Ivar Skippervold

Alder:
  RSS

Om Ivar

Sokneprest. Kulturformidler. Bor i Lillesand.

Følgere

Det er mye som spriker i sammenlikningen mellom Jesus og Hauge, men felles er at etterkommernes fortolkningsiver ikke tar slutt.

Hans Nielsen Hauge er som Jesus. Han blir tatt til inntekt for helt ulike politiske synspunkter. På den ene siden har Jesus blitt sett på som en politisk revolusjonær. I Latin-Amerikas frigjøringsteologi hørte marxisme og kristendom sammen. Lenger nord på kontinentet har herlighetsteologien hatt vind i seglene med lovprisning av personlig økonomisk suksess. I dag sitter Donald Trump ved roret godt hjulpet av hvite evangeliske kristne som gjerne argumenterer for at presidenten med alle sine løgner og trusler er innsatt av Gud.

Hans Nielsen Hauge brukes i dag i vårt lille land for å bekrefte politiske synspunkter. Den nye ledelsen i KrF ser på han som en inspirasjon for et politisk engasjement på høyresiden. Mange tenker motsatt, og mener at han er en inspirasjon for venstresiden. Nils Ivar Agøy uttalte til Vårt Land at Hauge var svært anvendelig, og at han kan brukes som en retorisk figur. Han har helt rett. Det samme med Jesus.

Tre forhold er avgjørende når Jesus og Hauge skal brukes politisk. For det første må vi vite noe om det samfunnet de levde i, og hvorfor de sa det de sa, og gjorde det de gjorde.

For det andre må vi bli klar over det særegne med deres etikk, og for det tredje må vi se om det er områder av vårt samfunn som utfordres av deres etiske tenkning og moralske praksis.

Det ser ut til at det er det siste som først og fremst skaper ulike synspunkter i norsk politikk.

Noen vil mene at det er gründervirksomhet med lave skatter for etablering av nye bedrifter som er det viktigste i vårt samfunn. Andre ønsker mer av en sirkulær økonomi der vi bruker vår resurser og verdier utover det de opprinnelig var beregnet til, og der vi deler bolig og bil gjennom en mer privat delingsøkonomi. Det er også de som vil mene at det viktigste er å bruke ressurser på marginaliserte grupper, få lik lønn for likt arbeid, og ansette alle som kan bidra ut fra eget funksjonsnivå.

Hans Nielsen Hauge kan gi inspirasjon til alle disse synspunktene. Det er mye som spriker i sammenlikningen mellom Jesus og Hauge, men felles er at etterkommernes fortolkningsiver ikke tar slutt. En viss ydmykhet hos fortolkerne kan være nyttig. Det finnes andre perspektiver enn mitt eget både på Jesus og Hans Nielsen Hauge.

Ivar Skippervold, kulturformidler og teolog


Gå til innlegget

Vi må droppe skolegudstjenestene

Publisert over 2 år siden

Som kirke gjør vi oss selv en bjørnetjeneste ved å arrangere skolegudstjenester.


Fra 2017 blir Den norske kirke en fri folkekirke. Statskirkeordningen er over. Den endringen vil stå i våre historiebøker. Ikke rart at statsministeren kommer på banen med tydelig ytring om skolegudstjenester.

Sist år minnet jeg leserne av Vårt Land om Den norske kirkes egen forståelse av hva en gudstjeneste er: Det viktigste møtestedet for kristne. Den er stedet der de kristne blir synlige som menighet;­ et fellesskap av mennesker som deler troen på Gud, og Jesu Kristi oppstandelse – et sted der mennesker møter hverandre og sammen trer frem for Gud.

Nei. I går var stipendiat i ­filosofi, Anniken Fleisje, i denne­ avisen med refleksjoner rundt begrepet forkynnelse. Greit nok, men det er ikke det det handler om. Enhver religiøs historiefortelling vil kunne fortolkes som forkynnelse. Det denne diskusjonen handler om er om kirken kan benytte seg av begrepet ­skolegudstjeneste. Jeg mener nei.

Før jul kryr det av julekonserter. Folk blir ønsket velkommen som publikum. Når vi feirer­ gudstjeneste sier ikke presten «kjære publikum». Presten sier «kjære menighet». Vi ser skille mellom publikum og menighet. De som kommer til samlinger i kirken ved skoleslutt er verken menighet eller publikum. De er elever, men det ser ut til at både kirke og statsminister tror elevene er en menighet.

Det kan godt hende at de fleste­ av elevene er døpt og tilhører Den norske kirke, men situasjonen i kirkerommet er et møte mellom skoleelever og kirken. Elevene er ikke en menighet. Når vi vet hvilke tradisjoner elevene representerer, er det meningsløst å snakke om skolegudstjeneste, altså en menighet som sammen trer frem for Gud.
En skolegudstjeneste der alle elevene skal delta,­ er en selvmotsigelse ut fra ­kirkens egen definisjon av hva en gudstjeneste er. Fritaksretten må i alle fall være reell.

Bjørnetjeneste. Mandag skrev kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum i Vårt Land: «Elever i norsk skole skal lære om høytider i ulike religioner. Dette kommer tydelig frem i kompetanse­målene i KRLE-faget. Dette­ gjelder selvsagt også kristendommen: Elevene skal å lære om de kristne høytidene, deres bakgrunn og innhold.» Hun har helt rett. De skal lære, men det er ikke krav om å delta i religions­utøvelse.

Som kirke gjør vi oss en bjørne­tjeneste ved å arrangere skolegudstjenester.

Som gammel skolemann vi jeg påstå at de fleste skoler og lærere vil akseptere en samling i kirken rundt de store kristne høytider. Ikke for å delta i kirkens trosliv og bekjennelser, men for å få en orientering om hvorfor og hvordan kirken feirer høytiden.

Kirken er i en ny tid. Nye løsninger er ofte enklere enn vi tror. Vi kan invitere elevene til jule-, påske- og pinsesamlinger. Ikke gudstjenester. Elevene er verken publikum eller menighet. De skal lære noe om den kristne tro, ­religion og tradisjon.

Julesamling. Jeg har tidligere fortalt om min opplevelse som prest i Oslo øst for noen år tilbake. Kollegaer fortalte at det ved den lokale skolen var stor skepsis til julegudstjenesten. Jeg ringte og inviterte til «Julesamling i kirken». De kom. Jeg så ikke på elevene som en menighet. De fikk tre kvarters undervisning i hva vi gjør i kirken før jul. De fikk høre både Herrens bønn og velsignelsen, men de var ikke deltagende menighet.
Skolen ringte seinere og lurte på om vi kunne gjøre det samme til påske.

Det gjorde vi. Da ønsket skolen­ å delta med en pantomime.­ Flere­ elever stod på talerstolen og leste, mens andre­ spilte påske­fortellingen med kostymer. At en elev med hijab stod og leste fortellingen om Jesu død og oppstandelse fra talestolen var helt naturlig.

Skal lære. Statsministeren mener det er feil å droppe ­skolens julegudstjeneste. Hun sier: «Jeg vil håpe at flest mulig av dem som har foreldre med en annen religiøs bakgrunn, også synes det er viktig å lære mer om hva dette er. På samme måte synes jeg det er utrolig viktig at norske barn lærer om jødedommen, islam, buddhismen og ­hinduismen.»

Enig. Vi skal for all del lære om hverandres tro. Det betyr ikke at den offentlige skole skal legge til rette for religionsutøvelse. Derfor må vi droppe skolegudstjeneste.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 23.11.2016

Gå til innlegget

Tilhører vi to ulike religioner?

Publisert over 2 år siden

Den nigerianske pastoren som deltok i samme program som meg på Visjon Norge, hadde en forkynnelse som var så langt borte fra min egen at man skulle tro han tilhørte en annen religion.

Vi hørte tidlig om amerikanske vekkelsespredikanter som solgte sitt budskap gjennom TV. Seerne ble lovet mirakler under forutsetning av at de fulgte oppskriften til TV-predikanten. Oppskriften var et sammensurium av bønn og penger. Jo mer man ba, og jo mer man ga, desto sikrere kunne man være på at underet skjedde. Ikke rart mange så en parallell i middelalderens ­avlats-
handel som Martin Luther kjempet for å ­avskaffe.

I Norge følte vi oss til å begynne med fremmed for den type TV og forkynnelse, men etter hvert har vi fått norske avleggere. Den som mener å ha noe viktig å melde, vil bruke de mest effektive kanaler. Arild Edvartsen forstod dette tidlig.

Takket ja. I dag er det TV Visjon Norge­ som er i førersetet i sjangeren kristenformidling via TV. På nyåret 2015 ble jeg kontaktet av TV Visjon Norge. De ønsket å bruke mine sanger fra bibelhistorien i sine barneprogram. Det var hyggelig. Jeg takket også ja til å bli intervjuet og synge i en direktesending i siste halvdel av mars.

Mars kom, men to uker før jeg hadde­ avtalt fremmøte, hadde kanalen ­utløst en mediestorm. NRK Dagsrevyen meldte at den nigerianske pastoren Bayo Oniwinde var på Visjon Norg­e og tilbød velsignelser og mirakler 
mot pengegaver. Jan Hanvold ble i­ntervjuet og bekreftet opptredenen til nigerianeren.

To uker etter var jeg gjest. Der var også pastoren fra Nigeria. Jeg forstod at jeg skulle være med i et slags innsamlingsprogram. Jeg satt i en sofa og ble intervjuet. Få meter bortenfor stod pastoren med tolk. Kameraet vekslet mellom de to posisjonene. Pastoren fyrte løs om Guds rike nåde, og utfordret seerne til å gi konkrete beløp til TV-kanalen.

Underlig opplevelse. Det var en under­lig opplevelse. Jeg kunne ikke la være å fortelle seerne at nåde ­betyr gratis, og at jeg var noe fremmed for koblingen mellom penger og nåde. De to som var moderatorer, og som oppga kontonummer og kommenterte­ gaver som kom inn, meldte at det var lite ­aktivitet i givertjenesten under intervjuet med meg. Forståelig nok. I løpet av hjemturen til Lillesand på drøye tre timer hadde jeg god anledning til å ­tenke. Den nigerianske pastorens fremtoning og forkynnelse var så langt borte fra min egen at man skulle tro han tilhørte en annen religion.

Sammenliknet med hans form og innhold måtte jeg innrømme overfor meg selv at jeg var mye nærmere mine humanetiske venner, og mange av de jeg møter med en helt annen religiøs bakgrunn.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 14.11.2016

Gå til innlegget

Legalisert tafsing

Publisert over 3 år siden

En ung flyktning slo opp i Koranen og leste med begeistring et vers der han mente mennene var i sin fulle rett til å se på kvinnene som «mennenes åker».

Kvinner ble befølt og angrepet i Köln, fikk vi vite av nyhetsoppslag etter nyttårsaften. Ikke mange dagene etter kom nyheten om at det samme hadde skjedd i Stockholm under festivalen «We are Sthlm». Majoriteten av gjerningsmennene i Köln ble beskrevet med arabisk eller av nordafrikansk opprinnelse.

Afrikanske og arabiske menn ble anklaget for «overgrepskulturer», mens andre påpekte at også i Tyskland og Norge finnes det tilsvarende. Religiøs bakgrunn ble også en del av argumentene.

«Kjør-debatt-generalen» Harald­ Eia kom på banen: Det er ikke fordi de er arabere eller muslimer at menn forgriper seg på kvinner, mente han. De forgriper seg fordi de er menn. Kjønn har noe med saken å gjøre, slo Eia fast. Kvinner ville ikke gjøre det samme mot menn.

I begynnelsen av desember møtte jeg omtrent tjue mindreårige afghanere, i slutten av tenårene. De hadde flyktet gjennom Europa, var muslimer, og nettopp kommet til Norge. Jeg skulle fortelle via arabisk tolk om den norske julenissen, om fjøsnissen og om Sanct Nikolas – biskopen i Tyrkia på 300-tallet. «En biskop forteller om det som skjedde første julenatt», sa jeg. Jeg leste om Maria og Jesu fødsel både fra Bibelen og Koranen. Flere gjenkjente historien om Maria fra Koranen.

Det var etter denne undervisningstimen det skjedde. En av guttene spurte om å få låne Koranen. Han var en av de få som kunne engelsk. Jeg ga han boka. Gutten slo umiddelbart opp, henvendte seg til meg med en slags begeistring, og ba meg lese. Der stod det, i norsk oversettelse: «Deres kvinner er en åker for dere, så gå til deres åker slik dere ønsker, alt på beste måte.»

«Hva mener du?», spurte han. Jeg fikk et inntrykk av at han spurte fordi han nærmest mente det var fritt frem for menn å forsyne seg av det kvinnene har å by på.

Jeg leste videre der det stod: «Frykte Gud, og vit at dere skal møte ham.» Jeg prøvde å forklare at verset ikke var en oppfordring til menn om å tafse på kvinner, men at han måtte se det i sammenheng. Han hørte ikke på mine argumenter, og mente at profeten hadde her gitt menn et signal om at vi hadde vår fulle rett om vi gikk til kvinnene slik vi ønsket. De var mennenes åker.

Dette verset ble nærmest oppfattet som en legalisering av tafsing. Dersom unggutten hadde en far med samme oppfatning, og var vokst opp i et miljø hvor dette verset blant menn ble oppfattet slik, ville han skape problemer både for kvinner og seg selv i vårt samfunn.

Jeg skrev til Islamsk Råd, og spurte hva de tenkte. Det kom et fyldig svar. For å forstå et koranvers er det minst fire grunnleggende perspektiver man må ha, fikk jeg vite. Det ene er åpenbaringsgrunnen, det andre er hvilken sammenheng verset står i, det tredje er forklaringer som er gitt og eventuelt praktiseringer av profeten, og det siste at fortolkningen ikke går mot noen andre vers i Koranen. Det var et grundig svar som konkluderte med at «Det er forbud å ha samleie med kvinner man ikke er gift med (kapittel 18). Gud sier i Koranen til muslimske menn at når de møter fremmede kvinner så skal de holde blikket ned, ikke se unødvendig på kvinner. Det er meget strenge straffer i islam for forbudt samleie, seksuell kontakt, seksuell trakassering eller voldtekt.»

De muslimske lederne tok klart avstand fra ungguttens misoppfatning.

For meg viste det at overgrep mot kvinner ikke bare er knyttet til biologiske drifter, hankjønnets forplantningsiver, men også til religiøs fortolkning og kultur.

Harald Eia var tydelig på at menn har innebygd mørke drifter som gjør at vi alle vil ta oss til rette og tafse. Men mannfolk består av mer enn forplantningsbiologi og «mørke drifter». Vi er en del av en kultur, og våre religioner preger våre kulturer.

Dersom religiøse tanker og tekster er med på å legalisere overgrep mot kvinner, misbruker vi religionen som normgiver inn i våre kulturer. Du er ikke en potensiell overgriper fordi du er mann. Men dersom disse kreftene finner legalisering i såkalte­ hellige skrifter, har vi et problem. Oppfordringen til imamer og folk som skal formidle tanker fra hellige bøker er at de må forstå i hvilke sammenheng uttalelsene har oppstått. Det gjelder både ­Bibelen og Koranen.

I andre Mosebok fortelles det at hebraiske kvinner er mer livskraftige enn egyptiske.

Det kan neppe dokumenteres. Eller hva med oppfordringen i fjerde Mosebok kapittel 31 der det heter at man skal drepe de kvinnelige krigsbyttene som har ligget med menn, men alle småjenter som ikke har ligget med menn skal få leve. Det finnes groteske uttalelser fra urhistorien som er håpløse å trekke ut fra sin sammenheng.

Det finnes utsagn i Bibelen som overhode ikke har noen verdi for våre liv. Det samme gjelder Koranen. Det blir helt feil dersom versene ikke settes i sammenheng med den tid de oppstod, og fortellingens vandring som heltedikt og myte.

Vi må finne frem til hovedtankene i de hellige skrifter. De hoved­tankene må tolkes ut fra hva vi i dag aksepterer som mellommenneskelige verdier. Først da kan våre hellige tekster gi ­mening til oss som lever i dag. Vår oppfattelse av verden, og våre ulike tolkninger av menneskerettighetene der vi ønsker å speile en felles universell grunn for menneskelig sameksistens, må overstyre groteske og menneskefiendtlige utsagn fra Bibelen og Koranen.

Først publisert i Vårt Land 29.01.2016

Gå til innlegget

Gudstjeneste er ikke tvang

Publisert over 3 år siden

Jeg inviterte til «Julesamling i kirken», i stedet for skolegudstjeneste. Elevene fikk tre kvarters undervisning i hva vi gjør i kirken før jul.

Temaet er tilbake. Skolegudstjeneste. Ny runde med spalte­plass. I de siste årene har spørsmålet om julegudstjenester for skolene kommet like trofast som juleannonser og nisser. Staten anbefaler påmelding til skolegudstjenester, og teolog Ellen Hageman mener vi skal droppe julegudstjenesten (Vårt Land 17. november).

Jeg er enig. Først og fremst er jeg enig i at vi dropper julegudstjenesten. Den saken er overmoden.

Meningsløst. Gudstjenesten er det viktigste møtestedet for kristne. Den er stedet der de kristne blir synlig som en menighet; et fellesskap av mennesker som deler troen på Gud, og Jesu Kristi oppstandelse. Den er et sted der mennesker møter hverandre, og sammen trer frem for Gud.

Det er Den norske kirkes definisjon av hva gudstjeneste er. Når vi vet sammensetningen av elevene, og hvilke tradisjoner de representerer, er det ­meningsløst å tvinge dem til guds­tjeneste. Det blir imot kirkens egen forståelse av hva en gudstjeneste er.

Jeg var prest i Oslo øst for noen år tilbake. Kollegaer fortalte at det ved enkelte skoler var stor skepsis til julegudstjeneste. Jeg ringte og inviterte til «Julesamling i kirken». De kom. Jeg så ikke på elevene som en menighet. De var en elevgruppe som fikk tre kvarters undervisning i hva vi gjør i kirken før jul. De fikk høre både Herrens bønn og velsignelsen, men de var ikke deltagende menighet.

Skolen ringte seinere og lurte på om vi kunne gjøre det samme til påske. Det gjorde vi. Da ønsket skolen å delta med en pantomime. Flere elver stod på talerstolen og leste, mens andre spilte påskefortellingen med kostymer. At en elev med hijab stod og leste om Jesu oppstandelse var helt naturlig.

Ingen tvang. For flere tiår siden var jeg lærer i en ungdomsskole på Sørlandet. Siste dag før jul skulle hele skolen i kirken. Det var en tradisjonell gudstjeneste med forventning til deltagelse av elevene både i salmer, bønn, Kyrie og lovsang.

En elev hoppet fra en kirkebenk til en annen under gudstjenesten. Lærerne ble opprørt. Tilbake på lærerværelse etter gudstjenesten krevde lærerne at eleven skulle få nedsatt oppførsels­karakter. Av et stort lærerkollegium var vi kun to som stemte imot: En human-­etiker og jeg. Flere undret seg over at jeg som en profilert kristen kunne motsette meg forslaget.

Det var for omtrent 30 år siden. Som kirke burde vi for lengst tatt innover oss at gudstjenesten er et fellesskap av mennesker som deler troen på Gud. En gudstjeneste er ingen tvang.

Formidle. Samtidig er det stort sett et felles ønske i vårt samfunn å formidle hva kirken står for. Særlig knyttet til høytidene. Her må vi som kirke­ være på tilbudssiden. Ikke med en gudstjeneste overfor skolen, men med et ­pedagogisk opplegg der vi kan formidle­ hva vi gjør i våre kirker i de store høytidene.

Dersom noen fremdeles bruker begrepet­ gudstjeneste om den samlingen skolen inviteres til før jul, er det klokt å følge Utdanningsdirektoratets anbefaling om å ta invitasjonen opp med foreldrene i forkant.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 19.11.2015

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere