Ivar Bu Larssen

Alder: 42
  RSS

Om Ivar Bu

Beskriv deg selv her

Følgere

Skapelse, evolusjon og prosess-teologi

Publisert over 7 år siden

Bibelen vitner om et gudsbilde som er i forandring, og spørsmålet er om ikke forestillingen om en uforanderlig og upåvirket Gud utenfor skaperverket i realiteten er en filosofisk konstruksjon i større grad enn prosess-teologiens gudsbilde.

Halvar Jørgensen skriver langt og grundig om "evolusjon, ideologi og kristendom" med utgangspunkt i teologen/filosofen Conor Cunninghams bok "Darwin's pious idea." Jeg kjenner ikke Cunningham og hans bok, men jeg har i lengre tid interessert meg for forholdet mellom vitenskap og teologi, og særlig forholdet mellom skapelse og evolusjon.

Det slår meg at det Jørgensen (og Bjørn Are Davidsen) representerer en teistisk forståelse av Gud, der Gud står utenfor skaperverket og fullfører skapelsen uten å selv være påvirket av denne. Det er en slik teistisk forståelse av Gud nyateistene med Richard Dawkins i spissen angriper, og de siste årene har debatten gått mellom kristne apologeter og disse, uten at vi har kommet særlig lenger i vår forståelse av forholdet mellom vitenskapen og tro. 

Jeg vil derfor starte på et annet sted, og legge debatten mellom nyateistene og apologetene død. For innen teologien finnes det en rettning som ser skapelse og evolusjon som en og samme bevegelse, og som forstår forholdet mellom Gud og skaperverk på en annen måte enn innenfor en tradisjonell teistisk forståelse. Denne rettningen kalles prosess-teologi, og den har sin bakgrunn i matematikeren Alfred North Whiteheads prosess-filosofi og hans verk "Process and Reality". Innen for teologien er har denne rettningen sin forløper i jesuitten og paleontologen Pierre Teilhard de Chardins skrifter, som først ble kjent posthumt. Charles Hartshorne og John B. Cobb regnes som de fremste prosess-teologene, og i dag fører teologer som Philip Clayton og Catherine Keller deres tanker videre. 

Sentralt innenfor prosess-teologien, ligger forestillingen om skapelse som en uavbrutt prosess, skapelsen er ikke en hendelse som ble fullført en gang i urtiden, det er en prosess som pågår den dag i dag, for hvert øyeblikk. Prosess-teologiene har gjerne en panenteistisk forståelse av Gud, dvs. en forståelse der "Gud er i alt og alt er i Gud," dette må ikke forveksles med en panteisme som ganske enkelt sier at "Gud er alt og alt er Gud." Likevel er skaperverk og Gud så sammenflettet at prosess-teologien kan tale om Guds selv-åpenbaring og til en viss grad selv-tilblivelse, gjennom skapelsen. Prosess-teologien anlegger slik et prosess-perspektiv på Gud, i motsettning til innenfor en teistisk Gudsforståelse, der Gud er en statisk og uforandret størrelse.

Dette innebærer at Gud har i seg forandring, til tross for at Gud er evig. Teologen/filosofen Paul Tillich snakket om Gud som "being itself/det værende i seg selv," som "the ground of being/livets kilde og grunn," og som "the power of being/det værendes kraft." Slike upersonlige kategoerier har møtt mye kritikk i forhold til et tradisjonelt personlig gudsbegrep, samtidig så er disse begrepene en hjelp til å kommunisere med vitenskap og evolusjonsteori. Innenfor prosess- teologien kan Gud slik forståes som den kraft som driver evolusjonen fremover, og som den kraft som kaller skapelsen frem. Gud kan slik identifiseres med "eros" som viljen til liv i alt det skapte. Men dette er ikke en rettlinjet prosess som er styrt av en utenforstående intelligens. Guds skaperordning/logos ligger nedlagt som strukturen i skaperverket/evolusjonen, men det er ikke en ordning som ekskluderer kaos.

Catherine Keller hevder at kaos er en forutsettning for skapelse, og at livet best kan forstås som en selvorganiserende prosess som utvikler seg i spenningen mellom kaos og kompleksitet. I en tradisjonell ordningsteologi blir kaos derimot sett på som en motsettning til skapelse, noe som gjennom kirkehistorien har ført til at de som ikke lett lar seg innordne i "skaperordningen" blir en trussel.

Vårt univers regnes å være 13,7 milliarder år gammelt og livet på jorden oppstod for ca. 4 milliarder år siden, dette viser oss at livet som vi kjenner det er en del av en kosmisk prosess som har et langt lengre perspektiv enn jordisk liv og menneskelivet. Livet i seg selv må sees som en kaotisk prosess, ulike livsformer har oppstått og gått til grunne, og mer avanserte livsformer har utviklet seg på grunnlag av enklere livsformer. Mennesket kan sees som skapningens mål, ved at i mennesket blir skaperverket seg selv bevisst. Det er dette som ligger i Teilhard de Chardins begrep "the omega point", altså det høyeste punktet for bevissthet og kompleksitet, som universet beveger seg mot. Denne bevisstheten kan sies å nå sitt høyeste uttrykk i det som blir kalt for "Christ consciousness" eller "Cosmic Consciousness", dette innebærer en bevissthet der Gud selv trer frem i menneskets bevissthet gjennom mystiske erfaringer av livets og skapelsens enhet. 

Med dette som bakgrunn kan vi si at Gud først blir seg selv bevisst i og gjennom mennesket, slik som det kommer til uttrykk gjennom Jesus som Kristus. Det går altså en bevegelse fra Gud som den gnist av liv som setter igang skaperverket, og den urkraft som driver livet fremover gjennom viljen til liv og evolusjonens kaotiske prosess, frem til universet våkner til seg selv i mennesket og betrakter seg selv. Mine ord er slik en del av livet som betrakter seg selv og fortolker seg selv gjennom mitt individuelle liv.

Dette er utfordrende tanker innenfor rammen av et tradisjonelt Gudsbilde og en tradisjonell teologi. Men også bibelen vitner om et gudsbilde som er i forandring, og spørsmålet er om ikke forestillingen om en uforanderlig og upåvirket Gud utenfor skaperverket i realiteten er en filosofisk konstruksjon i større grad enn prosess-teologiens Gudsbilde.

Kanskje kan en slik dynamisk forståelse av Gud og forholdet mellom Gud og skapelsen åpne opp i forhold til dialogen mellom teologi og vitenskap, og et slik Gudsbilde er kanskje også mer troverdig enn en statiske og ubevegelige Gud som troner i himmelen. I prosess-teologien knyttes slik en vitenskaplig forståelse av livet som prosess sammen med et mystisk perspektiv på den religiøse erfaringen av Guds nærvær i og gjennom skapelsen. Som Paulus sier det er i ham vi lever, beveger oss og er til.

Gå til innlegget

Regnbueflagg, homofili og kirkesplittelse

Publisert over 7 år siden

Jeg håper virkelig at vi en dag kan samles under regnbuen og feire livets mangfold. Men jeg vil være forsiktig med å bruke regnbueflagget som et aksjonsvåpen, så lenge det kan støte vekk mennesker som har et annet syn enn mitt eget.

Den siste tiden har jeg blitt tvunget til å tenke igjennom hvorfor jeg ikke vil henge opp regnbueflagget i våpenhusene i de to kirkene der jeg er prest. Saken har blitt aktuell etter at det har vært strid om dette flagget i Lofoten og etter at presten iSkedsmo kirkehengte flagget opp på prekestolen.

Jeg er åpen om mitt liberale syn på homofilt samliv, og jeg ser frem til den dagen da også homofile kan få feire og få velsignet sitt samliv i kirken. Så hvorfor henger jeg ikke opp regnbueflagget i våpenhusene? De som henger flagget opp legitimerer dette med at kirken har to syn i homofilisaken. Samtidig så undres jeg over bruken av dette argumentet i denne sammenhengen, er ikke det nettopp det motsatte som blir signalisert, at "i denne kirken er det kun et syn som blir akseptert?!"

Jeg ville kanskje fått mye anerkjennelse fra ”folkekirken på facebook” ved å "heise flagget", men et viktigere spørsmål for meg er hvilken reaksjon det ville blitt blant den gudstjenestefeirende menigheten. Når jeg lar være å ta aksjonismen inn i kirkerommet, så gjør jeg det av respekt for de som er uenige med meg i synet på homofili, blant de som har vært trofaste mot kirken i alle år, og som kommer jevnlig til gudstjeneste. Vi har ikke råd til å miste disse trofaste i menigheten, og jeg synes det er mye å kreve at mennesker som har tjent kirken gjennom et langt liv, skal skifte syn i en sak som kirken selv har vært entydig i helt frem til de siste ti-årene. 

En annen grunn er at jeg begynner å bli kraftig lei av at homofilisaken synes å være altomfattende i vår kirke. Jeg vil gjerne at både homofile og de som har et konservativt syn på homofilt samliv, skal kunne føle seg velkommen i kirken, og at de skal kunne få oppleve at troen handler om noe som favner dypere enn det som skiller oss i denne saken.

I homofilisaken er kirken splittet mellom institusjonell konservatisme og ønsket om å være en progressiv og frigjørende kraft i samfunnet. Kanskje må den liberale siden som jeg selv tilhører akseptere at det tar tid å forandre en institusjon med en så lang historie og tradisjon som kirken har. Begge parter har et ansvar for å vise respekt ovenfor de som har et syn enn seg selv, og her er jeg redd for at den liberale siden i kirken har mest å gå på(hvis en ser bort fra kommentarfeltene på verdidebatt).

Jeg er åpen for at jeg kan ta feil, hvis denne saken virkelig handler om diskriminering på bakgrunn av seksuell orientering, så er det kanskje bare rom for et syn. Men det er mange hindringer på veien til å utarbeide en ”kjønnsnøytral ekteskapsliturgi”. Et åpenbart spørsmål er hvilke tekster vi skal bruke, det er ikke uproblematisk å bruke tekster der konteksten er samlivet mellom mann og kvinne, og det er mildt sagt et paradoks å bruke Paulus ord om kjærligheten, når vi kjenner hans syn på homofili.

 

Kanskje den eneste løsningen som kan aksepteres av begge parter er at kirken sier fra seg vigselsretten, enten frivillig eller ved at den blir fratatt kirken av staten. Da kan vi beholde den nåværende liturgien for velsigning av heterofilt samliv, samtidig som det utarbeides en egen liturgi for velsigning av homofilt samliv. Dette er ikke en ideell løsning, og det vil være et tap for kirken å måtte si fra seg vigselsretten, men hvis alternativet er kirkesplittelse så vil jeg hevde at det likevel er en bedre løsning.

 

Spørsmålene som må stilles begge parter er: "Kan du leve med en kirke, der ditt syn ikke får gjennomslag?", "Kan du gå til en gudstjeneste hvor det motsatte av ditt syn holdes frem fra prekestolen og likevel delta i nattverdfellesskapet?" og "Kunne du ha vært med på å ansette en prest i din menighet som sto for det motsatte synet av ditt eget?" Hvis svaret på disse spørsmålene er nei, så er det i praksis snakk om kirkesplittelse, selv om vi aldri så mye hevder at homofilisaken ikke er av bekjennelsesmessig karakter.

 

Regnbuen er i Bibelen et symbol på pakten mellom Gud og menneske, og jeg håper virkelig at vi en dag kan samles under regnbuen og feire livets mangfold. Men jeg vil være forsiktig med å bruke regnbueflagget som et aksjonsvåpen, så lenge det kan støte vekk mennesker som har et annet syn enn mitt eget.

 

 

Gå til innlegget

Uro. Tanker om folkekirken

Publisert over 7 år siden

Bak folkekirkeromantikken og all krangelen om homofili, skjuler det seg det faktum at kirken befinner seg i en dyptgående teologisk krise, når det gjelder Jesu eskatologiske forkynnelse.

Jeg er en folkekirkeprest. Dette sier noe om min identitet som prest og det kirkelige landskap jeg befinner meg, i et område der vekkelseskristendommen aldri slo skikkelig rot og som er preget av høy oppslutning om folkekirkens ritualer.

Som prest identifiserer jeg meg med folkekirken, i den forstand at jeg setter pris på den delen av tjenesten der jeg kommer i kontakt med de bredere lag av folket i forbindelse med dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse. Det er i møte med de som befinner seg i kirkens randsone, med mennesker som strever for å få livet og troen til å gå opp, at jeg føler meg hjemme. Jeg tror at sannheten finnes i grenselandet mellom tvil og tro, og identifiserer meg i stor grad med det søkende menneske.

Samtidig kjenner jeg på en voksende uro; når jeg ser menigheten på en gjennomsnittlig søndag, ser jeg en aldrende forsamling, og jeg merker meg fraværet av de fleste som jeg møter i forbindelse med dåp og begravelse. Jeg kjenner også på denne uroen i møte med kunnskapsnivået om kristen tro blant det store flertallet av kirkens medlemmer. Jeg kjenner på uro når jeg leser undersøkelser som viser den svekkede stillingen kristne tro har generelt og at selv mange av kirkens medlemmer ikke identifiserer seg med kristen tro. Mest av alt kjenner jeg på denne uroen i møte med den likegyldighet jeg møter hos mange når det gjelder tro.

Denne uroen tvinger meg til å reflektere omkring kirkens identitet nå som kirkens bånd til staten formelt sett løsnes opp. Hva vil det si å være kirke i et samfunn som er grunnleggende endret i forhold til for bare 50 år tilbake i tid, og hva vil det si å være kirke nå som vi ikke lenger har en statskirke. Jeg stiller meg undrende til dem som synes å se for seg en sømløs overgang mellom statskirke og folkekirke, der ingenting i realiteten er endret, og det uroer meg at det ikke er mer kritisk refleksjon omkring folkekirketanken og hva samlivet med staten har gjort med kirken. I møte med endringene i kirken og samfunnet, synes det bare å være et helliggjørende svar; å være en folkekirke for folk flest, som favner om bredest mulig.

Er dette en fruktbar strategi i møte med dagens flerkulturelt og flerreligiøst samfunn, og er det et svar som er tro mot kirkens kall og dypeste identitet? Folkekirketanken er en utopi hvis den innebærer en ambisjon om å favne om hele folket. Kirken kan ikke uproblematisk overta Frps slagord, ”for folk flest,” eller Aps ”alle skal med”, ganske enkelt fordi en voksende del av folket ikke lenger identifiserer seg med kirkens tro.

Den økende del av folket med annerledes tro, eller ”ikke-tro”, gjør at en slik drøm om å favne alle ikke bare er en utopi, men det er også problematisk ovenfor dem som velger å stå utenfor, slik Stålsett-utvalget har pekt på gjennom sin innstilling om ”det livssynsåpne samfunn.” Det er også en utopi fordi kirken i seg selv bærer en uløselig spenning mellom det sekteriske og allmenne.

Kristentroen oppstod som en sekterisk bevegelse innenfor jødedommen. Det var i spenningen mellom jødedom og hellenisme at den utviklet sin egen identitet etter hvert som den ble spredd utover romerriket. En fundamental del av Jesu forkynnelse innebar et oppbrudd fra samfunnet og det bestående, og som Albert Schweitzer har påvist kan Jesus best forstås med innenfor rammen av en profetisk og eskatologisk endetidsforkynnelse.

Kirken er i verden men ikke av verden, derfor kan kirken aldri bli identisk med den allmenne kulturen. Som Kierkegaard har sagt det; ”dersom alle er kristne, så er ingen det!” Om dette var sant for femti år siden så er det enda mer sant i dagens flerkulturelle og flerreligiøse samfunn.

Folkekirken- ideologien vokste frem som antitesen til en snever vekkelses- og bedehuskristendom. Dens prosjekt kan sies å ha vært å allmenngjøre troen, samtidig som den tok et nødvendig oppgjør med Hallesby og helvetesforkynnelsen. Men hvor adekvat er det å fortsette å kjempe med Hallesbys spøkelse, når den formen for kristendom han representerte for lengst er marginalisert i vårt samfunn?

Problemet med folkekirkens teologi er at den fremstår som et speilbilde av bedehusteologien, bare med et motsatt fortegn. Den har det samme antropomorfe og forenklede Gudsbildet, bare at denne strenge fars - figuren er byttet ut med en litt godslig bestefar. Det samme gjelder folkekirkens fokus på etikk, her er bedehus- og vekkelseskristendommens fokus på omvendelse og personlig bot, byttet ut med fokus på miljø og sosial rettferdighet.

Spørsmålet er om vi ikke kastet barnet ut med dåpsvannet når vi kvittet oss fra helvetesangsten som en del av vår kollektive bevissthet. Hva er igjen av kirkens eskatologi, bortsett fra Ole Brumm- teologiens forsikring om at alle kommer til himmelen? Hva har kirken å tilby mennesker i dag, ut over dens ritualer, og et sosialetisk fokus? Har den noe annet å tilby enn Jesus som sier la de små barna komme til meg?

Det jeg savner i kirken i dag er nettopp troens eskatologiske dimensjon, dvs. dens karakter av å dreie seg om vårt ytterste anliggende(ultimate concern) som teologen Paul Tillich kalte det. Jeg vet ikke om jeg orker ikke å være prest i en kirke der troen tilsynelatende først og fremst handler om mitt syn på homofili eller oljeboring i Lofoten. Tro for meg handler om forholdet til livets store mysterium og ”evigheten som bryter inn i tiden”(Kierkegaard). Hvis eskatologien og forkynnelsen av Guds riket var den sentrale del av Jesu forkynnelse og selvforståelse, hvor er den da å finne i vår kirke?

Jeg er redd for at vårt ensidige fokus på homofilispørsmålet, og folkekirkeromantikken, i virkeligheten dekker over det faktum at kirken er i en dyptgående teologisk/eskatologisk krise; vi vet ikke lenger hvordan vi skal forholde oss til Jesu eskatologiske forkynnelse. Derfor ender vi opp med å krangle i det uendelige om homofili, og gjentar formuleringen om en åpen og inkluderende kirke til det kjedsommelige, istedenfor å forkynne og formidle Guds rikes nærvær på en måte som er relevant og troverdig for mennesker i dag.

                                                                                                                                       

 

 

 

 

Gå til innlegget

I et innlegg på verdidebatt beskriver Joachim Grün mindfullness som ”terapeutisk form for nesten sekularisert buddhisme” og advarer mot at det kan føre vil. Som et bedre alternativ trekker han frem kristen bønn. Dette har fått meg til å reflektere litt over mitt eget forhold til bønn og ”mindfullness.”

For to uker siden var jeg i Boston på MIT og hørte Brother David Steindl-Rast snakke om takknemlighet (gratefullness). Brother David Steindl-Rast er sammen med Father Thomas Keatingen av de ledende skikkelsene innenfor katolsk kontemplativ spiritualitet, han har skrevet flere bøker om bønn og takknemlighet og er en av initiativtakerne til ”gratefullness”-bevegelsen som har sin egen internettside gratefullness.org. Father Thomas Keating på sin side er grunnlegger av Centering Prayer bevegelsen, og begge lever et monastisk liv som benediktinermunker.

I sitt foredrag kom Brother David inn på begrepet ”mindfullness,” han sa at det i økende grad nå blir erstattet av begrepet ”gratefullness”, på grunn av at ”mindfullness” nettopp har blitt misforstått som en egoistisk søken etter indre harmoni, som lukker øynene for den ytre verden. Men poenget med ”mindfullness” er nettopp å åpne opp for den ytre verden, å være tilstede i øyeblikket og å ta imot livet som en gave, derfor er kanskje ”gratefullness” et mer egnet begrep. Diskusjonen om takknemlighet er en buddhistisk eller kristen praksis faller på sin egen urimelighet, det er et genuint menneskelig fenomen som krysser grensene mellom konfesjoner og religioner.

Dagen etter gav Brother David sammen med Father Thomas Keating respons på Dalai Lama sitt foredrag “Beyond Religion: Ethics, Values, and Wellbeing,” og deltok i en samtale om interreligiøs sameksistens. Brother David har i flere år levd i et zen-buddhistisk kloster der han deltok i zen-munkenes meditasjon og kontemplative liv, samtidig som han var katolsk benediktinermunk. I likhet med Thomas Merton står han som en av de fremste brobyggerne mellom kristen og buddhistisk spiritualitet.

Mitt enkle spørsmål til Joachim Grün, Espen Ottosen og andre som er skeptiske til mindfullness og buddhistisk spiritualitet, er hva de tenker om menn som Brother David, Father Thomas Keating og Thomas Merton, som har viet seg til et liv i kontemplasjon og bønn, som kjenner den kristne bønnetradisjon bedre enn de fleste, men som likevel lar seg berike og forme av buddhistisk spiritualitet og ”mindfullness”, er dette menn som er på ville veier?`

Finnes det ikke en fare i all spiritualitet, også i kristen bønn, for at den blir individualistisk og lukker istedenfor å åpne, ved å forholde seg til Gud som en himmelsk garantisk for vår jordiske lykke, en umoden spiritualitet som forholder seg til Gud som et overnaturlig vesen som vi retter våre mer eller mindre egoistiske bønner og ønsker imot?

Som prest i den norske kirke deltar jeg i kirkens liturgi og bønneliv, jeg lar meg forme og berike av fellesskapets bønn i gudstjenesten, og jeg søker til kirkens kontemplative tradisjon for inspirasjon og næring til mitt eget åndelige liv. Samtidig opplever jeg et behov for å legge fra meg alle ordene, å søke bønnens kjerne ved å hvile i Guds nærvær og la han fylle meg med sitt ord, istedenfor å ramse opp ord fra meg selv. For meg handler dette om ”mindfullness” å være fullt tilstede i øyeblikket ”det evige nå” og å ta imot livet som en gave for hvert åndedrett. Ut fra dette opplever jeg at et strengt skille mellom kristen bønn og ”mindfullness” blir kunstig. Jeg tror heller at meditasjon og ”mindfullness” kan være en hjelp og lede mennesker inn i bønnens landskap, et landskap som for mange mennesker er fremmed i dag.

Gå til innlegget

Kirkens eskatologiske krise

Publisert over 8 år siden

Den siste tidens teologiske ordskifte på verdidebatt har tydeliggjort
det som egentlig har vært et faktum siden helvetesdebatten på
femtitallet. Kirken er i en eskatologisk krise, og klarer ikke å komme
til rette med de bibelske tekstene som omhandler fortapelse og
helvete. Dette er en del av det religiøse språkets krise, der ordene
gradvis har mistet sin mening, og nå begynner også en del teologer og
prester å stille spørsmål om det fortsatt gir mening å bruke dem.

Helvetesdebatten førte til et vakuum i den delen av kirken som tok et
oppgjør med Hallesby og vekkelseskristendommen. Folkekirkens prosjekt
har vært å frigjøre ”folket” fra helvetesangsten og å allmenngjøre
troen. Dette har langt på vei lykkes, selv om forestillinger om
helvete og fortapelse har vært seiglivede og levd videre i bedehus, i
lavkirkeligheten og i kirkens dogmer har de sakte men sikkert
forsvunnet fra ”folkesjela” og folkekirkens bevissthet.

Den delen av den norske kristenhet som aktivt har holdt i hevd
forkynnelsen om fortapelse, dom og helvete har blitt stadig mer
marginalisert, selv om biskopene og et flertall av presteskapet i
teorien har holdt fast på læren om den dobbelte utgang. En
undersøkelse som Vårt Land publiserte i vinter understøtter dette,
halvparten av befolkningen tror ganske enkelt ikke på et liv etter
døden, mens enda færre tror på fortapelse og helvete.

Kirkens offisielle svar har vært å fremholde læren om livets dobbelte
utgang, men debatten om apokastasis viser at det nå er flere
fagteologer og prester som ikke lenger holder fast på denne læren.

I begravelser i den norske kirke forkynnes håpet om det evige liv,
uavhengig av den avdødes tro og bekjennelse. Dette innebærer åpenbart
en fare for å drive et dobbelt bokholderi, ved at en ting blir sagt i
møte med sørgende og i sjelesørgerisk sammenheng, og en annen ting når
dogmatiske spørsmål blir diskutert. Den samme dobbeltheten kommer frem
i forhold til andre religioner, der vi på den ene siden kan holde frem
dialogens betydning, samtidig som vi fastholder en dogmatikk som sier
at eneste veien til frelse er gjennom Kristus.

Vi kan ikke lenger skyve disse spørsmålene foran oss og late som
kristen tro først og fremst handler om hvilke synspunkter kirken bør
ha i forhold til homofilt samliv, miljøvern og sosial rettferdighet.
Dette er viktige spørsmål i seg selv, men kristen tro kan aldri
reduseres til etikk og moral. Vi må våge å ta opp den dogmatiske
samtalen om hva kristen tro er, og hva kristne grunnbegreper som
frelse og fortapelse handler om.

En sannhet som vi ikke våger å si til et annet menneske, er ikke
verdig å kalles en sannhet. Dette må også gjelde for vår tale om
frelse og fortapelse. Jeg kan ikke se et av Breiviks ofre i øynene og
si at hun skal møte Breivik igjen etter døden, men jeg kan heller ikke
se Breivik inn i øynene og fortelle ham at han vil gå fortapt som en
følge av det han har gjort. Liv og død er i Guds hånd og dommen
tilhører Gud. Det er når vi prøver å se for oss konkret hva som skjer
etter døden, at det bærer galt av sted.

Det kreves en besinnelse i måten vi snakker om det som sprenger
grensene for den menneskelige erkjennelse. Uansett hvilket standpunkt
vi har, så må grunnpremisset være at vi ikke vet hva som skjer etter
døden og ved historiens ende. Bibelens eskatologi og tale om frelse og
fortapelse gir oss ikke innsyn i hva som skjer etter døden, det gir
oss derimot et religiøst symbolspråk i møte med døden og yttergrensen
for vår erkjennelse. Bare ved å holde fast på at vi ikke vet og ved å
besinne oss på at vi snakker om bilder og metaforer, kan det religiøse
språket reddes.

Forestillingene om frelse og fortapelse peker alltid tilbake på livet
her og nå, det er fra det dennesidige at de henter sitt billedlige
materiale. De understreker at døden står for oss som den absolutte
trusselen mot våre liv, det er i møtet med dette altoppslukende sorte
hull, dette intet, at våre liv møter sin endelige dom. Døden tvinger
meg til å stille spørsmålet, hva står igjen av mitt liv, den dagen jeg
blir lagt i en grav? Er det hele nytteløst og et jag etter vind, eller
er det noe som står igjen, noe som sprenger grensene for mitt
individuelle liv og den tiden jeg er gitt?

I dette vil jeg også hevde at Gudsfrykten spiller en rolle som en
autentisk del av min relasjon til Gud. Jeg frykter dommen over mitt
liv, fordi jeg vil være min egen Herre, jeg vil ikke se konsekvensen
av alle mine valg, og jeg ønsker ikke å se min egen egoisme og
selvrettferdighet. En dom som vi ikke frykter er ikke en dom i det
hele tatt, og en Gud som vi aldri frykter er heller ikke noe annet en
projeksjon av våre egne idealiserte gudsbilder.

Dette alvoret og denne trusselen kan ikke fjernes fra vår
livsvirkelighet og erfaring, og det kan heller ikke fjernes fra
kirkens tro. Men skrittet derfra til å dele menneskeheten inn i to
grupper, de som går fortapt og de som blir frelst, er langt. Det er
like problematisk å legge moralske kriterier til grunn for frelse og
fortapelse, som det er å legge bekjennelsesmessige kriterier til
grunn. Livet og troen er for komplekst til at vi enkelt kan sette et
skille mellom gode og onde mennesker, og mellom rett og vrang tro.

Ved å orientere kirkens eskatologi i forhold til det livet jeg lever
nå, kan bibelens begrepsverden fortsatt gi mening. Begreper som
frelse og fortapelse, synd og nåde, og himmel og helvete, kaster lys
og skygge over livet her og nå, de tydeliggjør og fortolker mitt liv.
Hva som skjer etter døden overlater jeg til Gud.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 2925 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
7 dager siden / 1196 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 1171 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
13 dager siden / 861 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
5 dager siden / 745 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
5 dager siden / 578 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
17 dager siden / 550 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
2 måneder siden / 492 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere