«Gud må komme oss i møte»

Kan Gud skifte mening?

På Vestfrontplassen utenfor Nidarosdomen blir spørsmålet stilt til den amerikanske eks-pastoren Rob Bell, til Bjørn Eidsvåg, til preses i Den norske kirke Helga Haugland Byfuglien, til den muslimske fortelleren Mehda Zolfaqari og til forfatter Kristine Hovda, som en del av Olavsfestdagene.

Ingen av dem har noe enkelt svar.

– Gud må komme oss i møte, hjelpe oss tåle å gjøre de endringene som må til, sier Eidsvåg fra scenen.

Han har skrevet salmen «Ingenting er som det en gang var», et bestillingsverk til Olavsfest. Han ser spørsmålet i lys av forandringene vi må gjøre i møte med klimaendringene.

– Nådebegrepet må være rent, romme mulighet for nye starter, nye begynnelser, det trenger alle, sier Eidsvåg.

Han har også skrevet boka Tro og trass. Min vei, mine valg som kommer til høsten. Han kaller den et forsøk på å komme til rette med hva han tror på, gjennom en utvikling som har gått fra bedehus til teologistudier, til å møte folk fra all verdens religioner, og gjennom denne utviklingen finne ut av hva det er han tror på.

– Jeg tror mer enn noensinne. Det er bare å glede seg, nå kommer svaret! sier Eidsvåg og ler.

Idémessig revolusjon

– Hvis tro er å slutte seg til en rekke læresetninger, så har jeg veldig lite av det nå, sier Kristine Hovda etter at arrangementet er ferdig. Hun har skrevet boka Jeg lever ikke lenger selv, som handler om hvordan hun fant troen da hun mistet den.

– Men det er viktig for meg å si at jeg ikke vil frata noen troen på evig liv, fordi hva kan jeg vite om det?

Hun vokste opp med å tenke at det å være kristen betyr å underlegge seg Guds vilje. Men etter hvert ble det en byrde å tenke at hun selv satt med sannheten. Det føltes som en slavekontrakt. Nå tenker hun at folk som er ute etter dogmer de kan holde fast i, ønsker å slippe å kjenne etter inni seg.

– Jeg tror vi står overfor en slags idémessig revolusjon når det kommer til hva tro er. Vi har vært veldig opptatt av tro som identitetsmarkør, men det har folk begynt å bli så lei av at de forlater kristendommen. Noen omfortolker kristendommen, andre går til buddhisme eller nyreligiøsitet. Den identitetsbaserte troen er i ferd med å forsvinne, og det er jeg kjempeglad for, fordi det er roten til veldig mye ondt. Sånn type tro skaper krig.

– Jeg har masse tro, men det handler om å oppdage selv hva livet er, og å ha tillit til at det går bra med meg selv om jeg ikke har svar på alt.

Ideen om at noen tror fordi de trenger noe å holde fast i, mener Hovda er en nedlatende måte å forholde seg til troende på.

– Jeg tenker at tro i dag er et verktøy for å vokse som menneske. Det eneste jeg egentlig vil, er at folk skal få lov til å tenke selv.

– Jeg har sluttet å snakke om ting jeg ikke vet noe om. Men jeg er nysgjerrig på hva som skjer når vi dør. Jeg hadde ikke blitt overrasket om jeg våknet på den andre siden, ler Hovda.

– Men jeg er ikke lenger redd for at det skal være på et veldig varmt sted, sier Hovda, mens vi sitter i 31 graders varme i Trondheim.

Alt er åndelig

For Rob Bell, den tidligere megakirkepastoren som ble fordømt etter å ha avvist ideen om helvete, er det ikke så viktig å snakke om Gud. Under forestillingen han holder senere på dagen snakker han mer om kvantefysikk og forholdet mellom partikler enn om Gud. For ham er det viktigere å vise at det åndelige er overalt, og at vi ikke trenger å trekke opp grenser, og si hvem som er kristne og ikke.

– La oss gå inn i skogen sammen og se hva som skjer, fordi det er der livet skjer, sier amerikaneren, svevende og sjarmerende, utenfor Nidarosdomen.

Kastet hijaben

Mehda Zolfaqari er muslim og feminist, og bestemte seg for å kvitte seg med hijaben da hun innså at det ikke var den som definerte troen hennes.

– Det er greit å gå med hijab, men for meg ble det rart at jeg skulle komme nærmere Gud ved å dekke håret mitt, mens broren min ikke trengte å gjøre det, sier hun fra scenen på Vestfrontplassen.

Det var da hun oppdaget betydningen av Koranens fortelling om Maria, Jesu mor, at hun skjønte at det ikke var noen motsetning mellom å være religiøs og feminist.

– Ved å være trofast mot Gud er Maria også trofast mot seg selv. Den fortellingen inspirerte meg til å være meg selv.

– Den følelsen kjenner jeg meg veldig igjen i, svarer Hovda.

– Gud har gitt oss ansvar og muligheter til ikke bare å tenke på våre egne lengsler og egne behov, som også er legitimt. Men Jesus utfordret oss hele tiden til å se våre neste og vise barmhjertighet.

—   Helga Byfuglien, preses i Den norske kirke

Se våre neste

– Kirken er ikke et meningsfellesskap, sier Helga Byfuglien når vi møter henne i etterkant av arrangementet. Hun er en eneste i forsamlingen som i kraft av sin stilling snakker på vegne av flere enn seg selv.

– Det er hverken prester eller biskoper sin oppgave å peke ut hvem som er innenfor og utenfor, men vi forkynner evangeliet.

Hun understreker at kirken står for noe grunnleggende, men at det er et stort rom for ulike meninger og synspunkter.

– Vi må alltid lese Bibelen i lys av vår egen samtid og livserfaring, sier hun.

Hun trekker fram hvor mye som har forandret seg hvis man ser på kirkehistorien.

– Synet på kvinnelige prester, skilsmisse, gjengifte og likekjønnet ekteskap, for eksempel.

La oss gå inn i skogen sammen og se hva som skjer, fordi det er der livet skjer.

—   Rob Bell, forfatter og tidligere pastor

Frigjørende kristendom

Når disse tingene stadig endres, hva er så det uforanderlige i den kristne troen, kan man spørre seg.

– Gud har gitt oss ansvar og muligheter til ikke bare å tenke på våre egne lengsler og egne behov, som også er legitimt. Men Jesus utfordret oss hele tiden til å se våre neste og vise barmhjertighet, sier Byfuglien.

Hun er litt skeptisk til tendensen til å legge for mye vekt på hva en selv faller til ro med.

– Når jeg hører de andre her fortelle sine historier så tenker jeg at det er veldig menneskelig å ville slippe fri fra noe man har følt seg veldig bundet av. Ting som knuser livslyst, og som tar fra en både mot og helse.

Hun mener at det ikke er en frigjørende kristendom, og at det er viktig å huske på at kristendommen alltid er rettet mot den neste.

– Men en frigjørende kristendom er heller ikke å mene hva man vil. Det at noe ligger fast er en viktig del av vår tradisjon, sier Byfuglien.

– Kirken er et menneskelig fellesskap, og forandres hele tiden.

– Troen må stadig gjenfortolkes. At vi er grunnleggende syndige passer dårlig i en tid da vi må tro på at forandring er mulig, sier Eidsvåg fra scenen.

– Jeg tror at den tiden da dette var sentralt for kirkens forkynnelse er forbi. Vi har mer enn nok med å utfordre oss selv og hverandre, sier Byfuglien.