Ivar Bu Larssen

Alder: 39
  RSS

Om Ivar Bu

Beskriv deg selv her

Følgere

Barnetroen og folkekirken

Publisert rundt 1 måned siden - 269 visninger

I et samfunn der utdanningsnivået har steget jevnt de siste tiårene innebærer dyrkningen av barnetroen at kirken blir stadig mer irrelevant, for stadig flere mennesker. Når de som har vokst opp med en «barnetro» etter hvert også blir en minoritet i samfunnet, så er det en feilslått strategi å fokusere på barnetroen som det definerende for kristen tro.

«Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.» Paulus, 1. kor 13, v. 11.

Et begrep som det er umulig å komme utenom i den norske kirke er begrepet «barnetro». For mange mennesker fanger dette begrepet inn relasjonen til kirken og troen, slik det kommer til uttrykk gjennom formuleringer som «jeg har fortsatt min barnetro i behold.»

I den norske kirke dyrkes denne «barnetroen», med utgangspunkt i at Jesus fremholder barnet som den største i Guds rike. Vektleggingen av barnetroen kan også forstås som et uttrykk for Luthers understrekning av at mennesket ikke kan gjøre seg fortjent til sin egen frelse. Forholdet til Gud blir slik gjennom «barnetroen» definert som en enkel og tillitsfull relasjon, som ikke avhenger av intellekt eller moral.

I motsetning til bedehuskristendommens pietistiske fokus på en inderlig fromhet og en puritansk moral står folkekirketankegangens fokus på barnetroen, der kirken blir som en mors åpne favn, som tar imot barnet uten krav. Dette preger folkekirkens teologi og forkynnelse, der dåpen blir det eneste som er definerende i forhold til medlemskap i kirken.

Det er mye som er fint med en slik forståelse, i forhold til en kirke som i deler av sin historie har nedvurdert barnet, som umyndige og uferdige mennesker. Luthers kritikk av selvrettferdiggjøring er et viktig anliggende også i våre dager.

Likevel har dyrkningen av «barnetroen» har bidratt til å sentimentalisere og romantisere troen, og gjort den fremmed for dem som ikke kan identifisere seg med barnets tro.

Barnetroen kan sies å være en førkritisk tro som tilhører barnets verden. I det barnet når konfirmasjonsalderen står det på terskelen til en verden som er preget av kritisk tenkning og avskjed med det barnslige og det umodne. For mange innebærer derfor konfirmasjonstiden en avskjed med barnetroen.

Hvis kirken skal holde på unge mennesker fra konfirmasjonsalderen, gjennom tenårene og 20 årene, så må den hjelpe konfirmantene å utvikle kritisk tenkning og en moden tro, noe som innebærer å gi slipp på barnetroen.

I motsetning til folkekirkeideologiens fokus på barnetroen, står den kontemplative tradisjonens fokus på trospraksis, gjennom bønn og tjeneste. Her har mange av kirkens aktive medlemmer, og ikke minst kirkens prester og ansatte funnet sin redningsbøye. I den kontemplative tradisjonen, som de senere tiårene har fått et oppsving gjennom retreatbevegelsen og Korsveibevegelsen, vektlegges etterfølgelse og disippelskap, i motsetning til å romantisere og sentimentalisere den uartikulerte troen.

Teologisk er det et viktig poeng at mennesket ikke kan gjøre seg selv fortjent til frelsen og bare kan ta imot troen som en gave, likefullt fører vektleggingen av barnetroen til at det for en stor del av kirkens medlemmer ikke får hjelp til å gå videre del i det kristne livet som dåpen forutsetter.

Kirken står slik i et spenningsfylt forhold mellom folkekirkeideologiens idyllisering av barnetroen og etterfølgelsen som en radikal forståelse av troen forutsetter. Når oppslutningen om gudstjeneste og kirkelige handlinger er fallende, så står kirken ovenfor et kritisk valg, om den skal fortsette å favne videst mulig gjennom å vektlegge barnetroen som det eneste saliggjørende, eller om den istedenfor skal konsentrere seg om etterfølgelse og disippelskap som det som definerer troen.

I et samfunn der utdanningsnivået har steget jevnt de siste tiårene, så innebærer dyrkningen av barnetroen at kirken blir stadig mer irrelevant, for stadig flere mennesker. Når de som har vokst opp med en «barnetro» etter hvert også blir en minoritet i samfunnet, så er det en feilslått strategi å fokusere på barnetroen som det definerende for kristen tro.

Gå til innlegget

Den representative troen

Publisert rundt 1 måned siden - 267 visninger

Mange kan tilkjennegi motstand mot å identifisere seg som troende på et intellektuelt plan, men likevel gi uttrykk for at troen representerer en viktig dimensjon i livet. Det avgjørende er altså ikke en kristen identitet og selvforståelse, eller fortrolighet med kirkens bekjennelse, viktigere er det hva kirken og troen representerer i en sosial forstand.

I et sekulært samfunn blir troen definert som noe individuelt, som enkeltmenneskets sak, noe som kan og bør skilles fra det offentlige rom og politiske beslutninger.

Denne individualiseringen fører til en inderliggjøring av troen, der den identifiseres med individets følelser og overbevisning, som noe privat. Samtidig sekulariseres kirken innenfra, i form av at færre av kirkens medlemmer tar del i kirkens gudstjenesteliv og kirkelige handlinger.

Spørsmålet er derfor om det finnes andre kjennetegn for troen i vårt sekulære samfunn enn den individuelle og personlige troen, som kan forklare relasjonen mellom folk og kirke.

Den ateistiske og marxistiske filosofen Slavoj Žižek snakker om «tro i andre person», altså å tro gjennom andre mennesker, som et kjennetegn på religiøsitet i vårt samfunn.

Žižek forstår troen først og fremst som et sosialt fenomen, og vektlegger hvordan denne fungerer og utspiller seg i våre relasjoner.  Det handler om hva troen representerer også for de som ikke kan tilslutte seg til denne på et personlig og individuelt plan. 

Å tro "i andre person" gjennom andre mennesker kan kalles en representativ tro, fordi den utspiller seg gjennom forestellingen om den andres tro.

Et banalt, men likevel treffende eksempel på en slik tro, er ifølge Žižek troen på julenissen. På et sosialt plan dreier den seg om noe mer enn en mann med skjegg som gir gaver til barn på julaften. Den kan sies å dreie seg en fortelling og et ritual som både barn og foreldre tar del i, og som gjennom barnets tro er meningsfullt også for de voksne.

Foreldrene tar del i barnets tro, uten selv å dele denne troen på et intellektuelt plan. Når barnet mister troen på julenissen kan det derfor oppleves som et tap for foreldrene. Paradoksalt nok kan barnet selv ta del i fortellingen og ritualet lenge etter at det har forstått hvem som skjuler seg bak nissens skjegg, fordi det opplever gleden av å være med i dette ritualiserte samspillet. Det avgjørende er dermed forestillingen om den andres tro.

Žižek overfører eksempelet fra barnets tro på julenissen til religiøs tro. Hans poeng er ikke å likestille troen på julenissen med gudstro og slik latterliggjøre denne, men å vise hvordan religiøsitet kan handle om å ta del i et troen gjennom andre mennesker.

En prest kan også fungere som den som representerer troen, på vegne av menigheten. Dette gjelder ikke minst i vår folkekirke, der en stor del av medlemmene ikke selv definerer seg som bekjennende kristne, til tross for at de er døpt og medlemmer av kirken. I enkelte sammenhenger utspiller dette seg tydelig i kirkerommet, når presten er den som utsier trosbekjennelsen eller Fadervår høyt på vegne av en i hovedsak taus menighet.

Mange kan tilkjennegi motstand mot å identifisere seg som troende på et intellektuelt plan, men likevel gi uttrykk for at troen representerer en viktig dimensjon i livet. Det avgjørende er altså ikke en kristen identitet og selvforståelse, eller fortrolighet med kirkens bekjennelse, viktigere er det hva kirken og troen representerer i en sosial forstand. 

Den representative troen kommer også til syne i kirkens trosopplæring, der foreldre kommer til kirken med et ønske om at deres barn skal få del i en tro som de ikke nødvendigvis selv deler. Barnet blir dermed en representant for troen, på samme måte som presten, som bærer troen for foreldre eller besteforeldre. I et sekularisert samfunn er det slik troen lever videre, gjennom forestillingen om at det er noen andre som bærer troens dimensjon.

Problemet med den representative troen er nettopp at den forutsetter forestillingen om at det er noen andre som faktisk tror at Bibelen og kirkens dogmer representer en objektiv metafysisk virkelighet. Derfor kan det også sies å være en fremmedgjort tro, som bærer i seg melankolien av noe som har gått tapt, og som bare kan leves ut gjennom de som fortsatt tror, enten det er barnet eller presten.

Gå til innlegget

Luking i Bibelen

Publisert rundt 2 måneder siden - 617 visninger

Å reflektere kritisk over hellige tekster er en teologisk nødvendighet, men å luke ut enhver voldsspire i Bibelen er en teologisk umulighet. Ganske enkelt fordi disse voldstekstene danner konteksten for Bibelens frelseshistorie.

Sturla Stålsett skriver om å luke ut voldsspirene i hellige tekster i Vårt Land fredag 4. august. Det er liten tvil om at hellige tekster bærer i seg spirer til vold, ja groteske skildringer av vold og legitimering av vold som Guds vilje. Dette gjelder både Koranen og Bibelen, det kan sies å være et grunnleggende trekk ved monoteismen.

Historien om Abraham, Isaks og Jakobs Gud er farget rødt av blod, og det er umulig å forstå historien om Jesu lidelse og død uten det gamle testamentets offerteologi som bakgrunn.

Utfrielsen av Israelsefolket fra Egypt er sentral i frelseshistoiren, men historien om Guds gjerning med Israelsfolket kan ikke forstås uten fortellingene om hvordan Gud knuser Israels fiender.

Det er en velkjent øvelse å skille mellom voldstekstene i GT og Jesu kjærlighetsbudskap, men som Stålsett også kommenterer, så er også forestillingen om et kosmisk oppgjør mellom godt og vond i det nye testamentet, uløselig knyttet til vold. Dette kosmiske oppgjøret mellom godt og ond er selve bakgrunnen for det nye testamentets eskatologi og forestilling om Jesu gjenkomst.

Forsøket på å luke bort voldsspirene i våre hellige tekster ender fort i en blodfattig humanisme, som knapt kan sies å ha noe til felles Abraham, Isaks og Jakobs Gud. Er det mulig å snakke med et endelig oppgjør mellom det gode og det onde som ikke bærer i seg et element av vold?

Noen ganger er det nødvendig å gripe til vold i møte med den ytterste ondskap, som i 2. Verdenskrig, i møte med Nazismen og dens endelige løsning. Dietrich Bonhoeffers skifte fra pasifisme til å ta del i attentatet mot Hitler viser at det er en grense for hvor langt ikke-vold rekker i møte med den ytterste ondskap.

Å se det demoniske i fascistiske ideologier som nazismen og radikal islamisme, innebærer ikke det samme som å demonisere enkeltmennesker. Å elske sin fiende innebærer å se sin fiende som et menneske som bærer i seg Guds bilde, og den ukrenkelige verdi som dette innebærer. Paradokset er likevel at Bibelen både bærer i seg spirer til vold og ordene om fiende-kjærligheten, å luke ut den ene delen er ikke mulig.

Åpenbaringensbokens forestilling om et absolutt oppgjør mellom godt og ondt, springer ut av en historisk situasjon der møte med den apokalytiske ondskap, i form av forfølgelse av de første kristne, er tekstens kontekst. Det er dette som er bakgunnen for den mytologiske skildringen av et endelig slag mellom antikrist og Kristus.

Å reflektere kritisk over hellige tekster er en teologisk nødvendighet, men å luke ut enhver voldsspire i Bibelen er en teologisk umulighet. Ganske enkelt fordi disse voldstekstene danner konteksten for Bibelens frelseshistorie.

Gå til innlegget

Gudstjenesteshopping

Publisert rundt 2 måneder siden - 1054 visninger

Hvis kirken mener alvor i sin forkynnelse av at forholdet til Gud går dypere enn alle våre relasjoner, så må den stå imot enhver fristelse til å la seg forme av forbrukersamfunnets shopping-mentalitet.

Det er sagt at «djevelen finnes i detaljene», det kunne også hevdes at djevelen finnes i metaforene vi bruker. I en kirkelig sammenheng får slike uttrykk kanskje en uheldig klangbunn, men likevel kan det tjene til å illustrere hvordan metaforer ikke er nøytrale i sin beskrivelse av virkeligheten.

Et eksempel på dette kan finnes i Elisabeth Tveito Johnsen sammenligning av gudstjeneste og shopping. For med dette fanger hun presist inn hvordan også vår forhold til kirken blir preget av forbrukersamfunnet vi er en del av.

Som forbrukere konsumerer vi varer og tjenester på en rekke områder, dette er et grunntrekk ved vår kultur, og det trenger gjennom til alle deler av menneskelivet.

I motsetning til mennesket som forbruker, står mennesket som et relasjonelt vesen. På et overflatisk nivå er vi alle forbrukere, men mer grunnleggende består våre liv av relasjoner, til andre mennesker, til Gud og til oss selv.

Metaforene vi bruker er ikke likegyldige, de formidler noe fundamentalt om det de peker på, i sin ytterste konsekvens er de selv med å forme det de peker på.

Når Tveito Johnsen bruker shopping som metafor for gudstjenestelivet i den norske kirke, så forteller dette noe om en endret relasjon til kirken, der selv den mest grunnleggende relasjonen i menneskelivet, altså relasjonen til Gud, blir et offer for markedskreftene.

I det gudstjenestelivet blir preget av forbrukermentaliteten, så vitner dette om et overfladisk forhold til kirken, der det er lystprinsippet som rår.

Det er klart at også lyst er en del av våre relasjoner, en relasjon der det bare er pliktfølelsen som gjør seg gjeldende, blir for de fleste uutholdelig i lengden. En annen sak er det derimot når forpliktelse er fullstendig fraværende fra en relasjon. En gjensidig og varig relasjon kan aldri bygges på lyst eller forbruk.

I stedet for å se kirken som et fellesskap vi er en del av, og som vi preger gjennom vår egen deltakelse i gudstjenestelivet, så innebærer shopping-metaforen at kirken blir en leverandør av tjenester, bokstavelig talt gudstjenester, der mennesker kan få tilfredsstilt sine religiøse behov etter eget ønske.

Skreddersydde "gourmet- gudstjenester" er kanskje forlokkende for mennesker som er vant med å velge fra den øverste hyllen av varer og tjenester, for bevisste forbrukere og konsumenter som ikke ville drømme om å kjøpe ferdig-pizza på Kiwi, men det gjør noe med selve relasjonen til kirken når den blir preget av forbruk og shopping.

En hellig og allminnelig kirke består av alle slags mennesker som kommer sammen i gudstjenestefering. Det hellige og det allminnelige er slik en grunnleggende del av kirkens vesen, dette står som en skarp kontrast til gudstjenester som er skreddersydd for forbrukerene.

Hvis kirken mener alvor i sin forkynnelse av at forholdet til Gud går dypere enn alle våre relasjoner, så må den stå imot enhver fristelse til å la seg forme av forbrukersamfunnets shopping-mentalitet.

Tveito Johnsens bruk av shoppingmetaforen når det gjelder gudstjenester, vitner slik om hvordan konsum- og forbrukermentalitet trenger seg inn i teologiens og kirkens rom.

Gå til innlegget

Transhumanismens evangelium

Publisert 4 måneder siden - 471 visninger

Skjult bak transhumanismens evangeliet ligger det en forbannelsen. For i det mennesket mister sin egen sårbarhet, mister det også det som gjør det til et menneske, til forskjell fra en humanoid, bioteknologisk organisme med en kropp bestående av utbyttbare deler.

Det siste året har transhumanismen for alvor gjort sitt gjennombrudd i samfunnsdebatten, anført av filosof Ole Martin Moen og stipendiat i filosofi Aksel Braanen Sterri.

 

Transhumanismen fremstår som en radikal og utopisk bevegelse, som er virkelighetsfjern i sin søken etter et fullkomment liv, uten sykdom lidelse og død. Men utviklingen innenfor medisin og bioteknologi viser at bevegelsen ikke er så virkelighetsfjern og utopisk som den først kan synes.

 

Debatten omkring transhumanismen har sentrert omkring høyst reelle og konkrete problemstillinger knyttet til fosterdiagnostikk og abort, ved livets begynnelse, og aktiv dødshjelp ved livets slutt.

 

Dette er etiske spørsmål som dreier seg om liv og død, bokstavelig talt, og debatten er tilsvarende følelsesladet. Samtidig kjennetegnes transhumanismen av en krystall-klar tro på menneskets rasjonalitet og evne til å ta kalkulerte og rasjonelle beslutninger selv i møte med liv og død.

 

I sin iskalde rasjonalitet synes transhumanismen umenneskelig, samtidig er det klart at den bioteknologiske utviklingen vil gjøre det mulig å dyrke frem egenskaper som gjør det mulig å leve betydelig lenger enn i dag, gjennom å bekjempe aldring og sykdom.

 

Transhumanismens evangelium er et liv uten sykdom, lidelse og død, slik sett er det en visjon som appellerer til en dyp menneskelig lengsel, gjennom å overkomme grensene for menneskelivet, slik vi kjenner det.

 

Paradoksalt nok deler transhumanismen den religiøse visjonen av et liv uten lidelse, sykdom og død, men den ser for seg at dette er mulig å oppnå på denne siden av døden, i motsetning til i det hinsidige. Transhumanismen innebærer slik et løfte om en himmel på jorden, som kan omfavnes av mennesker uten religiøs tilhørighet.

 

I den siste tids debatt har det blitt tydelig at transhumanismens evangelium ekskluderer dem som ikke oppfyller transhumanismens krav til livskvalitet og livsverd, som for eksempel mennesker med Downs syndrom.

 

Transhumanismen vil i tillegg innebære et medisinsk klasseskille, mellom dem som har økonomi til å få del i transhumanismens evangelium og de som ikke har det.

 

En minoritet av «overmennesker» vil ha mulighet til å få realisert sitt transhumanistiske potensiale. Resten av verdens befolkning vil slik bli redusert til «undermennesker» som fortsatt vil være i sykdommens og aldringens makt. Slik sett er transhumanismen en grunnleggende udemokratisk og antisosial bevegelse.

 

Hva vil transhumanismen innebære for mennesker som får realisert sitt potensiale for et liv uten sykdom. Hva vil det innebære hvis mennesker kan leve i for eksempel 150 år, uten å måtte forholde seg til sykdom?

 

Sykdom, lidelse og død, tegner grensen for menneskelivet, og det har slikt definert hva det vil si å være menneske gjennom alle tider. Gjennom vår sårbarhet er vi utlevert til hverandre, våre liv ligger i våre medmenneskers hender, og vi er avhengig av andre menneskers kjærlighet og omsorg fra fødselen til døden.

 

Transhumanismen lover et liv uten lidelse, sykdom og død, men det er en dyp sammenheng mellom lidelse og lidenskap, den samme lidenskapen som gjør livet verd å leve. Slik kan transhumanismen fort vise seg å bli en futuristisk versjon om eventyret om Kong Midas, han som mistet sin menneskelige verden, ved at alt han berørte ble forvandlet til gull.

 

Skjult bak transhumanismens evangeliet ligger det en forbannelsen. For i det mennesket mister sin egen sårbarhet, mister det også det som gjør det til et menneske, til forskjell fra en humanoid bioteknologisk organisme med en kropp bestående av utbyttbare deler.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Leif GuIIberg kommenterte på
Preterisme på frammarsj
2 minutter siden / 37 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
25 minutter siden / 1279 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Vi trenger KrFs Line Hjemdal som landbruksminister..
43 minutter siden / 208 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 1 time siden / 1279 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Her er ikke jøde eller greker
rundt 2 timer siden / 1679 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 2 timer siden / 1279 visninger
Marte Ugedal kommenterte på
Mot til å håpe
rundt 2 timer siden / 574 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Sekularistenes tapte århundre
rundt 2 timer siden / 172 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 2 timer siden / 1279 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 2 timer siden / 1279 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 3 timer siden / 1279 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Dette er for dårlig, journalister!
rundt 3 timer siden / 145 visninger
Les flere