Øystein Bjaanes Lemvik

2

Internatsaken

Publisert: 15. apr 2009

Jeg klarer ikke helt å gjøre meg ferdig med en debatt fra det gamle forumet. Derfor dette innlegget.

Mitt anliggende i så måte er å forsøke å minne folket på at selv om vi i dag anser internater som en elendig løsning, så var ikke dette tilfelle på den tiden vi diskuterer.

Dette er de fleste klar over, men det var tilløp til å anklage folk for manglende kjærlighet til sine barn i forbindelse med internatene. Det mener jeg er historieløst. Dette fordi at de verdiene man legger til grunn for sin vurdering er dagens vurderinger. VI ville ikke sendt fra oss barna på internat, fordi VI vet at internater kan være skadelige. Men dette er ny kunnskap. Å bruke denne for å bevise at folk for førti-femti år siden ikke elsket sine barn blir feil. Det var ikke ansett for skadelig - man visste rett og slett ikke det! Og derfor var det ikke ansett som kjærlighetsløst - man sende barna på internat FORDI man elsket dem - hvor rart det måtte høres ut i moderne ører.

Som noen vet, var internatene et steg fremover fra det som var tidligere: barnehjem i Norge. Problemet var at misjonærenes yrke ikke lot seg forene med å oppdra barna på stedet. Man hadde for dårlig tid (også noe vi i dag vil skule til), og det var ikke lokale skolemuligheter som en anså som gode nok. For å kunne jobbe i den jobben en var kalt til - og å kalles til en jobb er noe helt annet enn å være ansatt, btw - måtte en finne andre løsninger for barna. Internat ble sett som en god løsning, fordi det tillot foreldrene å jobbe, samtidig som man hadde rimelig nærhet til sine barn. Man ønsket sterkt det siste, det var nettopp derfor internatskolene ble startet.

Internatene har vist seg å ikke være tilstrekkelige. Mange har fått for lite omsorg, for lite oppfølgning, har fått en vanskelig barndom og et anstrengt forhold til sine foreldre. Og når vi ser tilbake på dem ser vi dette klart. Men det betyr ikke at de - når de ble bygget - var et tegn på hvor lite misjonærene brydde seg om sine barn. De var rett og slett det diametralt motsatte.

Lærdommen man kan trekke er vel gammel: gode intensjoner er slett ikke nok.

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Eivind Lundager

24 innlegg  62 kommentarer

To tanker i hodet samtidig

Publisert over 11 år siden

Takk for at ditt innlegg. Det er nyansert og viser at det går an å ha to tanker i hodet samtidig.

...de verdiene man legger til grunn for sin vurdering er dagens vurderinger. VI ville ikke sendt fra oss barna på internat, fordi VI vet at internater kan være skadelige. Men dette er ny kunnskap. Å bruke denne for å bevise at folk for førti-femti år siden ikke elsket sine barn, blir feil.

Her har du faktisk et poeng. La os ta en analogi fra bilbransjen: I "gamle dager" til langt ut i 60-tallet var det sjelden eller aldri sikkerhetsbelter i bilene. I dag er det hårreisende dumt, ja, enda straffbart å kjøre rundt uten å bruke belter. Etter dagens målestokk kunne en naturligvis kritisere bilprodusentene fra den perioden for å leke med livene til folk. Alle ser hvor usaklig en slik kritikk ville være. Å vurdere straffeforføyninger på dette grunnlag, ville derfor falle på sin egen urimelighet. Alle ser også at nevnte biler var produkter av sin tid, men ikke på langt nær alle ser at de som drev misjon, både på hjemme- og bortebane, var barn av sin tid. 

Det var ikke ansett for skadelig (å ha barna på internat) - man visste rett og slett ikke det! Og derfor var det ikke ansett som kjærlighetsløst - man sendte barna på internat FORDI man elsket dem - hvor rart det måtte høres ut i moderne ører.

Jeg tror vi skal være veldig forsiktig med å dømme tidligere generasjoner for å ha handlet uten kjærlighet. At barna tok en stor belastning her, skal ikke levnes noen tvil, men det gjorde foreldrene også - FORDI de elsket sine barn. Selv gikk jeg på en amerikansk, internasjonal barneskole (Hillcrest, Jos, Nigeria) en halvtimes biltur fra mor og far. Denne skolen var imidlertid en dyr "betal-skole", men værre var det at den ikke stod til mine foreldres forventninger rent pedagogisk. Derfor søkte de om plass på barneskolen i Ngoundere i Kamerun. NMS svarte positivt, og leverte en mye, tettere oppfølging på mitt "egentlige" morsmålet. Regningen fra NMS ble derimot borte i posten.

Hvis ikke dette var en handling gjort i kjærlighet, så vet ikke jeg. Omsorgspersonene, både på skolen og internatet handlet i kjærlighet. NMS tok hele regningen i en periode da mor og far arbeidet i trosmisjon (Sudan United Mission), hvilket betyr at størrelsen på inntekten var avhengig av gaveinntektene. Ut ifra ovenstående blir følgende utsagn tilnærmet riktig: ...selv om vi i dag anser internater som en elendig løsning, så var ikke dette tilfelle på den tiden vi diskuterer.

Internat ble sett som en god løsning, fordi det tillot foreldrene å jobbe... Dette kunne også drøftes stolper opp og vegger ned, men i vårt tilfelle var internat den riktige løsningen - for begge parter. Selv ble jeg aldri misjonær, men jeg er godt fornøyd med at mor og far holdt ut i mer enn 40 år!

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere