Jens-Petter Jørgensen

6

Ærlighetsteologi

Publisert: 25. apr 2009

For snart 20 år siden lanserte jeg begrepet ærlighetsteologi i norsk kristenliv. Det var ikke primært behovet for å si noe nytt og fiffig som lå bak. Det var mer resultatet av å ha jobbet i lengre tid med å finne en slitesterk tro. Jeg trengte på det tidspunktet, både i livet mitt og i tjenesten min, en teologi og en kristendomsforståelse hvor jeg kunne tale sant om Gud og sant om livet på samme tid. Valget syntes å stå mellom en "luthersk elendighetsteologi" og en "pinsekarismatisk herlighetsteologi". Jeg ville ha noe av begge deler -  og helst samtidig! Jeg fikk stor hjelp og frimodighet av å lese hvordan Paulus i sitt liv og i sin undervisning holder sammen svakhet og kraft - og gjør nettopp samtidigheten til det store poenget: "Når jeg er svak, da er jeg sterk!"

Jeg har utfoldet dette i min bok "Sterk nok til å være svak". Der skriver jeg at vi trenger menigheter hvor man taler sant om hvor stor og god Gud er. At han er aktivt nærværende i denne falne verden vi lever i. Og hvor man kan snakke om livet slik det faktisk er. For meg er en gudstjeneste et sted hvor Guds ressurser og muligheter møter menneskelivet slik det nå en gang er. I dette møtepunktet ligger dynamikken i det kristne livet og i den troende forsamling. Her skjer det alltid under - om ikke nødvendigvis av det spektakulere slaget.

En av de aller største utfordringer for dagens menigheter, slik jeg ser det, er å skape et fellesskap hvor stadig flere mennesker får mer mot til å vedstå seg mer av seg selv. For det er bare når en inviterer Gud og andre mennesker inn i ens svakhet, nød og konflikter at en reelt får erfare hva tilgivelse, kjærlighet og kraft er. Et av norsk kristenhets største problemer er at vi møtes og møtes og møtes og møtes - uten egentlig å møtes! Det lyder kanskje litt svulstig, men jeg tror vi trenger et paradigmeskifte fra "program-menigheter" til "relasjons-menigheter". Er redd at det ikke er nok bare å gå på gudstjenester og møter - hvor gode de enn måtte være - om en vil vokse som en kristen. Det trengs livsnære grupper hvor en deler liv i tillegg.

Jeg har hatt to sterke opplevelser av hva et autentisk fellesskap kan bety det siste året. Hvordan åpenhet og ærlighet gir en del i noe av det vi har til gode både fra Gud og hverandre.

Den første var under Leadership Summit i Willow Creek i Chicago i august. Den amerikanske megakirken med de verdenskjente predikantene og gudstjenester regisserte som de beste tv-show. Forestillingene er mange fra utsiden. Jeg kjenner knapt noen mer ærlig pastor enn Bill Hybels. Det som ble formidlet gjennom ord og toner de dagene vi var der, handlet om seier, tvil, nederlag og kamp på en slik måte at det ga tillatelse til meg å ha det på samme måte. Hele meg var berørt og beveget. Og jeg fikk lyst og mot til å snakke om mitt liv - slik det faktisk var - med de andre etterpå.

Den andre var i et klasserom på Ansgarskolen i Kristiansand en regntung høstdag i oktober. Studentene mine i praktisk teologi delte livs- og troshistorien med hverandre. Ærlig og sårbart. Om glede, smerte, tap, frustrasjoner og håp. De andre lyttet intenst og aktivt. Og ga sin respons. Ikke belærende og forklarende, men støttende og nærværende. De ba for hverandre. Takk, men også fortvilede skrik. Og denne gruppen som var så forskjellig i alder, erfaring, meninger - ja, i det meste - ble bundet sammen i kjærlighet og omsorg på en måte som jeg sjelden har sett i mitt 60-årige lange liv.

Jeg måtte bryte av midt inni der et sted og si: Glem alt dere har lært om å bygge menighet og kristne fellesskap dette året! Frys fast bildet av det dere opplever nå på netthinnen. Dette er menighet i sin dypeste grunn!

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Solveig Johanne Grønstøl

75 innlegg  350 kommentarer

Herlig!

Publisert rundt 10 år siden

Så flott å lese det du skriv. Viktigheten av ærlighetsteologien er undervurvurdert i mange samanhengar. Det eg lurer på er korleis ein skal få dette ut i livet i veletablerte miljø, der det å vere sterk er så innprenta i folk, at ingen tør å vise kven dei eigentleg er, og fortelje kva dei slit med og tenkjer på.

Dersom folk i menighetane skal tørre å kome som dei er, krever det vel og ein viss sjølvinnsikt og trygghet hos dei som er ledarar? Ellers er det ikkje trygt å vere svak.

 

Kommentar #2

Mie Inchley

11 innlegg  16 kommentarer

Åpenhet og ærlighet

Publisert rundt 10 år siden

Tenk hvis vi virkelig hadde fått til både å være åpne, ærlige og svake! Jeg tror det ville revolusjonert hele samfunnet. Jeg forsøker å leve etter et åpenhets & ærlighetsprinsipp, og har opplevd mange ganger at når jeg velger å være åpen/svak, så tør andre det også. Vel er det noen som får fordømmelse i blikket, men jeg har etterhvert begynt å få til å luke dem ut på forhånd ; ) 

Det vi trenger er gode eksempler. Ledere i menigheter og kirker som tør å vise sitt indre, sine svakheter og sine kamper. Hva er det vi er så redde for?? 

Jeg har forøvrig lest boken din (Sterk nok til å være svak), har lånt den ut fordi den er så bra, og vil herved anbefale den til alle!

Kommentar #3

Jens-Petter Jørgensen

6 innlegg  18 kommentarer

Re: Herlig!

Publisert rundt 10 år siden

Takk for hyggelig respons!

Du spør hva vi skal gjøre for at dette skal bli mer virkelighet i våre forsamlinger. Tror det handler om forkynnelse og modellering. Har tro på surdeigseffekten om noen av oss går foran som gode eksempler og rett og slett lever på denne måten!

Kommentar #4

Jens-Petter Jørgensen

6 innlegg  18 kommentarer

Re: Åpenhet og ærlighet

Publisert rundt 10 år siden

Mie, skal vi ikke bare gå i gang med denne revolusjonen? Vet det er mange som ville blitt med på laget!

Kommentar #5

Rune Tveit

40 innlegg  4109 kommentarer

ærlighet er ikke bare teologi.

Publisert rundt 10 år siden

Det er noen år siden jeg setningen Sant om gud og sant om mennesker gikk opp for meg for første gang. (Takk skal du ha for denJJ). Den har hjulpet meg mange ganger når jeg ikke har kunnet forstå fokynnelsen.  Det er noe med dette å knytte troen til hverdagslivets mange utfordringer. Selv har jeg de siste årene vært gjennom en endringsprosses som få andre 50 åringer våger (tror jeg) Fra å slutte i en sikker jobb hos en arbeidsgiver jeg hadde tjent i over 30 år starte jeg omskolering i 2004. ( første år på Ansgar, takk til dem, resten på uia)

I dag har jeg en krevende jobb der jeg nesten hver dag kommer i samtale med mennesker i alle aldre, mange av dem opplever kriser, noen sliter med rus, andre med økonomi, andre med ekteskap, andre med selvbilde, osv. Jeg jobber ikke i noen menighet, og er egentlig glad for det.

Jeg har nok opplevd at menighetene ofte har vært mer opptatt av det rette svaret, enn det å stille de rette spørsmålene.

For meg er det her ærligheten kommmer inn.

Kommentar #6

Jens-Petter Jørgensen

6 innlegg  18 kommentarer

Re: ærlighet er ikke bare teologi

Publisert rundt 10 år siden

Jeg er imponert over den endringsprosessen du har gått gjennom i moden alder. Høres virkelig krevende ut.

Tror dessverre at du har rett når du sier at i mange menigheter er en mer interesssert i å presentere de ferdige svarene enn å aktivt lytte til hva folk har på hjertet og er opptatt av. Slikt blir det verken kommunikasjon eller vekst av.

Kommentar #7

Rune Tveit

40 innlegg  4109 kommentarer

RE: Ærlighetsteologi

Publisert rundt 10 år siden

 

25.04.09 kl. 14:17 skrev Jens-Petter Jørgensen:

 Et av norsk kristenhets største problemer er at vi møtes og møtes og møtes og møtes - uten egentlig å møtes! Det lyder kanskje litt svulstig, men jeg tror vi trenger et paradigmeskifte fra "program-menigheter" til "relasjons-menigheter". Er redd at det ikke er nok bare å gå på gudstjenester og møter - hvor gode de enn måtte være - om en vil vokse som en kristen. Det trengs livsnære grupper hvor en deler liv i tillegg.

 Innlegget ditt om ærlighet er et meget godt innlegg, veldig reflektert og konstruktivt. Når jeg nå likevel klipper ut den "svulstige" delen er det ikke for å henge meg opp i det som kan virke som kritikk av mennesker som jobber "skjorta av seg" i mange menigheter. Men peonget er, mener jeg, at dersom vi skal få til denne relasjonsbyggingen, må det mere til enn bare det å møtes. Jeg tror at jeg kjenner mange menigheter godt nok til å kunne si at det å komme på møtene er det viktige. Det er lett å glemme at behovet for anerkjennelse for den man er sitter dypt i oss alle. Mange menigheter oppleves nok for mange som stedet der de skal formes til gode menighetsmedlemmer, og da skal  man sitte stille på sin stol og lytte til monologene. (talene) Mange er dyktige taler, og da kan det være ok å lytte, men av og til har jeg savnet muligheten til å ha en dialog i etterkant.

Kan det komme av at mange predikanter ikke behersker dialogens utfordringer?  En utfordring som kanskje rører ved fastlåste dogmer som vi av og til med rette må kunne stlille spørsmål til? En stor utfordring er jo nettopp dette som du berører, er vi så ærlige som vi ønsker å være?  (Som vårt forbilde Jesus var, i dialogene som vi finner i evangeliene) Eller er det sånn at troen lettere blir en krykke å klamre seg til, enn den bærebjelken den var ment å være?

For en preken bør  jo være slik at den utfordrer tilhørerne på  egen ærlighet, både overfor seg selv, Gud og sin neste?

Det er med undring jeg har observert enkelte kristnes endring  til vanskelige verdispørsmål når de er blitt utfordret på det som var så "bibelsk", -  inntil de måtte ta stilling til spørsmålet fordi det plutselig rammet dem selv eller en av deres nærmeste.

Kommentar #8

Arne B. Varmedal

7 innlegg  107 kommentarer

RE: Ærlighetsteologi

Publisert rundt 10 år siden

 

25.04.09 kl. 14:17 skrev Jens-Petter Jørgensen:

En av de aller største utfordringer for dagens menigheter, slik jeg ser det, er å skape et fellesskap hvor stadig flere mennesker får mer mot til å vedstå seg mer av seg selv. For det er bare når en inviterer Gud og andre mennesker inn i ens svakhet, nød og konflikter at en reelt får erfare hva tilgivelse, kjærlighet og kraft er.

Dette høres jo fantastisk flott og tilforlatelig ut!  Andre framstående teologer har også sagt og skrevet mye flott om forholdet mellom ærlighet og kjærlighet.  Men burde her ikke  finnes noen advarsler i forhold til hvor katastrofale følger det også kan få og følge disse oppskriftene?  Hva med dem som langt på vei fikk livet ødelagt ved å vedstå seg svakhet, gjerne i møte med en prest?  Er det virkelig alltid slik at ”ærlighet varer lengst”?

 

Jeg vedsto meg for noen år siden min synd og svakhet for 3 forskjellige prester, men med vidt forskjellige utfall.  Den første og eldste av dem viste raushet og forståelse ved blant annet å uttale: ”Vi er da bare mennesker!”  Heller ikke den andre av prestene kom med noen fordømmende eller harde ord. Jeg fikk av begge disse bare positiv respons for min ærlighet.  Dette skulle imidlertid snart bli snudd fullstendig på hodet i mitt tilsvarende møte med den tredje og yngste presten: "Herrrlighet!!! At det går an!!! Det er jo oppsigelsesgrunn! Du behøver å bli beskytta mot deg selv!!!!!"  Ordene  kom som piskeslag , ledsaget av et blikk som brant av forakt.  Hun kom ikke med et eneste ord om at hun selv regnet seg som en tilgitt synder, avhengig av Guds nåde hver eneste dag.  Jeg har ikke her tenkt å legge ut om hva min synd besto i, men det var i alle fall et stykke igjen til mord, som i tilfellene kong David og Saulus/Paulus.  Og Gud, har jeg lært, graderer heller ikke synder.  Det er det mennesker som gjør.

 Med bakgrunn i egne, meget bitre og livsødeleggende erfaringer, opplever jeg det som uansvarlig av Jørgensen og andre å komme med slike storslagne visjoner og teorier, uten samtidig også å komme med noen advarsler.  Det kan i teorien gå veldig godt, men det kan også like gjerne gå forferdelig galt!

Kommentar #9

arne eide

1 innlegg  1 kommentarer

Mer UT-gudstjenester?

Publisert rundt 10 år siden

Ærlighetsteologi var en treffende karakteristikk av Bibelens lære. Jeg har gått i menigheter med "jeg usle, syndige menneske"-profil og menigheter med såkalt herlighets-teologi. Du Jens Petter har trolig havnet midt i mellom(?). Min nåværende karismatiske menighet er mer Jesus-lik, synes jeg. Men både min og andre karismatiske menigheter har liten fokus på lov, synd og ren vekkelsesforkynnelse. Kan årsaken være at norske menigheter i dag har lite besøk av ufrelste? Er en utvei å bruke mer av våre ressurser og tid på "gateforkynnelse", UT-virksomhet, ale og i fellesskap,  og mindre på våre tradisjonelle søndagsmøter? Hva tenker du Jens Petter.

arne eide

Kommentar #10

Jens-Petter Jørgensen

6 innlegg  18 kommentarer

RE: RE: Ærlighetsteologi

Publisert rundt 10 år siden

 

26.04.09 kl. 16:43 skrev Rune Tveit:

Det har nok helt rett i at mange predikanter ikke behersker dialogens utfordringer. Jeg setter stor pris på når folk i etterkant kommer og drøfter med meg det jeg har talt om.

Jeg synes kanskje det er like alvorlig at det kommer så dårlig fram i forkynnelsen at presten eller forkynneren ærlig deler det han selv sliter med og utfordres av både i eget liv (ønsker ikke skriftemål på prekestolen, bare så det er sagt!) og i de mange etiske dilemmaene vi møter hver dag. Det er påfallende - men kanskje ikke så uforståelig - hvor lett en skifter standpunkt når barn, øvrige familiemedlemmer eller venner gjør valg som er annerledes enn det som har vært "selvsagte bibelske svar" fram til da.

25.04.09 kl. 14:17 skrev Jens-Petter Jørgensen:

 Et av norsk kristenhets største problemer er at vi møtes og møtes og møtes og møtes - uten egentlig å møtes! Det lyder kanskje litt svulstig, men jeg tror vi trenger et paradigmeskifte fra "program-menigheter" til "relasjons-menigheter". Er redd at det ikke er nok bare å gå på gudstjenester og møter - hvor gode de enn måtte være - om en vil vokse som en kristen. Det trengs livsnære grupper hvor en deler liv i tillegg.

 Innlegget ditt om ærlighet er et meget godt innlegg, veldig reflektert og konstruktivt. Når jeg nå likevel klipper ut den "svulstige" delen er det ikke for å henge meg opp i det som kan virke som kritikk av mennesker som jobber "skjorta av seg" i mange menigheter. Men peonget er, mener jeg, at dersom vi skal få til denne relasjonsbyggingen, må det mere til enn bare det å møtes. Jeg tror at jeg kjenner mange menigheter godt nok til å kunne si at det å komme på møtene er det viktige. Det er lett å glemme at behovet for anerkjennelse for den man er sitter dypt i oss alle. Mange menigheter oppleves nok for mange som stedet der de skal formes til gode menighetsmedlemmer, og da skal  man sitte stille på sin stol og lytte til monologene. (talene) Mange er dyktige taler, og da kan det være ok å lytte, men av og til har jeg savnet muligheten til å ha en dialog i etterkant.

Kan det komme av at mange predikanter ikke behersker dialogens utfordringer?  En utfordring som kanskje rører ved fastlåste dogmer som vi av og til med rette må kunne stlille spørsmål til? En stor utfordring er jo nettopp dette som du berører, er vi så ærlige som vi ønsker å være?  (Som vårt forbilde Jesus var, i dialogene som vi finner i evangeliene) Eller er det sånn at troen lettere blir en krykke å klamre seg til, enn den bærebjelken den var ment å være?

For en preken bør  jo være slik at den utfordrer tilhørerne på  egen ærlighet, både overfor seg selv, Gud og sin neste?

Det er med undring jeg har observert enkelte kristnes endring  til vanskelige verdispørsmål når de er blitt utfordret på det som var så "bibelsk", -  inntil de måtte ta stilling til spørsmålet fordi det plutselig rammet dem selv eller en av deres nærmeste.

 

Kommentar #11

Jens-Petter Jørgensen

6 innlegg  18 kommentarer

RE: RE: Ærlighetsteologi

Publisert rundt 10 år siden

 Jeg ønsket ikke å komme med noe som skulle være verken fantastisk flott eller se tilforlatelig ut da jeg skrev om ærlighetsteologi. Ønsket bare - ut fra min og mange menneskers erfaring gjennom årene å peke på en vei som kan hjelpe en til bedre fellesskap med Gud og hverandre.

Når jeg underviser dette stoffet, peker jeg selvsagt på enkelte fallgruber. Alle gode ting kan jo misbrukes eller overdrives.

Trist å høre at du opplevde møtet med den tredje presten du nevner så vanskelig.

28.04.09 kl. 23:18 skrev Arne B. Varmedal:

 

25.04.09 kl. 14:17 skrev Jens-Petter Jørgensen:

En av de aller største utfordringer for dagens menigheter, slik jeg ser det, er å skape et fellesskap hvor stadig flere mennesker får mer mot til å vedstå seg mer av seg selv. For det er bare når en inviterer Gud og andre mennesker inn i ens svakhet, nød og konflikter at en reelt får erfare hva tilgivelse, kjærlighet og kraft er.

Dette høres jo fantastisk flott og tilforlatelig ut!  Andre framstående teologer har også sagt og skrevet mye flott om forholdet mellom ærlighet og kjærlighet.  Men burde her ikke  finnes noen advarsler i forhold til hvor katastrofale følger det også kan få og følge disse oppskriftene?  Hva med dem som langt på vei fikk livet ødelagt ved å vedstå seg svakhet, gjerne i møte med en prest?  Er det virkelig alltid slik at ”ærlighet varer lengst”?

 

Jeg vedsto meg for noen år siden min synd og svakhet for 3 forskjellige prester, men med vidt forskjellige utfall.  Den første og eldste av dem viste raushet og forståelse ved blant annet å uttale: ”Vi er da bare mennesker!”  Heller ikke den andre av prestene kom med noen fordømmende eller harde ord. Jeg fikk av begge disse bare positiv respons for min ærlighet.  Dette skulle imidlertid snart bli snudd fullstendig på hodet i mitt tilsvarende møte med den tredje og yngste presten: "Herrrlighet!!! At det går an!!! Det er jo oppsigelsesgrunn! Du behøver å bli beskytta mot deg selv!!!!!"  Ordene  kom som piskeslag , ledsaget av et blikk som brant av forakt.  Hun kom ikke med et eneste ord om at hun selv regnet seg som en tilgitt synder, avhengig av Guds nåde hver eneste dag.  Jeg har ikke her tenkt å legge ut om hva min synd besto i, men det var i alle fall et stykke igjen til mord, som i tilfellene kong David og Saulus/Paulus.  Og Gud, har jeg lært, graderer heller ikke synder.  Det er det mennesker som gjør.

 

 Med bakgrunn i egne, meget bitre og livsødeleggende erfaringer, opplever jeg det som uansvarlig av Jørgensen og andre å komme med slike storslagne visjoner og teorier, uten samtidig også å komme med noen advarsler.  Det kan i teorien gå veldig godt, men det kan også like gjerne gå forferdelig galt!

 

Kommentar #12

Jens-Petter Jørgensen

6 innlegg  18 kommentarer

RE: RE: RE: Ærlighetsteologi

Publisert rundt 10 år siden

 

03.05.09 kl. 13:49 skrev Jens-Petter Jørgensen:

 

26.04.09 kl. 16:43 skrev Rune Tveit:

Det har nok helt rett i at mange predikanter ikke behersker dialogens utfordringer. Jeg setter stor pris på når folk i etterkant kommer og drøfter med meg det jeg har talt om.

Jeg synes kanskje det er like alvorlig at det kommer så dårlig fram i forkynnelsen at presten eller forkynneren ærlig deler det han selv sliter med og utfordres av både i eget liv (ønsker ikke skriftemål på prekestolen, bare så det er sagt!) og i de mange etiske dilemmaene vi møter hver dag. Det er påfallende - men kanskje ikke så uforståelig - hvor lett en skifter standpunkt når barn, øvrige familiemedlemmer eller venner gjør valg som er annerledes enn det som har vært "selvsagte bibelske svar" fram til da.

25.04.09 kl. 14:17 skrev Jens-Petter Jørgensen:

 Et av norsk kristenhets største problemer er at vi møtes og møtes og møtes og møtes - uten egentlig å møtes! Det lyder kanskje litt svulstig, men jeg tror vi trenger et paradigmeskifte fra "program-menigheter" til "relasjons-menigheter". Er redd at det ikke er nok bare å gå på gudstjenester og møter - hvor gode de enn måtte være - om en vil vokse som en kristen. Det trengs livsnære grupper hvor en deler liv i tillegg.

 Innlegget ditt om ærlighet er et meget godt innlegg, veldig reflektert og konstruktivt. Når jeg nå likevel klipper ut den "svulstige" delen er det ikke for å henge meg opp i det som kan virke som kritikk av mennesker som jobber "skjorta av seg" i mange menigheter. Men peonget er, mener jeg, at dersom vi skal få til denne relasjonsbyggingen, må det mere til enn bare det å møtes. Jeg tror at jeg kjenner mange menigheter godt nok til å kunne si at det å komme på møtene er det viktige. Det er lett å glemme at behovet for anerkjennelse for den man er sitter dypt i oss alle. Mange menigheter oppleves nok for mange som stedet der de skal formes til gode menighetsmedlemmer, og da skal  man sitte stille på sin stol og lytte til monologene. (talene) Mange er dyktige taler, og da kan det være ok å lytte, men av og til har jeg savnet muligheten til å ha en dialog i etterkant.

Kan det komme av at mange predikanter ikke behersker dialogens utfordringer?  En utfordring som kanskje rører ved fastlåste dogmer som vi av og til med rette må kunne stlille spørsmål til? En stor utfordring er jo nettopp dette som du berører, er vi så ærlige som vi ønsker å være?  (Som vårt forbilde Jesus var, i dialogene som vi finner i evangeliene) Eller er det sånn at troen lettere blir en krykke å klamre seg til, enn den bærebjelken den var ment å være?

For en preken bør  jo være slik at den utfordrer tilhørerne på  egen ærlighet, både overfor seg selv, Gud og sin neste?

Det er med undring jeg har observert enkelte kristnes endring  til vanskelige verdispørsmål når de er blitt utfordret på det som var så "bibelsk", -  inntil de måtte ta stilling til spørsmålet fordi det plutselig rammet dem selv eller en av deres nærmeste.

 

 

Kommentar #13

Jens-Petter Jørgensen

6 innlegg  18 kommentarer

RE: RE: RE: Ærlighetsteologi

Publisert rundt 10 år siden

 

03.05.09 kl. 13:49 skrev Jens-Petter Jørgensen:

 

26.04.09 kl. 16:43 skrev Rune Tveit:

Det har nok helt rett i at mange predikanter ikke behersker dialogens utfordringer. Jeg setter stor pris på når folk i etterkant kommer og drøfter med meg det jeg har talt om.

Jeg synes kanskje det er like alvorlig at det kommer så dårlig fram i forkynnelsen at presten eller forkynneren ærlig deler det han selv sliter med og utfordres av både i eget liv (ønsker ikke skriftemål på prekestolen, bare så det er sagt!) og i de mange etiske dilemmaene vi møter hver dag. Det er påfallende - men kanskje ikke så uforståelig - hvor lett en skifter standpunkt når barn, øvrige familiemedlemmer eller venner gjør valg som er annerledes enn det som har vært "selvsagte bibelske svar" fram til da.

25.04.09 kl. 14:17 skrev Jens-Petter Jørgensen:

 Et av norsk kristenhets største problemer er at vi møtes og møtes og møtes og møtes - uten egentlig å møtes! Det lyder kanskje litt svulstig, men jeg tror vi trenger et paradigmeskifte fra "program-menigheter" til "relasjons-menigheter". Er redd at det ikke er nok bare å gå på gudstjenester og møter - hvor gode de enn måtte være - om en vil vokse som en kristen. Det trengs livsnære grupper hvor en deler liv i tillegg.

 Innlegget ditt om ærlighet er et meget godt innlegg, veldig reflektert og konstruktivt. Når jeg nå likevel klipper ut den "svulstige" delen er det ikke for å henge meg opp i det som kan virke som kritikk av mennesker som jobber "skjorta av seg" i mange menigheter. Men peonget er, mener jeg, at dersom vi skal få til denne relasjonsbyggingen, må det mere til enn bare det å møtes. Jeg tror at jeg kjenner mange menigheter godt nok til å kunne si at det å komme på møtene er det viktige. Det er lett å glemme at behovet for anerkjennelse for den man er sitter dypt i oss alle. Mange menigheter oppleves nok for mange som stedet der de skal formes til gode menighetsmedlemmer, og da skal  man sitte stille på sin stol og lytte til monologene. (talene) Mange er dyktige taler, og da kan det være ok å lytte, men av og til har jeg savnet muligheten til å ha en dialog i etterkant.

Kan det komme av at mange predikanter ikke behersker dialogens utfordringer?  En utfordring som kanskje rører ved fastlåste dogmer som vi av og til med rette må kunne stlille spørsmål til? En stor utfordring er jo nettopp dette som du berører, er vi så ærlige som vi ønsker å være?  (Som vårt forbilde Jesus var, i dialogene som vi finner i evangeliene) Eller er det sånn at troen lettere blir en krykke å klamre seg til, enn den bærebjelken den var ment å være?

For en preken bør  jo være slik at den utfordrer tilhørerne på  egen ærlighet, både overfor seg selv, Gud og sin neste?

Det er med undring jeg har observert enkelte kristnes endring  til vanskelige verdispørsmål når de er blitt utfordret på det som var så "bibelsk", -  inntil de måtte ta stilling til spørsmålet fordi det plutselig rammet dem selv eller en av deres nærmeste.

 

 

Kommentar #14

Jens-Petter Jørgensen

6 innlegg  18 kommentarer

Re: Mer UT-gudstjenester?

Publisert rundt 10 år siden

Arne, hyggelig å møte deg her på verdidebatt.no.

Jeg tror det er et problem for de fleste menigheter - uansett merkelapp, teologi eller åndelig dialekt!! - at vi når så dårlig ut med de gode nyhetene vi har fått å formidle.

Mitt anliggende er at dersom vi klarer å skape et miljø hvor vi får mot til å tale mer sant om livene våre med hverandre, vil vi få bruk for både tilgivelse, kjærlighet og kraft i langt større grad enn tilfellet er i dag. Det vil også hjelpe oss med det utadrettede.

Så oppgaven og utfordringen er å skape denne type fellesskap. Lykke til!

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere