Ivar Bu Larssen

Alder: 41
  RSS

Om Ivar Bu

Beskriv deg selv her

Følgere

Skillet mellom galskap og ideologi er flytende.

Hvordan er sammensetningen av galskap (i en psykotisk forstand) og ideologi når en ung mann bevæpner seg med skytevåpen og går inn i en moské, kirke, et kjøpesenter, en nattklubb eller et konsertlokale, og forsøker å drepe flest mulig mennesker?


Flytende

Spørsmålet finner ingen eksakte svar, for det er ikke snakk om et enten-eller, og skillet mellom galskap og ideologi er flytende.

Jeg vil hevde det er mulig å bli besatt av en ideologi, på en måte som er umulig å skille fra galskap, på et individuelt eller kollektivt nivå.

Det tydeligste eksempelet er nazismen under det tredje riket, der et helt folk ble grepet av det som ikke kan kalles for noe annet enn en kollektiv og demonisk form for galskap. Den samme ideologiske besettende galskapen fantes hos rødegardistene under Maos kulturrevolusjon, og den finnes hos radikale islamister som tar på seg bombebelter for å ta med seg flest mulig i martyrdøden.


Ensomme ulver

Den ideologiske galskapen finnes både i sekulær og religiøs form, politisk og apokalyptisk. Resultatet er det samme i form av terror og drap, enten det uføres av «ensomme ulver» eller i fellesskap av ideologisk besatte unge menn.

I det siste har vi sett flere tilfeller av den ideologiske besettelsen som sprer seg i internettfora og på lukkede gutterom, der hatet og fremmedfrykten dyrkes, med islam og immigranter som de store fiendebildene. I disse tilfellene finnes det et mønster av sosial isolasjon, dysfunksjonelle familieforhold, fraværende fedre (eller mødre i enkelte tilfeller), som sammen med den ideologiske besettelsen blir en dødelig blanding.

Det er viktig å kjempe mot den ideologiske besettelsen/galskapen, og hatet som sprer seg på nettet, men jeg tror den viktigste kampen er den som skjer i møte med mennesker som på en eller annen blir faller utenfor og blir fremmedgjorte fra samfunnet de er en del av.


Faller utenfor

En stor del av problemet er fremmedgjorte unge menn som faller utenfor, og det er her det politiske fokuset bør være. Hvordan hindrer en at gutter og unge menn blir samfunnstapere, som faller utenfor når det gjelder skole, utdanning og arbeidsliv, i tillegg til sosiale relasjoner.

Det som er sikkert er at det ikke hjelper å demonisere unge menn gjennom å fortelle dem at de bærer i seg en destruktiv og farlig maskulinitet, det de oftest trenger er gode mannlige forbilder som kan sette nødvendige grenser, og hjelpe dem til å finne en konstruktiv vei i livet.

Kanskje er det umulig å hindre enkelttilfeller av ideologisk besettelse/galskap som kommer til voldelige uttrykk, men jeg tror det er mulig å hindre at det blir et utpreget samfunnsproblem, der unge menn vender sitt grenseløse hat mot alt og alle utover. Jeg tror også at dette hatet ofte har sin grobunn i en selvforakt som blir uutholdelig å bære.


Mekanismene bak

Dødbringende terrorhandlinger kan ikke unnskyldes, og hvis gjerningspersonen overlever så må han stilles til ansvar og straffes, så han aldri mer kan bli en fare for samfunnet. Samtidig må vi forsøke å forstå mekanismene som ligger bak, slik at vi kan forebygge lignende tilfeller.

Tragedien med slike terrorhandlinger er at de ikke «bare» rammer de som er direkte ofre for handlingen. De rammer samfunnet som helhet og fører til ytterligere polarisering og frykt. Det finnes ingen enkle politiske løsninger, men på et individnivå kan vi alle jobbe for et samfunn der vi ikke preges av en grunnleggende mistillit til andre, enten som enkeltmennesker eller som grupper.

Gå til innlegget

Ettertanker; om religionsdialog og islam

Publisert 11 måneder siden

Vårt land oppsummerer debatten mellom meg selv og Sunniva Gylver i Minerva omkring religionsdialog og islam. Det er ikke sikkert at vi kommer så mye lenger i vår diskusjon, men siden Gylver retter flere spørsmål direkte til meg i sitt siste innlegg, vil jeg forsøke å gi et svar.

Først kan det være greit å si at vi faktisk er enige om flere ting. Jeg er helt enig i at samtalen om islam er forutsigbar. Dette gjelder på begge sider av debatten, og det gjør det vanskelig å ytre seg uten å bli dratt ned i den ene eller den andre grøften. Derfor forsøker jeg å nyansere og å gi en balansert fremstilling av saken, uten å hverken demonisere muslimer eller rosemale islam.

Vi er også enige at det ikke finnes noen “quick fix” på de store og komplekse utfordringene som økt mangfold bærer med seg. Jeg er heller ikke uenig i at religionsdialogen er et godt sted å begynne og skriver ikke at den i seg selv er feil, men jeg forbeholder meg retten til å likevel å reflektere kritisk omkring dens teologiske implikasjoner og hvordan den forholder seg til samfunnsdebatten omkring islam. At dette er noe Gylver skulle ha behov for å ta avstand fra synes jeg er underlig.

I samfunnsspørsmål er det som regel problemene som er utgangspunktet for en debatt. Hvis Gylver bare ser det positive i møte med islam, så vil jeg anbefale at hun tar en prat med homofile i muslimske miljøer, med kvinner som blir utsatt for æreskultur og må dekke seg til for å ikke vekke menns begjær, eller med jøder som frykter for sine liv på grunn av økt antisemittisme. Disse problemene handler ikke bare om islam, da det er vanskelig å skille religion og kultur, men at det bare skulle handle om sosioøkonomiske forhold er ønsketenkning fra Gylvers side.

Det er ikke overraskende at Gylver viser til Ishaqs bok “Hvem snakker for oss”, og konkluderer med at “muslimer i Norge støtter demokrati og menneskerettigheter og tar tydelig avstand fra terror”. Uten å gå inn på de rent metodologiske problemene med Ishaqs undersøkelse, så finnes det unektelig godt dokumenterte problem med æreskultur, homofobi og antisemittisme i muslimske miljøer også i Norge, i tillegg til at flere norske muslimer har dratt ut som fremmedkrigere for IS.

Gylver spør «hvordan, helt konkret, ville Bu Larssen praktisere Misjonsbefalingen som troende og som prest i Den norske kirke – som han altså har valgt å ikke lenger være?»

Selvsagt mener jeg ikke at en skal “true, manipulere eller tvinge mennesker til dåp og disippelskap for å kunne si at jeg tar misjons-oppdraget på alvor?”

Det jeg påpeker er at kirken faktisk ikke følger misjonsbefalingen i møte med muslimer, og jeg mener at kirken og Gylver må erkjenne dette. At jeg selv har sluttet å jobbe som prest i den norske kirke, henger nettopp sammen med at jeg ikke lenger kan forkynne at Jesus er” veien, sannheten og livet” og at kristen tro er den eneste veien til Gud. Jeg har derfor tatt av meg prestedrakten og anerkjenner at kristendom, islam og andre religioner er likestilte menneskelige forsøk på å uttrykke den dypeste sannheten om våre liv.

Jeg forstår ironien og at det kan virke selvmotsigende at jeg som “frafalt prest” stiller meg kritisk til Gylvers forståelse av religionsdialog og Islam. Når jeg likevel tar rollen som “djevelens advokat”er det fordi en slik omfavnelse av det religiøse mangfoldet ikke lar seg forene med tradisjonell kristen tro, slik den kommer til uttrykk gjennom kirkens bekjennelse og teologi.

Det undrer meg hvordan Gylver fremhever at hun tror at Jesus er “veien, sannheten og livet”, samtidig som hun inntar en svært subjektiv og relativistisk holdning til tro og sannhet i religionsdialogen.

Gylver hevder også at jeg blander kortene når jeg sammenstiller den teologiske debatten omkring religionsdialog, med den videre samfunnsdebatten omkring møtet med islam. Jeg er enig i at dette er to spørsmål som kan skilles og diskuteres adskilt, når jeg likevel holder dem sammen er det fordi Gylver bruker sine erfaringer med religionsdialog som et argument i samfunnsdebatten omkring islam.

På mange måter skulle jeg ønske at jeg kunne gi min tilsluttning til Gylvers tilnærming, den er utvilsomt mer optimistisk enn min egen. Likevel foretrekker jeg en mer nøktern realisme, ved å forholde meg til at møtet mellom islam og den vestlige kultur bærer med seg verdikonflikter som det ikke hjelper å glatte over.

Jeg heier på liberale muslimer som søker å reformere islam, men samtidig mener jeg at vi ikke må lukke øynene for at det faktisk finnes dyptgående teologiske og historiske årsaker til at dette ikke er en enkel prosess. Gylver må også forholde seg til at liberale og reformvennlige muslimer møtes med betydelig motstand fra sine trosfeller.

Til avsluttning stiller Gylver spørsmålet om jeg virkelig tror at bare hvis islam reformeres og sekulariseres så kan vi alle leve sammen i fred. Om noe så burde det være tydelig at jeg ikke tror at dette er enkelt, men en liberalisering av islam er en forutsetning for at vi skal kunne leve i fredelig sameksistens i et sekulært samfunn. Hvis Gylver er i tvil om dette så kan hun bare se hvordan situasjonen er for kvinner og for religiøse og seksuelle minoriteter i land det er islam er det styrende prinsipp.

Gå til innlegget

Kristi himmelfart og Jesu kropp

Publisert over 1 år siden

Problemet med den teologiske og eksistensielle betydningen av Kristi himmelfart og Bultmanns avmytologisering, er at den unndrar seg fra spørsmålet om det fysiske og konkrete. Spørsmålet til Mjaaland blir derfor hva han tror skjedde med Jesu kropp fysisk og konkret, forsvant denne etter Kristi himmelfart, og hva er implikasjonen av dette for troen på Jesu oppstandelse?

Bør kirken avskaffe Kristi himmelfartsdag, og kan voksne mennesker fortsatt ta Kristi himmelfart på alvor? Professor ved det teologiske fakultetet Marius Tinnmann Mjaaland stiller spørsmålet i VL onsdag 2. mai.


Mjaaland peker på behovet for å oversette hva som er den teologiske betydningen av Kristi himmelfart. Dette er inspirert av Rudolf Bultmanns avmytologisering av bibeltekstene for å «forstå budskapet bak mytene og fortolke det innenfor vårt moderne verdensbilde!» Avmytologiseringen impliserer slik at bibeltekstene i større eller mindre grad er religiøse myter, og at de ikke ganske enkelt kan forståes som skildringer av historiske hendelser og objektive faktum.


Erkjennelsen av at bibeltekstene er av en mytologisk karakter kommer som et resultat av et brudd mellom Bibelens forestillingsverden og vår virkelighetsforståelse, der vi ikke lenger befinner oss «i en verden med tre etasjers, med himmelen over oss, jorda omkring oss og helvete der nede under jorden». Dette bruddet blir slik aktualisert på Kristi himmelfartsdag, der Jesus i følge bibelteksten blir løftet opp til himmelen i en sky, og forsvinner for disiplenes øyne.


I steden for å forstå dette som en bokstavelig skildring av en objektiv realitet, at Jesus blir løftet til himmelen som en «rocket man» foreslår derfor Mjaaland, med Bultmann, at vi heller bør spørre oss om hva den teologiske og eksistensielle betydningen av fortellingen er, altså hva innebærer det for oss at Jesus er i himmelen.


Det er vanskelig å skildre dette i noe annet enn et symbolsk og metaforisk språk, nettopp fordi det bryter med det konkrete og bokstavelige, det handler Jesu transfigurasjon, « fra det avgrensede til det himmelsk, altså den som i likhet med Gud skaperen kan være til stede overalt».


Betydningen av Kristi himmelfart blir dermed at Jesus ikke lenger er avgrenset til en fysisk kropp, som var fysisk tilstede på jorden rundt begynnelsen av vår tidsregning. At Jesus er i himmelen betyr at han er allestedsnærværende, at han bringer himmelen nær her og nå, og er tilstede og nærværende for alle som tror på ham.


Dette er en vakker skildring av hva det vil si å tro på Jesus, det handler om troen på Jesu nærvær i våre liv. Men hva betyr dette nærværet, her og nå, er det snakk om en objektiv realitet, at Jesus metafysisk eksisterer i kontinuitet med den han var på jorden, og at han vil kunne vise seg for oss og komme tilbake til jorden ved historiens ende. Eller er dette en gåte som er skjult i myten, altså noe som aldri kan gripes eller forstås bokstavelig og konkret.


Problemet med den teologiske og eksistensielle betydningen av Kristi himmelfart og Bultmanns avmytologisering, er at den unndrar seg fra spørsmålet om det fysiske og konkrete. Bibelens skildringer av Jesus etter oppstandelsen er påfallende fysiske, og på et tidspunkt så må en enten lese dem som rent mytologiske fortellinger, som bare kan få en subjektiv mening i lys av troen, eller som et objektivt faktum, at Jesu kropp virkelig “dematerialiserte” seg i Kristi himmelfart, at den ikke lenger var fysisk til stede på jorden.

Til forskjell fra oppstandelsen, som ingen kunne bevitne når den skjedde i den lukkede graven, beskriver fortell Kristi himmelfart en hendelse som var bevitnet av mennesker som var tilstede i det øyeblikket som det skjedde, at Jesus ble borte i en sky.


Spørsmålet til Mjaaland blir derfor hva han tror skjedde med Jesu kropp fysisk og konkret, forsvant denne etter Kristi himmelfart, og hva er implikasjonen av dette for troen på Jesu oppstandelse. Tror Mjaaland at Jesus fysisk og konkret oppstod fra de døde, i betydningen av at hans kropp ble forvandlet der i graven og at den ikke lenger var der etter hans oppstandelse.


Dette er spørsmål som det til syvende og sist ikke er mulig å unndra seg uten å være intellektuelt uredelig. Selv en professor i teologi må kunne svare på disse spørsmålene uten å henvise til avmytologisering og teologisk fortolkning. Utfordringen går derfor til Mjaaland, det kan også stilles videre til kirkens biskoper og prester: Tror du at levningene av Jesu kropp befinner seg på jorden og at den har vært utsatt fra de samme fysiske prosesser som venter enhver død kropp?


Det ville være fint hvis du kunne svare på dette svært konkrete spørsmålet med et uforbeholdent ja eller nei. For det er dette spørsmålet enhver kristen teolog før eller senere må svare på ærlig og oppriktig, overfor seg selv og andre.

 

Ivar Bu Larssen


Teolog

Gå til innlegget

En låvedørsåpen kirke

Publisert over 1 år siden

Istedenfor å fokusere på å være en vidåpen låvedør bør kirken konsentrerte seg om å være det den dypest sett er, et trossamfunn, som er samlet om inkarnasjonens mysterium.


Kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum proklamerte under kirkemøtet for kort tid siden, at kirken skal «Låvedørsåpen!»

I møte med nedadgående kirkelige statistikker synes dette å være et universalsvar, botemiddelet for alt som er galt i kirken, er å bli stadig mer åpen og inkluderende. Jeg tror dessverre at dette er en feilslått strategi, som bygger på et feilaktig premiss, om at folk vil oppsøke kirken hvis kirkedøren bare settes på vidt gap.

Det er ikke fordi folk opplever at kirken er ekskluderende at de forlater den, i såfall ville jo flukten snu, eller iallfall ha stoppet opp istedenfor å akselerere, når kirken åpnet for likekjønnet ekteskap.

Saken er at det store flertallet av befolkningen og kirkens medlemmer (paradoksalt nok) synes komplett likegyldige til hva som foregår innenfor dens vegger. Det er altså ikke en manglende åpenhet som er saken, tvert i mot er det at den står som et tomt rom, som ikke vet hva den skal forkynne og hvorfor, den har bare overtatt venstresidens politiske program og gjort det til en teologisk sannhet.

Sekulariseringen og de kirkelige statistikkene vil ikke snu, men istedenfor å fokusere på å være en vidåpen låvedør bør kirken konsentrerte seg om å være det den dypest sett er, et trossamfunn, som er samlet om inkarnasjonens mysterium, at Gud åpenbares i Jesus Kristus. I fødselskirken i Betlehem, blir dette tydelig, der finnes ingen vidåpen låvedør, folk må isteden bøye seg ned for å komme inn gjennom en trang dør.

Symbolsk sett kan dette også sies å innebære å bøye seg i ydmykhet for mysteriet, for det hellige. Jeg tror dette er den eneste veien videre for kirken i et etterkristent samfunn!

Trykket i Vårt land 24. april 2018

Gå til innlegget

Religionsdialog og misjon

Publisert nesten 2 år siden

Er kirkens primære oppdrag, i møte med andre religioner, å følge misjonsbefalingen og forkynne frelsen i Jesus Kristus, eller det å drive med religionsdialog? Dette er et spørsmål som er fundamentalt for kirkens selvforståelse, som kirkens biskoper og prester bør reflektere over.

Forrige uke ble det kjent at det finnes et «Rom for tro og tanke» på Det teologiske Menighetsfakultetet (MF), som (blant annet) er tiltenkt som bønnerom for muslimske studenter. I tillegg ble det offentlig at den muslimske samfunnsdebattanten Bushra Ishaq er blitt ansatt som forsker i halv stilling på MF.

Dette vitner om en betydelig endring når det gjelder MFs selvforståelse og presentasjon utad. Fra et akademisk ståsted har MF blitt en seriøst forskningsinstitusjon, som utdanner studenter til tjeneste i kirken og samfunnet for øvrig. Det viser også at MF har forlatt ethvert konfesjonelt krav når det gjelder sine ansatte, ikke bare i forhold til andre kristne konfesjoner, men også i forhold til andre religioner.

Det er ikke mange år siden dette ville vært fullstendig utenkelig, for 50 år siden ville det sannsynligvis blitt karakterisert som avgudsdyrkelse og synkretisme. I dag kommer kritikken, paradoksalt nok, ikke først og fremst fra konservative kristne, det er isteden en sekulær islamkritiker som Hege Storhaug som kommer med den sterkeste kritikken ved å hevde at «kristen-Norge brøyter vei for Islam.»

Endringen har ikke skjedd isolert på MF, det kan heller sees som et utrykk for endring når det gjelder kirkens selvforståelse i relasjon til andre religioner. Det gjelder ikke bare forholdet til Islam og muslimer, men det er her endringen får sine tydeligste uttrykk.

Med innvandringen fra 60- tallet og fremover har forholdet til andre religioner endret seg i Norge. Det er ikke lenger nødvendig å dra til "misjonsmarken" for å møte annerledes troende. Dette har tvunget kirken til å forholde seg til andre religioner på en ny måte.

Kirkelig dialogsenter i Oslo ble etablert i sin nåværende form i 2010. I dag er det også etablert i Stavanger og Bergen, der bispedømmene har ansatt egne dialogprester, i tillegg er religionsdialog en viktig del av studentprestenes arbeid. Tilrettelegging for minoriteters religionsutøvelse kommer også inn under dette arbeidet.

Religionsdialog kan sies å være et satsningsområde for den norske kirke. Dialogen i møte med andre troende har sin egenverdi i at den bygger ned murer og fordommer mellom religionene. I møtet med andre mennesker, ansikt til ansikt, skjer det en gjenkjennelse og gjensidighet som går dypere en dogmatiske forskjeller.

Dette er grunnleggende positivt, ingen er tjent med en religionskonflikt og et fiendtlig forhold mellom troende fra ulike religioner. Likevel vil jeg stille spørsmålet om noe har gått tapt i denne religionsdialogen. Er det slik at den har blitt et substitutt for misjon og evangelisering? Hva sier i så fall dette om kirkens teologi og selvforståelse?

Den norske kirke har sin selvforståelse som «en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke.» Men hvor finnes denne misjonen i praksis, i møte med andre religioner og troende i Norge? Er det i det hele tatt mulig å tenke seg misjon ovenfor andre troende i Norge, eller har dette blitt en praksis som fordømmes i religionsdialogens navn?

En endret holdning til andre religioner forteller ikke bare om at religionsdialog har blitt et substitutt for misjon, det vitner også om en endret forståelse av kirkens teologi.

Noe har endret seg fundamentalt siden misjonshøvdingen og MF-professor Ole Hallesbys beryktede «Helvetestale» og en kristendomsform der frelsen og menneskets evige skjebne var det definerende fokus for forkynnelsen.

Det kan sies å være et gode at angsten for helvete og fortapelse har forsvunnet ut av den kollektive bevisstheten, både i kirken og i samfunnet som helhet. Men det etterlater et eskatologisk vakuum, som kommer til syne når det gjelder misjon og andre religioner.

Når målet for misjonen ikke lenger er at «hedningene og de vantro» skal bli komme til tro på Jesus og bli frelst, så har den grunnleggende motivasjonen for misjonen forsvunnet. Igjen står religionsdialogen som et mål i seg selv.

Tiden da det var misjon og evangelisering som preget forholdet til andre religioner, som Islam, er utvilsomt forbi. Kanskje er det et gode at målet om konvertering og omvendelse har blitt erstattet av religionsdialogens fokus på respekt og forståelse mellom religionene. Likevel savner jeg en bevisstgjøring og kritisk refleksjon i kirken når det gjelder de teologiske implikasjonene av dette.

Er kirkens primære oppdrag, i møte med andre religioner, å følge misjonsbefalingen og forkynne frelsen i Jesus Kristus, eller det å drive med religionsdialog? Dette er et spørsmål som er fundamentalt for kirkens selvforståelse, som kirkens biskoper og prester bør reflektere over.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
22 dager siden / 3421 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
28 dager siden / 2459 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
16 dager siden / 2457 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
rundt 1 måned siden / 2369 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1833 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
13 dager siden / 1667 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
29 dager siden / 1511 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
10 dager siden / 1405 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere