Tredjeperson...

Har nettopp kommet inn fra terassen der vi har hatt besøk av et yngre par i familien. Sommerdagen er fin og solfylt, og rammen rundt besøket var slik sett nærmest ideell - med kaffe og is, hageblomster på bordet og fire voksne i samtale godt plassert i dype stoler. Hadde det ikke vært for at en tredjeperson overksygget besøket og samtalen, hadde det hele vært perfekt.

De to er ressursterke og veleatblerte yngre voksne med utdannelse, interessante jobber, to flotte barn, fint hus og en tilsynelatende grei tilværelse. Hun er blid og utadvendt, typisk empatisk og engajsert og ærlig og oppriktig - og er glad i og oppofrende overfor barna og familien. Han er en arbeidssom og pliktoppfyllende kar, er stødig og rolig og en likandes fyr. Også han er glad i barna og kona si og har tydelig omtanke for familien.

Flott! Et ypperlig utgangspunkt for et godt samliv. Og igjen, slik sett, var rammen om besøket og samtalen utmerket, hadde det altså ikke vært for at den omtalte tredjepersonen la en skygge over det hele.

Han pleier ikke å vise følelser på den måten, men i dag kunne vi for første gang registrere en tåre i øyekroken hans. Det var leit, og det vekket sympati. Hun var nedfor og fortvilet. Vi ble etter hvert innviet i et følelsesmessig drama. En tillstand av nedbrutthet, håpløshet og fortvilelse. Etter hvert i samtalen åpnet begge seg for oss. De snakket om hvor vondt de hadde det og hvor fastlåst de synes alt er.

De fortalte om hvordan forholdet hadde utviklet seg fra godt til etter hvert å bli vanskelig, om hvordan begge savnet bekrefetelse og gjelgjeldelse av følelser. De erkjente at de egentlig var veldig forskjellige og at de ikke kommuniserte slik de skulle.

Vi kjente til noe av dette alle rede i fjor høst. Da foreslo vi at de kanskje skulle vurdere et week-end-kurs på et høyfjellshotell i regi av familievernkontoret. Vi ville gjerne betale for kurs og opphold, hvis de altså synes det var en god idé. Begge var instilt på dette. Og i ettertid ga de begge uttrykk for at oppholdet hadde gitt dem mye.

I tiden etterpå har begge oppriktig prøvd, men god kommunikasjon mellom to (ulike) personer er åpenbart en krevende øvelse. Det hele er vel egentlig et spørsmål om å endre litt på personligheten - og det er som kjent ikke gjort i en håndvendig. Det å slipe bort kanter, legge bort unoter, og samtidig skru ned urealistsike forventinger til den andre parten, er vanskelig. Det krever tålmodighet og modenhet - og ikke så rent lite offevilje. Og så må begge parter virkelig ønske det.

Men så har det "uungåelige" skjedd. En av dem har fått følelser for en annen - den omtalte tredjepersonen. - Av og til er det godt å ha levd en stund. Det gir erfaring og en viss kunnskap - om livet. Jeg ser derfor at denne personen egentlig ikke har kommet inn og aktivt bidratt til å sette forholdet mellom de to i spill. Vedkommende er på sett og vis selv et "offer". Det er den av de to i forholdet som har trukket inn denne personen som må bære ansvaret - i første omgang. Forelskelse i en annen er enten et sympom på et skrantene forhold og kaos i følelseslivet til den som på denne måten bryter ut, eller så er det en katalysator for det samme.

Vi har ingen illusjoner om at vi kan bidra med all verden i en så vanskelig situasjon i andre menenskers liv. Men vi sitter igjen med følelsen av at vi fikk bidatt litt likevel. De vil konkret gjøre noen praktiske grep som kanskje kan bidra i riktig retning. Situasjonen er kanskje ikke helt låst?

Som beskrevet innledningsivs, dreier det seg om to fornuftige mennesker som ser at det tross alt ikke finnes noen kjappe og enkle løsninger på den vanskelige sitausjoenen. Uten at vi har for store forventinger til hvordan ting kan utvikle seg, sitter vi likevel tilbake med følelsen av at de oppriktig vil gi forholdet og foreldreskapet til sine to barn flere sjanser. Får håpe at de gjennom dette finner nøkkelen til det magiske; nemlig den Gode Kommunikajsonen.

Vel, slik er livet. Fra i går til i dag, hadde vi besøk to flotte barnebarne og kunne glede oss over dette, og for litt siden var rollen vår å være samtalepartnere for to dypt fortvilte forleldre. Det er fint at de ville snakke med oss om dette, og det gjør godt å føle at en har tillit i slike vanskelige situasjoner. På denne måte har min kone og jeg i dag fått være viktige samtalepartnere - en nyttig "tredjeperson" - for to unge mennesker som vi er glade i.

Da har ikke dagen vært forgjeves.

------------------

(Da dette er familienært, er det under sterk tvil at historien "blogges", men med håp om at noen i en tilsvarende situasjon leser dette, så ville det vært flott hvis det kunne inspirere til å tore å opne seg for andre, drøfte ting, forsøke å komme til bunns i det som måtte være problemene i samlivet - og ikke minst, ikke søke det kjappe og lettvindte - og kanskje umiddlebart mest forlokkende - men gi samlive en ny eller flere sjanser...)