Spaltist og kommentator i Vårt Land Erling Rimehaug

Tidligere redaktør i Vårt Land.

Bøll i det borgerlige

Publisert: 25. apr 2009


Nå gjelder det å berge mest mulig for eget parti. Det borgerlige alternativ får vente – kanskje helt til 2013? 

Foto Ill. Marvin Halleraker  

Arbeiderpartiet struttet av selvtillit på sitt landsmøte. Jens Stoltenberg tordnet mot det han kalte «den Fremskrittspartistøttede  Bondevikregjeringen». Når det skal settes et felles navn på et mulig borgerlig alternativ, er det fortsatt Kjell Magne Bondevik man må ty til. Ingen av de sittende partiledere har gjort det sannsynlig at de kan bli samlingspunkt for et regjeringsalternativ.

Men nå skal de i ilden med sine landsmøter etter tur: Lars Sponheim, Dagfinn Høybråten, Erna Solberg og Siv Jensen. De ser ut til å ha bare én ting felles: At de vil skifte ut den rødgrønne regjeringen. Hva de skal skifte den ut med, spriker totalt.

Avkristning. På landsmøtet i Venstre blir det sikkert skutt med skarpt mot den rødgrønne regjeringen. Manglende miljøsatsing og unnfallende klimapolitikk kommer til å være angrepsmål nummer en, men det blir også rettet inn skyts mot manglende satsing på lærerne og regjeringens illiberale tendenser.

Kristelig Folkeparti neste helg vil nok også kritisere regjeringens miljøpolitikk, med olje boring utenfor Lofoten som fremste anke punkt. Men de hardeste ordene kommer til å bli brukt mot regjeringens angrep på familien: Ekteskapsloven og kontantstøtten. Mange vil nok også trekke fram kristendomsfagets forsvinning fra skolen. Den rødgrønne regjeringen vil bli karakterisert som historiens største avkristningsprosjekt – og det vil være unisone krav om at den må bli historie jo før, jo heller.

Røkke. Det siste vil Høyre være helt enig i – men Høyre har jo vært en hovedaktør for å få til den ekteskapsloven KrF er i harnisk over. Høyre vil i likhet med Venstre og KrF angripe regjeringens oljepolitikk, men fra motsatt kant: De vil hevde Arbeiderpartiet svikter nordnorske næringer ved å utsette ja til oljeboring. Kjell Inge Røkke vil bli hentet flittig fram som argument mot statlig eierskap, og så blir det mye snakk om skattelette og skole.

Fremskrittspartiet kommer derimot til å ligge lavt i terrenget når det gjelder Røkke – de var jo varme tilhengere av Akeravtalen. De vil ta Martin Kolberg til inntekt for sin innvandringspolitikk, for å holde på hegemoniet her. Og så blir det helt sikkert krav om mye mer penger til veier, helse og eldreomsorg – men mindre snakk om skattelette.

Sprik. Det er med andre ord høyst sprikende signaler om hvilken retning den såkalte borgerlige opposisjonen vil endre politikken. At ulike partier har ulike meninger, er ingen sensasjon. Det går jo an å forhandle seg fram på tvers av uenighet, dersom man ønsker å finne sammen.

Men spørsmålet er om de er mer enig med hverandre enn de er uenige med Arbeiderpartiet. Derfor sier Venstre og KrF blankt nei til å bidra til at Fremskrittspartiet kommer i regjeringsposisjon. Mens Fremskrittspartiet sier like blankt nei til å støtte en regjering de ikke deltar i.

Stoltenberg. Jens Stoltenberg kan dermed trygt bli sittende som statsminister selv om de rødgrønne partiene skulle miste flertallet. Først dersom det etableres et samlet flertall i Stortinget for en annen regjering, må han gå av.

Dersom velgerne skulle uttrykke et klart krav om Jens Stoltenbergs avgang, kan det oppleves som tvingende nødvendig for opposisjonen å sørge for det. Når Kjell Magne Bondevik i 2001 mente det var umulig å inngå samarbeid med Arbeiderpartiet, var det blant annet fordi velgerne så ettertrykkelig hadde gitt beskjed om at de ikke ville ha fortsatt Ap-regjering.

Men om ikke ting skulle endre seg dramatisk fram til høsten, vil Stoltenberg trolig være landets mest populære politiker. Mer populær enn partiet sitt. Det vil ikke eksistere noe folkekrav for å skifte ham ut.

SV ut? Stoltenberg må velge om han skal fortsette med eller uten Sosialistisk Venstreparti. Ved å invitere Kristin Halvorsen til landsmøtet ga han klar beskjed om hva han mener om det.

Lars Sponheim legger nå opp til å presse Stoltenberg til å gi slipp på SV. Han sier at Venstre ikke vil støtte budsjetter fra regjeringer som inkluderer ytterpartier. Det er et nei både til en Siv Jensen-regjering og en regjering der SV er med. Hvis Venstre kommer på vippen etter valget, kan de altså tvinge den rødgrønne koalisjonen til oppløsning. Men det skjer i så fall etter en krisesituasjon – og det er jo slett ikke sikkert Venstre vil ha makt til å frembringe den.

Det kan bli regjeringskrise før 2013 dersom Stoltenberg kommer i mindretall. Men nå innretter partiene seg etter at det mest sannsynlige er at han fortsetter å regjere etter valget.

Katastrofer. Alle partilederne – unntatt Siv Jensen – har nemlig noe som teller mer: De har en katastrofe å avverge. Erna Solberg tåler ikke et nytt valgresultat på linje med 2005. Lars Sponheim risikerer fullstendig kollaps under sperregrensa, der han og Trine Skei-Grande blir alene tilbake på Stortinget. Dagfinn Høybråten skulle løfte partiet opp av grøfta, ikke lede det inn i fortsatt tilbakegang.

Da blir det altfor risikabelt å begynne på regjeringsprosjekter med Fremskrittspartiet. Det er tryggere å tåle støyen rundt usikkerheten om regjeringsalternativ.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere