RIP Michael og Farrah!

I løpet av en dag forsvant to sentrale personer fra min ungdomstid ut av tiden. Det er rett og slett for voldsomt. Plutselig ser man det en hypokonder ser hver dag, at livet er skremmende kort og uforutsigbart. Michael Jackson (50) og Farrah Fawcett (62) var begge stjerner som var med å prege en viktig tid for oss som vokste opp på 70-tallet.

Den tiden kommer aldri igjen, men heller ikke den kunsten, den måten å oppleve kunsten på, vil noensinne komme igjen. For dette var tiden da man laget musikk som kunst, ikke som dataingeniør eller elektronisk interessert. Dette var heller ikke tiden da en film var noe du så med et halvt øye, mens du stakk innom 23 kanaler i løpet av en halvtime. Farrah Fawcett var vår første forelskelse og Charlies Angels var den siste detektimen som man aldri glemmer. Michael Jacksons video av ”Thriller” er den første musikkvideoen som man oppfattet som stor kunst. Dessuten var Michaels ”Beat it” den sangen jeg ennå husker og kan sette på - om jeg finner en kassettspiller - fra 20-års dagen min som ble feiret på ærverdige Silius i 1983.

Michaels musikk var stor kunst, og Farrah klarte å gjøre sin rolle (som for øvrig var kortvarig) legendarisk i den detektimen vi satt klistret til som 15-åringer.

Nå er de begge gått bort, på få timers mellomrom. Verden vil aldri bli den samme igjen. I alle fall ikke for en som lever i den tiden, selv om han lever i en annen tid. Michael Jacksons død er det største tapet for amerikansk musikkhistorie siden Elvis Presley døde 16. august 1977. Ingen av dem kan sies å ha blitt gamle, ingen av dem levde særlig sunt. Når en hel verden med musikk og filminteresserte nå vil sørge gjør de fleste det på samme måte. Man skraper frem støvete plater med Jackson, gamle videoer med Charlies Angels, og da vet man hva man skal gjøre i helgen.

Om noen dager går livet sin gang igjen..