningsmangfold. 

Felles for alle på listen er at vi ser på oss selv som tillitspersoner på vegne av menighetene med en forpliktelse til å arbeide for den lokale kirkens beste. Hvordan den enkelte på listen for sin del vil omsette denne forpliktelsen i prioriteringer og stillingtagen, legger vi hver for oss åpent frem, bl.a. på felles nettside og som deltakere i debatt. Dermed gir vi velgerne et godt grunnlag for å velge, f.eks. ved å gi ekstra stemme til personer de foretrekker. For alle som ønsker at medlemmene av bispedømmerådene og Kirkemøtet skal ha sin basis i menighetene, representert av menighetsrådene og deres nominasjonskomite, er Nominasjonskomiteens liste det beste alternativet.

Jostein Ådna, 1. kandidat på Nominasjonskomiteens liste, Stavanger bispedømme

Gå til innlegget

KFUK-KFUMs syn på samboerskap

Publisert 5 måneder siden

Det eksklusive synet på ekteskapet bør støttes i en tid hvor individualisme og privatisering får prege sex- og samliv.

I sitt tilsvar til meg i Vårt Land 28. juni tar Øystein Magelssen, generalsekretær i KFUK-KFUM, selvkritikk på sin tidligere karakteristikk av Bispemøtets nei til vigsling av samboende som trenering av en nødvendig justering av samlivsetikken.

Han innrømmer også at det ikke var bra å gi inntrykk av at han i sitt krav om aksept for samboerskap hadde ryggdekning i den kirkelige utredningen Sammen fra 2013, når det kun var et mindretall i utvalget som stod bak tekstpassasjen han siterte derfra.

Trass i disse innrømmelsene modererer Magelssen ikke sitt grunnleggende syn på samboerskap som et akseptabelt forbi­gående eller varig alternativ til ekteskapet, selv om «KFUK-KFUM holder ekteskapet som den beste ordning for samlivet mellom to mennesker».

Historisk uholdbart 

Den viktigste forskjellen mellom Magelssen og meg er trolig vår ulike vurdering av individualistisk mangfold contra forpliktende gruppe­fellesskapsnormer og -regler. Med sin ­henvisning til at vår tids oppbrudd fra ­«forhenværende allmenne normer og ­regler» best lar seg «studere nærmere i perspektiv av Jesu oppgjør med ­fariseernes lovrettferdighet», høres det ut som om han vil gjøre Jesus til en alliert av dem som vil åpne opp for samboerskap. De derimot som fastholder ekteskapet ikke bare som «den beste rammen omkring et livslangt, ansvarlig og tillitsfullt samliv, men også den rette» (Sammen, s. 68, flertallstekst), sidestilles med fariseerne.

Dette er historisk og eksegetisk ­uholdbart. Jesus holdt fast ved det 
sjette bud (2 Mos 20,14; Matt 19,18), og 
ingen av stridssamtalene hans med 
skriftlærde som ­berørte spørsmål om seksualitet (for ­eksempel kvinnen grepet i 
ekteskapsbrudd, Joh 7,53–8,11), rokker 
ved ekteskapet som innstiftet av Gud 
og den eneste legitime rammen rundt samlivet. Dette eksklusive synet på 
ekte­skapet videre­føres og bekreftes i 
apostelen ­Paulus' nyanserte under
visning og ­veiledning om samlivs
spørsmål.

Støtt ekteskapet 

Som leder for en stor kristen barne- og ungdomsorganisasjon burde Magelssen vise støtte til kristne 
ungdommer som ønsker å holde fast ved ekteskapet som den rette rammen for samlivet – slik for eksempel mer enn 40 teologistudenter gav uttrykk for det i et innlegg i Vårt Land 24. mars 2017 etter Bispemøtets uttalelse – istedenfor å gi 
etter for samtidskulturens individualistiske privatisering av sex og samliv.

Gå til innlegget

Pride og kristen samlivsetikk

Publisert 5 måneder siden

Magelssen konstruerer et spenningsforhold mellom ytre rammeverk for samliv og innholdet av samlivet.

Øystein Magelssen, generalsekretær i KFUK-KFUM, benytter sesongen for Pride-parader som foranledning til å ytre seg om sin organisasjons samlivsetikk i et innlegg i Vårt Land 20. juni.

Også i fjor sommer var Magelssen ute i Vårt Lands spalter med et forsvar av KFUK-KFUMs deltagelse i Pride og et forsøk på teologisk legitimering av likekjønnet ­ekteskap. I debatt med ham påviste jeg at hans argumentasjon innebar teologisk sakkritikk av Bibelens tekster om samliv og seksualitet.

Nå tar Magelssen minst ett nytt skritt i sitt felttog mot tradisjonell kristen samlivsetikk ved å forsvare samboerskap for personer i kirkelige stillinger og med lederverv. At Bispemøtet i mars 2017 fastholdt at samboerskap gir grunnlag for ordinasjonsnekt, kaller Magelssen en trenering. I artikkelen siterer han tre setninger fra dokumentet Sammen (2013), som er en utredning fra et utvalg oppnevnt av Bispemøtet. Den siterte teksten støtter samboerskap, og uinnvidde lesere kan oppfatte det dit hen 
at Bispemøtets trenering består i biskopenes uvillighet til å følge rådet gitt av utvalget.

Saken er imidlertid den at Magelssen siterer fra en passasje kun mindretallet i utvalget står bak (Sammen, s. 69), og at det derfor er full konsistens mellom ­argumentasjonen og tilrådingen fra flertallet i utvalget om «at samboere ikke bør ordineres/vigsles eller tilsettes i kirkelig stilling som krever ordinasjon/vigsling» 
(side 88), og Bispemøtets fastholdelse av denne praksis i 2017.

Magelssen konstruerer et spenningsforhold mellom ytre rammeverk for samliv og innholdet av samlivet. Men eksempler på hykleri og dobbeltmoral kan ikke ­underminere det faktum at livene våre ­leves innenfor gitte rammer, og at det livslange monogame ekteskap er den rette rammen for det seksuelle samliv, ifølge ­Bibelen. Å påberope seg «et kristent helhetlig menneskesyn og Jesu etiske forkynnelse» som støtte for individualistisk mangfold på bekostning av gruppefellesskapsnormer og -regler er teologisk uberettiget.

Jostein Ådna, 
professor i Det nye testamente 
ved VID vitenskapelige høgskole

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
13 dager siden / 1325 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
14 dager siden / 1282 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
rundt 1 måned siden / 1166 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
26 dager siden / 856 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
14 dager siden / 815 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere