KrFs provoserende mål

Inga Marte Thorkildsen kalte Laila Dåvøy en hykler på grunn av hennes standpunkt i abortsaken. Deretter gjorde den nyvalgte AUF-lederen Eskil Pedersen det klart at et regjeringssamarbeid mellom Arbeiderpartiet og KrF er utelukket på grunn av KrFs abortpolitikk. Hvorfor blir unge politikere på venstresiden så provosert av at noen ønsker å få ned aborttallene?

Abort er et vanskelig tema å debattere. Det er mange hensyn å ta, og ulike verdier må veies opp mot hverandre. Noen legger mest vekt på kvinnens rettigheter, andre legger vekt på det ufødte barnets rett til å få leve. KrF har alltid valgt det siste, og det gjør vi fremdeles. Samtidig må vi innse at det politiske flertallet i Norge i dag vurderer saken annerledes, og i denne situasjonen ønsker KrF å få til et tverrpolitisk samarbeid for å nå noen felles mål.

Ett slikt felles mål burde være å få aborttallene ned. I 2008 ble det utført 16073 aborter i Norge. Det tilsvarer 44 aborter hver eneste dag. Uansett standpunkt i abortsaken, vil de fleste erkjenne at abort ikke er uproblematisk. Dette bør være grunnlag nok til å enes om en felles målsetning om færre aborter – uansett om motivasjonen ligger i å hindre psykiske ettervirkninger hos kvinnene, motkjempe sorteringssamfunnet eller kjempe for det ufødte barnets rett til liv.

KrF har fremmet mange gode forslag for å få ned aborttallene. Ett forslag er å øke engangsstønaden ved fødsel til kvinner med liten tilknytning til arbeidslivet. Dette gjelder i første rekke studenter og andre unge kvinner, som i dag får 38.000 kroner utbetalt når barnet blir født. Dette er forsvinnende lite i forhold til hva mødre med opptjente permisjonsrettigheter får, og mange unge kvinner som i dag velger abort, oppgir dårlig økonomi som årsak. KrF mener at ingen skal behøve å ta abort av økonomiske grunner, og har derfor foreslått å firedoble denne engangsstønaden. I tillegg har partiet gått inn for å sikre støtten til rådgivning og hjelp til vanskeligstilte gravide, samt å tilby gratis prevensjon til alle mellom 20 og 24 år. Målet har vært å halvere antallet aborter innen 2013.

For meg er det vanskelig å forstå hvorfor denne politikken er så provoserende for unge politikere på venstresiden. Den eneste forklaringen jeg kan finne, er at noen har blitt hengende igjen i den tiden da abortdebatten var svært polarisert, og man kjempet på barrikadene uten noen som helst forståelse for motpartens ståsted og argumentasjon. Abortspørsmålet reduseres til et spørsmål om likestilling, kjønnskamp og kvinners rettigheter, og denne kampen overskygger alle andre aspekter ved saken. Spørsmålet om når menneskeverdet inntrer, og om det ufødte barnet har rett til å få leve, blir i denne sammenhengen helt uinteressant. Man lukker også øynene for psykiske ettervirkninger blant kvinner som har fått utført abort, og for det sorteringssamfunnet som nå har blitt en realitet i Norge.

Jeg syns det er trist å lese utspillene til Inga Marte Thorkildsen og Eskil Pedersen. Jeg syns det er trist at unge politikere i dag ser uten bekymring på at vi har fått et sorteringssamfunn der barn med Downs syndrom og andre avvik er uønsket. Jeg syns det er trist at noen fremdeles henger igjen i et tankemønster som hindrer dem i å delta i en konstruktiv debatt og jobbe sammen mot felles mål.

Jeg håper at både Thorkildsen og Pedersen kan være villige til å legge ned sverdene, droppe personkarakteristikkene og heller ta i mot hånden når KrFs stortingsrepresentanter tar initiativ til en felles innsats for å redusere antallet aborter – en innsats på tvers av meningsforskjeller og politisk ståsted.