Ivar Bakke

Alder: 58
  RSS

Om Ivar

Eks-bonde
Ex-litteraturanmelder
Ex-Phil
Y-tterst meddelsom
Ivar Bakke - man of letters
http://ivarbakke.blogspot.com/

Følgere

Lyset frå fars ansikt

Publisert over 8 år siden

Jan Inge Sørbø har skrevet en bok jeg har lest med stort utbytte. Den heter "Lyset frå fars ansikt - Refleksjonar ved livets slutt".

Den inviterende og åpne måten å skrive om sine egne reaksjoner på å miste sin far og prosessen fram mot dette, det gir mye å kjenne seg igjen i for mange vil jeg tro. Og samtidig er boka rik på kloke refleksjoner om vår tids forhold til alderdom og død. Bøker er ikke ferskvare, jeg ser ingen grunn til det aktualitetshysteriet som preger omtale av bøker. Denne boka har gitt meg mye, og hvis du ikke har lest den synes jeg du bør unne deg selv denne gleden. Jeg liker denne "urene" formen for litteratur som blander det reflekterende med det selvbiografiske, lyriske.

Et slags forsøk i den retning kan du lese her: http://nblo.gs/hq556

Gå til innlegget

Det kristne Stockholm-syndromet

Publisert over 8 år siden

Hvis Gud er til, er alt moralsk tillatt. Bibelsk fundert etikk har ingen reservasjoner overfor grusomheter så lenge disse antas å bli utført av en kjærlig Gud. Å anvende våre menneskelige krav til anstendighet avvises som fåfengt - allmakten rår.

"Det er korrekt at jeg forsvarer Skaperens rett til å gjøre som han vil med sitt skaperverk. Det ligger jo i selve begrepet skaper. Men å forsvare skaperens rett til av avgjøre hvem som skal få leve og ikke, er ikke det samme som å si at noen mennesker har rett til å utrydde andre folkeslag." Sier Torleif Haus, før han begynner å angripe Lars Gules fortid og kommunismens historie, som han roter sammen i en grøt.

Det kan være bekvemt å gå ad hominem, eller snakke om et annet tema, men særlig saklig er det ikke. Det som en del lesere stoppet opp ved, er det faktum at Haus hevder at gud skapte en verden uten den ondskap vi i dag kjenner til, og at det så har skjedd "et fall som forklarer den vondskap som eksisterer i menneskene og i naturen." OK, la oss for argumentets skyld godta denne hypotesen om en moralsk uskyldstilstand i tidenes morgen (en påstand som Haus forøvrig deler med Marx) Men så kommer altså ondskapen inn i verden. Dette var noe den allvitende Gud ikke forutså. Eller ikke var i stand til å forhindre. Eller visste om og lot skje. Og dette syndefallet gjør det nødvendig med utryddelse. Eller i hvert fall har skaperen rett til å gjøre det.

"Enkelte sivilisasjoner når en degrasjonsnivå som bare kan løses med eksterminasjon."

Interessant ordbruk. Eksterminere betyr å utrydde (exterminate på engelsk, ausrotten på tysk) Hva er det som Haus bruker som moralsk argument for å forsvare en allvitende og allkjærlig gud skal ta livet av ALLE jordens mennesker (med unntak av en håndfull i en båt) ved hjelp av drukningsdød. Hva slags moralsk forfall skal kunne rettferdiggjøre en slik gudommelig "Endlösung" på praktisk talt hele verdens befolkning. Hva har de gjort? Er alle sammen skyldige? Er det noen slags moralsk proporsjonalitet over dette, eller snakker vi om en absolutt villskap uten noen form for moralske skranker for utøvelse av vold? Det er nærliggende å tenke i historiske analogier fra det århundret vi har bak oss, der både det nazistiske og kommunistiske diktatur utrydder mennesker - ikke på grunn av noe de har gjort, men på grunn av noe de var. De var skyldige i egenskap av å tilhøre en gruppe (jøder, kulakker etc.) Det synes som om alle debattdeltakerne her er enige i at dette representerer en helt spesiell grad av moralsk lavmål - å ta livet av uskyldige mennesker som ikke har noen slags onde hensikter overfor de herskende, som bare ville leve sine liv i fred. Så langt synes det å herske enighet. Men hva da med beslutningen om å ta livet av praktisk talt hele verdens befolkning - hvordan stiller Haus seg til det?  Han betrakter det som en moralsk akseptabel "løsning" på grunn av de dreptes "degrasjonsnivå". Vi slåss jo militært mot nazismen blir vi minnet om - så da så.

Men vi tok ikke livet av alle tyskere, gjorde vi vel? Skulle man liksom slåss mot nazismens menneskeforakt og anti-humanisme ved å ta livet av alle tyskere? Det ville jo være å operere med en dobbelt moralsk standard, der tyskere blir å betrakte som "Untermenschen" som ikke blir verdige til å tillegges individuelt moralsk ansvar eller menneskeverd, men som bare må utryddes i egenskap av å tilhøre "en sivilisasjon som har nådd et degrasjonsnivå som bare kan løses med eksterminasjon." Det ville jo i så fall være å gå enda lengere i moralsk forfall enn nazistene, ville det ikke? Slik jeg oppfatter Haus, er vi enige om det, så lenge vi snakker om hva som er riktig og galt å gjøre for oss skrøpelige, syndige mennesker.

Men det uhyggelige er at han ikke synes å ha noen moralske forbehold mht. hva en angivelig kjærlig guddom skal ha rett til å kunne gjøre av illgjerninger.  Han opererer altså med to moralske standarder, en for en allkjærlig og allmektig gud som har moralsk rett til å begå utrydninger og voldshandlinger "av bibelske dimensjoner" som det heter - og en annen for oss mennesker, der det å pledere for bruk av massemyrderier for å oppnå politiske mål er moralsk forkastelig. Så snart han blir presset, går ikke lenger Haus' moralske forsvar for massemyrderier ut på at visse sivilisasjoners moralske forfall bare kan løses ved å drepe alle menneskene der. Nå argumenteres det ut fra "makt gir rett"-prinsippet - Gud er nå en gang allmektig:

"Det er korrekt at jeg forsvarer Skaperens rett til å gjøre som han vil med sitt skaperverk. Det ligger jo i selve begrepet skaper."

Det er dette jeg kaller det kristne Stockholm-syndromet. (Begrepet henspiller på et gissel-drama i Stockholm der et kvinnelig gissel skiftet side og gjorde felles sak med gisseltakeren.) Det er ofte dette som blir den siste forsvarslinjen overfor den moralske kritikken av den guddom som de troende forsvarer: Ren makt. Hvem er vi som "med vår menneskelige forstand" forsøker å gå i rette med "Guds uransakelige veier". Det er jo en latterlig hybris. Vi har jo bare med å frykte og elske denne guden som gjennom bibelhistorien gang på gang framstår som vill og utilregnelig sadist – om han hadde blitt målt med våre moralske standarder for menneskelig anstendighet. Ja for vi har ingen andre, vi mennesker. Men vi kan, ved å underkaste oss en hellig tekst, fraskrive oss ansvaret som tenkende mennesker med moralsk ansvar for de handlinger vi utfører, og si at det er guds vilje.

Hvis jeg griper et automatvåpen og gir meg til å skyte inn i en menneskemengde, for så å bli uskadeliggjort og bragt til en rettssal, så kunne jeg si at jeg kun er et redskap, jeg har fått beskjed om å “eksterminere” representanter for en forfallen sivilisasjon som spotter gud og hans lære. Det ville for de fleste bare framstå som en "god dag mann - økseskaft"-svar på det jeg stod tiltalt for; å ha drept fullstendig sakesløse, uskyldige mennesker. Men når en angivelig kjærlig gud gjør det samme, bare i en ganske annen skala, da vil det alltids finnes troende som forsøker å stille opp et moralsk forsvar for dette.  Ikke alle kristne gjør det, jeg vet det, på samme måte som ikke alle som kaller seg sosialister forsvarer stalinismens forbrytelser. Men den viktigste avvisningen av så vel kommunismen som kristendommens frelseslære blir den enkle: Hvis denne harmonien ved "historiens slutt" eller "det kommunistiske samfunn" skal betales i form av at millioner av uskyldige mennesker må dø, så er prisen for høy. Jeg gjør som den ene av Dostojevskijs Karamasov-brødre, jeg påstår ikke at gud ikke kan finnes, jeg "leverer bare billetten høfligst tilbake".

 

Gå til innlegget

Søndags-andakt fra en hedning

Publisert over 8 år siden

Jeg fikk en varm og sterk respons på dette innlegget da den tyske versjonen ble publisert, men også fra uvanlig mange nordmenn.

Rumba med Marion.

Før noen kan komme så langt som til å reise et fysisk skille mellom mennesker, må noen skape en mur mellom "Oss" og "Dem" i vår tanke. Denne indre muren viser seg ofte å være vanskeligst å rive ned, den kan bli stående der lenge etter at de ytre er falt. "En ny mur har reist seg mellom øst og vest, høyere enn den gamle" - sier øst-tyskerne i tunge stunder. Hvordan oppstår slikt ?
Konnotasjoner – det er et seigt lim som er relativt lett å koke sammen. Men det fester seg nesten som arr i språket, kleber assosiasjoner fast til ord, skaper identitet og avstand. Vi vil gjerne være fri, men merker straks de andres ord og deres blikk på oss. Mennesker kan ikke leve uten vann, føde – og respekt.
„Bitte, sag nicht Bauer, sag Landwirt", hvisket en tysk turist diskret til meg, med et forpint uttrykk i ansiktet. Som om jeg hadde jeg brukt et obskønt uttrykk da han spurte om mitt yrke. Men i Norge finnes det knapt jordeiere og leilendinger, altså er jeg likevel bonde – so help me God, som de sier i amerikansk rett. I Danmark sier man "landmann" – for å unngå det belastede uttrykk. Bilen hans var forresten "BU"-registrert (Burgdorf – ved Hanofer). "Bauern Unterwegs" sier man i Tyskland og flirer. Ja, ikke de som kommer derfra, naturligvis. Og ikke jeg heller. Jeg slår opp "bondsk" i norsk synonym-ordbok: se plump. Og under plump leser jeg billig, bondsk, grov, jordbunden, klosset, likefram, rå, simpel, smakløs, upolert, vulgær, taktløs…
Wittgenstein, faller det en vulgær, bondsk sjel inn… var det ikke han som sa: "En hel mytologi er nedlagt i vårt språk". Og tro nå ikke at "mytologi" er en spesialitet for henfarne tider. Hver tid har sin mytologi. Språket danner sosiale realiteter gjennom sine innforståtte forestillinger og assosiasjoner. De kan være vanskeligere å komme forbi enn den glatteste betongmur. Jeg skal snart gi dere et eksempel på det.
Willy Brandt - som var politisk flyktning i Norge da nazistene rådde grunnen i Tyskland - etablerte gode kontakter her. Som Berlins borgermester bidro han etter krigen til at mange "Berlinerbarn" fikk komme til Norge. Her var de noen sommermåneder for å kunne spise rikelig og komme til krefter. Det ble et betydelig bidrag til å bygge ned muren av hat og mistillit mot Tyskland. Ordet "barn" har konnotasjoner til ordet "uskyld". Og Marion Padovani var et barn da hun var hos oss i 1960. Og hun var unektelig tysk – et ord som det den gang heftet sterke negative assosiasjoner til. Marions familie hadde tidligere flyktet til vest, og moren skrev til oss sommeren 1961 at "nå reiser en skammens mur seg" mellom Øst- og Vest-Berlin. Det skjedde over natten, 13.august, og verden var ikke den samme etterpå.
Det jeg skal fortelle om, skjedde på årets lyseste dag. Tradisjonen tro feiret bygda St.Hans med å komme sammen i det grønne, brenne bål og leke sammen, barn og voksne. Det foregikk "i festninga". Der hadde "Batterie Dietl" en gang overvåket Vestfjorden. En hva alder angår voksen mann henvendte seg humrende til Marion, før festen riktig hadde begynt: "Nå, du vet kanskje hvem det var som bygget denne festninga ?"
På et øyeblikk kunne en se hvordan Marion ble en tilskuer til de andres fest, stående utenfor, stirrende mot en usynlig mur, mens øynene fyltes med tårer. "Ja, ich weiß, ich weiß…" svarte hun. Marion visste, hun hadde hørt. Mine foreldre klarte ikke å få hennes tanker bort fra det tåpelige spørsmålet. De måtte dra hjem sammen med den gråtende jenta som ikke lot seg trøste.
Hvor er du nå, Marion ? Du var hos oss i to somrer. Jeg lærte deg aldri å kjenne. Den tredje sommeren kom du ikke, for da kom jeg til verden. Dessuten gjorde tanken på å en gang til å skulle skilles fra deg så vondt, fortalte min mor. Det ble med de to somrene.
Du skulle vært her sist sommer. Festninga står der den, men det er ikke slik du tror. Historien er ikke borte, men vi har bemektiget oss den på vår måte. Sist sommer spillte en gjeng ungdommer fra Berlin der. De holdt utekonsert på blikkfat, de spillte rumba. Og vi var virkelig sammen, alle vi som var der. Musikken, fremført på dette stedet, gav meg nok en assosiasjon. Til en fantastisk scene i Volker Schlöndorffs filmatisering av Günter Grass’ "Blikktrommen": En massemønstring med tusenvis av soldater, hornmusikk, stram marsjtakt. Og så denne pjokken bak tribunene, som hamrer løs på sin vesle blikktromme, bringer det hele ut av takt, løser opp den strenge orden i en gemyttlig dans, hinsides nazistenes kontroll.
Det finnes et bilde fra vår festning anno dazumal, fra et besøk fra de høye herrer som inspiserer dette anlegget som "for evig" skulle sikre det tyske "Lebensraum". D’herrer skulle vært her nå, tenker jeg skadefro. De skulle hørt på denne "entartete negermusikken"; rumba fremført av ungdommer fra Berlin ! Det hadde blitt et skikkelig "clash of civilizations" - to tyske sivilisasjoner, kort i tid, men likevel lysår fra hverandre. Musikken er umulig å marsjere til. Rekkene er ikke fast sluttet, de løser seg opp.
En av foreldrene skrev navn og bosted i museets gjestebok. "Aus Berlin. Soll ich mich dafür schämen ?" Nei. Ingen skal behøve skamme seg over hvor eller av hvem en er født. Såpass må det gå an å lære av nazismens historie. Det er blitt fred nå. Vi kan møte hverandre, her i ruinene av det gamle. Uten frykt eller skam.
Kom, Marion.

Ivar Bakke

Gå til innlegget

Det er gått litt tid siden dette ble skrevet, men vi er ikke kommet så mye videre.Noen som har refleksjoner å komme med?


http://ivarbakke.blogspot.com/2011/02/ytringsfridom-og-det-heilage-den.html

 

Kva meiner eg om teikningar av profeten? Eg trur eit slikt spørsmål for mange kjem nokså bardust. Dei fleste meiner vel at det burde vere heilt greitt. Sjølv   hadde
eg ikkje noko avklara meining. Eg synes spørsmålet er vanskelig. Ja ikkje slik å forstå at eg blir støtt av teikningar av profeten. I mi verd har han ikkje krav på nokon særskild pietet. Men det er jo berre fordi eg er ein av desse sekulariserte vesteuropearane som kjem frå ein etterkristen kulturkrins. For meg er eksistensen av ein heilag religiøs autoritet utenkjeleg. Endå eg ein gong var ein truande kristen. Eller nett difor. Ein truande er i eit visst mon i eksil, han er ein framand i verda. ’Verda forstår ikkje sitt eige beste, den forstår ikkje oss som trur. Den spottar det den ikkje kjenner. Men ein gong kjem domens dag, då skal dei få lære, dei som ikkje ville høyre’. Om lag slik tenkjer mange truande av ymse religionar. Dagens kristne kyrkje har i stor mon adoptert ein sekulær tilnærming til den heilage skrifta – dei ser det ikkje lenger som kristen plikt å lyde blindt ein tekst frå ei anna tid. Det kan ein sjå på som et forfall, om ein er ein kristen fundamentalist. For oss andre, som ynskjer å bo i ein liberal rettsstat, er det eit stort føremon. Vi kan leve side om side med dei andre, og være einige om å være ueinige. Denne prosessen har vore lang og hard. Det finn enno dei som ynskjer seg attende til den tida (der er ikkje lenge sidan) då norske geistlige skulle bestemme kva slags kulturytringar som burde sjå dagens ljos, og kven som burde vore stogga. Det gjer vondt å vere fri, utan sikre autoritetar å stø seg til. Og det gjer vondt når folk hånar det som vi held for å være heilagt. Men når kyrkja no må tole slikt – frå ”Life of Brian” til bare kvinnebryst, då kan vel muslimane og lære seg det same? Ja, jo, for så vidt. Eg vil berre be om at ein tek omsyn begge vegar. Og at ein ikkje gløymer dei eigenskapane eg med åra har lært å sette mest pris på: Takt og sjølvinnsikt. For å ta det siste først: Det er direkte latterleg når ein framstillar det slik at ytringsfridomen vert absolutt handheva i vårt samfunn, at den er ein sjølvsagt rett for alle. Det er ikkje sant. Ein kan heller ikkje seie at det er ein sjølvsagt del av vår sjølvforståing. Kvar einaste politiske leir har her sine svin på skogen, ser ein nærare etter. Det er ikkje berre kyrkja som har stått for eit autoritært syn på ytringsfridomen. Under den kalde krigen var det berre nokre få redaktørar som ikkje fant det i beste orden å sensurera uønska synspunkt på norsk utanrikspolitikk. For meg gjer det ekstra vondt å sjå at så mange av dei som lever av å ytre seg misaktar ytringsfridomen. Eit døme frå den feira forfattaren Dag Solstad (VG 5.2.1972): ”I et sosialistisk land er det forfatternes plikt å hjelpe til med å bygge sosialismen. Å skrive ting som bryter med klare sosialistiske prinsipper er i strid med folkets interesser. Hvorfor skal folket trykke det som er i klar strid med deres interesser?” Slikt kan ein smile skeivt av, eller snerre over, i dag. Det som står fast, er at i de aller færraste av oss set ytringsfridomen over alle andre rettar. Gjorde vi det, kunne vi berre meldt oss inn i foreininga for pedofile nynazistars ytringsfridom. Hadde eg vore redaktør, ville eg t.d. ikkje ha prenta ein antisemittisk karikatur av det slaget ein laga i mellomkrigstida (eller no, i mange arabiske avisar). Det handlar om å unngå ytringar som fremjar hat mellom grupper. Det er billeg å hetse religiøse minoritetar ut frå ein sjølvtilfreds mainstream-kultur. Ein av dei som har synt stor klokskap og respekt på dette området, er Lars Gule. Men å oppmode til å ta livet av dei som ikkje syner denne pieteten, det er noko anna. Nett dét gjer fleire muslimske religiøse leiarar, og dei har brei stønad i store grupper av våre nye landsmenn. Det er ein del av vår multikulturelle kvardag som vi må ta tak i. Eg veit berre ikkje korleis. Finns det nokon intelligente kulturelle tolkar der ute? Ivar Bakke

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
29 dager siden / 1937 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
27 dager siden / 1660 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
20 dager siden / 1645 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
29 dager siden / 1601 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
20 dager siden / 1478 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
18 dager siden / 1411 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
22 dager siden / 1376 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
8 dager siden / 961 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere