Er Gud nådeløs og egoistisk?

Det er noen temaer som garantert hisser folk til debatt her på bloggen. Skriv et innlegg om dåp, skapelsen eller om tro generelt – eller om alkohol og Israel for den saks skyld, ja, så har man det gående – bokstavelig talt.

Det er ikke til å undres over at vi kristne mister respekt og innflytelse når dette er det viktigste i en verden som ellers roper etter medmenneskelighet og rettferdighet – som mange forbinder med kjernen i det kristne budskapet.

For egen del er de åndelige og teologiske temaene ofte av mindre interesse. Det er sløsing med tid og ressurser i det uendlige å diskutere små tolkningsforksjeller i skriftene.  Det som er mer interessant, er mitt personlige forhold til troen og gudsforholdet og hvordan troen griper inn i våre liv og som gjør at vi handler i pakt med troens intensjon til beste for oss selv og for menneskeheten – og dermed for Gud.

Det er vanskelig å forstå at dåp diskuteres med så stor intensitet – om att og om att – uten at debattantene kommer en millimeter videre. For meg er det helt ok at noen mener at barnedåp er greit og at noen velger voksendåp. Ingen kan påstå at en stakkar, som eventuelt har misforstått, taper sin sjel og mister retten til evig liv dersom en var uheldig å velge dåp på feil tidspunkt i livet – eller på feil måte.

Videre er det uforståelig at spørsmålet om skapelsen hisser til slik debatt. Jeg tror at Gud har skapt oss alle, også Ida. At noen mener at ting er blitt til helt av seg selv, er greit. Det må de få lov til.

Når troslivet generelt diskuteres, så hender det at jeg blir svært forundret (for å si det mildt) – og ikke minst skuffet. I et trosperspektiv er livet her på jorden en kort mellomstopp på veien mot evigheten. Det er greit nok, men når noen mener at mellomstoppen kun har én hensikt, nemlig det å ha blikket fast rettet mot evigheten og verken se til høyre eller venstre – ikke bry seg om noe annet – kun leve et liv for og med Gud, ja, så begynner jeg å lure.

Er Gud en selvsentrert egoist og en ekshibisjonist - en som kun er opptatt seg selv og oppmerksomhet om sin ”person”? Er Gud uten nåde? Jeg som trodde at nåde er et av de virkelig magiske ordene i den kristne tro. Er Gud likegyldig til hvordan vi opptrer overfor mennesker og verden omkring?

Her er min tro. Etter evne å leve et liv til beste for Gud og mennesker, å kjempe ondskap, nød ødeleggelse av skaperverket, å bidra så godt jeg kan til å skape rettferdighet, å leve slik at jeg ikke vekker anstøt eller krenker andre, å bekjenne min tro (forkynnelse er ikke mitt kall) og ha et tettest mulig forhold til Gud gjennom bønn og gudstjenesteliv.

Måtte Gud være med oss...