Ivar Bu Larssen

Alder: 41
  RSS

Om Ivar Bu

Beskriv deg selv her

Følgere

Pinlig om feminisme i kirken

Publisert nesten 4 år siden

Ingenting er mindre frigjørende enn forestillingen om å være offer. Maktforholdene i kirken og samfunnet forøvrig er langt mer komplekse enn det Gjøsund og andre feminister synes å tro, heldigvis kan jeg legge til.

«Pinlig få feminister i kirken.» Under denne overskriften skiver Alf Gjøsund om kjønnsdiskriminering i kirken. Med bakgrunn i overskriften skulle en tro at Gjøsund refererer til forskning på området, eller belegger det i et statistisk materiale, men ved nærlesing av artikkelen går det frem at det han baserer seg på er erfaringene til to kvinnelige lederer i henholdsvis Pinsebevegelsen og Frikirken.

Selv om disse kirkesamfunnene formelt og strukturelt sett har åpnet for kvinner i alle stillinger, så forteller pinsevenn Ingvild Ofte Arntsen og frikirkepastor Linn Sæbø om nedvurdernede holdninger mot kvinner. 

Med all respekt for det Sæbø og Arntsen forteller, så kan ikke enkeltmenneskers erfaringer og fortellinger i seg selv generaliseres til å bli den fulle sannheten, og her gjøres det uten kritisk refleksjon omkring mangfoldet i kirken og forskjell mellom ulike kirkesamfunn. For å si det enkelt så er det store forskjeller mellom bedehuset/konservative kirkesamfunn og situsjonen i Dnk.

At det forekommer nedvurdering av kvinner i tradisjonelt konservative- kirkesamfunn og kirkelige miljøer overrasker meg ikke, men Gjøsund bruker altså disse fortellingene til å generalisere om kjønnsdiskriminering i kirken som helhet.

Når vi snakker om kirken i entall/bestemt form i en Norsk kontekst, så er det som regel ensbetydende med Den norske kirke. Overskriften er dermed direkte missvisende, selv om det finnes flere som har lignende opplevelser også i Dnk. Men det er ganske grunnleggende å skille mellom personlige opplevelser fra et bestemt perspektiv og en generell virkelighetsbeskrivelse, og her slurver Gjøsund grovt.

Det er også uklart på hvilket nivå denne diskrimineringen foregår, dreier det seg om alvorlig diskriminering og forbigåelse i ansettelses-saker, eller er det snakk om "mikro-aggresjon" i form av blikk, hevede øyebryn og sleivete kommentarer, eller handler det om godmodige klapp på hode eller kinn, i beste mening, men akk så paternaliserende og klønete?

I konservative bispedømmer som f.eks. Bjørgvin har kvinner i flere år blitt oppfordret i stillingsutlysninger til å søke, og behandlingen av yngre kvinner i kirken fra eldre mannlige kollegaer har blitt tatt opp på kirkemøtet, og blitt beklaget fra talerstolen.

Gjennom artikkelen blir det tydlig at dette dreier seg om Gjøsunds personlige overbevisning som han bruker Sæbø og Arntsen som sannhetsvitner for, han kommer ikke med noen motforestillinger til den virkelighetsbeskrivelsen som skildres, istedet gjør han det til en sannhetsbeskrivelse av situasjonen i kirken som helhet. 

På bakgrunn av en enkeltkommentar fra Andresen om at de unge er verst, slutter Gjøsund at dette er en treffende beskrivende for hele kirken, uten å nevne at det er et utbredt fenomen å gå igjennom en radikal periode i ung- voksen alder, der verden fremstår som svart-hvitt. De aller fleste kommer frem til en mer moden og nyansert forståelse av verden når de blir eldre. 

Gjøsund skriver at det ikke er populært å være feminist i kirken, hvor han har dette fra kommer ikke tydelig frem, men mye kan tyde på at han ikke har vanket i Norges Kristelige Studentforbund eller på Teologisk Fakultet, der en feministisk forståelse av kjønn nærmest er en dogmatisk sannhet.

Min egen erfaring fra forbundet og TF er at en teolog kan stille spørsmål med det meste, spørsmål omkring Jomfrufødsel og Jesu oppstandelse vekker knapt hevede øyebryn, men den som våger å stille spørsmål ved feministiske dogmer som at samfunnet og kirken er styrt av en undertrykkende og patriarkalsk struktur risikerer å blir latterliggjort eller fortiet. 

At en feministisk forståelse av kjønn har spredt seg til konservative kirkesamfunn som pinsebevegelsen og frikirken, står som et argument nettopp mot Gjøsund sin virkelighetsbeskrivelse.

Når det gjelder Den norske kirke, så har en stor del av presteskapet en feministisk forståelse av kjønn. Jeg vil tro at Gjøsund ville få problemer med å finne prester i Dnk som tar til orde for en underordningsteologi, som sier at kvinnen er underordnet mannen. Han vil altså ha svært vanskelig å finne prester som er mot likestilling, selv om det fortsatt finnes en marginal gruppe kvinneprestmotstandere i Dnk. Derimot vil Gjøsund ha få problemer med å finne prester som mener at kjønn er en sosial konstruksjon eller at patriarkatet er en dominerende kraft i kirken.

I en teologisk og liturgisk forstand kan det argumenteres for at kirken er patriarkalsk ettersom vi fremdeles retter våre bønner til Gud som Far. En patriarkalsk forståelse av Gud er grunnleggende i Bibelen, selv om det også finnes eksempler på at Gud omtales med kvinnelige metaforer.

Enhver med 6. års teologiutdanning burde ha fått med seg at slike kjønnede forestillinger om Gud er billedlige, og personlig har jeg ingen problemer om å omtale Gud i feminine termer. Likevel vil det være umulig å kvitte seg med det som er en patriarkalsk arv når det gjelder det religiøse språket, uten å foreta en radikal revisjon av bibelteksten og det liturgiske språket.

Overskriften til Gjøsund impliserer at det skulle være pinlig å ikke være feminist. Hva Gjøsund legger i begrepet feminisme er uklart, bortsett fra at det handler om likestilling og likeverd mellom kjønnene. Dette er ting som den store majoriteten i samfunnet og kirken vil være enig i. Men feminisme er mer enn dette, det er også en ideologi som bygger på en marxistisk maktanalyse av et klassedelt samfunn, og en slik ideologisk feminisme er svært dogmatisk i sine forestillinger om kjønn og seksulitet. Det finnes selvsagt ulike former for feminisme, men felles er maktanalysen av et undertrykkende patriarkat og forestillinger om kjønn som en sosial konsktuksjon. 

Feminisme dreier seg altså ikke bare om å mene at kvinner og menn er like mye verd. Som ideologi har feminismen de siste tiårene har fått en hegemonisk stilling innenfor "de myke vitenskapene" i den akademiske verden. Det grunnleggende feministiske dogmet om patriarkatet dreier seg om en maktanalyse som sier at kvinner er systematisk undertrykket i vårt samfunn og at menn er i en priviligert posisjon ganske enkelt pga. av sitt kjønn. 

Denne maktanalysen bygger på en forståelse av at menn er mer representert enn kvinner i maktposisjoner i samfunnet; i politikken, media, kulturliv, organisasjonsliv, kirke, akademia og næringsliv. Selv om dette fortsatt stemmer når det gjelder næringslivet er det en sannhet med betydelige modifikasjoner når vi ser på de øvrige samfunnsområdene. Vi har f.eks. både en kvinnelig statsminister, visestatsminister og forsvarminister, lederne for LO og NHO er kvinner, og preses i bispemøtet er en kvinne. At utviklingen i kirken generelt sett har gått saktere enn i resten av samfunnet er en naturlig konsekvens av at kirken er institusjonelt konservativ, samtidig som den samme kirken også fostrer progressive teologer og prester. 

Problemet med en slik endimensjonal feministisk forståelse av maktforholdene i samfunnet, er at situasjonen for den store majoriteten av befolkningen faller ut av fokus, mens feminismen fokuserer sin kritikk om toppen av samfunnet er den nærmest blind for at menn også utgjør bunnen av samfunnet, når det gjelder de som faller utenfor samfunnet, og spesielt når det gjelder skole og utdanning.

Kvinner dominerer når det gjelder skole og utdanning, også på prestigestudier som Juss, medisin og psykologi. De er også i flertall når det gjelder dem som studerer teologi. Mange kirkelige staber er også dominert av kvinner, selv om menn fortsatt er i flertall når det gjelder presteskapet, men også her vil situsjonen forandre seg de neste tiårene. 

Jeg har store problemer med å forstå at en ensidig feministisk offerdiskurs skal fungere frigjørende i kirken og samfunnet, tvert imot, ingenting er mindre frigjørende enn forestillingen om å være offer. Maktforholdene i kirken og samfunnet forøvrig er langt mer komplekse enn det Gjøsund og andre feminister synes å tro, heldigvis kan jeg legge til. 

Gå til innlegget

Queer -teologi og unaturlig heterofili

Publisert rundt 4 år siden

Å tenke at seksuell- identitet og kjønn er noe som for de fleste er mer eller mindre gitt fra naturens side, kan også være noe frigjørende i en kultur der det finnes et stort press for å hele tiden skulle konstruere og utforske egen identitet.

Andreas Ihlang Berg blir intervjuet i Universitas i anledning at han er ansatt som stipendiat i teologi på teologisk fakultet.Intervjuet gir et innblikk i såkalt Queer-teologi, og Ihlang Berg legger frem sitt syn på ekteskapet, seksualitet og teologi.

At Universitas i stor grad fokuserer på at Ihlang Berg også er «skakk prest» og «dragartist», gjør at doktorgradsprosjektet fremstår som en del av et identitetsprosjekt der dekonstruksjon av seksualitet og kjønn står sentralt.

Isolert sett burde Ihlang Bergs legning og interesse for «Drag» og teater ha lite å si for en vitenskapelig doktoravhandling, men det blir tydelig gjennom intervjuet at en personlig utforskning av skeiv-seksualitet står i sentrum for prosjektet.  

Ihlang Berg sier at han vil revolusjonere ekteskapet og kirken, og ingen skal ta fra han dimensjonen og radikaliteten av prosjektet.

Jeg er enig i kritikken av forestillingen om at man må gifte seg og få barn for å kunne være lykkelig, fokuset på familie og barn kan være slitsomt for flere enn homofile, og vi må ha respekt og rom for at det finnes mange måter å leve livet på, både når det gjelder familieliv og seksualitet.

Min kommentar er derfor ingen kritikk av homofili hverken i teori eller praksis, eller at seksualiteten kan ha ulike sider og uttrykk. Det jeg derimot er kritisk til er Ihlang Bergs teologiske prosjekt og "Queer-teologien" som han representerer og forsøker å fremme.

Ihlang Bergs revolusjon av ekteskapet kommer tydelig frem gjennom uttalelsen "Hvorfor kan ikke for eksempel ekteskapet åpne opp for polyamorøse forhold, altså at flere kan gifte seg?" Med dette tar han altså et godt steg videre i å dekonstruere ekteskapet, fra å være en gjensidig relasjon mellom to mennesker som offentlig og foran Gud kunngjør at de vil leve sammen, til å inkludere relasjonen mellom flere mennesker.

Jeg vet ikke om Ihlang Berg henter inspirasjon fra det gamle testamentet eller polygame sekter i USA, men at han ikke ser det etisk problematiske med såkalt polyamorøse forhold er overraskende.

Hvor er likeverdet i og den gjensidige forpliktelsen i en relasjon mellom en mann og to eller flere kvinner? Det er en grunn til at vi i vårt samfunn har tatt et oppgjør med slike samlivskonstellasjoner, nettopp for å ivareta likeverd og den svake part i en slik relasjon.

Det er mulig at Ihlang Berg tenker at slike forhold først og fremst vil dreie seg om tre eller flere menn eller kvinner, men jeg har store problemer med å se at slike forhold vil kunne ivareta en gjensidig respekt og forpliktelse til hverandre, for å ikke snakke om hvilke følger det kan få hvis barn tas med i bildet.

Det trengs ikke så mye fantasi for å forstå at det finnes grenser for hvilke former for samliv som kan velsignes av samfunnet og kirken. Innenfor en ekstrem libertinisme finnes det grupper som også presser på for at seksuelt samliv mellom voksne og barn skal legaliseres.

Som sagt har jeg sans for kritikken av "tradisjonelle kjønnsroller og at heterofili ansees som den eneste formen for samliv" og jeg mener at vi må omfavne menneskelivet og seksualiteten i dens mangfoldige uttrykk. Likevel finnes grunnleggende etiske prinsipper som taler imot at samfunnet og kirken skal omfavne og velsigne alle former for samliv.

Ihlang Berg gir i intervjuet eksempler på det som er en «queer» lesning av Bibelen, det første han nevner er at Jesus vokste opp i en familie som ikke kan sies å være en heterofil kjernefamilie. Uten å gå inn på spørsmålet om jomfrufødselen, er det flere forhold som er problematisk ved en slik lesning.

Forholdet mellom tenåringsjenta Maria og Josef (som ifølge tradisjonen var en eldre mann) kan knapt sies å være et forbilde for familieliv i vår tid, og fortellingen om Jesu fødsel og barndom har klart mytologiske trekk som gjør at den ikke kan brukes som en modell for hvordan vi skal tenke om familien i vårt samfunn. At Jesus selv har går inn i en tradisjonell jødisk forståelse av ekteskapet og samliv, hindrer tydeligvis ikke Ihlang Berg i å ta Jesus til inntekt for hans forståelse av ekteskapet.

Med frimodighet erklærer Ihlang Berg at Gud er Queer, eller Queering Christ som også er et uttrykk som brukes i queer-teologien. Hva dette egentlig innebærer er uklart, men det er jo mulig å spekulere både i Jesu seksuelle orientering og i hans kjønnsidentitet.

Det finnes kanskje ingen teologiske argumenter mot å si at Jesus var homofil eller at han var "født i feil kropp", men det vil iallefall være en ekstremt konstruktivistisk og spekulativ forståelse av Jesu identitet.

Ihlang Bergs forståelse av Paulus er minst like problematisk, Queer-teologien gjør et stort poeng ut av Galaterne 3.28, "Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne". Dette verset brukes for alt det er verdt i en dekonstruksjon av seksualiteten og tradisjonelle forestillinger om kjønn.

Det problematiske med dette, er at poenget hos Paulus ikke er en opphevelse av disse kategoriene, men at mennesket har en dypere identitet i Jesus Kristus, som transcenderer slike kategorier.

Som Ihlang Berg utmerket godt vet, finnes det nok av vers i Paulus brev der det er svært tydelig at Paulus er fanget av sin tid når det gjelder forståelsen av menneskets seksualitet og kjønn, ikke minst når det gjelder synet på homofili.

Jeg har ingen problem med å innse at Paulus hadde et problematisk og fiendtlig forhold til kropp og seksualitet, men dette kan ikke brukes til å rekonstruere det som er en klassisk forståelse av kjønnskategoriene i det nye testamentet.

I en queer-lesning av bibelen står kreativiteten høyt i kurs, slik Ihlang Berg utlegger skriften, og det virker å dreie seg om å finne bibelvers som løsrevet fra sin sammenheng kan brukes til å legitimere queer- teologiens ekstreme konstruktivisme når det gjelder kjønn og seksualitet.

Dette går tydelig frem mot slutten av intervjuet i Universitas, der Ihlang Berg sier at "Normene hindrer folk fra å utforske alternative samlivsformer, blant annet polyamorøse eller åpne forhold." Seksualitet handler fra et queer-perspektiv om utforskning og oppdagelse av mulighetene som ligger i menneskets seksualitet, åpne parforhold og polyamorøse forhold er en del av dette bildet.

Det ligger noe positivt i en åpen og nysgjerrig tilnærming til menneskets seksualitet, men det er ikke gitt at det er uproblematisk å holde denne utforskningen sammen med en etisk ansvarlighet i forhold til seksualitetens sårbarhet, og enda vanskeligere blir det å sammenholde med en tradisjonell kristen forståelse av kjønn og seksualitet.

Ihlang Berg avslutter med å løfte frem et kjent "queer" sitat, som presist sammenfatter queer-teologiens forståelse av seksualiteten. "Heteroseksualitet er ikke naturlig, men ansett som normalt. Det er altså en sosial konstruksjon som vi kan plukke fra hverandre."

I en slik ekstrem konstruktivisme, finnes det ingenting som kan ansees som naturlig, seksualiteten løftes ut fra biologien, og alt som gjenstår er sosiale normer som kan rekonstrueres.

Jeg går ut fra at Ihlang Berg derfor ser sin egen legning som noe som er selvvalgt, som i likhet med heterofili er en sosial konstruksjon, og dermed ikke er noe som han er gitt fra naturen og biologien?

Selv mener jeg at vår seksualitet er biologisk fundert, og at naturen rommer et mangfold også på seksualitetens område, slik at både heterofili og homofili kan regnes som naturlig, selv om heterofili statistisk sett vil være normen, og fundamentalt med tanke på biologisk forplantning.

Å tenke at seksuell- identitet og kjønn er noe som for de fleste er mer eller mindre gitt fra naturens side, kan også være noe frigjørende i en kultur der det finnes et stort press for å hele tiden skulle konstruere og utforske egen identitet.

Dette identitetsjaget kan beskrives som et dypt narsissistisk trekk ved vår kultur, uten at det gjør at mennesker som strever med sin seksuelle- og kjønns-identitet til noe mer narsissistiske enn andre.

Jeg må også innrømme at jeg opplever Ihlang Bergs ekstreme konstruktivisme når det gjelder seksualitet og kjønn, som et uttrykk vår kulturs narsissistiske identitetsprosjekt.

Likevel vil jeg ønske Ihlang Berg lykke til med doktoravhandlingen og håper den kan bli et verdifullt bidrag til samtalen og kjønn og seksualitet i kirken og i vårt samfunn. 

Gå til innlegget

Den som tror at sannheten er hugget i stein, vil snart kaste sannheten som steiner på andre mennesker, og når sannheten blir stor nok står den i fare for å velte over oss som en stein som knuser tankens frihet og menneskets autonomi.

Det er fort gjort å tenke seg at tvilen står i motsetning til troen, som det som frarøver mennesker troen. Enhver som tar sin tro på alvor vil kunne kjenne igjen tvilen som noe som truer troens sikkerhet og overbevisning.

Men på tross av dette er tvilen noe som det er vanskelig å komme utenom, ja, den synes å være troens gjest, som er ubuden tilstede, enten vi liker det eller ikke.

Få ting er så provoserende som mennesker som hevder de er uten tvil og har funnet en absolutt sikkerhet i sin religiøse tro. Som regel vil det også være noe urovekkende i møte med slike mennesker, en skråsikkerhet og fanatisme som tviholder på troen som det absolutte fundament som livet bygges på.

I motsetning til slike mennesker står de som like arrogant og skråsikkert forkaster troen, ja, de som velger å være fullstendig kyniske i sin holdning til livet, som «ikke noe mer enn biologi, fysikk og kjemi» altså de som sverger til deterministisk materialisme.

Denne typen kynisme representerer i virkeligheten en nærmest religiøs holdning til tvilen, der en velger å innta en kynisk holdning av tvil til alt og alle i livet, bortsett fra det som fremstår som empirisk bevist og håndgripelig. Paradokset er likevel at en slik kynisk tvil også bærer i seg et element av tro.

Den som er kynisk, så å si tror på sin egen tvil, det vil si at vedkommende overgir seg til den kyniske tvilen som livsholdning. Men som all tro bærer også dette i seg en risiko, for den kyniske tvilen gir ingen hvile i seg selv, for hvis den er absolutt så innebærer den også en tvilende holdning til kynismen i seg selv og om dette er en vei som fører til et godt liv. Selv kynikeren vil i praksis velge et liv med relasjoner til venner og familie, for den som er kynisk i sin omgang med alle og enhver, også seg selv, ender i fortvilelse og håpløshet.

Mange forveksler den kyniske tvilen med en metodologisk tvil som preger vitenskapelig tankegang og metodikk. Men den metodologiske tvilen handler ikke om livssyn eller religion, det handler om en metodisk tvil til det som er objektet for et vitenskapelig arbeid.

Forskeren er nødt til å stille kritiske spørsmål til sitt forskningsobjekt, for det er slik forskeren kommer frem til sine resultater enten forskningen er naturvitenskaplig eller samfunnsvitenskapelig. Derfor kommer ikke troen i konflikt med forskningen, så lenge denne ikke blir en faktor i forskningen, en som forsker på den historiske Jesus må derfor være like kynisk i sin metodisk i sin tvil som den som forsker på fysikk eller kjemi, bare slik kan vi komme frem til troverdig viten.

Men det finnes også en tredje form for tvil som er langt mer nærgående enn både den kyniske og den metodisk tvilen. Dette er den eksistensielle tvilen, dvs. den tvilen som er nedlagt i mennesket og som hører med til dets grunnleggende livsbetingelser. Det er denne tvilen som trer frem i relasjon til troen, og som kan fremstå som truende, for det er denne tvilen som vekker i oss de eksistensielle spørsmålene som knytter seg til troen.

 Den eksistensielle tvilen er knyttet til spørsmål som handler om mening på den ene siden og erfaringen av meningsløshet på den andre siden, og dette er noe som har preget mennesket siden opplysningstiden og modernismen. Når de absolutte ytre autoriteter blir truet og mister sin autoritet over våre liv, står individet igjen som et subjekt som må ta sine egne valg knyttet til liv og tro, og dette medfører en grunnleggende eksistensiell tvil. Dette er også noe som medfører angst.

En teolog som har skrevet om disse ulike formene for tvil er den tysk-amerikanske teologen Paul Tillich. Han lot seg forme av to verdenskriger, og skrev sin teologi i en verden der mennesket i økende grad kjempet med erfaringen av meningsløshet og at de ytre autoritetene mistet sin kraft.

Paul Tillich forstod seg selv som en apologet for det tvilende menneske;“Sometimes I think it is my mission to bring faith to the faithless, and doubt to the faithful.” Dette gjorde at han ble møtt med interesse fra mennesker som stod langt borte fra kirken og tradisjonell kristen teologi, samtidig som han ble møtt med skepsis og anklage fra kirken og sin teologiske kollegaer. Enkelte gikk så langt som å kalle ham "amerikas farligste teolog i det 20. århundre."

Tillich insistererte på at tvilen er en integrert del av troen;“Doubt isn't the opposite of faith; it is an element of faith.”Som mennesker forstår vi bare stykkevis og delt, vi ser som i et speil i en gåte, og derfor vil vi også erfare tvil i møte med den virkelighet som sprenger grensen for våre egne liv. Troen begrenses slik av vårt perspektiv og vår evne til erkjennelse, og slik spiller tvilen inn. Men dette er ikke noe som er ensidig negativt, tvilen står som en forsikring mot enhver form for religiøs absoluttisme.

Nazismen stod for Tillich som selve definisjonen på en demonisk ideologi som ikke hadde rom for tvil, og der tvil og svakhet systematisk ble undertrykt og rensket bort. Men den samme formen for ideologisk absolutisme finnes også i sin religiøse miljøer, der tvilen undertrykkes og fortrenges.

“In this respect fundamentalism has demonic traits. It destroys the humble honesty of the search for truth, it splits the conscience of its thoughtful adherents, and it makes them fanatical because they are forced to suppress elements of truth of which they are dimly aware” 

Tillich så enhver form for religiøs fanatisme og fundamentalisme, som et resultat av undertrykket tvil, for den som har overgitt sin egen frihet til et absolutt sett med dogmer, vil reagerer med aggresjon hver gang han blir konfrontert med tvilen. Men aggresjonen kommer dypest sett av at han vet at tvilen er der i han selv.

Dette viser seg hver gang en fundamentalist utfordres på sin tro, og kanskje er det i dag mulig å forstå dette ikke bare på et individuelt plan, men også på et mer overordnet samfunnsmessig plan, i møte religiøs fundamentalisme og terror, enten det dreier seg om Islamsk fundamentalisme og terror, eller kristenfundamentalisme i dens ulike former.

Den som tror at sannheten er hugget i stein, vil snart kaste sannheten som steiner på andre mennesker, og når sannheten blir stor nok, står den i fare for å velte over oss som en stein som knuser tankens frihet og menneskets autonomi.

Paradokset er at den som tar tvilen på alvor, ved å gjøre den til en integrert del av troen, vil oppleve at tvilen selv trer i bakgrunnen, og lar troen få spillerom. Gud kan bare åpenbare seg for oss når vi lar våre fastlåste forestillinger om Gud falle, slik sett er tvilen det som gjør troen til noe dynamisk og levende. Tro handler derfor dypest sett om overgivelse, og ikke underkastelse av verken tanke eller frihet til dogmer og absolutter, men en radikal tillit til Livets Gud, den Gud som alltid er større enn våre tanker og forestillinger.

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

En kirke uten terskel

Publisert over 4 år siden

Kirken er forvalteren av et budskap som stiller folk på et eksistensielt valg, for eller mot, for eller mot å følge Jesus på den veien som går gjennom lidelsen og døden til oppstandelse og nytt liv. For eller mot korsets tegn i våre liv.

I den ene kirken der jeg jobber, sliter vi med et stort gap mellom kirkedørene og dørstokken, altså terskelen inn til kirken. Kirketjeneren må legge et håndkle mellom dør og terskel for å hindre kald luft i å komme inn om vinteren, og nå venter vedlikehold og reparasjon av kirkedørene. Slik er det også i flere kirker, kirken er et gammelt hus og mange steder sliter en med stor gjennomtrekk. Denne gjennomtrekken er gjelder ikke bare kald luft, den gjelder også mennesker som kommer til kirken for dåp, konfirmasjon, bryllup og gravferd. For det store flertallet blir det en kort tur innom, selv om en del også kommer igjen for å delta på ulike aktiviteter i kirkelig regi.

For rundt et halvt år siden(?) ble "Åpen Folkekirke"- etablert som en organisasjon som kjemper kirkepolitisk for en åpen og inkluderende folkekirke, hovedfokuset ligger i midlertid på innføring av likekjønnet ekteskap i kirken. Åpen folkekirke har som sitt program å fjerne "terskelen" inn til kirken, slik det står som overskrift for organisasjonens hjemmeside; "Vi vil ha en kirke uten terskel." Dette er den metafor som "¨åpen folkekirke"  bruker i den kirkepolitiske kampen for at likekjønnede par skal få inngå ekteskap også i kirken. Men i denne metaforen ligger det noen forutsetninger som jeg vil stille spørsmål til, og som gjør at jeg mener det er en feilslått metafor for kirken.

Den første forutsetningen er at det finnes en "terskel" som hindrer folk å ta del i kirkens liv og ritualer. Det er åpenbart at det denne "terskelen" refererer til er at homofile mennesker ikke kan komme til kirken for å inngå ekteskap. Dette er en høyst reell terskel for dem det gjelder, i og med at det faktisk er et stengsel for å gifte seg i kirken, men i hvilken grad det stenger homofile ute fra å delta i kirkens øvrige liv, kan kanskje diskuteres. Det faktum at det finnes en stor kirkepolitisk pressgruppe som med stor sannsynlighet vil få gjennomslag for sitt krav, viser nettopp at det allerede finnes mange homofile som deltar i kirkens liv, dette bør ikke være en overraskelse for noen, og "åpen kirkegruppe" har eksistert som et kirkelig fellesskap for homofile og lesbiske gjennom flere tiår.

Andre forutsetning for metaforen er at denne "terskelen" hindrer langt flere enn de homofile å delta i kirkens liv, gjennom at det skaper et kunstig hinder for alle som sympatiserer for de homofiles sak, og at dette er noe som lukker kirken for "folk flest". Problemet med denne forutsetningen, selv om den kan være saksvarende for mange, er at den impliserer at folk «subber» seg gjennom livet når det gjelder troen, og ikke er i stand til å løfte føttene over "terskelen".

Folk som har en moden og utviklet tro, vil ikke ha problem med å skjelne mellom at det finnes konservative prester og biskoper som har et negativt syn på homofilt samliv og likekjønnet ekteskap, og at majoriteten blant prester og biskoper faktisk åpner for homofilt samliv. Når uttalte en biskop seg sist negativt til homofilt samliv i seg selv og kalte det for synd!? Til tross for at det er en symbolsak, så er ikke kampen om likekjønnet ekteskap er ikke en kamp for eller mot homofili, det er en kamp om forståelsen av ekteskap som en kirkelig institusjon, dette er noe som drukner i all støyen som debatten om likekjønnet ekteskap skaper. Å tro at voksne og modne mennesker ikke er i stand til å forstå at det er en kamp mellom ulike krefter i kirken, er i seg selv en nedvurdering av folks evne til refleksjon og å ta selvstendige valg også når det gjelder troen.

Den tredje forutsetningen for terskel- metaforen er at det faktisk er mulig å ha en kirke uten terskel, som er åpen og inkluderende for alle mennesker. Dette er etter mitt syn den mest naive og feilslåtte forutsetningen.

Kirken vokste frem i spenning til den jødiske kultur og religion, den springer ut fra jødedommen og står i en dyp kontinuitet til denne, samtidig så får den selvstendige identitet i kontrast til denne. På samme måte har kirken alltid stått i et spenningsfylt forhold til kultur og samfunn, fra urkirken, til kristendommen ble statsreligion i Romerriket, og fram til reformasjonen, og de siste 500 år til vi i dag opplever at kirken løsner sine bånd til staten.

Problemet med mye av folkekirkeideologien slik den kommer til uttrykk gjennom "åpen folkekirke" er at den synes å glemme dette, at kirken alltid står i en spenningsfylt relasjon til kultur og samfunn, og at den får sin selvstendige identitet i kontrast til kultur og samfunn.

Gjennom 500 år med statskirke, fra reformasjonen, har kirken gått hånd i hånd med staten, og nærmest vært ett med denne, som en institusjon som formidler statens verdisyn. Derfor har det oppstått konflikt i de tilfeller der enkelt mennesker har reist seg i profetisk protest mot det nære samliv mellom stat og kirke. Et tydelig eksempel på dette kan finnes i kirkens konflikt Haugianisme og bedehusbevegelsen fram til våre dager. I enkelte tilfeller var kirken den forlenge hånd for staten, og utøvet religiøs makt på vegne av staten. Når det gjelder haugianismen og læstadianismen så utøvet kirken som representant for statsmakten direkte overgrep mot dissidenter.

De siste tiårene frem mot skillet mellom stat og kirke, har kirken derimot vært statens lojale tjener når det gjelder å betjene folket med kirkelige ritualer og en teologi som stort sett er har vært en hypostasert utgave av sosial-demokratiets verdier, som likestilling, demokrati, og ytringsfrihet. Dette kommer tydelig til syne gjennom kirkens fremste representanter, altså Biskopene, som i de siste årene har gjort seg mest bemerket gjennom en adoptering av SVs partiprogram, gjennom motstand mot oljeboring, miljøfokus og fokus på sosial-etisk rettferdighet, i tillegg til den store homofilikampen.
Nå er det ingenting i veien med SVs partiprogram, miljøvern og sosial-etisk rettferdighet, men problemet som har blitt tydeliggjort etter regjeringsskifte er at dette kan lett gi en ideologisk slagside som også skaper en terskel inn til kirken. Noen av kirkens fremste teologer de siste 50 årene har hatt en annen partipolitisk tilhørighet enn den rød/grønne, det er nok å nevne brødrene Inge og Per Lønning.

Riktig nok bærer kirken i seg et verdikonservativt element, som er en del av en tung institusjonell konservatisme, og som gjør at den har fungert som en slags brems i den generelle samfunnsutviklingen, men sakte og sikkert har kirken akseptert storsamfunnets og sosial-demokratiets syn når det gjelder bla. Abort og kvinnelige prester, og nå også homofilt samliv, den endelige terskelen som gjenstår blir derfor likekjønnet ekteskap.

Hva da når også denne terskelen er oversteget, vil vi da ha en åpen og inkluderende folkekirke, som alle vil kunne kjenne seg hjemme i?! Kanskje i den forstand at kirken vil skåre høyere på målinger når det gjelder sympati og tilhørighet, men like fullt tyder alt på utviklingen vil fortsatt og eskalere, når det gjelder synkende dåpstall, og deltakelse i kirkens ritualer og religiøse liv. I Oslo som har landets mest liberale presteskap, så er oppslutningen om dåp på 30 prosent. Å tro at denne utviklingen vil snu med innføring av likekjønnet ekteskapsliturgi er ikke bare naivt, men det dekker over det som er kirkens reelle problem og er ikke at den har en for høy terskel.

Kirkens store problem er at den teologi, dens fortellinger og ritualer i økende grad er fremmed for "folk flest". Det første som forsvinner er identifiseringen med kirkens teologi, under 50% av folket tror på Gud i en eller annen forstand, og da snakker vi ikke nødvendigvis om kristendommens Gud, det dreier seg like mye om "allmenn religiøse" forestillinger om noe mer mellom himmel og jord, som i "åndenes makt.»

Når det gjelder kirkens grunnfortelling så er den i ferd med å forsvinne ut av samfunnets kollektive bevissthet, de aller fleste vil fortsatt kjenne til barnet i krybben og Jesus på korset, men det er stort sett det. I møte med konfirmantene må jeg stort sett starte fra null, og begynne med å formidle Bibelens grunnfortelling, jeg kan ikke forutsette at noe er kjent på forhånd. Kirkens trosopplæringsreform dekker bare opp for en brøkdel av dette, i og med at den bare når ut til en liten del av de døpte, til tross for at alle de døpte inviteres på trosopplæringstiltak. I hvilken grad den kirkens trosopplæring lykkes med å formidle bibelens grunnfortellinger er også et åpent spørsmål.

Det siste som forsvinner ut av menneskers religiøse bevissthet er deltakelsen i ritualene, og det er på dette punktet folkekirkeideologien i alle år har hentet sin identitet og selvforståelse, folke-kirkens eksistensberettigelse har vært knyttet til dens størrelse og folks deltakelse i kirkelige ritualer. At det store flertallet av folket har døpt sine barn og kommet til kirken i forbindelse med dåp, konfirmasjon, bryllup og gravferd har blitt til folkekirkens credo, «å være en åpen og inkluderende kirke» for folk flest!

Det folkekirkeideologien og "åpen folkekirke" feiler i å se er at det alltid vil være en siste rest av en terskel, i form av det som fra gammelt av kalles for troens anstøt som ligger i kristendommen. Anstøt er et gammelt ord som kommuniserer dårlig i vår tid, samtidig peker det på et høyst relevant fenomen. Korset er i Paulinsk/Luthersk teologi, det som er troens anstøt, fordi møtet med korset som det som dømmer våre liv og vår synd, alltid vil vekke i oss en motstand. Korset er slik sett grunnleggende tvetydig, det er et symbol på død og dom, samtidig som det er et symbol på oppstandelse og nytt liv. Dette er det store og uløselige paradokset som er selve grunnlaget for den kristne tro.

Kirken er i motsetning til det "åpen folkekirke" synes å tro, ikke bare en religiøs institusjon som har som funksjon å være et åpent og inkluderende rom, for folk flest, når det gjelder ritualer, liv og tro. Kirken er også forvalteren av et budskap som stiller folk på et eksistensielt valg, for eller mot, for eller mot å følge Jesus på den veien som går gjennom lidelsen og døden til oppstandelse og nytt liv. For eller mot korsets tegn i våre liv. Det er dette dåpen og kirkens ritualer og liv, først og fremst handler om, og dette er det anstøt eller den terskelen kan ikke tas bort selv ikke ved å åpne for kirkelig vigsel av homofile.

Jeg stiller meg sammen med homofiles kamp for full aksept og deltakelse i kirkens ritualer og liv, men det som gjør at jeg ikke kan stille meg bak "åpen folkekirke" er altså den naive forutsetningen om at terskelen inn til kirkens rom kan fjernes fullstendig, det vil i så fall måtte være inn til et tomt rom, uten mennesker, liv eller tro, og uten korset som er symbolet for kirkens tro.

Gå til innlegget

Kirkens svar må alltid være at vi er etisk forpliktet i forhold til de menneskene som utlever seg til oss. Spørsmålet blir derfor om du ivaretar deg selv og dine sex- partnere; om dine relasjoner har en dypere og varig verdi i seg.

Jeg skulle ha ønsket at jeg kunne gi deg et enkelt svar på ditt spørsmål, om venne- sex er greit. Men problemet er at jeg ikke tror det finnes et enkelt svar på livets komplekse spørsmål, og det er kanskje her kirkens problem ligger, at vi alt for lenge har forsøkt å gi enkle svar på kompliserte spørsmål som angår sex og samliv.

Les Mariannes innlegg her

Spørsmålet du stiller handler altså om du som singel kan få kirkens velsignelse til å ha sex. Det enkle og tradisjonelle svaret er nei, i følge kirken er sex forbeholdt den forpliktende relasjonen mellom to mennesker i ekteskapet.

Jeg tror ikke dette svaret tjener til annet enn å fremmedgjøre deg fra den kirken du tydeligvis ønsker å ha en relasjon til. Men et like enkelt ja, blir også feil, jeg tror ikke det er mulig å gi et kategorisk enten - eller svar.

Kanskje er det du selv som må vurdere hva det gjør med deg og dine relasjoner, at du har ”uforpliktende” sex. Jeg tror at sex alltid forplikter, uansett, i forhold til det mennesket vi har en seksuell relasjon til.

Kirkens svar må derfor alltid være at vi er etisk forpliktet i forhold til de menneskene som utlever seg til oss. Spørsmålet blir derfor om du ivaretar deg selv og dine sex- partnere; om dine relasjoner har en dypere og varig verdi i seg eller om dere blir redusert til middel for hverandre. Dette er et spørsmål som berører menneskets sårbarhet ikke bare fysisk men også psykologisk.

Sex er komplisert, og jeg tror at ”kirkens synd” i denne sammenheng er at vi alt for lenge har formidlet at det finnes en fasit på hvordan livet skal leves, med ekteskap og "minst to barn." De som faller utenfor denne fasiten eller normen, har kirken alltid hatt vanskelig å forholde seg til.

Jeg tror dette henger sammen med behovet for orden, og en forståelse av skapelse som ordning. Men livet og vitenskapen lærer oss at livet ikke bare er orden, kaos er også en fundamental del av vårt univers og vår verden, og det har også en kreativ funksjon.

Det er først når vi våger å forholde oss til det kaotiske i livet at vårt kreative potensial som mennesker blir forløst, dette gjelder også på seksualitetens område. Behovet for orden er derimot nært knyttet til underordning, og kan fort føre til undertrykking av de som representerer kaoset, enten det er kvinner, homofile eller single mennesker.

Å forholde seg til at menneskets seksualitet er kompleks, er å ha rom for både ordning og det kaotiske. Det kaotiske representerer det ambivalente og tvetydige i livet, og bare ved å forholde seg til dette kan kirken gi modne og relevante svar på menneskers livsspørsmål.

Jeg tror det er på høy tid at kirken begynner å forholde seg til at det store flertallet av mennesker i vårt samfunn (også i kirken!)har hatt sex utenfor ekteskapets "trygge og forpliktende ramme." Vi må ta på alvor at også de som lever livet utenfor ekteskapet har sex.

En seksualetikk som bygger på et klart innenfor - utenfor, rett- galt, svart-hvitt, er dømt til å være lite relevant for mennesker i dag. Seksualiteten har minst "fifty shades of gray", for ikke å snakke om hele regnbuens farger, og jo før kirken anerkjenner dette, jo bedre er det. Hvilken rett og troverdighet har vi som er godt gift, når vi moralisere ovenfor de som ikke fikser ”tosomhet og tradisjonelle kjernefamiliegreier?!”

Jeg er ikke en forkjemper for "uforpliktende vennesex", men kanskje finnes det en mulighet for seksuelle relasjoner som bygger på åpenhet og tillit også utenfor ekteskapets rammer?

Kirken trenger med andre ord en seksualetikk som omfavner seksualitetens gleder, samtidig som den ivaretar menneskets sårbarhet. Ekteskapet trygge og forpliktende ramme er et fint og godt ideal, men vi må ta utgangspunkt i og forholde oss til livet som det faktisk er, i all sin kompleksitet.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
21 dager siden / 5454 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
19 dager siden / 3735 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
20 dager siden / 1315 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1203 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
6 dager siden / 1144 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
15 dager siden / 1057 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
4 dager siden / 1042 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere