Bernt Lindtjørn

2

Fortsatt behov for misjonshelsetjeneste?

Publisert: 26. apr 2009

Mange forbinder misjon med hjelp til fattige og syke. Misjonsleger var pionerer i å utvikle helsearbeid i Afrika. Men dette har endret seg.

For 30 år siden, var for eksempel de fleste sykehus i sør Etiopia ledet  av misjonærer. Men, nå reduserer misjonsorganisasjonene sitt helsearbeid. For mange mennesker betyr dette en forverring av helsetilbudet.

Det er gledelig at det nasjonale helsevesen styrkes og at tidligere misjonssykehus tilbyr befolkningen god helsetjeneste. Men, med en sterkt økende befolkning og økende forskjeller mellom Velstands-Norge og de fattigste land, er utfordringene fortsatt store.

La meg bruke et eksempel fra sør Etiopia hvor jeg nå arbeider som misjonslege: For en tid siden døde en kvinne da hun ankom sykehuset i Arba Minch. Det gikk så alt for lang tid fra fødselen startet i en landsby i Konso til hun ankom sykehuset.  Livmoren sprakk  og hun døde pga blødning. I over 50 år drev norsk misjon en god klinikk. Nå er klinikken stengt. Ambulansen brukes ikke. Støtten fra Norge opphørte. Det kalles for ”utfasings - strategi”. Målsetningen var at klinikken skulle fortsette uten norsk støtte. Men, for kvinnene i Konso opphørte tilgangen på god fødselshjelp. Støtten opphørte før institusjonen var blitt levedyktig.

Misjonsorganisasjoner er opptatt av å utforme nye strategier. Vi blir fortalt at  det viktigste er å arbeide blant unådde folkegrupper. Så, om en folkegruppe bare har noen få kristne, vil den være en del av den nye fremgangsmåten, mens et annet område med noen flere kristne blir utelatt. Sykdom, fattigdom, nød, og lidelse er begreper som er lite synlig i strategitenkningen. Og, i den grad sosialt arbeid er en del av de nye planene, blir sosialt virke og helsearbeid et middel i en ny misjonsstrategi.

Har ikke helsearbeid og sosialt engasjement sin egenverdi? “Er ikke en fattig og syk kvinne i sørvest Etiopia like mye verdt som en person i et land med flere unådde mennesker”, er argumenter jeg hører fra mine etiopiske venner.

Den kjente etiopiske kirkelederen Gudina Tumsa, som ble myrdet av kommunistene for 30 år siden, sa at misjon er å møte ”hele mennesket”, både åndelig og legemlig.

Hvordan kan misjonsorganisasjonene på nytt møte de store sosiale behovene i verdens fattige land?  Og, når disse land gjennomgår store sosiale endringer, er utfordringene å utvikle arbeidsmetoder som lindrer nød og bedrer helsen både på kort og lengre sikt.

 

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Asbjørn Kvalbein

65 innlegg  150 kommentarer

Svaret må være ja

Publisert rundt 10 år siden

Du stiller et spørsmål, Bernt, om det fortsatt er behov for misjonshelsetjeneste. Du svarer selv et ja på det spørsmålet. Og jeg er enig med deg.

Ingen enkeltpersoner eller organisasjoner kan dekke alle behov for hjelp i verden, men hver for seg kan de bidra med det lille de kan. Her må det være et samspill mellom nød som roper, organisasjoner som kaller og sender, og utsendinger som er villige, reiser og får all mulig støtte. Det jeg har fått en følelse av i Misjonssambandet, er at en nå har laget en forholdsvis stram prioritering, og at kvalifiserte leger og sykepleiere får høre at det ikke er bruk for dem. Så finner de sin oppgave i andre organisasjoner og andre støttegrupper. Er vekten flyttet litt slik at en ikke lenger vil være en sendetjeneste for dem som har et kall fra Herren?

I stedet har en opprioritert tjenesten mellom unådde. Der har en til dels sendt ut enkeltpersoner, som har et kall. Men det blir så hemmelig at det er vanskelig å vite. Jeg var på et bønnemøte i dag (søndag), og da det hele var slutt, sa en vel informert misjonsvenn: - og så må vi ikke glemme å be for ... hun jobber på grensen mellom ... og ... Jeg hørte navnene, men glemte dem igjen.

I en vitsetegning sto det: "My work is so secret that I don't know what I'm doing." Det er ikke så greit, da, å stå sammen i en organisasjon, når så mye ikke kan fortelles.

 

Mest leste siste måned

Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
21 dager siden / 2250 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
28 dager siden / 2002 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
21 dager siden / 1618 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1396 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
8 dager siden / 1365 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
21 dager siden / 1273 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
24 dager siden / 1195 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
28 dager siden / 1128 visninger
Gut eller jente?
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
11 dager siden / 1120 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere