Ivar Bu Larssen

Alder: 41
  RSS

Om Ivar Bu

Beskriv deg selv her

Følgere

Regnbueflagg, homofili og kirkesplittelse

Publisert over 6 år siden

Jeg håper virkelig at vi en dag kan samles under regnbuen og feire livets mangfold. Men jeg vil være forsiktig med å bruke regnbueflagget som et aksjonsvåpen, så lenge det kan støte vekk mennesker som har et annet syn enn mitt eget.

Den siste tiden har jeg blitt tvunget til å tenke igjennom hvorfor jeg ikke vil henge opp regnbueflagget i våpenhusene i de to kirkene der jeg er prest. Saken har blitt aktuell etter at det har vært strid om dette flagget i Lofoten og etter at presten iSkedsmo kirkehengte flagget opp på prekestolen.

Jeg er åpen om mitt liberale syn på homofilt samliv, og jeg ser frem til den dagen da også homofile kan få feire og få velsignet sitt samliv i kirken. Så hvorfor henger jeg ikke opp regnbueflagget i våpenhusene? De som henger flagget opp legitimerer dette med at kirken har to syn i homofilisaken. Samtidig så undres jeg over bruken av dette argumentet i denne sammenhengen, er ikke det nettopp det motsatte som blir signalisert, at "i denne kirken er det kun et syn som blir akseptert?!"

Jeg ville kanskje fått mye anerkjennelse fra ”folkekirken på facebook” ved å "heise flagget", men et viktigere spørsmål for meg er hvilken reaksjon det ville blitt blant den gudstjenestefeirende menigheten. Når jeg lar være å ta aksjonismen inn i kirkerommet, så gjør jeg det av respekt for de som er uenige med meg i synet på homofili, blant de som har vært trofaste mot kirken i alle år, og som kommer jevnlig til gudstjeneste. Vi har ikke råd til å miste disse trofaste i menigheten, og jeg synes det er mye å kreve at mennesker som har tjent kirken gjennom et langt liv, skal skifte syn i en sak som kirken selv har vært entydig i helt frem til de siste ti-årene. 

En annen grunn er at jeg begynner å bli kraftig lei av at homofilisaken synes å være altomfattende i vår kirke. Jeg vil gjerne at både homofile og de som har et konservativt syn på homofilt samliv, skal kunne føle seg velkommen i kirken, og at de skal kunne få oppleve at troen handler om noe som favner dypere enn det som skiller oss i denne saken.

I homofilisaken er kirken splittet mellom institusjonell konservatisme og ønsket om å være en progressiv og frigjørende kraft i samfunnet. Kanskje må den liberale siden som jeg selv tilhører akseptere at det tar tid å forandre en institusjon med en så lang historie og tradisjon som kirken har. Begge parter har et ansvar for å vise respekt ovenfor de som har et syn enn seg selv, og her er jeg redd for at den liberale siden i kirken har mest å gå på(hvis en ser bort fra kommentarfeltene på verdidebatt).

Jeg er åpen for at jeg kan ta feil, hvis denne saken virkelig handler om diskriminering på bakgrunn av seksuell orientering, så er det kanskje bare rom for et syn. Men det er mange hindringer på veien til å utarbeide en ”kjønnsnøytral ekteskapsliturgi”. Et åpenbart spørsmål er hvilke tekster vi skal bruke, det er ikke uproblematisk å bruke tekster der konteksten er samlivet mellom mann og kvinne, og det er mildt sagt et paradoks å bruke Paulus ord om kjærligheten, når vi kjenner hans syn på homofili.

 

Kanskje den eneste løsningen som kan aksepteres av begge parter er at kirken sier fra seg vigselsretten, enten frivillig eller ved at den blir fratatt kirken av staten. Da kan vi beholde den nåværende liturgien for velsigning av heterofilt samliv, samtidig som det utarbeides en egen liturgi for velsigning av homofilt samliv. Dette er ikke en ideell løsning, og det vil være et tap for kirken å måtte si fra seg vigselsretten, men hvis alternativet er kirkesplittelse så vil jeg hevde at det likevel er en bedre løsning.

 

Spørsmålene som må stilles begge parter er: "Kan du leve med en kirke, der ditt syn ikke får gjennomslag?", "Kan du gå til en gudstjeneste hvor det motsatte av ditt syn holdes frem fra prekestolen og likevel delta i nattverdfellesskapet?" og "Kunne du ha vært med på å ansette en prest i din menighet som sto for det motsatte synet av ditt eget?" Hvis svaret på disse spørsmålene er nei, så er det i praksis snakk om kirkesplittelse, selv om vi aldri så mye hevder at homofilisaken ikke er av bekjennelsesmessig karakter.

 

Regnbuen er i Bibelen et symbol på pakten mellom Gud og menneske, og jeg håper virkelig at vi en dag kan samles under regnbuen og feire livets mangfold. Men jeg vil være forsiktig med å bruke regnbueflagget som et aksjonsvåpen, så lenge det kan støte vekk mennesker som har et annet syn enn mitt eget.

 

 

Gå til innlegget

Uro. Tanker om folkekirken

Publisert over 6 år siden

Bak folkekirkeromantikken og all krangelen om homofili, skjuler det seg det faktum at kirken befinner seg i en dyptgående teologisk krise, når det gjelder Jesu eskatologiske forkynnelse.

Jeg er en folkekirkeprest. Dette sier noe om min identitet som prest og det kirkelige landskap jeg befinner meg, i et område der vekkelseskristendommen aldri slo skikkelig rot og som er preget av høy oppslutning om folkekirkens ritualer.

Som prest identifiserer jeg meg med folkekirken, i den forstand at jeg setter pris på den delen av tjenesten der jeg kommer i kontakt med de bredere lag av folket i forbindelse med dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse. Det er i møte med de som befinner seg i kirkens randsone, med mennesker som strever for å få livet og troen til å gå opp, at jeg føler meg hjemme. Jeg tror at sannheten finnes i grenselandet mellom tvil og tro, og identifiserer meg i stor grad med det søkende menneske.

Samtidig kjenner jeg på en voksende uro; når jeg ser menigheten på en gjennomsnittlig søndag, ser jeg en aldrende forsamling, og jeg merker meg fraværet av de fleste som jeg møter i forbindelse med dåp og begravelse. Jeg kjenner også på denne uroen i møte med kunnskapsnivået om kristen tro blant det store flertallet av kirkens medlemmer. Jeg kjenner på uro når jeg leser undersøkelser som viser den svekkede stillingen kristne tro har generelt og at selv mange av kirkens medlemmer ikke identifiserer seg med kristen tro. Mest av alt kjenner jeg på denne uroen i møte med den likegyldighet jeg møter hos mange når det gjelder tro.

Denne uroen tvinger meg til å reflektere omkring kirkens identitet nå som kirkens bånd til staten formelt sett løsnes opp. Hva vil det si å være kirke i et samfunn som er grunnleggende endret i forhold til for bare 50 år tilbake i tid, og hva vil det si å være kirke nå som vi ikke lenger har en statskirke. Jeg stiller meg undrende til dem som synes å se for seg en sømløs overgang mellom statskirke og folkekirke, der ingenting i realiteten er endret, og det uroer meg at det ikke er mer kritisk refleksjon omkring folkekirketanken og hva samlivet med staten har gjort med kirken. I møte med endringene i kirken og samfunnet, synes det bare å være et helliggjørende svar; å være en folkekirke for folk flest, som favner om bredest mulig.

Er dette en fruktbar strategi i møte med dagens flerkulturelt og flerreligiøst samfunn, og er det et svar som er tro mot kirkens kall og dypeste identitet? Folkekirketanken er en utopi hvis den innebærer en ambisjon om å favne om hele folket. Kirken kan ikke uproblematisk overta Frps slagord, ”for folk flest,” eller Aps ”alle skal med”, ganske enkelt fordi en voksende del av folket ikke lenger identifiserer seg med kirkens tro.

Den økende del av folket med annerledes tro, eller ”ikke-tro”, gjør at en slik drøm om å favne alle ikke bare er en utopi, men det er også problematisk ovenfor dem som velger å stå utenfor, slik Stålsett-utvalget har pekt på gjennom sin innstilling om ”det livssynsåpne samfunn.” Det er også en utopi fordi kirken i seg selv bærer en uløselig spenning mellom det sekteriske og allmenne.

Kristentroen oppstod som en sekterisk bevegelse innenfor jødedommen. Det var i spenningen mellom jødedom og hellenisme at den utviklet sin egen identitet etter hvert som den ble spredd utover romerriket. En fundamental del av Jesu forkynnelse innebar et oppbrudd fra samfunnet og det bestående, og som Albert Schweitzer har påvist kan Jesus best forstås med innenfor rammen av en profetisk og eskatologisk endetidsforkynnelse.

Kirken er i verden men ikke av verden, derfor kan kirken aldri bli identisk med den allmenne kulturen. Som Kierkegaard har sagt det; ”dersom alle er kristne, så er ingen det!” Om dette var sant for femti år siden så er det enda mer sant i dagens flerkulturelle og flerreligiøse samfunn.

Folkekirken- ideologien vokste frem som antitesen til en snever vekkelses- og bedehuskristendom. Dens prosjekt kan sies å ha vært å allmenngjøre troen, samtidig som den tok et nødvendig oppgjør med Hallesby og helvetesforkynnelsen. Men hvor adekvat er det å fortsette å kjempe med Hallesbys spøkelse, når den formen for kristendom han representerte for lengst er marginalisert i vårt samfunn?

Problemet med folkekirkens teologi er at den fremstår som et speilbilde av bedehusteologien, bare med et motsatt fortegn. Den har det samme antropomorfe og forenklede Gudsbildet, bare at denne strenge fars - figuren er byttet ut med en litt godslig bestefar. Det samme gjelder folkekirkens fokus på etikk, her er bedehus- og vekkelseskristendommens fokus på omvendelse og personlig bot, byttet ut med fokus på miljø og sosial rettferdighet.

Spørsmålet er om vi ikke kastet barnet ut med dåpsvannet når vi kvittet oss fra helvetesangsten som en del av vår kollektive bevissthet. Hva er igjen av kirkens eskatologi, bortsett fra Ole Brumm- teologiens forsikring om at alle kommer til himmelen? Hva har kirken å tilby mennesker i dag, ut over dens ritualer, og et sosialetisk fokus? Har den noe annet å tilby enn Jesus som sier la de små barna komme til meg?

Det jeg savner i kirken i dag er nettopp troens eskatologiske dimensjon, dvs. dens karakter av å dreie seg om vårt ytterste anliggende(ultimate concern) som teologen Paul Tillich kalte det. Jeg vet ikke om jeg orker ikke å være prest i en kirke der troen tilsynelatende først og fremst handler om mitt syn på homofili eller oljeboring i Lofoten. Tro for meg handler om forholdet til livets store mysterium og ”evigheten som bryter inn i tiden”(Kierkegaard). Hvis eskatologien og forkynnelsen av Guds riket var den sentrale del av Jesu forkynnelse og selvforståelse, hvor er den da å finne i vår kirke?

Jeg er redd for at vårt ensidige fokus på homofilispørsmålet, og folkekirkeromantikken, i virkeligheten dekker over det faktum at kirken er i en dyptgående teologisk/eskatologisk krise; vi vet ikke lenger hvordan vi skal forholde oss til Jesu eskatologiske forkynnelse. Derfor ender vi opp med å krangle i det uendelige om homofili, og gjentar formuleringen om en åpen og inkluderende kirke til det kjedsommelige, istedenfor å forkynne og formidle Guds rikes nærvær på en måte som er relevant og troverdig for mennesker i dag.

                                                                                                                                       

 

 

 

 

Gå til innlegget

I et innlegg på verdidebatt beskriver Joachim Grün mindfullness som ”terapeutisk form for nesten sekularisert buddhisme” og advarer mot at det kan føre vil. Som et bedre alternativ trekker han frem kristen bønn. Dette har fått meg til å reflektere litt over mitt eget forhold til bønn og ”mindfullness.”

For to uker siden var jeg i Boston på MIT og hørte Brother David Steindl-Rast snakke om takknemlighet (gratefullness). Brother David Steindl-Rast er sammen med Father Thomas Keatingen av de ledende skikkelsene innenfor katolsk kontemplativ spiritualitet, han har skrevet flere bøker om bønn og takknemlighet og er en av initiativtakerne til ”gratefullness”-bevegelsen som har sin egen internettside gratefullness.org. Father Thomas Keating på sin side er grunnlegger av Centering Prayer bevegelsen, og begge lever et monastisk liv som benediktinermunker.

I sitt foredrag kom Brother David inn på begrepet ”mindfullness,” han sa at det i økende grad nå blir erstattet av begrepet ”gratefullness”, på grunn av at ”mindfullness” nettopp har blitt misforstått som en egoistisk søken etter indre harmoni, som lukker øynene for den ytre verden. Men poenget med ”mindfullness” er nettopp å åpne opp for den ytre verden, å være tilstede i øyeblikket og å ta imot livet som en gave, derfor er kanskje ”gratefullness” et mer egnet begrep. Diskusjonen om takknemlighet er en buddhistisk eller kristen praksis faller på sin egen urimelighet, det er et genuint menneskelig fenomen som krysser grensene mellom konfesjoner og religioner.

Dagen etter gav Brother David sammen med Father Thomas Keating respons på Dalai Lama sitt foredrag “Beyond Religion: Ethics, Values, and Wellbeing,” og deltok i en samtale om interreligiøs sameksistens. Brother David har i flere år levd i et zen-buddhistisk kloster der han deltok i zen-munkenes meditasjon og kontemplative liv, samtidig som han var katolsk benediktinermunk. I likhet med Thomas Merton står han som en av de fremste brobyggerne mellom kristen og buddhistisk spiritualitet.

Mitt enkle spørsmål til Joachim Grün, Espen Ottosen og andre som er skeptiske til mindfullness og buddhistisk spiritualitet, er hva de tenker om menn som Brother David, Father Thomas Keating og Thomas Merton, som har viet seg til et liv i kontemplasjon og bønn, som kjenner den kristne bønnetradisjon bedre enn de fleste, men som likevel lar seg berike og forme av buddhistisk spiritualitet og ”mindfullness”, er dette menn som er på ville veier?`

Finnes det ikke en fare i all spiritualitet, også i kristen bønn, for at den blir individualistisk og lukker istedenfor å åpne, ved å forholde seg til Gud som en himmelsk garantisk for vår jordiske lykke, en umoden spiritualitet som forholder seg til Gud som et overnaturlig vesen som vi retter våre mer eller mindre egoistiske bønner og ønsker imot?

Som prest i den norske kirke deltar jeg i kirkens liturgi og bønneliv, jeg lar meg forme og berike av fellesskapets bønn i gudstjenesten, og jeg søker til kirkens kontemplative tradisjon for inspirasjon og næring til mitt eget åndelige liv. Samtidig opplever jeg et behov for å legge fra meg alle ordene, å søke bønnens kjerne ved å hvile i Guds nærvær og la han fylle meg med sitt ord, istedenfor å ramse opp ord fra meg selv. For meg handler dette om ”mindfullness” å være fullt tilstede i øyeblikket ”det evige nå” og å ta imot livet som en gave for hvert åndedrett. Ut fra dette opplever jeg at et strengt skille mellom kristen bønn og ”mindfullness” blir kunstig. Jeg tror heller at meditasjon og ”mindfullness” kan være en hjelp og lede mennesker inn i bønnens landskap, et landskap som for mange mennesker er fremmed i dag.

Gå til innlegget

Kirkens eskatologiske krise

Publisert over 7 år siden

Den siste tidens teologiske ordskifte på verdidebatt har tydeliggjort
det som egentlig har vært et faktum siden helvetesdebatten på
femtitallet. Kirken er i en eskatologisk krise, og klarer ikke å komme
til rette med de bibelske tekstene som omhandler fortapelse og
helvete. Dette er en del av det religiøse språkets krise, der ordene
gradvis har mistet sin mening, og nå begynner også en del teologer og
prester å stille spørsmål om det fortsatt gir mening å bruke dem.

Helvetesdebatten førte til et vakuum i den delen av kirken som tok et
oppgjør med Hallesby og vekkelseskristendommen. Folkekirkens prosjekt
har vært å frigjøre ”folket” fra helvetesangsten og å allmenngjøre
troen. Dette har langt på vei lykkes, selv om forestillinger om
helvete og fortapelse har vært seiglivede og levd videre i bedehus, i
lavkirkeligheten og i kirkens dogmer har de sakte men sikkert
forsvunnet fra ”folkesjela” og folkekirkens bevissthet.

Den delen av den norske kristenhet som aktivt har holdt i hevd
forkynnelsen om fortapelse, dom og helvete har blitt stadig mer
marginalisert, selv om biskopene og et flertall av presteskapet i
teorien har holdt fast på læren om den dobbelte utgang. En
undersøkelse som Vårt Land publiserte i vinter understøtter dette,
halvparten av befolkningen tror ganske enkelt ikke på et liv etter
døden, mens enda færre tror på fortapelse og helvete.

Kirkens offisielle svar har vært å fremholde læren om livets dobbelte
utgang, men debatten om apokastasis viser at det nå er flere
fagteologer og prester som ikke lenger holder fast på denne læren.

I begravelser i den norske kirke forkynnes håpet om det evige liv,
uavhengig av den avdødes tro og bekjennelse. Dette innebærer åpenbart
en fare for å drive et dobbelt bokholderi, ved at en ting blir sagt i
møte med sørgende og i sjelesørgerisk sammenheng, og en annen ting når
dogmatiske spørsmål blir diskutert. Den samme dobbeltheten kommer frem
i forhold til andre religioner, der vi på den ene siden kan holde frem
dialogens betydning, samtidig som vi fastholder en dogmatikk som sier
at eneste veien til frelse er gjennom Kristus.

Vi kan ikke lenger skyve disse spørsmålene foran oss og late som
kristen tro først og fremst handler om hvilke synspunkter kirken bør
ha i forhold til homofilt samliv, miljøvern og sosial rettferdighet.
Dette er viktige spørsmål i seg selv, men kristen tro kan aldri
reduseres til etikk og moral. Vi må våge å ta opp den dogmatiske
samtalen om hva kristen tro er, og hva kristne grunnbegreper som
frelse og fortapelse handler om.

En sannhet som vi ikke våger å si til et annet menneske, er ikke
verdig å kalles en sannhet. Dette må også gjelde for vår tale om
frelse og fortapelse. Jeg kan ikke se et av Breiviks ofre i øynene og
si at hun skal møte Breivik igjen etter døden, men jeg kan heller ikke
se Breivik inn i øynene og fortelle ham at han vil gå fortapt som en
følge av det han har gjort. Liv og død er i Guds hånd og dommen
tilhører Gud. Det er når vi prøver å se for oss konkret hva som skjer
etter døden, at det bærer galt av sted.

Det kreves en besinnelse i måten vi snakker om det som sprenger
grensene for den menneskelige erkjennelse. Uansett hvilket standpunkt
vi har, så må grunnpremisset være at vi ikke vet hva som skjer etter
døden og ved historiens ende. Bibelens eskatologi og tale om frelse og
fortapelse gir oss ikke innsyn i hva som skjer etter døden, det gir
oss derimot et religiøst symbolspråk i møte med døden og yttergrensen
for vår erkjennelse. Bare ved å holde fast på at vi ikke vet og ved å
besinne oss på at vi snakker om bilder og metaforer, kan det religiøse
språket reddes.

Forestillingene om frelse og fortapelse peker alltid tilbake på livet
her og nå, det er fra det dennesidige at de henter sitt billedlige
materiale. De understreker at døden står for oss som den absolutte
trusselen mot våre liv, det er i møtet med dette altoppslukende sorte
hull, dette intet, at våre liv møter sin endelige dom. Døden tvinger
meg til å stille spørsmålet, hva står igjen av mitt liv, den dagen jeg
blir lagt i en grav? Er det hele nytteløst og et jag etter vind, eller
er det noe som står igjen, noe som sprenger grensene for mitt
individuelle liv og den tiden jeg er gitt?

I dette vil jeg også hevde at Gudsfrykten spiller en rolle som en
autentisk del av min relasjon til Gud. Jeg frykter dommen over mitt
liv, fordi jeg vil være min egen Herre, jeg vil ikke se konsekvensen
av alle mine valg, og jeg ønsker ikke å se min egen egoisme og
selvrettferdighet. En dom som vi ikke frykter er ikke en dom i det
hele tatt, og en Gud som vi aldri frykter er heller ikke noe annet en
projeksjon av våre egne idealiserte gudsbilder.

Dette alvoret og denne trusselen kan ikke fjernes fra vår
livsvirkelighet og erfaring, og det kan heller ikke fjernes fra
kirkens tro. Men skrittet derfra til å dele menneskeheten inn i to
grupper, de som går fortapt og de som blir frelst, er langt. Det er
like problematisk å legge moralske kriterier til grunn for frelse og
fortapelse, som det er å legge bekjennelsesmessige kriterier til
grunn. Livet og troen er for komplekst til at vi enkelt kan sette et
skille mellom gode og onde mennesker, og mellom rett og vrang tro.

Ved å orientere kirkens eskatologi i forhold til det livet jeg lever
nå, kan bibelens begrepsverden fortsatt gi mening. Begreper som
frelse og fortapelse, synd og nåde, og himmel og helvete, kaster lys
og skygge over livet her og nå, de tydeliggjør og fortolker mitt liv.
Hva som skjer etter døden overlater jeg til Gud.

Gå til innlegget

"Kristenfolket!?"

Publisert over 10 år siden

Det finnes ord i det norske språk som jeg ikke vet om jeg forstår, eller som er så oppkonstruerte at de er meningsløse i seg selv. ”Kristenfolket” er et slik ord, fra tid til annen trekkes det frem, når noen føler at de må meddele verden hva ”kristenfolket” mener eller burde mene.

For hvem er egentlig dette ”kristenfolket?!” Jeg er kristen og prest i DNK, og ville i utgangspunktet tro at kristenfolket skulle være de som kaller seg for kristne og er en del av kirken. Men tydeligvis ikke, å være kristen eller døpt inn i den norske kirke, kvalifiserer ikke for medlemskap i ”kristenfolket”. For å være medlem av ”kristenfolket” er visst forbehold en bestemt del av ”ekstra kristne” i det frikirkelige Norge.

Dette blir tydelig i forbindelse med årets stortingsvalg, da fremtredende ledere for det ytterste høyre i den norske kristenhet tar i bruk begrepet, for å fortelle hvordan ”kristenfolket” bør forholde seg til høstens valg. Ja mer enn det, de lanserer begrepet som navnet på en organisasjon som vil jobbe mot ”den politiske avkristningen av Norge” som Norge IDAG-redaktør Bjarte Ystebø så fint sier det. Denne avkristningen er det selvfølgelig de rødgrønne regjeringspartiene som står for.

Med USA som eksempel, hevder Ystebø og hans medsammensvorne at ”kristenfolket” kan vippe valget i høst hvis de går inn for det på valgdagen. Så vidt jeg husker var det i forbindelse med valget av ekspresident George Bush(jr.), at det religiøse høyre gikk sammen for å få gjeninnført kristne verdier i landet, etter den ugudelige ekteskapsbryteren Bill Clinton. Denne strategien visste seg å være et ”lykketreff” for nasjonen, åtte år senere satt USA fast i to kriger, og i den største økonomiske krisen siden depresjonen.

Kampsakene til ”kristensfolket” er omkamp om felles ekteskapslov, flytting av den israelske ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem, og nei til aktiv dødshjelp. Dette er tydeligvis de definerende sakene som skal fortelle deg hva du skal stemme hvis du tilhører dette ”kristenfolket”, og partiene som trekkes frem er første og fremst FrP og KrF.

Vi kan altså takke organisasjonen ”kristenfolket” for å gi oss veiledning og råd i disse sakene. At det er mulig å ha et annet syn på ekteskapsloven eller Israel og Palestina, og samtidig kalle seg kristen er tydeligvis utenkelig. Når det gjelder nei til aktiv dødshjelp, så må det vel sies å være ironisk at organisasjonen anbefaler ”kristenfolket” å stemme på det eneste partiet(FrP) som har tatt til ordet for å gjøre dødshjelp til en menneskerett.

Av og til blir jeg pinlig berørt og kjenner at jeg begynner å rødme, av hva andre kristne kan få seg til å si. Ja, så fjernt står dette ”kristenfolket” fra meg at jeg føler jeg har mer til felles med både ateister og agnostikere, enten de kaller seg sosialister eller humanetikere. Det er lov å begrunne sine politiske standpunkter med utgangspunkt i sine religiøse verdier, men det ytterste kristne høyre burde skamme seg for å ha tatt monopol på begrepet "kristenfolket", og slik sett gjort det meningsløst. Nei, jeg vil heller være en alminnelig kristen, enn å tilhøre dette eksklusive ”kristenfolket”.

http://tankeogtro.wordpress.com/

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
21 dager siden / 5454 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
19 dager siden / 3735 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
20 dager siden / 1315 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1203 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
6 dager siden / 1144 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
15 dager siden / 1057 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
4 dager siden / 1042 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere