Sigrun Tømmerås

59    223

Åpenhet om psykiske lidelser

Publisert: 9. okt 2010 / 20 visninger.

TV2 hadde i går en sak om en ung kvinne innlagt på psykiatrisk avdeling som skriver om sine vansker i en blogg. Jeg har ikke sett på TV2 de siste dagene, og artikkelen deres på nettet var blitt slettet da jeg ble oppmerksom på den, men som ganske erfaren nettbruker fant jeg den uten vanskeligheter.

Artikkelen var i stor grad en oppramsing av bloggerens symptomer, noe som ikke akkurat gir leseren mulighet til identifikasjon med personen som har det vondt. Det var heller ingen kritikk av hjelpeapparatet der, eller omtale av forhold som skaper psykiske lidelser. Så hva i all verden var TV2s hensikt med å publisere dette? Intervjuobjektet er dessuten utdannet helsearbeider, og jeg tviler sterkt på at artikler som denne vil gjøre det lettere å få brukt sin utdannelse. Det bør tilføyes at i sommer hadde en regionavis et intervju med den samme bloggeren, men den klarte jobben noe bedre enn TV2 gjorde. 

Nylig ble Fredriksstads Blad felt i Pressens Faglige Utvalg på grunn av en omtale av en selvmordssak. Artikkelen satte søkelys på den avdødes sykdomshistorie, og hvilke helsefaglige vurderinger og behandling som ble gitt. Klageren var Pasient- og brukerombudet i Østfold. Ombudet mente at avisen kunne fått frem sakens alvorlige karakter uten å gå ut med detaljerte beskrivelser og journalsitater. Jeg sporet opp artikkelen, og tror den er det verste jeg har lest av "åpenhet" om en ikke-offentlig person.

Åpenhet om psykiske lidelser i det offentlige rom var et tema sjefredaktør i Tidsskrift for Norsk Psykologforening, Bjørnar Olsen, tok opp i et innlegg i Dagbladet i vår. Sitat: 

I et bokprosjekt jeg var involvert i som forlagsredaktør, sto en rekke pasienter og pårørende frem med sine erfaringer. De ulike kapitlene ble sendt ut til personene som fortalte om sine liv og diagnoser, til deres pårørende og brukergrupper - og til fagkonsulenter. Sistnevne gruppe var ofte svært skeptisk til fremstillingen, og mente at den kunne virke stigmatiserende, både for personen selv og pasientgruppen. Pasientene selv og de pårørende hadde derimot ikke så mye som én innvending, mens konsulentene fra de ulike brukermiljøene hadde få, om noen kommentarer.
 

Ukritisk åpenhet om psykiske lidelser kommer av blant annet helsemyndighetenes åpenhetskampanjer og enkelte brukermiljøer som bedriver ønsketenkning om at "en psykisk lidelse er akkurat som en hvilken som helst lidelse eller skade, som for eksempel beinbrudd". Den viktigste kilden til brukeres bruk av slik åpenhet tror jeg imidlertid er å finne i behandlingsapparatet. Når pasienter og klienter kommer med spørsmål om, eller setter spørsmålstegn ved, diagnoser, får de nemlig høre at diagnoser bare er "øyeblikksbilder, "et arbeidsredskap for terapeuten" og andre formuleringer som har til hensikt å ufarliggjøre psykiatriske diagnoser for den som tildeles diagnosen. 

Når brukere faktisk sluker dette rått, og også journalister går på limpinnen, kan resultatet bli at personen i full offentlighet reduseres til psykiatrisk pasient og fratas sin menneskelighet. At sykdomsperspektivet ikke reduserer stigmatisering, fikk vi senest bekreftet av en amerikansk undersøkelse som ble publisert forrige måned. 

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Knut Nygaard

484 innlegg  6826 kommentarer

Åpenhet om psykiske lidleser.

Publisert rundt 7 år siden

Hei, Sigrun.  Ble inspirert av ditt innlegg til å legge inn en kronikk som er skrevet av en som har gjort noen runder med psykisk lidelse og psykisk helsevesen.  Jeg er nærstående til en konkret situasjon og gjenkjenner flere av de synspunkter som reflekteres - dette med ensomhet og behovet for varige, stabile relasjoner - og det faktum at flere med psykiske lidelser har det nettopp som lidelse at de for alt i verden ikke stoler på hjelpernes hensikter, da det er grunnlidelsen....

Kronikken sto noen dager etter at en sønn i 30 -årene tok livet av sin mor på Askøy utenfor Bergen.  Kronikken heter:  "Forlatt av flokken"..... og sto i Bergens Tidende 23.08.10....

"Igjen er det begått et drap av en psykisk syk person.  Hver gang mediene skriver om et nytt tilfelle, får jeg lyst til å skrive om min egen vonde historie.  Det er ingen  selvfølge at jeg lever i dag. Jeg skulle vært stein dau, eller kunne vært - enda verre - i fengsel for drap. Smerten av minnene får meg til å skrive. Jeg er en svært syk, men også svært ressurssterk person. Jeg er ikke noe ondt menneske, men jeg er blitt ekstremt dårlig behandlet i vårt psykiske helsevesen.

Snart tyve år etter at jeg motvillig ble slept med til barnepsykiatrisk første gang, er det ikke ett menneske i denne byen som har giddet å påta seg ansvaret for å behandle meg over tid. Jeg har hatt like mange behandlere som jeg har levd antall år på jorden.

Ensomhet er en rød løper inn i alvorlig sinnslidelse



HOVEDPROBLEMET i norsk psykiatri er at behandlingsplassene sjelden opptas av de sykeste. De sykeste får ofte ikke behandling. Vi kjenner alle til mekanismen. Det er så mye bedageligere å surfe på Facebook enn å gjøre leksen. Det samme gjelder for behandlerne: Det er så mye enklere å behandle de som har (tar) seg en Bondevik enn de som er alvorlig og langvarig syke. De distriktspsykiatriske sentrene (DPS) velger sine pasienter, og de velger helst bort de som ikke ser så fine ut på statistikken. Rask gjennomstrømning er viktigst, da ser det ut som om flere folk behandles.

MARKEDSKAPITALISMEN har gjort sitt inntog i helsevesenet for lengst. Alvorlig syke som trenger langvarig behandling, gjerne 10-20 år, kan bare glemme poliklinisk behandling på DPS. Selv ble jeg utestengt fra DPS-systemet i 4 år, med den begrunnelsen at jeg «trengte behandling på et omsorgsnivå som lå utenfor det DPS-en kunne tilby».

Det høres jo da ut som jeg oppholdt meg på institusjon de årene jeg var på dette «omsorgsnivået», men sannheten er at jeg bodde og led hjemme hver eneste dag. Da jeg omsider fikk følge med en behandler jeg kjente som begynte å jobbe på DPS, ble jeg sjokkert over å se at klientene der stort sett var familiefolk med ektefelle, barn, jobb, bil, båt og hytte. En tilværelse milelangt fra min egen. Og da jeg etter ytterligere x antall år for første gang fikk innvilget døgnopphold på DPS (snakk om å stige i gradene, gitt!), opplevde jeg det samme sjokket på ny.

JEG FØLTE MEG LURT, jeg som i alle år hadde lurt på hvor syk man egentlig måtte bli for å få plass på DPS. Pasientene der var superfriske i forhold til meg selv, men de hadde en mer makelig anlagt personlighet. Eller sterkere ressurspersoner blant sine pårørende. Eller en måte å demonstrere sykdommen sin på som passet mer inn i regelverket.

Jeg var blitt vant til min slitsomme tilværelse ute, og fant ikke roen i latskapen inne. Ettersom dørene på DPS-en er åpne, stakk jeg min vei fort. Når det ikke fins kjærlighet, er det bare låste dører som kan holde sårbare folk igjen. Det vet også barnevernsbarn alt om.

DET ER BL.A. Mental Helse som har ivret for å få ned tvangsbruken, og de siste årene er det også kommet direktiver fra myndighetene som har gjort det mye vanskeligere å bruke tvang. Men dette har ikke resultert i at de som før var grunnløst langvarig tvangsinnlagt nå er kortere innlagt frivillig eller utskrevet. Det har resultert i at alvorlig syke mennesker med en personlighet eller stolthet som gjør at de ønsker å klare seg selv, ikke blir innlagt og ivaretatt når de selv ikke er i stand til å vurdere sitt eget beste. Å ha tvangsparagrafer er ikke feil, men de må brukes til rett tid og på de rette personene.

Jeg vet et konkret tilfelle med en dødssyk person som klarte å forhandle seg frem til frivillig innleggelse på DPS, og hengte seg få dager etterpå. Selvmordsrisiko vurderes ut fra forhistorie med piller og selvskading, men ingen kan skanne sjelene til folk. Mange behandlere gjør stilleste gutt på sovesal én stor urett ved å overse ham just fordi han er stille.

EN GANG GIKK JEG LØS på en psykiater som i flere år hadde misforstått sykdomsbildet mitt, og kom med en hånlig bemerkning som krenket meg svært dypt. Til tross for min beskjedne størrelse, la jeg ham i bakken. Jeg glemmer aldri det sekundet jeg sto med vintersko på beina, klar til å spenne inn skallen hans. Det var så vidt noe refleksjon i hodet mitt, jeg rakk å tenke at jeg ødela mitt eget liv mer enn hans. Han hadde tross alt levd det meste av sitt liv - i motsetning til meg. Men sinnet og impulsene var større. Tror jeg. Svaret får jeg aldri, for det hoppet frem en ekstravakt fra intet og la meg i bakken.

Hver gang jeg ser denne ekstravakten på bussen, sender jeg ham en stille takk for at han i det gitte øyeblikket bidro til at jeg ennå har friheten min i behold. Tvang hadde neppe gjort meg friskere, men kjærlighet, forståelse og aksept hadde kunnet gjøre underverker. Kjærlighet er det lite av i psykiatrien.

JEG HAR FOR LENGST innsett hvordan verden fungerer, og har gitt opp å kreve den hjelpen jeg har rett på. Jeg tok livet mitt i sommer. Nok en behandler hadde forlatt meg, og resten av sivilisasjonen var på ferie. Jeg skulle fryse i hjel i naturen, og ingen visste noe. Men tilfeldighetene - eller Gud? - sørget for at jeg ble funnet bevisstløs etter et døgn og vekket til live igjen. Det er den underligste opplevelsen jeg noensinne har hatt.

Fastlegen min pekte mot Himmelen da vi snakket om det, og hun er i likhet med meg en tviler. Etter to døgn på somatisk og én rømning gjennom vinduet på DPS-en (som for øvrig ingen der tok seg bryet med å melde fra om til noen), sørget fastlegen for å få meg tvangsinnlagt på akuttavdeling. Morgenen etter snakket jeg meg ut i frihet, etter en latterlig vurdering av en flirende, utenlandsk psykiater som aldri hadde sett meg før.

JEG VAR EN STOR FARE for meg selv, men jeg hadde nettopp overlevd et selvmordsforsøk, og var samtidig fylt av en hellig følelse. Fornuften min jobbet på spreng. Jeg hadde enda mer flaks, og fikk bli med en god venn til familien hennes et annet sted i landet. Fikk dem til å ivareta meg til faren var over. Privatpersoner måtte steppe til der psykiatrien ikke gjorde jobben sin. Det var disse privatpersonene også veldig klar på, men de er parat til å hjelpe meg igjen, for psykiatrien kommer aldri noensinne til å gjøre det. Hvorfor gadd de å legge meg inn på tvang når de slapp meg ut etter 18 timer? Ville de imponere fastlegen min?

JEG ELSKER FRIHETEN, den er alt jeg har her på jorden. Jeg har fått livet i gave på ny, og håper inderlig at jeg aldri blir så syk igjen. Jeg innså at jeg ikke kunne bo alene mer, og tilfeldighetene - eller Gud igjen? - gjorde at det dukket opp et menneske å bo med. Ensomhet er en rød løper inn i alvorlig sinnslidelse. Og ensomheten er ikke psykiatriens ansvar, men alles. Men behandlerne kan ikke fortsette å påstå at ensomhet ikke har noe med sykdom å gjøre.

I ELEFANTFLOKKEN er individene så solidariske som de bare kan. Går den ene elefanten litt sakte, så kan flokken tilpasse tempoet. Men ett sted går grensen: Brekker en elefant foten, så er flokken nødt til å forlate den. Vårt høysiviliserte samfunn fungerer på samme måten. Behandlere og politikere fra venstresiden liker å tro at vi stanser opp og ivaretar de som brekker foten. Sannheten er at det kun er de som sakker akterut vi venter på. De som brekker foten ligger igjen. De mister flokken, de forsvinner fra menneskeheten. Noen av dem begår selvmord. Og noen begår drap."

Avslutningen gir meg bilder som forteller ....nærmest ... alt... både om sårbarheten ved å være psykisk syk og sårbarheten ved å være avhengig av ... eller på siden av ... de som tror de kan hjelpe.... 

Svar
Kommentar #2

Sigrun Tømmerås

59 innlegg  223 kommentarer

RE: Åpenhet om psykiske lidleser.

Publisert rundt 7 år siden

09.10.10 kl. 19:54 skrev Knut Nygaard:

Hei, Sigrun.  Ble inspirert av ditt innlegg til å legge inn en kronikk som er skrevet av en som har gjort noen runder med psykisk lidelse og psykisk helsevesen.  Jeg er nærstående til en konkret situasjon og gjenkjenner flere av de synspunkter som reflekteres - dette med ensomhet og behovet for varige, stabile relasjoner - og det faktum at flere med psykiske lidelser har det nettopp som lidelse at de for alt i verden ikke stoler på hjelpernes hensikter, da det er grunnlidelsen....

Knut Nygaard: Har du svart på riktig innlegg?

Svar
Kommentar #3

Knut Nygaard

484 innlegg  6826 kommentarer

Åenhet om psykiske lidelser.

Publisert rundt 7 år siden

Du spurte om jeg svarte på riktig innlegg.  Svaret er: Håper det, men i et innlegg som ditt kan det være at du hadde andre hovedpoeng enn de jeg gjenkjente.

Det var det du skrev i setningen... " og enkelte brukermidler som driver ønsketenkning om at en "psykisk lidelse er akkurat som en hvilken som helst lidelse eller skade, som f.eks. beinbrudd" - som var noe i samme gate som avsnittet med "Elefantflokken".

Videre etterlyste du følgende i ditt innlegg knyttet til artikkelen som  du omtaltel i innledningen - "Det var heller ingen kritikk av hjelpeapparatet der, eller omtale om forhold som skaper psykiske lidelser,"

Derfor la jeg inn kronikken "Forlatt av flokken" som et eksempel på det jeg vurderer som en åpenhet som bidrar til kunnskap, innsikt og respekt.

Svar
Kommentar #4

Tor Fagerhaug

48 innlegg  1778 kommentarer

RE: Åenhet om psykiske lidelser.

Publisert rundt 7 år siden
10.10.10 kl. 00:32 skrev Knut Nygaard:

Du spurte om jeg svarte på riktig innlegg.  Svaret er: Håper det, men i et innlegg som ditt kan det være at du hadde andre hovedpoeng enn de jeg gjenkjente.

Det var det du skrev i setningen... " og enkelte brukermidler som driver ønsketenkning om at en "psykisk lidelse er akkurat som en hvilken som helst lidelse eller skade, som f.eks. beinbrudd" - som var noe i samme gate som avsnittet med "Elefantflokken".

Videre etterlyste du følgende i ditt innlegg knyttet til artikkelen som  du omtaltel i innledningen - "Det var heller ingen kritikk av hjelpeapparatet der, eller omtale om forhold som skaper psykiske lidelser,"

Derfor la jeg inn kronikken "Forlatt av flokken" som et eksempel på det jeg vurderer som en åpenhet som bidrar til kunnskap, innsikt og respekt.

 Takk for åpenheten din Knut. Jeg har selv en diagnose som bipolar, det du skrev var befriende og igjenkjennende

Svar
Kommentar #5

Sigrun Tømmerås

59 innlegg  223 kommentarer

RE: Åenhet om psykiske lidelser.

Publisert rundt 7 år siden
10.10.10 kl. 00:32 skrev Knut Nygaard:

Du spurte om jeg svarte på riktig innlegg.  Svaret er: Håper det, men i et innlegg som ditt kan det være at du hadde andre hovedpoeng enn de jeg gjenkjente.

Det var det du skrev i setningen... " og enkelte brukermidler som driver ønsketenkning om at en "psykisk lidelse er akkurat som en hvilken som helst lidelse eller skade, som f.eks. beinbrudd" - som var noe i samme gate som avsnittet med "Elefantflokken".

Videre etterlyste du følgende i ditt innlegg knyttet til artikkelen som  du omtaltel i innledningen - "Det var heller ingen kritikk av hjelpeapparatet der, eller omtale om forhold som skaper psykiske lidelser,"

Derfor la jeg inn kronikken "Forlatt av flokken" som et eksempel på det jeg vurderer som en åpenhet som bidrar til kunnskap, innsikt og respekt.

Jeg synes ikke denne kronikken er noen spesielt god form for åpenhet. Tvert imot: Ved å fortelle at han legger folk i bakken, er han med på å bekrefte stereotypen.

Svar

Lesetips

Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
4 dager siden / 2042 visninger
3 kommentarer
Den andres lidelse
av
Ketil Slagstad
26 dager siden / 499 visninger
0 kommentarer
Morfar er bibelsmugler
av
Line Konstali
rundt 1 måned siden / 806 visninger
1 kommentarer
Selektiv historieskrivning
av
Einar Thomassen
rundt 1 måned siden / 3606 visninger
3 kommentarer
For vår jord
av
Arne Johan Vetlesen
rundt 1 måned siden / 1949 visninger
9 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Søren Ferling kommenterte på
Statsstøtte berre for 'rette' meiningar?
11 minutter siden / 1139 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Statsstøtte berre for 'rette' meiningar?
17 minutter siden / 1139 visninger
Audun Wold kommenterte på
Islamliknende atferd
17 minutter siden / 1330 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Islamliknende atferd
25 minutter siden / 1330 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Holocaust: Uklokt lovforbud
30 minutter siden / 205 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Adam og Eva eller common descent.
41 minutter siden / 883 visninger
Ronny Johansen kommenterte på
En sjanse til Smiths venner
rundt 1 time siden / 8685 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 1 time siden / 1078 visninger
Alf Gjøsund kommenterte på
En sjanse til Smiths venner
rundt 2 timer siden / 8685 visninger
Rune Tveit kommenterte på
Jeg kunne vært mirakelpredikant
rundt 2 timer siden / 984 visninger
Torstein Veierland kommenterte på
En sjanse til Smiths venner
rundt 2 timer siden / 8685 visninger
Les flere