Ivar Bu Larssen

Alder: 38
  RSS

Om Ivar Bu

Beskriv deg selv her

Følgere

Transhumanismens evangelium

Publisert 10 dager siden - 391 visninger

Skjult bak transhumanismens evangeliet ligger det en forbannelsen. For i det mennesket mister sin egen sårbarhet, mister det også det som gjør det til et menneske, til forskjell fra en humanoid, bioteknologisk organisme med en kropp bestående av utbyttbare deler.

Det siste året har transhumanismen for alvor gjort sitt gjennombrudd i samfunnsdebatten, anført av filosof Ole Martin Moen og stipendiat i filosofi Aksel Braanen Sterri.

 

Transhumanismen fremstår som en radikal og utopisk bevegelse, som er virkelighetsfjern i sin søken etter et fullkomment liv, uten sykdom lidelse og død. Men utviklingen innenfor medisin og bioteknologi viser at bevegelsen ikke er så virkelighetsfjern og utopisk som den først kan synes.

 

Debatten omkring transhumanismen har sentrert omkring høyst reelle og konkrete problemstillinger knyttet til fosterdiagnostikk og abort, ved livets begynnelse, og aktiv dødshjelp ved livets slutt.

 

Dette er etiske spørsmål som dreier seg om liv og død, bokstavelig talt, og debatten er tilsvarende følelsesladet. Samtidig kjennetegnes transhumanismen av en krystall-klar tro på menneskets rasjonalitet og evne til å ta kalkulerte og rasjonelle beslutninger selv i møte med liv og død.

 

I sin iskalde rasjonalitet synes transhumanismen umenneskelig, samtidig er det klart at den bioteknologiske utviklingen vil gjøre det mulig å dyrke frem egenskaper som gjør det mulig å leve betydelig lenger enn i dag, gjennom å bekjempe aldring og sykdom.

 

Transhumanismens evangelium er et liv uten sykdom, lidelse og død, slik sett er det en visjon som appellerer til en dyp menneskelig lengsel, gjennom å overkomme grensene for menneskelivet, slik vi kjenner det.

 

Paradoksalt nok deler transhumanismen den religiøse visjonen av et liv uten lidelse, sykdom og død, men den ser for seg at dette er mulig å oppnå på denne siden av døden, i motsetning til i det hinsidige. Transhumanismen innebærer slik et løfte om en himmel på jorden, som kan omfavnes av mennesker uten religiøs tilhørighet.

 

I den siste tids debatt har det blitt tydelig at transhumanismens evangelium ekskluderer dem som ikke oppfyller transhumanismens krav til livskvalitet og livsverd, som for eksempel mennesker med Downs syndrom.

 

Transhumanismen vil i tillegg innebære et medisinsk klasseskille, mellom dem som har økonomi til å få del i transhumanismens evangelium og de som ikke har det.

 

En minoritet av «overmennesker» vil ha mulighet til å få realisert sitt transhumanistiske potensiale. Resten av verdens befolkning vil slik bli redusert til «undermennesker» som fortsatt vil være i sykdommens og aldringens makt. Slik sett er transhumanismen en grunnleggende udemokratisk og antisosial bevegelse.

 

Hva vil transhumanismen innebære for mennesker som får realisert sitt potensiale for et liv uten sykdom. Hva vil det innebære hvis mennesker kan leve i for eksempel 150 år, uten å måtte forholde seg til sykdom?

 

Sykdom, lidelse og død, tegner grensen for menneskelivet, og det har slikt definert hva det vil si å være menneske gjennom alle tider. Gjennom vår sårbarhet er vi utlevert til hverandre, våre liv ligger i våre medmenneskers hender, og vi er avhengig av andre menneskers kjærlighet og omsorg fra fødselen til døden.

 

Transhumanismen lover et liv uten lidelse, sykdom og død, men det er en dyp sammenheng mellom lidelse og lidenskap, den samme lidenskapen som gjør livet verd å leve. Slik kan transhumanismen fort vise seg å bli en futuristisk versjon om eventyret om Kong Midas, han som mistet sin menneskelige verden, ved at alt han berørte ble forvandlet til gull.

 

Skjult bak transhumanismens evangeliet ligger det en forbannelsen. For i det mennesket mister sin egen sårbarhet, mister det også det som gjør det til et menneske, til forskjell fra en humanoid bioteknologisk organisme med en kropp bestående av utbyttbare deler.

Gå til innlegget

Var Jesus gal?

Publisert 25 dager siden - 663 visninger

Det er mulig å forstå Jesus på et menneskelig plan ut fra religiøse erfaringer som er bevitnet i flere religiøse tradisjoner. Dette handler om den grensesprengende opplevelsen av å være ett med Gud, gjennom å få utvidet sin individuelle bevissthet.

Var Jesus gal? Spørsmålet kan sies å være provoserende, på grensen til blasfemisk, når det stilles til den som selv bekjenner seg til troen på Jesus som Guds sønn. For hvis Jesus var gal, så impliserer dette at det også er galskap å være en av hans etterfølgere.

Å stille dette spørsmålet handler ikke i første omgang om teologi, det handler heller om psykologi og hvordan vi skal forstå Jesus som menneske.

Hvem var han, og hvordan forstod han seg selv i relasjon til Gud? Dette er spørsmål som går dypere enn den teologiske fortolkningen, fordi det konfronterer oss med Jesus som et menneske, på samme måte som menneskene i hans egen levetid møtte ham.

En av dem som har stilt dette spørsmålet var C.S. Lewis, forfatteren og litteraturprofessoren som gikk fra å være glødende ateist til kristen apologet.

Lewis stilte opp spørsmålet, ved å si at det er tre måter vi kan forstå Jesus på; enten var han gal eller så var han en løgner, eller så var han den han selv hevdet han var, altså Guds sønn. Som en kristen apologet konkluderte Lewis med det siste, at Jesus hverken var gal eller en løgner, og at han derfor måtte være Guds sønn.

Det er noe forenklet og naivt ved denne tilnærmingen, fordi det tar som sitt premiss at evangeliene kan sies å være biografiske skildringer av Jesu liv, som har historisk troverdighet, og at Jesu ord i evangeliene kan føres tilbake til Jesus selv.

Den kritiske bibelvitenskapen har vist at det ikke er enkelt å ta stilling til dette spørsmålet som det først kan synes, for det diskutabelt om evangeliene kan betraktes som historisk troverdig biografi. De færreste bibelforskere vil hevde at alt det Jesus sier i evangeliene kan føres tilbake til ham selv.

Hvis vi likevel tar utgangspunkt i premisset til Lewis, at evangeliene formidler et historisk troverdig bilde av Jesus og at hans ord kan føres tilbake til han selv, så vil jeg fremdeles hevde at det ikke er et enkelt å ta stilling til spørsmålet om Jesus led under vrangforestillinger når han hevdet å være ett med Gud.

Hvordan ville vi i dag forholde oss til et menneske som hevdet å være ett med Gud, som svarte bekreftende på om han var Messias og Guds sønn, og som tilgav synder på vegne av Gud. Sjansen er stor for at en slik person ville bli tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling. Alternativt ville han ha blitt betraktet som en kynisk manipulator og løgner. Hvor mange ville ta hans egne ord for sannhet og være villig til å følge ham i døden, foruten en liten sekterisk gruppe av hengivne tilhengere?

Spørsmålet blir derfor hvordan vi skal vurdere Jesus, hvis vi ser bort fra kirkens tradisjon og den teologiske fortolkningen av hans liv. Er det mulig å forstå ham på et menneskelig og psykologisk plan, strippet fra evangelienes beretninger om overnaturlige hendelser og metafysiske forutsetninger?

I sentrum for både jødedom, kristendom og islam, ligger erfaringen av et møte mellom Gud og menneske. Dette møtet skildres på ulikt vis i forhold til Moses, Jesus og Muhammed, og det får en ulik teologisk fortolkning. Like fullt dreier det seg om en erfaring som jeg vil hevde er utgangspunktet for deres forkynnelse og budskap, slik det er bevart gjennom de ulike tradisjonene.

I Østens religioner skildres også grenseoverskridende erfaringer i møtet med en transcendent virkelighet, selv om disse formidles gjennom et religiøst språk som kan synes fremmed i vår kontekst.

Det er mulig å forstå Jesus på et menneskelig plan ut fra religiøse erfaringer som er bevitnet i flere religiøse tradisjoner. Dette handler om den grensepsrengende opplevelsen av å være ett Gud, gjennom å få utvidet sin individuelle bevissthet.

Innenfor nyreligiøsiteten kalles en slik bevissthet gjerne for «Kristus-bevissthet/Christ consciousness», «opplysning/enlightenment» eller «universal consciousness».

Slike erfaringer preges av at skillet mellom subjekt og objekt overskrides, dvs. at den indre og den ytre verden blir ett. Dette skildres i mystikken, som oppvåkning, slik vi kjenner det fra Buddhismen, eller som den mystiske erfaringen av enhet med Gud, innenfor en kristen kontekst.

I vår tid blir slike erfaringer fort avskrevet som virkelighetsfjern og esoterisk mystisisme, formidlet gjennom tåkeprat og nyreligiøsitetens anti-intellektuelle språkdrakt.

Fra et psykiatrisk perspektiv kan slike erfaringer i sin ytterste konsekvens stemples som psykotiske, fordi det innebærer en overskridelse av det subjektive og det objektive, der indre opplevelser og tanker projiseres på den ytre verden, slik at den psykotiske ikke klarer å skille mellom indre og ytre verden.

Det kan være vanskelig å formidle slike erfaringer med et rasjonelt språk, og det kan innebære en psykologisk trussel, hvis disse erfaringene ikke integreres i en sunn psyke. Et menneske som tror det er ett med Gud kan være en fare for seg selv og andre.

Hvordan passer Jesus så inn i dette, var han et menneske som hadde denne erfaringen, og er det dette som var utgangspunktet for hans forkynnelse, det som kan sies å være kjernen av evangeliet? Det finnes spor av dette i bibelvers der Jesus identifiserer seg med Gud, slik som «Jeg og Far er ett»(Johannes 10.30). Kanskje springer dette nettopp ut fra Jesu erfaring av å være ett med Gud, istedenfor å være et metafysisk utsagn om Jesu guddommelige natur.

I en slik forståelse innebærer troen derfor ikke å tvinge fornuften til å tro på et sett med metafysiske dogmer, om Jesus som Guds sønn, og Guds overnaturlige inngripen i historiens gang ved Jesu oppstandelse fra de døde. Tvert imot dreier det seg om noe som er langt mer menneskelig, erfaringen av å være ett med noe som er større enn oss selv, med Gud, universet og livet selv.

Det kan hevdes at dette er å redusere troen til en slags kollektiv vrangforestilling, men kanskje er det nettopp en slik irrasjonalitet som gjør det mulig å tro på en grensesprengende kjærlighet i vår verden.

En kjærlighet som overskrider grensen mellom mennesker og Gud, en kjærlighet som gjør det mulig å elske Gud og våre medmennesker som oss selv. For kjærligheten i seg selv er ikke rasjonell og kaldt beregnende, den innebærer tvert imot å gi slipp på seg selv, og å miste seg selv i møte med det mysteriet som vi kaller ved Guds navn.

En slik forståelse av Jesus og troen, undrar seg fra en vitenskapelig reduksjonisme på den ene siden, og en bokstavelig forståelse av evangeliene på den andre siden. Det er en forståelse som tar utgangspunkt i en erfaring som i seg selv er grensesprengende. For noen vil dette kanskje fremstå som galskap, for andre vil det derimot dreie seg om selve kjernen av troen, i den religiøse erfaringen av å være ett med Gud.

Gå til innlegget

Oppstandelsens mysterium

Publisert rundt 2 måneder siden - 1514 visninger

Bibelen og evangelienes beretninger om Jesu død og oppstandelse fortsetter å være en viktig del av mitt liv, og hvordan jeg forstår meg selv, selv etter at jeg ikke lenger kan tro på en fysisk oppstandelse fra de døde.

For ett år siden holdt jeg min siste 1.påskedagspreken om den tomme graven og Jesu oppstandelse. Jeg fortrengte min tvil og forkynte det som har vært kirkens tro gjennom 2000 år, at graven var tom og at Jesu var oppstått fra de døde. Gjennom vage formuleringer dekket jeg over det jeg selv dypest sett tenker oppstandelsestroen handler om.

Etter at jeg nå har sluttet som prest i den norske kirke, er det tid for å forsøke å si noe om hva jeg tror egentlig skjedde, det som er utgangspunktet for kirkens tro på Jesu oppstandelse.

Det første som må sies er at jeg ikke vet, jeg kan ikke vite hva som «egentlig skjedde», og jeg vil også hevde at dette gjelder alle som sier at de er overbevisste om at Jesus stod opp fra de døde, det er et spørsmål om tro, basert på evangelienes vitnesbyrd om oppstandelsen. Jeg avviser slik alle forsøk på å sannsynliggjøre oppstandelsen gjennom logisk argumentasjon.

Bibelfundamentalister og bokstavtro kristne vil kanskje si at de tror at det skjedde slik det står beskrevet i det nye testamentet, fordi Bibelen er Guds ord som må forstås bokstavelig, som en historisk korrekt beskrivelse av faktiske hendelser.

Problemet med en slik forståelse blir åpenbar hvis en sidestiller evangeliene og leser fortellingene om oppstandelsen opp mot hverandre.

En bokstavelig og konkret forståelsen av oppstandelsen vil med nødvendighet dreie seg om en harmonisering av de fire evangeliene, der en konstruerer en fortelling ut fra det som er fire forskjellige historier. Men den som foretar en grundig nærlesning vil se at det finnes forskjeller som det ikke er mulig å harmonisere, blant annet når det gjelder hvem som kom først til graven og hvordan denne ble åpnet.

En vanlig måte å møte problemet med ulikheten mellom evangeliene på er å trekke frem en analogi fra rettssalen, der ulike vitner gir ulike skildringer av den samme hendelsen.

Det er naturlig at mennesker skildrer den samme hendelsen på et ulikt vis, basert på den subjektive oppfattelsen av det som skjedde. Men heller ikke en slik tilnærming kan forklare forskjellen mellom evangelienes fortellinger. Det dreier seg ikke om små detaljer, det dreier seg om faktiske forskjeller som det er umulig å forene.

Forskjellene mellom evangeliene har lenge vært kjent i teologien og bibelforskningen, en seriøs teolog kan ikke komme utenom dette. De aller fleste som har teologisk utdanning vil anerkjenne disse forskjellene mellom evangeliene, og at de ikke kan leses som rent faktiske historiske skildringer.

Tydeligst blir dette hvis vi sammenligner de tre synoptiske evangeliene, altså Markus, Matteus og Lukas, med Johannesevangeliet. Forfatterne av evangeliene har villet fremheve ulike deler ved fortellingen om Jesu liv og forkynnelse. Det finnes også en utvikling fra Markus som det tidligste evangeliet til Matteus og Lukas og til sist Johannesevangeliet. Dette dreier seg om tilblivelsen av det nye testamentet og hvordan ulike fortellingstradisjoner kommer til uttrykk gjennom evangeliene.

Like fullt vil de aller fleste kristne teologer hevde at oppstandelsen dreier seg om en historisk hendelse, som innebar Jesu legemlige oppstandelse, altså at Jesu døde kropp bokstavelig talt ble vekket til livet igjen.

Det er en slik forståelse som jeg ikke lenger kan si at jeg har, hvis jeg skal være ærlig så har jeg tvilt på den så lenge jeg har vært prest, helt fra teologistudiet. Jeg har prøvd å fortrenge dette av lojalitet til kirken tradisjonelle forståelse, men til slutt måtte jeg si stopp og være ærlig mot meg selv og andre.

En konkret og bokstavelig forståelse av oppstandelsen forutsetter Guds overnaturlige inngripen i vår verden. Dette bringer med seg lidelsens problem, en Gud som har muligheten til å gripe inn i historiens gang, men lar være å gjøre det i møte med ufattelig menneskelig lidelse, i møte med urettferdighet og ondskap, slik det kommer tydelig til skue i Holocaust, synes i sannhet å være en himmelsk tyrann.

Løftet om oppstandelsen fra de døde ved historiens ende, kan ikke rettferdiggjøre den ufattelige ondskap og lidelse som rammer mennesker i dette livet. Jeg vil derfor hevde Guds overnaturlige inngripen innebærer et etisk problem som det ikke finnes et enkelt teologisk svar på. Et hvert forsøk på å løse lidelsens problem innebærer en relativisering av menneskers lidelse.  

Erfaringsmessig vil dette være et grunnleggende problem for de fleste mennesker, hvordan skal vi kunne tro på Guds overnaturlige inngripen i vår verden, ved Jesu oppstandelse fra de døde, når vi selv ikke har noen erfaring med en slik overnaturlig inngripen. Dette er ikke bare et etisk problem, men det griper om vår grunnleggende erfaring av dødens realitet.

Ingen vet hva som venter etter døden. Jeg er åpen for at det kan finnes et liv etter dette, men jeg kan ikke tro at en kropp som har ligget i graven i tre dager kan vekkes til live igjen, jeg tror heller ikke at min egen kropp vil vekkes til live igjen etter at den har råtnet og det bare er et skjelett som finnes igjen, for å ikke snakke om hvis kroppen er kremert og blitt til aske og støv.

Jeg tror altså at alle våre jordiske kropper til sist blir til jord, og at de forblir jord og støv. De går tilbake i jordens kretsløp og det biologiske materiale som finnes kroppen blir slik resirkulert, slik sett kan det sies at våre kropper blir gjenreist til nytt liv, men det dreier seg ikke lenger om mitt liv i en jordisk kropp. Dette handler om elementær fysikk og biologi, og om døden som en realitet som ikke kan reverseres.

Det skjer iblant medisinske undre, når et hjerte som har sluttet å slå begynner å slå igjen, eller når en kropp som har ligget i koma i lang tid igjen blir fylt med liv, men dette må sies å være noe annet enn at en kropp som er i ferd med å gå i forråtnelsen blir vekket til live igjen, slik det skildres når Lasarus vekkes til livet av Jesus.

Jeg troraltså ikke på en reversering av døden, at en død kropp vekkes til live igjen, at kroppens biologiske funksjoner starter igjen, og at hjernen begynner å fungere igjen. Hva som skjer med menneskets bevissthet etter døden er slik jeg ser det et annet spørsmål, selv om det også kan sies å være vanskelig å tenke seg at bevisstheten eksisterer uten hjerne og kropp. Jeg vil også hevde at ethvert forsøk på å gi en konkret skildring av hva som skjer «etter døden», bærer i seg en fare for flukt fra livet her og nå.

Det kan selvsagt innvendes at Jesu oppstandelse pr. definisjon er et under som vi like lite kan forstå som at livet oppstår fra ingenting på skapelsens første dag. Men jeg tror altså at det finnes en langt mer jordisk forklaring på hvordan oppstandelsestroen oppstod.

Hva var det så som skjedde, dette som er utgangspunktet for kirkens tro på Jesu oppstandelse fra de døde, er det bare en simpel løgn, et eventyr som ble skapt av de første etterfølgerne etter Jesus. Jeg tror ikke det er så enkelt, jeg tror ikke oppstandelsestroen dreier seg om en løgn, jeg tror det handler om at disiplene og Jesu etterfølgere faktisk erfarte noe som fikk dem til å tro at Jesus var oppreist fra de døde. Spørsmålet blir derfor hva denne erfaringen dypest sett handler om.

Det er vanskelig å komme utenom fortellingen om den tomme graven, for meg blir også dette stående som et mysterium. Jeg er altså åpen for muligheten at utgangspunktet for oppstandelsestroen er den tomme graven, men hva som ligger bak dette kan vi ikke si noe sikkert om. Den tomme graven kan referere til en konkret hendelse, samtidig som den kan sies å fange inn symbolsk og metaforisk at døden ikke kunne holde Jesus som sin fange.

Oppstandelsesvitnesbyrdene har klart mytologiske trekk, som gjør en bokstavelig forståelse vanskelig, jeg har til gode å møte en teolog som faktisk tror at de døde sprang frem fra sine graver (Matt 27.52) ved Jesu død på korset. Få teologer vil tenke seg at graven ble åpnet slik Matteusevangeliet beskriver det, ved jordskjelv og en engel som steg ned fra himmelen, likevel vil de aller fleste holde fast på at det faktisk skjedde, at Jesu steg ut fra graven med en kropp som var forvandlet og oppreist fra de døde.

Hvordan er det så mulig å forstå oppstandelsen som noe annet enn en konkret og rent faktisk historisk hendelse? Jeg tror det dreier seg om noe annet, en erfaring som mange mennesker også i dag har, erfaringen av å møte igjen en avdød.

Et slikt møte med avdøde kan forstås på flere vis, det kan skje i drømmer, men det kan også skje i visjoner og opplevelser i våken tilstand. Som regel handler dette om en visuelle opplevelser, men det kan også dreie seg om å høre den avdødes stemme, og noen ganger kan det også handle om opplevelser av fysisk berøring.

Slike erfaringer blir fort avskrevet som hallusinasjoner, eller fenomen som kan reduseres til menneskets psyke. Jeg vil ikke her gå inn på om det innebærer noe mer enn en subjektiv opplevelse, altså om det kan sies å være en erfaring av noe som er av objektiv virkelighet, og et reelt møte med avdøde. Det som er relevant i denne sammenhengen er at det er et velkjent fenomen, som sier noe om hvordan mennesker også i dag erfarer å møte avdøde som har stått oss nært. Jeg tror altså at vi kan forstå Jesu oppstandelse med bakgrunn i visjoner og erfaringen av Jesu nærvær, etter hans død på korset.

Møtet med døden kan være en traumatisk erfaring for de som står igjen, spesielt når døden er brå og brutal. Når den i tillegg kombineres med opplevelse av skyld og svik, som disiplene erfarte, så kan vi forstå noe av bakgrunnen for disiplenes reaksjon på visjoner av Jesu nærvær etter hans død. Kanskje oppstandelsestroen slik sett handler om en erfaring av nåde og tilgivelse, og at dette dermed blir utgangspunktet for den kristne tro.

De første kristne har grepet til det gamle testamentet for å søke å gi mening til Jesu meningsløse død på korset. De har funnet motiv om Herrens lidende tjener i Jesaja 53, de har funnet fortellingen om Jona som var tre dager i hvalens buk, og de har funnet tekster hos profeten Esekiel og i Daniels bok som omtaler hvordan Gud skal vekke de døde til live igjen. I det gamle testamentet har de slik funnet materiale som har bidratt til fortolkningen av Jesu død og beretningene om hans oppstandelse, slik vi finner det i det nye testamentet.

Det eldste skriftlige vitnesbyrdet om oppstandelsen finnes i brevene etter Paulus. Disse ble skrevet rundt 20 år etter hendelsen som er utgangspunktet for oppstandelsestroen. Paulus sitt eget møte med den oppståtte Kristus har tydelig karakter av å være en visjon, han blir blendet av et sterkt lys og hører Jesu stemme, det dreier seg altså ikke om et møte med en fysisk kropp.

Likevel er det tydelig at det allerede før Paulus har foreligget et vitnesbyrd om Jesu legemlige oppstandelse fra de døde, for dette er et premiss for hvordan Paulus skildrer sin egen erfaring.  Det har blitt hevdet at Paulus har en «åndelig» forståelse av oppstandelsen, men jeg vil altså hevde at han deler evangelienes forståelse av oppstandelsen som en konkret hendelse, der Jesus fysisk stod opp fra de døde. Likevel vil jeg altså problematisere en slik konkret og fysisk forståelse av oppstandelsen.

Oppstandelsesvitnesbyrdet i evangeliene og hos Paulus blir formidlet gjennom fortellinger som jeg vil hevde har en grunnleggende mytologisk karakter, hvilke erfaringer som ligger bak disse fortellingene er skjult, og vi kan bare spekulere i hva dette dypest sett handler om, slik jeg her skisserer. Jeg vil derfor argumentere for at vi ikke kan forstå oppstandelsesvitnesbyrdene som historiske vitnesbyrd, selv om de kan sies å formidle erfaringer som har sitt feste i historiske menneskers liv.

Mange vil tenke at en slik forklaring vil innebære at kristendommen bygger på en illusjon eller hallusinasjon, og at den slik mister sin troverdighet og relevans for våre liv. Det er også en sannhet i dette, hvis premisset er at religiøs tro relaterer til en konkret overnaturlig virkelighet.

Likevel vil jeg hevde at det er mulig å forstå troen på et annet vis, som et speilbilde av livet selv, der vi i fortellingen om Jesu død og oppstandelse ser våre egne liv forklaret. Det dreier seg ikke om legemets oppstandelse en gang etter døden, ved historiens ende, men derimot vår egen erfaring av livet seier over døden.

Noen vil kanskje si at dette er tåkeprat, men et menneske som har opplevd dyp sorg, depresjon eller rusavhengighet vil vite dette, at det faktisk er mulig å erfare å bli reist opp fra graven og satt fri fra dødens makt, også i dette livet.

Bibelen og evangelienes beretninger om Jesu død og oppstandelse fortsetter slik å være en viktig del av mitt liv, og hvordan jeg forstå meg selv, selv etter at jeg ikke lenger kan tro på en fysisk oppstandelse fra de døde.

Hva som skjer etter døden, vet jeg ikke, kanskje våkner jeg en dag til et helt nytt liv, og en helt ny eksistens i det hinsidige, men for meg er det dette livet som teller, det er her jeg erfarer livskraften og dødskreftene som kjemper om mitt liv.

 

Gå til innlegget

Livet etter døden

Publisert 7 måneder siden - 341 visninger

Fortapelsesdebatten viser at kirken må foreta et skifte av fokus fra livet «etter døden» til livet her og nå. Det vil åpenbare Guds rikes nærvær i våre sårbare liv.

Den siste tids diskusjon om fortapelsen på Verdidebatt og i Vårt Land viser at kirken er i en dyp eskatologisk krise, altså en krise når det gjelder læren om endetiden og forestillingen om et liv etter døden. 

Debatten har så langt fokusert på fortapelsen, med utgangspunkt i Tor B. Jørgensens forsvar for apokatastasis, altså forestillingen om at ingen går fortapt i møte med Guds dom. Jeg vil likevel hevde at den bærer i seg en langt større problematikk enn fortapelsen og helvete.

Læren om apokatastasis er for lengst etablert seg i Den norske kirke, den kommer til uttrykk gjennom en selektiv bibellesning, som glatter over spenningene i bibelens eskatologi og galant hopper over alt som handler om helvete og fortapelsen. Etter mitt syn innebærer dette en virkelighetsflukt og idealisme, der Gud til slutt ordner opp i alt som er vondt, og alle paradokser og motsetninger mellom ulike religioner og livssyn harmoniseres.

Harald Hegstad skriver om det problematiske ved en slik forståelse, og peker på hvordan denne læren har liten støtte i bibelens tekster om dommen og fortapelsen, og at den heller ikke tar på alvor menneskelig ondskap og hvordan enkeltmennesket kan snu ryggen til Gud.

Jeg er altså enig med Hegstads kritikk av apokatastasis, samtidig mener jeg at kirkens eskatologiske krise går dypere enn problematikken som knytter seg til dom og fortapelse. Etter mitt syn dreier denne krisen seg om kirkens lære og bibelens eskatologiske tekster i sin helhet, når det gjelder fokuset på et liv «etter døden.»  Denne krisen kan derfor verken løses med å fastholde fortapelsens mulighet i det hinsidige, eller ved å holde frem håpet om at alle mennesker til slutt blir frelst.  

Vi har arvet forventningen om endetid og et liv etter døden fra det som startet som en jødisk endetidssekt, ved begynnelsen på vår tidsregning. Disse forestillingene har sitt utspring i Jesu forkynnelse, og de ble formet i møte med forfølgelsen av de første kristne, slik det blant annet kommer til uttrykk i Johannes åpenbaring som Bibelens siste bok. 

Jesus og de første kristne levde i en virkelighetsforståelse der historiens ende var nær, mye kan tyde på at de forventet at det skulle skje allerede innenfor deres levetid. De forventet Guds overnaturlige inngripen i historien og dommen over verdens ondskap og urett.

Dette fikk Albert Schweizer til å kalle Jesus for en apokalyptisk forkynner, og det er en del av Jesu forkynnelse som vi ikke kan komme utenom. Apokalypse betyr bokstavelig talt å "løfte bort sløret", altså å åpenbare, i en slik forståelse er Jesus den som løfter bort sløret og åpenbarer det som skal skje ved historiens ende.

Etterhvert ble det klart at Guds dom lot vente på seg, lidelsen og forfølgelsene fortsatte, og den jødiske endetidssekten utviklet seg til en selvstendig religion, skilt fra jødedommen.

Forfølgelsene og martyriet satte sitt preg på kirken og de kristnes selvforståelse, men istedenfor å ta slutt ved Guds overnaturlige inngripen ved historiens ende, så tok lidelsene slutt da kirken ble til statsreligion i Romerriket, med makt til selv å dømme levende og døde. Dette har kommet til uttrykk gjennom forfølgelse og overgrep mot annerledes tenkende og troende gjennom kirkens historie.

Kirken har aldri helt kommet til rette med forestillingene om endetiden og Jesus som en apokalyptisk skikkelse, for det radikale oppbruddet som ligger i dette står i motsetning til kirkens institusjonelt konservative og samfunnsbyggende rolle. Kirken har arvet det som på mange måter er et åndelig, etisk og intellektuelt konkursbo, en mytologisk rest som det aldri har blitt gjort opp for eller tatt et skikkelig oppgjør med. 

Det finnes en tvetydighet og et paradoks som går til selve kjernen i troen. Det handler om to motsvarende bevegelser i kristendommen, som har vært der helt siden kirkens fødsel og finnes som en spenning i Jesu forkynnelse, slik den er gjengitt i evangeliene. Denne spenningen går mellom eskapisme og realisme, mellom en bevegelse som søker å flykte bort fra vårt jordiske liv, og en bevegelse som søker inn til kjernen i den menneskelige eksistens.

På den ene siden har religiøs tro alltid handlet om dette, en virkelighetsflukt som i realiteten er en fornektelse av livet her og nå, på den andre siden dreier troen seg om å se livet her og nå i et annet lys, som tilstedeværelsen av noe ubetinget i våre liv, et nærvær som både er en gave og et kall til å kjempe for rettferdighet og mot det vonde.  

Tiden er inne, ja den er for lenge siden overmoden, for å reformere kirkens teologi og eskatologiske forkynnelse, dette vil måtte innebære en reorientering av troen fra det som skjer "etter døden" til livet her og nå. Målet for kirkens relevans og fremtid, er om den kristne tro faktisk er relevant for dette livet, uavhengig av hva som eventuelt måtte skje «etter døden»

Det er tid for å si det tydelig, vi vet ikke, ja vi kan ikke vite, hva som skjer "etter døden." Men vi kan omfavne denne mangelen på viten, i tro og tillit til Gud. Det er min overbevisning at et skifte av fokus fra livet «etter døden» til livet her og nå, vil åpenbare Guds rikes nærvær i våre sårbare liv, samtidig som det styrker vårt kall til å kjempe mot urettferdighet og ondskap i vår verden.  

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Naive konvertitter?
av
Frode Thorup
rundt 2 timer siden / 43 visninger
0 kommentarer
Forakt for fakta
av
Une Bratberg
rundt 4 timer siden / 100 visninger
1 kommentarer
Svigermors abort-dillemma
av
Joanna Bjerga
rundt 6 timer siden / 312 visninger
1 kommentarer
Mer nyansert enn fryktet
av
Vårt Land
rundt 6 timer siden / 111 visninger
3 kommentarer
Survival of the fittest
av
Arne Berggren
rundt 13 timer siden / 106 visninger
0 kommentarer
Angrep mot kristne
av
Ezzat Gaballa
rundt 15 timer siden / 105 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Rune Holt kommenterte på
Mer nyansert enn fryktet
15 minutter siden / 111 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Forakt for fakta
42 minutter siden / 100 visninger
On Elpeleg kommenterte på
Ja til aldersgrense for omskjæring av gutter.
rundt 1 time siden / 813 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Angrep mot kristne
rundt 1 time siden / 105 visninger
On Elpeleg kommenterte på
Ja til aldersgrense for omskjæring av gutter.
rundt 1 time siden / 813 visninger
On Elpeleg kommenterte på
Ja til aldersgrense for omskjæring av gutter.
rundt 1 time siden / 813 visninger
Sarah Nazeem Eriksen kommenterte på
Kjære psykolog, kjære psykiater
rundt 2 timer siden / 115 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Mer nyansert enn fryktet
rundt 2 timer siden / 111 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Finn-Erik Vinje og katolsk helgenforståelse
rundt 2 timer siden / 251 visninger
Torill Born kommenterte på
Kjære psykolog, kjære psykiater
rundt 2 timer siden / 115 visninger
Torill Born kommenterte på
Makt og avmakt i de foldede hender
rundt 2 timer siden / 95 visninger
Chris Svendsen kommenterte på
Ja til aldersgrense for omskjæring av gutter.
rundt 2 timer siden / 813 visninger
Les flere