Marie Aakre

Alder: 72
  RSS

Om Marie

Sykepleier. Rådgiver i etikk. Tidligere leder av Sykepleieforbundets fagligetiske råd.

Følgere

En verdig død for alle

Publisert 4 måneder siden

Norske kommuner burde formulere denne overskriften som et hovedmål.

Vi har ikke verdens beste helsevesen for de mest trengende, og situasjonen er trangere enn på lenge. I overkant av 40.000 mennesker dør i Norge hvert år, i alle aldre, av ulike årsaker og med ulik grad av lidelse og behov for lindring. De fleste dør på sykehjem, stadig færre dør i sykehus, noen fullfører livet i eget hjem.

Det er stor mangel på kompetanse, tverrfaglighet og palliativ kulturutvikling der de fleste dør, og flere bykommuner har altfor få døgnplasser. Vi har ­ytterst få tilrettelagte steder for døende­ mennesker, og langt færre hospice enn i de fleste av våre naboland.

Å lindre lidelse og dødsangst er et komplekst faglig, etisk, ­relasjonelt og eksistensielt tema. Utøvelsen av helhetlig lindring krever særlige handlingsrom og kompetent tverrfaglig samhandling. Svaret på «lidelsens gåte» finner vi ikke i smertebehandling alene, ei heller i aktiv dødshjelp, men i god helhetlig lindring og moden trøst både overfor pasient og nære pårørende.

Optimal lindring 

Et hospice er langt mer enn et sykt menneske med sterke smerter og dødsangst i en seng. Hospice er et barmhjertighetens sted, med tilrettelagte tjenester for verdighet og ro nær døden. Når det siste stykke liv skal fullføres, er hver pasient «omgitt» av sitt hjem, sitt arbeid, sin familie, sine venner, sine ­interesser, gleder og sorger, håp og engstelser, tro og mening. Å kunne tilby optimal fysisk lindring, og å følge den enkeltes livsprosess helt frem til døden, er ofte som å delta i en komposisjon. Det ligger mye lindring i å kunne dele det som faktisk skjer med både voksne og barn. Også de fysiske rammer fremmer verdighet.

Det er bred faglig enighet om at hospiceideologien og de palliative prinsipper skal danne fundamentet for omsorgen ved livets slutt i Norge, men vi er ikke enige om hvilke organisatoriske modeller som skal til for å realisere disse føringer. De senere års utvikling har lært oss mye om hvor trangt det har blitt for helhetlig lindring både i sykehusenes markedsfokuserte behandlingskulturer og i kommunale pleie­kulturer som styres og presses i motsatt retning. I tillegg sier vår siste NOU 16/2017 «På liv og død» at vi fortsatt ikke bør åpne opp for hospiceenheter i Norge. Tross betydelig mangel på døgnplasser og kompetanse ­anbefales ikke tilrettelagte steder for mennesker med betydelige­ lidelser nær døden. Flertallet i utvalget begrunner sin motstand med at hospice er særomsorg.

Nytt hospice 

I Midt-Norge har vi i flere år manglet minst 30 døgnplasser i og rundt Trondheim, et situasjonsbilde som ligner mange andre større byer. Ringvirkningene for de skrøpeligste som ikke klarer seg hjemme­ har vært både uverdige og krenkende for mange «hjemløse» som er nær døden. Våren 2018 oppdaget vi et «politisk tidsvindu» for et mulig hospice­prosjekt. Både lokale politiske prosesser i Trondheim kommune og intensjoner i regjeringsplattformen løftet frem svært relevante satsningsområder som styrket samarbeid med ideelle organisasjoner, styrket kompetanse i åndelig og eksistensiell omsorg, styrket tilbud om etisk refleksjon til helsepersonell og styrket frivillighet og mulig ­etablering av hospice.

Prosjekt Lukas Hospice svarer­ til alle disse intensjonene. Som et faktisk resultat av flere fagpersoners politiske lobbing, og godt politisk håndverk fra KrF-politikere både i Trondheim bystyre og på Stortinget, fikk Lukas Hospice plass på statsbudsjett 2019. Ved Lukas Stiftelsen Betania Malvik skaper vi nå et siste hjem for mennesker med kort forventet levetid. Lukas Hospice er et supplement til øvrig kommunal virksomhet i midt-norske kommuner. I disse dagene åpner vi dørene for de første pasienter til 12 tilrettelagte døgnplasser, et dagsenter, betydelig frivillighet, sorgtjeneste og praksisnær kompetanseutvikling.

Tradisjon for barmhjertighet 

Det er mange flere enn oss som sier «endelig hospice», og de vet godt hvorfor. 180 søkere meldte raskt sin interesse for våre 30 stillinger. Gjennom flere intervjuer og en grundig introduksjonsprosess har vi lyttet både til sterk motivasjon og betydelige erfaringer med moralsk stress fra samme fagfelt.

Vi har nå fem år til å utprøve en kommunal hospicemodell i en ideell og diakonal organisasjon. Den er altså ikke kommersiell- og profittbegrunnet, men representerer lang tradisjon som barmhjertighetens støttespiller på særlig sårbare samfunnsområder. Jeg håper mange vil finne nytteverdi gjennom våre læringsprosesser.

Gjenreise verdighet

Hospice kan gjerne kalles særomsorg, det er jo mange som trenger nettopp det. Omsorg for døende mennesker krever virkelig en særlig type helhetlig omsorg, og dette verdighetsarbeidet trenger stort mangfold i tilrettelagte handlingsrom. I vår tid kan det se ut til at det nettopp er de ideelle og diakonale organisasjoner som skal hjelpe oss til å gjenreise helhet, verdighet og ro nær døden.

Gå til innlegget

Hvor skal vi dø?

Publisert nesten 2 år siden

Anbefalingene i NOU2017:På liv og død vil ikke til fulle dekke døende menneskers behov for gode heldøgnstilbud gjennom sine siste leveuker. Argumentene i motstand mot Hospice i Norge er vanskelig å forstå. Hospice er ikke særomsorg og truer heller ikke prinsippet om likebehandling. Frivillige organisasjoner bør i større grad være viktige ressurser for god helsehjelp gjennom livets sluttfase.

 

Hvor skal vi dø?

I Verdidebatt Vårt Land, 3 januar finner vi en viktig overskrift; ”Hvor skal vi dø? ”

Det er tiltagende trangt for god helhetlig helsehjelp til døende mennesker i vårt land. Etter nærmere 40 års kompetanseutvikling, utprøving av hospice-ideologien i ulike modeller og forskning, har vi lært mye. Men helsetjenestens stadige OU-prosesser har hatt store konsekvenser for tilbudet til døende mennesker. Nedleggelse av flere hundre heldøgnsplasser ved sykehusene er et eksempel som i særlig grad rammer de skrøpeligste. Altfor mange blir ” hjemløse kasteballer ” mellom ulike institusjoner sine siste leveuker.

 Helseministeren har nå fått en ny offentlig utredning på sitt bord; NOU 2017:16 ”På liv og død”. De sentrale ideer er nå at langt flere skal dø hjemme, noen ved de palliative enheter, og de fleste skal dø i sykehjem, som nå anbefales videreutviklet som de mest sentrale steder for å dø. Dette er nødvendige og bra satsninger som haster. Men mange døende mennesker med andre diagnoser enn kreft har fortsatt lite tilgang til palliativ kompetanse og heldøgnsplasser. Hvis vi kjemper for en verdig død for alle må vi raskt etterspørre større mangfold i modeller og innhold. NOU-utvalget er splittet i sitt syn på hvor vi skal dø. To av medlemmene leverer en dissens, grundig beskrevet i to kapitler, for å få flere Hospice-enheter i Norge.

 Særomsorg og likebehandling.

I artikkelen ”Hvor skal vi dø” finner vi utfordrende argumenter for å si nei til Hospice fra to sentrale utvalgsmedlemmer i NOU-arbeidet, og to ressurspersoner i fagfeltet palliasjon. De begrunner primært sin motstand mot Hospice med begrepene særomsorg, og kravet om likebehandling.

Hva er særomsorg? Så langt jeg vet betyr særomsorg ”et organisert og avgrenset helsetjenestetilbud tilrettelagt for en spesiell pasientgruppe”. Hva er så det sære med Hospice? Konseptet palliasjon bygger på hospice-ideologien og handler om mye mer enn  medisinsk lindrende behandling. Å fullføre sitt liv og å møte døden er primært et eksistensielt prosjekt. God lindring og trøst er sentralt for et verdig stykke liv for den enkelte og de nære pårørende. Vi vet mye om at dette helhetlige og tverrfaglige arbeidet ikke er mulig å sikre i travle helse-institusjoner og marginaliserte sykehjem. Mange døende mennesker er heller ikke gamle, og trenger tilrettelagte steder å være for å fullføre sine liv når de ikke kan klare det hjemme.

Hva er det som gjør at de fleste nordiske, europeiske og vestlige land har hospice-enheter tilpasset døende menneskers behov, men ikke vi? Vi har riktignok noen få.  Jeg vil nevne Fransiskushjelpen, som vi betrakter som den første Hospice-enheten i vår land, og som vi absolutt burde etterligne i alle våre større byer. Vi har også Hospice Lovisenberg i Oslo, der mange får livsviktig helsehjelp gjennom sin siste leveuker. De har et godt omdømme og det er stor etterspørsel etter plassene der.

Er dette særomsorg? Er dette innenfor eller utenfor helsevesenet? Hva er det som gjør at vi ikke vil videreutvikle steder der kompetente, motiverte ansatte søker å ”skreddersy” nødvendig hjelp til livsprosesser, familieprosesser, pleie og omsorgsprosesser og behandlingsprosesser nær døden? Jeg håper Helseministeren anbefaler at både Helseforetak og kommuner samhandler med ideelle og private organisasjoner for å drive flere gode Hospice. Denne type samarbeidsmodeller skjer jo hele tiden på mange fagområder uten at det kalles særomsorg.

Likebehandling betraktes som helsetjenestens ideal. Like rettigheter for alle er et viktig prinsipp, men vi har dessverre brukt ideen til å standardisere og regelstyre fremfor dannelse av kunsten i den praktiske klokskap. Likhet er ikke det samme som likeverd. Vi er alle like mye verdt helt frem til døden, og i dette landskap av liv kan vi lære hvor forskjellige ønsker og behov kommer til uttrykk når livet skal fullføres.  Behovet for ro, tilstedeværelse og forvaltning av tid er sentralt, og beskyttelse mot hensiktsløse utredninger, falske håp og meningsløse overbehandlinger er store fordringer.

Hvor skal vi dø? Vi kan ikke slå oss til ro med utvalgets forslag alene. Flere Hospice bør inkluderes i forslagene, særlig nær de største byene. Verdighetsgarantiens intensjoner er ikke mulig uten langt flere heldøgnsplasser, og noen av dem bør være i Hospice. Det er vel ikke urimelig at mennesker kan få ønske seg sitt dødssted, at vi kan få sikre oss ”et siste hjem” i noen uker før vi dør, når det ikke lengre er mulig hjemme.  Nå trenger vi en bred og frimodig verdidebatt og høringsprosess for vårt samfunns normative hovedoppdrag, der de reele pasientbehov settes fremst.

 

Marie Aakre

Seniorrådgiver sykepleie, etikk og ledelse

 

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Betydelig moralsk uro

Publisert over 3 år siden

Jeg avslutter yrkeslivet med betydelig moralsk uro. Jakten på dømmekraft haster i dagens markedskulturer.

Jakten på dømmekraft i komplekse og travle praksiser er ofte tilfeldig, kraftløs og lite pedagogisk. Det er gode grunner til å spørre om det bør være lov å arbeide med sårbare mennesker uten mulighet for systematisk etisk refleksjon med nære kolleger.

Ansatte i pleie og omsorgstjenester forvalter daglig betydelige prioriteringer og sammensatte handlingsvalg der stor arbeidsmengde og høyt tempo preger arbeidshverdagen. Kvalitet og pasientsikkerhet blir tilfeldig ivaretatt. Mennesker kan ikke hjelpes med oppskrifter. Marginaliserte
omsorgstjenester handler om langt større faglige og etiske fordringer enn flere hender. Ansatte med minst kompetanse blir ofte stående alene med «umulige» beslutningsprosesser og «uløselige» dilemma. De ansattes personlige vurderingsevne og praktiske klokskap avgjør det meste. Tilkortkommenhet, avmakt og skam kommer ofte til uttrykk i store deler av tjenestene. Det moralske stress er betydelig og sykefraværet stort.

Marginalisert. Jakter vi egentlig på dømmekraft? Vi lærer ikke av erfaring, men av refleksjoner over erfaring. Likevel finner vi i dagens tjenester en intens jakt på standardiserte oppskrifter og en alvorlig mangel på systematisk etisk refleksjon og dannende kompetansekulturer. Utvikling av praksisnær vurderingevne er et marginalisert kompetanseområde.

Spørrende, frimodig og kritisk kollegarefleksjon er nødvendige for dannelse av den enkelte ansattes «moralske kjøl». Dannelse krever mot til motstand, og frykten for å moralisere er velkjent. Denne mangel på systematisk dannende kompetanseutvikling hemmer både kvalitet, trivsel og arbeidsglede, og kan bli helsefarlig for både pasienter og ansatte.

Hverdagsledelse. Hverdagsledelse er det viktigste svaret på bærekraftig dannelsesarbeid. Vi kommer ikke lengre enn våre ledere. Det finnes heldigvis hverdagsledere som danner forbildefunksjoner. De danner dannelsen systematisk, ansvarlig og frimodig, nettopp ved å bruke praksisnære inntrykk, kjerneverdier og faglige verdier som forpliktende styringsverktøy. Verdier er ikke mer verdt enn hva de brukes til. Hva er hensikten med organisasjonenes kjerneverdier og profesjonenes profesjonsetikk hvis de ikke skal brukes til noe forpliktende i praksis?

Hva er det som gjør at praksisnært lederskap for de største personalgruppene ikke får større oppmerksomhet? Både helseforetak og kommuner har vel ansvar for å skape handlingsrom for fag og yrkesetikk. Lederen som kulturutvikler bør bli et langt tydeligere tema, og et lederkrav i lederavtaler på ut-øvende nivå. Synlig, kompetent og tilgjengelig hverdagsledelse etterspørres av ansatte kontinuerlig. Presisjonsnivået på dannende ettertanker og tilbakemeldinger, både som støtte, ros og ris er mangelfullt.

Haster. Jeg avslutter yrkeslivet med betydelig moralsk uro. Jakten på dømmekraft haster i ­dagens markedskulturer og kompleksitet. Humanitet, faglighet og verdighet til de mest sårbare har det trangere nå enn på lenge.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 12.4.2016

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere