Ivar Bu Larssen

Alder: 41
  RSS

Om Ivar Bu

Beskriv deg selv her

Følgere

Den norske kirke og Det gamle testamentes Gud

Publisert nesten 2 år siden

Tankene går til striden med Markion etter å ha lest Sofie Brauts tekst i Vårt Land. «Er Noahs Gud vår Gud?». Spørsmålet må stilles, er den Gud som forkynnes i kirken i dag, Abraham, Isaks og Jakobs Gud, eller er det Gud i vårt eget bilde, som kjærlighetens, likestillingens og toleransens Gud?

Abraham, Isaks og Jakobs Gud, slik betegnes den Gud Jesus åpenbarer i det nye testamentet: «har dere ikke lest hva Gud har sagt til dere når han sier: «Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud!.» (Matteus 22.31-32). Med dette trekkes linjene tilbake til patriarkene, for å gjøre det klart at Jesu Gud er identisk med Israels Gud i det gamle testamentet

Senere ble dette et sentralt spørsmål, i møte med sektlederen og teologen Markion(ca. år 100 – 160 e. kr). Han hevdet at Gud i det gamle testamentet er en ond Gud, som ikke er den Gud som Jesus forkynner og åpenbarer i det nye testamentet.

I motsetning til Gud som skaper, setter Marikon frelserguden som åpenbares av Jesus. Markion forkastet hele det gamle testamentet, og ble stående igjen med brevene til Paulus og en forkortet versjon av Lukasevangeliet. Det gamle testamentets Gud ble slik forstått som en «demiurg», en ond himmelsk tyrann, som står imot kjærlighetens Gud slik han blir åpenbart gjennom Jesus.

Markion ble fort erklært som vranglærer, kirken bekreftet slik at den Gud Jesus åpenbarer virkelig er den samme som det gamle testamentets Gud, altså skaperen, Israels Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.

Tankene går til striden med Markion etter å ha lest Sofie Brauts tekst i Vårt Land. «Er Noahs Gud vår Gud?». Spørsmålet må stilles, er den Gud som forkynnes i kirken i dag, Abraham, Isaks og Jakobs Gud, eller er det Gud i vårt eget bilde, som kjærlighetens, likestillingens og toleransens Gud?

Det gamle testamentets fortellinger kan være sjokkerende lesning for mennesker i vår tid, her møter vi ikke «milde Jesus» som sier «la de små barna komme til meg», vi møter i stedet en nidkjær Gud, som tukter sitt folk Israel, en hevngjerrig Gud som straffer den som står i hans vei. Her er fortellinger som kan får håret til å reise seg, når Gud befaler Israel om å ikke vise nåde for sine fiender, selv ikke mot kvinner og barn.

De mest grufulle tekstene fra det gamle testamentet blir helst forbigått i stillhet i Den norske kirkes gudstjenester og trosopplæring. Andre tekster, som det er vanskeligere å komme utenom, som fortellingen om Noah, blir pedagogisk tilrettelagt, slik at det blir en fin barnefortelling om dyrene i arken og regnbuen.

Resonnementet er at vi ikke kan lære barn om en Gud som straffer menneskene og angrer sitt skaperverk, en Gud som tar livet av alle foruten Noah og hans familie(og dyrene i arken).

Forholdet til det gamle testamentet og Israels Gud er slik konfliktfylt i møte med kjærlighetens Gud og evangeliet om Guds nåde, slik det forkynnes i Den norske kirke. Det er ikke enkelt å komme til rette med disse tekstene, med et gudsbilde som så klart skiller seg fra de verdier vi bygger samfunnet på i dag.

Likevel er det en tinger er å stå i denne konflikten, å la seg utfordre av disse tekstene, en annen ting er det i praksis å stryke ut disse tekstene, og si at de ikke har noe å gjøre med Jesu Gud, med kjærlighetens Gud.

Selv om dette ikke innrømmes, så er det likevel det som i praksis skjer igjen og igjen i Den norske kirke, den Gud som forkynnes er identisk med våre idealer og verdier, om likestilling, toleranse og kjærlighet.

Patriarkenes Gud, den nidkjære, strenge og dømmende Gud Fader, har blitt erstattet av feminismens Gud, den barmhjertige mor, som jager det undertrykkende patriarkatet og den dømmende Gud Fader på dør.

Kan vi si at kirkens Gud er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, den Gud som Jesus selv forkynner og åpenbarer i det nye testamentet? Eller er det slik at det gamle testamentets Gud er utdatert, i form av en Gud som i beste fall er fremmed og i verste fall ond.

Har kirkens teologi og forkynnelse gjort oss selv til Herre i Guds hus, med en Gud som vi enkelt kan leve med og forkynne, en Gud som passer som hånd i hanske med våre liberale og humanistiske verdier, i en åpen og inkluderende kirke?

Den tysk-amerikanske teologen Paul Tillich er klar i sin dom over en slik teologi: «en Gud som vi aldri frykter eller hater, er ikke Gud i det hele tatt, en slik Gud er kun en projeksjon av våre egne idealiserte gudsbilder.»

Satt på spissen er dermed spørsmålet om det er Markions Gud, kjærlighets guddom, eller Abraham, Isaks og Jakobs Gud, vår Herre Jesu Kristi Gud, som tilbes og forkynnes i Den norske kirke i dag?

 

 

 

 

Gå til innlegget

Den nye synden

Publisert nesten 2 år siden

Der dyneløfting før var en del av kirkens forkynnelse er det i dag bilpanseret og søppel-lokkene som løftes for å kontrollere om mennesker lever opp til den rette moralske standarden. Problemet er bare at moralismen kan virke mot sin hensikt, de fleste kjenner på motstanden mot moralens pekefinger, enten det gjelder hvem de deler seng med eller hvilken bil de kjører.

Hellige Gud, himmelske Far, se i nåde til meg, syndige menneske, som har krenket deg med tanker ord og gjerninger og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte. For Jesu Kristi skyld ha langmodighet med meg. Tilgi meg alle mine synder, og gi meg å frykte og elske deg alene. Amen.

Da jeg vokste opp visste jeg at disse ordene var sanne, jeg var en synder og jeg kjente lysten til det onde i mitt hjerte. Mitt svik gikk ikke først og fremst på mine gjerninger, for jeg var en snill og lydig gutt, jeg var sjenert og gjorde ikke mye utav meg, men jeg visste at jeg bar på egoisme og forbudte tanker.

Disse ordene synes fjerne nå, det er sjelden denne syndsbekjennelsen brukes i kirken i våre dager, selv om det ikke er så lenge siden den ble erstattet med «mildere» bekjennelser.

Ordet synd har vist seg å være problematisk for mennesker i vår kultur, det er et ord som forbindes med mørkemenn og en moralistisk fordømmelse av seksuelle minoriteter. Enkelte har derfor argumentert for at det er på tide å slutte å bruke dette ordet synd, i alle fall i en puritansk og pietistisk betydning.

Det ser ut til at ordet synd blir værende i kirkens vokabular, men meningen og bruken av ordet har endret seg. De siste tiårene har det gradvis skjedd en forskyving i kirken fra et fokus på individuell synd, til den kollektive synden. Fra seksualiteten til sosialetikken.

I dag handler ordet synd, slik det brukes i kirken, ikke lenger om hva mennesker gjør i senga eller hvem de har sex med. Det handler først og fremst om rettferdighet, miljø og forholdet til de fattige og undertrykte.

Den sosialetiske forståelse av ordet synd finner inspirasjon i «frigjøringsteologien» fra Sør-Amerika, der en marxistisk lesning av evangeliene spredte seg blant de fattige og undertrykkende. Denne teologien kom etter hvert også til den norske kirke, og har inspirert flere av kirkens ledende teologer.

Slik har det skjedd en vridning i kirken fra det konservative og borgerlige, til sosial radikalisme. Den folkelige myten om mørkemenn og konservatisme er derfor ikke representativ for presteskapet i den norske kirke i dag. I hovedsak befinner presteskapet seg på den politiske venstresiden og det er en sosialetisk forkynnelse som dominerer kirken.

Det er altså ikke slik at synden har forsvunnet ut fra kirkens forkynnelse, den har isteden gått fra å være fokusert rundt menneskets seksualitet til å bli fokusert om sosial rettferdighet.

Kanskje kan dette sies å være mer i tråd med Jesu forkynnelse og budskap, men forkynnelsen står likefylt i fare for å bli moralistisk. Det finnes også en sammenheng med at helvete og fortapelsen har forsvunnet fra kirkens forkynnelse, for å bli erstattet med prekener om klimakrise og sosial urettferdighet.

Der dyneløfting før var en del av kirkens forkynnelse er det i dag bilpanseret og søppel-lokkene som løftes for å kontrollere om mennesker lever opp til den rette moralske standarden. Problemet er bare at moralismen kan virke mot sin hensikt, de fleste kjenner på motstanden mot moralens pekefinger, enten det gjelder hvem de deler seng med eller hvilken bil de kjører.

Gå til innlegget

Barnetroen og folkekirken

Publisert nesten 2 år siden

I et samfunn der utdanningsnivået har steget jevnt de siste tiårene innebærer dyrkningen av barnetroen at kirken blir stadig mer irrelevant, for stadig flere mennesker. Når de som har vokst opp med en «barnetro» etter hvert også blir en minoritet i samfunnet, så er det en feilslått strategi å fokusere på barnetroen som det definerende for kristen tro.

«Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.» Paulus, 1. kor 13, v. 11.

Et begrep som det er umulig å komme utenom i den norske kirke er begrepet «barnetro». For mange mennesker fanger dette begrepet inn relasjonen til kirken og troen, slik det kommer til uttrykk gjennom formuleringer som «jeg har fortsatt min barnetro i behold.»

I den norske kirke dyrkes denne «barnetroen», med utgangspunkt i at Jesus fremholder barnet som den største i Guds rike. Vektleggingen av barnetroen kan også forstås som et uttrykk for Luthers understrekning av at mennesket ikke kan gjøre seg fortjent til sin egen frelse. Forholdet til Gud blir slik gjennom «barnetroen» definert som en enkel og tillitsfull relasjon, som ikke avhenger av intellekt eller moral.

I motsetning til bedehuskristendommens pietistiske fokus på en inderlig fromhet og en puritansk moral står folkekirketankegangens fokus på barnetroen, der kirken blir som en mors åpne favn, som tar imot barnet uten krav. Dette preger folkekirkens teologi og forkynnelse, der dåpen blir det eneste som er definerende i forhold til medlemskap i kirken.

Det er mye som er fint med en slik forståelse, i forhold til en kirke som i deler av sin historie har nedvurdert barnet, som umyndige og uferdige mennesker. Luthers kritikk av selvrettferdiggjøring er et viktig anliggende også i våre dager.

Likevel har dyrkningen av «barnetroen» har bidratt til å sentimentalisere og romantisere troen, og gjort den fremmed for dem som ikke kan identifisere seg med barnets tro.

Barnetroen kan sies å være en førkritisk tro som tilhører barnets verden. I det barnet når konfirmasjonsalderen står det på terskelen til en verden som er preget av kritisk tenkning og avskjed med det barnslige og det umodne. For mange innebærer derfor konfirmasjonstiden en avskjed med barnetroen.

Hvis kirken skal holde på unge mennesker fra konfirmasjonsalderen, gjennom tenårene og 20 årene, så må den hjelpe konfirmantene å utvikle kritisk tenkning og en moden tro, noe som innebærer å gi slipp på barnetroen.

I motsetning til folkekirkeideologiens fokus på barnetroen, står den kontemplative tradisjonens fokus på trospraksis, gjennom bønn og tjeneste. Her har mange av kirkens aktive medlemmer, og ikke minst kirkens prester og ansatte funnet sin redningsbøye. I den kontemplative tradisjonen, som de senere tiårene har fått et oppsving gjennom retreatbevegelsen og Korsveibevegelsen, vektlegges etterfølgelse og disippelskap, i motsetning til å romantisere og sentimentalisere den uartikulerte troen.

Teologisk er det et viktig poeng at mennesket ikke kan gjøre seg selv fortjent til frelsen og bare kan ta imot troen som en gave, likefullt fører vektleggingen av barnetroen til at det for en stor del av kirkens medlemmer ikke får hjelp til å gå videre del i det kristne livet som dåpen forutsetter.

Kirken står slik i et spenningsfylt forhold mellom folkekirkeideologiens idyllisering av barnetroen og etterfølgelsen som en radikal forståelse av troen forutsetter. Når oppslutningen om gudstjeneste og kirkelige handlinger er fallende, så står kirken ovenfor et kritisk valg, om den skal fortsette å favne videst mulig gjennom å vektlegge barnetroen som det eneste saliggjørende, eller om den istedenfor skal konsentrere seg om etterfølgelse og disippelskap som det som definerer troen.

I et samfunn der utdanningsnivået har steget jevnt de siste tiårene, så innebærer dyrkningen av barnetroen at kirken blir stadig mer irrelevant, for stadig flere mennesker. Når de som har vokst opp med en «barnetro» etter hvert også blir en minoritet i samfunnet, så er det en feilslått strategi å fokusere på barnetroen som det definerende for kristen tro.

Gå til innlegget

Den representative troen

Publisert rundt 2 år siden

Mange kan tilkjennegi motstand mot å identifisere seg som troende på et intellektuelt plan, men likevel gi uttrykk for at troen representerer en viktig dimensjon i livet. Det avgjørende er altså ikke en kristen identitet og selvforståelse, eller fortrolighet med kirkens bekjennelse, viktigere er det hva kirken og troen representerer i en sosial forstand.

I et sekulært samfunn blir troen definert som noe individuelt, som enkeltmenneskets sak, noe som kan og bør skilles fra det offentlige rom og politiske beslutninger.

Denne individualiseringen fører til en inderliggjøring av troen, der den identifiseres med individets følelser og overbevisning, som noe privat. Samtidig sekulariseres kirken innenfra, i form av at færre av kirkens medlemmer tar del i kirkens gudstjenesteliv og kirkelige handlinger.

Spørsmålet er derfor om det finnes andre kjennetegn for troen i vårt sekulære samfunn enn den individuelle og personlige troen, som kan forklare relasjonen mellom folk og kirke.

Den ateistiske og marxistiske filosofen Slavoj Žižek snakker om «tro i andre person», altså å tro gjennom andre mennesker, som et kjennetegn på religiøsitet i vårt samfunn.

Žižek forstår troen først og fremst som et sosialt fenomen, og vektlegger hvordan denne fungerer og utspiller seg i våre relasjoner.  Det handler om hva troen representerer også for de som ikke kan tilslutte seg til denne på et personlig og individuelt plan. 

Å tro "i andre person" gjennom andre mennesker kan kalles en representativ tro, fordi den utspiller seg gjennom forestellingen om den andres tro.

Et banalt, men likevel treffende eksempel på en slik tro, er ifølge Žižek troen på julenissen. På et sosialt plan dreier den seg om noe mer enn en mann med skjegg som gir gaver til barn på julaften. Den kan sies å dreie seg en fortelling og et ritual som både barn og foreldre tar del i, og som gjennom barnets tro er meningsfullt også for de voksne.

Foreldrene tar del i barnets tro, uten selv å dele denne troen på et intellektuelt plan. Når barnet mister troen på julenissen kan det derfor oppleves som et tap for foreldrene. Paradoksalt nok kan barnet selv ta del i fortellingen og ritualet lenge etter at det har forstått hvem som skjuler seg bak nissens skjegg, fordi det opplever gleden av å være med i dette ritualiserte samspillet. Det avgjørende er dermed forestillingen om den andres tro.

Žižek overfører eksempelet fra barnets tro på julenissen til religiøs tro. Hans poeng er ikke å likestille troen på julenissen med gudstro og slik latterliggjøre denne, men å vise hvordan religiøsitet kan handle om å ta del i et troen gjennom andre mennesker.

En prest kan også fungere som den som representerer troen, på vegne av menigheten. Dette gjelder ikke minst i vår folkekirke, der en stor del av medlemmene ikke selv definerer seg som bekjennende kristne, til tross for at de er døpt og medlemmer av kirken. I enkelte sammenhenger utspiller dette seg tydelig i kirkerommet, når presten er den som utsier trosbekjennelsen eller Fadervår høyt på vegne av en i hovedsak taus menighet.

Mange kan tilkjennegi motstand mot å identifisere seg som troende på et intellektuelt plan, men likevel gi uttrykk for at troen representerer en viktig dimensjon i livet. Det avgjørende er altså ikke en kristen identitet og selvforståelse, eller fortrolighet med kirkens bekjennelse, viktigere er det hva kirken og troen representerer i en sosial forstand. 

Den representative troen kommer også til syne i kirkens trosopplæring, der foreldre kommer til kirken med et ønske om at deres barn skal få del i en tro som de ikke nødvendigvis selv deler. Barnet blir dermed en representant for troen, på samme måte som presten, som bærer troen for foreldre eller besteforeldre. I et sekularisert samfunn er det slik troen lever videre, gjennom forestillingen om at det er noen andre som bærer troens dimensjon.

Problemet med den representative troen er nettopp at den forutsetter forestillingen om at det er noen andre som faktisk tror at Bibelen og kirkens dogmer representer en objektiv metafysisk virkelighet. Derfor kan det også sies å være en fremmedgjort tro, som bærer i seg melankolien av noe som har gått tapt, og som bare kan leves ut gjennom de som fortsatt tror, enten det er barnet eller presten.

Gå til innlegget

Luking i Bibelen

Publisert rundt 2 år siden

Å reflektere kritisk over hellige tekster er en teologisk nødvendighet, men å luke ut enhver voldsspire i Bibelen er en teologisk umulighet. Ganske enkelt fordi disse voldstekstene danner konteksten for Bibelens frelseshistorie.

Sturla Stålsett skriver om å luke ut voldsspirene i hellige tekster i Vårt Land fredag 4. august. Det er liten tvil om at hellige tekster bærer i seg spirer til vold, ja groteske skildringer av vold og legitimering av vold som Guds vilje. Dette gjelder både Koranen og Bibelen, det kan sies å være et grunnleggende trekk ved monoteismen.

Historien om Abraham, Isaks og Jakobs Gud er farget rødt av blod, og det er umulig å forstå historien om Jesu lidelse og død uten det gamle testamentets offerteologi som bakgrunn.

Utfrielsen av Israelsefolket fra Egypt er sentral i frelseshistoiren, men historien om Guds gjerning med Israelsfolket kan ikke forstås uten fortellingene om hvordan Gud knuser Israels fiender.

Det er en velkjent øvelse å skille mellom voldstekstene i GT og Jesu kjærlighetsbudskap, men som Stålsett også kommenterer, så er også forestillingen om et kosmisk oppgjør mellom godt og vond i det nye testamentet, uløselig knyttet til vold. Dette kosmiske oppgjøret mellom godt og ond er selve bakgrunnen for det nye testamentets eskatologi og forestilling om Jesu gjenkomst.

Forsøket på å luke bort voldsspirene i våre hellige tekster ender fort i en blodfattig humanisme, som knapt kan sies å ha noe til felles Abraham, Isaks og Jakobs Gud. Er det mulig å snakke med et endelig oppgjør mellom det gode og det onde som ikke bærer i seg et element av vold?

Noen ganger er det nødvendig å gripe til vold i møte med den ytterste ondskap, som i 2. Verdenskrig, i møte med Nazismen og dens endelige løsning. Dietrich Bonhoeffers skifte fra pasifisme til å ta del i attentatet mot Hitler viser at det er en grense for hvor langt ikke-vold rekker i møte med den ytterste ondskap.

Å se det demoniske i fascistiske ideologier som nazismen og radikal islamisme, innebærer ikke det samme som å demonisere enkeltmennesker. Å elske sin fiende innebærer å se sin fiende som et menneske som bærer i seg Guds bilde, og den ukrenkelige verdi som dette innebærer. Paradokset er likevel at Bibelen både bærer i seg spirer til vold og ordene om fiende-kjærligheten, å luke ut den ene delen er ikke mulig.

Åpenbaringensbokens forestilling om et absolutt oppgjør mellom godt og ondt, springer ut av en historisk situasjon der møte med den apokalytiske ondskap, i form av forfølgelse av de første kristne, er tekstens kontekst. Det er dette som er bakgunnen for den mytologiske skildringen av et endelig slag mellom antikrist og Kristus.

Å reflektere kritisk over hellige tekster er en teologisk nødvendighet, men å luke ut enhver voldsspire i Bibelen er en teologisk umulighet. Ganske enkelt fordi disse voldstekstene danner konteksten for Bibelens frelseshistorie.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
25 dager siden / 3587 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
19 dager siden / 2543 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 2187 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1866 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
4 dager siden / 1825 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
16 dager siden / 1707 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
4 dager siden / 1612 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere