Ivar Bu Larssen

Alder: 41
  RSS

Om Ivar Bu

Beskriv deg selv her

Følgere

Livet etter døden

Publisert nesten 3 år siden

Fortapelsesdebatten viser at kirken må foreta et skifte av fokus fra livet «etter døden» til livet her og nå. Det vil åpenbare Guds rikes nærvær i våre sårbare liv.

Den siste tids diskusjon om fortapelsen på Verdidebatt og i Vårt Land viser at kirken er i en dyp eskatologisk krise, altså en krise når det gjelder læren om endetiden og forestillingen om et liv etter døden. 

Debatten har så langt fokusert på fortapelsen, med utgangspunkt i Tor B. Jørgensens forsvar for apokatastasis, altså forestillingen om at ingen går fortapt i møte med Guds dom. Jeg vil likevel hevde at den bærer i seg en langt større problematikk enn fortapelsen og helvete.

Læren om apokatastasis er for lengst etablert seg i Den norske kirke, den kommer til uttrykk gjennom en selektiv bibellesning, som glatter over spenningene i bibelens eskatologi og galant hopper over alt som handler om helvete og fortapelsen. Etter mitt syn innebærer dette en virkelighetsflukt og idealisme, der Gud til slutt ordner opp i alt som er vondt, og alle paradokser og motsetninger mellom ulike religioner og livssyn harmoniseres.

Harald Hegstad skriver om det problematiske ved en slik forståelse, og peker på hvordan denne læren har liten støtte i bibelens tekster om dommen og fortapelsen, og at den heller ikke tar på alvor menneskelig ondskap og hvordan enkeltmennesket kan snu ryggen til Gud.

Jeg er altså enig med Hegstads kritikk av apokatastasis, samtidig mener jeg at kirkens eskatologiske krise går dypere enn problematikken som knytter seg til dom og fortapelse. Etter mitt syn dreier denne krisen seg om kirkens lære og bibelens eskatologiske tekster i sin helhet, når det gjelder fokuset på et liv «etter døden.»  Denne krisen kan derfor verken løses med å fastholde fortapelsens mulighet i det hinsidige, eller ved å holde frem håpet om at alle mennesker til slutt blir frelst.  

Vi har arvet forventningen om endetid og et liv etter døden fra det som startet som en jødisk endetidssekt, ved begynnelsen på vår tidsregning. Disse forestillingene har sitt utspring i Jesu forkynnelse, og de ble formet i møte med forfølgelsen av de første kristne, slik det blant annet kommer til uttrykk i Johannes åpenbaring som Bibelens siste bok. 

Jesus og de første kristne levde i en virkelighetsforståelse der historiens ende var nær, mye kan tyde på at de forventet at det skulle skje allerede innenfor deres levetid. De forventet Guds overnaturlige inngripen i historien og dommen over verdens ondskap og urett.

Dette fikk Albert Schweizer til å kalle Jesus for en apokalyptisk forkynner, og det er en del av Jesu forkynnelse som vi ikke kan komme utenom. Apokalypse betyr bokstavelig talt å "løfte bort sløret", altså å åpenbare, i en slik forståelse er Jesus den som løfter bort sløret og åpenbarer det som skal skje ved historiens ende.

Etterhvert ble det klart at Guds dom lot vente på seg, lidelsen og forfølgelsene fortsatte, og den jødiske endetidssekten utviklet seg til en selvstendig religion, skilt fra jødedommen.

Forfølgelsene og martyriet satte sitt preg på kirken og de kristnes selvforståelse, men istedenfor å ta slutt ved Guds overnaturlige inngripen ved historiens ende, så tok lidelsene slutt da kirken ble til statsreligion i Romerriket, med makt til selv å dømme levende og døde. Dette har kommet til uttrykk gjennom forfølgelse og overgrep mot annerledes tenkende og troende gjennom kirkens historie.

Kirken har aldri helt kommet til rette med forestillingene om endetiden og Jesus som en apokalyptisk skikkelse, for det radikale oppbruddet som ligger i dette står i motsetning til kirkens institusjonelt konservative og samfunnsbyggende rolle. Kirken har arvet det som på mange måter er et åndelig, etisk og intellektuelt konkursbo, en mytologisk rest som det aldri har blitt gjort opp for eller tatt et skikkelig oppgjør med. 

Det finnes en tvetydighet og et paradoks som går til selve kjernen i troen. Det handler om to motsvarende bevegelser i kristendommen, som har vært der helt siden kirkens fødsel og finnes som en spenning i Jesu forkynnelse, slik den er gjengitt i evangeliene. Denne spenningen går mellom eskapisme og realisme, mellom en bevegelse som søker å flykte bort fra vårt jordiske liv, og en bevegelse som søker inn til kjernen i den menneskelige eksistens.

På den ene siden har religiøs tro alltid handlet om dette, en virkelighetsflukt som i realiteten er en fornektelse av livet her og nå, på den andre siden dreier troen seg om å se livet her og nå i et annet lys, som tilstedeværelsen av noe ubetinget i våre liv, et nærvær som både er en gave og et kall til å kjempe for rettferdighet og mot det vonde.  

Tiden er inne, ja den er for lenge siden overmoden, for å reformere kirkens teologi og eskatologiske forkynnelse, dette vil måtte innebære en reorientering av troen fra det som skjer "etter døden" til livet her og nå. Målet for kirkens relevans og fremtid, er om den kristne tro faktisk er relevant for dette livet, uavhengig av hva som eventuelt måtte skje «etter døden»

Det er tid for å si det tydelig, vi vet ikke, ja vi kan ikke vite, hva som skjer "etter døden." Men vi kan omfavne denne mangelen på viten, i tro og tillit til Gud. Det er min overbevisning at et skifte av fokus fra livet «etter døden» til livet her og nå, vil åpenbare Guds rikes nærvær i våre sårbare liv, samtidig som det styrker vårt kall til å kjempe mot urettferdighet og ondskap i vår verden.  

 

Gå til innlegget

Himmel og helvete

Publisert nesten 3 år siden

Vi må besinne oss når det gjelder hva som skjer «etter døden», vi kan ikke lese bibelen som fasitsvaret på livets store mysterium og det ondes problem. Det gjelder også når det formuleres på en sympatisk måte som troen på at alle blir frelst.

I kjølvannet av Bjørn Eidsvågs forestilling «Etterlyst: Jesus» på Det norske teateret, har den teologiske debatten omkring Jesus og kristen tro våknet fra dvalen. Litteraturhuset fylles til randen i Vårt Lands Jesusdebatt, og folket deles mellom de som lovpriser Eidsvågs Jesus og de som stiller seg mer kritiske til hans prosjekt.

En av de viktigste stemmene i denne debatten er biskop emeritus Tor B. Jørgensen, han lar bladet falle fra munnen og skriver på verdidebatt «Tid for å si det tydelig: ingen går fortapt.» Jørgensen fortjener ros for sin tydelighet og at han våger å ta et oppgjør med forestillingen om helvete, fortapelse og evig pine.

Reaksjonene fra konservativt og lavkirkelig hold er forutsigbare, det stilles spørsmål ved Jørgensens bibeltroskap og fremsettes påstander om liberal vranglære. Men fra den norske kirkes ledere, fra biskopene, har det vært dørgende stille. Kanskje skyldes dette respekt for Jørgensen som biskop emeritus, og motvilje mot å gå inn i en ny utmattende teologisk debatt, like etter striden om likekjønnet ekteskap.

Biskopenes motvilje er forståelig, det er neppe en vinnende sak å forsvare fortapelsen og helvete i vår folkekirkevirkelighet, i den grad noen av biskopene fortsatt tror på livets dobbelte utgang. Fra de teologiske fakultetene og fagteologien har det også vært stille.

Det er lenge siden helvete ble forkastet av den liberale teologi. Helvetes-debatten på 50. tallet la i realiteten saken død, selv om helvete fortsatt har eksistert i beste velgående på bedehuset, i konservative og lavkirkelige miljøer. Men dette er også i ferd med å endre seg, selv blant bedehusfolket har ironien sneket seg inn når det gjelder helvetes-forkynnelse og svovelpredikanter. 

I den norske kirke og blant det store flertallet av folket, står helvete igjen som tomme kulisser, tømt for kraft og innhold. Bortsett fra på Verdidebatt og i Dagen er det knapt noen som løfter øyebrynene når Jørgensen avskaffer helvete. I kirken er det et tema som blir forbigått i stillhet og sjenanse, av biskoper, prester og fagteologer.

Til tross for at Jørgensens anliggende er viktig, i at han eksplisitt tar et oppgjør med helvete, så sparker han inn åpne dører, eller rettere sagt, han sparker ned de tomme kulissene.

Det er ikke vanskelig å være enig med Jørgensen når han forkaster tanken om fortapelsen og helvete etter døden. Denne tanken har medført nok lidelse gjennom menneskets historie, for den forutsetter alltid en syndebukk, de fordømte som ikke får sin plass i saligheten, som Sartre presist sier det, «helvete er de andre».

Den eneste redningen for helvete er som eksistensiell kategori, som en benevnelse på det som i sannhet kan kalles et helvete i vår verden, enten det kommer til syne i Aleppo eller Auschwitz, eller i rus, misbruk og menneskelig fornedrelse. Helvete kan med rette beskrives som syndens konsekvens, der mennesker lever i destruksjon, fremmedgjort fra andre mennesker, Gud og dypest sett seg selv.

Læren om at alle mennesker til slutt blir frelst, apokatastasis, er populær blant mange prester og teologer, og den representerer utvilsomt et mer humant syn, enn læren om livets dobbelte utgang. Til tross for dette bærer en slik forståelse av frelsen også med seg dypt problematiske sider. Hvor forlokkende det er å bøye kne for Jesus for ateister, muslimer, jøder, hinduer og buddhister?

Det samme gjelder urbefolkning som har opplevde å måtte omvende seg fra sin religiøse arv til kristendommen. Hvordan kan det være et godt budskap til mennesker som gjennom historien har blitt utsatt for overgrep og forfølgelse i Jesu navn, at de en gang skal bøye kne for Jesus? Mener Jørgensen at dette er et godt budskap for alle mennesker, og at et slikt syn ivaretar respekten for andre livssyn og religioner, og enkeltmenneskets autonomi?  

En slik etisk problematikk er det vanskelig å komme bort fra, når Jørgensen postulerer at alle mennesker skal bli frelst. For jødene som folk blir dette ekstra problematisk, etter nærmere 2000 år med forfølgelser i Jesu navn, skal de til sist endelig måtte underkaste seg, og bøye kne for ham. Ikke nok med det, de må også tilbringe evigheten med Hitler og nazistene som gjorde sitt beste for å utrydde dem som folk i dødsleirenes helvete, under andre verdenskrig. Hvordan kan vi forkynne at overgriper og overgrepsoffer skal tilbringe evigheten sammen?

Jørgensen tar avstand fra tanken om fortapelse og helvete, han leser bibelens ord om fortapelsen i sin historiske, kulturelle og religiøse kontekst, og forstår dem som bilder og metaforer. Da blir det logisk usammenhengende å samtidig ha en bokstavelig og konkret forståelse av bildene og metaforene som knytter seg til «himmelen». I dette henseende har de konservative og «bibeltro» rett i sin kritikk av Jørgensens selektive bibellesning.

Etter mitt syn må den logiske konsekvensen av å forkaste helvete og fortapelsen bli å foreta en billedlig og symbolsk lesning av alle tekstene som dreier seg om livet etter døden, og å forstå dem ut fra sin kontekst.

Den populære forestillingen om «himmelen» kan også sies å være et produkt av gnostisk og platonsk tankegods, som projiserer livet her og nå på en perfekt og overnaturlig virkelighet i det hinsidige. En slik himmel står imot troen på inkarnasjonen og Jesu ord om Guds rike, som er midt iblant oss og bryter inn i våre liv.

Dette innebærer at vi må besinne oss når det gjelder hva som skjer «etter døden», vi kan ikke lese bibelen som fasitsvaret på livets store mysterium og det ondes problem. Det gjelder også når det formuleres på en sympatisk måte som troen på at alle blir frelst til slutt. Tvert imot innebærer en slik lesning store intellektuelle, emosjonelle og etiske problem, som det ikke er mulig å komme utenom. 

Gå til innlegget

Seksuelle- overgrep og trakassering er et problem også i vår kultur, likevel må det skilles mellom fysiske overgrep, og det som best kan karakteriseres som ufine holdninger og kommentarer fra menn, med eller uten russedrakt.

Berit Aalborg skriver i Vårt Land om seksuell trakassering i sammenheng med overgrepssaken i Køln. Hun tar utgangspunkt i russe-sanger og twitter-kampanjen #JegHarOpplevd, som eksempel på at seksuell trakassering også er utbredt i Norge.

At seksuelle- overgrep og trakassering er et problem også i vår kultur, som i alle samfunn, er ingen nyhet, og intensjonene til Ålborg er sikkert de beste, likevel fungerer teksten relativiserende og avsporende i forhold til overgrepene på nyttårsaften. 

Aalborg hevder at «ytterste høyre, som aldri har stått i front for å kreve likestilling, nærmest har fått en feministisk oppvåkning.» Med dette stempler Aalborg sine meningsmotstandere til "ytterste høyre", noe som kan sies å være en klassisk hersketeknikk. 

Likestilling har vært offisiell norsk politikk i snart 40 år, og abortloven kan sies å være feminismens politiske og ideologiske gjennombrudd i vårt samfunn. Likestilling er omfavnet som en sentral norsk verdi av alle politiske partier, og det er svært få mennesker i vårt samfunn som er mot likestilling mellom kvinner og menn, bortsett fra i marginaliserte religiøse miljøer og minoritetsgrupperinger.

Aalborg understreker selvsagt det alvorlige i hendelsene som skjedde i Køln og andre steder på nyttårsaften, og hun holder frem viktigheten av voldtektsforebyggende tiltak rettet mot asylsøkere, men hun nøyer seg ikke med det, for«selv om vi er stolte av norske verdier, er denne typen kvinnediskriminerende holdninger og handlinger ikke noe nytt i vår kultur.»

Få vil forsvare russens flørting med pornokulturen gjennom pubertale og banale russesanger. Problemet er derimot at Aalborg holder sammen ting som må skilles, det er en stor forskjell på banale russesanger og seksuelle overgrep. Grenseoverskridende utprøvning med rus og sex er en del av russekulturen, som dessverre fører til overgrep. Men dette er ikke et godt eksempel på norsk kultur, og det er heller ikke et eksempel på en voldtektskultur.

#JegHarOpplevd avdekket at mange kvinner opplever uønsket seksuell oppmerksomhet, men kampanjen var også preget av meta-debatt, og igjen må det skilles mellom fysiske overgrep og det som best kan karakteriseres som ufine holdninger og kommentarer fra menn.

Aalborg gjør en tvilsom statistisk øvelse når hun ganger antallet rapporterte voldtekter iløpet av den mest aktive russehelgen (4. stk.) med 10, fordi mange overgrep ikke anmeldes. La oss si at 40 russ ble utsatt for seksuelle overgrep denne helgen, det er selvsagt alvorlig i seg selv, likevel har jeg problemer med å forstå sammenstillingen med overgrepene i Køln. Hvis vi benytter oss av samme statistiske metode, og ganger anmeldelsene i Køln med 10, så vil vi få et tall på mellom 5000- 6000 overgrep på en enkelt kveld i en tysk by.

Jeg går gjerne sammen med Aalborg i tog mot det undertrykkende patriarkatet i muslimske land og i f.eks. India der vi virkelig kan snakke om en voldtektskultur, der seksuelle overgrep og æresdrap er utbredt. Men å bruke russekulturen som eksempel på det samme i Norge, er rett og slett fordummende, og det bidrar til å forsterke bildet av medias unnfallenhet i denne saken. 

Flere feminister har fått opp øynene for at overgrepene på nyttårsaften representerer noe særegent og nytt. Hege Ulstein beskriver i Dagsavisen overgrepene som en ny form for terrorisme, og den svenske feministen Ann Heberlein skriver i etterkant av Køln: ”Jag är bestört över den flodvåg av texter som nu massproduceras av Sveriges mest profilerade feminister i akt och mening att relativisera sexuella övergrepp på kvinnor och ursäkta en vidrig syn på kvinnan, hennes kropp och hennes sexualitet som hör hemma i ett annat årtusende.»

90% av Egyptiske kvinner sier at de har opplevd ulike former for seksuell trakassering, og da snakker vi nok om noe annet enn en sleivete kommentar på byen. Til tross for dette, holder Aalborg fast på det feministiske narrativet, at seksuell trakassering av kvinner dreier seg om menns holdninger generelt, og at det ikke handler om religion og særegne kulturelle forhold. Dermed relativiseres overgrepene i Køln og andre steder, for å generalisere om menn er selvsagt bedre enn å generalisere om muslimer og asylsøkere.

Gå til innlegget

Jeg har store problemer med å forstå at en ensidig feministisk offerdiskurs skal frigjøre. Ingenting er mindre frigjørende enn forestillingen om å være offer.

Vårt Land har i det siste­ tatt opp situasjonen for kvinner i kirken, sist ved Alf Gjøsund under overskriften «Pinlig få feminister». Gjøsund baserer seg på erfaringene­ til pinsevenn Ingvild Ofte Arntsen og frikirkepastor Linn Sæbø, som har fortalt om nedvurderende holdninger mot kvinner.

De færreste vil ha problem med å forstå at det finnes problematiske holdninger til kvinner i konservative kirkesamfunn og organisasjoner. Men bildet som tegnes her og i andre saker er imidlertid at dette er et utbredt problem i kirken og samfunnet generelt.

Bred pensel. Gjøsund generaliserer og maler med bred pensel, når han hevder at kvinner holdes systematisk nede, blir nedvurdert og behandlet som barn, «at det finnes en strukturell undertrykkelse av kvinner i de aller­ fleste systemer», og «at slike tema engasjerer ikke flertallet av kristne menn».

Det er uklart på hvilket nivå diskrimineringen foregår, dreier­ det seg om forbigåelse i ansettelsessaker, er det snakk om blikk og sleivete kommentarer, eller­ handler det om misforståtte­ utrykk for omsorg fra de som nærmer seg pensjonsalder, med klapp på hode eller kinn, i beste mening, men akk så paternalistisk­ (/maternalistisk) og klønete?

Jeg tror det handler om det siste­, og om opplevelsen av nedlatende og nedvurderende holdninger, det som kan kalles for «mikro-aggresjon», det vil si forhold som skjer i hverdagslige situasjoner i kommunikasjon mellom mennesker.
Mikro-aggresjon. Denne formen for «mikro-aggresjon» kommer til uttrykk gjennom hersketeknikker, og jeg vil hevde­ det er en grunnleggende del av menneskelig kommunikasjon, uavhengig av kjønn. All form for kommunikasjon har i seg en maktdimensjon, der makten utøves verbalt og gjennom kroppsspråk.

Like utbredt. Min erfaring er at nedvurdering og hersketeknikker er like utbredt i kirken som i samfunnet­ for øvrig, og det forekommer i alle slags relasjoner, mellom kvinner og menn, mellom menn, og mellom kvinner.

Å hevde at nedvurdering og hersketeknikker er et særegent fenomen for menn, slik Berit Aas gjorde det gjennom sin popularisering av hersketeknikkene, er rett og slett å reprodusere et klassisk kjønnsrollemønster, der kvinnen er offer og mannen overgriper. Slik gjøres feminismen til sin egen verste fiende, den ser menn som handlende subjekter/overgriper, mens kvinner blir handlet med som objekter/offer.

Det er forståelig at den som tilhører en minoritet vil oppleve at disse hersketeknikkene fungerer marginaliserende, spesielt når det skjer i en maktrelasjon. Men er kvinner virkelig en marginalisert minoritet i kirken i dag? Dette er en sannhet med betydelige modifikasjoner.
Dele følelser. Er det mulig at dette også kan handle om at kvinner er flinkere til å dele sine følelser og opplevelser med hverandre, og er mer fellesskapsorienterte enn menn? Når en i tillegg betrakter kirken fra et maktkritisk perspektiv, så er det ikke så rart at erfaringen av hersketeknikker og nedvurdering trer frem.

Mistankens hermeneutikk er viktig, men kommunikasjon handler først og fremst om å søke gjensidig forståelse. At også menn kan oppleve herske-
teknikker fra kvinner, er selvinnlysende. De aller fleste har opplevd hersketeknikker på et eller annet plan, og har selv benyttet­ seg av disse, men ikke alle har et bevisst forhold til dette. En slik erkjennelse handler om å ha et realistisk syn på mennesket, i samsvar med en luthersk syndsforståelse, og den rammer både kvinner og menn like 
hardt.

At kvinner nå ansettes i alle stillinger i flere konservative kirkesamfunn­ og organisasjoner­, står som et argument nettopp mot Gjøsunds virkelighets-
beskrivelse av strukturell diskriminering. Når det gjelder 
Den norske kirke, så har en stor del av presteskapet en feministisk forståelse av kjønn. Jeg vil tro at Gjøsund vil ha problemer med å finne prester i Den norske­ kirke som tar til orde for en 
underordningsteologi, som sier at kvinnen er underordnet mannen­.

Vanskelig. Det er altså svært vanskelig å finne prester som er mot likestilling, selv om det fortsatt finnes en marginal gruppe­ kvinneprestmotstandere i Den norske kirke. Derimot vil Gjøsund­ ha få problemer med å finne prester som mener at kjønn er en sosial konstruksjon eller at patriarkatet er en dominerende kraft i kirken.

Jeg har store problemer med å forstå at en ensidig feministisk offerdiskurs skal fungere frigjørende i kirken og samfunnet, tvert imot, ingenting er mindre frigjørende enn forestillingen om å være et offer. Maktforholdene i kirken og samfunnet forøvrig er langt mer komplekse enn det Gjøsund og andre feminister synes­ å tro, heldigvis.

DETTE ER EN BEARBEIDET VERSJON AV ET INNLEGG PÅ VERDIDEBATT.NO: Pinlig om feminisme i kirken«.  DENNE BEARBEIDE VERSJONEN ER PUBLISERT I VÅRT LAND 11.1.2015

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
21 dager siden / 3348 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
27 dager siden / 2443 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
15 dager siden / 2441 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
29 dager siden / 2363 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1822 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
12 dager siden / 1657 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
28 dager siden / 1501 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
9 dager siden / 1399 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere