Bjørn Arne Rosland

98    780

Innenfor eller utenfor.....

Publisert: 29. jun 2009 / 457 visninger.

Vi som vokste opp i det frikirkelige Norge på 1950 og 60-tallet, sang fra de tidligste ungdomsårene dette koret med et sterkt følelsesmessig engasjement. En av dem var Jørn. Alt fra 13 års alderen hadde han sterke åndelige opplevelser. Han var en drivende kraft i ungdomsflokken. Mange så på ham som et forbilde.

Det var derfor ingen stor overraskelse når han stod fram i menigheten og bekjente sitt predikantkall. Det var likesom helt naturlig. Mange hadde ventet på dette. Han var ennå ikke fylt 20. Men allerede på dette tidspunktet hadde han ledet møter og besøkt menigheter sammen med andre ungdommer for å vitne om hva Jesus betydde i hans liv.

Nå skulle han gi resten av sitt liv i evangeliets tjeneste. Først mange år på heltid. Senere kombinerte han utøvelsen av kallet ved siden av andre oppgaver. I mer enn 40 år fikk han oppleve det varme gode fellesskapet i den sammenhengen han stod. Underveis hadde han også flere sentrale oppgaver i kristen sammenheng. Alt var bare velstand.

Men så skjedde det noe som skulle forandre alt. Ekteskapet som hadde skrantet i mange år, holdt ikke lenger – til tross for iherdig kamp for å redde det. Det store personlige nederlaget var et faktum. Og det skulle koste.

Plutselig var han som alltid hadde vært innenfor, blitt utenfor. Han ble fratatt sin mulighet til å fortsette som forkynner. Andre i samme situasjon fikk fortsette som ingenting hadde hendt.  Men for han var menighetslokalenes dører var stengt.

Det ble en skremmende opplevelse som satte dype spor i hans sjel – for det er ganske ensomt og kaldt der ute. Særlig når gamle, gode venner og kjente som alltid hadde vært så positive, vendte han ryggen.

Det skjedde på forskjellige måter. Mange ble svært reserverte. Andre kritiske. Og noen til og med aktive baktalere, som med hensikt blandet rykter og sannhet for å gjøre historien mer interessant. Det gjorde fryktelig vondt.  Skyldfølelse og selvbebreidelse gjorde ikke situasjonen bedre.

Den nagende ensomheten, den indre smerten og de destruktive tankene ble nesten uutholdelige. Sjelen var som et opprørsk hav. Han så ikke lenger noen utvei. Innelåst i sin egen smerte var han i ferd med å resignere.

Heldigvis var det noen som forstod det dyp av mørke og håpløshet Jørn nå befant seg i. De strakte ut handa og stilte opp som venner og sjelesørgere. Dette ble redningen. Uten dem hadde han ikke orket med livet lenger, sier han selv.

Jeg kjenner både sorg og sinne når jeg forteller dette. Hvordan kan slikt skje? Hva er det som driver mennesker til en slik brutal oppførsel. Da Jørn trengte dem mest, var de lengst borte.

Hva slags kristendom er det?

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Gunnar Lund

0 innlegg  6281 kommentarer

Innenfor eller utenfor

Publisert rundt 8 år siden

Ja, det er et godt spørsmål. Hva slags kristdendom er dette?

Det er ingen tvil om at livet kan være vanskelig. Og ting kan gå i stykker for noen og enhver. Ingen har garanti mot å bryte normer som bibelen har lagt. Mange i dag lever også bokstavelig, bokstaven kommer foran alt, inkludert Jesus, Den Hellige Ånd og kjærligheten til sin neste. Det er sterkt beklagelig at noen bruker bibelen til å fordømme andre troende som har mislykket, istendenfor å bruke bibelen til å bygge opp igjen dem som det har gått i stykker for.

 


 

 


Svar
Kommentar #2

Magnus Husøy

19 innlegg  4126 kommentarer

Takk Bjørn Are

Publisert rundt 8 år siden

Hei Bjørn Are.

Du forteller jo om en trist historie som jeg dessverre aner at ikke er enestående i kristen-Norge. Om ikke annet må det du sier i alle fall gå som et sterk oppfordring til de av oss som ikke har opplevd (eller deltatt i) slike episoder om å prøve å gå fram annerledes. Det du går inn på rører jo også ved en hårfin balanse mellom "menighetstukt" og "nestekjærlighet". Det er sannelig ikke enkelt å vite hva som er det beste å gjøre når slike ting oppstår... Jeg tror at den som lever nært til Jesus og spør ham til råds nok vil ha bedre forutsetninger for å kunne løse slike floker enn de som kanskje har et overfokus på "bud og regler" (noe som nødvendigvis ikke trenger å være galt i seg selv, men kun dersom man mangler kjærlighet jfr. 1Kor 13). Dessuten kommer jo personlighet inn i bildet. Også kristne personer kan ha uheldige utslag i sin personlighet - uten at det er noen unnskyldning.

Mvh Magnus

Svar
Kommentar #3

Per Søetorp

98 innlegg  1913 kommentarer

Utenfor ”leiren”, men fortsatt ”inne” med Jesus..

Publisert rundt 8 år siden

 

29.06.09 kl. 12:02 skrev Bjørn Arne Rosland:

Det ble en skremmende opplevelse som satte dype spor i hans sjel – for det er ganske ensomt og kaldt der ute. Særlig når gamle, gode venner og kjente som alltid hadde vært så positive, vendte han ryggen.

Det skjedde på forskjellige måter. Mange ble svært reserverte. Andre kritiske. Og noen til og med aktive baktalere, som med hensikt blandet rykter og sannhet for å gjøre historien mer interessant. Det gjorde fryktelig vondt.  Skyldfølelse og selvbebreidelse gjorde ikke situasjonen bedre.

Den nagende ensomheten, den indre smerten og de destruktive tankene ble nesten uutholdelige. Sjelen var som et opprørsk hav. Han så ikke lenger noen utvei. Innelåst i sin egen smerte var han i ferd med å resignere.

Heldigvis var det noen som forstod det dyp av mørke og håpløshet Jørn nå befant seg i. De strakte ut handa og stilte opp som venner og sjelesørgere. Dette ble redningen. Uten dem hadde han ikke orket med livet lenger, sier han selv.

 

<!-- /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-parent:""; margin:0cm; margin-bottom:.0001pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman";} @page Section1 {size:595.3pt 841.9pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} -->

Jeg må si jeg kjenner meg personlig svært så godt igjen i historien om ”Jørn”. Selv om jeg ved Guds nåde og hjelp har blitt bevart i ekteskapet, ikke minst takket være en fantastisk kone som elsker meg, har det vært mer enn nok av andre hendelser de siste årene som har holdt på å rive både mitt liv og min tjeneste over ende.

Jeg har tjent Gud siden jeg ble frelst som 17-åring. Nesten 20 år i heltidstjeneste som forkynner og musiker, samt over 10 år som ”teltmaker”.  Det er ingen overdrivelse for meg å hevde at dersom jeg skulle basert min tro på hvordan jeg har blitt behandlet av andre såkalte ledere i ulike menigheter og kristne organisasjoner, hadde jeg garantert ALDRI vært kristen i dag . Men heldigvis er ikke min tro basert på annet enn Jesu solide frelsesverk, og at det faktisk er Han som har kalt meg til tjeneste – uavhengig av hva andre måtte synes og mene.  

De ”venner” og kolleger jeg hadde trodd skulle stille opp for meg når det har stormet som verst, har enten glimret med sitt fravær eller vist seg fra en fra før av ukjent side. Det har vært skremmende å se hvordan bakvaskelser, utfrysningsmekanismer og ryktespredning rir dagens tungetalende kristne som en kreftsvulst. Samtidig må jeg være ærlig og si at jeg er minst like skremt av hvilke destruktive krefter jeg selv har vært disponert for som menneske. Jeg kan ikke bare laste alle andre, men jeg har selv vært nødt til å ta et radikalt oppgjør med synd og forvitrede holdninger i mitt eget liv.  Dette har kostet mye tid, og etter å ha vært sykmeldt i over halvannet år opplever jeg fortsatt å ha et stykke igjen.  Men det går framover – til tross for tidvis øredøvende stillhet og fravær av Det Hellige Bakkemannskaps svært så oppskrytte tropper..

Jeg takker Gud for dyktige fagfolk, men mest av alt for venner som for meg har vist seg som nettopp det:  Tatt en telefon, kommet på besøk, lyttet forståelsesfullt uten å dømme osv.  Uten dette hadde jeg aldri klart å bli stående. Uten Guds godhet og trofaste kjærlighet hadde jeg for lengst kastet inn håndkleet og blitt permanent værende i bitterhetens og fordømmelsens hengemyr. Menneskelig sett skulle jeg ha vært både frafallen og utenfor tjeneste. Men jeg kjenner meg privilegert som til tross for tøffe tak som kunne drept en hest, fortsatt har troen intakt og drømmer om videre liv og tjeneste i Guds rike – 50 år ung..

Mye kunne vært fristende å si i denne sammenheng, men jeg vil begrense meg her til følgende:  At det fortsatt eksisterer evangelister, misjonærer, lovsangsledere og andre kallsbaserte tjenester, er ikke på grunn av, men snarere mer på tross av tilstandene i norske menigheter. Kartet stemmer ikke på noen måte med terrenget, og min erfaring er dessverre at jeg ikke uten videre kan anbefale andre å gå blåøyde inn i disse. Da er det tross alt bedre å være utenfor ”leiren”, men ”inne” med Jesus.  Norges største menighet sitter uten tvil ”på gjerdet” – utenfor de organiserte, tradisjonelle kristne sammenhengene, men allikevel med en levende tro og relasjonsbasert vennefelleskap. 

Gjennom et langt liv har jeg valgt å tro det beste om mennesker, men kan ikke annet enn si at mine forventninger og illusjoner gang på gang har møtt veggen. Dette til tross, har jeg valgt å gi mitt liv til det jeg tror på. Det profesjonelle kristne miljøet har for meg vist seg å være overraskende brutalt, hardt og tøft.

Kanskje nettopp fordi det består av ufullkomne, svikefulle mennesker som meg selv..?

Svar
Kommentar #4

Frode Meland

82 innlegg  4840 kommentarer

RE: Innenfor eller utenfor.....

Publisert rundt 8 år siden

 

Personlig så har jeg av en eller annen grunn høy tillit til mennesker som virkelig har vært ute en vinternatt.  Skal jeg høre på en preken, vil jeg prioritere de som har livserfaring med i bagasjen fordi jeg anser levd liv som mer fylt av substans enn allverdens teorier om hva som er god eller dårlig moral.

Den fordømmelse du snakker om virker barnslig og smålig.  De som reagerer med å vende ham ryggen, har ganske sikkert noe å skjule...

 

Svar
Kommentar #5

Arne D. Danielsen

294 innlegg  5445 kommentarer

Utrivelig og uverdig

Publisert rundt 8 år siden

Det du forteller er uverdig. Det er trist nok en gang å konstatere at kristne ofte er troens verste fiender.

Kirken aksepterer homofile, men sier nei til at praktiserende / samboende homofile kan inneha vigslede stillinger. Dette er forholdsvis pragmatisk og kanskje også greit, men Kirken blir likevel fortsatt utsatt for massiv kritikk for den restriksjonen de selv har valgt. Trossamfunn må få lov til å praktisere sin tro og religiøse retningslinjer slik de selv mener det er riktig.

I lys av dette slipper frikirkelige trossamfunn alt for lett unne. Der finnes så mye rart og så mye grums, men det kommer sjelden til overflaten - utenfor menigheten.

Det er tilsynelatende ingen steder det er det er så mye strid og kiv som blant de kristne. Utfrysing er et ikke uvanlig virkemiddel. Noen (de "eldste") gjør stikk motsatt av det Mesteren forkynte, de dømmer andre, og de unnlater å følge det som var hele poenget med Jesu korsfestelse og død, tilgivelse.

Svar
Kommentar #6

Rune Tveit

40 innlegg  4008 kommentarer

hva slags

Publisert rundt 8 år siden

Gudsbildet har de som ikke makter å gi rett omsorg? Eller hva plages de med av dårlig selvbilde? Eller kanskje er de maktsyke og elsker å pirke i andres svakheter og nederlag?

Jeg har noen års erfaring fra ledelse av en kristen menighet, og jeg tok en fagutdanning innen sosialt arbeid som "gammel" mann. For å kvalifisere meg til universitet måtte jeg først ta et grunnfag, og valgte KRL på Ansgar skolen. 48 år ung begynte jeg der sammen med en rekke unge studenter som ivret for å jobbe med evangliet innen for organisasjoner og menigheter. Selv var jeg veldig klar på at jeg ønsket meg en "verdslig" jobb. Jeg har etter at jeg ble ferdig som sosionom jobbet innen rusomsorg, barnevernet, og for tiden i nav.

Jeg er imponert over de unge som vil jobbe innenfor menigheten, og jeg håper at de vil oppleve en større raushet enn den du beskriver i innlegget Bjørn Arne.

Jeg må si at jeg faktisk noen ganger syntes å oppleve større raushet i verdslige miljøer enn i mange kristne.

Og akkurat det syntes jeg er leit.

Det at ekteskapet ryker, er ikke noe som gir rett til fordømmelse. Det er i tillegg en sterk belastning når de som er i tjeneste mister jobben og også sitt nettverk på grunn av dette.

En annen sak er at jeg har møtt noen som har opplevd noe liknende og som etterpå nærmeste har krevd av utenforstående at de skal sympatisere med dem, og dermed få antipati til den andre.

Det er et urimelig krav som gjør at rausheten får trange kår, og dermed fører det ofte til at venner og andre kjente trekker seg tilbake.

Svar
Kommentar #7

Bjørn Arne Rosland

98 innlegg  780 kommentarer

Tveit

Publisert rundt 8 år siden

Oppdaget helt tilfeldig at du hadde kommentert dette innlegget som vel var det første jeg skrev her. Jeg synes det er veldig trist når man ser at kristne ikke har noe annet enn kritikk og fordømmelse å bidra med når mennesker i kristne miljøer opplever det Jørn gjorde.

Som deg - har jeg registert mange ganger at ingen overgår enkelte kristne når det gjelder fordømmelse og baktalelse.

Hvilken tragedie!

Svar
Kommentar #8

Kjell G. Kristensen

64 innlegg  12251 kommentarer

Er Kristendom egenlig kristendom?

Publisert rundt 8 år siden

Når en leser disse fortellingene, er det på sin plass å spørre er kristendom bare et ytre plagg? Før i tiden gikk folk i kirken for å være bedre en andre som ikke gikk, ikke at de forsto hva som ble sagt, for prestene la ut prekenen på latin, men for å vise andre at det var bedre stelt med dem. De var innfor, mens de andre var utenfor.

Når Gud taler om hvem han er Gud for da snakker han om at han er de levendes Gud og ikke de dødes Gud. Matt.22.27, 32.  Av dette forstår en at i dette ligger det en dypere forståelse - de døde er denne verdens visdom og dårskap 1.Kor.3.19, som skal forgå.

Med de døde menes altså denne verden, som betegnes som det som er forgjengelig (dødelig) mens de levende er de som er uforgjengelig (udødelig), og det er disse som Gud taler om er Gud for.

Hva for konklusjon får en da? Jo, så lenge vi holder på med å krangle med hverandre, vise hverandre ryggen, baktale hverandre - så lever vi fortsatt slik boken sier det; denne verdens visdom er dårskap, mens Jesus sier som dere sikkert har forstått: "Jeg er ikke av denne verden", så hvorfor ikke innrømme det med det samme, så lenge de døde ikke oppstår, da er heller ikke Kristus stått opp, og vi har en unyttig tro - hvor vi splitter den opp istedet for å samle den. "Da er dere ennå i deres synder," sier 1.Kor.15.17.

Svar
Kommentar #9

Gunnar Lund

0 innlegg  6281 kommentarer

Bibelforståelse

Publisert rundt 8 år siden

Kristensen,

du må jo lese ting i sin sammenheng. I versene du sitere så samtaler jo Jesus med saddukeerne. De mener at det ikke er noen oppstandelse. De aksepterte bare de fem første bøkerne i GT som hellig skrift, og aviste en oppstandelse, fordi de ikke fant noe sånt i sine skrifter. Da kommer Jesus inn og sier det han sier, at når Gud talte ordene i 2.mos 3,6 hadde Abreham, Isak og Jakob vært fysisk død i mange år. Så det må nødvendigvis finnes et lliv etter døden.

Svar
Kommentar #10

Kjell G. Kristensen

64 innlegg  12251 kommentarer

RE: Bibelforståelse

Publisert rundt 8 år siden

 

21.08.09 kl. 10:51 skrev Gunnar Lund:

Kristensen,

du må jo lese ting i sin sammenheng. I versene du sitere så samtaler jo Jesus med saddukeerne. De mener at det ikke er noen oppstandelse. De aksepterte bare de fem første bøkerne i GT som hellig skrift, og aviste en oppstandelse, fordi de ikke fant noe sånt i sine skrifter. Da kommer Jesus inn og sier det han sier, at når Gud talte ordene i 2.mos 3,6 hadde Abreham, Isak og Jakob vært fysisk død i mange år. Så det må nødvendigvis finnes et lliv etter døden.

 Vel, om du leser Bibelen som en vanlig bok, kommer du ingen vei i forståelsen av den, for opplysningene i Bibelen er ikke sammenhengende i det hele tatt, men stykkevis fortalt, derfor later det til at vi også bare forstår den stykkevis. Det er riktig som du henviser til samtalen gjalt Jesus samtale med saddukeerne, men samtidig viser skriften til at fariseerne og sadukeerne var en surdeig, og en falsk lære Matt.16.11-12, og det var disse som også spilte Mesteren, idet de likte og ha hedersplassene, bli hilst på torget og bli kalt "rabbi" av mennesker - skal vi ikke kunne si at de spilte menneskesønnen?

Dessuten tror jeg Bibelen kun instruerer for endetiden i og med at en må sammenholde alt hva skriften sier, som at Gud sier: det er jeg som fra begynnelsen forkynner enden" (Jes.46.9-10) og at Predikeren forteller at alt gjentar seg på nytt i et stadig kretsløp. Dersom du leser fra Apokryfene, 4.Esra,6.7-10, vil du kunne se at Esra spør engelen uriel om hvor lenge det vil gå mellom hver tid, om når den første tid slutter og når den neste tid begynner, da svarer engelen Uriel slik: "Så lenge som fra Abraham til Abraham. Han var stamfar til Jakob og Esau, og da de ble født, var det Jakob som holdt Esau om hælen med hånden. Esau står for denne verdens slutt, og Jakob står fo begynnelsen på den kommende. Dersom slutten på et menneske er hælen, og hånden er begynnelsen, da skal du ikke spøre mer Esra.

Så - ja visst finnes der et liv etter døden - hver i sine avdelinger. Og så tror jeg at når det gjelder bibelforståelse også må oversette hva navnene også betyr - Moses betyr tatt opp av vannet, (mens Jesus gikk på det) Abraham betyr far til mange (og skulle bli et bilde for fremtiden hvor hans folk skulle bli som havets sand i 1.M.32.12, mens navnet Jesus betyr Gud frelser, noe han ikke skulle gjøre før i endens tid, til og med etter dommen som skulle holdes av menneskesønnen (fariseerne og sadukeerne/rabbi=mesteren) Joh.5.27, Jesus skulle ikke dømme verden men frelse den, Joh.12.47

Altså har vi et slag system på dette, menneskesønnen kommer før Jesus kommer, for dommen kommer før frelsen:Den som taler ord mot Menneskesønnen (fornekter ham) skal få forlatelse. Men den som taler mot Den Hellige Ånd, (Jesus) skal ikke få forlatelse, verken i denne tidsalder eller i den som kommer. Matt.12.32

Da kan vi kanskje være enige om at hverken mennskesønnen eller Jesus har kommet enda, vi har en unyttig tro, for Jesus vandret gjennom byen Jeriko (Palmestaden) men problemet er at den har ligget nede i ruiner i godt over 3000 år, så Jesu liv for 2000 år siden er en bløff, det må være verdens største - bibelen kaller denne verden for dårskap, det er den neste det siktes til, og vi er ennå ikke skapt i Guds bilde, og det er da også Kol.3.5-10 innforstått med.

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Rolf Larsen kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
19 minutter siden / 6255 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
39 minutter siden / 6255 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
40 minutter siden / 6255 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
rundt 1 time siden / 6255 visninger
Leif GuIIberg kommenterte på
Israels hovedstad
rundt 2 timer siden / 132 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Om du kan være god uten Gud?
rundt 2 timer siden / 215 visninger
Arnt Thyve kommenterte på
Israels hovedstad
rundt 2 timer siden / 132 visninger
Roald Øye kommenterte på
Til kirkesamfunn i Norge: Rettferdighetsteologi og staten Israel
rundt 3 timer siden / 425 visninger
Rune Eidsaa kommenterte på
Oslos nye biskop og verdier
rundt 3 timer siden / 548 visninger
Rune Eidsaa kommenterte på
Oslos nye biskop og verdier
rundt 3 timer siden / 548 visninger
Les flere