I dødens venterom

Det eneste sikre i livet er døden. Den kommer enten vi  tror på evig liv eller ikke.  Frykter vi den, kan den også ta fra oss livet mens vi har det.

Hvert år dør om lag 42.000  mennesker i Norge. Hvis hver av disse har minst ti pårørende i form av familie  og nære venner, så vil en halv million nordmenn kjenne dødens grep i  2010.
De resterende 90 prosent av befolkningen vil kanskje tenke at døden  ikke angår dem. Eller kanskje mange føler at døden kikker dem over skulderen  og kaster en skygge over dagene og nettene.
 
Å forholde seg til at  man skal dø, er krevende nok for den som tror på de dødes oppstandelse. Hva da  med dem som ikke tror at det er noe mer? Hvis døden er siste stasjon, så blir  kanskje slutten på reisen gradvis mindre meningsfylt? Eller vil verdien på  opplevelsene bare bli sterkere når man vet at det er lite igjen?
Det  spesielle med livsreisen, er at ingen vet hvor endestasjonen er. Den  kan komme mye tidligere for meg enn for andre. Hvert stopp kan i prinsippet  være siste stopp. Og derfor legger vi alle ut på vår siste reise – hver dag –  fordi vi ikke vet om vi får flere dager.
 
På visitt. Selv  var jeg på visitt hos døden for 14 år siden. Etter en ulykke havnet jeg i koma  og var borte i en uke. Mange spurte meg da jeg våknet om jeg nå hadde fått et  nytt syn på livet. «Du ser vel helt annerledes på hva som er viktig nå, enn du  gjorde før?», var et spørsmål som gikk igjen.
Og jeg skjønte hvorfor. For  jeg hadde selv hørt mange kreftrammede personer uttrykke at prioriteringene  deres ble snudd opp ned i det øyeblikk de fikk beskjed om den tidslimiten de  egentlig hadde hatt hele tiden.
Men jeg er redd jeg skuffet mine besøkende.  Jeg svarte ikke det de forventet. Jeg hadde mange redsler i denne perioden,  men døden var faktisk ikke blant dem. Jeg tror det handlet om en følelse jeg  hadde av at jeg hadde brukt livet så mye jeg kunne mens jeg ennå hadde det.  Jeg brant ikke inne med noe viktig usagt til mine nærmeste,  hadde ingen  store drømmer jeg hadde satt på vent.
Det kjentes som om døden var en  fortrolig . Kanskje handlet det også til en viss grad om en lengsel etter å  bli fridd fra smertene da lidelsen var på det verste. Men det var ikke bare  det. Døden hadde vært en alliert lenge, en hjelper i mine bestrebelser på å  være tilstede. Og sånn sett kjentes ulykken og erfaringene den ga, mest som en  bekreftelse.
 
Tabu. Med denne bakgrunnen har jeg i år lest  en rekke artikler og bøker med døden som tema. Prest og forfatter Per Anders  Nordengen undertreker  i boka «Alt har sin tid»  at det ikke er  mulig å leve uten å rystes. For gjør du det, så lever du knappest. Nordengen  våger å snakke om et tema som langt på vei er  tabu i våre dager, og jeg  tror han har rett i at tausheten er det aller verste for dem som står midt  oppe i død og sorg – og må håndtere det. Slik vi alle må.
Professor i  sosialmedisin Per Fugelli kommer i høst med boken «Døden – skal vi danse?».  Den ble omtalt i Vårt Land i juni, der Fugelli sier at Vesten de siste 100  årene rett og slett har tatt livet av døden.
Med det mener han at vi  idylliserer et liv med null risiko. Vår tro på vitenskap og fornuft er så  sterk at vi innbiller oss at vi har kontroll. Men det har vi ikke. Døden er  beviset på det. Derfor fortrenger vi den. Men er det noe vi trenger mer av i  livene våre, så er det død. For det er døden som gir oss livet, påpeker  Fugelli.
Den kreftrammede professoren erkjenner at tanken på døden kan være  lammende, men den kan også gi et bedre liv. Fordi den viser oss hva som er  vesentlig, og den blottstiller tomhet, pynt og jag etter vind.
Presten Per  Arne Dahl er inne på noe av det samme, i sin faste spalte i Aftenposten i  sommer: «Selv i møte med døden klarer ikke alle å la sine overbookede liv  vike», rapporterer han. Jeg følte meg litt truffet da jeg leste dette. Fordi  jeg noen ganger har vært så oppslukt av mine meningsfylte aktiviteter at jeg  instinktivt – før jeg fikk summet meg – har følt meg for travel til å gå i  begravelsen til noen som har satt spor i mitt univers
 
Angsten  for døden. Mange oppfører seg som om det er like skadelig å stirre rett på  døden som å stirre på solen. Det er en misforståelse, mener den verdenskjente  amerikanske professoren Irwin D. Yalom. 77-åringen har brukt erfaringene fra  sin egen psykiatripraksis i boken «Å stirre på solen» (Arneberg Forlag, 2008).  Han ber oss stirre rett på døden uten å blunke.
Yaloms ståsted er at han  ikke tror på et liv etter døden. I møte med pasienter lammet av dødsangst, kan  han ikke trøste med at himmelen venter. Men han har prøvd ut en rekke ulike  strategier for å hjelpe dem å ta livet tilbake. Dette bør være interessante  perspektiver også for mennesker som tror på evig liv.
Yalom tar  utgangspunkt i den greske filosofen Epikur , som for 2300 år siden mente at så  lenge menneskene har en iboende frykt for døden, så er det vanskelig å oppnå  sinnsro (ataraksi). Derfor må vi nærme oss døden og frykten for den, og stoisk  forholde oss til at vi som alt annet i naturen skal fødes, vokse, blomstre og  uvegerlig – visne vekk og dø.
Død og søvn, Thanatos og Hypnos, var  tvillinger i gresk mytologi.  Og psykiateren Yalom er selvfølgelig innom  drømmene våre også når han skriver om døden. Tanken på døden siver inn og  gjennomsyrer våre drømmer uansett hvor godt vår bevissthet skjuler det, mener  han. Videre: «Ethvert mareritt er en drøm der dødsangsten har brutt ut av  innhegningen og truer med å løpe løpsk».
 
Oppvåkning. Yalom  anbefaler å møte døden i åpent lende. Det kan gi en oppvåkning som beriker  livet. Det var det de skjønte, mange middelaldermunker som hadde en hodeskalle  i cellene sine. Den minnet dem om dødeligheten, og hjalp dem med å fordype seg  i hvordan de best skulle leve.
Hvis man skjermer seg mot døden, er det stor  fare for at man skjermer seg mot livet. Mange kan fortelle at nærkontakt med  døden gjør livet mer intenst. De setter større pris på naturen, på sine  nærmeste og på de enkle gledene. Det er også vanlig at frykten for andre  mennesker og for avvisning avtar når man tar inn over seg at den neste som byr  opp til dans, kan være døden.
Mange eldre mennesker opplever en krympende  verden. Livet skrår nedover. Venner faller fra. Og, man kan som kjent ikke få  nye gamle venner. Det blir færre å dele minner med. Og det kjennes ut  som en forsmak på døden å flytte på aldershjem, fordi man må gi fra seg mange  av de personlige tingene som forteller om det livet man har levd.
Mange,  både eldre og yngre, tynges av tanken på alt de ikke har fått gjort. Andre  angrer på at de var så opptatt av å gjøre ting – spesielt på jobben – at de  aldri var ordentlig tilstede og tok inn magien i alle de små øyeblikkene  underveis. Jo mindre du føler at du har levd livet, påpeker Yalom, jo større  er dødsangsten.
 
Ringer i vann. Så hva har den berømte  psykiateren å stille opp overfor pasienter som kommer til ham og sier at livet  ikke er verdt å leve fordi de skal dø?
Han foreslår for eksempel at de kan  tenke på døden som akkurat identisk med tiden før de ble født. Det er en  tilstand av ikke-væren som ingen er redd for. Hvorfor skulle det være noen  større grunn til å frykte det som kommer etterpå?
Når Yalom møter  fortvilelse over livets forgjengelighet, drar han ofte fram metaforen om  ringer i vannet.  Selv om steinen som treffer vannet synker og blir  borte, vil plasket den lager spre seg utover i store ringer. Slik kan et  menneskes innsats også få stor virkning for andre ikke bare mens man lever,  men også for ettertiden.
Et godt råd, har Yalom erfart, er å skape noe. De  fleste som har laget noe, føler en tilfredsstillelse ved å få det til. Og de  vet at det de har skapt vil gi glede til andre også etter at de er borte. Du  kan ikke ta med deg noe fra denne verden som du har mottatt, bare det du har  gitt.
Den beste måten å verdsette livet på, er å føle empati med alt  levende, elske med størst mulig dybde og være klar over at disse opplevelsene  er forutbestemte til å ta slutt.
 
Bedrøvelig. Frykt for  døden handler ofte om frykt for å bli glemt. Den tsjekkiske forfatteren Milan  Kundera skriver at «det mest skremmende ved døden ikke er den tapte fremtiden,  men den tapte fortiden. Det å glemme, er i virkeligheten en form for død som  alltid er tilstede i livet».
Yalom har lagt merke til at hans økende alder  gjør at han har mer og mer fortid å bære på. 77-åringen skriver også at han  føler at han blir mer og mer sentimental i møte med fortiden, enten det er  gamle tomter eller gamle kamerater. Det føles godt å gjenoppleve fortiden. Han  har forsonet seg med at den er forgjengelig, men han setter pris på  utsettelsen.
Livet er til låns – det er alle de kloke forfatterne jeg har  sitert i denne artikkelen enige om. Hvis det var slik at man kunne nekte å ta  imot lånet, for dermed å slippe å bli døden skyldig, så var man like langt.  Den som ikke blir født, skal jo heller ikke dø.
Men den som får oppleve  mulighetene det gir å ferdes mellom den første og den andre ikke-væren, bør ha  som mål å leve slik at det blir færrest mulige formuleringer av denne  bedrøvelige typen når man ser seg tilbake: «Det kunne ha vært».
Det  eneste sikre ved livet, er at det  er.
Nå.