Ivar Bu Larssen

Alder: 41
  RSS

Om Ivar Bu

Beskriv deg selv her

Følgere

Helt ærlig, om Gud

Publisert rundt 6 år siden

Debatten om Guds eksistens som i høst har foregått på verdidebatt, handler dypest sett om vårt gudsbegrep og forståelsen av Guds vesen. Spørsmålet er hvilken Gud vi argumenterer for og mot at eksisterer.

I år er det femti år siden den anglikanske biskopen John A.T. Robisons bok “Honest to God” ble utgitt og slo ned som en bombe i det kirkelige og teologiske landskapet. Ja, den ble noe så sjeldent som en teologisk bestselger, som ble diskutert langt utover kirkelige og teologiske kretser.

Tittelen “Honest to God” spiller på det engelske uttrykket som best kan oversettes med “helt ærlig”, men ettersom boken faktisk handler om Gud, så blir dette et ordspill med dobbelt betydning, kanskje vi kan si; Helt ærlig, om Gud.

Det revolusjonerende med boken var ikke dens teologiske innhold, i realiteten var den en formidling av teologien til Rudolf Bultmann, Dietrich Bonhoeffer og Paul Tillich. Men når disse radikale teologenes tanker fikk støtte og ble popularisert av en anglikansk biskop så vakte det oppsikt.

Rudolf Bultmann er nærmest blitt beryktet for sitt demytologiseringsprosjekt og sin eksistensielle fortolkning av den kristne tro. Demytologiseringen innebar en radikal kritikk av en bokstavlig forståelse av Bibelens tekst, for å kunne gjøre den forståelig for det moderne menneske hevdet Bultmann at teksten måtte avmytologiseres og fortolkes eksistensielt. Kristendommens og Bibelens sannhet lå slik han så det ikke i dens bokstavlige mening, men i dens potensial og kraft til å fortolke den menneskelige eksistens.

Dietrich Bonhoeffer er mest kjent for sin motstand mot nazi-regimet og Hitler, som resulterte i at han ble henrettet mot slutten av krigen. Slik blir han husket som en moderne protestantisk martyr, etter at han forlot sitt tidligere pasifistiske standpunkt og bidrog til det mislykkede attentatet mot Hitler i 1943. Før dette hadde Bonhoeffer gjort seg bemerket som en teolog som stilte dyptpløyende spørsmål om kirkens fremtid. Han fremmet ideen om en kristendom som var frigjort fra religiøse rammer, og la vekt på en radikal etterfølgelse av Kristus, der kampen for sosial rettferdighet ble vektlagt.

Paul Tillich var en av det forrige århundres mest fremtredende protestantiske teologer, han gjorde seg bemerket med sin ontologiske forståelse av Gud i upersonlige termer som; “det værende i seg selv/being itself”, “det værendes grunn/the ground og being” og “tilværelsens kraft/the power of being.” I likhet med Bultmann foretok Tillich en eksistensielle fortolkning av kristen tro, og forsøkte å forklare tradisjonelle kristne begrep som synd og nåde ved hjelp av begrep som fremmedgjøring og aksept. Tillich sitt ontologiske Gudsbegrep innebar en radikal kritikk av enhver metamorf forestilling om Gud, som et overnaturlig vesen, ja, Tillich går så lang som å si at å hevde at å si at et slikt vesen eksisterer er samtidig å fornekte Gud.

Med utgangspunkt i disse tre lutherske teologene, tok anglikaneren Robinson et radikalt oppgjør med metafysiske forestillinger om Gud ”der oppe i himmelen,” og han fremmet en sekulær fortolkning av evangeliet. Robinsons bok ble møtt med skarp kritikk på grunn av dens innhold, og han har også blitt kritisert for sin sekulære fortolkning av særlig Bonhoeffer. Likevel så innebar ”Honest to God” et vannskille i den teologiske og kirkelige debatten.

Omtrent på samme tid Robinson kom med sin bok, dukket det opp en teologisk bevegelse i USA som stilte enda mer radikale spørsmål knyttet til en kristen gudsforståelse. Ledet an av teologer som Thomas Altizer, Paul Van Buren og Gabriel Vahanian, ble denne bevegelsen kalt “death of God-theology”. Med dette var ikke Guds død en filosofisk påstand fremsatt av ateister som Nietczhe, det ble også argumentert for at dette var en teologisk nødvendighet. Slik kunne disse teologene argumentere for at inkarnasjonen, at Gud blir menneske gjennom Jesus Kristus, i realiteten innebærer Guds død, ved at det guddommelige uttømmes fullstendig i det menneskelige.

I England og den anglikanske kirke har lignende tanker fått fotfeste i kjølvannet av Robinson, blant annet gjennom Don Cupitt og nettverket “Sea of faith". Cupitt hevder at Gud som begrep er de siste tiår er erstattet av “Livet” eller “Livet selv” jf. Tillich being itself, hans påstand er at det for det postmoderne menneske er mer naturlig å relatere til “Livet selv” i takknemlighet og religiøs hengivelse, enn til Gud. Dette er tanker som også kan minne om Spinozas panteisme og Albert Schweitzers begrep “ærefrykt for livet.”

I Norge har slike tanker hatt lite gjennomslagskraft, med unntak av Helge Hognestad som har noen likhetstrekk i sin kritikk av tradisjonell teologi med Robinson, men denne kritikken har forblitt et marginalt fenomen.Dens manglende gjennomslag i Norge har sammenheng med det religiøse og teologiske landskapet vi befinner oss i.

På 50 tallet hadde vi den berømmelige helvetesdebatten som mellom bedehusteologien representert ved Ole Hallesby, og statskirke-teologien representert med Kristian Schjelderup. Denne debatten markerte den endelige fremveksten av folkekirkeideen i Norge, som har blitt preget av en folkelig og inkluderende kristendomsforståelse, der helvete i realiteten er avskaffet annet enn som en abstrakt teologisk ide. Forøvrig har statskirkeordningen og folkekirkeideologien representert en teologisk sentimentalisering når det gjelder forståelsen av Gud, fra å være en streng og opphøyet himmelsk dommer, til å bli en slags godslig bestefar, med en åpen favn, men lite religiøs substans.

Den kirkelige og teologiske debatten i Norge har ellers vært knyttet til spørsmål om kjønn og seksualitet, om kvinnelige prester og homofili. Dette er spørsmål av etisk karakter som berører vår forståelse av Bibelen som skrift, men det har i liten grad påvirket en antropomorf forståelse av Gud som et overnaturlig vesen, enten i form av en himmelsk dommer, eller den himmelske bestefar.

Spørmålet er likevel om en form for “religiøs dyrkning av Livet selv”, jf. Don Cupitt, kan erstatte tradisjonell/institusjonalisert religiøsitet og en spiritualitet som orienterer seg mot Gud som begrep og realitet. Vil vi i fremtiden få religiøse institusjoner/kirker med ritualer og bønner der sentrum for tilbedelse ikke er Gud, men “Livet selv?”

Dette innebærer i alle fall et teologisk fortolkningsarbeid som det kan være vanskelig å formidle utenfor en fagteologisk krets. Men kanskje finnes det grobunn for ”en sekulær religiøsitet,” i rommet mellom humanetisk forbund og tradisjonell institusjonalisert religion.

Debatten om Guds eksistens som i høst har foregått på verdidebatt, handler dypest sett om gudsbegrepet og forståelsen av Guds vesen. Spørsmålet er hvilken Gud vi argumenterer for og mot at eksisterer, er det en antropomorf Gud, et overnaturlig vesen som kan fanges med Bibelens bokstav, eller er det en Gud som i seg selv transcenderer våre forestillinger og bilder, en Gud som ikke kan gripes med begreper som eksistens eller ikke-eksistens, en Gud som paradoksalt nok går forut for våre begreper og forestillinger, som tilværelsens kilde og grunn, som den kraft som beveger alt liv, den Gud som er ”Livet selv.”

Gå til innlegget

Er det fornuftig å tro at Gud eksisterer?

Publisert over 6 år siden

Atle Søviks argumenter for Guds eksistens kan like gjerne peke på deismens fjerne og opphøyde Gud, eller en Gud som er identisk med naturlovene(jf. Spinoza og Einstein), som en personlig Gud.

I et innlegg på verdidebatt.no argumenterer Atle Søvik for at det finnes flere rasjonelle argumenterer for Guds eksistens enn det ”en naturvitenskaplig ateisme” kan levere for det motsatte argumentet, at Gud ikke eksisterer.

LES ATLE SØVIK OG FØLG DEBATTEN: «FORNUFTIG Å TRO AT GUD FINNES»

Søvik trekker frem tradisjonelle gudsbevis og argumenter som gir en rasjonell forklaring på gudstroen, og konkluderer med at det er fornuftig å tro at Gud eksisterer. Jeg er enig med at det er viktig å fremlegge rasjonelle argumenter for gudstroen, likevel vil jeg problematisere bruken av disse argumentene og begrepet eksistens når det gjelder Gud. Det finnes nemmelig flere teologer som har argumentert for at begrepet eksistens ikke bør appliseres på Gud.

En av dem som har fremmet dette argumentet er den tysk- amerikanske teologen og filosofen Paul Tillich, som hevdet at Gud ikke eksisterer, men at Gud er hinsides eksistens, og at å argumentere for at Gud eksisterer er samtidig å fornekte Gud. Dette er en paradoksal og tilsynelatende selvmotsigende argumentasjon. Hvordan kan en kristen teolog hevde at Gud ikke eksisterer?

For å forstå Tillichs argumentasjon må vi se nærmere på hans forståelse av begrepet eksistens og hans gudsforståelse. Eksistens referer slik Tillich forstår det til den skapte og falne verden, slik sammenfaller hans forståelse av begrepet eksistens med eksistensialismens forståelse, som er nært knyttet til fremmedgjøring og destruksjon. Eksistens lar seg slik applisere på det skapte men ikke på skaperen selv. 

Men Tillich går videre og problematiserer en tradisjonell forståelse av Gud som et overnaturlig og høyerestående vesen, ved å si at Gud er ikke ”et vesen”(a being) men ”det værende i seg selv”(being itself). Slik argumenterer Tillich for at Gud ikke kan objektiseres, i og med at Gud transcenderer både vårt språk og skillet mellom objekt og subjekt.

Gud unndrar seg å bli betraktet som et objekt, og å si at Gud eksisterer innebærer nettopp dette, å se Gud som et objekt som står ut, eksisterer, i forhold til andre objekter. Derfor ligger Guds vesen hinsides eksistens, Gud er heller det eksisterendes dyp og kilde, som ikke kan fanges av kategorier som eksistens eller ikke-eksistens. Med dette som utgangspunkt snakker Tillich om ”God above god”, altså den Gud som transcenderer vårt språk og våre forestillinger om Gud.

En annen som problematiserer rasjonelle argumenter for Guds eksistens er filosofen Søren Kierkegaard. For ham er det ikke begrepet eksistens i seg selv som er problemet, men å hvile troen på rasjonelle argumenter. Å tro handler for Kierkegaard om et eksistensielt sprang på de 7000 favners dyp. Troen er i følge Kierkegaard ikke en rasjonell handling men et eksistensielt valg der en risikerer seg selv i møte med tilværelsens store dyp. 

Faren med Søviks argumentasjon er at troen blir en intellektuell prestasjon, som handler om å inneha en rasjonell forståelse av Gud. Men spørsmålet er i hvilken grad en slik rasjonell argumentasjon er til hjelp for et menneske som sliter med eksistensiell tvil. Istedenfor å forsøke å fordrive tvilen ved hjelp av rasjonelle argumenter bør tvilen heller aksepteres som en integrert del av menneskets tro.

Spørsmålet er også hvilket gudsbilde en slik argumentasjon hviler på, argumentene for Guds nødvendige eksistens kan like gjerne peke på deismens fjerne og opphøyde Gud, eller en Gud som er identisk med naturlovene(jf. Spinoza og Einstein), som en personlig Gud.

Argumentene Søvik fremlegger peker mot nødvendigheten av noe absolutt og evig som vår relative eksistens hviler på. Vi kan gjerne kalle dette for Gud, men jeg har problemer med å forstå hvordan Søviks argumenter med nødvendighet skal peke på ”en allmektig og allvitende Gud”. I siste innstans tror jeg nok også at Søviks argumenter møter døve øre blant nyateistene, og tjener slik kun som apologetisk tale til dem som allerede er inneforstått med Søviks forståelse av Guds eksistens. 

Gå til innlegget

Hva er tro?

Publisert over 6 år siden

En dynamisk forståelse av fenomenet tro har sitt utgangspunkt i troen som allment og universelt fenomen, som får forskjellige uttrykk i enkeltmenneskets liv og i samfunnet som helhet. Jeg vil derfor definere tro som menneskets svar på Livet selv.

I disse dager tvinges vi til å stille grunnleggende spørsmål om hvilken rolle religion skal ha i vårt samfunn, Stålsett- utvalgets innstilling om det ”livssynsåpne samfunn” har som et grunnleggende premiss at religiøs tro er positivt for samfunnet som helhet. Men hva er innebærer fenomenet tro, og hva representerer troen grunnleggende sett? Dette spørsmålet legger de videre premissene for hvordan vi skal forstå troens og religionens plass i vårt samfunn.

Når jeg bruker begrepet ”fenomentet tro” så er det med overlegg, jeg vil argumentere for og fremlegge en fenomenologisk forståelse av troen. Et av mine hovedanliggender som teolog, er å fremme en dynamisk forståelse av tro som et universelt og allment fenomen. For at dette skal være mulig er det nødvendig med kritikk av en tradisjonell kategorisk og statisk forståelse av tro. En slik forståelse er overrepresentert i kirken, og representerer slik jeg ser det en lite adekvat måte å forholde seg til egen og andres tro. Likevel er det nødvendig å skille mellom en spesifikt kristne tro og det allmenne og universelle aspekt ved fenomenet tro.

Læren om at en mottar troen som en gave i dåpen er en del av en konfesjonell og kategorisk forståelse av troen, som bidrar til et skarpt skille mellom de døpte som tilhører kirken og de udøpte som står utenfor kirken. Problemet oppstår i spenningen mellom dåp og bekjennelse. Hvordan forholder vi oss til de som ikke er døpt, men som bekjenner seg til den kristne tro, og til de som er døpt men som ikke bekjenner seg til den kristne tro? Dette paradokset tydeliggjør hvordan en kategorisk forståelse av troen som fenomen er lite adekvat i møte med vår flertydige religiøse virkelighet.

En dynamisk forståelse av fenomenet tro har derimot sitt utgangspunkt i at troen som allment og universelt fenomen, som kommer til uttrykk på forskjellig måte i enkeltmenneskets liv og i kulturen det er en del av. Jeg vil derfor definere tro som menneskets svar på Livet selv. Ut fra en slik religionsfilosofisk forståelse av troen, representerer den vår dypeste respons på den ytterste virkelighet(Being itself j.f. Paul Tillich eller The Real jf. John Hick). Dette svaret kommer til uttrykk, gjennom menneskets konkrete livsutfoldelse, i en vid forstand gjennom alle dets livsytringer, og i en snever forstand gjennom dets religiøsitet. Denne livsutfoldelsen er videre et uttrykk for menneskets tanker, følelser og moral/vilje.

Når troen identifiseres med enten menneskets tanker, følelser eller moral, er det etter min forståelse en følge av at vi forveksler troen i seg selv med dens konkrete uttrykk. Vi identifiserer troen med bekjennelse, og frarøver slik den språkløse sin tro, vi identifiserer troen med følelsene, og nedvurderer slik troen til den deprimerte og psykisk syke, eller vi identifiserer troen med etikk, og gjør den til en moralsk prestasjon.

Troens konkrete uttrykksformer står alltid i et spenningsforhold til hverandre, og kjemper om plass. Dette kommer til uttrykk gjennom aggresjon ovenfor andre former for tro, og spesielt gjennom en fornekting av tvilens rolle som en integrert del av troen. Bare når troens kognitive, følelsemessige og moralske side balanseres og tvilen integreres, får troen en samlende og sunn funksjon i enkeltmenneskets liv, og i samfunnet i sin helhet. Hvis ikke ender vi opp med religiøs fanatisme og ekstrem tro, slik som bla. Lars Gule advarer mot.

Likevel er det et faktum at troen først og fremst artikuleres gjennom språket. Troen knytter seg til ordet generelt og til Ordet spesielt i en kristen forstand. Derfor står forkynnelsen av ordet og bekjennelsen som følger av dette, i sentrum for kirken og kristen tro. Men for at dette skal gi noe mening er vi avhengig av å knytte an til menneskets tro i en videre forstand, som menneskets svar på livet selv. Det er først når dette skjer at troen får en eksistensiell relevans og knytter seg til erfaringen av våre grunnleggende livsbetingelser som mennesker.

Min tese er at vi i dag gjennomgår en krise i kirken(slik Per Arne Dahl peker på i lørdagens Vårt Land) fordi det har oppstått en sprik mellom det spesifikt kristne og menneskets livserfaring, det er ikke lenger et umiddelbart samsvar mellom kristen tro og mennesket livserfaring. Dette er en utfordring spesielt for hvordan vi kommuniserer hva kristen tro handler om. Her mener jeg at vi må finne en tredje vei, mellom bedehuskristendommens snevre livsanskuelse og folkekirkeretorikkens romantisering av en svakt artikulert allmenn religiøsitet. Bare hvis vi knytter an til troen som et allment og universelt fenomen, kan vi dyrke frem det spesifikt kristne. Som Grundtvig sier ”menneske først, så kristen!” Slik kan troen vokse frem som dynamisk del av menneskers liv, som har sitt eget språk og sine særegne livs - uttrykk, i stedet for å bli værende som en statisk kategori som folk enten plasserer seg selv i eller utenfor.

 

Gå til innlegget

Livet blir kontinuerlig til i Gud, skapelsen skjer ikke utenfor Guds liv, den er Guds liv som utfoldes. Gud er både i sentrum og i periferien av alt liv, Gud blir slik selv til gjennom skapelsen, dvs. Gud aktualiserer sitt liv gjennom denne.

Skapelsen er det naturlige utgangspunkt for et hvert resonnement om livet, troen og Gud. For hva annet er det skapte en det som er gitte, det som foreligger konkret her og nå, livet i all dets mangfoldighet og enhet. Jeg er en kropp, jeg er gitt et materielt legeme som står i forhold til all annen materie, til jorden og alt som lever. Erfaringen av det som er gitt er erfaringen av det skapte, livet som gave.

Samtidig finnes det et annet perspektiv på skaperverket. Livet er ikke noe som bare foreligger, en statisk identitet, det er heller en evig tilblivelsesprosess. Evolusjonsteorien har lært oss at livet selv er i bevegelse, det finnes ingen statisk identitet, alt er i forandring, i utvikling mot mot sin bestemmelse og høyere kompleksitet. Det er ikke lenger en adekvat forståelse av skapelsen å si at det var noe som skjedde i urhistorien, en gang for lenge siden. Skapelsen er alltid presentisk, den er noe som skjer for hvert øyeblikk. I prinsippet er det like lite adekvat å si at skapelsen skjedde for milliarder av år siden, som å si at den skjedde i løpet av en uke for seks tusen år siden. Selv om en kan si at skapelsen startet for rundt 13.7 milliarder år siden med "The Big Bang," så er det viktig å holde fast at den er en uavbrutt prosess som fortsatt er aktiv i dag.

 Beginning from and ending in the eternal are not matters of a determinable moment in physical time but rather a process going on in every moment, as does the divine creation. There is always creation and consummation, beginning and end. Paul Tillich, ST III, s. 449

Skapelsesfortellingen(e) forteller hvordan Gud skapte himmel og jord, og alt som lever. Det er en vanlig teologisk feilslutning at skapelsen er Faderens verk alene. Alt som er skapt er båret frem av Guds skaperord/Logos som er Kristus, ved Den Hellige Ånd, som åndes inn i støvet, i materien og gir liv til alt som er.

Men skapelsen springer ikke ut fra treeningheten alene, denne kan heller sies å være symbolet for den gjensidige avhengighet av alt levende som livet kontinuerlig springer frem fra.

Slik sett er mennesket er noe mer enn forvaltere av Guds skaperverk, vi er medskapere. Vi bringer livet frem, konkret gjennom forplantningen mellom mann og kvinne. Dette er i seg selv en hellig skaperakt der det nye livet springer frem. Men skapelsen er heller ikke begrenset til Gud og mennesket, alt som lever, alle skapninger, står i et gjensidig avhengighetsforhold, der livet blir til på nytt gjennom befruktning og forplantning.

Slik bæres livet frem som Guds selvmanifestasjon, fra tilværelsens dyp(Faderen), til dets konkrete manifestasjon(Sønnen) ved den livgivende prosess(Den Hellige Ånd). For livet blir kontinuerlig til i Gud, skapelsen skjer ikke utenfor Guds liv, den er Guds liv som utfoldes.  Gud er både i sentrum og i periferien av alt liv, Gud blir selv til gjennom skapelsen, dvs. Gud aktualiserer sitt liv gjennom denne.

Kanskje burde vi lytte til buddhistenes lære om ”interbeing", den gjensidige avhengighet av alt levende. Livet blir til i mellomrommet, mellom mann og kvinne, mellom blomsten og bien. Er det noe vi kan lære av den økologiske krise som truer vår ekstistens så er det at det finnes et gjensidig avhengighetsforhold mellom alt levende.

Livet er ikke atomistisk, det består ikke av atskilte deler som eksisterer uavhengig av hverandre, men det består av individualitet og deltakelse, deler som er knyttet sammen i en struktur, i et altomfattende økologisk system.

Kanskje kan vi si at skapelse og ”interbeing” er uttrykk for en og samme ting, livet som blir til fra relasjonen mellom alt som lever. I kristen tanke uttrykkes dette gjennom læren om en personlig og treenig Gud, som står bak skaperverket, mens i buddhismen uttrykkes det som ”interbeing”, den upersonlige prosess som alt liv springer ut fra. Jeg tror at disse to perspektivene er gjensidig berikende, og at når disse to møtes oppstår det et nytt og dypere perspektiv på livets tilblivelse.

http://tankeogtro.wordpress.com/

Gå til innlegget

Skapelse, evolusjon og prosess-teologi

Publisert over 6 år siden

Bibelen vitner om et gudsbilde som er i forandring, og spørsmålet er om ikke forestillingen om en uforanderlig og upåvirket Gud utenfor skaperverket i realiteten er en filosofisk konstruksjon i større grad enn prosess-teologiens gudsbilde.

Halvar Jørgensen skriver langt og grundig om "evolusjon, ideologi og kristendom" med utgangspunkt i teologen/filosofen Conor Cunninghams bok "Darwin's pious idea." Jeg kjenner ikke Cunningham og hans bok, men jeg har i lengre tid interessert meg for forholdet mellom vitenskap og teologi, og særlig forholdet mellom skapelse og evolusjon.

Det slår meg at det Jørgensen (og Bjørn Are Davidsen) representerer en teistisk forståelse av Gud, der Gud står utenfor skaperverket og fullfører skapelsen uten å selv være påvirket av denne. Det er en slik teistisk forståelse av Gud nyateistene med Richard Dawkins i spissen angriper, og de siste årene har debatten gått mellom kristne apologeter og disse, uten at vi har kommet særlig lenger i vår forståelse av forholdet mellom vitenskapen og tro. 

Jeg vil derfor starte på et annet sted, og legge debatten mellom nyateistene og apologetene død. For innen teologien finnes det en rettning som ser skapelse og evolusjon som en og samme bevegelse, og som forstår forholdet mellom Gud og skaperverk på en annen måte enn innenfor en tradisjonell teistisk forståelse. Denne rettningen kalles prosess-teologi, og den har sin bakgrunn i matematikeren Alfred North Whiteheads prosess-filosofi og hans verk "Process and Reality". Innen for teologien er har denne rettningen sin forløper i jesuitten og paleontologen Pierre Teilhard de Chardins skrifter, som først ble kjent posthumt. Charles Hartshorne og John B. Cobb regnes som de fremste prosess-teologene, og i dag fører teologer som Philip Clayton og Catherine Keller deres tanker videre. 

Sentralt innenfor prosess-teologien, ligger forestillingen om skapelse som en uavbrutt prosess, skapelsen er ikke en hendelse som ble fullført en gang i urtiden, det er en prosess som pågår den dag i dag, for hvert øyeblikk. Prosess-teologiene har gjerne en panenteistisk forståelse av Gud, dvs. en forståelse der "Gud er i alt og alt er i Gud," dette må ikke forveksles med en panteisme som ganske enkelt sier at "Gud er alt og alt er Gud." Likevel er skaperverk og Gud så sammenflettet at prosess-teologien kan tale om Guds selv-åpenbaring og til en viss grad selv-tilblivelse, gjennom skapelsen. Prosess-teologien anlegger slik et prosess-perspektiv på Gud, i motsettning til innenfor en teistisk Gudsforståelse, der Gud er en statisk og uforandret størrelse.

Dette innebærer at Gud har i seg forandring, til tross for at Gud er evig. Teologen/filosofen Paul Tillich snakket om Gud som "being itself/det værende i seg selv," som "the ground of being/livets kilde og grunn," og som "the power of being/det værendes kraft." Slike upersonlige kategoerier har møtt mye kritikk i forhold til et tradisjonelt personlig gudsbegrep, samtidig så er disse begrepene en hjelp til å kommunisere med vitenskap og evolusjonsteori. Innenfor prosess- teologien kan Gud slik forståes som den kraft som driver evolusjonen fremover, og som den kraft som kaller skapelsen frem. Gud kan slik identifiseres med "eros" som viljen til liv i alt det skapte. Men dette er ikke en rettlinjet prosess som er styrt av en utenforstående intelligens. Guds skaperordning/logos ligger nedlagt som strukturen i skaperverket/evolusjonen, men det er ikke en ordning som ekskluderer kaos.

Catherine Keller hevder at kaos er en forutsettning for skapelse, og at livet best kan forstås som en selvorganiserende prosess som utvikler seg i spenningen mellom kaos og kompleksitet. I en tradisjonell ordningsteologi blir kaos derimot sett på som en motsettning til skapelse, noe som gjennom kirkehistorien har ført til at de som ikke lett lar seg innordne i "skaperordningen" blir en trussel.

Vårt univers regnes å være 13,7 milliarder år gammelt og livet på jorden oppstod for ca. 4 milliarder år siden, dette viser oss at livet som vi kjenner det er en del av en kosmisk prosess som har et langt lengre perspektiv enn jordisk liv og menneskelivet. Livet i seg selv må sees som en kaotisk prosess, ulike livsformer har oppstått og gått til grunne, og mer avanserte livsformer har utviklet seg på grunnlag av enklere livsformer. Mennesket kan sees som skapningens mål, ved at i mennesket blir skaperverket seg selv bevisst. Det er dette som ligger i Teilhard de Chardins begrep "the omega point", altså det høyeste punktet for bevissthet og kompleksitet, som universet beveger seg mot. Denne bevisstheten kan sies å nå sitt høyeste uttrykk i det som blir kalt for "Christ consciousness" eller "Cosmic Consciousness", dette innebærer en bevissthet der Gud selv trer frem i menneskets bevissthet gjennom mystiske erfaringer av livets og skapelsens enhet. 

Med dette som bakgrunn kan vi si at Gud først blir seg selv bevisst i og gjennom mennesket, slik som det kommer til uttrykk gjennom Jesus som Kristus. Det går altså en bevegelse fra Gud som den gnist av liv som setter igang skaperverket, og den urkraft som driver livet fremover gjennom viljen til liv og evolusjonens kaotiske prosess, frem til universet våkner til seg selv i mennesket og betrakter seg selv. Mine ord er slik en del av livet som betrakter seg selv og fortolker seg selv gjennom mitt individuelle liv.

Dette er utfordrende tanker innenfor rammen av et tradisjonelt Gudsbilde og en tradisjonell teologi. Men også bibelen vitner om et gudsbilde som er i forandring, og spørsmålet er om ikke forestillingen om en uforanderlig og upåvirket Gud utenfor skaperverket i realiteten er en filosofisk konstruksjon i større grad enn prosess-teologiens Gudsbilde.

Kanskje kan en slik dynamisk forståelse av Gud og forholdet mellom Gud og skapelsen åpne opp i forhold til dialogen mellom teologi og vitenskap, og et slik Gudsbilde er kanskje også mer troverdig enn en statiske og ubevegelige Gud som troner i himmelen. I prosess-teologien knyttes slik en vitenskaplig forståelse av livet som prosess sammen med et mystisk perspektiv på den religiøse erfaringen av Guds nærvær i og gjennom skapelsen. Som Paulus sier det er i ham vi lever, beveger oss og er til.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
21 dager siden / 5454 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
19 dager siden / 3735 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
20 dager siden / 1315 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1203 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
6 dager siden / 1144 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
15 dager siden / 1057 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
4 dager siden / 1042 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere